Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Hardanger herredsrett avsa 21. januar 2000 dom i saken med slik domsslutning: A frifinnes. Påtalemyndigheten har i rett tid anket dommen til Gulating lagmannsrett. Ankebehandling er tillatt ved beslutning av 27. mars 2000. Statsadvokatene i Hordaland har deretter for lagmannsretten fremmet tiltalebeslutning av 14. april 2000 som lyder slik: Straffeloven §229, 1. straffalternativ jf. §230 for å ha skadet en annen på legeme, i tilfelle hvor den skyldige tidligere er straffet for forbrytelse av voldsom art. Grunnlag er følgende forhold: Natt til søndag 6. juni 1999 i X sentrum, slo og/eller dyttet A til B slik at han falt overende, hvoretter A gjentatte ganger slo og/eller sparket mot Bs hode og kropp slik at han ble påført bloduttredelse på høyre skulder og hoftekam, fikk hjernerystelse og ble innlagt på sykehus i et døgn og sykemeldt i en uke. Ankeforhandling ble holdt i Bergen tinghus 4. september 2000. Syv vitner ga forklaring og det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. A er født *.*. 1977 og bor Y. I følge forsvarer er tiltalte trailersjåfør/sidemann. På tidspunktet for herredsrettens behandling var han arbeidsledig og uten formue. Det vites intet om eventuelle endringer her. Tiltalte møtte ikke til ankeforhandlingen. Tiltalebeslutningen ble lovlig forkynt for ham 22. august 2000. Innkalling til ankeforhandlingen ble forkynt for ham samme dag. Ifølge forsvarer har tiltalte «låst seg» i forhold til saken. Lagmannsretten fant ikke grunnlag for å utsette saken av hensyn til sakens opplysning, jf. straffeprosessloven §294. Tiltaltes forklaring på hendelsesforløpet fremkom gjennom dokumentasjon av politiforklaring inntatt i tiltaltes politianmeldelse av Magnar B av 20. desember 1999. Tiltaltes personlige forhold ble dokumentert gjennom opplesning av personundersøkelse datert 18. november 1997. Samtlige vitner oppgitt av tiltalte ble hørt. Tiltalte har ikke på noe tidspunkt erkjent straffskyld etter den foreliggende tiltalebeslutning. Han har heller ikke på noe tidspunkt erkjent straffskyld etter den tidligere tiltalebeslutning av 6. desember 1999. Sistnevnte ble utferdiget av Politimesteren i Hardanger og gjaldt samme forhold, dog henført under av straffeloven §228 første ledd. Lagmannsretten legger, hensyn tatt til at enhver rimelig og forstandig tvil skal komme den tiltalte til gode, følgende til grunn som bevist: A var om kvelden lørdag 5. juni 1999 og natt til søndag 6. juni 1999 i X sentrum. Han hadde drukket noe alkohol og var således ikke edru. B var også i X sentrum om kvelden lørdag 5. juni 1999 og natt til søndag 6. juni 1999. Han hadde tidligere vært på et utested i Z og hadde drukket alkohol der. B var også på et utested i X sentrum og nøt også alkohol der. Han var således heller ikke edru. Tidlig natt til søndag 6. juni 1999 omkring det tidspunkt restauranter og andre utesteder slutter å skjenke alkohol var det samlet en god del mennesker i gågaten i X sentrum. En del av disse befant seg i området omkring den såkalte «Firkanten». Såvel A som B befant seg til nevnte tid på nevnte sted. B, som hadde hatt noe kontakt med tiltalte tidligere, gikk bort til A. De snakket en stund vennlig sammen. A opplyste at han nylig hadde sonet en dom for blant annet knivstikking. B sa til A at han ikke måtte stelle i stand bråk i X. A mislikte tilsnakket og støtte overkroppen mot B, som støttet tilbake. B snudde seg deretter for å gå bort fra A. Idet han hadde gått noen meter ble han innhentet av A som angrep B bakfra med slag/spark slik at B straks falt med kjeven mot bakken som var belagt med steinheller. A slo og sparket B mot overkroppen og hodet tre - fire ganger mens han lå nede. B beskyttet seg ved å holde hendende/armene rundt hodet. En bekjent av A trakk ham unna og fikk ham bort fra stedet. B fikk hjelp av en bekjent til å komme seg på bena og ble senere kjørt til Fylkessjukehuset i Odda. Ifølge erklæring fra Fylkessjukehuset i Odda av 23. juni 1999 ble B innlagt der 6. juni 1999 kl. 02.30 og var samme sted til ettermiddagen på grunn av hjernerystelse. Det fremgår av erklæringen at B hadde overfladiske hudsår i ansiktet. Videre fremgår det at han klaget over hodeverk. Ifølge samme erklæring skulle B unngå fjernsyn, sterkt lys, sterk lyd og fysisk belastende aktivitet i en uke etter utskrivelsen. Han