Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder Stavanger likningsnemnds tre vedtak av 20.05.1999 som gjelder likningen for årene 1994, 1995 og 1996 for Øyvind og Tove Borvik samt selskapet Stavern Engineering AS (heretter SEAS). Tvistepunktet i saken er om boligeiendommen Ole Reistadsgate 17 i Stavanger skal anses overdratt fra ekteparet Borvik til SEAS i 1994. Det er spørsmål om salget av boligeiendommen til SEAS var proforma, eventuelt om vilkårene for skattemessig gjennomskjæring foreligger, herunder vil det være spørsmål om vilkårene for 10 års endringsfrist foreligger samt spørsmål knyttet til eventuell tilleggsskatt. De faktiske og rettslige spørsmål i saken er identiske for de tre skatteyterne. SEAS ble stiftet i 1985 med Øyvind Borvik som eneaksjonær. I 1992 ble 170 av de 500 aksjene overført til Øyvind Borviks bror. Øyvind Borvik er daglig leder og styreformann i SEAS. Aktiviteten i SEAS består av utleie av ingeniør Øyvind Borvik som konsulent. I 1987 kjøpte ekteparet Borvik boligeiendommen Ole Reistadsgate 17 i Stavanger. Den 20.08.1994 undertegnet ekteparet Borvik en kjøpekontrakt hvor det fremgår at de solgte boligen til SEAS for kr 710.000,-. I kjøpekontrakten fremgår: «Betaling skjer ved at selger gir kjøper et lån stort kr 710.000,-. Lånet løper fra og med 20.08.1994 med regulerbar rente, for tiden 10% p.a. Rente forfaller månedlig pr. påbegynte måned, avdrag betales 20.06. og 20.12. årlig med minimum kr 20.000,- pr. termin. Øyvind Borvik har forkjøpsrett ved salg av eiendommen. Eiendommen kan ikke selges til andre enn Øyvind Borvik før lån, renter pluss omkostninger er fullt betalt.» Boligen var utleid fra 02.07.1993 til 20.06.1994. Familien Borvik bodde i boligen fra og med 16.09.1994 og til den ble solgt 10.10.1997 for kr 960.000,-. I denne perioden ble det foretatt vedlikehold på eiendommen for noe over kr 567.537,- på selskapets regning. I 1994 og 1995 betalte ekteparet Borvik leie til selskapet med kr 6.000,-, mens for inntektsåret 1996 og 1997 ble bruken av Ole Reistadsgt. 17 innberettet som fordel av fri bolig med kr 6.000,- pr. måned. I brev av 17.07.1996 opplyste Borvik at selskapet hadde besluttet å selge Ole Reistadsgt. 17 til ekteparet Borvik for kr 900.000,- og ba i den anledning om bekreftelse fra likningskontoret om at salget ikke ville utløse noe skatteposisjon for selger eller kjøper. Salget ble ikke gjennomført og den 10.10.1997 ble eiendommen solgt til tredjemann for kr 960.000,-. I salgskontrakten ble ekteparet Borvik oppført som selgere og hjemmelshavere til eiendommen. Kjøpesummen gikk direkte til dekning av to private lån som Øyvind Borvik hadde, samt at resterende beløp ble satt inn på hans konto. Øyvind og Tove Borvik ble ved Stavanger likningskontors vedtak av 18.12.1995 og Stavanger likningsnemnds vedtak av 25.06.1996 nektet fradrag for tap av salg av bolig for likningsåret 1994. Ved brev av 02.02.1998 varslet Stavanger likningskontor Tove og Øyvind Borvik samt SEAS om opptak av likningen for inntektsårene 1994, 1995 og 1996. Den 20.05.1999 ble likningen for Tove og Øyvind Borvik samt SEAS endret. Nemnda la til grunn at overføringen av boligen fra ekteparet Borvik til SEAS i 1994 var proforma. Øyvind og Tove Borvik ble nektet fradrag for tap ved salg av bolig i 1994, samt at vedlikeholdsomkostningene som selskapet hadde hatt på boligen i 1994, 1995 og 1996 ble tillagt Øyvind Borvik som lønn. Det samme gjelder fordring og renter på fordring betalt av selskapet. Mottatt leie fra Øyvind Borvik til selskapet