Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder kjæremål over omkostningsavgjørelse fastsatt i dom. Karmsund tingrett avsa 16. mai 2002 dom med slik slutning: «1. B skal ha foreldreansvaret alene for C, f. *.*..89. 2. B skal ha den daglige omsorgen for C. 3. A skal for tiden ikke ha samvær med C. 4. A pålegges å betale saksomkostninger til B med kr 81.600,-med tillegg av mva kr 19.584,-, samt rettens gebyr kr. 3.930,-.» Av tingrettens rettsbok og dom fremgår at partene under hovedforhandlingen nedla felles sammenfallende påstand i samsvar med dommens punkt 1 t.o.m. 3. Partene var imidlertid uenige om omkostningsansvaret og prosederte dette fullt ut for tingretten. Saksforholdet fremgår av tingrettens dom samt en rekke tidligere avgjørelser vedrørende barnet. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig nærmere å redegjøre for tidligere avgjørelser. Kort kan nevnes at det i hovedsak er den daglige omsorg som ved flere anledninger har vært bragt inn til domstolene for avgjørelse. Såvel mor som far har hatt daglig omsorg. Da barnet nærmet seg 12 år flyttet eller «rømte» hun til sin mor i Stavanger. Far, som hadde den daglige omsorgen, bodde blant annet sammen med C i X i Rogaland. Barnet har senere bodd hos sin mor. A har erklært kjæremål over tingrettens saksomkostningsavgjørelse, inntatt i dommens pkt. 4. Det anføres at kjæremålet er inngitt innen lovens frister. Vedrørende realiteten fremholdes at tingrettens lovanvendelse er uriktig. Det gjøres gjeldende at tvistemålsloven §174 skulle ha vært anvendt og ikke tvistemålsloven §172 slik tingretten har lagt til grunn. A tok initiativ for å få nedlagt en felles påstand for tingretten hvor han gikk lengre enn påstanden nedlagt i stevningen fra barnemoren, B. Bakgrunnen for fars standpunkt var at en ytterligere rettslig strid ville ødelegge datteren og partene. Etter avgjørelsen inntatt i [[Rt-2001-1091]] skal tvistemålsloven §174 anvendes og ikke tvistemålsloven §172. Subsidiært anføres at selv om tvistemålsloven §172 anvendes, skulle retten ha anvendt bestemmelsens annet ledd. Tingrettens begrunnelse er faktisk uriktig idet det forelå rettskraftige avgjørelser om tilbakeføring av barnet fram til Stavanger namsretts kjennelse av 20. november 2001, dvs. et halvt års tid etter at C reiste til sin mor. Retten har derfor uriktig lagt til grunn når den uttaler: «Det må legges til grunn at C, under hele saken, har hatt klare oppfatninger om at hun ikke ønsket å flytte til sin far.» Barnets ønske kom frem først under namsrettens behandling. Atter subsidiært anføres at saksomkostningsavgjørelsen må oppheves som følge av mangelfulle domsgrunner. Retten har ikke lagt vekt på «den bakenforliggende årsak» til hvorfor A nedla samme påstand som B. Det at tingretten har nektet å ta stilling til det problematiske i saken, fører til at domsgrunnene blir fullstendig vilkårlige så lenge retten ikke går inn på de sentrale spørsmål. Barnemoren har ikke en eneste gang klart å få datteren til å møte besteforeldre, halvsøsken eller far i X etter at hun flyttet til Stavanger. Konsekvensen av dette blir at A ser at han «kjemper en kamp som mor løser ved hjelp av å isolere datteren for at han ikke skal ha kontakt med henne, og derav velger å spare rettsapparatet, seg selv og den andre parten for belastninger, skal han da belønnes ved å betale saksomkostninger til den som er kommet i posisjon ved rettsstridig adferd?» Det hevdes også at A skulle ha vært tilkjent saksomkostninger i medhold av tvistemålsloven §177 første ledd. Tingretten har lagt til grunn at B opptrådte rettsstridig men at det skjedde før stevning. Dette er uriktig lovanvendelse. Bs