Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder krav om opphevelse av omsorgsovertakelse i medhold av barnevernloven §4-21. Bakgrunnen for kravet er at det offentlige i april 1994 grep inn og overtok omsorgen for B. Ankende part, A, som er barnets mor, har lenge ønsket tilbakeføring av omsorgen for sønnen. Spørsmålet om omsorgsovertakelse ble behandlet av Fylkesnemnda for sosiale saker i Rogaland høsten 1994. I vedtak av 17.10.1994 bestemte Fylkesnemnda at Stavanger kommune v/barneverntjenesten skulle ha omsorgen for B. Saken ble deretter brakt inn for Stavanger byrett av A. Der ble det 03.03.1997 inngått et rettsforlik mellom partene om samvær mellom mor og barn, samtidig som barnevernet fortsatt skulle ha omsorgen for B. Omsorgsspørsmålet ble senere igjen brakt inn for Fylkesnemnda av A, som 02.07.1999 traff vedtak med slik slutning: «Begjæringen om tilbakeføring av omsorgen etter barnevernloven §4-21 tas ikke til følge.» A tok deretter ut stevning for Stavanger byrett, som 22.02.2000 avsa dom i saken med slik slutning: «Fylkesnemnda for sosiale saker i Rogaland sitt vedtak av 17.10.94, hvor omsorgen for B ble overtatt av Stavanger kommune, oppheves ikke.» Hva gjelder sakens bakgrunn for øvrig og partenes tidligere anførsler, vises det til de nevnte avgjørelser. Kilgren har rettidig anket til Gulating lagmannsrett over bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen i byrettens dom. Ankende part har i hovedsak gjort gjeldende: Lovens utgangspunkt er at omsorgen for et barn skal tilbakeføres til barnets biologiske foreldre når foreldrene kan gi barnet «forsvarlig omsorg», jf barnevernloven §4-21 første ledd. Unntak kan bare gjøres hvis det er «alvorlige problemer for barnet» forbundet med en oppheving av vedtaket om omsorgsovertakelse. Det er i dette tilfellet tale om tilbakeføring av en 13 år gammel gutt til barnets mor, A, som per i dag er 46 år gammel, yrkesaktiv og har en velordnet livssituasjon. A har tre gutter, C, D og B, født hhv i 1979, 1980 og 1988. De to eldste guttene, som er Bs halvbrødre, bor for tiden i morens leilighet i Stavanger. De er begge i arbeid eller lære og betaler for seg hjemme. A arbeider i full stilling som maskinoperatør. Det har alltid vært et nært og godt forhold mellom A og sønnene. Det er også et godt forhold mellom B og hans to brødre. Hele familien ønsker at B skal kunne bo fast hos moren. Det er et faktum at A hadde en vanskelig tid rundt Bs fødsel. Hun hadde nerveproblemer og hennes mor var kreftsyk og døde. Det var også samlivsproblemer og det forekom misbruk av piller og alkohol i hjemmet på denne tiden. B ble født for tidlig og viste seg å være et spesielt krevende barn, med atypiske reaksjonsmønstre og sen utvikling på flere områder, trolig som følge av en organisk betinget skade under svangerskapet, jf Sakkyndig-erklæring av 11.01.1997 ved den av Stavanger byrett oppnevnte sakkyndige lege Gro Flatabø Zanussi. Etter at barnevernet grep inn og fratok A omsorgen for hennes tre barn klarte hun likevel å opprettholde god kontakt med de to eldste guttene. C flyttet hjem igjen da han ble myndig, mens D ble tilbakeført til A da han var 17 1/2 år gammel. B ble etter omsorgsovertakelsen i 1994 plassert i et forsterket forsterhjem. I 1997 ble han overflyttet til et annet forsterhjem, hvor han siden har vært. A bestrider ikke at dette er et meget bra fosterhjem. B har imidlertid hatt store funksjonsproblemer på skolen og i det daglige, til tross for den innsats som er gjort av barnevern, skole og fosterhjem. Spørsmålet er derfor om ikke B ville ha klart seg like godt hos moren, der