Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder kjæremål over konkursåpning. Nordfjord skifterett avsa den 3. oktober 2001 kjennelse med slik slutning: «1. Boet til A Personnummer - - - Adresse 6770 Nordfjordeid - tas under skifterettens behandling som konkursbo. 2. Hver av partene dekker sine egne saksomkostninger.» Konkurs ble åpnet etter begjæring fra Debcon AS og Torbjørn Igland in solidum og Igland Eiendom AS. Begjæringen har tidligere vært behandlet av Nordfjord skifterett, men kravet ble avvist ved kjennelse av 06.11.00. Debcon/Igland påkjærte kjennelsen til lagmannsretten som 19.02.01 opphevet den og hjemviste saken til skifteretten for ny behandling. A påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg som den 25.05.01 forkastet kjæremålet. A har rettidig påkjært Nordfjord skifteretts kjennelse av 03.10.01. Debcon/Igland har tatt til motmæle i tilsvar. As konkursbo har også gitt tilsvar. A gjør i hovedsak gjeldende: Skifterettens avgjørelse lider av saksbehandlingsfeil som må føre til at kjennelsen må oppheves. Det fremgår klart av skifterettens rettsbok at muntlig forhandling om spørsmålet om konkursåpning ble avholdt 22. august. Etter konkursloven §71 kan skifteretten ved kjennelse beslutte å utsette avgjørelsen i en del tilfeller, og dernest innkalle til nytt rettsmøte. Det foreligger ingen slik kjennelse som konkursloven §71 forutsetter, selv om skyldneren ble innkalt igjen til retten og møtte 5. september for å gi supplerende forklaring. Tvistemålslovens saksbehandlingsregler gjelder også ved konkurs så langt de passer jf. konkursloven §149. Skifterettens saksbehandling er også i motstrid med tvistemålsloven. Skifteretten har ikke foretatt en selvstendig vurdering av kravet. I stedet har skifteretten bygget på prejudisielle vurderinger foretatt av Gulating lagmannsrett og kjennelse av Nordfjord namsrett. Dette er ikke tilstrekkelig. Kravets eksistens ble bestridt overfor skifteretten og likeledes at Torbjørn Igland skulle være rett eier av kravet, dersom retten mot formodning skulle finne at det fortsatt eksisterte. Skifteretten har heller ikke vurdert innsigelsene mot at Debcon AS er kreditor. Skifteretten synes å ha lagt fullstendig til grunn den rettoppfatning lagmannsretten la til grunn i kjennelsen av 19.02.01. Det er feil av skifteretten at den ikke drøftet lagmannsrettens syn i lys av Høyesteretts uttalelse. Skifteretten vil måtte foreta sin vurdering under henvisning til Høyesteretts avgjørelse. Skifterettens tolking av konkursloven §146 er feil. I forhold til tvistemålsloven §17, §18, §19, §20, §21 er konkursloven §146 lex spesialise. Siden A ikke driver virksomhet i Norge, vil det være alternativet «hjemting» som vil være avgjørende for skifterettens stedlige kompetanse etter konkursloven §146. Det er fremlagt dokumentasjon fra rådhuset i Marbella om at A har vært registrert i manntallslisten på samme adresse siden 24.01.88. Han har arbeidet som daglig leder i et spanskregistrert selskap Aquarius Spain SL. Det er fremlagt regnskaper for selskapet og rapporteringer til spanske myndigheter angående inntekter/utgifter og det er foretatt trekk og innbetalinger av skatt til Spania for selskapets ansatte herunder også A. Dokumentasjon for dette er fremlagt for skifteretten. Det er samtidig på det rene at As verken har arbeidsinntekter eller inntekter av annen næring drevet i Norge. Når skifteretten på den ene siden merker seg at A er registrert i manntallet i Marbella fra januar 1988 og det er dokumentert flyttemelding fra 1987 til Eid folkeregister, kan det ikke kreves ytterligere dokumentasjon for emigrasjon og immigrasjon. Skifteretten har uriktig lagt