Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder krav om opphevelse av overligningsnemdas fastsettelse av inntektsskatt og tilleggsskatt for inntektsårene 1996 og 1997. Steinar Hardersen inngikk den 14. november 1995 leiekontrakt med Roar Posti omfattende lokaler i Altaveien 271, bestående av butikk- eller lagerlokale på til sammen 80 m2. Hardersens plan med lokalene var oppstart av storkiosk, men dette ble skrinlagt allerede i 1996. Hardersen satte imidlertid inn spilleautomater i de leide lokalene fra det tidspunkt han overtok lokalene den 1. desember 1995. Hardersen er en erfaren næringsdrivende i Alta, og eier og driver blant annet Bobbo storkiosk. Automatene var eid av Karasjok Biljardservice AS, som i henhold til kontrakt mottok 50% av brutto inntekt, dvs. automatenes omsetning fratrukket utbetalte premiebeløp. Resterende 50% av brutto inntekt tilfalt oppstilleren av automatene, Steinar Hardersen. Rolf Richard Hansen, eier og driver av Rasch Hansen Regnskapsbyrå - i 1998 regnskapsfører for Hardersen - fremleide forretningslokalene i Altaveien 271 hos Hardersen fra 4. juni 1996. Som en del av fremleieforholdet skulle Hansen holde tilsyn med automatene, og foreta tømming og kontroll av disse. Hardersen og Hansen ble enige om en avtale hvoretter Hansen skulle overta oppstillerrollen, foreta den hele kontroll av automatene, herunder tømming og oppgjør med Karasjok Biljardservice AS. Hansen skulle tilføres oppstillerens 50% andel av automatinntektene etter fradrag av gevinstutbetalinger, men slik at Hardersen ble tilført en del av denne halvdelen. Tvistens kjernepunkt er hvor mye som skulle tilføres Hardersen og om dette var betaling av fremleie eller rene andeler av inntekter fra automatene. Det vises til partenes anførsler og rettens bemerkninger nedenfor. Hardersen har forklart at de pengene han mottok fra automatene via Hansen, ble holdt i safe i selskapet Bobbo storkiosk, før de ble bokført ut av kasse i hans firma og inn på bankkonto. Denne bokføringen ble ikke gjort før etter at automatene var blitt godkjente til oppstilling og spill av offentlige myndigheter. Alta ligningsnemnd fattet den 17. desember 1998 vedtak i endringssak for Steinar Hardersens ligning for inntektsårene 1996 og 1997. Bakgrunnen for endringssaken var bokettersyn hos Bobbo storkiosk v/Steinar Hardersen. Ligningsnemnda øket inntekten for 1996 med 68.394 kroner, som ikke vedrører denne saken, og for 1997 med 379.098 kroner, hvorav 253.641 kroner var korrigering i alminnelig inntekt grunnet ikke inntektsførte provisjonsinntekter fra automatutleie. Hardersen ble samtidig ilagt 30% tilleggsskatt. Alta ligningsnemnd fattet den 23. august 1999 påny vedtak i endringssak vedrørende Hardersens ligning for inntektsårene 1995, 1996 og 1997. Saken gjaldt kontroll av provisjonsinntekter fra spilleautomater. Hardersen fikk forhøyet sin næringsinntekt for 1995 med 91.094 kroner, for 1996 med 681.230 kroner og for 1997 med 350.672 kroner. Forhøyelsen for inntektsåret 1997 hensyntok vedtaket av 17. desember 1998, og korrigerte for forhøyelsen som der ble foretatt. Ligningsnemnda fant at den manglende bokføring av provisjonsinntekter fra spilleautomatene var meget alvorlig, og forsettlig - eller i det minste grovt uaktsom. Steinar Hardersen ble derfor ilagt 60% tilleggsskatt i medhold av ligningsloven §10-2 og §10-4. Nærværende tvist gjelder kun deler av inntektsøkningen: 106.510 kroner for 1996 og 56.992 kroner for 1997, som Hardersen mener uhjemlet er tilordnet hans inntekt. Hardersen påklaget ligningsnemndas vedtak, og overligningsnemnda fattet den 19. mai 2000 vedtak i klagesak hvoretter ligningsnemndas vedtak ble fastholdt. Steinar Hardersen reiste søksmål mot Staten v/Finnmark fylkesskattekontor for Alta tingrett (daværende herredsrett) ved stevning av 9. november 2000. Han nedla påstand om opphevelse av ligningen for inntektsårene 1996 og 1997, samt opphevelse av tilleggsskatten. Staten v/Finnmark fylkesskattekontor tok til motmæle i tilsvar og nedla sammenfallende påstand om opphevelse av ligningen hva angikk inntektsåret 1996, slik at det i det skjønnsmessige grunnlag for inntektsfastsettelsen ble fratrukket 22.535 kroner. For øvrig ble det fra statens side nedlagt påstand om frifinnelse. Begge parter krevde seg tilkjent saksomkostninger. Alta tingrett avsa den 9. april 2001 dom med slik slutning: «1. Ligningen for Steinar Hardersen for 1996 oppheves. Ved ny ligning fratrekkes i skjønnsgrunnlaget kr 22.535,00. 