Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Bergen byrett avsa den. 8. juli 1999 dom med slik slutning: «1. Staten v/Forsvarsdepartement frifinnes. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Saken gjelder krav om erstatning etter skade oppstått mens skadelidte, ankende part A, avtjente førstegangs militærtjeneste. Erstatningskravet er fra Statens side påstått foreldet. Under sakens behandling for Bergen byrett besluttet retten i medhold av tvistemålsloven §98, annet ledd deling av saken, slik at behandlingen av saken ble begrenset til foreldelsesspørsmålet. Byretten konkluderte med at As eventuelle erstatningskrav mot Staten var foreldet. Om sakens faktiske sider vises til byrettens dom, særlig saksfremstillingen i dommen side 1-5. A v/advokat Knut-Ove Soltvedt påanket dommen ved ankeerklæring av 13.09.99. Staten v/Forsvarsdepartementet v/regjeringsadvokaten innga anketilsvar 06.10.99. Ankeforhandling for Gulating lagmannsrett ble gjennomført i Bergen 14. mai 2001. Det ble foretatt slik dokumentasjon og avhørt parter og vitner som fremgår av rettsboken. Ankende part har i hovedsak anført: Foreldelsesspørsmålet i nærværende sak står i en spesiell stilling i forhold til tidligere rettspraksis fordi det er to skadevoldere. Foreldelsesspørsmålet knytter seg til den skadegjørende handling nr. 2. Denne hevdes å bestå i at sykestuen på Håkonsvern i 1975 gjorde seg skyldig i erstatningsbetingende uaktsomhet ved å utvise forsømmelse ved overføring av A til Haukeland sykehus, etter at han var innlagt på sykestuen med sterk hodepine. Han ble under oppholdet på sykestuen dårligere, og var et knapt døgn senere bevisstløs da han ble innlagt på Haukeland sykehus. Det hevdes at dersom A hadde blitt overført til Haukeland på et tidligere tidspunkt, så ville A ikke ha blitt påført en slik betydelig hjerneskade som faktisk ble utfallet. Spørsmålet om et eventuelt erstatningskrav som følge av denne påståtte forsømmelse må avgjøres ut fra en tolkning av foreldelsesloven (fl.) §9. Denne bestemmelsen bygger på et todelt system; dels en 3-års foreldelsesfrist og dels en 20-års frist. Spørsmålet om erstatningskravet er foreldet etter 3-års fristen beror etter foreldelsesloven §9 nr. 1 på om A «fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige» minst 3 år før stevningen ble tatt ut den 23.06.98. Det bestrides at A fikk eller burde skaffet seg slik kunnskap før 23.06.95. Det foreligger ingen opplysninger i epikriser eller andre dokumenter som tilkjennegir kritikk mot Forsvarets håndtering av A under hans opphold på sykestuen som skulle indikere mulig erstatningsbetingende uaktsomhet fra sykestuens side. A har på grunn av den betydelige hjerneskade han ble påført, ikke selv vært i stand til å skaffe seg slik kunnskap om skaden eller den ansvarlige. Han har etter at skaden inntraff vært tilnærmet fullstendig avhenging av hjelp, som for den alt vesentlige del har vært forestått av hans nærmeste pårørende; foreldre og søsken. Byrettens avgjørelse for såvidt gjelder undersøkelsesplikt og oppfordring til å gå til søksmål tidligere bygger på feil bevisbedømmelse og feil rettsanvendelse. Familien har ikke før i 1997 hatt noen tanker om at Forsvaret kunne være et mulig ansvarssubjekt på grunn av forsømmelse med å overføre A til Haukeland sykehus. Byretten har feilaktig lagt til grunn at familien og A selv i tiden etter skaden har vært sinte på og følt bitterhet mot skadestuen på Håkonsvern fordi de følte at skadestuen ikke hadde gjort det den skulle. Denne bitterheten hevdes imidlertid ikke å ha rettet seg mot selve forsømmelsen i forbindelse med overflytting til Haukeland, men derimot en generell bitterhet overfor Forsvarets manglende støtte, sympati og hjelp i tiden etter skaden. Selv om det eventuelt skulle legges til grunn at foreldrene har hatt kunnskap som har gitt dem oppfordring til å gå til søksmål tidligere, er det