Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder gyldigheten av ligningsvedtak for 1992 og 1993 fattet av Overligningsnemnda for Sentralskattekontoret for utenlandssaker 21. juni 1996. Spørsmålet er om de aktuelle inntektene er innvunnet ved lønnsarbeid, eller ved oppdrag som selvstendig næringsdrivende. Claes Gøran Skoog Hedren (Hedren) er svensk borger, bosatt i Sverige og utdannet prosessingeniør. Fra slutten av 1970-årene har han hatt arbeid/oppdrag innen oljeindustrien i en rekke land, herunder Norge, og også vært ansatt i norske selskaper. I 1990 registrerte Hedren enkeltmannsforetaket «Chesa Konsult"for å drive «prosess- og produksjonsteknikk, rørsystem, foto og layout». Etter dette har Hedren drevet virksomhet i foretakets navn og er ansett som næringsdrivende av svenske skattemyndigheter. I 1991 hadde Hedren kontakt med Norsk Teknologi A/S (NOT) som 28. januar 1991 hadde inngått en «rammeavtale» med Kværner Installasjon A/S (KVI) for «engasjement av funksjonærer for oppdrag onshore/inshore og offshore». Ved såkalt «avrop» til denne avtalen ble Hedren engasjert av NOT for et oppdrag for Kværner Engineering A/S (KVE), men han forlot oppdraget etter 6 dager, uten å kreve - eller få utbetalt - noe i den forbindelse. Den 6. april 1992 inngikk NOT, som utleier, avtale med KVI om å stille Hedren til disposisjon for KVI fra 6. april til 1. august 1992 til en «flat rate» på kr 370,- pr. time, alt inklusive, men eks. merverdiavgift. Leietiden ble senere forlenget til 1. juli 1993 og raten øket til kr 400,- pr. time fra 28. august 1992. Den 9. april 1992 inngikk NOT «innleieavtale» med Chesa Konsult om innleie av Hedren for oppdrag som «Systemkoordinator på Sleipner «A» hook-up prosjektet» til kr 300,- pr. time, alt inklusiv, fra 6. april til 1. august 1992 og med forbehold om forlengelse. I korthet nevnes at avtalen hadde bestemmelser om oppsigelse, og partene hadde en gjensidig plikt til å gi skriftlig varsel minimum to uker før demobilisering av personell. For øvrig skulle fakturering skje siste søndag pr. måned mot godkjente timelister, og med forfall etter 60 dager. Chesa skulle videre oversende NOT kopi av firmaattest samt av kvittering for betalt forskuddsskatt og arbeidsgiveravgift og underskrevne timelister fra KVI. I motsatt fall kunne NOT stanse utbetaling av fakturaer til slik dokumentasjon forelå. NOT hadde ellers ingen forpliktelser dersom KVI ikke lenger ønsket «den innleide på oppdraget pga. uregelmessigheter eller andre årsaker», og Chesa skulle holde NOT skadesløs mot krav om skatter og avgifter som fremmes mot Hedren i forbindelse med oppdraget. Etter at oppdraget for NOT var avsluttet, ble Hedren på tilsvarende måte engasjert gjennom TEE SQUARED Engineering A/S (TSE) for oppdrag for KVE på Heidrunprosjektet fra 12. juli 1993 til 29. juli 1994. Hedren hadde i 1992 en personinntekt på kr 465.500,- og i 1993 kr 570.500,-. Han betalte skatt og trygdeavgift til Sverige, men Sentralskattekontoret for Utenlandssaker anså ham for å være skattepliktig til Norge for utbetalinger fra henholdsvis NOT og TSE. I august 1994 ble Hedren varslet om dette og om at han ville bli ansett som lønnstaker i Norge i forbindelse med disse oppdragene. Hedren påklaget dette, med bistand av advokatfirma Wikborg, Rein & Co, som også ble forelagt utkastet til Overligningsnemndas vedtak. Klagene førte ikke frem, og Overligningsnemnda traff i møte 21. juni 1996 vedtak med slik slutning: «Ligningen forblir uforandret.» Etter dette reiste Hedren sak for Stavanger byrett, som 24. november 1998 avsa dom med slik domsslutning: 1. Ligningen av Claes G. Skoog Hedren for inntektsårene 1992 og 1993 oppheves. Ved ny ligning legges det til grunn at skatteyteren er næringsdrivende. 