lagmannsrettens oppfatning i kjennelse av 19.02.01 til grunn ved vurderingen av om en kan ha flere bopeler. Når lagmannsretten ut fra en forståelse av tvistemålsloven §18 søker å tolke konkurslovens §146 må dette være feil. Det ville ikke ha vært behov for spesialbestemmelsen i konkursloven §146 dersom tvistemålslovens alminnelige vernetingsregler var anvendelige. Skifterettens kjennelsesgrunner, som baserer seg på lagmannsrettens premisser, gir seg inn på en fortolkning av konkursloven §146 og domisilprinsippet som er feil. Det vises til Borgarting lagmannsretts kjennelse av 27.09.95 (Skjeveslandsaken LB-1995-01878 K) der det gis uttrykk for den forståelse at ved en altomfattende konkursbehandling må man for å unngå dobbeltbehandling, velge ett hjemting, nemlig det sted der skyldneren alt i alt må sies å ha sin boligmessige hovedbase. Det er rimelig klart at A har sin hovedbase i Spania. Lagmannsretten bygget sin avgjørelse i stor utstrekning på noen av premissene i avgjørelse fra [[Rt-1998-1110]] (Aaserødsaken). Saksforholdet i denne saken er vesentlig forskjellig til denne sak. Vedkommende hadde vesentlige verdier, eierinteresser og virksomhet i Norge, og det var også spørsmål om formell flytting. I denne sak er flytting skjedd 13 år før konkursbegjæring. Skyldneren har bopel, sitt arbeid og sine inntekter i Spania. Selv om skifteretten ble gjort oppmerksom på avgjørelsen har den valgt å se bort fra Høyesteretts kjennelse i [[Rt-1989-1378]] hvor Høyesterett fastslår at vernetingsbestemmelsene i konkursloven §146 er ufravikelige. Endringene av konkursloven §146 i 1990 taler også for at skifterettens oppfatning av mulighetene for å ha flere konkursverneting er feil. Lovendringen gjelder virksomhet registrert i forhold til foretaksregisteret. Fra at virksomheten skulle kunne kreves konkurs der den har sitt forretningssted, ble det presisert at det kunne åpnes konkursbo på hovedforretningsstedet. Hensynet bak presiseringen som ble gjort i lovendringen er nøyaktig den samme som fremgår av Skjeveslandskjennelsen, jf. Ot.prp.nr.7 (1989-1990) s. 11. Det er uklart om skifteretten mener at A på noe tidspunkt har oppgitt bopel i Norge, eller om den legger til grunn lagmannsrettens skille mellom før og etter 1997. Skifteretten gir uttrykk for at det er A som har bevisbyrden både for domisilspørsmålet og skifterettens stedlige kompetanse. Det er ikke korrekt. Den som anlegger søksmål eller begjærer konkurs får sannsynliggjøre at stevning eller krav bringes inn for kompetent domstol. For øvrig gjelder fri bevisbyrde. Skifteretten har stilt klart urimelige krav til bevisførselen selv om A åpenbart har godtgjort at han ikke har bopel i Norge. Når skifteretten gjennom formålsbetraktninger argumenterer for at en person skal ha flere konkursverneting, vil dette støte an mot legalitetsprinsippet. Også den påståtte skyldneren skal ha rettsvern. Eventuelle spanske kreditorer skal også kunne nyte godt av en eventuell konkurs. Det er kreditorfellesskapets interesser som skal ivaretas. Rekvirentens krav er tilbake til 1986. Han kunne allerede den gang krevd A konkurs. Konkursrekvirenten har kjent As adresse i Spania gjennom mange år. Ved rettskraftig norsk dom frem til oktober 1996 ville det ikke være noe problem for rekvirenten å fremme kravet i Spania. Det kreves muntlige forhandlinger for å få belyst bevisbedømmelsen. Det er av vesentlig betydning å få kreditors egen versjon av kravets opprinnelse og hvordan hvert av de «in solidum» kreditorene har fått hånd om kravene. Slik saken har utviklet seg, vil det være behov for å føre vitner som uttaler seg om As forretningsvirksomhet i Norge, samt om reell tilknytning