Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder rett til kjørevei over ankemotpartens eiendom. Salten herredsrett avsa den 9. november 1992 dom med slik slutning: 1. Den bro Sigfred Pettersen (og eventuelt flere) har latt oppføre over bekk på eiendommen gnr. 89 bnr. 1 i Gildeskål er ulovlig oppført, og kan av eierne av forannevnte eiendom kreves fjernet, alternativt bli fjernet på bekostning av Sigfred Pettersen. 2. Sigfred Pettersen tilpliktes innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger med kr 29100 - tjuenitusenetthundre - til Einar Svendsen og Edith Jensen. Advokat Terje Olaussen har på vegne av Sigfred Pettersen inngitt ankeerklæring, datert 6. januar 1993. Anken er rettidig. Advokat Nils Aga har på vegne av Einar Svendsen og Edith Jensen inngitt anketilsvar, og har prinsipalt påstått anken avvist, subsidiært har ankemotpartene påstått herredsrettens dom stadfestet. Harry Hol, som opptrådte som hjelpeintervenient i herredsretten, har sluttet seg til anken. Ankeforhandling har vært holdt i Gildeskål og Bodø 22. og 23. september 1993. Lagmannsretten har hørt partsforklaringer og forklaringer av 10 vitner. 7 av disse er nye for lagmannsretten. Det har vært foretatt befaring på partenes eiendommer på Nord-Fugløy i Gildeskål. Med hensyn til sakens faktiske bakgrunn vises til redegjørelsen i herredsrettens dom. Den ankende part har hevdet at ankesaken må bli å fremme, idet kravet til ankesum er oppfylt. Kostnadene ved å fjerne den bro saken gjelder vil, når man tar arbeidsomkostninger og verdien av de anvendte materialer i betraktning, overstige kr 20000.-. Det hevdes også at den ankende parts eiendom vil bli redusert i verdi med langt mer enn kr 20000.- om lagmannsretten skulle finne at han ikke har rett til kjørevei over anklemotpartenes eiendom. Med hensyn til realiteten i saken har den ankende part særlig gjort gjeldende at de grunnavståelseserklæringer eierne av gnr. 89 bnr. 1, 2, 3 og 4 avga overfor Gildeskål kommune i 1966 i forbindelse med kommunens utbedring og utvidelse av kaiområdet står sentralt i saken. Det er hevdet at bakgrunnen for disse avståelser var at skolen på Nord-Fugløy ble nedlagt, og at skolebarna derfor måtte skysses med båt til skolestedet. For å trygge denne skoleskyssen ble det besluttet å utbedre kaiforholdene på NordFugløy; Gildeskål kommune og Kystverket satt som vilkår for sine bevilgninger til formålet at det samtidig ble sikret adkomst til kaianlegget. Det er hevdet at grunnavståelsene alene har til formål å skaffe veiforbindelse mellom den almene vei på øya og kaien, og at det var kommunens hensikt at det skulle anlegges en offentlig vei, som skulle være til almen bruk. Det er forsåvidt vist til forklaringen fra vitnet Skogvoll. Det er anført at det er foretatt oppstikking av veitraseen med merkesteiner. Det er hevdet at ankemotpartene ikke har noen rett til å nekte Sigfred Pettersen bruk av den foran nevnte offentlige vei. Det hevdes videre at Sigfred Pettersen også må antas å ha slik rett som følge av skylddelingsforretningen av 1929, der gnr. 89 bnr. 6 ble fradelt bnr. 3. Det heter i forretningen at bnr. 6 skal ha rett til å bruke de av gnr. 3 benyttede veier, og dette må gjelde også de veirettigheter bnr. 3 frem til da hadde hatt over bnr. 1. Det er vist til at eieren av bnr. 1 var tilstede ved forretningen, og aldri har innvendt noe mot den. Det er hevdet at de veier det var tale om var kjøreveier; det er i så måte vist til at det i skylddelingsforretningen av 1911 er presisert at alle veier skal være kjøreveier. Det hevdes videre at den rett til kjørevei som Sigfred