2. Staten v/Sentralskattekontoret for utenlandssaker dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Claes G. Skoog Hedren v/advokat Kjos-Hansen med kr 94.205,50 - kronernittifiretusentohundreogfem 50/100. Det vises til dommen for så vidt gjelder partenes anførsler for byretten. Staten v/Sentralskattekontoret for utenlandssaker har i rett tid påanket dommen. Anken er grunnet i byrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Hedren, som mener byrettens dom er riktig, har tatt til motmæle, og krever dommen stadfestet. Ankeforhandling ble avholdt i Stavanger tinghus fra 31. oktober til 2. november 2000. Ankende part var representert ved prosessfullmektig og rådgiver Torunn Våge. Hedren møtte og avga partsforklaring. Retten mottok forklaring fra to vitner, hvorav ett var nytt for lagmannsretten, og bevisopptak av ett vitne, som heller ikke hadde forklart seg for byretten, ble dokumentert. Med unntak av nevnte vitner, som var nye, står saken i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten. Staten v/Sentralskattekontoret for utenlandssaker har i det vesentlige anført: Overligningsnemndas vedtak er korrekt og skal stadfestes. Saken er begrenset til spørsmålet om Hedren var lønnsmottaker hos NOT og TSE i periodene han arbeidet for KVI/KVE og det er uten betydning hva han ellers gjorde i de aktuelle perioder. Det foreligger et - forutsetningsvis lovlig - utleieforhold. Hedren ble utleiet fra NOT/TSE til KVI/KVE. Det innebærer at Hedren må anses ansatt i henholdsvis NOT/TSE, men det anføres ikke at han var fast ansatt, bare midlertidig. Arbeidsmiljøloven (aml) §58 nr. 7, som den da lød, ga mulighet for det. Spørsmålet er ellers uten betydning. Selv om man skiller mellom ansatte lønnstakere og lønnstakere utenfor tjenesteforhold, blir godtgjørelsen uansett ansett som arbeidsinntekt såfremt arbeidet ikke er utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet. Etter folketrygdloven (folketrygdloven) av 1997 §1-9 likestilles også frilansere med arbeidstakere, i motsetning til selvstendig næringsdrivende. Hedren hadde ikke resultatansvar og må anses som arbeidstaker, ikke som frilanser. Derfor forelå plikt til å svare folketrygdavgift, jf. folketrygdloven §16-3. Avgjørelsen av om Hedren var lønnstaker eller selvstendig næringsdrivende må bero på en helhetsvurdering der en rekke momenter er relevante, men følgende av særlig betydning: 1. Det er de reelle og ikke de formelle forhold som har betydning. Derfor var det feil av byretten å legge vekt på hva partene har avtalt om arbeidsgiveravgift, skattetrekk m.v. Dette er preseptoriske regler som partene ikke kan sette til side ved avtale. Her stemmer heller ikke det formelle med sakens realiteter. Ifølge avtalen mellom NOT og KVI drev NOT med arbeidsutleie av funksjonærer og det dreiet seg ikke om oppdrag for selvstendig næringsdrivende. 2. I avtalene er det uttrykkelig angitt at Hedren skulle gjøre jobben. Han kunne derfor ikke sende en annen i sitt sted. Det viser at det var et lønnstakerforhold. 3. Hedren hadde ikke resultatansvar. Han hadde timebetaling, basert på godkjente timelister og godkjennelsen av timelistene innebar ingen godkjennelse av arbeidets kvalitet. Saken her stiller seg dermed annerledes enn det som var tilfellet i Bye- dommen ( [[Rt-1994-1064]].) Ifølge juridisk teori representerer resultatansvaret det helt sentrale skille mellom lønnstaker og selvstendig næringsvirksomhet. Her hadde KVI og KVE ansvar for resultatet. Hedren hevder det motsatte, basert på at godkjennelsen av timelistene også innebar en godkjennelse av arbeidet, men etter bevisførselen er det ikke grunnlag for denne påstanden. Det er underlig, og fremgår ikke av avtalen, at arbeidets kvalitet skulle godkjennes samtidig med timelistene. Det vises her til Gulating lagmannsretts dom av 29. september 1999 (Fabcon-dommen) der godkjennelse av timelister ikke ble ansett som kvalitetskontroll. Dommen er svært sammenfallende med situasjonen her. Erstatningsansvaret som følger av rammeavtalens pkt. 2.13.3, pkt. 2.13.6 og pkt. 2.28.1 gir ikke støtte til påstanden om at Hedren hadde resultatansvar. Bestemmelsene sier bare noe om ansvarsforholdet mellom NOT og KVI, men ingenting om Hedrens ansvar. Selv om Hedren hevder at han kunne bli ansvarlig etter det alminnelige kontraktsansvaret, kan også arbeidstakere bli erstatningsansvarlig. I relasjon til Statoil er Kværner ansvarlig og dersom Hedren ikke utførte arbeidet i samsvar med Statoils spesifikasjoner kunne Statoil holde seg til KVI, som igjen kunne gå på NOT i medhold av rammeavtalen. Hedren