rettsstridige adferd fortsatte også etter at stevningen var sendt til herredsretten, og barnemoren klarte ikke på et eneste tidspunkt å etablere kontakt mellom datter og far, eller å følge lovens pålegg om å tilbakeføre datteren til faren. Endelig hevdes at tingretten ikke har gjort fradrag for arbeid motpartens advokat har utført og som inngår i de midlertidige avgjørelser hvori motparten tapte. Utfra dette må tingrettens avgjørelse være i strid med loven. Det er i kjæremålet nedlagt slik påstand: Prinsipalt «1. Kjæremålet avvises ikke. 2. B tilpliktes å betale saksomkostninger til A med et beløp fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad i hovedsaken til kr 34.000 med tillegg av merverdiavgift, med forfall 14 dager etter kjennelsen avgjørelse.» Subsidiært 1. Karmsund Tingretts dom av 16. mai 2002 hva angår domsslutningen post 4 oppheves og hjemvises til ny behandling. Under enhver omstendighet 2. B tilpliktes å erstatte sakens omkostninger for dette kjæremål med kr 3000 med tillegg av 24% merverdiavgift, med forfall innen fjorten dager fra forkynnelse.» B har inngitt kjæremålstilsvar. Det anføres at kjæremålet er for sent fremsatt. Hva angår realiteten anføres at kjæremålet blir i tilfelle å forkaste. B har tapt saken fullstendig. I forhold til den korrigerte felles nedlagte påstand fikk B fullt medhold i sitt krav om å ha den daglige omsorgen for datteren C. Ut fra den opprinnelige nedlagte påstand i søksmålet har dommen gått lenger med hensyn til krav til et tap i forhold til A. Det er således liten tvil om at tvistemålsloven §172 første ledd er korrekt rettsanvendelse slik tingretten også har foretatt. Tingretten har også riktig kommet til at unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd ikke kommer til anvendelse. Kjæremålsretten har heller ikke kompetanse til å prøve om saksomkostningene burde ha vært tilkjent kjærende part på bakgrunn av en skjønnsmessig anvendelse av annet ledd, jf. [[Rt-1953-1580]]. Tingrettens bevisbedømmelse i forhold til hvorvidt saken har budt på tvil eller om det var fyldestgjørende grunn for A å la saken komme for retten kan kjæremålsretten ikke prøve. Kjærende part ser ut til å anføre at tvistemålsloven §174 annet ledd skulle vært lagt til grunn ved avgjørelsen. Kjæremålsmotparten kan ikke se at se at nevnte bestemmelse skal kunne komme til anvendelse. Lagmannsretten har for øvrig heller ikke kompetanse til å prøve om tvistemålsloven §174 annet ledd etter en skjønnsmessig vurdering burde ha kommet til anvendelse, jf. [[Rt-1953-1580]]. Kjærende part har videre anført at avgjørelsen inntatt i [[Rt-2001-1091]] må bli «retningsgivende» for nærværende sak. Dette med henvisning til at A skulle ha tatt initiativet til nedleggelse av en felles påstand. Til dette bemerkes at A brukte over ett år på å innse at hans datter ikke hadde til hensikt å flytte tilbake til ham. Dette burde han ha innsett på et langt tidligere tidspunkt. Han var klar over barnets hensikt i lang tid forut for at hun flyttet. A har påført både datteren og kjæremotparten betydelige belastninger i perioden. Kjæremotparten er også blitt påført betydelige utgifter til juridisk bistand i tvisten om den daglige omsorgen for C. Dette skyldes As manglende forståelse og aksept av datterens standpunkt. Først da A innså at han ikke hadde faktiske eller rettslige muligheter for å få tilbake den daglige omsorgen for datteren, medvirket han til slutt gjennom sin prosessfullmektig til at det ble nedlagt en felles påstand for retten vedrørende blant annet den daglige omsorgen for barnet. A har videre anført at omkostningsavgjørelsen burde ha vært avgjort i forhold