til Spania. Inntil konkursloven §72 ble endret i 1990 var rettsmidlet mot konkursåpning anke, og av forarbeidene Ot.prp.nr.7 (1989-1990) fremgår det klart at såvel regjeringsinstansene som departementet var opptatt av rettssikkerhetshensyn for skyldneren. Det ble positivt vist til at en ved ikke å tillate muntlige forhandlinger fratok skyldneren mulighet til full toinstansbehandling. I Innst.O.nr.14 (1989-1990) s. 2 flg. er det fra departementet positivt vist til at en når konkurs er åpnet, bør være liberal i bruken av tvistemålsloven §403. Det er nedlagt slik påstand: «1. Nordfjordeid skifteretts kjennelse av 3. oktober 2001 oppheves. 2. Prinsipalt: Saken avvises fra Nordfjord skifterett. Subsidiært: Konkursbegjæring mot A tas ikke til følge. 3. Debcon AS og Torgjørn Igland in solidum betaler sakens omkostninger for skifteretten og for lagmannsretten.» Debcon AS og Torbjørn Igland in solidium gjør gjeldende at kjærende part i rettsmøte 12. september d.å. fremla en rekke nye dokumentbevis, til dels med spansk tekst, som på forhånd ikke var kjent for kjæremotparten. Under denne overrumpling varte rettsmøtet i nesten ti timer og etterlot mye tvil om kjærende parts anførsler. Det er naturlig at dommeren etter møtet tillot kjæremotparten å gjøre nærmere undersøkelser i Spania i tilknytning til de nye fremlagte dokumentene og anførsler knyttet til disse. Det var naturlig at dommeren hadde behov for å stille kjærende part flere spørsmål etter det som hadde fremkommet under konkursmøtet og i prosesskriv i etterkant av dette. På denne bakgrunn og etter å ha rådspurt partene, ble kjærende part innkalt til møte 5. september som fortsatte 6. september hvor advokat Jordal og advokat Thurn-Basberg deltok på møtene pr. telefon. Ingen av advokatene protesterte på noe tidspunkt mot denne fremgangsmåte. Møtene antas å ha vært nødvendige for å avklare faktiske forhold som kunne ha betydning for vernetingsspørsmålet. Det ville etter omstendighetene ha vært en saksbehandlingsfeil om disse oppklaringsmøtene ikke hadde blitt gjennomført. Det er ellers lang praksis for at skifteretten etter konkursloven §71 første og annet ledd står forholdsvis fritt til å fortsette behandlingen av et konkurskrav i nytt/nye rettsmøter. Fremgangsmåten som retten valgte i dette tilfellet, lå klart innenfor det loven tillater. For det tilfellet skifteretten glemte å avsi formell kjennelse ved innkalling til nye møter, vil det være en saksbehandlingsfeil som ikke skal tillegges betydning etter tvistemålsloven §384 første ledd, jf. §103, jf. konkurslovens §149. Kjærende part har for øvrig ikke pekt på konkrete forhold som skulle tilsi at saksbehandlingen kan ha svekket hans rettsstilling på noen måte. Det fremgår av kjennelsen at skifteretten etter å ha gjort en selvstendig vurdering av partenes anførsler på dette punkt, er kommet til samme resultat som både lagmannsretten og namsretten da dette spørsmålet forrige gang ble tatt stilling til prejudisielt av domstolene. Kjærende part har ikke noe belegg for påstanden om at skifteretten ikke har foretatt en selvstendig vurdering av kravet og kreditor. Kjærende part har hele tiden siden utmeldingen av folkeregisteret i Eid i 1987 hatt fast bolig både i Nordfjord og Spania. Han har hele tiden etter 1987 levd på en slik måte at tvangsfullbyrdelse mot ham personlig har fremstått som en svært vanskelig og kostbar affære for gamle og nye kreditorer. Overfor norske kreditorer har han påstått at han bodde i Spania, mens han overfor spanske kreditorer har kunnet påberope seg fast adresse i Norge. Med NIE-nummer som eneste formelle tilknytning til Spania inntil nylig, har han i Spania kunnet skilte