Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder krav om løsningsrett, subsidiært forkjøpsrett, til fast eiendom. Det er nødvendig først å gjøre relativt detaljert rede for sakens bakgrunn og utvikling. John Moen eier gnr 29 bnr 1 i Beiaren. Eiendommen ble ryddet av Moens tippoldefar Zacarias Zacariassen, som også gjorde bruk av arealer utover nåværende gnr 29 bnr 1. Saken gjelder Moens skiftende krav om rettigheter over arealer utover den eiendom han har hjemmel til. Zacarias Zacariassen fikk 30. mars 1842 tillatelse, tgl. 07. mai 1842, til "at optage rydning paa en plads Staten tilhørende kaldet Løksletten i Beyeren Sogn". Eiendommen ble skyldsatt ved forretning 10. august 1859, tgl. 01. oktober 1859, "over den i Beyeren beliggende Staten tilhørende rydningsplads Lille Løkslett". Elias Mikkelsen, Moens oldefar, fikk 09. september 1881 forpaktningsseddel vedrørende eiendommen, på åremål. Ved skjøte 14. august 1906 fikk Moens bestefar Mikal Eliassen kjøpe "den Staten tilhørende eiendom Lille Løkslett gnr 29 bnr 1". John Moen fikk skjøte 15. september 1971. 30. oktober 1902 - altså før salg til Mikal Eliassen i 1906 - ble fra gnr 29 bnr 1 utskilt gnr 29 bnr 2, etter begjæring fra staten v/ skogvesenet. I 1984 ble fra gnr 29 bnr 2 utskilt gnr 29 bnr 6. Denne eiendommen ble overført fra Statens skoger v/ Salten skogforvaltning til staten v/ fylkeslandbruksstyret i Nordland. Det er bnr 6 og senere utskilt bnr 7 John Moen med ulike grunnlag og påstander overfor ulike instanser krever rettigheter over. Fylkeslandbruksstyret gjorde i august 1985 vedtak om deling av bnr 6 mellom Peder Krokstrand og Åshild Kristoffersen. John Moen påklagde vedtaket til Landbruksdepartementet, som stadfestet fylkeslandbruksstyrets vedtak. Nordland fylkeslandbruksstyre krevde 19. januar 1986 omforming av gnr 29 bnr 6 ved overdragelse, i jordskiftebegjæring til Salten jordskifterett. Som berørte motparter ble i begjæringen oppgitt eierne av gnr 28 bnr 2 og 3, gnr 29 bnr 1, 2 og 3, og gnr 32 bnr 7. Under jordskiftesaken gjorde John Moen gjeldende at en erklæring som hans rettsforgjenger enken Stine Larsen utstedte 15. november 1911 om ikke å gjøre bruksrettskrav gjeldende i Beiarn statskog, var ugyldig på grunn av tilblivelsesmåten. Han krevde erklæringen underkjent, og påsto å ha de samme rettigheter for sitt bruk i statskogen som det opprinnelige bygselbruk hadde hatt. Subsidiært krevde han rett til beite på Kjeldåsskog gnr 29 bnr 2 og på den fradelte eiendom gnr 29 bnr 6. Jordskifteretten tok opp spørsmålet om 1911-erklæringens gyldighet til særskilt avgjørelse. Ved kjennelse 26. juni 1986 ble kravet avvist og partene henvist til å ta spørsmålet opp for de ordinære domstoler. Staten aksepterte imidlertid at gnr 29 bnr 1 hadde beiterett på gnr 29 bnr 6. Beiterett ble funnet å påhvile det opprinnelige gnr 29 bnr 2, og beite som bnr 1 eventuelt hadde behov for utenom sine grenser, måtte jordskifteretten derfor fordele mellom bnr 2 og bnr 6. I vedtak ble ikke gitt rett til å beite på de arealene under bnr 6 som var skikket til fulldyrking og/eller overflatedyrking. Det ble også uttalt at det ikke gis noen form for erstatning for brukernes beiterett i disse områder. Moen påanket avgjørelsen vedrørende Stine Larsens erklæring til Hålogaland lagmannsrett, men trakk ved prosesskrift 25. april 1988 anken tilbake, idet det ble varslet at saken ville bli tatt opp med jordskifteoverretten, "men på et annet grunnlag". Saken ble hevet for lagmannsretten ved kjennelse 06. juli 1988. 