Fredriksen har må innebære at han også har rett til å anlegge slike innretninger som er nødvendige for å kunne nyttiggjøre seg denne rett. I dette tilfelle er det for å kunne kjøre ned til kaien nødvendig med en slik bro som Pettersen var med på å bygge i 1991, og han har da hatt rett til å anlegge denne selv om den delvis ligger på areal som tilhører bnr. 1. Det er i denne forbindelse vist til Falkanger: "Tingsrettslige emner 138-139. Det er subsidiært hevdet at den ankende part i det minste har rett til å passere ankemotpartens eiendom i kraft av en allemannsrett, og at han i denne forbindelse har rett til å bruke kjøretøy, jfr. friluftsloven §2. Det er hevdet at lov om motorferdsel i utmark ikke er til hinder for slik kjøring. Det er endelig vist til at sterke rimelighetsgrunner taler for å tilkjenne den ankende part en slik rett. Hans eiendom ligger langt fra sjøen, og uten kjøreatkomst til kaien vil det bli henimot umulig å nyttiggjøre seg eiendommen. Det er et åpenbart behov for frakt av såvel materialer som andre større eller tyngre ting. Den ankende part har nedlagt slik påstand: 1. Saken fremmes 2. Sigfred Pettersen frifinnes 3. Edith Jensen og Einar Svendsen tilpliktes in solidum å betale sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten. Ankemotpartene har prinsipalt hevdet at saken må bli å avvise fordi kravet til ankegjenstandens verdi ikke er oppfylt, jfr. tvistemålsloven §358 jfr. §373. Det er i så måte fremholdt at den bro saken gjelder ikke kan antas å ha annet enn helt ubetydelig økonomisk verdi, og det bestrides også at det kan tenkes å redusere verdien av den ankende parts eiendom med noe i nærheten av 20000.- kroner dersom retten skulle legge til grunn at han ikke har rett til kjørevei over ankemotpartenes eiendom. Med hensyn til sakens realitet har ankemotpartene i det vesentlige anført at det ikke i noen skylddelingsforretning er beskrevet noen rett til kjørevei for bnr. 6. Det fremholdes at skylddelingsforretningen av 1911 i denne forbindelse er uten enhver interesse, idet denne ikke gjelder eiendommer tilhørende noen av sakens parter. Heller ikke skylddelingsforretningen av 1929 har noen betydning, idet denne kun peker tilbake på de veiretter som ble fastsatt ved utskiftningsforretningen av 1883, der det kun er den såkalte "Yttersjøveien" som er omhandlet. Denne veien har den ankende part rett til å benytte, også som kjørevei, frem til grensen mot ankemotpartens eiendom. Fra enden av Yttersjøveien har han rett til gangadkomst til sjøen. Han har også adkomst til sjøen vest for nausttomtene, der hans svoger eier grunnen. Det er hevdet at det før 1966 ikke var noen særlig kjøring mellom Yttersjøveien og Innersjøveien. Yttersjøveien gikk ned til nausttomtene, og det var ingen kjøring fra enden av denne. Det bestrides at det foreligger noen rett til å utvide den rett til gangvei som allerede eksisterte til en rett til også å nytte kjøretøyer; det er forsåvidt vist til [[Rt-1957-530]] og [[Rt-1953-1435]]. Det er hevdet at bakgrunnen for de grunnavståelser som fant sted i 1966 var at kommunen i forbindelse med skolebarnskyss besluttet å bedre kaiforholdene ved utvidelse og utbedring av den allerede eksisterende steinvorr og bygging av trekai i forlengelsen av denne. Det er intet som taler for at det var noe annet behov enn behovet for å trygge transporten av skolebarn som lå bak kommunens engasjement i saken. Bosetningen på Nord-Fugløy var allerede dengang sparsom, og ikke mer enn 5 - 6 år senere var alle fastboende fraflyttet stedet. Det hevdes at grunnavståelsen bare kan forstås dithen at de gjelder