Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
I sak om gyldigheten av et testament som Marie Akermann opprettet i mars 1989 til fordel for May-Britt Øksenberg avsa Tana og Varanger skifterett dom 19. april 1995 med slik domsslutning: "1. Marie Akermanns testament med begunstiget May-Britt Øksenberg er gyldig. 2. Marie Akermanns slektsarvinger v/ Oddbjørg Katrine Skarnes plikter å betale til May-Britt Øksenberg kr 56.900 - kronerfemtisekstusennihundre - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse." Om saksforholdet og partenes anførsler for skifteretten vises til dommen. Av hensyn til sammenhengen nevnes kort at Marie Akermann er født xx.xx.07 og døde 21.09.94. Hun etterlot seg ikke livsarvinger, og innsatte May-Britt Øksenberg som enearving ifølge testamentet. Marie Akermann har i alt 16 slektsarvinger, nevøer og nieser. I stevningen til skifteretten er det oppført slektsarvinger etter Marie Akermann som saksøkere. Man forstår dette slik at samtlige 16 nevøer og nieser sto bak søksmålet. May-Britt Øksenberg er sønnedatter til Marie Akermanns avdøde ektemann, Lars Johnsen. Lars Johnsen hadde et hus i Vardø med to leiligheter, hvorav Øksenbergs foreldre hadde den ene leiligheten og Lars Johnsen og Marie Akermann den andre leiligheten. Øksenbergs foreldre skilte lag i 1954, og Øksenberg ble boende i huset sammen med sin far, sønn til Lars Johnsen fra et tidligere ekteskap. Øksenberg var på dette tidspunktet ca 5 år, og ifølge henne var det Marie Akermann som overtok stell og pass av henne fra dette tidspunktet av. Da Øksenberg var 10 år, dro hennes far til sjøs, og hun har helt til hun ble voksen, bodd sammen med Marie Akermann. Lars Johnsen døde da Øksenberg var ca 16 år, og Marie Akermann ønsket ikke å overta huset i Vardø, som hun syntes var for stort. Hun skaffet seg en leilighet hvor hun og Øksenberg bodde til Øksenberg var ca 19 år og flyttet til Oslo i forbindelse med utdannelse. Det foreligger for øvrig ingen opplysninger om skiftet etter Lars JJohnsen, herunder om Marie Akermanns eventuelle boslodd etter ham. Marie Akermann flyttet senere tilbake til sin hjembygd, Jarfjord, hvor hun de siste årene bodde i egen trygdeleilighet. I februar 1989 ble det ved sykehjemmet i Kirkenes åpnet en egen avdeling for senil demente pasienter, og Marie Akermann var en av de fem pasientene i Sør-Varanger kommune som fikk plass på den nyåpnede avdelingen. Det omstridte testamentet ble satt opp relativt kort tid etter at Akermann var flyttet til sykehjemmet i forbindelse med at Øksenberg besøkte henne i mars 1989. Det er på det rene at Øksenberg skrev testamentet. Skifterettens dom er i rett tid anket av seks av slektsarvingene til Marie Akermann, Oddbjørg Katrine Skarnes, Per Vonka, Leonard Midtgård, Tora Akermann, Anne Mari Bakke og Gerd Albertsen - samtlige med advokat Mikkjel Årekoll som prosessfullmektig. May-Britt Øksenberg har tatt til gjenmæle for lagmannsretten med advokat Odd Arne Nilsen som prosessfullmektig. Ankeforhandlingen ble avholdt 6. og 7. desember 1995 i Kirkenes. Oddbjørg Katrine Skarnes møtte med fullmakt fra de ankende parter. Hun avga forklaring. Ellers fulgte to av de øvrige ankende parter, Anne Mari Bakke og Per Vonka, deler av ankeforhandlingen. Begge avga forklaring. May-Britt Øksenberg møtte og avga forklaring. Videre møtte begge prosessfullmektigene. Det ble avhørt 12 vitner og ett sakkyndig vitne, overlege Martin Schuster. Fem av vitnene ble avhørt ved telefonavhør. Det ble videre foretatt slik dokumentasjon som anført i rettsboken. De ankende parter har i det vesentlige anført: Skifterettens dom er anket i sin helhet idet den er uriktig både når det gjelder rettsanvendelse og bevisvurdering. Det kan etter bevisførslen ikke herske noen tvil om at Marie Akermann på testasjonstiden led av aldersdemens, sannsynligvis Alzheimers sykdom. Det vises til overlege Schusters forklaring, samt til vitneforklaringene til hjemmehjelper, hjemmesykepleier og til tilsynslegene ved Wesselborgen sykehjem. Her ble Akermann innlagt knapt en måned før testamentet ble opprettet. Selv om hun ikke ble systematisk medisinsk utredet før