07. september 1988 sendte Moen ankeerklæring til jordskifteoverretten, mot jordskifterettens avgjørelse av 09-12. september 1986 vedrørende referert begrensning i beiteretten. Det ble lagt ned påstand om at bnr 1 "har de samme rettigheter - rett til hogst mv. - som det opprinnelige bygselbruk". John Moen erklærte seg enig i at jordskifteretten ikke hadde kompetanse til å avgjøre gyldigheten av Stine Larsens erklæring av 1911 om rettighetsfraskrivelse, men anførte at tilblivelsesmåten sett i sammenheng med rettsoppfatningen vedrørende bruken, hjemlet påstanden. Ved prosesskrift 05. april 1989 ble også denne anken trukket tilbake, idet man hadde "funnet det riktig i stedet å anke til Utmarkskommisjonen for Nordland, Troms og Finnmark, og gjennom en saksbehandling her få videre anvisning på hvorledes og når de spørsmål de ankende parter har reist skal tas til behandling". Jordskifteoverretten avsa hevingskjennelse 07. april 1989. John Moen v/ advokat Eggen tok deretter 25. april 1989 ut ankeerklæring til Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms. Erklæringen ble i samsvar med tvistemålsloven §364 sendt Salten jordskifterett til forberedende behandling. I brev 02. mai 1989 til advokat Eggen gjorde jordskifteretten oppmerksom på at saken var avsluttet der 03. desember 1986, og sendt partene til forkynnelse 16. samme måned. Ankefristen var derfor oversittet, og partene ble henvist til eventuelt å søke oppreisning. Det ble deretter sendt oppreisningsbegjæring, som jordskifteretten forkastet 12. juni 1989. Moen påkjærte jordskifterettens kjennelse til Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms, som 05. desember 1989 avsa kjennelse om å avvise anken. Denne avgjørelsen ble påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som 23. mars 1990 forkastet kjæremålet. Ved stevning 12. mars 1992 til Salten herredsrett, reiste John Moen så sak mot Karl Krokstrand og Hans Kristoffersen med slik påstand: "1. Saksøkeren tilkjennes eiendomsrett til Kjeldås skog, gnr 29 tidligere bnr 2, nåværende bnr 6 og 7. Subsidiært: Saksøkeren tilkjennes forkjøpsrett til Kjeldås skog. Atter subsidiært: Saksøkeren anses å ha beiterett til Kjeldås skog. 2. Saksøkeren tilkjennes saksomkostninger." Såvidt lagmannsretten kan se, er dette første gang krav om eiendomsrett til arealer utover gnr 29 bnr 1 blir fremsatt av eiere av gnr 29 bnr 1. De saksøkte gjorde gjeldende at påstanden om eiendomsrett savnet enhver begrunnelse, og at det heller ikke var angitt noe grunnlag for påstand om forkjøpsrett. Det atter subsidiære krav om beiterett ble påstått avvist som rettskraftig avgjort i Salten herredsretts sak nr. 1/86. - Staten v/ landbruksdepartementet trådte senere inn som hjelpeintervenient. Salten herredsrett avsa 16. september 1992 dom med slik slutning: "1. Saken avvises forsåvidt gjeldende spørsmålet om beiterett. Forøvrig frifinnes Karl Krokstrand og Hans Kristoffersen. 2. John Moen dømmes til å betale Karl Krokstrand, Hans Kristoffersen og Staten v/ landbruksdepartementet ved Høyesterettsadvokat John Steen Holm - kr 13.000 - kroner trettentusen - i saksomkostninger. Oppfyllingsfristen er 2 - to - uker." John Moen anket avgjørelsen. Karl Krokstrand og Hans Kristoffersen har tatt til gjenmæle. Staten v/ landbruksdepartementet har opprettholdt sin hjelpeintervensjon. Under saksforberedelsen for lagmannsretten krevde ankemotpartene kjennelse for avvisning av saken forsåvidt gjaldt spørsmålet om beiterett. Hålogaland lagmannsrett avsa 02. februar 1993 kjennelse med slik slutning: "1. Anken avvises forsåvidt gjelder spørsmålet om beiterett. 