Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder kjæremål over omkostningsavgjørelse. Ved stevning av 04.08.2000 til Nordhordland herredsrett anla LT Skor Elegant AS søksmål mot Svend Svardal med krav om tilbakebetaling av for mye uttatt provisjon. Herredsretten avsa 02.08.2001 dom med slik slutning: «1. Svend Svardal dømmes til innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse å betale til LT Skor Elegant AS kr 33.934 -kronertrettitretusennihundreogtrettifire - med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer. 2. Svend Svardal dømmes til innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse å erstatte LT Skor Elegant AS deres saksomkostninger med kr 105.536 - kroneretthundreogfemtusenfemhundreogtrettiseks - med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer.» Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for herredsretten fremgår av herredsrettens dom. Svend Svardal har i rett tid påkjært saksomkostningsavgjørelsen, og har i hovedtrekk gjort gjeldende: Det er feil av herredsretten å legge til grunn at Svardal ikke har vært villig til å betale noe, og at dette var grunnen til rettssaken. Forut for saksanlegg var det en langvarig korrespondanse mellom parten. I tilsvar til herredsretten ble det gjort klart at det ikke var mulig å ta stilling til saksøkers krav før en provisjonsavregning i henhold til provisjonslovens bestemmelser var gjennomført. Under hele saksforberedelsen og forut for den hadde det vært Svardals intensjon at han ville betale det han eventuelt ble skyldig etter et oppgjør foretatt i lovlige former. Kjæremotparten har ikke etterkommet gjentatte krav om korrekt provisjonsavregning. Svardal kunne således ikke ivareta sine rettigheter etter loven på annen måte enn å påstå frifinnelse. Det er derfor feil når herredsretten legger til grunn at den kjærende part må bære ansvaret for at det kom til rettssak og derfor belastes med saksomkostninger. Tvistens grunnlag - den mangelfulle og rettsstridige provisjonsavregning og derved mangelfull dokumentasjon - er kjæremotpartens ansvar alene. Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse innebærer en belønning av kjæremotparten for at han ikke etterkom de gjentatte oppfordringene om å fremkomme med en korrekt provisjonsavregning. Ved dommen får kjæremotparten mindre enn halvparten av påstandens pålydende. Kravet er under saksforberedelsen blitt korrigert til den kjærende parts fordel. Etter saksanlegget er det fremkommet helt ny informasjon som har vært i den kjærende parts favør. Svardal har således hatt grunn til å tro at en korrekt avregning og dokumentasjon ville kunne gi grunnlag for ytterligere reduksjoner i/bortfall av kravet. Korrekt anvendelse av tvistemålsloven §174 i denne sak må innebære at den kjærende part tilkjennes fulle saksomkostninger. Det er nedlagt slik påstand: «1. Svend Svardal tilkjennes sakens omkostninger for herredsretten og kjæremålsretten med tillegg av 12% rente p.a. fra 14 -fjorten- dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer. 2. Subsidiært: Her av partene bærer sine omkostninger for herredsretten og kjæremålsretten.» LT Skor Elegant AS har tatt til motmæle, og har i hovedtrekk gjort gjeldende. Lagmannsrettens kompetanse er begrenset til å vurdere hvorvidt herredsrettens avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet er i strid med loven. I kjæremålet sier kjærende part at det er kjæret over rettsanvendelsen, men de grunnlag den kjærende part anfører er en del av bevisvurderingen. Herredsretten har avgjort saksomkostningsspørsmålet etter tvistemålsloven §174 annet ledd ut fra en skjønnsmessig vurdering om hva som var årsaken til at saken kom fra retten. Lagmannsretten har ikke kompetanse til å overprøve herredsrettens skjønnsmessige vurdering på dette punkt. Det vises til Schei, bind