med sitt norske pass og sin norske adresse i alle formelle sammenhenger. Til og med da selskapet Aquarius Spain SL ble opprettet i 1998, ble hjemmeadressen til daglig leder A i stiftelsesdokumentet oppgitt til Nordfjordeid. Denne saken viser at konklusjonen i Skjeveslandsaken, om at konkurs bare skal kunne åpnes der debitor har sin boligmessige hovedbase, ikke bør gis generell gyldighet. Det ville i så fall gjøre det for enkelt for en person som A å unngå personlig kreditorforfølgning overhodet ved å utnytte forskjeller mellom ulike lands lovgivning og ulikt nivå for håndhevning av de reglene som finnes. Formelt hadde A inntil nylig rett til å oppholde seg i Spania i tre måneder av gangen med NIE-nummer, mens han ifølge egne opplysninger oppholdt seg betydelig lenger uten at spanske myndigheter har reagert på forholdet. Samtidig kunne han ikke slås personlig konkurs i landet fordi han i alle formelle sammenhenger oppga norsk domisil jf. bl.a adresseopplysning som beskrevet foran. Det vises ellers til skifterettens forholdsvis grundige gjennomgang av både faktum og jus vedrørende vernetinget. Det kan ikke være tvilsomt at A og ektefellen har tilstrekkelig boligmessig tilknytning til Norge, til at det ut fra konkursloven §146 jf. tvistemålsloven §18 kan åpnes konkurs i Norge. Når det gjelder bevisvurderingen tiltres skifterettens kjennelse, men følgende skal tilføyes. Når det gjelder As inntekter for arbeid i Norge, har han selv opplyst at disse går inn på en konto her i landet. For å unngå beskatning i Norge og for å vanskeliggjøre kreditorforfølgning er han ikke oppført lønnstaker her i landet. I stedet blir pengene visstnok kanalisert gjennom et selskap på Isle of Man som antas å leie ut A til Aquarius International AS i Oslo, hvor han er daglig leder og styremedlem. Dette er ellers forhold som må avklares før konkursbehandlingen. Det er også bekreftet av A at det Aquarius-selskapet i Norge som har fått kontrakt med interessenter i Årdal om igangsetting av oppdrett av havabbor med ham som eneste «ekspert» på dette fiskeslaget. Det kan ikke være tvil om at kjærende part på konkursbegjæringstidspunktet drev næringsvirksomhet i Norge i et ikke ubetydelig omfang. Hvor mange dager han oppholdt seg i det ene eller andre landet er uklart, og kan ikke være av avgjørende betydning. Kjærende part argumenterer i kjæremålet bl.a med at interessene til «eventuelle spanske kreditorer» tilsier konkursåpning i Spania. I rettsmøtet påstod han derimot at det ikke fantes noen spanske kreditorer. Kjæremotparten kunne ikke kreve konkurs i Spania i 1986. Det var først etter at A ble rettskraftig dømt for svindel mot Jyske Bank for nesten 100 mill. kroner at han var notorisk insolvent. Kjæremotparten motsetter seg muntlige forhandlinger da saken har vært særdeles godt belyst gjennom mange runder i rettsinstansene og den omfattende skriftlige dokumentasjon. Det foreligger ikke særlige grunner for å fravike hovedregelen med skriftlig saksbehandling. Kostnader for kjæremotparten og tidstapet i forbindelse med slike forhandlinger vil dessuten ikke stå i forhold til det som kan vinnes ved slike forhandlinger. Spesielt spørsmålet om kravet og kreditorene har av retten ikke blitt vurdert som tvilsomt tidligere og bør ikke foranlediget muntlige forhandlinger. Hvis A har ønsket å føre vitner om sin forretningsvirksomhet i Norge, og om tilknytningen til Spania, hadde han dessuten hatt god anledning til det under de to foregående rettsforhandlinger for skifteretten. Lagmannsretten tilkjente saksøkerne ved behandlingen av forrige kjæremål i samme sak, fulle saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten. Høyesteretts