2. For øvrig frifinnes staten v/Finnmark fylkesskattekontor. 3. Steinar Hardersen plikter innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Staten v/Finnmark fylkesskattekontor med kr 38.490 - kronertrettiåttetusenfirehundreognitti-.» Om saksforholdet og partenes anførsler for tingretten, vises til dommen. Steinar Hardersen har i rett tid påanket tingrettens dom, og han har nedlagt samme påstand som for tingretten. Staten v/Finnmark fylkesskattekontor har tatt til motmæle i tilsvar og nedlagt påstand om at tingrettens dom stadfestes. Begge parter har krevd seg tilkjent saksomkostninger for begge retter. Ankeforhandling ble avholdt i Tromsø den 13. desember 2001. Det ble avgitt partsforklaring fra Steinar Hardersen og avhørt to vitner. Bevisførselen for øvrig, herunder partenes dokumentasjon, fremgår av rettsboken. Saken står for lagmannsretten i vesentlig samme stilling som for tingretten. Steinar Hardersen har i det vesentlige anført: Problemstillingen er hvordan provisjonsinntektene fra spilleautomatene som var oppstillet i Altaveien 271 skal fordeles mellom Steinar Hardersen og Rolf R. Hansen fra 4. juni 1996 og ut året, samt for hele inntektsåret 1997. Hardersen og Hansen er enige om fordelingen. Hardersen skulle tilføres 20% av den halvdel av provisjonsinntektene som tilkom oppstiller, og Hansen skulle tilføres resterende 80% av denne halvdel. Anvendt på de totale provisjonsinntekter skulle Hardersen motta 10%, Hansen skulle motta 40% og resterende 50% tilfalt Karasjok Biljardservice AS. Staten får ikke inn mer skatt ved å foreta den fordeling Finnmark fylkesskattekontor og ligningsnemnda og overligningsnemnda går inn for - 40% av oppstillers halvdel til Hardersen og 60% av oppstillers andel til Hansen, enn i forhold til ovennevnte avtale mellom partene. Spørsmålet er imidlertid hos hvem av disse to skatteyterne pengene skal hentes. Det hele er altså kun et spørsmål om tilordning av inntekt. Hvis man skal fravike de opplysninger Hardersen og Hansen har gitt i fellesskap i Hansens oppstilling av 10. september 1999, er det uansett staten som har bevisbyrden for den tvil som oppstår. Bevisbyrden er ikke oppfylt. Hansens opplysninger i bevismaterialet for øvrig er ikke troverdig fordi Hansen uansett har sine egne interesser å vareta. Dersom staten følger disse to partenes avtaler, vil det føre til en forhøyelse av Hansens inntekt i forhold til det han selv har oppgitt i sine selvangivelser. Hansens bokføring av bilag fra automatdriften er ikke troverdig, og retten kan derfor ikke bygge på dette. Skjæringstidspunktet for tilordningen er 4. juni 1996. Etter dette skal provisjonsinntektene fra automatene tilordnes Hansen. I følge avtalen mellom Hardersen og Hansen, var 20% av den provisjonsinntekt Hansen tilkom som oppstiller av automatene betaling av fremleie for lokalene. Hardersen har angrepet kun deler av endringsligningen, og aksepterer at vilkårene for tilleggsskatt er til stede. Det foreligger ikke slik skyldgrad hos Hardersen som kreves for ileggelse av 60% tilleggsskatt. Det var Rolf R. Hansens usikkerhet omkring spørsmålet om godkjenning av spilleautomatene som var grunnen til at Hardersen utsatte bokføringen av provisjonsinntektene. Samtlige inntekter fra spilleautomatene som tilkommer Hardersen fremkommer i hans regnskaper. Hardersen har i høyden gjort seg skyldig i en feilperiodisering. I samråd med daværende regnskapsfører Hansen, skulle inntektsføringen avventes til Hardersen stiftet aksjeselskap. Hansen førte ikke automatinntektene korrekt i 1998 selv om Hardersen påpekte dette, fordi Hansen allerede hadde bokført disse i sitt eget regnskap med feil fordelingsnøkkel. Hardersen kunne ikke vite om disse misforholdene og kvalifiserer derfor ikke til høyeste sats tilleggsskatt. Uansett har Hardersen foretatt korreksjoner av eget tiltak. Tilleggsskatten kan ikke settes høyere enn 15%, eller i alle fall ikke over 30%. Steinar Hardersen nedla slik påstand: «1. Ligningen for 1996 og 1997 oppheves. Ved ny ligning fratrekkes i skjønnsgrunnlaget kr 106.510 for 1996 og kr 56.992 for 1997. 2. Vedtak om å ilegge tilleggsskatt med 60% for 1995, 1996 og 1997 oppheves. 