Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder tvist om omkostningsfastsettelse. I erstatningssak anlagt av Atlanterlaks AS og Trippellaks AS mot Nordland fylkeskommune avsa Lofoten herredsrett den 11. september 1996 dom med slik slutning: "1. Nordland fylkeskommune v/fylkesordføreren frifinnes. 2. Nordland fylkeskommune v/fylkesordføreren tilkjennes saksomkostninger med kr 436950.-. 3. Atlanterlaks AS og Trippellaks AS dømmes til å betale godtgjørelse til de sakkyndige meddommerne Olav Breck og Halvor Hektoen med hhv med kr 35542,- til Olav Breck og kr 35841,- til Halvor Hektoen. 4. Oppfyllelsesfristen settes til 14 - fjorten- dager fra dommens forkynnelse." Forut for domsavsigelsen fastsatte rettens formann den 30. august 1996 salær til de fagkyndige meddommerne i medhold av domstolloven §105a. De kjærende parter driver lakseoppdrett og de hadde sommeren og høsten 1994 stor fiskedødelighet i et oppdrettsanlegg i Sydalspollen i Vågan kommune. Dette skjedde samtidig som fylkesvei 864 mellom Kleppstad og Brenna ble opprustet i regi av fylkeskommunen. Oppdretterne anla sak mot fylkeskommunen med krav om erstatning oppad begrenset til kr 11561000,-. Kravet ble under hovedforhandlingen for herredsretten redusert til kr 8876000,-. Oppdretterne anførte at fiskedødeligheten skyldtes forurensning i sjøen som følge av veiarbeidet og at fylkeskommunen derved var ansvarlig for tapet. Om saksforholdet forøvrig vises til dommen. Domsslutningen punkt 2,3 og 4 ble påkjært av Atlanterlaks AS og Trippellaks AS. Det ble gjort gjeldende at omkostningsavgjørelsen var foretatt i strid med loven. Etter de kjærende parters oppfatning skulle retten ha gjort unntak i medhold av tvistemålsloven §172 annet ledd. Subsidiært skulle omkostningsansvaret ha vært redusert, jfr tvistemålsloven §176 første ledd. Det ble på dette punktet gjort gjeldende at utgiftene til fylkeskommunens sakkyndige vitner var uforholdsmessig høye. I kjæremålet ble det også anført at det heftet feil ved salærfastsettelsen til meddommerne, idet denne var satt for høyt. Det ble vist til at denne delen av omkostningsfastsettelsen var påklaget til justisdepartementet. Hålogaland lagmannsrett avsa 27. november 1996 kjennelse i kjæremålet med slik slutning: "1. Herredsrettens omkostningsavgjørelse, domsslutningens poster 2-4 oppheves og hjemvises til herredsretten til fortsatt behandling. 2. Saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten utstår til den avgjørelse som avslutter saken." Deretter avsa Lofoten herredsrett 19. februar 1997 ny kjennelse med slik slutning: "1. Nordland fylkeskommune v/fylkesordføreren tilkjennes saksomkostninger med kr 436950,-. 2. Atlanterlaks AS og Trippellaks AS dømmes til å betale godtgjørelse til de sakkyndige meddommerne Olav Breck og Halvor Hektoen med hhv kr 35542,- til Olav Breck og kr 35841,- til Halvor Hektoen. 3. Oppfyllesesfristen settes til 14 - fjorten- dager fra forkynnelse av kjennelsen." Avgjørelsens punkt 2 bygger på ny salærfastsettelse foretatt av herredsrettens formann 3. februar 1997. Salærfastsettelsen er i begrunnelse og resultat identisk med den tilsvarende salærfastsettelse av 30. august 1996. Atlanterlaks AS og Trippellaks AS har i rett tid påkjært herredsrettens kjennelse til lagmannsretten. Lagmannsretten peker på at herredsrettens avgjørelse 19. februar 1997 uriktig er truffet som kjennelse, mens den rettelig skulle ha vært truffet som deldom eller tilleggsdom. Avgjørelsen sees imidlertid ikke å lide av