hevder at merforbruk av timer kunne gi grunnlag for erstatning, eventuelt redusert utbetaling fra KVI's side, men det er KVI som har risikoen for timebruken. Hedren har videre hevdet at han - som følge av feil - kunne pålegges merarbeid uten godtgjørelse, men bevisførselen gir ikke grunnlag for å fastslå dette. Demobilisering kunne skje på dagen, men krevde normalt fjorten dagers varsel med mindre vedkommende var ukvalifisert. I 1991 valgte Hedren selv å forlate oppdraget. Men dersom det ellers skjer demobilisering som følge av dårlig utført arbeid, vil det - ifølge vitnet Vistnes - skje mot betaling. At Hedren hadde tegnet ansvar- og sykeforsikring m.v., beviser heller ikke at han hadde resultatansvar. Selv om Hedren trodde han hadde resultatansvar, innebærer ikke det at han rettslig sett hadde det. De elementer av resultatansvar som eventuelt foreligger i denne sak, tilsvarer det som gjelder alle andre grupper ansatte. Skulle lagmannsretten finne at Hedren hadde resultatansvar, gjøres subsidiært gjeldende at det i så fall er basert på en ny opplysning som retten ikke kan bygge sin avgjørelse på. Tidligere opplysninger om resultatansvaret var for vage til at Overligningsnemnda kunne oppfatte dette. 4. Hedren var underlagt KVI's instruksjonsmyndighet og kontroll, hvilket også tilsier at han var innleid lønnstaker. Det vises her til juridisk teori, samt til EMI-dommen (Rt 1985 s 644) og Bye-dommen, som ellers ikke er avgjørende på dette punkt. 5. Arbeidet ble utført i KVI's lokaler, hvilket er et moment ifølge EMI-dommen. Hedrens kontor i Sverige var ubemannet mens han utførte arbeidet i Norge. KVI skaffet nødvendig utstyr, noe som også tilsier at det er et lønnstakerforhold. 6. Hedren har et enkeltmannsforetak, og ikke et aksjeselskap. Det er en vesentlig forskjell fra Bye-saken, der det bare var to alternativer; Bye var enten ansatt i Aker, eller i eget aksjeselskap. Saken her er også forskjellig fra Bye-saken på andre punkt. For det første kunne Aker - i motsetning til KVI - avbestille uten oppsigelsesfrist eller begrunnelse. Bye's aksjeselskap hadde heller ikke krav på oppdrag. Hedren kunne demobiliseres med 2 ukers varsel. Som midlertidig ansatt hadde han bare krav på å jobbe i de aktuelle periodene, og ikke utover dette. Aml §58 nr. 8, som den lød tidligere, ga ellers adgang til å avtale kortere oppsigelser enn én måned, hvilket hadde skjedd her. Fjorten dagers fristen er derfor ikke avgjørende for hvorvidt Hedren skal ansees som lønnstaker eller ikke. 7. Hedrens regnskapsførsel kan heller ikke være avgjørende for om han er selvstendig næringsdrivende eller ikke, fordi regnskapet omfatter langt mer enn arbeidet for NOT. En helhetsvurdering av ovennevnte momenter tilsier at Hedren var midlertidig ansatt hos NOT/TSE, og dermed ikke selvstendig næringsdrivende. Det ble lagt ned slik påstand: 1. Staten v/Sentralskattekontoret for utenlandssaker frifinnes. 2. Staten v/Sentralskattekontoret for utenlandssaker tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten, med tillegg av 12 prosent rente fra forfall til betaling skjer. Claes Gøran Skoog Hedren har i hovedsak gjort gjeldende: Hedren erkjenner at inntektene er skattepliktige til Norge, men anfører at han skal lignes som selvstendig næringsdrivende, og ikke som lønnstaker. Byrettens dom er således riktig både i resultat og rettsanvendelse. Avgjørelsen av om han er selvstendig næringsdrivende må bero på en vurdering av hans avtale med NOT, men avtalen mellom NOT og KVI kaster lys over denne og inneholder sentrale bestemmelser om ansvarsreguleringen. De materielle, eller reelle, bestemmelsene i avtalen er avgjørende. Avtalen gjelder «innleie», men bestemmelsene om plikt til å sende kopi av timelister m.v., og oppgjør 60 dager etter faktura taler mot at dette er et ansettelsesforhold. NOT hadde ingen forpliktelser overfor Hedren dersom KVI ikke ønsket ham på oppdraget lenger. Også det taler mot et ansettelsesforhold. NOT skulle skaffe høyt kvalifisert personell til KVI. Hedren hadde kvalifikasjonene, men ville ikke være ansatt. Definisjonen av «selvstendig næringsdrivende» som er inntatt i den nye folketrygdloven §1-10, viser at det sentrale element er drift på «egen regning og risiko», og bestemmelsen angir momenter det skal legges vekt på. Selv om dette gjelder trygd, og ikke skatt, har de samme momentene betydning. For det første må virksomheten ha et visst omfang, noe som er oppfylt her. Hedren viser til at inntekten for 1992 var ca kr. 466.000,- og i 1993 ca kr 570.000,-. Dernest kreves at vedkommende har resultatansvaret, hvilket er det mest sentrale. Hedren hadde resultatansvaret. KVI hadde skjøvet ansvaret for alvorlige feil og mangler fra seg, og over på NOT/Hedren. Godkjennelse av timelistene hadde betydning fordi det skjedde en daglig kontroll fra KVI's side. NOT/Hedren ville ikke fått oppgjør ved graverende feil og Hedren kunne blitt ansvarlig fordi NOT kunne gå på ham med krav under profesjonsansvaret. Selv om ansvar aldri ble gjort gjeldende, viser kontraktene utvilsomt at Hedren kunne holdes ansvarlig. Vitnene fra KVI/KVE visste ingenting om ansvaret da de forklarte seg. Underskriften på timelistene innebar en godkjennelse av arbeidet. Episoden i 1991 viser at det ikke var tilstrekkelig å være på arbeidsstedet. Den gang så Hedren sin egen begrensning og tok konsekvensen av dette. Ellers kunne han gjort ubotelig skade. Det viser at kontraktsansvaret hadde betydning. Rammeavtalens pkt. 2.13.3, som regulerer ansvar for «formuesverdier», omfatter også ansvar for varer under arbeid, samt dårlig arbeid. Ansvaret er objektivt. Det er ikke holdepunkt for at bestemmelsen bare omfatter fysisk skade. Bestemmelsen gir hjemmel for å holde KVI skadesløs. Etter pkt. 2.28.1 kan KVI holde tilbake penger, men ansvaret etter pkt. 2.13.3 er avgjørende. Hedrens ansvar følger av kontrakten, mens fast ansatte i NOT ikke kan kreves dersom arbeidet er dårlig utført. Ifølge vitnet Meland skulle pkt. 2.13.3 gjelde ved skade på utstyr o.l., men avtalens pkt. 4.1.0 regulerer også dette. Førstnevnte bestemmelse tar derfor sikte på dårlig arbeid og kan gi hjemmel for prisavslag. Bestemmelsen i pkt. 2.28.1 er en gjentakelse av det som følger av pkt. 2.13.3 og har selvstendig betydning fordi den gir rett til motregning. Når det gjelder ansvar i forhold til Statoil, kan Statoil kreve KVI, som igjen kan kreve NOT, som i sin tur kan gå på Hedren. Men en ansatt i NOT vil være beskyttet mot trekk i lønn. Hadde Hedren - i henhold til godkjente timelister - fått utbetalt godtgjørelse for arbeid som senere ikke er godkjent, ville utbetalingen ha skjedd på feile premisser og han måtte da betale tilbake i form av erstatning og i kraft av profesjonsansvaret. Hedren måtte «gå» dersom han var uønsket av KVI, men ansvaret kunne fortsette etter at timelistene er godkjent, fordi han kunne holdes ansvarlig når Statoil overtok kontrollen. Overligningsnemndas behandling av spørsmålet om resultatansvar bygger på feil forståelse av avtalen på dette punkt. Overligningsnemnda kan ikke ha lest avtalen tilstrekkelig, og i hvert fall feil, når det konkluderes med at NOT ikke har resultatansvar. Overligningsnemnda har ikke forstått hva som skjer på en oljeplattform. Hedren viser til at hans daværende prosessfullmektig, Wikborg, Rein &Co, overfor Overligningsnemnda fremholdt at det var NOT, og ikke KVI som hadde resultatansvaret. Anførselen om resultatansvar bygger ikke på nye opplysninger som ikke forelå under ligningsbehandlingen. Andre kontraktsbestemmelser viser også at Hedren ikke kan anses som fast ansatt hos NOT. KVI kunne demobilisere folk «på timen» og i hvert fall med fjorten dagers varsel. Bestemmelsen kunne gjøres gjeldende overfor Hedren uten at han kunne kreve vederlag av NOT. Etter den nye folketrygdloven §1-10 skal det også legges vekt på om vedkommende har arbeidstakere i sin tjeneste. Selv om dette vilkåret ikke er oppfylt her, hadde Hedren tegnet forsikring for to ansatte, i tilfelle det skulle bli aktuelt. Videre har det betydning om virksomheten drives fra et fast forretningssted. Hedren har kontor i Sverige, men all den tid arbeidsstedet var Stavanger, hadde det ingen betydning i denne saken. Som ytterligere moment skal det legges vekt på om vedkommende har den økonomiske risiko for virksomheten, hvilket