2. I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler John Moen kr 3.500,- - kroner tretusenfemhundre - til Karl Krokstrand, Hans Kristoffersen og Staten v/ landbruksdepartementet i fellesskap innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen." Denne kjennelsen er rettskraftig. John Moen påsto deretter at saken høyst sannsynlig var litispendent fordi samme sak synes å være til behandling i Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms. Ankemotpartene viste til at slik anførsel ikke tidligere hadde vært fremsatt i noen av de mange rettslige fremstøt i saken. Materielt var tilsvarende sak ikke til behandling i Utmarkskommisjonen, og prosessuelt ville saken ikke kunne fremmes for Utmarkskommisjonen, fordi staten ikke var part og fordi saken for de alminnelige domstoler omfattet påstand om eiendomsrett. John Moen kom deretter 26. april 1993 tilbake med påstand om opphevelse av herredsrettens dom, senere 30. juni 1993 med krav om utvidelse av partsforholdet i ankesaken. Dette ble imøtegått av ankemotpartene. John Moen begjærte deretter stansing av saken. Også dette ble imøtegått. Ankemotpartene etterlyste samtidig påberopt dokumentasjon, angivelse av grunnlag m.v. John Moen innga 14. september 1993 også stevning til Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms. En periode krevde han fagkyndige meddommere for lagmannsretten, men dette ble senere frafalt. Ankeforhandling ble holdt i Bodø 24. august 1994. Det var satt av tre dager, med mulighet for befaring, men med det omfang og innhold ankende part under ankeforhandlingen etterhvert ga saken, var én dag tilstrekkelig. John Moen møtte og forklarte seg. Øvrig dokumentasjon fremgår av rettsboken. Det underliggende forhold er som for herredsretten, men ankende parts anførsler og påstand har stadig endret seg. John Moen oppfattes nå i det vesentlige å gjøre gjeldende: John Moens tippoldefar begynte sitt nyrydningsarbeid på første del av 1800-tallet uten statlig tillatelse. På den tiden, og også senere, har oppfatningen i Øvre Beiarn vært at staten ikke eide grunnen i Øvre Beiarn. Staten hadde derfor ikke rett til å utstede rydningsseddel i 1842. - Denne seddelen brøt forøvrig ikke hevd i forhold NL 3-12-2, fordi fristavbrytelse ville ha krevd siktelse av kongens fogd. Skyldsettingen i 1859 kan man se bort fra i forhold til rydderens eiendomsrett. Rydderen visste ikke at staten pretenderte å være eier, og forøvrig hevdes det å fremgå av [[Rt-1875-108]] at god tro ikke var hevdsvilkår i forhold som det foreliggende. Da staten deretter i 1881 opptrådte som eier ved utstedelse av forpaktningsseddel til Elias Mikkelsen, hevdes han å ha protestert mot dette, for deretter å bøye seg for den overmakt staten representerte. Det samme var forholdet da Mikal Eliassen i 1906 kjøpte gjenværende del av opprinnelig rydningsbruk gnr 29 bnr 1 uten å få hjemmel til bnr 2, som var utskilt i 1902. Oppsitterne mente imidlertid ikke på noe tidspunkt å gi avkall på eiendomsrett til hele det opprinnelige rydningsbruket, og har derfor ved å kjøpe gnr 29 bnr 1 ikke frafalt krav på eiendomsrett til gnr 29 bnr 6 og senere bnr 7. At eierne mente å ha rettigheter utover gnr 29 bnr 1, som man fikk skjøte på i 1906, fremgår også av erklæring avgitt i 1911 av Stina Larsen. - Denne erklæringen må forøvrig være ugyldig, uten at Moen vil forfølge dette i ankesaken. Eierne av gnr 29 bnr 1 hadde også behov for mer areal enn bnr 1 rådde over, og gjorde faktisk bruk av bnr 2 i tiden etter 1906, helt inn i John Moens eiertid. Opprinnelig eiendomsrett gjorde eiendommen til odelsjord, og derav følgende odelsrett gir fremdeles idag løsningsrett i forhold til gnr 29 bnr 6 og 7, som begge lå innenfor den opprinnelige rydningsgårdens grenser. Hvis lagmannsretten skulle komme til at eiendommen først var rydningsjord på statens grunn, og deretter forpaktet av Elias Mikkelsen i henhold til forpaktningsseddel av 1881, så må det legges til grunn at forpaktningsforholdet fortsatte å løpe i forhold til den del av den opprinnelige rydningseiendom som ikke ble ervervet til eie i 1906. Forpaktningskontrakten gir da en forkjøpsrett som fortsatt var aktuell da staten solgte bnr 6 og bnr 7 til ankemotpartene. Denne retten må fortsatt kunne gjøres gjeldende i søksmål mot erververne. John Moen har for lagmannsretten lagt ned slik endelig påstand: "1. Prinsipalt: John Moen har løsningsrett til gnr 29 bnr 6 og 7. 