innleggelsen, må hennes behov for sykehjemsplass ha vært stort idet hun var blant de 5 pasienter i Sør-Varanger kommune som ble prioritert. I notat i avdelingens pleieplan, "kardex", fremgår det allerede i mai 1989 spørsmål om den pyntedukken som Akermann hadde på sitt rom. Problemet var at dukken overtok styringen i den forstand at Akermann mer og mer innrettet sitt liv etter dukkens "stelletider". Fra sommeren 1989 er det opplysninger samme sted om rømming fra avdelingen. Hjemmehjelp og de pårørende merket symptomer på senil demens i 1987, og ifølge overlege Schuster vil sykdommen kunne ha vært under utvikling i lang tid - år - før dette. Før hun ble innlagt på sykehjemmet, hadde hun sluttet å heve alderstrygden - antagelig fordi postanvisningene ikke lengre hadde noen mening for henne. Hun betalte ikke regninger slik at telefonen ble stengt. Hun beskyldte postmannen for å ha stjålet pengene hennes, og hun viste en påfallende angst i forhold til en mann i bygda. Dette er av overlege Schuster oppfattet som paranoide trekk, og det synes nokså åpenbart at Akermann på denne tiden - mars 1989 - ikke mentalt var istand til å opprette et testament. Hun var også lett påvirkelig som følge av sin psykiske tilstand, og i tiden før innleggelsen uttalte hun til flere personer som hjalp henne med forskjellige praktiske gjøremål, at de skulle arve henne. Skifteretten har uriktig lagt til grunn at Ella Magnussen - en niese av Marie Akermann - skal ha bedt Øksenberg ordne med testamente fordi Akermann skulle ha sagt til henne at det var Øksenberg som skulle arve henne. Dette er en opplysning som Øksenberg har gitt under hovedforhandlingen for skifteretten og gjentatt i sin partsforklaring for lagmannsretten. Uttalelsen stemmer ikke med de opplysninger som Ella Magnussen kunne gi i sin forklaring. Det er på det rene at testamentet er forfattet av Øksenberg på sykehjemmet. Selv om hun ikke var til stede i samme rom som Akermann og vitnene da det ble underskrevet, hadde Øksenberg god mulighet til utilbørlig påvirkning av Akermann. Selve testamentet har en rekke mangler. Det er ikke datert, og det er ikke av testamentsvitnene ved påskrift på testamentet bekreftet at Akermann var klar over hva disposisjonen innebar. Testamentet ble hemmeligholdt, og man er derfor i ettertid henvist til rekonstruksjon av Akermanns psykiske tilstand på testasjonstiden. Øksenberg visste at Akermann var innlagt på en avdeling for senil demente, og allerede det burde tilsi forsiktighet ved oppretting av testament. Ifølge Øksenberg hadde hun oppsøkt lensmannen i Kirkenes for å få rede på hvordan testamentet skulle skrives. Lensmannen har ikke vært i stand til verken å bekrefte eller avkrefte det, men har til advokat Årekoll opplyst at han alltid pleide å gi beskjed om at det skulle være to testamentsvitner, og at begge ved sin påskrift på testamentet skulle bevitne at testator var ved full sans og samling. Når det ikke står noe om det i testamentet, indikerer det at Øksenberg ikke oppsøkte lensmannen slik som hunn selv hevder. Med de mangler testamentet har, er man også avhengig av testatmentsvitnenes hukommelse med hensyn til om testamentet ble lest av Marie Akermann - dersom hun på dette tidspunkt var i stand til å lese et håndskrevet dokument - og om hun i det hele uttalte seg om at hun visste hva hun skrev under på. Som nevnt var telefonregninger og postanvisninger meningsløse for Akermann før hun flyttet inn på sykehjemmet. Om dette skyldtes hennes psykiske tilstand eller en kombinasjon av dette og svekket syn, er uklart. Dette er imidlertid mindre vesentlige. Det vesentlige er at hun på denne tiden hadde problem med å forstå selv enkle dokument, postanvisning og telefonregning, som hun gjennom år har forholdt seg til. Likeledes må det ved vitneførsel søkes klarlagt om vitnene sammen var til stede med Akermann da testamentet ble underskrevet idet heller ikke dette fremgår uttrykkelig av testamentet. Det er riktignok slik at formfeilene ved testamentet isolert sett ikke er tilstrekkelig til at testamentet er ugyldig hvis man ellers kan være sikker på at det er dekkende for Marie Akermanns