også er tilfellet. Hedren hadde ikke fast lønn, men baserte seg på det han fikk gjennom oppdrag. Videre var han, i motsetning til fast ansatte, ansvarlig for utgiftene, selv om han skulle bli syk, miste oppdrag eller ikke få nye. Hedren har også andre næringsutgifter, herunder til kurs o.l., men ikke krav på de velferdsordninger lovgivningen gir fast ansatte, som lønnsgaranti og velferdspermisjon, og heller ikke oppsigelsesvern etter aml. Dette aksepteres innen konsulentbransjen. Hedren driver sin virksomhet for egen regning og risiko, og særlig to momenter taler for at han er selvstendig næringsdrivende; han har resultatansvaret og den økonomiske risikoen for virksomheten. Men også andre momenter taler for samme. For det første forelå det skriftlige avtaler, noe som ifølge Fabcon-dommen er av betydning. Chesa Konsult hadde videre en fast organisasjon, var registrert og hadde ordentlig regnskapsførsel. Hedren hadde også tegnet ansvarsforsikring m.v. og dekket premiene for disse. Dette i motsetning til det som var tilfellet i Fabcon-dommen. Foreliggende rettspraksis tilsier at Hedren var selvstendig næringsdrivende. Det vises særlig til Fabcon-dommen der forholdene var annerledes, men det som talte mot å anse konsulentene som selvstendig næringsdrivende gjør seg ikke gjeldende her. Videre vises til Bye-dommen som har sterke likhetstrekk med foreliggende sak. I begge tilfeller forelå rammeavtaler og konkrete bestillinger, men formalitetene i Bye-dommen fikk ingen avgjørende betydning. Det ble lagt vekt på de reelle forhold, særlig at Bye ikke hadde krav på oppsigelsesvern, feriepenger og sykepenger. Men det er også andre likhetstrekk, bl.a. kunne Aker kreve erstatning for feil og forsinkelser, hvilket tilsvarer bestemmelsene i rammeavtalens pkt. 2.13.7 og pkt. 2.13.6. Bye-dommen tilsier at også Hedren må anses som selvstendig næringsdrivende. Hedren er ilignet norsk folketrygdavgift, men som frilanser skulle han ikke det. Ligningen av Hedren blir «skjev» hvis han ikke får fradrag for alle betalte utgifter. Det ble lagt ned slik påstand: 1. Byrettens dom stadfestes. 2. Claes Skoog Hedren tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av lovens morarente fra forfall til betaling skjer. Lagmannsretten, som er kommet til et annet resultat enn byretten, vil bemerke: Det springende punkt i saken knytter seg til spørsmålet om de aktuelle inntektene skal anses innvunnet som lønnsinntekt eller som ledd i selvstendig næringsvirksomhet, og det har betydning for hvilke utgifter som er fradragsberettiget ved ligningen. Avgjørelsen må bero på en helhetsvurdering der avtalene mellom henholdsvis Hedren og NOT/TSE inngår som det sentrale. Etter rettspraksis og juridisk teori på området er det en rekke momenter som har betydning for om inntekten skal anses som nærings- eller lønnsinntekt. Samme problemstilling oppstår også på andre rettsområder, eksempelvis i forhold til folketrygdens regler om arbeidsgiveravgift, og i relasjon til ferielovgivningen. Teori og rettspraksis fra slike beslektede områder er derfor relevant her. Lagmannsretten vil ellers bemerke at dersom inntektene må anses som lønnsinntekt er det uten betydning om de er innvunnet i eller utenfor tjenesteforhold. Arbeidstakere som ikke er selvstendig næringsdrivende, men som utfører lønnet arbeid uten å være i tjeneste hos noen betegnes også som «frilansere» og skatterettslig likestilles de med lønnstakere. Begge grupper går inn under det «utvidete» lønnstakerbegrepet. Det vises her til utredning av 2.oktober 1992 til Finans- og tolldepartementet, særlig side 14, 72 og 73. Forutsatt at Hedren var midlertidig ansatt hos NOT/TSE, kan han derfor ikke samtidig anses som selvstendig næringsdrivende for samme oppdrag. For øvrig bemerkes at partene er enige om at forholdet mellom Hedren og TSE er helt parallelt med hans forhold til NOT. Lagmannsretten behandler derfor ikke denne kontrakten særskilt. I det følgende vil lagmannsretten gjennomgå de momenter som har betydning for grensedragningen mellom lønns- og virksomhetsinntekt. Vurderingen må skje utfra realiteten i avtaleforholdet. Det har mindre betydning hva som