2. Subsidiært: John Moen har forkjøpsrett til gnr 29 bnr 6 og 7. 3. John Moen tilkjennes sakens omkostninger." Karl Krokstrand og Hans Kristoffersen, med støtte av staten v/Landbruksdepartementet som hjelpeinterventient, gjør i det vesentlige gjeldende: Eiendommen gnr 29 bnr 6 eies av Hans Kristoffersen og ektefelle Åshild Kristoffersen, med en ideell halvpart på hver. Åshild Kristoffersen er ikke part i denne saken. John Moen kan derfor ikke under noen omstendighet gis dom for løsningsrett eller forkjøpsrett til hele bnr 6. Der er ikke tilbudt noe bevis for anførselen om at staten etter rettsoppfatningen i Beiaren tidlig i forrige århundre, ikke eide grunnen. Det er også uklart hva som faktisk menes med denne anførselen, og hvordan den inngår i Moens videre argumentasjon. I og med at det argumenteres for at man har vunnet eiendomsrett ved hevd fra staten, må jo staten i utgangspunktet forutsettes å ha eid grunnen. Anførselen behøver imidlertid ikke å være uforenlig med dette, i og med at rydningsmenn kan ha vunnet rett ved 30 års hevd, jfr. NL 3-12-2 vedrørende hevd i statsallmenning, i et slikt omfang at det generelt har vært oppfattet som om staten ikke eide grunnen i området. Men Zacarias Zacariassen kunne ikke vinne rett etter denne bestemmelsen, fordi han 07. mai 1842 fikk konkret rydningstillatelse fra staten som eier. Denne tillatelsen må han ha kjent. Derved ble hans eventuelle gode tro brudt. God tro var også på denne tiden en forutsetning for hevd, se Brækhus/Hærem Norsk tingsrett 585, med videre henvisninger. - Det kan ikke stilles krav om "siktelse fra Kongens fogd", når istedenfor siktelse, konkret tillatelse til rydning ble gitt. I 1859 ble rydningsbruket skylddelt, og staten matrikkelført som eier. I 1881 utstedte staten forpaktningsseddel til daværende bruker av eiendommen. Denne forpaktningsretten blokkerer god tro fremover, og den som ikke da krevde eiendomsrett basert på bakenforliggende hevd, må forutsettes å ha frafalt pretensjon om slik rett. Det er ikke tilbudt noen form for bevis for protest bygget på pretensjon om eiendomsrett. Forpaktningsretten løp på åremål, til forpakteren døde i 1898. Deretter var oppsitterne strengt tatt uten adkomst til eiendommen. I 1902/1903 ble gnr 29 bnr 2 fradelt. Mikal Eliassens og andres protestbrev av 10. mai 1903 til herredsstyret i Beiaren, i anledning samtidige utskillelser (fremlagt av John Moen under ankeforhandlingen) viser tydelig at Eliassen ikke oppfattet seg å være eier, men at han ønsket å kjøpe størst mulig del av det han tidligere bare hadde bruksrett til. Kjøp ved kongeskjøte i 1906 viser også med all mulig tydelighet at man ikke har trodd å være eier av eiendommen. I forhold til det som nå synes å være det viktigste grunnlag for ankende parts argumentasjon frem mot påstand, nemlig eiendomsrett etablert før århundreskiftet, har hendelser etter kjøpet i 1906 ingen betydning. - Staten har hatt grunnbokshjemmel til gnr 29 bnr 1, senere til utskilte bruk, fra 1859 og frem til salg av gnr 29 bnr 1 i 1906 og av gnr 29 bnr 2 og senere utskillelser på 1980-tallet. Det er vanskelig å se hvordan noen kan pretendere god tro uten å ha undersøkt disse eierforholdene i grunnboken. - Ut over dette er det vanskelig å argumentere rasjonelt i forhold til de anførsler og grunnlag som nå fremføres. Når grunnlag påstås å være eiendomsrett allerede i forrige århundre, er