siste vilje. Det er på ingen måte tilfelle her idet Akermann både før og etterat hun skrev testamentet ga uttrykk for at andre skulle arve henne. Øksenberg burde skjønt at hun i en slik situasjon som dette skulle ha tilkalt advokat for bistand ved opprettelsen av testamentet, og hun burde i hvert fall ha forstått at hun måtte påse at en lege avga uttalelse om Akermanns evne til å avgi et slikt dispositivt utsagn. I denne forbindelse nevnes at Øksenberg er kursleder i Postverket, og hun er vant til å treffe selvstendige avgjørelser, samt foreta egne undersøkelser som grunnlag for disse. Når det er tvil om testamentet er dekkende for testators siste vilje, må tvilen gå ut over den som har besørget testamentet opprettet med seg selv som enearving. Om det rettslige aspekt ved dette vises til [[Rt-1991-1414]]. Det vises også til Augdahl, arverett 3.utg. side 283, 285-287, og til [[Rt-1934-1034]], RG-1968-354 og [[Rt-1975-97]]. Når det særskilt gjelder arveloven §63 vises til [[Rt-1928-1112]] og Augdahl side 296. Om tvilsrisikoen vises også til fremstillingen i Hov, Sivilprosess side 433 og 434. Det er riktig at Per Vonka medvirket til at Marie Akermann underskrev på skjøtet over hennes ideelle andel i en arvet eindom i Vadsø. Verken Vonka eller hans eldre søster, Ella Magnussen som var til stede, så noe betenkelig i dette. Bakgrunnen for skjøtningen var at en av medeierne, Geir Wulff, søkte å slå til seg hele eiendommen, og man ville sikre seg mot at han skulle få kjøpt Akermanns andel. Man var klar over at Akermann ikke forsto rekkevidden av transaksjonen, men ettersom eiendommen ble skjøtet over til hennes nærmeste arvinger, virket dette helt ubetenkelig. De ankende parter har nedlagt slik påstand: "1. Marie Akermanns testamente med begunstiget May-Britt Øksenberg kjennes ugyldig. 2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for Skifteretten og Lagmannsretten." May-Britt Øksenberg har i det vesentlige henholdt seg til skifterettens dom som er riktig både i resultat og i begrunnelse. Det er ikke omstridt at Marie Akermann led av senil demens da hun ble innlagt på sykehjemmet, men det er ikke belegg for å hevde at hun var ute av stand til å forstå hva disposisjonen gikk ut på, samt at den var kommet til etter påvirkning fra Øksenberg. Ifølge tilsynslegene var dette en avdeling for godt fungerende senil demente pasienter. Marie Akermann holdt dagsavis, og hun gikk daglig handleturer til byen. Hun kvitterte ut penger på sykehjemmets kontor etter behov, og hun passet alle måltider og tidene for disse. Hun kjente både nære slektninger og andre mennesker som hun hadde god kontakt med. Den beskrivelse av hennes psykiske tilstand som de ankende parter har gitt, stemmer dårlig med den tilstanden som Marie Akermanns pleiere har beskrevet på testasjonstiden. Naturligvis ble Akermann dårligere etter hvert, og de ankende parters beskrivelse av henne stemmer bra med hennes funksjonsevne fra 1993 og til hennes død. Overlege Schusters uttalelse, som sakkyndig vitne for de ankende parter, er basert på sviktende faktisk grunnlag idet han måtte forlate ankeforhandlingen før pleierne hadde avgitt sine vitneforklaringer. Overlege Schuster tok selv forbehold for dette. Ifølge hjemmesykepleier var det et vesentlig moment ved vurderingen av om Akermann skulle få plass på sykehjemmet at hun bodde forholdsvis avsides. Det er således ikke grunnlag for å fremstille det slik at hun fikk plass på avdelingen utelukkende etter en rangering av pasientene etter psykisk funksjonsevne. Noen systematisk medisinsk utredning av pasientene før innleggelsen ble heller ikke foretatt. På sykehjemmet ble hun ved innleggelsen oppfattet som den pasienten på avdelingen som hadde best funksjonsevne. Testamentsvitnene som kjente Akermann godt, var ikke et øyeblikk i tvil om at hun hadde en fullstendig og riktig oppfatning av disposisjonen. Om testamentsvitnene - som begge var pleiere på avdelingen - hadde hatt den minste mistanke om at det kunne bli reist tvil om Akermanns evne til å forstå disposisjonen, ville de ikke ha underskrevet dette som vitner. Det dreier seg om et enkelt