under enhver omstendighet ikke rettslig grunnlag for å identifisere A med slik kunnskap. For A selv gjelder det ikke noe strengt aktsomhetskrav i forhold til hvilke undersøkelser han burde ha foretatt for å skaffe seg oversikt over skaden og mulige ansvarssubjekt. Hans alvorlige medisinske tilstand tilsier at det må stilles et meget lempelig krav til hvilke undersøkelser han burde ha foretatt. Det vises til Anne Cathrine Røed: «Foreldelse av fordringer» (1997) side 203. Skadelidte fikk først i 1997 kunnskap av en slik art at 3-års fristen i foreldelsesloven §9 nr. 1 startet sitt løp. Denne kunnskap fikk han gjennom en tilfeldig samtale med en person som skadelidte omtaler som «gangeren», og som skadelidte fra tid til annen påtreffer under sine spaserturer. I denne samtalen stilte «gangeren» spørsmål om hvorfor ikke skadelidte hadde reist søksmål mot forsvaret på grunn av forsømmelse fra sykestuens side. A bragte denne problemstillingen umiddelbart videre til sine foreldre, hvoretter hans far straks tilskrev forsvaret og fremmet erstatningskrav, som etter videre korrespondanse ble fulgt opp gjennom stevningen datert 23.06.98. Byrettens vurdering av at det oppsto en undersøkelsesplikt for skadelidte mot slutten av 1980-tallet er således uriktig. Staten har heller ikke oppfylt sin opplysnings- og informasjonsplikt i forhold til å veilede A om ansvarsgrunnlag m.v., og den skriftlige henvendelse fra As far den 26.05.97 burde ha utløst en undersøkelsesplikt for forsvaret, jf. [[Rt-1982-588]]. Nærværende saksforhold hevdes å ligge anderledes an enn tilfellet i den såkalte P-pilledom II, [[Rt-1992-64]]. Skadelidte i den saken var i motsetning til i nærværende sak istand til å kommunisere. Forutsatt at foreldelse ikke er inntrådt etter §9 nr. 1, må foreldelsesspørsmålet vurderes i forhold til 20-års fristen i §9 nr. 2. Som «skadegjørende handling» må legges til grunn 25.06.1975, dvs. 2 dager etter selve den forutgående voldshandling. Etter hovedregelen skulle derved 20-års fristen utløpe 25.06.95. Unntaksbestemmelsen for personskade i foreldelsesloven §9 nr. 2 bokstav a og b medfører imidlertid at 20-års fristen ikke kommer til anvendelse. Aktiviteten ved sykestuen på Håkonsvern må anses som «ervervsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet», jf. bokstav a. Videre må det legges til grunn at ansatte på sykestuen enten kjente eller burde kjenne til at manglende overflytting av A til Haukeland kunne medføre fare for liv eller alvorlig helseskade for ham, jf. bokstav b. Det bestrides som anført av Staten at foreldelse er inntrådt etter den tidligere gjeldende 10-års frist. Primært anføres at denne bestemmelsen ikke ble påberopt for byretten, og at Staten derved er avskåret fra å påberope bestemmelsen. Subsidiært anføres at denne regelen heller ikke kan legges til grunn som gjeldende rett, ettersom den ble opphevet ved lov av 05.01.1996 nr. 1. Til det prosessuelle spørsmål anføres at dersom lagmannsretten kommer til at erstatningskravet ikke er foreldet, må byrettens dom oppheves og hjemvises til videre behandling. Dersom Statens anførsler om foreldelse fører frem, må det imidlertid gis dom på frifinnelse. Ankende part lagt ned slik påstand: «1. Krav fra A mot Staten v/Forsvarets Overkommando er ikke foreldet. 2. Staten v/Forsvarets Overkommando dømmes til å betale A erstatning fastsatt etter rettens skjønn. 