til tvistemålsloven §177 første ledd. Tingretten har korrekt kommet til at B ikke har utvist rettsstridig adferd som tilsier at nevnte bestemmelse kommer til anvendelse. Kjæremålsretten er bundet av slik bevisbedømmelse, jf. tvistemålsloven §181 annet ledd. B har ifølge tingretten, etter at søksmålet var tatt ut, ikke opptrådt rettsstridig under saken. Det foreligger således ikke feil med hensyn til rettsanvendelsen fra tingretten vedrørende anvendelse av denne bestemmelsen. Når det gjelder tilkjente saksomkostninger, anføres at As prosessfullmektig har misoppfattet omfanget av det skjønnsmessige fradraget som ble gjort i forbindelse med den omkostningsoppgave som er inngitt til tingretten. Som det fremkommer av underbilag til omkostningsoppgaven, omfattet oppgaven to oversikter over omkostninger påført B i saken. Det fremkommer klart av oppgavene at der er gjort betydelige skjønnsmessige fradrag i forhold til omkostningsbeløpet som ble inngitt til tingretten. I det skjønnsmessige fradraget er det således hensyntatt utgifter relatert til namsrettsbehandlingen og i forhold til en midlertidig forføyning forut for saksanleggingen. Kjæremotparten kan ikke se at det foreligger noen saksbehandlingsfeil ved tingrettens avgjørelse. Det er nedlagt slik påstand: «1. Prinsipalt: Kjæremålet fra A datert 24.06.02 avvises. Subsidiært: Kjæremålet fra A tas ikke til følge. 2. B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 4.500,-.» Lagmannsretten finner kjæremålet forgjeves. Innledningsvis bemerkes at det ikke er tvilsomt at kjæremålet er inngitt innen kjæremålsfristens utløp. Lagmannsretten finner det tilstrekkelig for sitt vedkommende å henvise til domstolloven §149 første ledd. Lagmannsrettens kompetanse ved kjæremål over saksomkostningsspørsmål hvor saken er avgjort ved dom fremgår av tvistemålsloven §181 annet ledd annet punktum. Av dette følger at tingrettens avgjørelse bare kan oppheves hvis den er i strid med loven eller i strid med lovens system. Hvor det foreligger dom, er kjæremålsdomstolen bundet av tingrettens bevisbedømmelse. Nærmere forståelse av begrensningene i bestemmelsen fremgår av kommentarutgaven til Tvistemålsloven av Tore Schei, bind 1 side 612 flg. som lagmannsretten på generelt grunnlag henviser til. Tingretten har ved sin omkostningsavgjørelse anvendt tvistemålsloven §172 første ledd. Utgangspunktet for bedømmelsen av hvorvidt tvistemålsloven §172 første ledd kommer til anvendelse er den påstand som er nedlagt i stevningen og tilsvaret. Det kan ikke være tvilsomt at B i forhold til den opprinnelig anlagte påstand har vunnet saken fullstendig. Det forhold at partene under hovedforhandlingen nedla en felles påstand som i realiteten innebar en sterkere rettsstilling for barnets mor vis a vis barnet, medfører ikke at tvistemålsloven §174 kommer til anvendelse. Den utvidelse av Bs påstand som den felles nedlagte påstand innebærer, medfører ikke at saken anses dels vunnet, dels tapt. A har i forhold til påstanden i tilsvaret, tapt saken fullstendig. Lagmannsretten kan vanskelig se at avgjørelsen inntatt i [[Rt-2001-1091]] får anvendelse i foreliggende sak. Lagmannsretten kan ikke overprøve tingrettens skjønnsmessige vurdering av ikke å anvende tvistemålsloven §172 annet ledd. Det kan ikke sees at det skjønnet som tingretten har foretatt er vilkårlig. Med det standpunkt lagmannsretten har tatt med hensyn til eventuell anvendelse av tvistemålsloven §174, er det ingen foranledning å komme inn på om tvistemålsloven §174 annet ledd burde ha vært anvendt slik den kjærende part synes å anføre. Kjærende part hevder at tvistemålsloven §177 første ledd kommer til anvendelse. Om