testament, og tatt i betraktning at det mellom Akermann og Øksenberg var et forhold som nærmest må karakteriseres som et mor/datterforhold, var det i disposisjonens innhold ikke noe påfallende. Pleierne var helt på det rene med forholdet mellom Akermann og Øksenberg, og de har som vitner forklart at Akermann omtalte Øksenbergs barn som om de var hennes barnebarn. Riktignok har Øksenberg satt opp testamentet, men hun ble tilskyndet til å medvirke til dette av Akermanns niese, Ella Magnussen. Under sitt opphold i Kirkenes i mars 1989 bodde Øksenberg hos Magnussen. Det var også Ella Magnussen som ba Dørmænen skrive til henne da Akermann skulle innlegges på sykehjemmet. Brevet er udatert, men ble postlagt 22.02.89. Brevets innhold etterlater ingen tvil om at både Dørmænen og Magnussen på dette tidspunkt var helt på det rene med at Marie Akermanns ønske om at det er "Mai Britt som skal ha alt etter meg". At Akermann fullt ut forsto disposisjonen, bekreftes ytteligere ved at hun høsten 1991 overskjøtet sin ideelle andel av en arvet eiendom til sin søsters, Elen Akermann Vonka, barn. Det var Per Vonka som fikk skrevet skjøtet, og dette ble underskrevet blant annet i nærvær av Ella Magnussen. Et av vitterlighetsvitnene, Olaug Bertelsen, har for lagmannsretten forklart at hun har kjent Marie Akermann siden før krigen, og at hun ikke var i tvil om at Marie Akermann forsto at hun var deleier av denne eindommen - et ubebygget jordstykke - og at hun ville overdra det til søsterens barn. Det er etter dette overhode ingen tvil om at testamentet gir uttrykk for en fornuftig og vel gjennomtenkt disposisjon. Det er etter bevisførslen ikke grunnlag for å betvile at det gir uttrykk for Marie Akermanns siste vilje. Formfeilene ved testamentet er uten betydning for dets gyldighet. May-Britt Øksenberg har nedlagt slik påstand: "1. Tana og Varanger skifteretts dom av 19. april 1995 stadfestes. 2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger både for skifteretten og lagmannsretten. Lagmannsrettens bemerkninger: Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet - lagdommer Jakobsen og ekstraordinær lagdommer Harkjerr - finner at anken ikke kan føre frem og vil bemerke. Det er ingen uenighet mellom partene om at Marie Akermann på testasjonstiden - mars 1989 - led av aldersdemens. Hun ble imidlertid ikke - verken før innleggelsen eller etter - medisinsk utredet for dette slik at man mangler mer eksakte nedtegnelser om graden av aldersdomssvekkelse. Begge tilsynslegene ga således uttrykk for et mer overflatisk kjennskap til Akermanns psykiske tilstand. Før innleggelsen hadde hun problemer som dokumenterer aldersdemens. Det nevnes at hun ikke hevet sin alderstrygd i de siste månedene hun bodde i Jarfjord, og at hun heller ikke betalte telefonen slik at denne ble stengt. Hun sto også skyldig husleie. Muligens hadde hun paranoide trekk som ytret seg ved at hun beskyldte postmannen for å ha stjålet penger fra henne. Hun ble også observert utendørs til unormale tider på døgnet. Det fremstår ikke som tvilsomt at hun var pleietrengende, men det må samtidig - ut fra tilsynslegenes og pleiernes forklaringer - legges til grunn at Marie Akermann både psykisk og fysisk hadde rimelig god funksjonsevne i den første tiden på sykehjemmet. Hun bodde på en avdeling for aldersdemente med rimelig bra funksjonevne, og hun ble karakterisert som den pasienten med best funksjonsevne. Det er opplyst at hun holdt dagsavis, og at hun daglig - og uten tilsyn - gikk turer. Når hun ble minnet om tidspunkt for måltider før hun gikk, klarte hun å passe tiden. Pasientene kunne få oppbevart penger på sykehjemmets kontor. Dette benyttet Akermann seg av. Til daglig behov kvitterte hun for uttak, og det ble ikke bemer ket noe påfallende eller unormalt med hennes forbruk av penger. Ut fra de opplysningene som foreligger om Marie Akermanns sinnstilstand er det tvilsomt om hun på testasjonstiden var i høy grad sjelelig svekket, jfr. arveloven §62. Pleiernes forklaringer tyder ikke på at tilstanden var så alvorlig før på et langt senere tidspunkt - ca 1993. I samme retning taler det at Akermann høsten 1991 foretok overskjøting av en ideell andel av en eiendom som hun tidligere hadde arvet, til sin søsters barn. Et av vitterlighetsvitnene ved skjøtningen, Olaug Bertelsen, har kjent Akermann siden før krigen. Hun mente at det ikke kunne være tvil om at Akermann forsto hva disposisjonen innebar. Det synes derfor lite sannsynlig at de ankende parter - slik som saken er fremstilt for lagmannsretten - allerede høsten 91 var klar over at Akermann ikke forsto disposisjonen. I utgangspunktet er det slektsarvingene som har tvilsrisikoen med hensyn til om testator på testasjonstiden var sinnsyk eller i høy grad sjelelig svekket. Her ble imidlertid testamentet satt opp av testamentsarvingen mens testator var innlagt på en avdeling for pasienter med aldersdemens. Øksenberg hadde således etter situasjonen oppfordring til å sikre bevis for Akermanns tilstand ut over den vurdering som ligger implisitt i at to av pleierne var testamentsvitner. Man har derfor ikke funnet grunn til i dette tilfelle å legge avgjørende vekt på den tvil som foreligger med hensyn til graden av alderdomssvekkelsen. Selv om Marie Akermann i mars 1989 antas å ha vært betydelig sjelelig svekket, er ikke dette tilstrekkelig til at testamentet kan settes til side som ugyldig. Spørsmålet er i tillegg om det fremstår som usannsynlig at hennes psykiske svekkelse har hatt noen innvirkning på disposisjonen. I dette tilfelle dreier det seg om et testament til fordel for en person som åpenbart har stått Marie Akermann nært. Det må legges til grunn at Marie Akermann reellt sett har vært Øksenbergs pleiemor fra hun var ca. 5 år til hun som 19-åring dro til Oslo for videreutdanning i Postverket. I tiden etter dette hadde Marie Akermann og Øksenberg god kontakt, og det er som nye bevis for lagmannsretten fremlagt fotografier fra Akermanns besøk - og månedslange - opphold i Øksenbergs hjem som ytterligere dokumenterer dette. Pleierne på sykehjemmet hadde oppfattet Øksenberg som en pleiedatter, og Akermann omtalte Øksenbergs barn som om de var hennes barnebarn. Testamentet fremstår etter dette som en fornuftig og gjennomtenkt disposisjon. Dette var også det inntrykk som testasjonsvitnene hadde. Ifølge disse virket disposisjonen så rimelig og fornuftig at det fallt ingen inn at det i ettertid kunne bli spørsmål om gyldigheten av denne. Hensett til de følelsesmessige bånd som var etablert mellom Akermann og Øksenberg fra 50-årene og utover, må det tas i betraktning som særlig nærliggende at det dreier seg om en disposisjon som er planlagt utført lang tid tidligere, og som derfor på handlingstiden fremtrer som reproduktiv. Det dreier seg også om et testament med enkelt innhold, og Akermann hadde et enkelt og oversiktlig formuesforhold. Dersom det legges til grunn at Akermann på testasjonstiden var i høy grad sjelelig svekket, har testamentsarvingen etter arveloven §62 bevisbyrden for at disposisjonen ikke er påvirket av Akermanns aldersdomssvekkelse. Etter en samlet vurdering antas denne bevisbyrden oppfylt. Det vises i denne forbindelse også til Dørmænens brev av 22.02.89 til Øksenberg som bekrefter at det over tid har vært Akermanns ønske at Øksenberg skulle arve henne. At Dørmænen skulle ha ordlagt seg slik - etter oppfordring fra Ella Magnussen - for å lokke Øksenberg til Kirkenes, finner man ikke å kunne feste lit til. Brevet viser at Dørmænen og Magnussen som på denne tiden sto Akermann særlig nær, begge hadde den oppfatning at Øksenberg skulle arve Akermann. Heller ikke var det noen som protesterte på at Øksenberg i mars 89 ryddet leiligheten og herunder disponerte over det løsøre som ikke ble flyttet til sykehjemmet. Flertallet kan heller ikke se at det foreligger forhold som tilsier at testamentet er et resultat av utilbørlig påvirkning av Akermann. Testamentet er riktignok skrevet av Øksenberg, men det er i samsvar med det ønske som Akermann har gitt uttrykk for på et tidligere stadium og uavhengig av Øksenbergs tilstedeværelse i Jarfjord. Hun har også overfor testamentsvitnene bekreftet at dette var hennes siste vilje. Øksenberg var ikke til stede da testamentet ble underskrevet, og Akermann ga ikke inntrykk av noen usikkerhet med hensyn til om hun skulle skrive under. Tvert imot fikk vitnene - som nevnt ovenfor - inntrykk av at dette var en disposisjon som det var maktpåliggende for Akermann å få utført. At de to vitnene - mer enn 6 år etterpå - er noe usikker på detaljer i hendelsesforløp, herunder hvilke ord og uttrykk som ble benyttet, finner flertallet naturlig. Det er fra de ankende parters side fremhevet at Akermann også hadde gitt uttrykk for at andre skulle arve henne. Blant annet hadde hun sagt at Per Vonka skulle få en kiste etter henne. Det er ingen grunn til å betvile riktigheten av de ankende parters opplysning om at det mellom Marie Akermann og hennes søster, Elen, og hennes familie hersket et særlig nært forhold i alle år. Etterat Marie Akermann flyttet til pleiehjemmet i Kirkenes, var det Ella Magnussen som av slektningene hadde mest kontakt med henne. Flertallet kan imidlertid ikke se at dette i seg selv tilsier at testamentet er blitt til ved påvirkning fra Øksenbergs side. Ella Magnussen skal ifølge Øksenberg ha vært den som bragte testamentet på bane. Dette skal ha skjedd mens Øksenberg var i Kirkenes i mars 1989. Hun bodde da hos Magnussen. Magnussen har ikke kunnet bekrefte dette, men avga en vag og forbeholden forklaring. I brevet av 22.02.89 fra Dørmænen er det uttrykkelig sagt at "Ella ba meg gi deg beskjed". Magnussen har forklart at hun ba Dørmænen skrive til Øksenberg fordi hun selv ikke hadde krefter til å ta seg av de praktiske gjøremål i forbindelse med flyttingen, herunder hvordan det skulle forholdes med innbo som ikke kunne flyttes til sykehjemmet. Flertallet kan vanskelig oppfatte dette annerledes enn at også Ella Magnussen på dette tidspunkt oppfattet Øksenberg som den nærmeste til å ta seg av slike gjøremål, og ikke noen av hennes egne søsken, for eksempel Per Vonka som bor i Jarfjord. I en samlet vurdering finner ikke flertallet grunn til å betvile riktigheten av Øksenbergs forklaring om at Magnussen foreslo at spørsmålet om testament ble tatt opp med Marie Akermann. Når det gjelder formfeilene i testamentet, er disse ikke av en slik karakter at de i seg selv medfører tilsidesetting av dette. Det vises til skifterettens bemerkninger og gjennomgang. Flertallet er enig med de ankende parter i at formfeilene, og det forhold at Øksenberg selv bisto ved oppsettelsen av testamentet, har betydning for vurderingen av om det er blitt til ved en utilbørlig påvirkning av Marie Akermann. Det vises til [[Rt-1991-1414]]. Øksenberg kan naturligvis bebreides for at hun ikke tenkte på å kontakte advokat for å få ordnet med testamentet. Selv hevder hun at hun forsøkte å få bistand hos lensmannen, og at hun satte opp testamentet slik som hun oppfattet dennes forklaring om fremgangsmåten. Ut fra de vurderinger som det er redegjort for ovenfor, kan man ikke se at det foreligger en slik bevistvil med hensyn til påvirkning av Marie Akermann at denne i sammenheng med formfeilene må lede til at testamentet settes til side. Mindretallet - lagdommer Østgård - finner at testamentet må kjennes ugyldig i medhold av arveloven §62. Et av de alternative vilkår for ugyldighet i §62 er at Akermann var "i høg grad sjeleleg svekt" da hun undertegnet testamentet i slutten av mars 1989. Det må legges til grunn at Akermann ved innleggelsen på Wesselborgen i februar 1989 led av aldersdemens. Dette innebærer ikke uten videre at hun tilfredsstiller lovens krav om høygradig svekkelse. Man må i tillegg supplere med de øvrige opplysninger i saken. Mindretallet legger da vekt på vitneforklaringene og det som forøvrig er opplyst om hennes unormale oppførsel hjemme i Jarfjord i tiden før overføringen til Wesselborgen. Hennes oppførsel der tyder klart på at hun i stor utstrekning hadde mistet oversikten over mange av de daglige gjøremål. Særlig må det legges vekt på at hun tydeligvis hadde mistet kontroll med økonomiske spørsmål, idet hun sluttet å heve trygdeutbetalinger samtidig som hun anklaget postbudet for å ha underslått hennes penger. Akermann var en av de fem som fikk plass på den nyopprettede skjermede avdeling på Wesselborgen. Også dette tyder på at hennes aldersdemens var nokså alvorlig. Mindretallet finner også bevist - og legger vekt på - at Akermann våren 1989 bega seg til Jarfjord på egen hånd, og at hun der ble tatt hånd om i en nokså forkommen tilstand. På den annen side var Akermann fysisk velfungerende, og hun kunne ta egne spaserturer ned til Kirkenes sentrum, - i alle fall i den første tiden hun var ved Wesselborgen. Dette har etter mindretallets oppfatning medvirket til at Akermann av omgivelsene er blitt oppfattet som mindre psykisk svekket enn det hun i virkeligheten var. Flere av pleierne ved Wesselborgen har gitt uttrykk for at de oppfattet Akermann som den friskeste av pasientene på avdelingen. Begge testamentsvitnene arbeidet som pleiere på Wesselborgen og de har avgitt forklaring i lagmannsretten. Etter mindretallets oppfatning var begge vitnene noe forbeholden når det gjelder spørsmålet om Akermann var klar over hva det innebar å skrive under testamentet. På spørsmål om Akermann var klar over at det dreiet seg om et testament, svarte testamentvitnet Grethe Monsen noe forbeholdent at "hun visste i alle fall at det var en erklæring.....". Testamentvitnet Jorunn Nordhus ga generelt uttrykk for at hun nok trodde at pasientene på avdelingen "visste hvor de var", - dvs på aldershjem. Tilsynslegene Jostein Tørstad og Bjørn Øygard pekte også på at Akermann var relativt velfungerende rent fysisk. Hun kunne delta i den daglige virksomhet ved avdelingen. Når det derimot gjaldt de mere abstrakte ting - som å planlegge et testament - var tilsynslegene i sterk tvil om Akermann kunne klare dette. Tilsynslege Tørstad pekte også på at Akermann tildels gikk rundt og bar på en dukke og behandlet denne som et barn. Tilsynslegenes inntrykk stemmer med det inntrykk hjemmesykepleieren i Jarfjord - Ingeborg Larsen - ga i sin vitneforklaring for lagmannsretten. Det var Larsen som ordnet Akermann plass på Wesselborgen, ettersom Larsen mente at hun trengte tilsyn flere ganger daglig og ikke klarte seg på egen hånd hjemme. Dette skyldtes sjelelig svekkelse. Fysisk var hun derimot nokså velfungerende. Det er en viss motsetning mellom det inntrykk tilsynslegene og Ingeborg Larsen hadde av Akermann, og det inntrykk enkelte av pleierne på Wesselborgen hadde. Samtidig hadde også vitnet Olaug Bertelsen inntrykk av at Akermann var rimelig åndsfrisk så sent som i 1991. Det sakkyndige vitnet lege Martin Schuster har imidlertid pekt på at ofte vil omgivelsene oppfatte den aldersdemente som mindre svekket enn det vedkommende er. Dette gjelder særlig hvis den aldersdemente er i rimelig god fysisk form. Dette korresponderer også med at de to tilsynslegene oppfattet Akermann som mere svekket enn hva det øvrige personale ved avdelingen og deler av omgivelsene for øvrig gjorde. Lege Schuster mente at Akermann i 1989 led av en alvorlig aldersdemens. Mindretallet legger imidlertid ikke så stor vekt på denne konkrete vurderingen, ettersom Schuster har hatt et begrenset faktisk grunnlag for sine konklusjoner. Etter dette finner mindretallet at Akermann ved opprettelsen av testamentet var i høy grad sjelelig svekket, jf arveloven §62. Utgangspunktet er da at testamentet skal kjennes ugyldig. Unntak kan gjøres dersom det er "usannsynleg" at den testamentariske disposisjonen har vært påvirket av den åndelige svekkelsen. Etter forarbeidene til arveloven av 1972 ligger en tung bevisbyrde på den som vil påstå at testators svekkelse ikke har påvirket disposisjonene. Det vises her til arvelovkomiteens innstilling 225. Dette har i loven kommet til uttrykk i begrepet "usannsynleg". Antakelig må det derfor kreves mer enn vanlig sannsynlighetsovervekt for at disposisjonen ikke er påvirket. I alle fall må Øksenberg i denne saken ha den såkalte tvilsrisiko. Dette innebærer at dersom det er like sannsynlig at aldersdemensen har påvirket testamentet som at den ikke har påvirket det, må man legge til grunn at den har påvirket testamentet. Høyesterett har i enkelte dommer gitt uttrykk for at et testament fra en høygradig åndelig svekket person kan aksepteres, dersom man kan anse disposisjonen som reproduktiv, - nemlig som uttrykk