slike formelle feil at den må oppheves. Den tilfredsstiller kravene til en dom. Videre er rettsmiddelfristen overholdt. Den er to uker, jfr tvistemålsloven §181 annet ledd jfr §398. Den uriktige betegnelsen får derfor ikke betydning. Salærfastsettelsen til meddommerne ble ikke nærmere vurdert av lagmannsretten i det forrige kjæremålet, idet lagmannsretten på dette punkt uttalte: "Spørsmålet om hvem av partene som skal bære utgiftene med meddommere, vil avhenge av herredsrettens endelige avgjørelse. Når det gjelder størrelsen av godtgjørelsen, forstår man at dette spørsmålet er innbrakt for Justisdepartementet, og lagmannsretten finner det ikke nødvendig å kommentere gjeldende forskrift om fastsettelse av godtgjørelsen." Det bemerkes at det var feil av den kjærende part å bringe salærfastsettelsen inn for justisdepartementet ved klage. Det følger av domstolloven §105a tredje ledd jfr lov av 21. juli 1916 nr 2 om vitners og sakkyndiges godtgjørelse mv §12 jfr rettshjelploven §28a at salærfastsettelse til meddommere er gjenstand for kjæremål til overordnet domstol. Videre bemerkes det at salærfastsettelse skal skje som en egen beslutning. Den skal ikke som sådan tas med som en egen post i en domsslutning. Meddommere er i denne saken begjært av fylkeskommunen. De er imidlertid oppnevnt av retten og tilkommer sitt honorar derfra. Det følger av tvistemålsloven §169 jfr. rettsgebyrloven §2 at fylkeskommunen overfor retten er ansvarlig for disse utgiftene. Dette er utgifter som fylkeskommunen i sin tur kan ta med i omkostningsoppgaven, og som fylkeskommunen kan kreve å få dekket av de tapende parter i og med at fylkeskommunen vant saken. Så vidt skjønnes har fylkeskommunen også krevet omkostningene ved meddommerne dekket, se dens brev 2. august 1996 til herredsretten. I nærværende sak synes herredsretten i sin avgjørelse å ha pålagt de tapende parter å betale direkte til meddommerne. Men ut fra bemerkningene synes retten ikke å ha ment annet enn at de to selskapene skal bære utgiftene til meddommerne. Herredsretten synes å ha lagt til grunn at utgiftene er en del av de omkostninger de to selskapene skal bære som følge av sakens utfall. Realiteten i kjæremålet er selve salærfastsettelsen til meddommerne, og lagmannsretten kan ikke se at det får betydning at saken på dette punkt er kommet inn i et uriktig prosessuelt spor. Videre må det anses at en salærfastsettelse ikke bare kan påkjæres av meddommerne og den part som er ansvarlig overfor retten for å dekke utgiftene, men også av den part som etter domsresultatet skal dekke utgiftene i siste instans. Den ytre kjæremålsfrist er i tilfelle tre måneder, jfr rettshjelploven §28a. Angrepet på salærfastsettelsen er i denne saken kommet i form av kjæremål over en deldom/tilleggsdom. At kjæremål uansett er det korrekte rettsmiddel, følger av tvistemålsloven §181 annet ledd. I og med at lagmannsretten ved forrige kjæremål opphevet også herredsrettens domsslutning punkt 3, ble ny salærfastsettelse som nevnt foretatt 3. februar 1997. Det synes imidlertid ikke som om denne er særskilt meddelt partene eller prosessfullmektigene. Lagmannsretten legger derfor til grunn at salærfastsettelsen først er meddelt i og med forkynnelse av herredsrettens avgjørelse av 19. februar 1997. Kjæremålet må derfor under enhver omstendighet ansees rettidig også for såvidt det omfatter salærfastsettelsen. Atlanterlaks AS og Trippellaks AS har i det vesentlige gjort gjeldende: Herredsretten har ved vurderingen av