I side 612, med videre henvisning til [[Rt-1953-1580]]. Herredsretten har korrekt vurdert bevisene i saken slik at den kjærende parts nektelse av å betale noe var årsaken til at det kom til sak. Agenturavtalen som sådan var ikke i strid med loven. Det som var i strid med loven var kjæremotpartens benyttelse av halvårlige avregninger, i stedet for kvartalsvise avregninger. Det forhold som gjorde at kjæremotparten ikke fikk fullt medhold i herredsretten var at herredsretten ikke fant at grunnlaget for å gjøre fradrag for krediteringer var tilstrekkelig dokumentert. Korrigering av kravet til den kjærende parts fordel utgjør et så lite beløp at det ikke kan tillegges vekt ved saksomkostningsvurderingen. Den kjærende parts anførsel om ny informasjon etter saksanlegget er ikke konkretisert og kan ikke tillegges vekt. Den kjærende part har ikke påvist at herredsrettens avgjørelse er i strid med loven. De grunner han har påberopt er bevisspørsmål som har vært medvirkende til herredsrettens skjønnsutøvelse og som lagmannsretten ikke kan overprøve. Det er nedlagt slik påstand: «Prinsipalt 1. Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes. 2. LT Skor Elegant As tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Subsidiært 1. Hver av partene bærer sine omkostninger for herredsretten og lagmannsretten.» Lagmannsretten er kommet til at herredsrettens omkostningsavgjørelse må oppheves og hjemvises til herredsretten for ny behandling. Adgangen for lagmannsretten til å overprøve herredsrettens omkostningsavgjørelse reguleres av tvistemålsloven §181 annet ledd. Lagmannsretten kan prøve om avgjørelsen er i strid med loven. Etter praksis kan lagmannsretten også prøve om det foreligger saksbehandlingsfeil, herunder mangler ved herredsrettens begrunnelse. Herredsrettens skjønnsutøvelse kan ikke overprøves ut over om denne fremstår som uforsvarlig, klart urimelig eller vilkårlig. I og med at tvisten er avgjort ved dom, er lagmannsretten bundet av herredsrettens bevisbedømmelse, jf tvistemålsloven §181 annet ledd, annet pkt. Unntak gjelder for bevisbedømmelse som ikke står i sammenheng med det omtvistede krav og som utelukkende har betydning for omkostningsavgjørelsen, jf Schei, bind I, side 614 og bl.a avgjørelse i [[Rt-1995-1391]], jf også Skoghøy, Tvistemål, side 1020 til 1021. Det er ikke omstridt at omkostningsspørsmålet skulle avgjøres etter tvistemålsloven §174. Som begrunnelse for å pålegge Svardal å dekke motpartens fulle saksomkostninger i henhold til §174 annet ledd, har herredsretten uttalt at: « Det er etter rettens oppfatning slik at det må være saksøktes nektelse av å tilbakebetale noe som er hovedårsaken til at det kom til rettssak og det er ikke usannsynlig at dette kunne vært unngått om han hadde gått i forhandlinger med saksøkeren om de enkelte poster og ikke bare avvist alt.» Herredsretten har således lagt avgjørende vekt på at kjærende part helt avviste tilbakebetalingskravet i sin helhet og at det «ikke er usannsynlig» at saken kunne vært unngått dersom han i stedet hadde vist vilje til å forhandle om de enkelte poster. De to elementene henger innbyrdes sammen. Oppregningen i tvistemålsloven §174 annet ledd av hvilke omstendigheter som kan tilsi å gjøre unntak er ikke uttømmende, og rammen for hvilke hensyn som er lovlige, er vid. I utgangspunktet kan retten legge vekt på hensyn som det ut fra en bred rimelighetsvurdering synes riktig å ta i betraktning. Herredsretten har begrunnet anvendelse av unntaksregelen i tvistemålsloven §174 med at saken kunne vært unngått dersom Svardal hadde vist vilje til forliksforhandlinger. Dette er en omstendighet som kan tas med i vurderingen etter §174 annet ledd, jf eksempelvis [[Rt-1974-1265]]. Herredsrettens skjønnsmessige vurdering av om unntaksregelen i annet ledd bør komme til anvendelse og på hvilken