adkomst nødvendig i forbindelse med opparbeidelsen av kaien og at de ikke har noen gyldighet ut over opparbeidelsesperioden. Det er ikke noe i erklæringene eller de tilføyelser som er gjort som trekker i noen annen retning, og ettertiden har bekreftet at det ikke var tilstede noe annet behov enn det nevnte. Det samme bekreftes av at det er gitt ferdigattest for anlegget uten at noen permanent vei er opparbeidet. Det er også hevdet at det ikke foreligger noe i kommunens planer eller vedtak som tilsier at grunnavståelsene gjaldt noe mer enn en midlertidig veirett i anleggsperioden. Anlegg av slik vei er ikke omhandlet i noe vedtak i saken, og er heller ikke nevnt i det kostnadsoverslag av 1961 som er lagt til grunn for bevilgningen til formålet. Det er også vist til at det var gått mer enn 20 år etter at anlegget ble avsluttet uten at det ble anlagt noen vei før noen fant grunn til å hevde at det ved avståelsene var skapt noen veirett for almenheten. Det er videre hevdet at avståelsene under enhver omstendighet kun gjaldt overfor Gildeskål kommune. Når kommunen, til tross for avståelsene, ikke har funnet grunn til å anlegge noen offentlig vei, kan erklæringene ikke gi den enkelte borger noe krav på å få benytte noen slik vei. Det er på det rene at kommunen i dag ikke har noen interesse i å opprettholde kai - eller veianlegg på Nord - Fugløy; det er ikke lenger noen fastboende på stedet, og de som har eiendommer på stedet er for det meste bosatt utenfor kommunen. Det er vist til at kommunens administrasjon har uttalt at den anser spørsmålet om den ankende parts veirett som et privatrettslig anliggende; dette ville kommunen neppe ha hevdet om den oppfattet grunnavståelsene fra 1966 som permanente avståelser til en offentlig vei åpen for almenheten. Det er også fremholdt at det i 1968 ble avholdt en jordskifteforretning der bnr. 3 ved forlik ble gitt adkomst over bnr.1 ned til sjøen forbi naustene. En slik forretning og et slikt utfall ville neppe vært nødvendig eller ønskelig dersom almenheten allerede i kraft av grunnavståelsene hadde rett til å kjøre ned til sjøen. Det er endelig hevdet at uansett innholdet i grunnavståelsene må virkningen av disse være ekstingvert. Det er ikke tinglyst noe om grunnavståelsene, og heller ikke noen veirett i henhold til skylddelingsforretningen av 1929 er tinglyst som heftelse på bnr. 1. Ankemotpartene og hjelpeintervenienten var i aktsom god tro da de overtok eiendommene i hhv. 1974 og 1988. Det er fremholdt at den rett til kjørevei som her påberopes under enhver omstendighet må anses frihevdet, jfr. hevdsloven §10. Det bestrides at lov om motorferdsel i utmark åpner for bruk av motorkjøretøyer for den ankende parts vedkommende; det dreier seg ikke om kjøring til og fra faste bopeler. Det er endelig fremholdt at ankemotpartens holdning i denne sak er begrunnet i den endring i forholdene som har funnet sted. I dag er stedet Nord-Fugløy kun i bruk som feriested, noe det er meget velegnet som. Det er også store muligheter for fradeling av hyttetomter. Om det skulle være slik at det eksisterte en rett til kjørevei som var åpen for almenheten, ville en derfor risikere en bruk av motorkjøretøyer som i omfang går langt ut over det som ville vært tenkelig så lenge det var fastboende på stedet; og for en bruk som vil kunne være til stor sjenanse for grunneierne og til skade for miljøet. Ankemotparten har nedlagt slik påstand: "1. Saken avvises 2. Subsidiært: Salten herredsretts dom stadfestes. I begge tilfeller: 3. Sigfred Pettersen tilpliktes å betale sakens omkostninger. Lagmannsretten har enstemmig funnet at saken må bli å fremme. Det er hevdet at verdien av den ankende parts eiendom vil være mer enn 20000.