Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder tvist om gyldighet av testament. Maria Hamre Gjesdal var født i 1909 og hadde fem søsken, som alle - i likhet med Maria - var barnløse. Hun døde i 1997, og nærmeste slektninger var hennes søskenbarn og deres barn. Maria bodde på Vassenden sammen med sin søster Martha, før hun kom på aldersheim. Martha, som var noe yngre enn Maria, døde et par år før henne. Boet etter Maria bestod av midler etter en ekspropriasjonserstatning på ca kr 300.000, samt en resttomt taksert til ca kr 120.000 som boligtomt, subsidiært kr 22.000 hvis tomten takseres som fulldyrket jordbruksareal. Maria hadde bankinnskudd med ca kr 100.000, og de totale bomidler utgjorde derfor ca kr 500.000. Før sin død hadde Maria opprettet et testament av 07 09 1988. Tilgodesett ved testamentet var Stiftelsen Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap/Førde menighet av Jehovas vitner. Maria hadde vært medlem av den lokale menighet fra 1949. Et tilsvarende testament var opprettet av Martha. Nærværende sak har sin bakgrunn i at slektsarvingene - Marias søskenbarn og deres barn - har bestridt gyldigheten av testamentet. I tillegg har det vært tvist om tolking av testamentet. Tvistene er behandlet av Sunnfjord skifterett, som avsa dom 12 07 1999 med slik domsslutning: «1. Testamentet av 7. september 1988 er gyldig. 2. Testamentet av 7. september 1988 tolkes ikke innskrenkende med den virkning at Aud Kari Erdal Vestrheim har rett til tomt for sperrestove på eiendommen til Maria Hamre Gjesdal. 3. Aud Kari Erdal Vestrheim m.fl. dømmes til innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av dommen å erstatte Stiftelsen Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap og Førde menighet av Jehovas vitner sakens omkostninger med kr 22.032 - kroner tjuetotusenogtrettito.». Om saksforholdet for øvrig vises til skifterettens dom, samt til gjennomgangen i det følgende. Aud Kari Erdal Vestrheim mfl har anket dommen til Gulating lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt i Førde over to dager fra 27 04 2000. Her møtte de ankende parter ved Aud Kari Erdal Vestrheim med fullmakt. For ankemotparten møtte Tore Kirketeig. Partsrepresentanene ga forklaring. Det ble avhørt seks vitner. Dokumentasjon ble foretatt som avmerket i ankeutdraget. De ankende parter har for lagmannsretten vist til at testator var 79 år gammel og slagpasient da testamentet ble utferdiget. Hun var, i likhet med sin søster, ikke ressurssterk og hadde lite slekt og lite støtte rundt seg i det hele. At hun ikke burde opptre på egen hånd, understøttes av at aldersheimen hadde bedt om at det ble oppnevnt hjelpeverge og at Bjørn Sigmund Sandal, som også tilhørte Jehovas vitner, oppfattet seg som hjelpeverge. Den ordning aldersheimen slik sett hadde bedt om, ble ikke formalisert før i juni 1995, da Tor Halvorsen ble formelt oppnevnt. Når ankemotparten hevder at Maria var klar og visste hva hun gjorde helt til det siste, kan dette ikke være riktig. Det vises for så vidt bl a til forklaring fra Kirketeig, hvoretter ankemotparten var redd for at Maria den siste tid hun levde skulle skrive under på ting hun ikke hadde oversikt over i forbindelse med en ekspropriasjonssak som verserte på denne tid. Det var ingen grunn for menigheten til å intervenere i denne fase hvis det var slik at Maria var klar. På denne tid hadde Maria endatil advokat til å ivareta sine interesser i forbindelse med ekspropriasjonssaken. Det vises ellers til at Maria, etter det som er fremkommet under ankeforhandlingen, ble sint da hun ble kjent med at ankemotparten skulle arve alt etter søsteren Martha. Da Halvorsen som hjelpeverge spurte henne om hun selv hadde opprettet testament, benektet hun da også dette. Maria beskrives av Halvorsen som ustabil i enkelte sammenhenger, og hun følte seg «invadert» av medlemmene av Jehovas vitner. Hun beskrives også som autoritetstro, som et menneske med liten selvfølelse. Det vises ellers til at hun var tunghørt og ikke i stand til å skrive selv. Hun hadde ikke kopi av testamentet, og da ekteparet Solhaug