det vanskelig å se hvordan dette logisk kan knyttes opp til påstand om rett til odelsløsning idag. Under enhver omstendighet må alle eventuelle frister for slik løsning være utløpt, idet staten hadde hjemmel til bnr 2 og senere utskilte bnr, ubrudt fra 1902. Forkjøpsrett etter lov av 04. august 1827 og forandringer i loven av 20. august 1821 om det beneficerede gods §2, kunne kanskje ha gitt Elias Mikkelsens etterlatte forkjøpsrett fra han døde i 1898 og frem til Mikal Eliassen kjøpte av staten i 1906. Forkjøpsrett ble imidlertid aldri gjort gjeldende. I stedet kjøpte Mikal Eliassen gjenværende gnr 29 bnr 1 ved ordinært kjøp. Formål med forkjøpsrett må ha vært å sikre dem som da satt på gården, og en av mange etterkommere kan ikke komme henimot 90 år etter kjøp av hovedbølet og kreve ytterligere forkjøp. Ankemotpartene, med støtte av hjelpeintervenienten, har lagt ned slik påstand: "1. Karl Krokstad og Hans Kristoffersen frifinnes. 2. John Moen dømmes til å betale Karl Krokstrand, Hans Kristoffersen og Staten v/ Landbruksdepartementet v/ advokat John Steen Holm, kr 14.400,- i saks omkostninger for herredsretten. John Moen dømmes til å betale Karl Krokstrand, Hans Kristoffersen og Staten v/ Landbruksdepartementet saksomkostninger for lagmannsretten." Lagmannsretten finner at anken ikke kan føre frem og skal bemerke: For lagmannsretten gjelder saken krav om løsningsrett, subsidiært forkjøpsrett til gnr 29 bnr 6 og 7, etter at krav forbundet med spørsmål om bruksrett i forhold til disse eiendommene ble avvist ved kjennelse 02. februar 1993, og krav om direkte eiendomsrett ikke lenger fremsettes. - Det bemerkes at John Moens påstand under enhver omstendighet ikke kan gis medhold i forhold til hele bnr 6, jfr. det som er anført av de ankende parter om dette.- Zacarias Zacariassen fikk ved rydningsseddel 30. mars 1842 rett til å "opptage rydning på en plads Staten tilhørende kalt Løksletten i Beyeren Sogn". Det er ikke tilbudt noe bevis for at staten ikke hadde slik rett å gi, og ikke for at Zacariassen skulle kunne ha ervervet eiendomsrett til hele eller deler av det aktuelle areal før tillatelsen ble gitt. Det kan heller ikke legges til grunn at han var og forble uvitende om tillatelsen som ble gitt ham. Rydningstillatelsen bryter derved eventuell påbegynt hevd; når tillatelse til rydning positivt ble gitt, var siktelse av kongens fogd, jfr. NL 3-12-2, ikke påkrevd. Tillatelse til rydning og kunnskap om denne begrensete tillatelsen til bruk av arealet, hindrer også hevd fremover i tid. Skyldsetting 10. august 1859 av "Staten tilhørende rydningsplads Lille Løkslett", viser eierforholdet, og omverdenens oppfatning av samme. Fra tinglysing av skyldsettingsforretningen 01. oktober 1859, hadde staten grunnbokshjemmelen til gnr 29 bnr 1, og ved senere utskillelser også til utskilte bruk. Zacarias Zacariassens svigersønn Elias Mikkelsen fikk 09. september 1881 forpaktningsseddel på "den Staten tilhørende ejendom Rydningspladsen Lille Løkslett", på åremål og med plikt til å svare årsavgift. Det er ikke tilbudt noe bevis for ny anførsel for lagmannsretten, om at det ved inngåelse av forpaktningsforholdet ble protestert på grunnlag av pretensjon om eiendomsrett. - Lagmannsretten finner grunn til å påpeke at forpaktningsseddelen var fremlagt for Salten jordskifterett i sak 1/1986, se jordskifterettens rettsbok påbegynt 09. juni 1986 3, og må ha vært kjent av John Moen og hans prosessfullmektig. Dokumentet ble likevel ikke fremlagt av dem i denne saken, hverken for herredsrett eller lagmannsrett. Først kort før ankeforhandlingen fant ankemotpartene dokumentet og la det frem. - Elias Mikkelsen døde i 1898, og hans forpaktningsforhold opphørte da. Ny forpaktningsavtale