var avtalt vedrørende skattetrekk, arbeidsgiveransvar, med videre, dersom forholdene ellers viser at det i realiteten dreier seg om et lønnstakerforhold. For øvrig bemerkes at partene gjennom avtale ikke kan sette til side preseptoriske bestemmelser i skatte- og arbeidervernlovgivningen. En annen sak er - som fremhevet av mindretallet i Bye-dommen - at partene innenfor avtalefrihetens rammer kan etablere ordninger som også kan bli styrende for de skatterettslige virkninger, men det synes heller ikke omstridt. Fra statens side er det ellers anført at sakens formaliteter ikke stemmer med realitetene i dette tilfellet, men lagmannsretten finner ikke grunn til å behandle dette nærmere. Som argument for å anse Hedren som lønnstaker har staten blant annet vist til at det var han som skulle gjøre jobben; han kunne ikke overlate den til andre. Dette er ifølge Fabcon-dommen er et moment som gir støtte for statens syn, men etter lagmannsretten vurdering har det knapt betydning for grensedragningen i dette tilfellet. Riktignok vil det være slik at næringsdrivende, i motsetning til ansatte, normalt kan overlate sine oppdrag til andre, men også enkeltmannsfirma kan godkjennes som selvstendig næringsdrivende og vedkommende vil da - på samme måte som Hedren - være henvist til å gjøre jobben selv. Det som derimot har sentral betydning, knytter seg til spørsmålet om Hedren hadde resultatansvar eller ikke. Hedren har med styrke hevdet at han her hadde resultatansvaret og har i den forbindelse vist til en rekke kontraktsbestemmelser som skal underbygge dette. Videre har han vist til rettspraksis, særlig Bye-dommen, som anføres å være helt parallell med foreliggende sak. Hedren har således anført at det for hans del, på samme måte som i Bye-saken, skjedde en godkjennelse av arbeidet samtidig med at timelistene ble godkjent. Ut fra bevisførselen under ankeforhandlingen kan imidlertid ikke lagmannsretten se at det er grunnlag for å trekke slike konklusjoner i denne sak. Slik lagmannsretten oppfattet forklaringene fra vitnene Meland og Vistnes innebar godkjennelsen av timelistene bare en godkjenning av at personellet hadde vært på jobb. Det var ingen kvalitetskontroll i den forbindelse. Lagmannsretten kan heller ikke se at noen av kontraktsbestemmelsene gir direkte støtte for det Hedren hevder på dette punkt. Etter det lagmannsretten forstår ligger forholdene i foreliggende sak annerledes an enn det som var tilfellet i Bye-dommen, der Høyesterett fant at det lå i godkjennelsesordningen at resultatet av konsulentens arbeid måtte være oppfylt før avtalen ble oppfylt - ved betaling - fra Akers side. Videre fremgår at konsulentforpliktelsen hadde karakter av resultatforpliktelse. Lagmannsretten kan ikke se at det er tilfellet her. For så vidt gjelder kontraktsbestemmelsene Hedren har vist til, vil lagmannsretten bemerke at avtalen mellom NOT og Hedren ikke finnes å inneholde bestemmelser som kaster lys over dette spørsmål. Nevnte avtale fastslår bare at Hedren skal stille sin arbeidskraft til disposisjon. Ved siden å regulere timerate, varighet og oppsigelse har avtalen bestemmelser om fakturering og rapportering, samtidig som ansvaret for å betale skatter og avgifter legges til Hedren. Det fremgår at NOT er uten forpliktelser dersom KVI ikke skulle ønske Hedren på oppdraget, men det er ingen ting som tyder på at Hedren har påtatt seg noe resultatansvar. Dette må i så fall utledes av bestemmelsene i avtalen mellom NOT og KVI. Hedren har under henvisning til rammeavtalens bestemmelser om ansvar/forsikring i pkt 2.13. - særlig pkt. 2.13.3, pkt. 2.13.6 og pkt. 2.13.7, samt pkt. 2.28.1 om mislighold - og pkt 4.1.1 om ansvar/forsikring/erstatning, anført at NOT - og dermed han selv - hadde et omfattende ansvar både for utstyr og arbeid. Lagmannsretten har vanskelig for å legge den samme forståelse i nevnte bestemmelser som Hedren gjør seg til talsmann for. Riktignok er det ingen tvil om at NOT, etter avtalens pkt. 2.13.3 er pålagt ansvar for tap, skade eller utgifter som NOT eller dets ansatte måtte påføre «formuesverdier tilhørende KVI eller andre». Ansvaret er imidlertid begrenset til kr 2 millioner