- kroner lavere uten veirett over ankemotpartens eiendom. Det er i utgangspunktet den ankende parts pretensjon med hensyn til ankegjenstandens verdi som er avgjørende; det antas at retten når det pretenderes at kravet til ankesum er oppfylt bare kan avvise saken dersom retten finner det åpenbart at pretensjonen er feilaktig, jfr. bl.a. [[Rt-1990-352]]. Det synes riktig nok å være grunn til atskillig tvil med hensyn til om ankegjenstandens verdi overstiger ankesummen på kr 20000.-, men retten har etter befaringen etter en nærmere vurdering funnet at den ankende parts anførsel om verdien ikke kan settes til side som åpenbart feilaktig. Det finnes lite tvilsomt at den ankende part ikke har ervervet noen rett til kjørevei over ankemotpartenes eiendom gnr. 89 bnr. 1 ved skylddelingsforretningen av 1929, og lagmannsretten nøyer seg på dette punkt til å vise til herredsrettens begrunnelse. Lov av 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark synes ikke å gi Pettersen noen rett til å kjøre over ankemotpartenes eiendom ned til kaia. Det synes å følge av loven §2, annet ledd at det areal det er tale om må karakteriseres som utmark, og da er enhver motorferdsel i utgangspunktet forbudt. Unntaket i loven §4c) kommer ikke til anvendelse, idet det ikke er tale om transport til og fra noe fast bosted. Pettersen har bare en fritidsbolig på Nord-Fugløy; hans faste bopel er i Trondheim. Pettersen kan heller ikke etter reglene i friluftsloven ha noen slik veirett som påstått. Også forsåvidt dette angår vises til herredsrettens begrunnelse. Det blir så spørsmål om Pettersen kan bygge noen rett på de grunnavståelseserklæringer som eierne av gnr.89 bnr. 1-4 avga i 1966 i forbindelse med arbeidene på kai og steinvorr. Lagmannsretten har kommet til samme resultat som herredsretten med hensyn til spørsmålet om den ankende parts veirett, men på et noe annet grunnlag. Lagmannsretten har funnet bevisstoffet uklart, og det har vært atskillig tvil til stede. Utgangspunktet for avgjørelsen må være at grunnavståelseserklæringene er avgitt overfor kommunen. Pettersen eller andre private borgere er ikke part i avtalen, og erklæringene tar heller ikke sikte på å gi noen enkelt borger noe rettskrav direkte mot de som har avgitt dem. Det er bare Gildeskål kommune som kan bygge på erklæringene; bare dersom kommunen gjennom erklæringene kan antas å ha ervervet noen rett for almenheten kan privatpersoner kreve å få noen rådighet over eiendommene til de som har avgitt erklæringene. Det dreier seg i så fall ikke om noen personlig rett for den enkelte, men en rett for almenheten til å bruke vei, muliggjort av den rett kommunen har fått. Det legges til grunn at eierne av gnr. 89 bnr. 1-4 alle ble forelagt en ferdigskrevet stensilert erklæring. Denne lyder in extenso: "Grunnavståelse Undertegnede eier av eiendommen .. gnr.. bnr..i Gildeskål gir herved følgende frie ytelser til opparbeidelse av steinvorr i Nord-Fugløy: 1. Steinbrudd, samt transport av stein. 2. Veg fra fellesvegen til steinvorrens begynnelse. (Kfr. vedlagte situasjonsplan). 