tvistemålsloven §172 annet ledd. alternativ ikke gjort det lagmannsretten gav anvisning på, nemlig å vurdere hvorvidt det forelå kvalifisert tvil ved saksanlegget som gjorde søksmålet rimelig. Herredsretten synes feilaktig å legge avgjørende vekt på at veterinær Gaardens rapport ble imøtegått av de sakkyndige som fylkeskommunen påberopte under saksforberedelsen. Leser man kjennelsen i sammenheng later det faktisk til at herredsretten mener at søksmålet burde ha vært trukket allerede under saksforberedelsen på grunnlag av rapportene fra fylkeskommunens sakkyndige. Dette er ikke holdbart. Det er helt ordinært at sakkyndiges vurderinger blir imøtegått av andre sakkyndige som engasjeres av motparten. Det må også legges vekt på at av de sakkyndige var det bare veterinær Gaarden som faktisk hadde sett fisken i anlegget og kunnet observere fiskedøden. Svakhetene ved Gaardens rapporter og hans sakkyndighet ble først klarlagt under hovedforhandlingen. Heller ikke da ble det klarlagt at hans konklusjoner var uholdbare. Det som skjedde var at retten ikke fant hans årsaksvurdering tilstrekkelig sannsynliggjort. Det er ikke det samme som at Gaardens vurdering var feil. Herredsretten har heller ikke funnet tvistemålsloven §172 annet ledd 2. eller 3. alternativ anvendelig. Begrunnelsen for dette er så kortfattet at den ikke gir mulighet for å prøve om herredsretten har anvendt loven riktig. Det ville vært naturlig for herredsretten å vurdere anførslene i den forrige kjæremålserklæringen av 25. september 1996 på dette punkt. Unntaksreglene i §172 annet ledd 2. eller 3. alternativ skulle ha vært anvendt. Det er også feil at herredsretten ikke har funnet grunnlag for å redusere omkostningene i medhold av tvistemålsloven §176 først ledd. Det vises her til samme argumentasjon som i den forrige kjæremålserklæringen av 25. september 1996. Også når det gjelder fastsettelsen av salær til de sakkyndige meddommere er herredsrettens begrunnelse for knapp. Herredsretten har ikke tilstrekkelig begrunnet hvorfor det er gjort unntak fra normalsatsene, med den følge at salærene er blitt uforholdsmessig høye. Atlanterlaks AS og Trippellaks AS har i kjæremålet lagt ned slik påstand: 1. Herredsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny avgjørelse. 2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger. Nordland fylkeskommune har tatt til motmæle i kjæremålet, og har i det vesentlige gjort gjeldende: De kjærende parter gikk til søksmål basert på veterinær Gaardens diagnose og konklusjon. Hans resultater ble meget sterkt imøtegått av veterinærene Bjørnestad og Valheim i uttalelser vedlagt tilsvaret til herredsretten. De kjærende parter burde da ha kommet i sterk tvil om sin egen sak. De redegjørelsene som Gaarden kom med under saksforberedelsen var også svært mangelfulle, og det var oppsiktsvekkende at Gaarden valgte å se bort fra mulige sykdommer som man av erfaring vet kan gi dødelighet i norsk fiskeoppdrett. Også senere under saksforberedelsen burde de kjærende parter ha vurdert styrken av sin egen sak og trukket søksmålet. Det vises her til påvisningen fra Trygve T. Poppe i notat av 22. mai 1996. Det vises for øvrig til det tidligere kjæremålstilsvar av 11. oktober 1996 fra fylkeskommunen. Saken tilsier ikke anvendelse av tvistemålsloven §172 annet ledd 1. alternativ. Med hensyn til tvistemålsloven §172 annet ledd 2. alternativ er å si at de omstendigheter som avgjorde saken i stor grad ble kjent for de kjærende parter allerede tidlig under