Rediger Lagmannsretter: LG-1999-1021

Fritekst:

Ved stevning av 19 november 1998 til Sandnes skifterett reiste advokat Bjarne Skutvik på vegne av Janne Andersen sak mot Henrik Nygaard med påstand om at verdien av en tomt samt et gårdsbruk ikke skulle holdes utenfor skiftet, dvs at skjevdeling ikke skulle finne sted. Sandnes herredsrett avsa 27 april 1999 dom med slik slutning: «1. På skiftet mellom Henrik Nygaard og Janne Andersen skal verdien av tomten på gnr. 69 bnr. 1360 i Sandnes og 2/3 - totredeler - av verdien av gårdsbruket gnr. 62 bnr. 13 i Sandnes ikke holdes utenfor skiftet. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Kjærende part, Janne Andersen, gjør gjeldende at omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven idet vilkårene for å anvende unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd 1. alternativ ikke var til stede. Saken var ikke tvilsom. Dette må bero på en objektiv vurdering. At herredsrettsdommeren subjektivt sett var av den oppfatning er ikke avgjørende, se Skoghøy, Tvistemål, s 987-988. Det fremgår ikke av dommens premisser at saken objektivt sett er tvilsom. Domspremissene viste at herredsrettsdommeren fant sakens temaer både «klare» og «åpenbare». Sakens faktiske og rettslige temaer er tidligere vurdert av samme herredsrett og Gulating lagmannsrett i tvist mellom partene om lemping av ektepakt. Ingen av domstolene fant saken tvilsom, og tilkjente Andersen saksomkostninger. Både lagmannsretten og herredsretten vurderte i forrige sak om delvis lemping av ektepakten var tilstrekkelig for å avhjelpe urimeligheten og således om det ville være urimelig om kun tomten ble holdt utenfor skiftet som særeie, mens ektepakten for øvrig ble satt til side slik at bygningens verdi inngikk i skiftet. Herreds- og lagmannsrettens avgjørelse i så henseende viser at begge disse domstoler kom til at det også var urimelig om kun tomten ble holdt utenfor skiftet. Uansett er ikke tvilen av en slik karakter eller omfang at den er kvalifisert eller at det var grunn til å la det komme til sak. Tvertimot kan det reises spørsmål om søksmålet fremsto som grunnløst på bakgrunn av herredsrettens og lagmannsrettens avgjørelse i lempingssaken. Det er i herredsrettens dom ikke redegjort nærmere for hva tvilen er knyttet til og omfanget av tvilen. Dette innebærer en saksbehandlingsfeil fordi utsagn om tvil heller ikke finner støtte i premissene. Dommerens utsagn om tvil må vurderes på bakgrunn av de langvarige forliksforhandlingene som dommeren ledet og deltok i. Det ble brukt mye tid på et forliksforslag som ville gitt Andersen et skifteoppgjør som ville være mindre en 50% av hva hun nå vil oppnå når tomtens verdi inngår i skiftet. I ettertid kan vanskelig forliksforhandlingene forsvares på annen måte enn at saken fremsto som tvilsom for dommeren. Det ble nedlagt slik påstand: «1. Prinsipalt: Herredsrettens omkostningavgjørelse oppheves. Subsidiært: Janne Andersen tilkjennes saksomkostninger for herredsretten med tillegg av 12% renter pro anno regnet 14 dager fra forkynnelse av herredsrettens dom. 2. Janne Andersen tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12 % renter pro anno regnet 14 dager fra forkynnelse av lagmannsrettens kjennelse.» Kjæremotparten, Henrik Nygaard, gjør gjeldende at herredsrettsdommer Nærlands deltakelse i forliksforhandlingene egentlig ikke har noe med kjæremålet over omkostningsavgjørelsen å gjøre. Forut for hovedforhandlingen utarbeidet advokat Haga i samråd med sin klient et tilbud til Andersen. Det ble sendt hennes prosessfullmektig, og det fremgår av kopi av tilbudet at det er plusset på halvpart for tomt kr 250 000 og at sluttbeløpet da ble kr 469 000 i motsetning til de kr 219 000 som ble tilbudt før hovedforhandlingen. Herredsretten har vurdert omkostningsspørsmålet i forhold til en relevant bestemmelse og begrunnet sitt resultat. Det fremgår av herredsrettens premisser at den ikke har funnet relevant sammenlignbar rettspraksis og at standpunktet har budt på adskillig tvil. Det vises til at det etter hovedforhandlingens avholdelse er kommet en dom i [[Rt-1999-177]] som er sammenlignbar hvor det i dommen fremgår det som er presisert både i lovens forarbeider og teori om at §59 annet ledd både er ment og skal være en snever unntaksregel. Det ble nedlagt slik påstand: «Kjæremålet tas ikke til følge og Henrik Nygaard tilkjennes saksomkostninger med kjæremålet med kr. 2.000,-.» Lagmannsretten finner at kjæremålet ikke kan føre frem. Kjæremålet gjelder herredsrettens saksomkostningsavgjørelse