hvor han selv ønsker å bo. A har stor nok leilighet og økonomi til å ta seg av sin sønn. Hun har også ellers en tilfredsstillende livssituasjon. Hennes forbruk av nervetabletter er under kontroll og hun misbruker ikke lenger andre rusmidler. Hun har ikke hatt unormalt fravær fra jobben. Heller ikke sønnene bruker rusmidler, i hvert fall ikke hjemme. Det er ikke aktuelt at As tidligere finske samboer skal flytte inn igjen i hennes leilighet. Etter ankende parts oppfatning er hun som mor den eneste som i dag kan gi B den omsorgen han trenger. Bs funksjonsproblemer kan ikke ses isolert fra hans følelsesmessige behov. Han opplever mye stress i det daglige som har sammenheng med at han ønsker seg hjem til sin egen familie. Det er ikke usannsynlig at dette går utover Bs læring. Den lojalitetskonflikten han opplever i forhold til hhv sine fosterforeldre og sin mor vil etter alt å dømme opphøre hvis han blir tilbakeført, jf psykolog Vosters vitneforklaring for lagmannsretten. Ved en tilbakeføring av omsorgen til mor må det forutsettes at kommunen følger opp med de nødvendige støttetiltak, blant annet med hensyn til Bs skolegang, men også slik at A bør innvilges omsorgslønn for å ta seg av B. En slik mulighet foreligger i dag etter de gjeldende departementale og kommunale retningslinjer. Stavanger kommune har således lagt opp til at foreldre med omsorgsplikt for mindreårige barn i visse tilfeller kan gis omsorgslønn, eventuelt slik at lønnen kan gis til andre omsorgspersoner. A regner uansett med å kunne få tilpasset arbeidstiden slik at B ikke trenger å være alene hjemme før og etter skoletid. Om nødvendig er hun villig til å slutte i arbeid. Hun er også innstilt på å samarbeide med barnevernet om alle støttetiltak. B vil dessuten ha sine eldre brødre i nærheten og han har allerede fått flere venner i nabolaget som han leker med når han er på besøk hos moren. Med hensyn til rettsanvendelsen påpekes at hensynet til «barnets beste» er innebygget i lovens vurderingstema etter barnevernloven §4-21. Selv om fosterhjemmet er godt gjelder det biologiske prinsipp. I rettspraksis har det vist seg at Høyesterett har vektlagt hensynet til den biologiske tilknytningen mellom barn og foreldre sterkere enn det de sakkyndige ofte synes å gjøre i barnevernssaker. Det er vist til avgjørelser inntatt i [[Rt-1984-289]], [[Rt-1991-668]], [[Rt-1992-1303]], [[Rt-1997-170]] og [[Rt-1999-1883]], samt til juridisk litteratur, herunder til Lindboe, Barnevernrett, 1998 s. 38-40 og Oftstad/Skar, 1995 s. 92. Bs egen mening må også vektlegges i saken, jf barnevernloven §6-3 første ledd. Han har selv gitt uttrykk for at 9 år i fosterhjem er for lenge og at han helt klart ønsker å bo hos moren. Det er dessuten grunn til å understreke at B ikke har utvist utagerende eller grensesprengende oppførsel på skolen eller hjemme. Han er tvert imot en snill og grei gutt, som imidlertid har hatt mye å slite med. B har derfor et større behov for trygghet, forutsigbarhet og struktur enn andre barn på samme alder, jf henvisningen til lege Gro Flatabø Zanussi sine vurderinger i Fylkesnemndas vedtak av 02.07.1999 (s. 6). Ankende part vil derimot reservere seg mot psykolog Rye Ellingsens vurderinger samme sted av B som «et svært skadet og krevende barn», som hele tiden utfordrer sine omsorgspersoner. Dette synes på mange måter å være kjernen i de offentlige instansers syn på B, men en slik karakteristikk stemmer ikke med As inntrykk og erfaringer når hun har hatt B på helgebesøk hos seg. Alt i alt mener A at hun kan gi B «forsvarlig omsorg», jf barnevernloven §4-21 første ledd, første