kom for å bistå henne med å sette dette opp, kontaktet de ikke hennes primærkontakt på aldersheimen. De hadde med et utkast som var ferdigskrevet, og det var bare menighetsmedlemmer til stede da testamentet ble undertegnet. Ankemotparten søkte etter at testamentet var opprettet å mistenkeliggjøre den oppnevnte hjelpeverge, og i det utkast til testament de kom med, var den sentrale organisasjon satt inn, til tross for at det var den lokale menighet Maria var opptatt av. Som vitne opptrådte et medlem av den lokale menighet. Menigheten hadde pengeproblemer og interesse i å få tilført midler. Slik forholdene lå an, burde lensmannen eller Marias primærkontakt vært kontaktet, slik at det ikke kunne reises tvil om vitnenes habilitet. Dette ble ikke gjort og må få følger for gyldigheten av testamentet. At det ikke ble gjort noe med testamentet fra det ble opprettet i 1988 til Maria døde i 1997, må være uten betydning for saken. Maria hadde ikke tilgang til testamentet, og slik hennes tilstand var, ville det være for mye å kreve at hun selv skulle ta forholdet opp. Det pekes i denne forbindelse på at ekteparet Solhaug ikke visste at Maria hadde hatt slag, og de tenkte heller ikke på spørsmålet om habilitet. Slik forholdene lå an, var det all grunn til varsomhet, og det var uheldig at alt i forbindelse med testasjonen ble «holdt innenfor menigheten». Dette gjelder ikke minst fordi menigheten gjennom de to testamenter fikk hånd om all arv etter begge søstrene. Testamentet må anses ugyldig fordi testamentvitnene var inhabile. Den aktuelle menighet hadde ca 60 medlemmer og en «flat» struktur, slik at hvert enkelt medlem - herunder vitnet Svein Åge Bjørndal - hadde like stor interesse i å få realisert det prosjekt det trengtes midler til. At stiftelsen Vakttårnets Bibel- og traktatselskap ble tilgodesett, er uten betydning siden midlene, når de ble brukt til å reise en Rikets Sal i Førde, ville havnet hos den lokale menighet uansett. I tilknytning til spørsmålet om habilitet vises til [[Rt-1938-321]]. Det pekes på at i nærværende tilfelle var testamentvitnene aktivt med på «tilretteleggelsen» av testamentet, i motsetning til det som var tilfelle i den sak som var til behandling for Høyesterett. Hvis det aksepteres at personer med tilknytning til Jehovas vitner kan være testamentvitner i et tilfelle som dette, vil det ha svært uheldige konsekvenser. En slik oppfatning vil kunne føre til at alle rettssikkerhetsgarantier «koples ut», fordi det kan argumenteres med at ingen har slike verv som beskrives i arveloven §61 annet ledd. Bestemmelsen må derfor gi grunnlag for å underkjenne testamentet. Det gjøres også gjeldende at testamentet må underkjennes i medhold av arveloven §63. Det faktiske forhold er at ankemotparten gjennom de testamenter som den sørget for å få opprettet, slo til seg alt som var igjen etter to søstre, hvorav den ene hadde hatt slag. Den påvirkning representanter for ankemotparten utsatte Maria for, var avgjørende for den testasjon som ble foretatt, og testasjonen gir ikke uttrykk for hennes siste vilje. Hun holdt da også senere fast ved at hun ikke hadde opprettet noe testament. Når det gjelder dette ugyldighetsgrunnlag, at testamentet er kommet til gjennom «misleg påverknad»,vises til avgjørelsen i [[Rt-1991-1414]]. Subsidiært, dersom testamentet ikke blir underkjent i sin helhet, anfører de ankende parter at det må tolkes innskrenkende, slik at Aud Kari Erdal Vestrheim har rett til «sperrestova» på Marias eiendom, samt tomt til denne på eiendommen. Det vises til den kjøpekontrakt som er fremlagt under ankeforhandlingen mellom Maria og Vestrheims mor. Videre vises til det som er fremkommet gjennom bevisførselen for lagmannsretten for øvrig. Det legges ned følgende påstand: 1. Prinsipalt: Testamentet av 7/9-88 er ugyldig. 2. Subsidiært: Testamentet av 7/9-88 skal tolkes innskrenkende slik at Aud Kari Erdal Vestrheim har rett til tomt for sperrestove og sperrestove på eiendommen til Maria Hamre Gjesdal. 