måte, kan ikke overprøves gjennom kjæremål, med mindre den fremtrer som klart urimelig, jfr [[Rt-1991-1375]]. Som nevnt foran, er lagmannsrettens prøving av bevisvurderingen begrenset ved særskilt kjæremål over saksomkostningsavgjørelsen som i foreliggende tilfelle. Lagmannsretten peker på at kjæremålet må oppfattes slik at herredsretten hevdes å ha tatt feil når den har lagt til grunn at kjærende part helt avviste å tilbakebetale noe av kjæremotpartens krav, og at dette var hovedårsaken til at det kom til rettsak. Lagmannsretten viser til at dette gjelder bedømmelsen av et faktum som ikke har noe med holdbarheten av selve tvistekravet (tilbakesøkningskravet) i saken å gjøre, men som utelukkende har betydning for omkostningsavgjørelsen, nærmere bestemt om det kan og bør gjøres unntak fra hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd. Situasjonen er således at kjærende part hevder ikke å ha avvist kravet i sin helhet, men krevet tilstrekkelig avregninger for å kunne vurdere kravet, mens retten har lagt til grunn at han helt har avvist kravet og gjennom dette vært hovedårsak til at kravet. Lagmannsretten mener at bevisbedømmelsen på disse punkter kan prøves ved seperat kjæremål over omkostningsavgjørelsen. Lagmannsretten er likevel kommet til at herredsrettens omkostningsavgjørelse bør oppheves og hjemvises til ny behandling. Bakrunnen er at det ut fra den begrunnelse herredsretten har gitt for sin omkostningsavgjørelse, er vanskelig å se om det faktum herredsretten har lagt til grunn er korrekt eller ikke. Ut fra den begrunnelse herredsretten har gitt for omkostningsavgjørelsen sett i samenheng med premissene forøvrig, er det vansklig for lagmannsrtten uten videre å se det godtgjort at kjærende part helt har avvist kjæremotpartens tilbakesøkningskrav. I tilsvaret til herredsretten og prosesskriv av 24.11.2000 uttaler kjærende part ikke direkte at kravet avvises, og det er heller ikke naturlig uten videre å tolke det som sies slik. Selv om kjærende part har nedlagt påstand om frifinnelse, ligger det nær å se det slik at han har vært villig til å betale, dersom han, etter å ha fått den lovpålagte informasjon, fant dette riktig. Når kjæremotparten, som herredsretten påpeker, ikke har fremlagt slik dokumentasjon, synes dette vanskelig å kunne forenes med at kjærende part helt har avvist kravet. Det kan også synes urimelig at han skal belastes for motpartens forholdsvis høye omkostninger. Herredsretten burde i tilfelle begrunnet bedre sin vurdering av bevisene i denne sammenheng og rimeligheten av å tilkjenne kjæremotparten fulle saksomkostninger. I den forbindelse bør det også ses hen til at kjæremotparten har vunnet frem i realiteten med ca halvparten av opprinnelig krav tillagt renter, og at omkostningskravet er forholdsvis høyt. Slik begrunnelsen nå fremstår, kan lagmannsretten vanskelig se om herredsrettens skjønnsutøvelse er urimelig eller ikke. Herredsrettens dom blir etter dette å oppheve og hjemvise til ny behandling forsåvidt gjelder domsslutningen pkt. 2 vedrørende saksomkostningene. Det er påstått saksomkostninger for lagmannsrettens behandling av saken. Lagmannsretten finner at avgjørelsen bør utstå til den nye avgjørelsen i herredsretten. Først da vil det bli klart om opphevelsen av av herredsrettens omkostningsavgjørelse har ledet til et bedre resultat for kjærende part, jf tvistemålsloven §179 første ledds tredje punktum. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Nordhordland herredsrettens dom av 2. august 2001 i sak nr. 99-00303 A oppheves og hjemvises til ny behandling for såvidt gjelder domsslutningen pkt. 2 vedrørende saksomkostninger. 2. Avgjørelsen av om saksomkostninger skal tilkjennes for lagmannsretten, utsettes til den nye avgjørelsen i herredsretten. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