pr skadetilfelle og NOT er samtidig pålagt å sørge for full og tilfredsstillende forsikring. Lagmannsretten kan derimot ikke utlede av bestemmelsen at den også omfatter ansvar for dårlig utført arbeid eller merforbruk av tid. Det kom ellers frem i forklaringene fra vitnene Vistnes og Meland at heller ikke KVI oppfattet pkt 2.13.3 derhen at den omfattet ansvar for dårlig arbeid, eller eventuelt skulle gi grunnlag for tilbakebetaling av godtgjørelse for utførte timer som senere ikke ble godkjent. Vitnene ga derimot uttrykk for at bestemmelsen kom til anvendelse dersom ansatte hos NOT hadde skadet eksempelvis biler eller annet utstyr som tilhørte KVI. For øvrig ga de uttrykk for at personell som ble demobilisert med fjorten dagers varsel, ville få utbetalt godtgjørelse for «demobiliseringsperioden» og at det var uaktuelt å fremme krav om tilbakebetaling i medhold av kontraktens ansvarsbestemmelser. Det er ellers ikke på noen måte dokumentert at KVI har fremmet krav om erstatning for dårlig utført arbeid i medhold av nevnte bestemmelse, hvilket indikerer at den heller ikke gir grunnlag for dette. For øvrig har rammeavtalen pkt. 2.28.1 en egen bestemmelse om mislighold og dersom KVI påføres kostnader i den anledning gir det rett til motregning, uten at lagmannsretten kan se at dette stiller saken i noe annet lys. Også på dette punkt skiller foreliggende sak seg fra Bye-dommen der rammeavtalen påla konsulenten å utbedre feil for egen regning, og samtidig ga oppdragsgiver rett til å kreve erstatning for feil og forsinkelser, begrenset til 20 % av den samlede kontraktsverdien. Lagmannsretten kan ikke se at det verken i rammeavtalen mellom NOT og KVI, eller i innleieavtalen med Hedren, er tilsvarende bestemmelser. På samme måte som Overligningsnemnda må lagmannsretten etter dette konkludere med at det ikke finnes godtgjort at Hedren hadde resultatansvar. Dette taler igjen - med styrke - mot å anse Hedren som selvstendig næringsdrivende, uten at det i seg selv anses tilstrekkelig til å konstatere at så er tilfellet. Det er imidlertid andre forhold som også taler mot å anse Hedren som selvstendig næringsdrivende. For det første er det klart at han var underlagt KVIs instruksjonsmyndighet og kontroll. Videre var det KVI som holdt alt redskap og utstyr, og arbeidet ble utført hos KVI. Alt dette er momenter som i henhold til teori og rettspraksis taler for å anse forholdet som lønnstakerforhold, og ikke som et oppdrag utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet. Det vises i den forbindelse særlig til EMI-dommen der tilsvarende forhold ble ansett som typiske karakteristika for et tradisjonelt arbeidsleieforhold. Avgjørende for skillet mellom inntekter innvunnet i eller utenfor virksomhet er om virksomheten er drevet for egen regning og risiko, og spørsmålet om hvem som har den økonomiske risiko for virksomheten av er da av særlig betydning. Lagmannsretten vil her bemerke at det er trekk ved forholdet mellom NOT og Hedren som tilsier at virksomheten ble drevet for Hedrens risiko. Det vises da til at Hedren hadde forpliktet seg til å betale alle skatter og offentlige avgifter - herunder arbeidsgiveravgift - og holde NOT skadesløs. Dette avspeiles også gjennom vederlaget, som var «alt inklusiv» og nettopp skulle dekke utgifter av denne art. Hedren hadde også tegnet en del forsikringer, uten at lagmannsretten kan se at han i henhold til avtalen med NOT var forpliktet til det. I tillegg hadde han en del kostnader til kontorhold med videre. Samtidig var han avhengig av oppdrag for å få inntekter. Samlet sett viser dette at Hedren - utad - hadde påtatt seg økonomisk risiko. Hedren har også fremholdt at han ikke hadde rett til ferie eller andre velferdsordninger som ansatte har, hvilket hevdes å vise at han hadde den fulle og hele risiko for virksomheten. Lagmannsretten finner ikke grunn til å legge større vekt på at Hedren hadde tegnet forsikringer. I Fabcon-dommen nevnes forsikringsdekningen blant momentene av betydning for grensedragningen mellom lønns- og virksomhetsinntekt. I det tilfellet dekket oppdragsgiver - Fabcon - konsulentenes forsikringer, noe som talte mot å