ble sykmeldt i ytterligere en uke. B var således sykmeldt i to uker. Det ble bekreftet av B under ankeforhandlingen. Av illustrasjonsmappe utarbeidet av politikonstabel Tore H. Bøe ved X politistasjon datert 30. juni 1999, fremgår det av bilder tatt 8. juni 1999 at B hadde sår på høyre skulder og høyre hofte. Sårene er et resultat av angrepet fra A. Lagmannsretten har ved bevisvurderingen lagt vesentlig vekt på fornærmede B sin forklaring sammenholdt med ovennevnte legeerklæring og illustrasjonsmappe. Videre har lagmannsretten lagt vesentlig vekt på forklaringen fra vitnet C. Sistnevnte vitne var edru ved anledningen og sto bare noen få meter bak B da han ble angrepet av A. Hun sto ca 4 meter fra der tildragelsen fant sted og noe til høyre for A og B. Hun observerte de slag og spark A tildelte B. Ved bevisvurderingen har lagmannsretten videre lagt vekt på vitneforklaring fra D. D er en venninne av vitnet C og bekrefter de vesentligste deler av C' forklaring. Lagmannsretten har også ved bevisvurderingen lagt vekt på forklaringene fra E og F som begge har identifisert A som den person B ved anledningen var i fysisk nærkontakt med. Lagmannsretten finner etter en helhetlig vurdering hvor hjernerystelse, innleggelse i sykehus, sårskader flere steder på kroppen og 14 dagers sykmelding er tatt i betraktning, at A ved anledningen påførte B skade på legeme eller helbred i straffeloven §229 første straffalternativ sin forstand. Skaden på legeme/helbred som nevnt var omfattet av A sitt forsett, jf. straffeloven §40. Lagmannsretten har ved bevisvurderingen her lagt vesentlig vekt på at det er tale om å slå/sparke en person ned bakfra for deretter å fortsette med slag og spark rettet mot overkropp/hode i et tilfelle hvor underlaget består av steinheller. Når det gjelder straffutmålingen bemerkes innledningsvis at sterke almenpreventive hensyn taler for å reagere strengt i tilfeller som det foreliggende. Ifølge Høyesteretts praksis skal det reageres med ubetinget fengselsstraff med mindre helt særegne forhold gjør seg gjeldende. Det legges til grunn. Den foreliggende sak gjelder legemsbeskadigelse under omstendigheter og med et hendelsesforløp som er typisk for slike voldssaker. Det har betydning at det dreier seg om flere slag/spark. Videre har det betydning at fornærmede ikke gjorde motstand. Slike slag og spark er farlige og kan lett forårsake alvorlige skader. Det er videre av betydning at sykmeldingsperiodens varighet gjør at forholdet ligger nær opp mot 2. straffalternativ i §229. I overensstemmelse med Høyesteretts syn i dom inntatt i [[Rt-2000-1]] er det derfor et forholdsvis grovt tilfelle innenfor 1. straffalternativ. Når det gjelder straffutmålingen tas videre i betraktning at A ved Sunnhordland herredsretts dom av 26. november 1997 ble dømt til straff av fengsel i ett år blant annet for overtredelse av straffeloven §229 annet straffalternativ, jf. §232. Han ble prøveløslatt 1. mai 1999 med en prøvetid på seks måneder og en resttid på 123 dager. Han ble satt under tiltale for det forhold som saken gjelder 6. desember 1999. Hensett til de likartede forhold A har begått og nærheten i tid finner lagmannsretten at det bør gis en samlet dom, jf. straffeloven §54 nr. 3. Den korte tid som gikk fra prøveløslatelsen til A begikk den forbrytelse han nå er funnet skyldig i viser at han ikke har tatt lærdom av den tidligere idømte straff og at han heller ikke har funnet grunn til å ta hensyn til at han var løslatt på prøve. Individualpreventive hensyn trekker derfor også i retning av en streng reaksjon. Ved straffutmålingen tas det videre hensyn til at A også tidligere er straffet blant annet for overtredelse av straffeloven §228. Straffeloven §230 får anvendelse. Lagmannsretten finner en straff av fengsel i 8 måneder passende. Straffen er som nevnt en felles straff med resttid etter prøveløslatelse fra Sunnhordland herredsretts dom av 26. novmber 1997, jf. fengselsloven §41, jf. straffeloven §54 nr. 3. Dommen er enstemmig. Slutning: A, f. *.*. 1977, dømmes for overtredelse av straffeloven §229 første straffalternativ, jf. §230, til en straff av fengsel i 8 - åtte - måneder som en felles straff med resttid etter prøveløslatelse fra Sunnhordland herredsretts dom av 26. november 1997, jf. fengselsloven §41, jf. straffeloven §54 nr. 3. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