kjæremålsutvalg omgjorde den delen av lagmannsrettens kjennelse som gjaldt saksomkostninger for skifteretten fordi påstand om saksomkostninger ikke hadde vært nedlagt. I forbindelse med skifterettens fortsatte behandling av konkursbegjæringen krevde saksøker dekning for alt arbeidet for skifteretten, også i forbindelse med første rettsmøtet. Begrunnelsen er at de to behandlingene for skifteretten gjelder fortsatt behandling av samme krav. Dette kravet opprettholdes for lagmannsretten. Under enhver omstendighet kreves saksomkostninger for skifteretten i forbindelse med det andre rettsmøtet, også i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd. Det gjøres gjeldende at saken ikke har vært så tvilsom at §172 andre ledd bør kommer til anvendelse. Uansett må det tas hensyn til at kjæremotpartens måte å føre saken på, ved å holde tilbake vesentlig informasjon lengst mulig, ved å fremlegge større mengder dokumentasjon på spansk først på rettsmøtet, og ved å komme med usanne og mangelfulle opplysninger, har gjort denne saken langt mer langvarig og kostbar enn den ellers ville vært. Det er nedlagt slik påstand: «1. Nordfjord skifteretts kjennelse av 03.10.01 stadfestes. 2. Saksøker tilkjennes sakskostnader for skifteretten og lagmannsretten.» Rolv M. As konkursbo har ikke merknader til kjæremålet. Lagmannsretten skal bemerke: Kjærende part har krevet muntlige forhandlinger. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig for sakens opplysning at det avholdes muntlige forhandlinger. Saken finnes å være tilstrekkelig opplyst til at lagmannsretten kan treffe avgjørelse i saken. Det vises til at saken tidligere har vært behandlet to ganger ved muntlige forhandlinger i skifteretten og en gang ved skriftlig behandling i lagmannsretten Det foreligger ikke særlige grunner som tilsier muntlige forhandlinger jfr tvistemålsloven §403 jf. konkursloven §149. Kjærende part påberoper at det foreligger saksbehandlingsfeil som må lede til opphevelse av namsrettens kjennelse fordi namsretten ikke ved kjennelse har besluttet utsettelse av avgjørelsen og innkalt til nytt rettsmøte slik det følger av kkl. §71. Det er opplyst at A har vært innkalt til nytt møte i skifteretten, og at prosessfullmektigene i den anledning har fått anledning til å delta pr telefon. Partenes prosessfullmektiger har ikke protester mot denne fremgangsmåte. Formelt sett skulle utsettelsen, som er begrunnet i nødvendigheten av å innhente nærmere opplysninger, skjedd ved kjennelse. Det kan ikke ses at feilen har vært med på å svekke kjærende parts rettsstilling, og den har ikke hatt betydning for avgjørelsen av konkursåpningsspørsmålet jf tvistemålsloven §384 jf §103 jf kkl §149. Lagmannsretten går deretter over til å behandle kjærende parts anførsel om at skifteretten har tolket konkursloven §146 feil. Etter lagmannsrettens syn har skifteretten anvendt loven korrekt. Vernetingsspørsmålet reguleres som påpekt av skifteretten i konkursloven §146 første ledd annet punktum som viser til skyldnerens hjemting. Bestemmelsen viser til tvistemålsloven §17 -21. I denne saken er det tvistemålsloven §18 som er relevant og som også er avgjørende internasjonalt. Skifteretten har i tolkingen av bopelssbegrepet «hjemting» lagt samme lovforståelse til grunn som Gulating lagmannsrett i kjennelse av 19.02.01 i samme sak. Fra kjennelsen hitsettes: «Det fremgår videre av [[Rt-1988-1110]] at spørsmålet om det foreligger bopel i Norge, må avgjøres etter en skjønnsmessig helhetsvurdering. Det vil videre være slik at bopelsbegrepet ikke er absolutt men relativt i den forstand at begrepets innhold kan måtte knyttes opp til en formålsbestemt vurdering. I