ble ikke inngått med de etterlatte, og det er ikke anført at det fra deres side ble fremmet krav om slik avtale eller om forkjøp av den forpaktede eiendommen. Fra "Lille Løkslett (Kjeldaaslett)" gnr 29 bnr 1, ble 30. oktober 1902 utskilt "et skogstykke, som Skogvæsenet har begjært fraskilt ovennevnte Gaard". Det fraskilte areal fikk betegnelsen gnr 29 bnr 2, og staten fikk grunnbokshjemmel til eiendommen. Som bruker med håp om å få overta den eiendom han brukte, protesterte Mikal Eliassen, Elias Mikkelsens sønn som satt på gnr 29 bnr 1, sammen med andre brukere i samme situasjon, 10. mai 1903 til Beiarn herredsstyre, mot "at pladsene ere i den grad beklipt - at om vi skulle tage mot dem som de nu ere - at de umuligt kan brødføde sine familier". Det vises til brev fremlagt av John Moen under ankeforhandlingen. - Brevet viser at Mikal Eliassen var klar over at han ikke eide gnr 29 bnr 1. Ved skjøte 14. august 1906 kjøpte Mikal Eliassen "den Staten tilhørende eiendom Lille Løkslett". Kjøpet skjedde uten påberopelse av noen form for tidligere eiendomsrett til opprinnelig rydningseiendom, til gjenværende gnr 29 bnr 1, eller til fraskilt gnr 29 bnr 2. Det ble heller ikke gjort gjeldende krav om forkjøpsrett i kraft av å være tidligere rydder/forpakter/bruker av eiendommen. Saksforhold og fremlagte dokumenter viser etter dette ikke i noen form, til noe tidspunkt, noe krav, enn mindre grunnlag for krav, om eiendomsrett til det opprinnelige rydningsbruk, eller forkjøpsrett til samme eller deler av samme, fremsatt av de opprinnelige ryddere, forpaktere, brukere eller senere av første eier av gnr 29 bnr 1. En anførsel om å ha eiendomsrett til areal utover gnr 29 bnr 1, slik denne eiendommen ble ervervet i 1906, på grunnlag av eiendomsrett etablert før 1906, er mot gjengitt bakgrunn åpenbart grunnløs. Det samme gjelder krav om løsningsrett basert på eiendomsrett og derav følgende odelsrett - et krav som selv om den grunnleggende anførselen skulle ha hatt noe for seg, fremstår som logisk vanskelig å behandle seriøst. Krav om forkjøpsrett på annet grunnlag er også åpenbart grunnløst, flere mannsaldre og flere skylddelinger etter opprinnelig utskillelse fra og senere salg av gnr 29 bnr 1. Stina Larsens erklæring av 15. november 1911, ikke underbygde anførsler om senere bruk, fortsatte forsøk på å bringe inn spørsmål vedrørende bruksrett til bnr 6 og bnr 7 også etter lagmannsrettens avvisningskjennelse, blir etter dette uten betydning for de spørsmål saken pretenderes å gjelde. - Den del av herredsrettens realitetsavgjørelse som fortsatt står til behandling etter lagmannsrettens avvisningskjennelse av 02. februar 1993, må derfor stadfestes. Lagmannsretten finner det hensiktsmessig å formulere slutningen slik at den bare blir lydende på frifinnelse. I omkostningene for herredsretten skal medtas kr 1.440,- i reiseutgifter i anledning herredsrettens hovedforhandling. Det må regnes som nødvendig for partene å ha avgitt møte. Forøvrig tilkjennes omkostninger, som av herredsretten. John Moen må i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, også tilpliktes å erstatte ankemotparter og hjelpeintervenient omkostningene for lagmannsretten. Samlede omkostninger for begge retter fastsettes til kr 50.790,- i henhold til oppgave. - Det fremgår av redegjørelsen for sakens forhistorie at John Moen har forsøkt å fremme sine krav om rettigheter i gnr 29 bnr 2 og senere utskilte bruk, på en rekke ulike grunnlag og med en rekke ulike påstandsutforminger, overfor flere ulike domstoler - jordskifterett, jordskifteoverrett, Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms, såvel som de ordinære domstoler. Grunnlag og påstander synes å ha tilpasset seg det som til enhver tid