ble tilbakeført. For SEAS ble arbeidsgiveravgiftsgrunnlaget forhøyet samt inntekten nedsatt som følge av tilbakeføring av leieinntekter, avdrag og korrigering av vedlikeholdspåkostninger. Subisidiært la likningsnemnda til grunn at ulovfestede gjennomskjæringsregler kom til anvendelse. Atter subsidiært mente nemnda at skattelovens §42 var anvendelig. Ekteparet Borvik og SEAS tok ut stevning 07.07.1999 ved Stavanger byrett. Den 26.05.2000 avsa Stavanger byrett dom med slik slutning: «1. Likningsnemdas vedtak av 10.05.99 for Øyvind Borvik, Tove Borvik og Stavern Engineering AS oppheves forsåvidt gjelder ileggelse av tilleggsskatt og -avgift; for øvrig frifinnes Staten. 2. Øyvind Borvik, Tove Borvik og Stavern Engineering AS - en for alle og alle for en - betaler sakens omkostninger til Staten med kr 29.710,- - tjuenitusensyvhundreogti - innen 2 uker fra dommens forkynnelse.» Byretten la til grunn at det ikke var sannsynlig at overdragelsen var proforma, men at det var grunnlag for å anvende den ulovfestede gjennomskjæringsnorm. I tillegg la byretten til grunn at det kun var grunnlag for å anvende en tilleggsskatt på 30%. Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens dom. Øyvind og Tove Borvik og SEAS anket dommen til Gulating lagmannsrett ved anke av 29.06.2000. Staten innga anketilsvar og motanke 15.08.2000. Motanken gjelder ileggelse av tilleggsskatt og avgift med forhøyet sats. Ankeforhandling ble avholdt i Stavanger tinghus 11. og 12.02.2002. Det ble avgitt partsforklaring fra Øyvind Borvik og avhørt tre vitner. Det ble dokumentert slik det fremgår av rettsboken. De ankende parter Øyvind og Tove Borvik og SEAS har i hovedtrekk anført følgende: Dersom lagmannsretten kommer til at overdragelsen av boligen i 1994 var proforma, er det 10 års endringsfrist som gjelder i saken ovenfor samtlige tre skattetytere, og det skal da ilegges tilleggsskatt og tilleggsavgift med 45%. Dersom lagmansnretten legger til grunn at det er grunnlag for å anvende gjennomskjæringsnormen, blir det et spørsmål om det er to år eller ti års fristen som kommer til anvendelse i saken. Utgangspunktet er at en ved likningen skal legge til grunn det forhold som gjelder mellom skatteyter og hans medkontrahent. Spørsmålet i saken er hva som er det reelle forholdet mellom Tove og Øyvind Borvik og SEAS. Proforma vil innebære at Øyvind Borvik har drevet et «falskt» spill som ikke har noe innhold eller realitet og at han har bedt om å bli beskattet på dette grunnlag. Ved proforma må det foreligge en bevisshet mellom partene at den form de gir uttrykk for utad ikke har ment å ha noen realitet dem imellom. Utgangspunktet er at den som hevder at det foreligger proforma har bevisbyrden for dette. Både Øyvind og Tove Borvik og SEAS har innrettet seg på en måte som viser at avtalen om overdragelse av boligen var en realitet dem imellom. Det vises til at forholdet er rapportert i selvangivelsene. Øyvind Borvik har bedt likningskontoret verdsette leieforholdet. Han har betalt leie til SEAS som også har betalt arbeidsgiveravgift ved fordel av bruk av bolig. Som det fremgår av vitneforklaringene har Øyving Borvik informert utad om salget. Det vises også til at SEAS har inntektsført salgsgevinsten i likningsåret 1997. Dersom boligen ikke var overført mellom partene, ville Øyvind og Tove Borvik kunne hatt gevinsten skattefritt. Det kan ikke være avgjørende for spørsmålet om proforma at det utstedte skjøte ikke er tinglyst, at forsikringen for boligen sto i Øyvind Borviks navn og at de kommunale