3. Fri grustak i utmark Støarealet skal være ryddet etter arbeidets slutt." Alle 4 grunneiere underskrev denne erklæringen. Den daværende eier av bnr. 1, ankemotpartenes far Arne Svendsen, tilføyde med penn på den erklæring han underskrev: "veien legges tett ved Alfred Pettersens naust". Det blir så spørsmål om hva som var partenes hensikt med denne avtalen. Her er vitneutsagnene tildels motstridende, tildels uklare, noe som nok kan skyldes at det er gått 25 år siden erklæringene ble avgitt. Det samme gjør seg gjeldende med hensyn til opplysningene om hva som egentlig skjedde i tiden rundt byggingen av kaia. Lagmannsretten finner derfor at den ved avgjørelsen i det vesentlige må bygge på de øvrige beviser i saken; først og fremst vil det skriftlige bevismateriale være av betydning. Slik lagmannsretten ser det kan det ikke legges til grunn at den erklæring de nevnte gunneiere avga ga Gildeskål kommune noen rettigheter på disses eiendommer ut over den periode da anleggsarbeidene foregikk. Etter erklæringens ordlyd gjelder den bare frie ytelser "til opparbeidelse" av steinvorren. Det må da særskilte holdepunkter til for å anta at det ved erklæringen er gitt rettigheter til kommunen også for tiden etter at opparbeidelsen er avsluttet. Selve erklæringen synes forøvrig ikke å kunne gi noe holdepunkt for at den var ment å skulle binde avgiverne også ut over opparbeidelsesperioden. Det er videre på det rene at det i 1968, kort etter at anlegget var ferdig, ble avholdt en jordskifteforretning der eierne av bnr. 1 og bnr. 3, som begge hadde avgitt grunnavståelseserklæringer, inngikk et forlik som ga eieren av bnr. 3 rett til vei over bnr. 1 fra fjæra og opp mellom naustene og til å foreta nødvendig grusing. At spørsmålet om slik vei blir reist og et slikt forlik inngått er etter lagmannsrettens syn en relativt klar indikasjon på at ingen av de nevnte grunneiere oppfattet avståelsene slik at de gjaldt grunn til permanent, offentlig kjørevei; i så fall ville veispørsmålet allerede være avklart og eieren av bnr. 3 ville neppe hatt behov for å kreve ytterligere veirett. Det er riktig nok en viss formodning for at kommunen, når den bevilget offentlige midler til bygging av kai som utvilsomt var til almenhetens bruk, også ville ha sikret den samme almenhet veiadkomst til kaien. Da kaien ble bygget slik at den skulle kunne kjøres på, er det også nærliggende å anta at den adkomst almenheten skulle sikres var en kjørevei. Einar Skogvolls forklaring trekker også i en slik retning. Andre momenter trekker imidlertid med større styrke i motsatt retning. For det første er det åpenbart at noen slik vei aldri ble anlagt i terrenget. Det er helt på det rene at det ikke ble foretatt noen form for veiarbeider i marken mellom og ovenfor naustene. De merkesteiner som ved befaringen ble funnet å være nedsatt omtrent ved enden av "Yttersjøveien" kan ikke antas å være ledd i noen kommunal veiopparbeidelse; det kan ikke anses bevist noe om hvem som har nedsatt steinene, når dette ble gjort, eller hva som var foranledningen. Det synes således fullt mulig at det dreier seg om de merkesteiner som ble nedsatt ved skylddelingsforretningen i 1968, jfr. forsåvidt 9 i utskriften fra denne forretning. Det må ha formodningen mot seg at Gildeskål kommune, dersom kommunen hadde ervervet en rett for almenheten til kjørevei, skulle unnlatt å opparbeide slik vei når det ikke var kjørbar vei på stedet fra før. I tillegg kommer at det i vedtakene i Gildeskål kommunestyre og formannskap i 1966 om å bevilge kr 20000.- til arbeidene er forutsatt at anlegget skulle fullføres etter kommuneteknikerens plan av 7. desember 1961. Denne plan inneholder ingen opplysninger om opparbeidelse av vei. Det foreligger en situasjonsplan, utarbeidet av teknisk etat i Gildeskål kommune. Denne er ikke i målestokk, og har sterkt preg av å være tegnet på frihånd. På denne er det tegnet inn en vei fra stranden mellom naustene tilhørende bnr. 1 og bnr. 3. Dette indikerer klart at kommunen hadde til hensikt å anlegge en vei, men den nevnte plantegning gir ingen holdepunkter for noen antakelse om hvorvidt den inntegnede vei var ment å skulle være permanent eller om det dreide seg om en vei til bruk bare under anleggsperioden. Den vei som er tegnet inn på skissen er forøvrig tegnet så smal at den neppe lot seg benytte til kjøring med motorkjøretøy. Det synes klart at det tilsammen ble bevilget kr 40000.