har fremstått som uprøvde rettslige muligheter. Helt frem til påstandsnedleggelse for lagmannsretten ble både grunnlag og påstand endret, og under ankeforhandlingen måtte prosessfullmektigen vente til prosedyren før han var i stand til i det hele tatt å legge ned påstand. I sum viser Moens forskjellige fremstøt sviktende grunnlagsundersøkelser og fravær av logisk gjennomtenkt rettslig argumentasjon, på en måte som klart adskiller seg fra det man vanligvis opplever i domstolene. Forholdet til elementære prosessregler er også sviktende. Moen har overfor jordskifterett og Utmarkskommisjon hatt bistand av advokat Erling T. Eggen. Advokaten hadde ikke oppdraget for herredsretten i nærværende sak, men har stått for alle skriv og anførsler for lagmannsretten. En part som åpenbart uten grunn har erklært anke, kan etter domstolloven §202 første ledd straffes med bøter. Det samme gjelder etter bestemmelsens annet ledd prosessfullmektigen. Det skal etter rettspraksis svært meget til for å idømme rettergangsbot, idet dette forutsetter at rettergangsskrittet savnet enhver rimelig grunn. Etter lagmannsrettens oppfatning er denne karakteristikken dekkende i nærværende sak. Det måtte såvel for den ankende part som for prosessfullmektigen fremstille seg som utelukket at de kunne få medhold i noen del av den påstanden som ble nedlagt i anken, og lagmannsretten kan ikke se at de hadde noen akseptabel unnskyldning for ikke å innse dette. Selv om lovens vilkår for rettergangsbot er tilstede, beror det i noen grad på et skjønn om det er tilstrekkelig grunn til bøteleggelse. Etter lagmannsrettens vurdering er saksgangen slik at John Moen bør bøtelegges. Domstolloven §202 annet ledd, etablerer for advokaten en straffesanksjonert plikt til å avstå fra å medvirke til fremme av åpenbart ufunderte søksmål eller rettsmiddelerklæringer i egenskap av prosessfullmektig. I dette tilfellet er det lagmannsrettens inntrykk at advokat Eggen ikke bare har forholdt seg ukritisk til partens synspunkter, men likefrem aktivt bidratt til anken ved å konstruere en sak der ingen sak er. Etter lagmannsrettens oppfatning har advokat Eggen gjort seg skyldig i et så kvalifisert brudd på de faglige minimumskrav man må kunne stille til en som gjør seg næring av å opptre som advokat, at det er på sin plass å reagere med rettergangsstraff. Lagmannsretten finner etter gjennomgang av ankende parts tallrike innlegg at der ville ha vært grunnlag for idømmelse av rettergangsbot i medhold også av domstolloven §202 tredje ledd, etter alternativene unødig vidløftiggjøring og hindring av sakens opplysning ved åpenbart intetsigende påstander eller påskudd. - Bøteleggelsen hjemles imidlertid utelukkende i domstolloven §202 første og annet ledd. Lagmannsretten er kommet til at boten for den ankende part bør settes til kr 5.000,-. I betraktning av at det bør stilles strengere krav til en advokat, settes boten for prosessfullmektigen til kr 10.000,-. De subsidiære fengselsstraffer settes til 5 dager, jfr. prinsippet i straffeloven §28. Dommen er enstemmig. Slutning: 1. Karl Krokstrand og Hans Kristoffersen frifinnes. 2. John Moen betaler til Karl Krokstrand, Hans Kristoffersen og Staten v/ Landbruksdepartementet i fellesskap kr 50.790,- - kronerfemtitusensjuhundreognitti - i saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen. 3. John Moen dømmes for overtredelse av domstolloven §202 første ledd til en bot stor kr 5.000,- - kroner femtusen - subsidiært fengsel i 5 - fem - dager. 4. Advokat Erling T. Eggen dømmes for overtredelse av domstolloven §202 annet ledd, jfr. første ledd, til en bot stor kr 10.000,- - kroner titusen -, subsidiært fengsel 5 - fem - dager. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