punktum, og at det etter en samlet vurdering ikke er slik at en tilbakeføring av omsorgen medfører en reell fare for at B utsettes for slike skadevirkninger at vedtaket om omsorgsovertakelse likevel ikke kan oppheves nå, jf barnevernloven §4-21 første ledd, annet punktum. Under ankeforhandlingen ble det nedlagt slik påstand: «1. Fylkesnemndas vedtak av 17.10.94 oppheves.» Ankemotparten har i hovedsak gjort gjeldende: Vilkårene for oppheving av vedtaket om omsorgsovertakelse er ikke oppfylt, jf barnevernloven §4-21. Det fastholdes således både at As omsorgsevne ikke er god nok og at B vil få alvorlige problemer ved en tilbakeføring av omsorgen. Når det gjelder As omsorgsevne har denne ikke blitt fokusert så mye på under ankeforhandlingen, men det er heller ikke fremkommet noe vesentlig nytt i forhold til tidligere. Etter ankemotpartens syn må derfor psykolog Rye Ellingsens tidligere vurderinger legges til grunn, nemlig at hennes omsorgsevne i forhold til B er utilstrekkelig. Siden Bs problemer grunnleggende sett ligger fast og As omsorgsevne tilsynelatende ikke har endret seg heller, må A uansett ha bevisbyrden på dette punkt. Det som har endret seg siden 1994 er at A har fått seg arbeid. På den annen side har hun også fått seg ny samboer, en finne ved navn E, som B tidligere har gitt uttrykk for skaper utrygghet. De to eldste guttene kan ikke sies å representere noen stabilitetsfaktor for A. As bruk av nervetabletter og sovemedisin har heller ikke endret seg vesentlig i den ene eller annen retning. Tilsynelatende kan det riktignok synes som om A i dag har det overskudd og den kapasitet som skal til i forhold til B. Men mye tyder samtidig på at A mangler innsikt i graden og rekkevidden av Bs problemer, blant annet med hensyn til Bs følelsesmessige problemer, ustabilitet og de store store krav han stiller til omgivelsene særlig når ting går ham imot. Etter ankemotpartens oppfatning har ikke A vist at hun er i stand til å gi et barn som B den omsorg som loven krever når det som her er tale om et særlig stort omsorgsbehov, jf barnevernloven §4-21 første ledd, første punktum. Det er vist til høyesterettsavgjørelser inntatt i [[Rt-1992-581]], [[Rt-1993-671]] og [[Rt-1996-1684]]. B har vært utredet av hjelpeapparatet flere ganger siden han var liten. Han er den på sin skole som har fått tilført størst ressurser i form av støtteundervisning og særtiltak. Fagfolkenes konklusjoner har hele tiden vært entydige når det gjelder Bs behov for trygge rammer og et nøye tilpasset opplegg på skolen såvel som i andre sammenhenger. For B er det blant annet svært viktig at han alltid kan stole på at det er noen hjemme, slik fostermor har hatt og fortsatt vil ha anledning til. Samarbeidet mellom fosterforeldrene, nærmiljøet og hjelpeapparatet har i det hele tatt fungert svært godt der hvor B bor i Sandnes, og det har dermed vært mulig å gi B de rammebetingelser han er avhengig av for å kunne utvikle seg videre i riktig retning. Det er også tatt flere viktige skritt for å sikre B gode vilkår når han høsten 2001 skal begynne på ungdomsskolen, blant annet når det gjelder hvilke klassekamerater og lærere han vil få. A har på sin side ikke gjort noen forberedelser til en eventuell tilbakeføring. I retten visste hun ikke engang hvilken ungdomsskole B i tilfelle ville begynne på i Stavanger. Det er også knyttet usikkerhet til hvor langt Stavanger kommune er kommet med hensyn til omsorgslønn, og hva som ellers vil være As faktiske situasjon når hun eventuelt stilles overfor den store utfordring det er å ta seg av B når han skal begynne på ungdomsskolen. Situasjonen