- til anlegget; i tillegg til de kr 20000.- fra Gildeskål kommune bevilget Statens Havnevesen det samme beløp. Da kommuneteknikerens kostnadsoverslag var på kr 38500.- uten at det var beregnet noe til opparbeidelse av veg, og overslaget da bevilgningene ble gitt var 5 år gammelt, synes dette å gi en relativt sterk indikasjon på at det fra kommunens side aldri er bevilget midler til opparbeidelse av veg, og det er ikke noe som forøvrig kan tyde på at Gildeskål kommune ved noe annet vedtak har besluttet anlegg av noen vei på stedet. Det er også gitt ferdigattest på anlegget. Det attesteres her av en ansatt hos kommuneingeniøren at man har foretatt avsluttende synsforretning den 24. januar 1968, og at det ikke har vært noe å bemerke til arbeidsutførelsen. Arbeidets art er i attesten angitt som "Kaibygging og vei til kai" og bygningens art angitt som "Kai og vei". Dette kan tyde på at det har vært kommunens hensikt å erverve også vei frem til kaien, men da det da attesten ble gitt må ha vært åpenbart at noen kjøreatkomst fra enden av "Yttersjøveien" ikke var anlagt, er det mer nærliggende å ta attesten til inntekt for at det aldri ble besluttet å bygge noen vei. Det synes forøvrig særdeles tvilsomt om grunnavståelseserklæringene alene ville kunne gi almenheten noen rett til vei over ankemotpartens eiendom selv om man skulle ha kommet til at det i 1966 ble avstått grunn til en permanent, offentlig vei. Det må antas at kommunen i så fall i kraft av erklæringene nok fikk en rett til å anlegge slik vei dersom slikt anlegg ble besluttet av de kompetente kommunale organer, men den enkelte borger har ikke som følge av kommunens erverv av grunn alene fått noen rett til å benytte noen slik vei. Slik rett kan den enkelte borger tidligst få når opprettelse av slik vei blir besluttet. Det er på det rene at Statens Havnevesen satte som vilkår for å skyte inn halvparten av midlene til kaien at det ble innhentet "nødvendige grunnrettigheter til kaien med adkomst". Nøkkelordet her synes å være "nødvendig"; det er på det rene at bakgrunnen for at det ble igangsatt arbeider på steinvorr og kai var at det ble nødvendig med skoleskyss med båt for de skolebarn som i 1966 ennå bodde på Nord-Fugløy. Det er vanskelig å se annet enn at den rett til gangadkomst til kaien som alle hadde i kraft av allemannsretten må ha vært fullt ut tilfredsstillende for å sikre skolebarna nødvendig adgang til kaien. Noen opprettelse av vei til kaien i tillegg til dette har da vært unødvendig, og kan derfor ikke antas å ha vært satt som vilkår for tilskudd fra Havnevesenets side. Det kan forøvrig ikke ses at havnevesenet på noe tidspunkt har reist innsigelser mot den ordning som ble gjennomført. I dag er det ingen fastboende igjen på Nord-Fugløy, og det synes på det rene at de fleste av de som idag er eiere av eiendommer på stedet er bosatt utenfor Gildeskål kommune. Den kommunale interesse som førte til byggingen av kaien er derfor bortfalt, og idag er antakelig heller ingen annen kommunal interesse knyttet til kaien. Det bemerkes endelig at det neppe kan utelukkes at Gildeskål kommune i 1966 mente å ha ervervet grunn til adkomst for almenheten ned til kaien gjennom grunnavståelseserklæringene, men