3. Staten v/Forsvarets Overkommando dømmes til å betale sakens omkostninger.» Ankemotparten har i hovedsak anført: Det foreligger 3, eventuelt 4, ulike frifinnelsesgrunnlag, og det er tilstrekkelig for frifinnelse at det foreligger foreldelse etter én av de alternative foreldelsesfristene på 3 år, 10 år eller 20 år. Som prinsipalt frifinnelsesgrunnlag anføres den tidligere 10-års fristen i foreldelsesloven §9 (2). Foreldelsesfristen på 10 år etter nevnte bestemmelse begynte sitt løp «den dag da skaden inntraff». Etter denne bestemmelse ble et eventuelt erstatningskrav foreldet allerede i 1985, eventuelt i løpet av 1986. At denne bestemmelsen ikke ble påberopt under byrettens behandling medfører ikke, som anført av ankende part, at anførselen må prekluderes. Det foreligger heller ikke noen dispositiv frafallelse av adgangen til å påberope bestemmelsen. At 10-års regelen ble opphevet i 1996, medfører ikke at bestemmelsen ikke kommer til anvendelse på foreldelse som allerede hadde startet sitt løp da angjeldende lovbestemmelse fortsatt var gjeldende. Friststart etter den tidligere foreldelsesloven §9 (2) er den dag da skaden inntraff. Dette må være ganske umiddelbart etter selve voldshandlingen, dvs. ekvivalent med hjerneskaden, som enten inntraff på sykestuen på Håkonsvern, eller på Haukeland sykehus, eller tidligere. Foreldelse er derfor inntrådt i 1985. Bestemmelsen inneholder ingen krav til undersøkelse m.v., og det er tale om en objektivisert regel som ikke inneholder andre vilkår enn det rent medisinske. Det vises til juridisk teori, jf. juridisk særavhandling av Knut M. Tande: «Foreldelse av krav på personskadeserstatning etter 10-års regelen i foreldelseslovens §9 annet ledd», særlig på side 43 og side 44-47. På bakgrunn av denne fortolkningen må 10-års fristen ha startet sitt løp i annen halvdel av 1975, eventuelt noe senere, i 1976, da en spesialist måtte ha tilnærmet full oversikt over skaden. Foreldelse må derfor anses inntrådt i andre halvdel av 1985, eventuelt i løpet av 1986. Subsidiært anføres at foreldelse er inntrådt etter den alminnelige 3-års regelen, jf. foreldelsesloven §9 nr. 1, som har samme innhold som den tidligere gjeldende straffelovens ikrafttredelseslov (strl.ikrl.) §28. Dersom 3-års fristen startet sitt løp før 31.12.1976, ble kravet foreldet etter 3 års-regelen i strl.ikrl. §28, jf. overgangsbestemmelsen i foreldelsesloven §31. Hvorvidt A fikk eller burde ha skaffet seg tilstrekkelig kunnskap om skaden og den ansvarlige før eller etter 31.12.1976 har ingen rettslig betydning, ettersom de relevante lovbestemmelsen har samme innhold. Staten erkjenner at friststart etter 3-års regelen kan utsettes i relativt lang tid, jf. bl.a den såkalte p-pille dom II, [[Rt-1992-64]]. Her ble friststart utsatt i 6,5 år, riktignok under sterk tvil. I nærværende sak er det tale om utsettelse av friststart i 19 år og 361 dager etter den påståtte skadegjørende handlingen. Ankemotparten stiller seg uforstående til at A ikke skal ha hatt kunnskap om skadevolder. Aktiviteten ved sykestuen på Håkonsvern omfattes av Statens arbeidsgiveransvar, eventuelt kan det være tale om såkalt organansvar. Foreldelsesregelen stiller ikke krav om positiv kunnskap, men krav om aktsomhet i forhold til å skaffe seg relevant kunnskap om skaden og den ansvarlige. Den påberopte episoden med den såkalte «gangeren» viser at «gangeren» nødvendigvis må ha fått en opplysning fra A eller andre om at A ble liggende nesten ett døgn på sykestuen før overflyttingen til Haukeland. Dette viser at både A og hans foresatte hadde kunnskap om denne påståtte forsømmelsen, og kunnskap om at komplikasjonene som følge av bevisstløshet ved ankomst til Haukeland sykehus kunne ha sammenheng med for sen overføring fra sykestuen. A har ikke utvist tilstrekkelig aktsomhet i forhold til å skaffe seg kunnskap om skaden og den ansvarlige. A er ikke umyndig, og det er hans egen aktsomhet som skal etterprøves. Til tross for at A oppfatter det slik at skadene kunne ha vært unngått dersom han raskere var blitt overført fra sykestuen til Haukeland sykehus, har han likevel ikke tenkt på at det her kunne ligge et mulig erstatningskrav mot forsvaret. En slik uvitenhet er i tilfelle en form for «rettsvillfarelse» som ikke virker frigjørende, jf. P-pilledom II, [[Rt-1994-64]]. I aktsomhetsvurderingen fremstår det som påfallende at man ikke har foretatt seg noe for å få avklart