i dag er at B har fått slik tilknytning til fosterhjem og nærmiljø som barnevernloven §4-21 første ledd, annet punktum, krever. Når B skal begynne på ungdomsskolen, er det svært viktig at B får optimale oppvektsvilkår. Både de fagkyndige og Bs lærere i barneskolen er av samme oppfatning på disse punkter. B bør heller ikke utsettes for den ekstra påkjenningen selve flyttingen og løsrivelsen fra fosterhjemmet og nærmiljøet innebærer. Selv om overgangsproblemer ved en flytting må tåles, er det her tale om en ekstra sårbar gutt som allerede har flyttet flere ganger. En flytting tilbake moren nå vil bare forsterke Bs problemer og medfører en reell risiko for at B påføres skader for resten av livet. Det er vist til avgjørelser i [[Rt-1992-242]] og [[Rt-1991-1090]]. At B virkelig ønsker å flytte hjem til moren kan heller ikke uten videre tas for gitt. Mye tyder på at B opplever en tung lojalitetskonflikt, hvor han legger vekt på ikke å skuffe moren. B har således fått store konsentrasjonsvansker hver gang det har vært en ny rettsprosess på gang, mens han faller til ro og går inn i bedre perioder hver gang saken er blitt avsluttet med det resultat at han blir værende hos fosterforeldrene. Under enhver omstendighet kan det ikke legges avgjørende vekt på barnets ønsker i en barnevernssak, jf [[Rt-1996-1684]]. I retten ble det nedlagt slik påstand: «1. Begjæring om tilbakeføring av omsorg for B tas ikke til følge.» Lagmannsretten skal bemerke: De sentrale spørsmål i saken er om ankende part kan gi sønnen B forsvarlig omsorg i lovens forstand, jf barnevernloven §4-21 første ledd, første punktum, og i så fall om vedtaket om omsorgsovertakelse etter en samlet vurdering likevel skal fastholdes i medhold av prinsippet i barnevernloven §4-21 første ledd, annet punktum. Etter lagmannsrettens oppfatning har A i dag en livssituasjon som tilsier at hun kan gi «forsvarlig omsorg» til en normalt fungerende 13 år gammel gutt. Kilgrens fortsatte bruk av nervemedisin betyr nok at hennes omsorgsevne kan bli redusert under ugunstige omstendigheter, men lagmannsretten finner ikke grunn til å legge avgjørende vekt på dette forhold. Det som kan være et vanskeligere spørsmål er om A kan antas å gi «forsvarlig omsorg» til en gutt med de særlige omsorgsbehov som B utvilsomt har og trolig fortsatt vil ha i flere år ennå. Innen lagmannsretten har det blitt uttrykt noe ulike vurderinger på dette punkt, men lagmannsretten har samlet seg om det standpunkt at hennes omsorgsevne alt i alt må antas å være tilstrekkelig ut fra lovens krav. Lagmannsretten har i denne forbindelse også sett hen til at A ønsker hjelp og støtte fra offentlige instanser og heller ikke vil ha noe imot å samarbeide med barnevernet og de fagfolk som kjenner Bs nåværende situasjon og støttetiltak best. Lagmannsretten legger videre til grunn at A i tilfelle vil få den nødvendige støtte fra det offentlige til å sikre en forsvarlig omsorg for B både i skolesituasjonen og i hjemmet. Lagmannsretten finner følgelig at vilkåret for oppheving av omsorgsovertakelse etter barnevernloven §4-21 første ledd, første punktum, er oppfylt. Når lagmannsretten ut fra en helhetsvurdering likevel har kommet til at vedtaket om omsorgsovertakelse ikke bør oppheves, skyldes det lagmannsrettens bedømmelse av faren for skadevirkninger ved å flytte B ut av fosterhjemmet. Lagmannsretten vil ikke underslå at det kan være uheldig for Bs følelsesliv at han ikke får flytte hjem til moren, slik han i samtale med dommerne har gitt klart uttrykk for at han ønsker. På den annen side antar lagmannsretten, i likhet med