at det ble ansett unødvendig å opparbeide noen veitrase fordi det allerede var tilstrekkelig gode adkomstforhold. I så fall kan den manglende opparbeidelse tyde på at det man ville sikre almenheten ikke var noen kjørevei over bnr. 1 ned til kaia forbi naustene, men en gangvei. Imidlertid er det på det rene at Gildeskål kommune i dag ikke hevder å ha ervervet noen rett til å ha eller anlegge offentlig vei på stedet. Det fremgår av brev fra ordføreren i Gildeskål til Einar Svendsen, datert 19. februar 1991, at man anser veispørsmålet som et privatrettslig spørsmål; dette tyder på at man ikke vil hevde å ha ervervet en rett til vei for almenheten, hvilket igjen trekker i retning av at det da grunnavståelseserklæringene ble avgitt ikke var kommunens hensikt å erverve noen slik rett. Lagmannsretten har etter dette kommet til at den ankende part ikke kan bygge noen rett på de grunnavståelseserklæringer eierne av gnr. 89 bnr. 1,2,3 og 4 avga i 1966. Det blir da unødvendig å drøfte ankemotpartenes subsidiære anførsler gående ut på at en eventuell slik rett er bortfalt i ettertid. Noe annet rettslig grunnlag som kan hjemle den ankende parts påstand om rett til kjørevei finnes heller ikke å foreligge. Etter dette må det legges til grunn at den ankende part ikke har noen rett til å kjøre over ankemotpartens eiendom, men at han i kraft av allemannsretten har adgang til gangadkomst over eiendommen ned til sjøen. Denne adkomst krever ingen bro, men kan utøves uten særlige tiltak i terrenget. Andre forhold som kan begrunne noen rett til å ha den bro saken gjelder liggende på ankemotpartenes eiendom er ikke påberopt, og det er da klart at eierne av bnr. 1 i kraft av sin eierrådighet kan kreve den fjernet. Lagmannsretten har således kommet til samme resultat som herredsretten. Det avfattes imidlertid ny domsslutning, idet det må fastsettes en frist for fjerning av broen, jfr. tvistemålsloven §146, første ledd. Det er i §146, tredje ledd bestemt at det ved fastsettelsen av oppfyllelsesfrist der saksøktes medvirkning er nødvendig skal tas hensyn til hans personlige forhold. Da det er opplyst at såvel saksøker som saksøkte kun oppholder seg på Nord-Fugløy i sommerhalvåret. Da dommen ikke blir rettskraftig før i desember måned, antas det at fristen under hensyntagen til den tapende part og uten at det oppstår ulemper for de vinnende parter kan settes til 15. mai 1994. Lagmannsretten har som foran nevnt befunnet seg i atskillig bevistvil, og finner at avgjørelsen har vært så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for Pettersen til å bringe den inn for herredsretten. Saksomkostninger for herredsretten tilkjennes derfor ikke, jfr. tvistemålsloven §172, annet ledd. Anken har ikke ført frem. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger slike særlige omstendigheter at den ankende part bør fritas for å erstatte ankemotpartene disses omkostninger, jfr. tvistemålsloven §180. Ankemotpartenes omkostninger for lagmannsretten er oppgitt til kr 27000.-, hvorav kr 21000.- er prosessfullmektigens salær. Lagmannsretten finner utgiftene rimelige og nødvendige og legger oppgaven til grunn. Dommen er enstemmig. Slutning : 1. Sigfred Pettersen tilpliktes innen 15. mai 1994 å fjerne den bro som er anlagt på Einar Svendsen og Edith Jensens eiendom gnr. 89 bnr. 1 i Gildeskål. 2. Saksomkostninger for herredsretten tilkjennes ikke. 3. Sigfred Pettersen betaler innen 2 - to - uker til Einar Svendsen og Edith Jensen i fellesskap saksomkostninger for lagmannsretten med 27000.- syvogtyvetusen - kroner. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