erstatningsspørsmålene, f.eks ved å konsultere advokat eller medisinsk ekspertise på et tidligere tidspunkt. Dette må også vurderes i lys av at familien tidligere har søkt og fått ulike former for trygd/forsikringsutbetalinger. Kravet er derfor åpenbart foreldet etter foreldelsesloven §9 nr. 1, trolig også etter strl.ikrl. §28. Skadelidte må, uavhengig av hvilken kunnskap han selv hadde eller burde hatt om skaden og den ansvarlige, identifiseres med den kunnskap som hans pårørende hadde eller burde ha hatt. Hensett til det lange tidsforløp som er gått siden den skadegjørende handling inntraff, må det være rom for en slik identifikasjon. Det har aldri vært oppnevnt hjelpeverge, og de pårørende må da i noen grad komme i samme stilling som en hjelpeverge. Det vises til Anne Cathrine Røed: «Foreldelse av fordringer» (1997) side 203. Dersom man legger ankende parts oppfatning om identifikasjonsspørsmålet til grunn, vil konsekvensen kunne være at det aldri vil inntre foreldelse hvor skadelidte selv er tilstrekkelig uvitende om skaden og den ansvarlige. En slik konsekvens kan ikke være en riktig fortolkning av foreldelsesreglene. Det er ikke mulig å være aktsomt uvitende om skaden og den ansvarlige hele livet, med mindre skadelidte selv permanent ligger i koma eller lignende. Atter subsidiært anføres at et eventuelt erstatningskrav er foreldet etter 20-års fristen, jf. foreldelsesloven §9 nr. 2, slik denne lyder etter gjeldende lovtekst. Erstatningskravet er således foreldet 20 år etter den skadegjørende handling, med mindre unntaksbestemmelsene i bokstav a og b kommer til anvendelse. Utgangspunktet er således at foreldelse inntrådte 25.6.95. Vilkåret i bokstav a er antakelig oppfylt, jf. uttalelser i forarbeidene, selv om virksomhet i forsvaret kanskje er noe atypisk i forhold til bestemmelsens ordlyd. Det bestrides imidlertid at unntaksbestemmelsen i bokstav b er oppfylt. Dersom ankende parts tolkning av bokstav b legges til grunn, blir konsekvensen at erstatningskrav for personskader aldri vil kunne foreldes etter 20-års regelen. Bestemmelsen forutsetter logisk sett at ansatte på sykestuen må kjenne til faren for liv eller helse før beslutningen om oversendelse til sykehus tas. Overføring ble imidlertid besluttet straks man ble klar over faren, og en slik umiddelbar forutgående kunnskap kan ikke medføre at unntaksbestemmelsen setter 20-års regelen ut av spill. Ankemotparten krever seg tilkjent saksomkostninger for både byrett og lagmannsrett. Når det gjelder saksomkostningene for byretten anføres at byretten i sin saksomkostningsavgjørelse uttalte at retten hadde vært i tvil, og at hver av partene således måtte bære sine egne omkostninger. Det er imidlertid intet i byrettens dom som støtter en slik tvil, jf. særlig byrettens uttalelser om at undersøkelser med tanke på eventuelt ansvar for forsvaret i alle fall kunne ha skjedd en gang i løpet av 1980-årene. Det var for øvrig også påberopt flere frifinnelsesgrunnlag som retten ikke drøftet. Det må derfor også tilkjennes saksomkostninger for byretten. Ankemotparten lagt ned slik påstand: «1. Byrettens dom - domsslutninga pkt. 1 - vert stadfest. 2. Staten v/forsvarsdepartementet vert tilkjent sakskostnader for byrett og lagmannsrett med tillegg av 12% årlig rente frå forfall til betaling skjer.» Lagmannsretten har i likhet med byretten kommet til at et eventuelt erstatningskrav fra A mot Staten v/Forsvarsdepartement er foreldet. Lagmannsretten bygger imidlertid sin avgjørelse på et annet rettsgrunnlag enn byrettens avgjørelse. Lagmannsretten legger til grunn at foreldelsesspørsmålet må løses med utgangspunkt i foreldelsesloven av 1979. Saken er etter lagmannsrettens vurdering ikke tilstrekkelig opplyst til å kunne ta stilling til om foreldelsesfristen på 3 år etter straffeloven ikrl. §28 hadde startet sitt løp før 31.12.1976. Det følger derved av overgangsbestemmelsene til 1979-loven at