anse dem som selvstendig næringsdrivende. Her har Hedren selv dekket egne forsikringer, uten at det i seg selv finnes å kunne tillegges utslagsgivende betydning for det spørsmål lagmannsretten skal ta stilling til. For lagmannsrettens avgjørelse er det ikke nødvendig å ta stilling til om Hedren var ansatt eller ikke. Foranlediget av partenes anførsler, sammenholdt med det som kom frem under bevisførselen, er det likevel grunn til å bemerke at lagmannsretten, i motsetning til byretten, finner det mest nærliggende å anse Hedren som ansatt i NOT. I den forbindelse vises til at rammeavtalen (avtalen) mellom KVI og NOT gjelder «engasjement av funksjonærer». Selve begrepsbruken tilsier at avtalen gjelder ansatte hos NOT, og ikke selvstendige oppdragstakere. Videre vises til avtalens pkt. 2.13.1 der det fremgår at underleverandøren - altså NOT - har det fulle og hele arbeidsgiveransvaret for personellet, samt eksempelvis pkt. 2.16.1, pkt. 2.20.1 og pkt. 4.1.1 som alle bruker betegnelsen underleverandørens «ansatte». Samlet sett skaper dette et inntrykk av at avtalen gjelder innleie av personell som var ansatt hos NOT, eller med andre ord utleie av arbeidstakere. På den annen side er det ikke holdepunkt for å anse Hedren som fast ansatt i NOT, han kan bare anses som midlertidig ansatt for de perioder han var utleiet til KVI. Det er vanlig at firma som leier ut arbeidskraft - såkalte vikarbyrå - ansetter folk for de konkrete oppdrag, for så å leie dem ut til oppdragsgiver for den periode dette gjelder. Aml §58 nr. 7 og 8, som den lød i 1992, var ikke til hinder for dette, og åpnet også opp for at partene kunne inngå avtale om kortere oppsigelsesfrist enn en måned. For øvrig bemerkes at lagmannsretten finner det unødvendig å ta stilling til om det har betydning at Hedrens virksomhet er etablert som enkeltsmannsforetak og ikke som aksjeselskap. Lagmannsretten finner, utfra en konkret helhetsvurdering av avtalen, sammenholdt med de øvrige momenter som her er gjennomgått, at de aktuelle inntektene ikke kan anses innvunnet som ledd i selvstendig næringsvirksomhet. Som nevnt bærer avtalen mellom NOT og KVI preg av å gjelde utleie av ansatte, ved at arbeidskraft stilles til disposisjon for KVI/KVE. Riktignok er det momenter som taler for det motsatte, ikke minst er det likhetstrekk med Bye-dommen som kan tilsi at også Hedren ligningsmessig bør behandles på samme måte. Men som nevnt over stiller foreliggende sak seg annerledes på et vesentlig punkt som gjelder resultatansvaret. Når lagmannsretten ikke har funnet grunnlag for å konstatere at Hedren hadde resultatansvar, er det heller ikke grunnlag for å konstatere at arbeidet ble utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet. Det må derimot anses som et arbeidsleieforhold. Det innebærer at Overligningsnemndas vedtak materielt sett er korrekt, og det er ikke grunnlag for opphevelse. Staten v/Sentralskattekontoret for utenlandssaker må derfor frifinnes. Anken har etter dette ført frem, og etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd skal Hedren i utgangspunktet dekke statens saksomkostninger. Lagmannsretten finner imidlertid grunn til å anvende unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd første alternativ, og la hver av partene bære egne omkostninger for såvel byretten som for lagmannsretten. Det bemerkes i den forbindelse at avgjørelsen har voldt en del tvil, og reglene på området, sammenholdt med rettspraksis, synes også noe uklare. Etter lagmannsrettens vurdering hadde Hedren derfor fyllestgjørende grunn for å reise sak for byretten. Hensett til resultatet av byrettens dom hadde Hedren heller ingen foranledning til å opptre på annen måte i ankesaken. Ut fra resultatet i ankesaken er det på den annen side ikke grunnlag for å la byrettens saksomkostningsavgjørelse bli stående. Det innebærer at det ikke tilkjennes saksomkostninger, verken for byretten eller for lagmannsretten. Dommen er enstemmig. Domslutning: 1. Staten v/ Sentralskattekontoret for Utenlandssaker frifinnes. 2. Hver av partene bærer egne omkostninger for byretten og for lagmannsretten. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