dette spørsmålet har tingretten uttalt: «Et grunnleggende vilkår for å bli tilkjent erstatning etter denne bestemmelse er at en rettsstridig adferd er skjedd under saken. Dette må forstås slik at dette gjelder den konkrete sak som er til behandling i retten. De forhold saksøkte har anført skal være rettsstridige er, etter rettens vurdering, i alt vesentlig skjedd forut for uttak av stevning i denne saken, som fant sted den 18. juni 2001. Retten kan ikke se at saksøker etter dette tidspunkt har opptrådt på en slik måte at dette skulle gi grunnlag for å anvende tvistemålsloven §177 første ledd.» Lagmannsretten kan vanskelig se at det her gis uttrykk for en uriktig lovanvendelse. De to rettslige avgjørelsene som foreligger etter uttak av stevning, lagmannsrettens kjennelse av 20.08.01 og Stavanger namsretts kjennelse av 19.11.01. kan sies å trekke i hver sin retning. Namsretten har etter muntlig forhandling ikke funnet grunn til å bebreide barnemoren for illojalitet når barnet motsatte seg å flytte tilbake til faren.Lagmannsretten kan ikke se at tingrettens skjønnsutøvelse kan sies å være uforsvarlig eller vilkårlig når den kommer til at mors rettsstridige forhold i det alt vesentlige har opphørt før stevning. Dette standpunktet harmonerer med namsrettens avgjørelse om at barnets standpunkt til hvor det ville bo, umuliggjorde tilbakeflytting til far. Lagmannsretten forstår her tingrettens avgjørelse slik at den bygger på en totalvurdering av sakens utvikling og de nærmere omstendigheter knyttet til barnets eget standpunkt. På tidspunktet for stevningen var barnet henimot 12 år og hennes dramatiske adferd i forveien, ga på en konkludent måte uttrykk for hennes standpunkt. Mot denne bakgrunn kan som nevnt tingrettens standpunkt neppe sies å være uforsvarlig eller vilkårlig. Lagmannsretten finner ikke at tingrettens begrunnelse for saksomkostningsavgjørelsen er mangelfull. Endelig er anført at tingretten ikke har gjort tilstrekkelig fradrag for utgifter knyttet til andre rettsavgjørelser som er truffet i forbindelse med saken. Som det fremgår av de oppgaver som advokat Torall har fremlagt, har tingretten foretatt fradrag for utgifter knyttet til andre rettsavgjørelser. Den nærmere skjønnsmessige beløpsfastsettelse i medhold av tvistemålsloven §176 første ledd tilligger tingretten, og selve skjønnsfastsettelsen kan ikke overprøves av lagmannsretten med mindre den er vilkårlig eller uforsvarlig. Det er ikke grunnlag for lagmannsretten å sette til side tingrettens vurdering av hva som er nødvendige omkostninger for å få saken betryggende utført. Kjæremålet har etter dette ikke ført fram, og saksomkostningsavgjørelsen i kjæremålssaken skal avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd. Kjæremotmarten er ikke gitt medhold i at kjæremålet er for sent fremsatt. Dette medfører ikke at tvistemålsloven §180 annet ledd gis anvendelse slik avgjørelsen inntatt i [[Rt-1995-922]] forstås. Det foreligger etter lagmannsrettens mening ikke særlige omstendigheter som bør frita kjærende part for erstatningsplikten etter unntaket i tvistemålsloven §180 første ledd. Advokat Torall har på vegne av sin klient krevd kr 4.500,-. Det er ikke opplyst hvorvidt beløpet omfatter merverdiavgift. Det legges til grunn at salærkravet er inklusive merverdiavgift. I medhold av tvistemålsloven §176 første ledd tilkjennes kjæremotparten beløpet. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Kjæremål fra A i sak 02-01392/01 tas ikke til følge. 2. I saksomkostninger i kjæremålssaken betaler A kr 4.500,- kronerfiretusenfemhundre 00/100 - til B inne 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