foreldelsesspørsmålet må vurderes ut fra denne lov, jf. §31. Lagmannsretten er kommet til at et eventuelt erstatningskrav fra A mot Staten v/Forsvarsdepartement grunnet i feil eller forsømmelse fra ansatte ved sykestuen ved Håkonsvern i 1975 er foreldet etter den tidligere gjeldende 10-års regelen i foreldelsesloven §9 (2), slik denne lød før loven ble endret ved lov av 5. januar 1996 nr. 1. Det foreligger ikke, som anført av ankende part, grunnlag for å prekludere ankemotpartens påberopelse av denne bestemmelsen, selv om bestemmelsen ikke ble påberopt under byrettens behandling. Det følger av tvistemålsloven §191 at retten av eget tiltak skal undersøke og anvende rettssetninger. Bestemmelsen om preklusjon i tvistemålsloven §335 medfører således ikke at anførsler om rene rettslige betraktninger kan prekluderes. Lagmannsretten kan heller ikke se at det foreligger noe dispositivt avkall på retten til å påberope tidligere 10-års frist. Det må således tas som utgangspunkt at 10-års fristen i dagjeldende §9 (2) kom til anvendelse på den skade som A måtte være påført, og at det således ved vedtakelsen av foreldelsesloven i 1979 gjaldt en 10-års foreldelsesfrist fra skaden inntraff. Ankende part kan ikke høres med at opphevelsen av nevnte 10-års frist ved lovendringen i 1996 har som konsekvens at man må se bort fra hva som var gjeldende foreldelsesregler på et tidligere tidspunkt. Dersom et krav allerede er foreldet under tidligere gjeldende rettsregler, vil et foreldet krav ikke bli vekket til live igjen ved at det i ettertid vedtas nye lovbestemmelser som ville ha medført at kravet ikke ville ha vært foreldet under den nye rettstilstand. Når det gjelder den konkrete tolkningen av 10-års fristen for nærværende tilfelle, løper 10-års fristen fra den dag «skaden inntraff». Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå detaljert inn på det eksakte tidspunkt for fristens start. Det avgjørende for lagmannsretten er at det en eller annen gang i løpet av 1976 må ha vært rimelig objektivt konstaterbart at A var blitt påført en betydelig og antakelig varig hjerneskade. Lagmannsretten legger således til grunn at de foreliggende epikriser/sykejournaler fra 1975 og 1976 klart tilkjennegir at det forelå en alvorlig og sannsynligvis langvarig, kanskje varig hjerneskade. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å oppstille som vilkår for fristløp etter 10-års regelen i foreldelsesloven §9 (2) at det er mulig å identifisere årsaken til skaden, jf. Knut M. Tande: «Foreldelse av krav på personskadeserstatning etter 10-års regelen i foreldelsesloven §9 annet ledd», side 43. Lagmannsretten finner på denne bakgrunn at et eventuelt erstatningskrav ble foreldet en gang i løpet av 1986. Lagmannsretten finner det etter dette unødvendig å drøfte øvrige subsidiære rettsgrunnlag som er påberopt som frifinnelsesgrunnlag fra ankemotpartens side. Saksomkostninger. Etter det resultat lagmannsretten har kommet til, har anke vært anvendt forgjeves. Ankende part må således ilegges ansvaret for ankemotpartens saksomkostninger, jf. tvistemålsloven §180 første ledd. Det foreligger ikke særlige omstendigheter som gir grunn til å frita ankende part for ansvaret for saksomkostninger for lagmannsretten. Regjeringsadvokaten har innlevert omkostningsoppgave pålydende kr 22.400,-, hvorav kr 12.000,- er salær. Oppgaven legges til grunn. Når det gjelder omkostningsavgjørelsen for byretten, finner imidlertid lagmannsretten ingen grunn til å gjøre endringer i denne, idet skadelidte på dette trinn av saken kan sies å ha hatt fyldestgjørende grunn for å la saken komme for retten. Dommen er enstemmig. Slutning: 1. Byrettens dom stadfestes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Staten v/Forsvarsdepartementet innen 14 - fjorten - dager fra forkynning kr 22.400 - kronertoogtyvetusenfirehundre. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