saksforberedelsen. Med hensyn til §172 annet ledd 3. alternativ er å si at fylkeskommunen gjennom Veivesenet hele tiden har med rette avvist erstatningskravet. Når det gjelder saksomkostningenes størrelse må det legges til grunn at fylkeskommunen er berettiget til å engasjere tilstrekkelig sakkyndig ekspertise når det er tale om å beskytte seg mot et såvidt betydelig erstatningskrav. Det bestrides videre at godtgjørelsen til meddommerne er satt for høyt. Nordland fylkeskommune har i kjæremålet lagt ned slik påstand: 1. Herredsrettens kjennelse stadfestes. 2. Nordland fylkeskommune v/fylkesordføreren tilkjennes saksomkostninger. Lagmannsretten bemerker: Lagmannsrettens kompetanse er begrenset til å prøve om herredsrettens omkostningsfastsettelse er i strid med loven, - herunder om den er i strid med lovens system, jfr tvistemålsloven §181 annet ledd jfr [[Rt-1984-956]]. Lagmannsretten er bundet av herredsrettens bevisbedømmelse. Det følger av denne kompetansebegrensningen at lagmannsretten ikke kan prøve om saksomkostninger burde ha vært tilkjent hvor avgjørelsen beror på et skjønn, som etter §172 annet ledd. Unntak må antakelig gjelde hvor skjønnutøvelsen fremtrer som vilkårlig eller klart urimelig. Dette kan også uttrykkes slik at skjønnet må være forsvarlig, jfr for øvrig Walnum i [[Rt-1958-129]]. Med hensyn til omkostningsfastsettelsen etter §176 kan lagmannsretten heller ikke prøve den skjønnsmessige vurdering av hvilke utgifter som har vært nødvendige, rimeligheten av prosessfullmektigenes salær og i det hele de skjønnsmessige elementer ved utmålingen. Også her gjelder imidlertid unntak for vilkårlig eller klart urimelig skjønnsutøvelse. Lagmannsrettens kompetanse når det gjelder salærfastsettelsen for de sakkyndige meddommere er etter lagmannsrettens oppfatning underlagt den samme kompetansebegrensning som ovenfor. Dette synes å følge av at salærfastsettelse er gjenstand for kjæremål, uten at det er gjort unntak fra de alminnelige kompetanseregler som gjelder for kjæremål over saksomkostninger. I relasjon til de kjærende parter vil omkostningene til de sakkyndige meddommere nettopp være å anse som saksomkostninger, og derved underlagt de tilsvarende kompetanseregler for kjæremålsretten. Lagmannsretten går så over til å behandle de enkelte punkter i kjæremålet. Tvistemålsloven §172 annet ledd 1. alternativ. På dette punkt ble herredsrettens avgjørelse opphevet av lagmannsretten under forrige kjæremål med den begrunnelse at herredsretten feilaktig hadde vurdert spørsmålet om saken tvilsomhet ut fra situasjonen på domstidspunktet og ikke på søksmålstidspunktet. Herredsretten gir i sin fornyede vurdering av 19. februar 1997 en noe nærmere begrunnelse på dette punkt, og uttaler: "Etter rettens mening har saksøkerne gått til sak på et spinkelt grunnlag. Distriksveterinær Gaarden er veldig klar i sine konklusjoner, men det ble under saksforberedelsen fremlagt skriftlige uttalelser fra veterinærene Elisabeth Bjørnestad og Mette Valheim datert 10 og 12 januar 1996 ......... og fra 1. amanuensis dr scient Trygve Poppe av 22 mai 1996 ...., som begge påviste en rekke mangler og svakheter i veterinær Gaardens rapporter. Retten finner på denne bakgrunn at tvistemålsloven §172 annet ledd 1. alternativ ikke får anvendelse." Etter det lagmannsretten kan se bygger herredsretten her på en korrekt anvendelse av §172 annet ledd 1. alternativ. Det er tvilen på det tidspunkt saken ble reist som er avgjørende, - ikke da den ble tatt opp til