avgiftene kom i hans navn. Den rettslige formen proforma passer ikke inn på det faktum som foreligger i saken. Salget var en realitet og ikke proforma. Staten har særlig anført at SEAS ikke utøvde noen eierrådighet. Det er ikke vanlig at det utøves noe rettslig eierrådighet utover det som skjer ved kjøp og salg. Den faktiske eierrådighet utøves ved at de bebor huset. Det vises også til at selskapet utøvde eierrådighet i selskapet da huset ble solgt i 1997. Det er videre hevdet at overdragelsen i 1994 til selskapet ikke hadde noen fornuftig forretningsmessig realitet for selskapet. Lagmannsretten må her legge til grunn Øyvind Borviks forklaring om motivasjon og tanker rundt dette. Når det gjelder innholdet i rettsregelen «gjennomskjæringsnormen», vises til uttalelsene i [[Rt-1999-946]] samt liknings-ABCen for 1999 punkt 4.2.2. Når det gjelder låneavtalens vilkår er det, med unntatt for 1994, betalt renter og avdrag hvert år fra SEAS til Borvik. Både de kommunale avgifter og forsikringen ble betalt av SEAS. Det gjøres gjeldende at Øyvind og Tove Borvik har spart skatt med kr 240.000,-. Det er den totale virkning av disposisjonen som må legges til grunn. SEAS hadde ca kr 567.000,- i vedlikeholdsutgifter på huset. Dersom beløpet ikke kan utgiftsføres i SEAS på grunn av gjennomskjæring, skal det føres som inntekt på Øyvind Borviks hånd. Hvis Seas ikke hadde hatt utgiftene til vedlikehold, ville SEAS hatt et tilsvarende større overskudd og kunne utdelt et større utbytte. Det vises også til at dersom eiendommen ikke var solgt til SEAS, ville Øyvind og Tove Borvik skattefritt fått salgsgevinsten skattefritt. Årsaken til at Øyvind og Tove Borvik sto som selgere ved salget i 1997 var at Øyvind Borvik ikke kunne finne kjøpekontrakten mellom Øyvind og Tove Borvik og SEAS. Det kan heller ikke ha noen betydning at nettooppgjøret i 1997 dels ble innsatt på Borviks konto og dels gitt til dekning av hans private lån. Beløpet ble motregnet mot gjeld SEAS hadde til Borvik og forholdet ble regnskapsført. Når det gjelder vedlikeholdsutgiftene, ville Øyvind og Tove Borvik, om de ikke hadde solgt eiendommen, hatt fradragsrett for disse da det på dette tidspunkt var etablert regnskapslikning for disse. Overføring av bolig har også en annen virkning utover de rent skatterettslige. Dersom SEAS hadde gått konkurs hadde boligen blitt trukket inn i bomassen. Det vises også til at det ble betalt husleie for bruken av boligen. Det vises også til at Sandefjord likningskontor synes å ha akseptert tilsvarende forhold. Hensyn til likebehandling og forutberegnelighet tilsier at gjennomskjæring ikke skal skje i nærværende sak. Transaksjonen har både skatterettslige fordeler og ulemper og til ugunst for skattyterne. Nettoeffekt av transaksjonen er anderledes enn at det er spart kr 240.000,- i skatt. Dersom Øyvind Borvik og Tove Borvik hadde vært eiere, hadde de fått fradrag for vedlikeholdsutgiftene og i motsetning til SEAS ville salgsgevinsten i 1997 vært skattefri. Det vises også til at det i 1994 var slik at det var fremtidsutviklingen som var avgjørende for den skattemessige konsekvens av disposisjonen. Særlig var det utviklingen av prisen på boligen som var sentral. Dette tilsier at det ikke var grunnlag for gjennomskjæring. Det vises også til at det ikke er uvanlig at hovedaksjonær selger boligen sin til aksjeselskapet og leier den tilbake. Ved lojalitetsvurderingen må det også ses hen til den informasjonsstrøm som har vært fra Øyvind Borvik til likningsmyndighetene. Vilkårene for