et tilfelle hvor det er sannsynliggjort at skyldneren, som i foreliggende sak, har drevet og eventuelt driver næringsvirksomhet i Norge og hvor hans ektefelle og barn har bopel i Norge, vil det måtte stilles strenge krav til bevis for at skyldneren har oppgitt (evt. ikke har tatt tilbake) sin bopel i landet, jf. ovennevnte avgjørelse. Også når det gjelder disse spørsmål er skifterettens avgjørelse sparsomt begrunnet. Som påpekt i [[Rt-1988-1011]] er de forsøk på en definisjon av hjemting som er gitt i teori og praksis nokså løse og generelle. Et entydig bopelsbegrep som gjelder i alle relasjoner kan ikke oppstilles. Tvistemålsloven §18 er oppfattet slik at den ikke utelukker at en person kan ha bopel på flere steder, jf. Schei, bind 1 side 152. Han vil da kunne saksøkes på hvert enkelt av dem. Det er vanskelig for lagmannsretten å se at konkursloven §146, første ledd, andre punktum skulle være slik å forstå at nevnte rettsoppfatning er utelukket i konkurssammenheng. Konkursloven §146, først ledd, andre punktum inneholder ikke forbehold om dette, og hensynet til kreditorene tilsier at et absolutt bopelsbegrep i den forstand at mer enn en bopel er utelukket, ikke bør legges til grunn. Heller ikke formålsbetraktninger av den karakter skifteretten har vist til bør utelukke en slik mulighet. Det bør i foreliggende sak, slik lagmannsretten ser det, skje en skjønnsmessig totalvurdering av alle forhold mht. motpartens tilknytning til Norge på det tidspunkt konkursbegjæringen ble fremsatt. Retningsgivende bør være om kjæremotpartene som følge av sin tilknytning til Norge gjennom bopel, næringsvirsomhet, familie eller andre forhold enten har beholdt bopel her eller har gjenopprettet den på en måte som tilsier at hans domisil er Norge. Alternativt må det vurderes om han har bopel (også) i Norge selv om han finnes å ha domisil i Spania eller bopel i Spania. Særlig det som er påberopt av kjærende part fra tiden etter sommeren 1997 bør i den forbindelse vurderes. Lagmannsretten vil således reservere seg mot det absolutte standpunkt som kommer til uttrykk gjennom Skjevelandssaken og som skifteretten har lagt avgjørende vekt på.» Denne lovforståelse har også støtte i annen juridisk teori. Det vises til Jo Hov «Rettergang III» s 68 hvor han forutsetter at en person kan ha bopel på flere steder, og uttaler «At dette er mulig, er bl.a. forutsatt i [[Rt-1990-568]] og [[Rt-1991-818]].» Videre vises til Skoghøy «Tvistemål» s. 224 hvor det bl.a heter: «Det er ikke noe i vegen for at en person kan anses for å ha bopel i flere rettskretser eller land, se §18 annet punktum. En person som har bopel i flere rettskretser eller land, har hjemting i dem alle, se §18 annet punktum. « Lagmannsretten er i likhet med skifteretten kommet til at A samlet sett har slik tilknytning til Norge at han må anses å ha bopel i Norge. Skifteretten har drøftet spørsmålet om boligmessig tilknytning til Spania, men har avgjort det uavhengig av dette, idet den har funnet at hans tilknytning til Norge er av en slik karakter at han også må anses å ha bopel i Norge. Skifteretten har på bakgrunn av bevisførselen lagt til grunn at A i alle fall fra 1997 har hatt boligmessig tilknytning til Norge. As ektefelle flyttet tilbake til Nordfjordeid i 1996. De disponerer boligeiendom i Nordfjordeid året rundt og A operer med den norske adresse i flere sammenhenger. Skifteretten har ikke fått klarhet i hvor lenge han faktisk oppholder seg i Norge. Det kan i alle fall legges til grunn at han oppholder seg i Norge et par måneder om sommeren samt en periode rundt jul med tillegg til reiser i forbindelse med forretningsvirksomhet i Norge slik han selv har