3. I begge tilfeller: Ankende part tilkjennes sakens omkostninger for begge instanser. Ankemotpartene har for lagmannsretten vist til at ingen av testamentvitnene var i noe tjeneste- eller ansettelsesforhold hos Jehovas vitner. De var heller ikke styremedlemmer, og de hadde ikke «liknande» posisjon i menigheten. I denne forbindelse pekes det på at menigheten ikke har noe styre, bare såkalte «eldstebrødre», og disse har myndighet bare i åndelige spørsmål. Den type forhold som det er tale om i nærværende sak, og som gjelder økonomiske forhold, avgjøres på demokratisk måte, med utgangspunkt i at menigheten har en «flat» struktur. Avgjørelsen i RG-1980-873 anføres å være direkte relevant for nærværende sak. Det pekes ellers på at Anne Solhaug, som var det ene av testamentvitnene, ikke lenger hadde tilknytning til menigheten på testasjonstidspunktet, og det konkluderes med at verken lovens ordlyd eller forarbeidene gir grunnlag for å anvende habilitetsreglene i dette tilfelle. Anførselen om ugyldighet pga inhabilitet kan da ikke føre fram. Når det gjelder spørsmålet om ugyldighet etter arveloven §63, understrekes det at vurderingen må skje med utgangspunkt i forholdene på testasjonstidspunktet. Det må legges til grunn at det skal mye til for å konkludere med at lovens vilkår er oppfylt og det vises for så vidt til lovforarbeidene, samt til [[Rt-1999-440]]. I nærværende tilfelle dreier det seg om en testator som gjentatte ganger tok opp spørsmålet om å opprette testament med ekteparet Bjørn og Anne Solhaug, først til fordel for dem, og senere da ekteparet foreslo dét, til fordel for Jehovas vitner. Etter at Maria hadde tatt spørsmålet om å opprette testament opp gjentatte ganger som nevnt, laget Bjørn Solhaug et utkast som ble lagt fram for henne og som hun vedkjente seg som sin siste vilje. Det var tale om en «standard» testamentinngåelse og om et testament undertegnet av et menneske som hadde sin egen vilje. Etter at testamentet var opprettet, gikk det ni år før Maria døde. I løpet av dette tidsrom kunne hun opprettet nytt testament, og hun ble også utsatt for en del påtrykk for å gjøre dette. Maria valgte å la dette være, slik at testamentet ble stående. Når Maria ønsket å testamentere det hun eide til menigheten og senere nektet for at hun hadde opprettet testament, er dette forståelig. Hun hadde vært medlem av menigheten hele sitt voksne liv og arbeidet for å få i gang en egen menighet i distriktet. Hennes familie har ikke erkjent at hun hadde noe forhold til menigheten i det hele, og det er rimelig at hun ikke ønsket at familien skulle få vite om testamentet. Det har et naturlig og rimelig innhold og hun visste hva hun ville. Det kan da ikke legges til grunn at det var resultat av utilbørlig påvirkning fra menighetens side. Subsidiært, dersom testasjonen ikke står seg i forhold til den lokale menighet, anføres det at den må stå seg i forhold til stiftelsen. De ugyldighetsgrunner som påberopes, kan således ikke gjøres gjeldende i denne relasjon, og selv om Maria ønsket å testamentere til fordel for begge organisasjoner, visste hun at en testasjon til stiftelsen ville komme den lokale menighet til gode. Når det gjelder spørsmål om innskrenkende tolking av testamentet for så vidt angår sperrestova, erkjennes det at den kjøpekontrakt som er fremlagt, må godtas som dette. Det følger imidlertid av kontrakten at den rett som ble gitt, bare gjaldt stova, og ikke grunn under denne. Det som kan kreves, er derfor bare stova, og det må bli opp til partene å bli enige om hvor stova skal stå. Det legges etter dette ned slik påstand: 1. Prinsipalt: Skifterettens dom stadfestes. 2. Subsidiært: Testamentet datert 7. september 1988 er gyldig til fordel for Stiftelsen Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap som enearving. 3. Skifterettens dom for så vidt gjelder saksomkostninger stadfestes, men med det tillegg at det skal betales 12 % årlig rente fra 14 dager etter forkynnelse til betaling skjer. 4. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12 % årlig rente fra den oppfyllelsesfrist retten fastsetter til betaling skjer. Lagmannsretten er enig med skifteretten i at det aktuelle testament ikke kan kjennes ugyldig under henvisning til at testamentvitnene skal ha vært inhabile. Det vises til skifterettens bemerkninger vedrørende dette, som lagmannsretten i det vesentlige kan slutte seg til. Selv om det ikke foreligger inhabilitet hos testamentvitnene etter arveloven §61 annet ledd, er deres tilknytning til Jehovas vitner, og den befatning de måtte ha hatt når det gjelder opprettelse av testamentet, imidlertid av betydning for gyldigheten av dette. Det spørsmål lagmannsretten må stille seg, er derfor om det foreligger «misleg påverknad» etter en totalvurdering av den foreliggende situasjon, jf §63, og testamentvitnenes rolle kan ha vekt i en slik sammenheng. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at testator ble kjent med ekteparet Bjørn og Anne Solhaug da disse kom til Førde i 1971 for å starte en egen menighet der. Før dette hadde Førde og Jølster hatt felles menighet, som Maria var medlem av. Etter det som har vært opplyst, og som lagmannsretten legger til grunn, ivret Maria for at det skulle opprettes en menighet som nevnt i Førde, og før ekteparet Solhaug fikk ordnet seg med egen bolig, bodde de hos Maria og hennes søster Martha på søstrenes eiendom på Vassenden. Det er ellers fremholdt at forholdet mellom ekteparet Solhaug og Maria var godt, og også dette må lagmannsretten legge til grunn. Ekteparet Solhaug, som flyttet tilbake til Bergen i 1973, har forklart at Maria spurte om de var interessert i en hustomt på gården, eller i å overta eiendommen. De takket nei til dette, og foreslo at Maria i stedet skulle opprette testament til fordel for Jehovas vitner. Det er med utgangspunkt i dette testamentet ble opprettet, ved at Maria underskrev et utkast som Bjørn Solhaug hadde formulert og tatt med seg fra Bergen. Før ekteparet Solhaug kom til Førde for å få Marias underskrift på testamentet, hadde Solhaug rådspurt seg hos en jurist, som var medlem av menigheten, for å få råd om hvordan testamentet skulle settes opp for å være gyldig. Det er på det rene at Maria hadde hatt slag i 1980 og 1988, og etter det siste av disse kunne hun ikke lenger skrive med høyre hånd. Hun var også tunghørt, og beskrives - i likhet med søsteren Martha - som «autoritetstro». Konkret går dette på at de to søstrene følte seg underlegne i forhold til folk som kom utenfra og som hadde en annen bakgrunn enn det de selv hadde, og endatil slik at de kunne føle seg underlegne i forhold til folk som hadde en annen dialekt. Mot en slik bakgrunn er det, slik lagmannsretten ser det, ikke vanskelig å forstå at ekteparet Bjørn og Anne Solhaug lett kunne vinne søstrenes tillit da de kom til Vassenden og bodde der en kortere tid i begynnelsen av 1970-årene. Når Maria i første omgang var inne på at ekteparet kunne overta eiendommen, sier dette også, slik lagmannsretten ser det, mye om betydningen av menneskelig oppmerksomhet i den isolerte tilværelse søstrene tydeligvis levde sine liv i. At Maria etter ovenstående kan ha vært lett å påvirke, gir i seg selv ikke tilstrekkelig indikasjon på at slik påvirkning rent faktisk har skjedd. Og når arveloven §63 setter krav om at påvirkning skal være «misleg» dersom testamentet skal kjennes ugyldig, blir kravene desto strengere. Hva som ligger i lovens krav, kan ellers illustreres ved dommen i [[Rt-1999-440]], og for øvrig vises til bemerkningene i Arvelovkomiteens innstilling (1962) s 225 annen spalte, der det bl a fremholdes at det må tas hensyn til hvor stor begunstigelse det gjelder. Dersom den er betydelig, vil man lettere si at påvirkningen har vært «misleg» enn der begunstigelsen er liten. Lagmannsretten ser det, med utgangspunkt i lovforarbeidene, slik at når det spørres om det er utøvd «misleg påverknad» etter arveloven §63, må det ses hen til «hele forholdet mellom testator og den som øvet påvirkningen, eventuelt også forholdet til den begunstigede». Her må det også ses hen til om arvelater, mens han eller hun levet, har fått fordeler, eksempelvis pleie og stell av den som har utøvet påvirkningen eller av den begunstigede. Dersom dette er tilfelle, vil det bare sjelden kunne sies