gjennomskjæringslikning er ikke oppfylt idet salget av eiendommen til SEAS ikke er illojal og i hovedsak skattemessig motivert disposjosjon. Transaksjonen har også vesentlig andre virkninger enn de skatterettslige. Staten har subsidiært anført at skatteloven §42 gir grunnlag for å beskatte Borvik. Dersom det ikke foreligger proforma eller grunnlag for gjennomskjæring, kan ikke skatteloven §42 være anvendelig. Etter likningsloven §9-6 gjelder det en 10-års frist for endring av likning dersom skattyter gir uriktige eller ufullstendige opplysninger. Likningen kan ikke endres senere enn to år etter inntektsåret med mindre skattyter har gitt ufullstendige eller uriktige opplysninger. Det vises også til §9-5 nr. 6. Om to- eller tiårsfristen kommer til anvendelse er ikke aktuelt dersom lagmannsretten legger til grunn at overdragelsen var proforma. Da er det ikke tvilsomt at tiårsfristen gjelder. Dersom lagmannsretten legger til grunn at gjennomskjæringsnormen kan anvendes, er det et spørsmål om to- eller tiårsfristen skal anvendes. Det anføres at skatteyterne ikke har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger i likningslovens forstand. Varselet om likningsendring er derfor fremsatt for sent. Det er ikke tvilsomt at toårsfristen får anvendelse selv om det materielt sett er grunnlag for gjennomskjæring. Likningsmyndighetene hadde tilstrekkelige opplysninger for å vurdere spørsmålet om proforma - gjennomskjæring. Det vises til de dokumenter som er fremlagt for likningsmyndighetene. Stavanger likningskontors vedtak av 08.12.1995 dokumenterer nettopp at likningskontoret hadde de nødvendige opplysninger for å vurdere dette. Øyvind Borvik har lojalt oppfylt opplysningsplikten sin og har ved flere anledninger forsøkt å oppklare skattemessige konsekvenser av ulike transaksjoner. Øyvind Borvik har gitt en rekke opplysninger og ikke forsøkt å dekke noe forhold. I 1995 ble det foretatt en avdragsbetaling på kr 210.000,- på lånet som SEAS hadde hos Øyvind Borvik. Ved likningsnemndas endringslikning er avdragsbetalingen betraktet som lønn fra SEAS til Borvik og inntektsbeskattet med en økning på lønn på kr 200.000,-. Dersom det foretas en gjennomskjæringslikning, må avdraget bli å betrakte som et lån fra SEAS til Borvik. Avdraget kan derfor ikke betraktes som lønn fra SEAS til Borvik og kan dermed heller ikke inntektsbeskattes i samsvar med dette. Likningsnemnda har i medhold av likningsloven §10-2 ilagt skattyterne 45% tilleggsskatt og tilleggsavgift. Det må legges til grunn at begrepene uriktige og ufullstendige opplysninger i likningsloven §10-2 og §9-6 skal forstås tilsvarende. Det er ikke gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger fra skatteyterne. Dersom lagmannsretten skulle legge til grunn at vilkåret er oppfylt, er spørsmålet om hvilken sats 30% eller 45%, som skal anvendes for tilleggsskatten og tilleggsavgiften. Likningsloven §10-3 første ledd litra b gir anvisning på skyldkrav med omvendt bevisbyrde. Selv om gjennomskjæringsnormen skulle bli lagt til grunn, er det ikke grunnlag for å konkludere med at skattyterne har opptrådt grovt uaktsomt. Det vises særlig til den korrespondanse som har vært fra Øyvind Borviks side til likningsmyndighetene. Forholdet kan derfor ikke defineres som annet enn simpel uaktsomhet og ikke grov uaktsomhet. Satsen på 30% skal da legges til grunn. Når det gjelder ileggelse av saksomkostninger for herredsretten i medhold av tvistemålsloven §174 annet ledd, var det ikke grunnlag for å ilegge skatteyterne plikt til å dekke statens omkostninger for herredsretten. Det er nedlagt slik påstand: «Prinsipalt: 1. Likningen for 1994-1997 for Øyvind Borvik, Tove Borvik og Stavern Engineering AS oppheves. Subsidiært: 2. Likningene for 1994-1997 for Øyvind Borvik, Tove Borvik og Stavern Ingineering AS oppheves hva gjelder spørsmålet om tilleggsskatt og tilleggsavgift. 