opplyst. Han er daglig leder og styremedlem i Aquarius International AS som bla. driver et fiskeoppdrettprosjekt. I den forbindelse har han en del møtevirksomhet i Norge. Selskapet har kontoradresse i Nordfjordeid og står oppført i telefonkatalogen der. Han benytter norsk visittkort hvor hans stilling i selskapet fremkommer sammen med telefonnummer og kontoradressen på Nordfjordeid. I hans norske pass, som er utstedt etter at A ifølge egne opplysninger flyttet til Spania, har han oppgitt bostedsadresse i Norge og denne adressen er også brukt i forbindelse ved registreringen av det spanske selskapet Aquarius Spain SL. Han har i flere saker godtatt at tvistespørsmål skal avgjøres ved Nordfjord herredsrett. Tilknytningen til Norge er samlet sett gjennom familie, boforhold næringsvirksomhet og faktisk tilstedeværelse av en slik karakter at han må anses å ha bopel i Norge pr. tidspunktet konkursbegjæringen innkom Nordfjord skifterett, 13. september 2000 . Lagmannsretten finner som skifteretten at vilkårene for å åpne konkurs i A er tilstede. Kravet til saksøker er sannsynliggjort. Det finnes tilstrekkelig å vise til Nordfjord namsretts kjennelse av 22. september 2000 og Gulating lagmannsretts kjennelse av 8. juli 2000 hvor det som påpekt av skifteretten er prejudiselt tatt stilling til kravet. Skifteretten har vurdert kravet i lys av disse avgjørelser og de innvendinger som kjærende part har til kravet, og er kommet til at kravet er sannsynliggjort. Lagmannsretten tiltrer skifterettens vurdering av at kravet er sannsynliggjort. Lagmannsretten er også enig i skifterettens vurdering av at A er insolvent i henhold til kkl. §60 og §61. Det vises til skifterettens nærmere begrunnelse som lagmannsretten tiltrer. A skylder NOK 100 millioner til Jyske Bank. Kravet er fastslått i dom avsagt av High Court of Justice, London 23. juli 1997. Dommens tvangskraft er fastslått ved Nordfjords namsretts kjennelse av 10. september 1998 og Gulating lagmannsretts kjennelse av 28. januar 1999. Han er varig ute av stand til å betale sine forpliktelser etter hvert som de forfaller ettersom kravet på 100 mill. er forfalt til betaling. Hans eiendeler overstiger ikke hans gjeld. I følge As egne opplysninger hevder han at han ikke har eiendeler av betydning utover en konto i Isle of Man som han disponerer til det daglige samt noen aksjer i spanske selskaper. Kjæremålet har vært forgjeves. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd blir kjærende part pålagt å dekke kjæremotpartens nødvendige saksomkostninger for lagmannsretten idet det ikke finnes å foreligge særlige omstendigheter som bør frita ham. Saken har bydd på tvil med hensyn til vernetingsspørsmålet, men ikke av slik kvalifisert art at han bør frifinnes for omkostningene for lagmannsretten. Annerledes stiller det seg for omkostningene for skifteretten. Omkostningene for lagmannsretten er oppgitt til kr 6.851 hvorav kr 5.525 utgjør salær og det øvrige mva. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn. Kjæremotparten har også krevet dekket saksomkostninger for skifteretten. Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre skifterettens saksomkostningsavgjørelse under henvisning til at den har voldt såvidt tvil hva gjelder sakens faktiske og juridiske side med hensyn til vernetingsspørsmålet at unntaket i tvistemålsloven §172 annet ledd får anvendelse. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Nordfjord skifteretts kjennelse av 03.10.01 stadfestes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Debcon AS og Torbjørn Igland in solidum kr 6.851 - sekstusenåttehundreogfemtien 00/100 - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