doms. Tidspunktet for tvilsvurderingen kan imidlertid også forskyves ut i saksforberedelsen, slik at avklaring av faktiske forhold på dette tidspunkt kan gi saksøkeren oppfordring til å trekke søksmålet. Det vises til Schei, Tvistemålsloven bind I side 354-355 med videre henvisninger. Slik herredsretten har ordlagt seg kan lagmannsretten ikke se at avgjørelsen bygger på en uriktig lovforståelse på dette punkt. Det er heller ikke noe som tyder på at avgjørelsen er vilkårlig eller klart urimelig. Tvistemålsloven §172 annet ledd 2. alternativ. Lagmannsretten unnlot i sin forrige kjennelse å ta stilling til annet ledd 2. og 3. alternativ, og uttalte: "Lagmannsretten forutsetter imidlertid at herredsretten tar stilling til anførslene (om disse alternativene) i forbindelse med den nye behandlingen av omkostningsspørsmålet." Herredsretten uttaler om dette i sin avgjørelse av 19. februar 1997: "Retten finner heller ikke at tvistemålsloven §172 annet ledd 2. eller 3. alternativ får anvendelse, og viser til det som er sagt (om 1. alternativ) i forrige avsnitt. Det avsnitt retten refererer til, er gjengitt ovenfor. Begrunnelsen er dekkende for annet alternativ, idet herredsretten peker på at de kjærende parter allerede under saksforberedelsen fikk såvidt fyldestgjørende informasjon, at det ikke er treffende å si at den kunnskap som avgjorde saken "uten (de kjærende parters) skyld først under hovedforhandlingen er blit (dem) bekjendt", - som er lovens uttrykksmåte. Lagmannsretten kan ikke se at lovanvendelsen er feil, og herredsrettens skjønn fremtrer ikke som hverken vilkårlig eller klart urimelig. Det må her legges vekt på at herredsretten gjennom saksforberedelsen og hovedforhandlingen har et helhetlig inntrykk av hvilken kunnskap som under sakens forløp tilfløt partene, og på dette grunnlag har foretatt sin vurdering av omkostningsspørsmålet. Dette grunnlaget kan lagmannsretten ikke prøve. Tvistemålsloven §172 annet ledd 3. alternativ. På dette punkt synes ikke herredsrettens begrunnelse å være treffende. Den er i tillegg meget knapp. På den annen side har omkostningsspørsmålet vært gjenstand for forholdsvis mye arbeid og overveielser gjennom to omganger, og kjæremålserklæringen av 25. september 1996 var omfattende. Samlet sett må det da etter lagmannsrettens oppfatning legges til grunn at herredsretten har vurdert også 3. alternativ, selv om man kunne ha ønsket seg en noe fyldigere begrunnelse. Det skal forøvrig mye til før man vil si at det kan legges en vinnende part "til last, at det er kommet til sak", - som er lovens uttrykksmåte. Forholdet i denne saken er at Vegvesenet - som utførte arbeidene for fylkeskommunen - før saksanlegget ikke hadde noen større kunnskap om årsaksforholdene enn de kjærende parter. Det er begrenset hvor stor medvirkning og imøtekommenhet de kjærende parter kunne vente. Vegvesenet og fylkeskommunen mente den gang - hvilket det viste seg at herredsretten var enig i - at veianlegget ikke var årsak til fiskedøden i anlegget. Årsaksforholdene ble klarlagt gjennom de sakkyndige vurderinger som ble foretatt som ledd i tvistens rettslige behandling. Vegvesenet sørget forøvrig for at veterinærene Valheim og Bjørnestad tidlig foretok en vurdering av det materialet de kjærende parter hadde lagt frem. Når det ligger slik an, kan man ikke si at det kan legges fylkeskommunen til last at det kom til sak. Det er heller intet i herredsrettens dom som tilsier det, og lagmannsretten finner ikke grunnlag for at herredsretten