3. Likningsnemndas vedtak for 1995 for Øyvind Borvik oppheves. For alle tilfeller: 1. Øyvind Borvik, Tove Borvik og Stavern Engineering AS tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer. I motsøksmålet: 1. Øyvind Borvik, Tove Borvik og Stavern Ingineering AS frifinnes. 2. Øyvind Borvik, Tove Borvik og Stavern Engineering AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer.» Staten har i det vesentlige anført: Hovedspørsmålet i saken er om salget av eiendommen fra Øyvind og Tove Borvik til SEAS i 1994 var proforma, alternativt om det var grunnlag for gjennomskjæring. Et prinsipielt spørsmål i saken er hvilke krav det skal stilles til dokumentasjon, notoritet og gjennomføring av en transaksjon mellom nærstående for at den skal få skatterettslige virkninger. Når det aksepteres at hovedaksjonær og et aksjeselskap er to adskilte rettssubjekter, er det viktig at notoritet sikres. Konkret blir spørsmålet i nærværende sak i hvilken grad partene må ta konsekvenser av det salget som de påstår er gjennomført og i hvilken grad en må gjennomføre dette. Salget av boligen i 1994 var proforma og ektefellene har hele tiden vært de reelle eiere av den. Skatterettslig må de derfor behandles som om de var eierne av boligen, noe likningsmyndighetene har gjort ved endringsvedtaket. Ved likningen er det de reelle forhold som skal legges til grunn. Om en transaksjon er proforma beror på en konkret helhetsvurdering. Ved denne vurderingen er det de objektivt konstaterbare forhold som er avgjørende, mens den etterfølgende forklaring fra Øyvind Borvik og vitneforklaringene har mindre vekt. Det bemerkes at i og med at det er et spørsmål om proforma, vil forklaringene fra vitnene om at Øyvind Borvik til dem har meddelt om overdragelsen ikke kunne tillegges videre vekt. Spørsmålet er nettopp om kontrakten hadde en realitet mellom partene innad, ikke hvordan den fremsto utad. Det er en rekke momenter som samlet tilsier at det foreligger proforma. Det vises til at det ikke er tinglyst noe skjøte og til at kjøpet ble finansiert ved lån fra Borvik til SEAS og herunder hvorvidt SEAS har forholdt seg til låneavtalens vilkår om renter og avdrag. Det vises også til at Borvik beholdt sitt eget boliglån. Låneavtalens bestemmelse om renter og avdrag ble ikke fulgt opp slik det fremgår av avtalen. Renten på lånet mellom Øyvind Borvik og SEAS ble satt til 12% mens Øyvind Borviks eget boliglån hadde en rentesats på 7%. Denne differansen utvisket de økonomiske konsekvensene i form av leie fra Øyvind Borvik til SEAS. Kjøpekontraktens vilkår om forkjøpsrett og salgsforbud var kanskje unødvendig, men de sier likevel noe om i hvilken grad partene tenkte at disposisjonen skulle ha realitet. Ved vurderingen må det også tas hensyn til at ekteparet hadde bodd i boligen i hele perioden og at forsikringen for boligen og de kommunale avgiftene hadde vært i Øyvind Borviks navn. Det vises også til at ekteparet Borvik opptrådte som selgere ved salget i 1997 og at oppgjøret for boligen gikk direkte til Øyvind Borvik. Selskapet har ikke utøvd noen eierbeføyelser. Det må stilles spørsmål om hvilke forretningsmessig interesse selskapet skulle ha av å være