i dom, og lagmannsrettens prøvelsesadgang er etter tvistemålsloven §181 annet ledd 1. punktum begrenset til å prøve om omkostningsavgjørelsen er i strid med loven, herunder om herredsrettens begrunnelse er tilstrekkelig til å prøve rettsanvendelsen. Ved vurderingen av om avgjørelsen er i strid med loven er lagmannsretten bundet av den underordnede retts bevisbedømmelse, jf tvistemålsloven §181 annet ledd 2. punktum. Om omkostningsspørsmålet og begrunnelsen for dette uttaler herredsretten: «Adgangen til å anvende unntaksregelen i §59 annet ledd skal som nevnt være snever, men aktuell skjevdeling fremstår i dette tilfellet etter rettens oppfatning så kvalifisert urimelig at bestemmelsen må komme til anvendelse. Retten har imidlertid ikke funnet relevant sammenlignbar rettspraksis, og standpunktet har budt på atskillig tvil. Selv om saksøker etter dette standpunkt, har vunnet saken, har den imidlertid som nevnt frembudt slik tvil at retten ikke finner det riktig å idømme saksomkostninger, jf. tvistemålsloven §172 annet ledd.» Søksmålet fra Janne Andersen har ført frem, hvilket i utgangspunktet innebærer at bestemmelsen i tvistemålsloven §172 første ledd skal anvendes. Herredsretten har imidlertid anvendt unntaket i bestemmelsens annet ledd første alternativ - at saken var så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for den tapende part til å la den komme for retten og korrekt vist til bestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd. Herredsrettens premisser oppfattes slik at tvilen knytter seg til forståelsen av unntaket i ekteskapsloven §59 annet ledd, og det er i denne forbindelse vist til at det ikke er funnet sammenlignbar rettspraksis. Tvilen forstås således å referere seg til rettsanvendelsen. Ved kjæremål over omkostningsavgjørelse tilligger det lagmannsretten etter tvistemålsloven §181 annet ledd å prøve om det til rettsanvendelsen knytter seg slik tvil at saksomkostningsbestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd 1. alternativ vil kunne anvendes, se Schei s 564-565 med henvisninger. Herredsretten har anvendt bestemmelsen i ekteskapsloven §59 annet ledd som er et unntak fra samme bestemmelses første ledd som omhandler skjevdeling. Ordlyd og forarbeider til bestemmelsen tilsier at det er en snever unntaksregel. Som herredsretten riktig påpeker, kan det ikke ses å foreligge nevneverdig rettspraksis, iallfall ikke fra Høyesterett, som omhandler bestemmelsen før dom inntatt i [[Rt-1999-177]]. Dommen forstås ikke å ha vært påberopt i saken. Sett på denne bakgrunn anses det ikke uriktig å anse saken tvilsom. Det kan ikke ses å være avgjørende at herreds- og lagmannsretten tidligere har vurdert spørsmål om lemping av ektepakt etter ekteskapsloven §46 annet ledd mellom de samme parter og ikke funnet dette spørsmålet tvilsomt. Utfra begrunnelsen som herredsretten har gitt finner lagmannsretten at herredsretten har foretatt en objektiv vurdering av hvorvidt saken var tvilsom slik det kreves etter tvistemålsloven §172 annet ledd. At dommeren innledet forliksforhandlinger endrer ikke denne vurdering. Selv om det ikke fremgår uttrykkelig av herredsrettens dom, oppfatter lagmannsretten videre at den tvil herredsretten gir uttrykk for er kvalifisert - at den har gjort det rimelig å reise sak. Herredsretten har videre gitt uttrykk for sin tvil avslutningsvis i dommen, hvilket må være tilstrekkelig. Det kan ikke kreves at denne også skal komme til uttrykk i premissene for øvrig, og det kan heller ikke ses at herredsretten har gitt uttrykk for en annen oppfatning i disse, slik anført. Lagmannsretten kan etter dette ikke se at det hefter noen feil ved herredsrettens lovanvendelse når den finner at tvistemålsloven §172 annet ledd kommer til anvendelse. Saksomkostningsavgjørelsen er heller ikke mangelfullt begrunnet, og den fremstår ikke som vilkårlig eller urimelig. Kjæremålet har ikke ført frem, og lagmannsretten finner at det ikke foreligger særlige omstendigheter som gir grunn til å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Henrik Nygaard vil således bli tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten. Omkostningene settes i samsvar med oppgave til kr 2 000. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Herredsrettens dom stadfestes i den utstrekning den er påkjært. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Janne Andersen til Henrik Nygaard 2.000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse. [[Kategori:Lagmannsretter]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt