Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder lovligheten av vedtak om utdriving i 1993 og avlivning i 1994 på grunnlag av reindriftsloven §24. Per Nils Kuhmunen er reindriftsutøver innenfor Dunderland/Harodal reinbeitedistrikt ved Saltfjellet i Nordland. Han kom i april 1990 fra kystområdene i Glommen reinbeitedistrikt til Nygårdsjøen-Valnes-området med ca 300 rein. Dette skjedde etter pålegg fra reindriftsagronomen på grunn av flere klager fra grunneierne over problemer med rein på innmark. Tilsvarende problemer oppsto ganske umiddelbart også etter at reinen var flyttet til Nygårdsjøen, som ligger innenfor Dunderland/Harodal reinbeitedistrikt. Kystområdene i Nordland - som bl.a. Nygårdssjøen - har tradisjonelt vært brukt som vinterbeite, mens sommerbeiting foregår på innlandet. Hovedflokken i dette reinbeitedistriktet holder derfor til på Saltfjellet under vår- og sommerbeitingen. Kuhmunen fulgte imidlertid ikke det vanlige driftsmønsteret med flytting av reinen til Saltfjellet om våren. Dette medførte en rekke klager fra bl.a. jordbrukere i området vedrørende rein på innmark, og resulterte i vedtak fra områdestyret med pålegg om flytting både i 1990 og 1992 slik det er referert i herredsrettens dom på sidene 2 - 7. Da de samme problemene oppsto også i 1993, og man ikke var kommet til noen løsning innen den frist reindriftsagronomen hadde satt, ble det rundt 20. april 1993 iverksatt en utdrivingsaksjon. På grunnlag av reindriftsagronomens innstilling fattet områdestyret den 25. juni 1993 enstemmig vedtak om å belaste Dunderland/Harodal reinbeitedistrikt kostnadene ved utdrivingsaksjonen med kr 92.017,-. Vedtaket ble ikke påklaget til reindriftsstyret. Samtidig ble det fastsatt beitetid for det aktuelle området fra 1. desember til 15. april. Etter at den fastsatte beitetid var utløpt våren 1994, sendte lensmannen i Gildeskål brev til Kuhmunen den 25. mai 1994 med pålegg om fjerning av reinen innen 5. juni 1994. I brev av 7. juni 1994 fra reindriftsagronomen, ble Kuhmunen varslet om at reinen ville bli avlivet dersom den ikke var fjernet fra Nygårdsjøen innen 24 timer. Da reinen ikke var fjernet innen den fastsatte frist, ble det iverksatt avlivning av 15 rein den 9. og 10. juni 1994. Harodal/Dunderland reinbeitedistrikt og Per Nils Kuhmunen tok den 5. april 1995 ut stevning mot Staten v/Landbruksdepartementet med krav om tilbakebetaling til reindriftsfondet av kr 92.017,- vedrørende utdrivingsaksjonen i 1993, samt erstatning for tap ved felling av rein i 1994, kr 56.356,-. Salten herredsrett avsa den 5. desember 1995 dom med slik slutning: 1. Staten v/Landbruksdepartementet dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse, å tilbakeføre til reindriftsfondet i Dunderland/ Harodal reinbeitedistrikt kr 15.000,- - femtentusenkroner - med tillegg av 12 - tolv - % rente fra 1. oktober 1994 til betaling skjer. 2. Staten v/Landbruksdepartementet dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse, å betale til reindriftsfondet i Dunderland/ Harodal reinbeitedistrikt erstatning med kr 15.000,- femtentusenkroner, med tillegg av 12 - tolv - % renter fra 1. oktober 1994 til betaling skjer. 3. Staten v/Landbruksdepartementet dømmes til å betale til Per Nils Kuhmunen erstatning med kr 20.000,- med tillegg av 12 - tolv - % renter fra 1. oktober 1994 til betaling skjer. 4. Hver av partene dekker sine omkostninger. Om det nærmere saksforhold og anførslene for herredsretten vises til dennes domsgrunner. Staten v/Lanbruksdepartementet har i rett tid påanket dommen. Anken gjelder dommen i sin helhet. Harodal/Dunderland reinbeitedistrikt og Per Nils Kuhmunen har tatt til gjenmæle og erklært motanke. Ankeforhandling ble holdt i Bodø fra 9. - 11. desember 1996. Den 10. desember 1996 ble retten satt på Nygårdsjøen, hvor det ble foretatt åstedsbefaring. Det ble avgitt tre partsforklaringer og avhørt 7 vitner. Reindriftsagronom Harald Rundhaug avga partsforklaring på vegne av Staten, og Per Josef Blind avga forklaring på vegne av reinbeitedistriktet. Bevisførselen for øvrig fremgår av rettsboken. Retten ble satt med to reindriftskyndige meddommere, reineier Olav Mathis Eira og sivilagronom Jens Halvdan Mosli. Staten har som ny subsidiær anførsel for lagmannsretten gjort gjeldende at det forelå avtalegrunnlag for utdrivingen den 25. juni 1993, mens ankemotpartene har gjort gjeldende nye anførsler om saksbehandlingsfeil som ugyldighetsgrunn for utdrivingsvedtaket. På den annen side er det enighet om at reindriftsloven §24 første og annet ledd gjelder uavhengig av om det er fastsatt beitetider, slik det fremgår av herredsrettens dom. Ankemotpartene har heller ikke opprettholdt anførselen om at det er et vilkår for utdriving at reinen har voldt skade på innmarka. Med disse forbehold står saken i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten. Staten v/Landbruksdepartementet har i det vesentlige anført: Begge bestemmelser i reindriftsloven §24 annet og sjuende ledd må forståes slik at de gir forvaltningen fritt skjønn når det treffes vedtak i medhold av bestemmelsene. Retten kan prøve om forvaltningen har tolket loven riktig, eller om det foreligger saksbehandlingsfeil som kan ha virket inn på avgjørelsen, men må for øvrig vise betydelig tilbakeholdenhet ved prøvelsen. Eventuell uenighet må være begrunnet i rene rettslige vurderinger og skrankene for fritt skjønn. Fra reindriftsmyndighetenes side har det hele tiden vært forutsetningen at dyrene skulle tilbake til hovedflokken på Saltfjellet i Harodal/Dunderland reinbeitedistrikt. Dette lå som en klar forutsetning i områdestyrets vedtak av 5. juni 1990, noe Kuhmunen var klar over også i 1989. Tilsvarende vedtak om flytting av rein for eiers regning ble fattet i 1992. Den reindrift Kuhmunen drev de 8 første årene var faglig uforsvarlig både i forhold til loven og de vedtak som ble fattet. Han valgte å drive alene, mens en forsvarlig reindrift må skje i fellesskap. Kuhmunens reindrift går på bekostning av fellesskapet og hensynet til andre næringsdrivende, og er også til skade for det økologiske systemet. Retten må også legge til grunn at den konflikt som etterhvert oppsto og kulminerte i 1993 og 1994, skyldtes det spesielle og ulovlige driftsmønster som Kuhmunen drev frem til 1994. Etter reindriftsloven §11 har reineieren plikt til å holde reinen unna innmark. Det er ikke tvil om at rein som gikk på innmark om sommeren har forårsaket økonomisk skade. Lovens forbud mot å ha rein på innmark er klar, men skadeomfanget avhenger av tid og sted. Samme lov §20 om reineiers vokteplikt innebærer at han har en aktivitets- og utdrivingsplikt. Kuhmunen har ikke vært i stand til å overholde denne plikten p.g.a. den driftsmåte han har utøvd. Det er bare ved å ha reinen på sommerbeite på Saltfjellet at vokteplikten kan overholdes. Formålsbestemmelsen i §1 er også et tolkningsmoment ved vurderingen av Kuhmunens reindrift. Videre ble ikke merkepliktbestemmelsen i §16 endret i 1995. Brudd på denne bestemmelsen anses innenfor næringen som et tegn på dårlig reindrift. Det må legges til grunn at Kuhmunen ikke har merket et stort antall rein . Ved prøvingen av vedtakene som ble fattet 24. og 25. juni 1993, må man se hen til de forhold som ledet opp til denne situasjonen. Kuhmunen ble 8. mars 1993 gitt frist til 14. mars med å fjerne reinen fra innmark. For å kunne fjerne den effektivt fra innmarken må den drives over Beiarfjellet til Saltfjellet. Det er ingen tvil om at Kuhmunen oppfattet hvor reinen måtte drives, og at den skulle være på Saltfjellet. Det ble videre inngått en avtale mellom Kuhmunen og reindriftsagronomen om at reinen skulle over Beiarfjellet innen 15. april 1993. Det må også legges til grunn at Kuhmunen var innforstått med at det skulle brukes helikopter dersom det ikke lyktes å jage reinen med scooter. Uansett er det ikke avgjørende om Kuhmunen var innforstått med at helikopter skulle brukes eller ikke. Utslagsgivende for at helikopter ble benyttet var at reinen sprang ut av gjerdet. Dersom Kuhmunen hadde tatt ansvar og vist samarbeidsvilje, hadde ikke dette skjedd. Det var nødvendig å få reinen ut av området for å forhindre ytterligere konflikter, og Rundhaug hadde fylkesveterinærens samtykke til dette. Pålegget/avtalen om utdriving som Rundhaug traff etter reindriftsloven §24 annet ledd, er klart innenfor den lovforståelse som bestemmelsen gir uttrykk for. Ifølge annet ledd skal den som har gitt pålegget sørge for at det blir utført, men det må likevel foretas et skjønn. Reinen må kunne drives til et område som gir rimelig sikkerhet for at den ikke driver tilbake til områder hvor den ikke har lov til å beite. Hvor dette området anses å være hører under forvaltningens frie skjønn. Det var ikke tilstrekkelig å drive reinen ut av innmarken til andre siden av veien, hvor det var formelt lovlig. Det frie skjønn går lenger. I denne saken måtte man over Falkflåget, ellers ville reinen blitt gående nede ved kysten. Dette må anses som utdriving til lovlig beiteområde, og hele aksjonen både på lørdag og søndag må ses som en aksjon. For øvrig var Kuhmunens bror, Olav Anders, med i helikopteret begge dager, noe som taler imot at søndagen må ses for seg selv. Vedtaket må være kvalifisert urimelig for å kunne settes til side. Dette må ses i lys av hva som ville ha skjedd hvis dyrene hadde fått lov å gå i området sommeren 1993. Distriktet har hele tiden vært involvert, selvom ikke vedtakene spesifikt ble forelagt det. I 1994 var det vedtatt beitetider, slik at beiting vest for riksvei 17 var forbudt etter 15. april, men fremdeles gikk det rein på innmark. Etter reindriftsloven §24 sjuende ledd, jfr tredje ledd, har lensmannen adgang til å pålegge utdriving, men ikke adgang til å gi pålegg om avlivning. Slikt pålegg ble gitt av reindriftsagronomen. Det er feil lovtolkning å forutsette at utdriving må ha vært forsøkt først. Bestemmelsen i sjuende ledd gir forvaltningen fritt skjønn, og spørsmålet om forsøk på utdriving vil være element i en rimelighetsvurdering. Et formelt krav om at utdriving skal være forsøkt, ville gi reineieren et veto. Det eneste formelle krav loven oppstiller er at det skal være gitt en frist for utdriving, og at reinen beiter ulovlig. Det er m.a.o. tilstrekkelig å konstatere at det ikke foretas utdriving, idet det ikke stilles noe krav om objektiv umulighet. Når utdriving ikke har skjedd, og reineier ikke har iverksatt det innen den frist som settes, kan reindriftsforvaltningen iverksette vedtak om avlivning. "Kan" viser til den skjønnsmessige myndighetsutøvelse. Utøvelsen av skjønnet skal selvsagt skje med varsomhet. Jo vanskeligere det er å gjennomføre utdriving, jo lettere vil det være å gå direkte til avlivning. Det følger av §20 og for øvrig av hele lovens system, at reindriftsmyndighetene ikke har noen plikt til å forsøke utdriving. Kuhmunen er blitt varslet om denne muligheten ved flere vedtak. Han har drevet en uforsvarlig reindrift i 10 år, og ved vurderingen av om man skal bruke skjønnet må det også ses hen til hvor mange dyr som berøres. Videre må det legges vekt på at utdriving var vanskelig. Også Rundhaug vurderte flere andre alternative muligheter, bl.a. utdriving, men gjorde ikke noe mere med det på grunnlag av erfaringene fra 1993. Han vurderte derfor kostnadene med utdriving som større. Alle disse momenter går inn i forsvarlighetsvurderingen av vedtaket. Selv om det var et problem for Kuhmunen å unnlate å reise til Beiarfjellet for å merke kalvene, var det uansett han som hadde satt seg selv i en slik situasjon. Han kunne ha unngått at avlivning ble iverksatt ved å ta kontakt med reindriftsmyndighetene til rett tid. Kuhmunen hadde fått to lovlige frister til å drive ut reinen, og den fastsatte beitetiden var forlengst utløpt. Rundhaug kjente ikke til hvor Kuhmunen befant seg på dette tidspunkt, og gjorde alt han kunne for å få tak i ham. Rundhaug hadde plikt til å følge opp vedtaket slik loven forutsetter. Når man skal vurdere lovligheten av skjønnet, må det også legges vekt på at områdestyret v/Kappfjell traff vedtak om avlivning av rein i 1995. Reindriftsagronomen har rettslig grunnlag for å treffe et slikt vedtak uten å forelegge det for områdestyret eller distriktsstyret. Dette er ikke noen saksbehandlingfeil. Det var ut fra rene økonomiske vurderinger forsvarlig å foreta avlivning. Avlivningen som skjedde i 1995, viser at dette var den eneste måten å løse beitekonflikten på. Under de rådende forhold tyder alt på at reglene i dyrevernloven ble fulgt, og det er heller ikke noe som tyder på at slakteomkostningene var urimelig høye. Det foreligger ikke erstatningsansvar, verken på objektivt eller subjektivt grunnlag. I alle tilfelle foreligger det unnskyldelig rettsvillfarelse dersom lovbestemmelsen er tolket feil, og uansett kommer skadeserstatningsloven §5-1 om skadelidtes medvirkning til anvendelse. Ankende part har lagt ned slik påstand: I hovedanken og motanken: Staten frifinnes og tilkjennes saksomkostninger. Harodal/Dunderland reinbeitedistrikt og Per Nils Kuhmunen har i det vesentlige gjort gjeldende: Det er ikke uforsvarlig å drive reindrift alene, og Kuhmunens reindrift har generelt lite med saken å gjøre. Han har ikke forholdt seg passiv, men vært i området og voktet reinen både natt og dag. Natten er et gunstig tidspunkt for å få reinen bort fra stedet. Det kan heller ikke konstateres brudd på vokteplikten i denne saken. Reinen har beiterett i Nygårdsjø-området. Imidlertid har bøndene ekspandert og gjerdet inne større områder enn tidligere, mens Kuhmunen ikke hadde noen allierte i det hele tatt. Reindriftsloven §24 annet ledd stiller krav om at det er gitt et pålegg. Dette pålegget utgjør utdrivingsvedtaket. Brevet fra reindriftsagronomen av 8. mars 1993 gjelder for et annet område enn det saken omhandler. Det angitte sted ligger i en annen kommune en mil unna området der utdrivingen ble foretatt. Et minimumskrav må være at man angir noen grad av riktig sted. Vedtaket skulle dessuten ha vært stilet til reinbeitedistriktet. Det er åpenbart at distriktet er part. Videre var det distriktet som skulle betale for aksjonen, men man fikk ingen underretning om vedtaket - noe som må være i strid med forvaltningsloven §27. Det er heller ikke opplyst noe om klagemuligheter etter forvaltningslovens §27 tredje ledd. Det stilles riktignok strenge krav for overprøving av forvaltningens frie skjønn, men det er urimelig å gi et slikt pålegg når det er full vinter. Forvaltningsmyndigheten må foreta en avveining mellom reindriftens interesse i å ha reinen i området mot eventuelle skadevirkninger for gårdbrukerne. I vinterhalvåret er det tale om så små skader at det ikke kan tas hensyn til. Det ble utvist et urimelig skjønn når man påla Kuhmunen å fjerne reinen allerede innen 15. mars 1993 med låste beiter. Vedtaket er ugyldig både p.g.a. feil lovanvendelse, saksbehandlingsfeil og vilkårlighet. Selv om bruken av helikopter var et hastevedtak etter forvaltningsloven §27, og det derfor stilles mindre krav til underretning enn ellers, burde Kuhmunen likevel ha blitt underrettet muntlig. Det er reineieren som sitter med den faglige kunnskapen. Det er klart at bruken av helikopter kom overraskende på ham, og at han ikke hadde muligheter til å komme med noen innsigelser mot dette. Årsaken til at helikopteret ble tilkalt, var den mislykkede inndrivingen fra reindriftsmyndighetenes og gårdbrukernes side. Kuhmunen var helt umyndiggjort under denne aksjonen, og det er grunn til å rette bebreidelser mot reindriftsagronomen for dette. At feilen lå på gårdbrukernes/reindriftsadministrasjonens side, tilsier ikke at det er reindriftsnæringen som skal betale for aksjonen. Det var fullstendig meningsløst å bruke helikopter under disse forholdene. Kuhmunen var også helt uenig i plasseringen av gjerdet som måtte flyttes. Reinbeitedistriktet fikk heller ikke mulighet til å komme med sine innsigelser. Det var ikke noen prekær situasjon, og det er ikke dokumenter noen skadevirkninger. Videre var det ikke noe som ut fra en reindriftsfaglig vurdering tilsa at man skulle bruke helikopter oppe i fjellet. Det er ingenting som tyder på at man hadde en avtale mellom Kuhmunen og Rundhaug om dette. Avtalen gjaldt en flyttevei. Man må derfor trekke ut søndagen da det her ikke var tale om noen lovlig utdriving. Reinen befant seg i et naturlig samlingsområde. Det fastholdes at det ikke er gitt tilstrekkelige og nødvendige opplysninger i reindriftsagronomens saksfremlegg til områdestyrets møte 24. og 25. juni 1993. Her refereres mye til forholdene i Valnes. Det er ikke opplyst noe om antall rein som ble drevet ut, forholdene på stedet, eller opplysninger om topografi. Videre er det ikke opplyst noe om at man hadde nok mannskap, eller hvilke skadevirkninger som må veies opp mot dette. Det bør kreves at reindriftsagronomen redegjør nøye for de avgjørelser som tas. Aksjonen ble kostbar fordi han foretok en feilvurdering, og skyldes ikke at distriktet ikke stilte opp. Dersom områdestyret hadde fått fullt innblikk i de faktiske forhold, ville det ha vært truffet et annet vedtak. Det er tale om 285 timers arbeid, noe som er altfor mye. Hvis områdestyret hadde vært klar over dette hadde de reagert kraftig. Reindriftsloven §24 sjuende ledd gir ikke hjemmel for avlivning slik forholdene var i dette tilfelle. Lovgiver har gitt anvisning på at dette bare skal skje i ytterste nødsfall. Lovteksten krever at utdriving er aktivt forsøkt på forhånd før man går til avlivning, fordi det er et drastisk tiltak slik forarbeidene viser. Det var langt fra umulig å drive dyrene ut selv om reinen gikk litt spredt. Også her er det utøvd et vilkårlig skjønn. Man kan ikke legge vekt på hvorvidt Kuhmumen har utøvd ulovlig reindrift. Videre er det et moment at det bare var få dager før reinen uansett ville ha trukket til fjells av seg selv. Dette bekreftes av at det ble noen rein igjen som man ikke fikk skutt, som senere trakk til fjells. Det dreide seg også om svært få rein, ca 15-20 streifrein, og det var vanlig at det gikk noen rein igjen i området. Det er ikke foretatt noen vurdering av disse forhold, og heller ikke av det økonomiske tap frem til slakting. Det er heller ikke riktig at Kuhmunen har neglisjert pålegget. Han har drevet reinen ut, men den har kommet tilbake igjen. Det var viktig for ham å få merket så mye kalv som mulig på dette tidspunkt, og det var helt nødvendig at han var til stede. Rundhaug kjente til at det foregikk kalvmerking på Beiarfjellet. Staten kan under enhver omstendighet ikke høres med at det foreligger unnskyldelig rettsvillfarelse. Subsidiært anføres at utgiftene til nedskytingen ligger langt over det normale. Det virker nesten som en straffeaksjon fra jordbrukernes side mot reindriftsnæringen. Det kan ikke foretas avkorting av Kuhmunens erstatningskrav etter skadeserstatningsloven §5-1 p.g.a. medvirkning. Dersom det hadde vært foretatt utdriving ville utgiftene vært minimale i forhold til dette. Kuhmunen var aktivt med å samle rein i 1993, og det sier seg selv at han ville vært interessert i å få bort den resterende reinen fra området. Harodal/Dunderland reinbeitedistrikt og Per Nils Kuhmunen har lagt ned slik påstand: Prinsipalt: 1. Staten v/Landbruksdepartementet dømmes til å tilbakebetale til reindriftsfondet kr 92.017,-, med tillegg av 12 % renter fra 1. juli 1993 til betaling skjer. 2. Staten v/Landbruksdepartementet dømmes til å betale til reindriftsfondet en erstatning skjønnsmessig fastsatt og begrenset oppad til kr 22.165,-, med tillegg av 12 % renter fra 1. oktober 1994 til betaling skjer. 3. Staten v/Landbruksdepartementet dømmes til å betale til Per Nils Kuhmunen en erstatning skjønnsmessig fastsatt og begrenset oppad til kr 35.158,-, med tillegg av 12 % renter fra 1. oktober 1994 til betaling skjer. Subsidiært: Herredsrettens dom pkt 1- 3 stadfestes. I begge tilfelle: Staten v/Landbruksdepartementet dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett. Lagmannsretten er i det vesentlige kommet til samme resultat som herredsretten og skal bemerke: Reindriftsloven ble endret ved lov av 23. februar 1996 nr 8, og trådte i kraft 1. juli 1996. Det er dermed loven slik den lød før endringen som kommer til anvendelse her. De bestemmelser som er aktuelle i denne saken, var imidlertid ikke gjenstand for noen reell endring ved lovrevisjonen. Forsåvidt angår bakgrunnen for saken og vurderingen av Kuhmunens reindrift generelt, vises det til herredsrettens premisser på side 28 og 29 som lagmannsretten slutter seg til. Lagmannsretten behandler først spørsmålet om lovligheten av utdrivingsvedtakene. I likhet med herredsretten bygger også lagmannsretten på at domstolens adgang til å overprøve et forvaltningsvedtak, begrenser seg til spørsmålet om det finnes tilstrekkelig lovhjemmel, om det foreligger saksbehandlingsfeil som må antas å ha hatt betydning for vedtaket, eller om vedtaket bygger på et uriktig faktisk grunnlag. Forvaltningens skjønnsutøvelse - herunder om vedtaket virker rimelig eller hensiktsmessig - kan domstolen derimot ikke prøve med mindre det er tale om myndighetsmisbruk. Innledningsvis nevnes også at forvaltningsloven gjelder for områdestyrets og reindriftsadministrasjonens virksomhet da disse er statlige organer, selv om loven ikke inneholdt noen generell henvisning før lovendringen i 1996. Videre er det på det rene at vedtakene er å anse som enkeltvedtak "truffet under utøvelse av offentlig myndighet" etter forvaltningsloven §2a og b. Når det gjelder de forhold som ledet opp til utdrivingsaksjonen i 1993, og den faktiske gjennomføringen av denne, vises det til herredsrettens beskrivelse av hendelsesforløpet på side 29 flg, som også er dekkende for det faktum lagmannsretten legger til grunn. I likhet med herredsretten kan heller ikke lagmannsretten se at det hefter formelle feil ved utdrivingsvedtaket av 8. mars 1993, som må føre til at vedtaket kjennes ugyldig. Det er på det rene at vedtaket er fattet av kompetent myndighet. Lagmannsretten er ikke enig med Kuhmunen i at den stedsangivelse som er anført i headingen på brevet kan få noen innvirkning på vedtakets gyldighet. Det kan ikke være tvil om at Kuhmunen var kjent med at det var en klar forutsetning fra reindriftsmyndighetens side, at hele reinflokken som gikk i området Valnes - Nygårdsjøen skulle flyttes til hovedflokken på Saltfjellet om våren. Denne forutsetning fremgår bl.a. av vedtakene i områdestyret både i 1990, 1992, samt av vedtaket av 24/25. juni 1993, og er begrunnet i topografiske forhold som gjør at området må ses som helhet. Det dreier seg om et sammenhengende kystområde som er avskjermet med fjell omkring. En effektiv fjerning av rein fra innmark vil derfor i praksis innebære at hele reinflokken i dette området må flyttes over Beiarfjellet og innover til Saltfjellet. Videre legger lagmannsretten til grunn at det senere ble inngått en muntlig avtale mellom reindriftsagronom Rundhaug og Kuhmunen om at reinen skulle flyttes innen 15. april 1993. Etter reindriftsloven §24 annet ledd kan reineieren gis pålegg om utdriving av rein til lovlig beiteområde, jfr loven §11. At vedtaket ikke også retter seg mot reinbeitedistriktet som sådant, er etter lagmannsrettens oppfatning ingen saksbehandlingfeil som kan medføre ugyldighet. Reindriftsagronomen hadde hele tiden kontakt med representanter for reinbeitedistriktet. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at distriktet var innforstått med utviklingen, og at man i utgangspunktet aksepterte de utgifter som ble presentert etter utdrivingsaksjonen. Lagmannsretten kan heller ikke se at det i dette tilfellet har hatt noen betydning for sakens utfall at opplysning om klageadgang m.v. ikke fremgikk av vedtaket, jfr forvaltningsloven §41. Det dreide seg for det første om et vedtak som det hastet å få gjennomført, og som dermed ikke ville blitt gitt utsatt iverksettelse etter forvaltningsloven §42 under klagebehandlingen. Dernest er det sannsynlig at Kuhmunen under enhver omstendighet kjente til klageadgangen, idet han tidligere (i 1990) har påklaget vedtak fattet av reindriftsmyndighetene. Når det gjelder selve gjennomføringen av utdrivingen, er lagmannsretten enig med herredsretten i at dette hører under forvaltningens skjønnsmessige avgjørelser hvor domstolens prøvingsadgang er begrenset. Herunder faller også avgjørelsen om bruk av helikopter. Lagmannsretten finner ikke at det skjønn som ble utøvet av forvaltningen etter omstendighetene kan karakteriseres som uforsvarlig. Det vises forsåvidt til herredsrettens bemerkninger om dette i dommen på side 34, som lagmannsretten i det vesentlige er enig i. I likhet med herredsretten er også lagmannsretten av den oppfatning at de forholdsvis høye omkostningene som påløp ved aksjonen, for en vesentlig del må tilskrives manglende medvirkning fra reinbeitedistriktets øvrige medlemmer. Det må etter bevisførselen legges til grunn at det ble inngått avtale mellom Kuhmunen og reindriftsagronom Rundhaug om at reinen ikke bare skulle drives ut fra innmarken, men også videre mot Valnesvatnet og oppover Falkflågdalen. Kuhmunen og Rundhaug var oppå fjellet før utdrivingen tok til, og fant en flyttevei over mot Lurfjellet. Selv om bruk av helikopter sannsynligvis ikke ble uttrykkelig drøftet i denne forbindelse, er det likevel god grunn til å tro at Kuhmunen var innforstått med at det ble benyttet også den andre dagen. Det vises bl.a. til at hans bror Olav Anders Kuhmunen var med i helikopteret begge dager under utdrivingen. Lagmannsretten finner det etter dette ikke nødvendig å ta stilling til om hele aksjonen - både lørdag og søndag - må anses som utdriving til lovlig beiteområde. Ankemotpartene har endelig hevdet at det ble gitt ufullstendige opplysninger i saksfremlegget for områdestyrets møte 24. og 25. juni 1993, da vedtaket om å belaste distriktet for omkostningene med utdrivingen ble fattet. Lagmannsretten finner ingen holdepunkter i bevisførselen for å anta at områdestyret manglet faktiske opplysninger under behandlingen av saken, som kunne ha ført til at det ble truffet et annet vedtak. Det kom ikke frem noe under Einar Lifjells vitneforklaring som gir grunn til å anta at så er tilfelle. Han var medlem av områdestyret da vedtaket ble gjort. Som også påpekt av herredsretten er områdestyret et fagorgan med stor sakkyndighet på dette felt, og man var vel kjent med problemstillingen fra flere tidligere vedtak om samme forhold. Staten blir etter dette å frifinne for hele kravet om tilbakeføring av kr 92.017,-. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig for avgjørelsen å ta stilling til om det foreligger brudd på vokteplikten fra Kuhmunens side. I 1994 var det fastsatt beitetider for hele området frem til 15. april. Det er også på det rene at Kuhmunens rein beitet ulovlig på Nygårdsjøen etter dette tidspunkt, og at vedtaket om avlivning med hjemmel i reindriftsloven §24 sjuende ledd ble meddelt Kuhmunen ved reindriftsagronom Rundhaugs brev av 7. juni 1994. For øvrig vises det til herredsrettens redegjørelse for de faktiske forhold og rettslige utgangspunkt (herredsrettens dom side 36 og 37), som også lagmannsretten finner dekkende og legger til grunn. Det ble som nevnt ikke forsøkt utdriving av reinen i 1994, før avlivningsvedtaket ble iverksatt. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at både lovens ordlyd, sammenhengen med første og annet ledd i bestemmelsen, samt uttalelsene i forarbeidene, tilsier at det er et vilkår etter loven at utdriving er forsøkt før sjuende ledd kan gi hjemmel for avlivning. Det er i motivene til loven gitt klar anvisning på at avlivning bare skal skje i "ytterste fall", dersom det ikke er mulig å fjerne reinen på annen måte. Lovteksten må etter rettens oppfatning forståes slik at den oppstiller to kumulative vilkår for at avlivning skal kunne i verksettes; nemlig at utdriving har vært forsøkt men ikke latt seg gjennomføre og at reineieren ikke bringer forholdet i orden innen den fastsatte frist. Slik loven er utformet kan ikke lagmannsretten være enig med Staten i at spørsmålet om utdriving bare er et element i forvaltningens skjønnsmessige myndighetsutøvelse. I dette tilfellet er det ikke forsøkt dokumentert at utdriving ikke ville latt seg gjennomføre. Lagmannsretten kan som herredsretten ikke se at den utdriving som ble vedtatt og gjennomført i 1993, kan gi grunnlag for å gå direkte til avlivning i 1994. Også for lagmannsretten har Harry Kappfjell, som var formann i områdestyret på dette tidspunkt, uttalt at man i første omgang burde ha forsøkt å samle inn reinen i gjerde for så å frakte den ut av området. Videre er lagmannsretten enig med herredsretten i at saken burde ha vært forelagt områdestyret før avlivning ble iverksatt, selv om det ikke var noen formell feil å unnlate dette. Lagmannsretten konkluderer etter dette med at avlivningsvedtaket er ugyldig da reindriftsloven §24 sjuende ledd ikke gir hjemmel for avlivning uten at utdriving e.l. er forsøkt. Reindriftsagronomens handlinger er i erstatningsrettslig sammenheng å anse som Statens egne handlinger. Avgjørelser som er ugyldige er å betrakte som rettsstridige handlinger, og det er dermed begått en ansvarsbetingende feil fra Statens side, jfr f.eks. [[Rt-1965-466]] og [[Rt-1992-453]] (s. 476). Hensett til at loven er forholdsvis klar på dette punkt, kan ikke lagmannsretten se at det her er rom for å frita Staten for erstatningsansvar på grunn av mulig rettsvillfarelse. Ankemotpartene har krevd seg tilkjent erstatning begrenset oppad til kr 22.165,- til reindriftsfondet og erstatning begrenset oppad til kr 35.158,- til Kuhmunen. Staten har ikke hatt innvendinger til beløpenes størrelse, og har heller ikke bestridt at det i utgangspunktet foreligger årsakssammenheng mellom vedtaket og de påførte tap. Erstatningen til reindriftsfondet gjelder tapte salgsinntekter for seks umerkede rein. Subsidiært har Staten påberopt seg skadelidtes medvirkning som grunnlag for avkorting i erstatningsutbetalingen i samsvar med prinsippene i skadeserstatningsloven §5-1. Det er samme adgang til å ta hensyn til skadelidtes egen medvirkning når det gjelder tap påført ved ugyldige forvaltningsvedtak, som ved erstatningsutmåling for øvrig. Se bl.a. [[Rt-1965-466]] og [[Rt-1992-1642]]. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at erstatningsbeløpene må reduseres på grunn av de skadelidtes egen medvirkning til tapet. Dette gjelder særlig i forhold til Kuhmunen. Hans handlemåte - slik den er beskrevet i herredsrettens dom på side 39 og 40 - må karakteriseres som sterkt klanderverdig, og det er åpenbart at han kunne ha unngått tapet dersom han hadde etterkommet pålegget om å fjerne reinen fra området. Lagmannsretten finner den skjønnsmessige reduksjon av erstatningene som herredsretten har foretatt rimelig, og ser ingen grunn til å gjøre noen endring i disse. Erstatningsbeløpene settes etter dette til kr 20.000,- for Kuhmunens vedkommende, og kr 15.000,- til fondet. I tillegg kommer 12 % rente av erstatningsbeløpene fra 1. oktober 1994 til betaling skjer. Staten har i hovedanken fått delvis medhold i sitt krav, slik at saken etter resultatet er delvis vunnet og delvis tapt. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd, for lagmannsrettens vedkommende sammenholdt med §180 annet ledd, bør hver av partene bære sine saksomkostninger for såvel herredsretten som lagmannsretten. Også motanken må etter resultatet anses delvis vunnet og delvis tapt. Hver av partene bør derfor bære sine omkostninger også i motanken både for herredsretten og lagmannsretten, jfr tvistemålsloven §174 første ledd, jfr §180 annet ledd. Dommen er enstemmig. Domsslutning:. 1. Staten v/Landbruksdepartementet dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til reindriftsfondet i Dunderland/Harodal reinbeitedistrikt erstatning med kr 15.000,- - femtentusenkroner, med tillegg av 12 - tolv - % renter fra 1. oktober 1994 til betaling skjer. 2. Staten v/Landbruksdepartementet dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til Per Nils Kuhmunen erstatning med kr 20.000,- med tillegg av 12 - tolv - % renter fra 1. oktober 1994 til betaling skjer. 3. Hver av partene dekker sine omkostninger. Retten hevet. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