eier av boligen. Eierforhold til boligen har kun en skatterettslig konsekvens for selskapet og ekteparet Borvik. Det forhold at ekteparet Borvik har betalt leie og bedt om verdsettelse samt ført de aktuelle forhold i selvangivelser og regnskap, kan ikke tillegges videre vekt ved spørsmålet av om transaksjonen er proforma. Dette er forhold som er nødvendig å gjennomføre dersom partene skulle få den skatterettslige fordel ved transaksjonen. Det må konstateres at transaksjonen var proforma og at likningsnemndas vedtak er gyldig. På bakgrunn av det resultat lagmannsretten er kommet til referes kun de øvrige grunnlag og anførsler helt summarisk. Subsidiært gjøres gjeldende at læren om ulovfestet gjennomskjæring kommer til anvendelse. Atter subsidiært anføres at oppussingsutgiftene må anses som en fordel for Borvik, jf. skattelovens §42. Det gjelder en tiårsfrist for endring av likningen for skattyterne. Betingelsene for tilleggsskatt er oppfylt, jf. likningsloven §10-2 og folketrygdloven §17-2. Det skal anvendes forhøyet sats, jf. likningslovens §10-4 da skattyterne har utøvd grov uaktsomhet eller forsett. Det er nedlagt slik påstand: «1. Staten v/Rogaland fylkesskattekontor frifinnes. 2. Staten v/Rogaland fylkesskattekontor tilkjennes sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten med renter fra 14 dager etter dommens forkynnelse.» Lagmannsretten vil bemerke: Saken gjelder om eiendommen Ole Reistadsgt. 17 reelt sett ble overført til SEAS i 1994. Hvorvidt avtalen mellom ekteparet Borvik og SEAS var proforma eller reell, er et bevisspørsmål som beror på en totalvurdering av bevisene i saken. For lagmannsretten er spørsmålet om likningsnemndas vedtak bygger på et riktig faktisk grunnlag. Etter likningsloven §8-1 og §8-2 skal det mest sannsynlige faktum legges til grunn. Av likningsloven §4-1 nr. 1 fremgår at skattyter skal bidra til at hans skatteplikt i rett tid blir klarlagt og oppfylt og han skal gjøre likningsmyndighetene oppmerksom på feil ved likningen og skatteoppgjøret som han har vært klar over. Dette innebærer at det faktiske grunnlag for likningen primært skal fremskaffes av skattyter. Partene er enige om at dersom lagmannsretten kommer til at overdragelsen av Ole Reistadsgt. 17 er proforma, er likningsnemndas vedtak gyldig. Det dreier seg her om en overdragelse mellom nærstående, fra hovedaksjonær til aksjeselskapet. Særlig ved overdragelse mellom nærstående er det et behov for dokumentasjon og notoritet om transaksjonen. Skattyter bør ved sin etterfølgende opptreden sikre dokumentasjon og notoritet for at transaksjonen er reell. For å underbygge at overdragelsen av boligen til SEAS var reell har Øyvind Borvik forklart for lagmannsretten at en av årsakene til å overføre boligen til selskapet var at han skulle slippe å stå for vedlikehold av huset selv. Dersom selskapet eide boligen, ville selskapet administrere og engasjere håndverkere til å stå for vedlikeholdet slik at Øyvind Borvik fikk fritatt tid for å arbeide for selskapet. Det er ikke uten videre enkelt å overprøve en motivasjon, men lagmannsretten bemerker at overdragelse av eiendommen neppe vart nødvendig for at Øyvind Borvik skulle få frigjort tid til arbeidet for selskapet. Arbeidet med å engasjere håndtverkere m.v. var det Øyvind Borvik som uansett måtte stå for om eiendommen var eid av ham personlig eller av selskapet. Det er og vanskelig å se at det var noen fornuftig forretningsmessig begrunnelse for selskapet til å kjøpe eiendommen for kr 710.000,- for så å pusse den opp