har anvendt loven feil m.h.t. 3. alternativ. Heller ikke fremstår skjønnet som vilkårlig eller grovt urimelig. Tvistemålsloven §176 første ledd. Lagmannsretten unnlot i sin forrige kjennelse å ta stilling til herredsrettens utmåling av omkostninger. Herredsretten har i sin dom av 11. september 1996 på side 29-31, dels ved referat av fylkeskommunens anførsler og dels ved rettens egne vurderinger, gitt en rimelig fyldig begrunnelse for hvorfor omkostningene ble fastsatt til det beløp som var krevet. Begrunnelsen er gjentatt i en noe omskrevet form i avgjørelsen av 19. februar 1997. Herredsretten har særlig lagt vekt på å begrunne hvorfor den aksepterer fylkeskommunens engasjement av sakkyndige vitner. Når omkostningene i en sak er store, må det antakelig stilles krav til en nærmere begrunnelse for å godta en omkostningsoppgave, jfr [[Rt-1989-1136]]. Lagmannsretten anser på dette punkt begrunnelsen for å være tilstrekkelig fyldig til å prøve lovanvendelsen, og lagmannsretten kan ikke se at denne er beheftet med feil. Heller ikke fremtrer herredsrettens avgjørelse som hverken vilkårlig eller klart urimelig. Herredsretten har med rette pekt på at fylkeskommunen må gis tilstrekkelig anledning til å engasjere sakkyndig hjelp for å beskytte seg mot et såvidt betydelig krav som ble reist. Salærfastsettelsen til meddommerne. Herredsretten har foretatt en ny salærfastsettelse etter lagmannsrettens opphevelse. Den nye fastsettelsen er likelydende med den forrige. De sakkyndige meddommerne er honorert med kr 350 pr. time. Det er tatt med tid i hovedforhandling og 25 timers etterarbeid. Salæret er fastsatt til kr 21000 for hver av de to. Timeantallet er ikke angrepet i kjæremålet, og lagmannsretten finner ikke grunnlag for nærmere å vurdere timetallet i seg selv. Derimot har de kjærende parter anført at timesatsen er for høy. Salær til meddommere fastsettes etter forskrift av 15. februar 1983 slik den lyder etter endring av 20. desember 1994. Det følger av forskriftens §1-2 at den normale sats er kr 1000 pr dag for dager som går med til å møte på rettsstedet. Høyesteretts kjæremålsutvalg har i kjennelse inntatt i [[Rt-1996-479]] tolket forskriftens §1-4 om dekning av tapt arbeidsfortjeneste for bl.a. meddommere. §1-4 sier at tapt arbeidsfortjeneste bare kan dekkes "for de dager tjenestegjøringen, inklusive reisetid, har vart", og Kjæremålsutvalget tolket dette uttrykket slik at det også må omfatte nødvendig arbeid ut over selve rettsdagene. §1-2 bruker uttrykket "dag ... som går med til møte på rettsstedet i saken". Dette synes å angi en snevrere ramme for hvilket arbeid som kan honoreres, i forhold til i hvilket omfang tapt arbeidsfortjeneste kan kompenseres. Samtidig gir §1-2 siste ledd adgang til å fastsette høyere sats i særlige tilfelle. Det må antas at man ved denne unntaksregelen nettopp har tatt sikte på å sikre at domstolene i enhver sak skal kunne skaffe seg den nødvendige fagkyndighet som saken krever, og at det da kan være nødvendig å godtgjøre meddommerne med høyere satser enn normalsatsen. De to meddommerne er sakkyndige og oppnevnt i medhold av domstolloven §88. Normalsatsen gjelder også for disse, jfr forskiftens §1-2 annet ledd bokstav c. Dersom godtgjørelse skjer med høyere satser etter §1-2 siste ledd, skal de omstendigheter som begrunner den høyere sats angis. Herredsretten har begrunnet satsen med at saken krevet særlig kyndighet og at den har medført langt mer arbeid for meddommerne enn det som er vanlig. Lagmannsretten