ankemotparten, at den underliggende lojalitetskonflikten som B opplever betyr at hans eget ønske trolig ikke er så entydig som det umiddelbart kan virke. Etter lagmannsrettens oppfatning har B antakelig ikke helt realistiske forestillinger om sin egen situasjon etter en flytting på permanent basis. Han vil fortsatt trenge mye ekstra hjelp og tilsyn, en bistand som han i dag er blitt vant til å få fra personer som hele tiden er i nærheten. Situasjonen hos moren vil fort kunne bli annerledes, selv om hun har de beste intensjoner og vil motta en viss støtte fra det offentlige. Det er også betydelig usikkerhet knyttet til en ny skolesituasjon og etablering av ny vennekrets for B. Det er på denne bakgrunn en fare for at flyttingen kan bli en personlig nedtur for B, når han forstår at mye i hverdagen blir vanskeligere å takle for ham enn før, med de negative konsekvenser det igjen vil kunne få for Bs læreprosess. Slik lagmannsretten vurderer situasjonen, er det av avgjørende betydning for B på lengre sikt at han ut fra sine egne forutsetninger får maksimalt utbytte av ungdomsskolen og også ellers har så trygge rammer som mulig i hverdagen i de nærmeste årene. Gitt de faktiske ressurser som per i dag står til rådighet for B i form av fosterforeldrene og nærmiljøet ellers, inklusive skolen, finner lagmannsretten at B nettopp har fått «slik tilknytning til mennesker og miljø» der hvor han i dag bor at det etter en samlet vurdering er en reell fare for at det vil være «til skade» for ham å bli flyttet nå. Etter lagmannsrettens oppfatning er denne løsningen i samsvar med prinsippet om «barnets beste», jf barnevernloven §4-1, slik saken her ligger an. De konkrete omstendigheter i saken gjør at lagmannsretten har funnet begrenset veiledning i tidligere enkeltavgjørelser for Høyesterett, men avgjørelsen her representerer etter lagmannsrettens oppfatning ikke noe brudd med de vurderingskriterier og retningslinjer som er blitt utviklet i rettspraksis. Slik lagmannsretten har vurdert saken, er det ingen grunn til at ikke B skal kunne opprettholde et godt forhold både til sin mor og sine forsterforeldre i årene som kommer. Ut fra den løsning lagmannsretten har falt ned på, er det imidlertid grunn til å understreke at det vil være av betydning for Bs utvikling og velbefinnende at A, fosterforeldrene og barnevernet i praksis viser B at de er på talefot og vil samarbeide med hverandre. Under ankeforhandlingen har f.eks både A og B gitt uttrykk for at de gjerne hadde sett at samværsordningen kunne bli noe utvidet og myket opp. Selv om samværsordningen formelt sett ikke er tema for lagmannsretten, ønsker lagmannsretten likevel å gi uttrykk for at det er viktig at alle parter er villige til å jenke seg noe til, for å unngå at B igjen kommer i en situasjon hvor han blir nedfor av den konflikten han opplever det til stadighet er mellom de ulike partene om hvor han skal bo og hvor mye han får lov å være sammen med moren og brødrene. I og med at B selv kan bestemme hvor han vil bo når han blir atten år, vil det etter lagmannsrettens oppfatning ikke være urimelig at Bs samvær med moren gradvis blir noe utvidet og myket opp i samsvar med Bs egne ønsker ettersom tiden går. Det vil formentlig virke konfliktdempende og styrke forutsetningene for at B skal trives og utvikle seg positivt i de viktige årene på ungdomsskolen. På denne bakgrunn er lagmannsretten således kommet til at anken ikke fører frem. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Stavanger byretts dom av 22. februar 2000, slutningen, stadfestes. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