for kr 567.537,- og så beslutte å selge den tilbake til ekteparet Borvik for kr 900.000,-. Det fremstår for lagmannsretten som sannsynlig at det for ekteparet Borvik i 1994 var det sentrale tema å få fradrag for tap ved salg av bolig samtidig som selskapet fikk fradrag for vedlikeholdsutgiftene. Et sentralt punkt for lagmannsretten har vært at overdragelsen ut fra en totalvurdering i liten grad er gjennomført. Øyvind og Tove Borvik har etter 1994 beholdt den faktiske rådigheten over boligen. Det var de som bebodde boligen, og boligen var forsikret i deres navn. Ekteparet Borvik beholdt lånet som var sikret i boligen mens det fremgår av kjøpekontrakten at selskapet lånte kjøpesummen hos Øyvind Borvik. Det forhold at ekteparet Borvik i perioden 1994 til 1997 betalte leie for boligen med kr 6.000,- antas å ha hatt liten økonomisk realitet. Øyvind Borviks boliglån hadde en rentesats på ca 7% mens lånet fra Øyvind Borvik til SEAS som finansierte ervervet, hadde en rentesats på 12%. Differansen mellom rentesatsene utlignet til dels leibeløpet. Også i rettslig henseende var selskapets rådighet over boligen ikke bare reelt men og formelt begrenset. De rettslige eierbeføyelser som ligger i å fritt kunne pantsette og selge eiendommen var ikke tilstede. Hjemmelen til boligen ble ikke overført til SEAS og Øyvind Borvik beholdt lånet som var sikret i boligen. Det vises og til bestemmelsene i kjøpekontrakten om Øyvind Borviks forkjøpsrett og begrensningen i adgangen til å selge boligen. Øyvind Borvik har i retten forklart at det aldri var meningen at boligen skulle selges tilbake til ham og Tove Borvik. Dette står i klar kontrast til klausulen om forkjøpsrett og at det i 1996 ble besluttet å selge boligen tilbake til ekteparet for kr 900.000,-. Dette indikerer at det ikke var meningen mellom partene at selskapet reelt sett skulle ha eierrådighet over boligen. Eiendommen ble solgt til en tredjemann i 1997 for kr 960.000,-. Den måten salget ble gjennomført på i 1997 underbygger at avtalen mellom partene var proforma. I kjøpekontrakten for denne overdragelsen står Øyvind og Tove Borvik både som selgere og som hjemmelsinnehavere. Øyvind Borvik har i sin partsforklaring for lagmannsretten bekreftet at kjøperne ikke fikk opplyst at det var SEAS som var rette eier av boligen. Ved oppgjøret ble kjøpesummen for boligen brukt til å nedbetale to private lån for Øyvind Borvik samt at det resterende beløp ble satt inn på en av hans private konti. Det forhold at det er betalt leie fra Øyvind Borviks side, og bedt om verdsettelse fra likningsmyndighetene i den forbindelse samt at de ulike forhold er ført i selvangivelser og i selskapets regnskap fratar ikke forholdet dets preg av å være proforma. Denne type disposisjoner er i nærværende sak nødvendig for at skattyterne skulle få den tiltenkte skattemessige fordel ved transaksjonen. Lagmannsretten finner heller ikke å kunne legge avgjørende vekt på at overføring av eiendommen til SEAS både førte til skattefordeler og skatteulemper. Uansett fikk skattyterne en netto skattegevinst på ca 269.000,-. I tillegg kommer at det er uklart i hvilken grad Øyvind Borvik kunne forutse hvilke skatterettslige konsekvenser det var av en slik transaksjon. Med unntak av de mer skatterettslig relevante forhold er det knapt noen holdepunkter for at transaksjonen er eller har vært tenkt gjennomført mellom partene. Når lagmannsretten vurderer alle disse forhold under ett, fremstår overdragelsen av eiendommen Ole Reistadsgate 17 i 1994 med overveiende