bemerker at behovet for sakkyndighet i seg selv ikke er tilstrekkelig grunn for å fravike normalsatsen. Dette følger allerede av at normalsatsen også gjelder for meddommere oppnevnt i medhold av domstolloven §88. Herredsretten sier imidlertid at saken krevet særlig sakkyndighet. Det er et forhold som kan begrunne en høyere sats. Likeledes det at saken krevet langt mer arbeid enn det som er vanlig. Herredsretten må forstås slik at den da sikter til hva som er vanlig arbeidsbyrde for sakkyndige meddommere til sammenlignbare saker, - både m.h.t. arbeidets vanskelighetsgrad og omfang. Samtidig har herredsretten anvendt en ren timesats og fastsatt denne til kr 350. Dette er ikke i samsvar med den satsberegning som forskriften anviser. Herredsretten har vist til forskriftens §1-2 siste ledd, men uten å forklare nærmere hvorfor den anvender en sats på kr 350 pr. time. Heller ikke gir herredsretten noen begrunnelse for hvorfor arbeid ut over selve rettssdagene skal honoreres, og i tilfelle hvilket rettslig grunnlag dette bygger på. Det opplyses heller ikke noe om hvorvidt meddommerne er fast ansatte og i sine respektive stillinger er trukket i lønn for fravær knyttet tjenestegjøringen i retten. Herredsretten har herunder heller ikke tatt stilling til om satsene i forskriftens §1-4 også kan ansees å angi en ramme for hvilke satser som kan tilkjennes i medhold av §1-2 siste ledd. Slik herredsretten har utformet sin begrunnelse, har lagmannsretten ikke grunnlag for å se om herredsretten har anvendt forskriften riktig. Salærfastsettelse skjer ved en administrativ beslutning hos retten. Det er noe uklart hvilke krav som stilles til begrunnelse av en slik beslutning, men i og med at den er gjenstand for kjæremål, så må det i alle fall kreves at begrunnelsen gir kjæremålsretten mulighet for å prøve om avgjørelsen er truffet på et riktig rettslig grunnlag. Det blir da uten betydning om kravet til begrunnelse forankres i tvistemålsloven eller i forvaltningsloven. Herredsrettens dom må etter dette bli å oppheve for så vidt gjelder salærfastsettelsen til meddommerne, og hjemvise til ny behandling, jfr tvistemålsloven §403 annet ledd, jfr §384 annet ledd nr 5, jfr §383 annet ledd, jfr Schei, Tvistemålsloven bind I side 389-90 og bind I side 356-57, jfr §386 annet ledd. Det forutsettes at herredsretten ved den nye behandling fastsetter salæret ved egen beslutning og ved tilleggsdom fastsetter hvem av partene som skal bære salæret som saksomkostning. Før herredsretten fastsetter salæret påny, bør meddommerne gjøres kjent med at den tidligere salærfastsettelse er angrepet, da de må ansees som parter i kjæremålet mot salærfastsettelsen. Sammenfatning. Kjæremålet har delvis ført frem. Herredsrettens avgjørelse punkt 2 blir å oppheve og hjemvise. Den er som nevnt gitt uriktig betegnelse idet domsformen skulle ha vært brukt. Lagmannsretten har imidlertid rettet avgjørelsen i medhold av tvistemålsloven §156 i forbindelse med kjæremålet og anvender riktig betegnelse i sin slutning. Saken er dels vunnet og dels tapt. Lagmannsretten finner at saksomkostninger da ikke tilkjennes, jfr tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr §174 første ledd. Unntaksreglene er vurdert og ikke funnet anvendelige her. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Herredsrettens dom av 19. februar 1997 post 2 oppheves og hjemvises til ny behandling i herredsretten. For øvrig stadfestes dommen. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