for en beslutning vedkommende hadde tenkt på og bestemt seg for før svekkelsen ble så sterk. Dessuten har Høyesterett gitt uttrykk for at man kan akseptere en disposisjon når den er foretatt ut fra en avveining av forskjellige alternativer som naturlig måtte fremstille seg i testators situasjon. Begge disse synpunkter er blant annet kommet til uttrykk i dom i [[Rt-1976-1342]]. Mindretallet finner at situasjonen ikke ligger slik an i denne saken. Det finnes bevist at Akermann verken før eller etter mars 1989 alvorlig snakket om testamentariske disposisjoner. Tvert imot kunne hun både før og etter mars 1989 - fra tid til annen - komme med bemerkninger til forskjellige personer om at "de skulle arve henne". Dette viser at testamentet i mars 1989 ikke var noen reproduktiv disposisjon. VVidere hadde Akermann i mange år god kontakt med sine nieser og nevøer - de ankende parter -, og hennes nevø Per Vonka hjalp henne ved mange anledninger med praktiske ting som flytting og vedkjøring. Det er derfor ikke uten videre gitt at Øksenberg - selv om hun i mange år var en slags fosterdatter - skulle arve alt etter Akermann. Det kan like gjerne fremstå som naturlig at Akermann foretok en fordeling, hvor også nieser og nevøer ble tilgodesett. Det var tale om å testamentere private gjenstander. I tillegg omfatter arven et beløp på kr 150000. Dette må for Akermann ha vært et nokså stort beløp, og med hennes tidligere manglende forståelse for penger, kan det være grunn til å tro at hun ikke var klar over hvor stort beløp hun egentlig hadde på konto. Også dette svekker inntrykket av en gjennomtenkt disposisjon. Ytterligere kommer det forhold at Øksenberg utformet testamentet, presenterte dette for Akermann og at testamentet ble undertegnet nokså umiddelbart etterpå. Sett i forhold til at Akermann verken før eller siden alvorlig snakket om testament, kan det klart tyde på at testamentet som disposisjon har vært påvirket av Akermanns åndelige svekkelse. Konklusjonen må bero på en samlet vurdering av sakens beviser. Saken gir rom for tvil. Når Akermann var i den tilstand hun var, og når hun var innlagt på en avdeling på aldersdemente, må man imidlertid kreve at et testament opprettes under mere betryggende omstendigheter. Øksenberg kunne for det første latt andre tatt seg av de praktiske ting omkring testamentsopprettelsen. I tillegg burde tilsynslegen eller en annen lege vært tilkalt i sakens anledning. På dette punkt viser mindretallet også til arveloven §48 tredje ledd. Her heter det at når et testament er opprettet av en som er umyndiggjort eller har fått oppnevnt hjelpeverge, bør det vedlegges en erklæring fra lege om testators åndelige tilstand. Regelen kom inn i arveloven ved en lovendring av 1988. Bakgrunnen var bl a nettopp å sikre bevis i tvilssaker. Akermann var jo verken umyndiggjort eller under vergemål, men §48 viser at lovgiver tilsikter at det i visse tilfelle bør sikres bevis for at et testament er oppprettet under lovlige forhold. Ut fra den tunge bevisbyrde og også den tvilsrisiko som påligger Øksenberg etter arveloven §62, finner mindretallet at det ikke er usannsynlig at Akermanns sinnstilstand har innvirket på den testamentariske disposisjonen. Testamentet er da ugyldig direkte på grunnlag av §62. Anken har etter dette ikke ført frem. Saken har imidlertid budt på atskillig tvil, samtidig som Øksenberg ved sin rolle ved oppsettelsen av testamentet har bidradd til å så tvil om testamentets gyldighet. Lagmannsretten ser det derfor slik at det foreligger slike særlige omstendigheter som etter tvistemålsloven §180 første ledd gir grunnlag for fritakelse for plikten til å erstatte motparten sakens omkostninger for lagmannsretten. Av de samme grunner tilkjennes det heller ikke saksomkostninger for skifteretten, jfr. tvistemålsloven §172 annet ledd. Omkostningsavgjørelsen er enstemmig. Forøvrig er dommen avsagt i samsvar med flertallets votum, - som det fremgår overfor. Domsslutning: 1. Skifterettens dom, dens pkt. 1, stadfestes. 2. Saksomkostninger for lagmannsretten og skifteretten tilkjennes ikke. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