sannsynlighet som proforma. Lagmannsretten legger særlig vekt på manglende gjennomføring av salget. Transaksjonen synes ikke å hatt noen synlig praktisk realitet mellom partene. Ved den likningsmessige behandling for inntektsårene 1994, 1995, 1996 og 1997 skal det legges til grunn at Tove og Øyvind Borvik eide Ole Reistadsgate 17. Dette innebærer at det i nærværende sak gjelder en tiårsfrist for endring av likningen for de tre skattyterne. Betingelsene for tilleggsskatt og tilleggsavgift er oppfylt, jf. likningsloven §10-2 og folketrygdloven §17-2. Skatteyterne har gitt uriktige opplysninger til ligningsmyndighetene. De tre skattyterne har opptrådt forsettlig i så henseende og etter likningsloven §10-4 skal det anvendes forhøyet sats. Det er ikke grunnlag for å anvende noen av unnskyldsgrunnene i §10-3. Likningsnemnda har fastsatt denne ved skjønn til 45%. Dette skjønnet kan ikke overprøves. Det bemerkes at med det resultat lagmannsretten er kommet til er det korrekt å inntektsbeskatte «avdragsbetalingen» på kr 210.000,- fra SEAS til Øyvind Borvik som lønn hos Øyvind Borvik. Det må etter dette konkluderes med at ligningene til de tre saksøkerne er gyldige. De ankende parter har tapt saken fullstendig både hva gjelder anken og motanken. Utgangspunktet er at spørsmålet om saksomkostningene skal bedømmes selvstendig for hver av ankene. For motanken er det kun aktuelt å tilkjenne saksomkostninger dersom den har ført til økte omkostninger. Både hovedanken og motanken gjelder i realiteten tilnærmelsesvis samme tema og det legges til grunn at motanken ikke har ført til økte omkostninger for lagmannsretten. Det vises og til adv Gollers fax av 14.02.02 om dette. Saksomkostninger tilkjennes ikke i motanken. De ankende parter må betale statens omkostninger i hovedsaken jf. tvistemålsloven §180 første ledd. Det foreligger ikke særlige omstendigheter som retten finner kan frita de ankende parter for ansvar for omkostningsansvaret jfr tvistemålsloven §180 første ledd. Saken har ikke bydd på tvil. Adv Goller har fremlagt omkostningsoppgave stor kr 100.305,- hvorav kr 69.300,- utgjør salær. Omkostningsoppgaven legges til grunn som nødvendig jfr tvistemålsloven §176. Når lagmannsretten skal avgjøre saksomkostningene for byretten skal den legge sitt matrielle resultat til grunn. Øyvind og Tove Borvik og SEAS bør da i medhold av tvistemålsloven §172 første ledd erstatte statens omkostninger med saken. Saken har faktisk og rettslig stått i samme stilling for byretten som for lagmannsretten. Det er ikke grunnlag for å anvende unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172, annet ledd. På bakgrunn av det resultat lagmannsretten er kommet til finner lagmannsretten det hensiktsmessig å utforme ny domsslutning. Dommen er enstemmig. Domsslutning: Hovedanken: 1. Staten v/Rogaland fylkesskattekontor frifinnes. 2. Øyvind Borvik, Tove Borvik og Stavern Engineering AS - en for alle og alle for en - betaler sakens omkostninger til Staten med kr.100.305,- - kroneretthundretusentrehundreogfem - med tillegg av lovens forsinkelsesrente innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. Motanken: 3. Overligningsnemndas vedtak av 20.05.99 overfor Tove Borvik, Øyvind Borvik og Stavern Engineering AS stadfestes hva gjelder ileggelse av tilleggsskatt og tilleggsavgift. 4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.*) Byrettens dom pkt. 2 stadfestes. *) Rettet i medhold av tvistemålsloven §156. Bergen, 28. februar 2002 [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