at påvirkningen har vært «misleg». Også her kan det vises til Arvelovkomiteens innstilling l.c. Vurderingen må ellers ta sitt utgangspunkt i om den påvirkning som eventuelt anses påvist og eventuelt anses «misleg», etter en totalvurdering gir grunnlag for å konstatere at testasjonen ikke kan tas som uttrykk for testators siste vilje. Det er den som hevder at det er utøvd «misleg påverknad» som har bevisbyrden for at dette er tilfelle. Det tilføyes ellers at selv om de vurderinger som foretas, må ta utgangspunkt i testasjonstidspunktet, kan etterfølgende forhold ha betydning. Dette gjelder ikke minst i nærværende tilfelle. Når det gjelder det foreliggende tilfelle, finner lagmannsretten grunn til å fremheve følgende: Det er lagmannsrettens syn at det måtte påhvile ekteparet Solhaug et særlig ansvar for å sikre at det i ettertid ikke kan reises tvil om hva som var testators - Marias - siste vilje. Det vises til at ekteparet i løpet av så kort tid hadde oppnådd å vinne hennes personlige tillit i den grad at hun ønsket at de skulle overta gården og at hun, på deres anbefaling, underskrev testament til fordel for en organisasjon som de var sterkt personlig engasjert i. Videre vises til de personlige kjennetegn som er beskrevet ovenfor, fysisk uførhet og underlegenhetsfølelse i forhold til mennesker som kom «utenfra». Mot en slik bakgrunn fremtrer det som uheldig at Solhaugs, da de ankom aldersheimen med utkast til testament så mange år etter at de hadde hatt nær kontakt med Maria og mulighet for å vurdere hennes helsemessige status nå, ikke tok de forholdsregler som kunne foretas for å unngå at det skulle oppstå tvil i ettertid. Det som kunne vært gjort, var bl a å ta kontakt med personalet på aldersheimen, særlig Marias primærkontakt der, dels for å få avklart hennes status og dels for å sikre en betryggende behandling av testasjonsspørsmålet. Ekteparet Solhaug valgte i stedet å håndtere testamentspørsmålet fullt ut «innenfor menigheten»: Bjørn Solhaug hadde med seg et ferdiglaget utkast til testament og hans ektefelle, som Maria etter Anne Solhaugs egen forklaring skal ha oppfattet som en slags «datter», ble benyttet som det ene av testamentvitnene. Svein Åge Bjørndal, som også var medlem av den lokale menighet, ble tilkalt som vitne nr 2. Allerede ordbruk og innhold i testamentet kan gi en viss, om ikke avgjørende, indikasjon på at den måte testamentspørsmålet ble håndtert på, kan ha virket fremmedgjørende for Maria: Det snakkes i testamentet ikke om hva «jeg» etterlater «meg» ved «min» død, men om hva «hun» etterlater «seg» ved «sin» død. Og det Maria gjør, slik testamentet er formulert, er å testamentere «alt» hun etterlater seg til menigheten. Det fremtrer som påfallende at hun i denne forbindelse ikke tok opp forholdet til et «testament» hun hadde opprettet i 1984 vedrørende et sel på Gjesdalstøylen, samt en kjøpekontrakt hun hadde inngått vedrørende den sperrestove som er omtalt i saken. Bl a disse forhold gir grunn til å stille spørsmål ved om Maria var så klar og så bevisst i forhold til den disposisjon hun var i ferd med å foreta som det søkes gitt inntrykk av, særlig gjennom forklaringene fra ekteparet Bjørn og Anne Solhaug. Det fremtrer på denne bakgrunn, og også ut fra omstendighetene for øvrig, som langt mer sannsynlig at hun allerede på dette tidspunkt må ha vært så uklar at hun ikke kan ha hatt full oversikt over konsekvensene av den vidtrekkende disposisjon som det her er tale om. Den uheldige måte saken ble behandlet på i denne fase, gir i seg selv ikke tilstrekkelig grunnlag for å underkjenne testamentet. En del etterfølgende forhold styrker imidlertid grunnlaget for å tro at Maria har vært utsatt for «misleg påverknad» som beskrevet i loven: Maria hadde rettslig sett full anledning til å gjøre om testasjonen i årene fram til hun døde. At hun ikke gjorde dette, blir, slik lagmannsretten ser det, ikke noe argument for at testasjonen gir uttrykk for hennes siste vilje, slik ankemotparten er inne på. Det som senere skjedde, og som er belyst gjennom en omfattende bevisførsel for lagmannsretten, gir snarere inntrykk av at det ikke kan ha vært lett for Maria, om hun ønsket det, å få gitt adekvat uttrykk for hva som var hennes siste vilje før hun døde. Den nevnte bevisførsel etterlater tvertimot inntrykk av at hun ble fulgt «tett» opp av Jehovas vitner, og det bekrefter - slik lagmannsretten ser det - inntrykket av at hun ikke var klar over hvilken disposisjon hun var i ferd med å foreta i 1988, og konsekvensene av denne. Lagmannsretten peker i denne forbindelse særskilt på det aktive engasjement som ble utøvd av Bjørn Sigmund Sandal i forbindelse med at det i legale former ble oppnevnt hjelpeverge for Maria i 1995. Han tilhørte selv Jehovas vitner, som var tilgodesett ved et testament som det knyttet seg betydelige økonomiske interesser til, og han «oppfattet» seg selv som «hjelpeverge» for henne. Dette må ses i lys av det som ellers er fremkommet gjennom vitneførsel omkring Marias holdning til Jehovas vitner de siste år hun levde og som det etter lagmannsrettens oppfatning ikke er grunn til å trekke i tvil: Hun reagerte sterkt på at menigheten hadde «tatt fra henne arven» etter søsteren Martha, og ga overfor sin hjelpeverge uttrykk for at hun følte seg «presset» av Jehovas vitner og at de kom på besøk når det var «ting de ville oppnå». Overfor hjelpevergen holdt hun også fast ved at hun ikke hadde opprettet testament, og slik lagmannsretten ser det, er det ikke grunnlag for å bygge på annet enn at det var dette hun baserte seg på. Ankemotparten har anført at de skritt som ble tatt for å hindre at Tor Halvorsen ble oppnevnt som hjelpeverge, og den medvirkning medlemmer av Jehovas vitner stod for bl a i forbindelse med at testamentet ble opprettet, skjedde i forståelse med Maria eller etter hennes ønske. Det er fra denne side også vist til det menigheten gjorde for Maria, ved å besøke henne og hjelpe henne med praktiske gjøremål. At Maria hadde mye glede av sitt forhold til Jehovas vitner og at hennes engasjement i menigheten kan ha betydd mye for henne gjennom mange år, er det ikke grunn til å tvile på. På den annen side er det heller ikke grunnlag for å bygge på annet enn at hun hadde kontakt i rimelig omfang med sin familie, og at også denne betød mye for henne. Lagmannsretten ser det slik at ankemotpartens forhold i forbindelse med opprettelse av testamentet i 1988 og i fortsettelsen fram til Marias død, rammes av bestemmelsen i arveloven §63. Etter den samlede bevisførsel for lagmannsretten er det overveiende sannsynlig at testamentet ikke gir uttrykk for hennes siste vilje, og testamentet må etter dette kjennes ugyldig. Slik forholdene ligger an, er det ikke holdepunkter for å opprettholde testamentet i forhold til den ene av de organisasjoner som tilgodeses. De forhold som tilsier ugyldighet, må således ramme testators disposisjon i forhold til begge ankemotpartene. Sperrestova og forholdene rundt denne er det, etter det resultat lagmannsretten er kommet til, ikke nødvendig å gå inn på. Anken har ført fram, og spørsmålet om saksomkostninger må vurderes etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172. Det er ikke grunnlag for å fravike lovens hovedregel, og ankemotparten må pålegges å erstatte den ankende parts saksomkostninger for begge instanser. Prosessfullmektigen har lagt fram omkostningsoppgave for lagmannsretten for et beløp av kr 35.000. I tillegg kommer ankegebyr med kr 13.250, til sammen kr 48.250. For skifteretten er omkostningene oppgitt til kr 35.000, som salær. Lagmannsretten legger oppgavene til grunn. Lagmannsrettens dom er enstemmig. Domsslutning: 1. Testament opprettet av Maria Hamre Gjesdal 07 09 1988 er ugyldig. 2. I saksomkostninger for skifteretten betaler Stiftelsen Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap og Førde Menighet av Jehovas vitner kr 35.000 - trettifemtusen - og for lagmannsretten kr 48.250 - førtiåttetusentohundreogfemti - alt til Aud Kari Erdal Vestrheim, Magnhild O Erdal, Aud Solheim, Jofrid Kalland, Einy Naustdal og Ottar Helgaas og innen 2 - to - uker fra dommen er forkynt. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