3. Steinar Hardersen tilkjennes sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten med tillegg av 12% rente fra dommen forkynnelse til betaling skjer.» Staten v/Finnmark fylkesskattekontor har i det vesentlige anført: Steinar Hardersen er en erfaren og dreven forretningsmann som siden 1995 har hatt egen næringsvirksomhet med en omsetning på omlag 6. mill. pr. år. Han plikter å kjenne skattereglene. Avtalen mellom Hardersen og Hansen fremkommer gjennom det Hansen nedfelte i sine, om enn mangelfulle, men løpende førte bilag fra automatdriften. Hansen måtte være oppmerksom på mulighetene for eventuelt ettersyn for det tilfelle han førte bilagene feil. Det er flere detaljer fra såvel Hardersens egne oppstillinger som Hansens bilag som understøtter en avtale hvoretter Hardersen skulle motta provisjonsinntekter fra automatdriften med 40% av den halvdel som tilkom oppstiller, eller 20% av den totale inntekt fra automatene. Hardersen har dessuten «sklidd» gradvis på prosentsatsene etter som saken har utviklet seg. Hansens opplysninger om avtalen mellom Hardersen og ham selv i brevet av 10. september 1999, er ikke bindende for statens vurdering av inntektsføringen av provisjonsinntektene. Uansett hvordan Hansen har ført bilagene fra automatdriften, herunder spørsmålet om det kunne manipuleres med dato og annet, bekrefter revisor Rødmyr at Hansens regnskaper er fortløpende ført. Hardersen hadde selvstendig plikt til å føre sine regnskap, ta vare på bilag og sørge for innrapportering av inntekt. Han fritas ikke for sitt ansvar om Hansen på sin side skulle ha gjort feil i sin bokføring. Spørsmålet som står sentralt i rettens avgjørelse er rett og slett hvor mye inntekt Hardersen skulle motta fra automatdriften. Hardersen kan ikke høres med at inntektene som skulle tilføres ham fra automatene egentlig var fremleie betalt av Hansen for hans disponering av lokalene i Altaveien 271. Derimot - hvis det legges til grunn at Hansen og Hardersen hadde samdrift av automatene - er veien kort til å konstatere forsett med hensyn til den mangelfulle bokføringen og innrapporteringen, samtidig som det er forståelig at - og hvorfor - Hardersen unnlot å føre inntektene. Hardersen kan heller ikke høres med at det var regnskapsfører Hansens feil at inntektene ikke ble inntektsført. Hardersen har erkjent at han oppbevarte penger i sin safe, og ikke førte dem til inntekt før på et senere tidspunkt. Hvis årsaken til dette var at han var i tvil om lovligheten av inntektene, forelå det i hvert fall forsettlig overtredelse og grunnlag for høyeste tilleggsskatt. Det er først for lagmannsretten at Hardersen skylder på at Hansen ikke førte regnskapene i henhold til reglene, og at det var grunnen til manglende bokføring. Til dette kommer at Hardersen, når han først førte en del av disse inntektene i 1998, førte dem i regnskapet til et aksjeselskap som ikke hadde oppebåret inntektene. Hardersen tiltok seg uberettiget skattekreditt. Hardersen unnlot dessuten å føre 104.000 kroner - som han etter bokettersynet - og i forhold til sine egne oppstillinger visste manglet i regnskapene. Det er ført bevis for at overligningsnemndas vedtak var basert på riktige og fyllestgjørende faktiske grunnlag da vedtaket ble fattet. Overtredelsen av ligningsloven §10-4 skjedde i det øyeblikket selvangivelsen ble innlevert. Det er ikke overensstemmelse mellom de tall Hardersen visste om og de instrukser han mener å ha gitt til regnskapsfører Hansen. Det er grunnlag for å anvende høy sats på tilleggsskatten. Ingen av Hardersens feilføringer har vært enkle å oppdage. Staten v/Fylkesskattekontoret i Finnmark nedla slik påstand: «1. Herredsrettens dom stadfestes. 2. Staten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12% rente fra dommens forkynnelse til betaling skjer.» Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten, og kan i det vesentlige slutte seg til dennes begrunnelse. Lagmannsretten skal likevel bemerke: Spørsmålet om gyldigheten av overligningsnemndas vedtak hviler på hvorvidt overligningsnemda, derunder ligningsnemda - hvis vedtak ble stadfestet - hadde et riktig og fyllestgjørende grunnlag for vedtaket om å øke Hardersens inntekt for inntektsårene 1996 og 1997. Lagmannsretten finner bevist, og legger til grunn som ubestridt, at de spilleautomatene som var plassert i Altaveien 271 ga en provisjonsinntekt som, hvis man anvender en fordelingsprosent mellom Hardersen og Hansen på 40/60 av oppstillers halvdel, ville gi et inntektspåslag som foretatt av ligningsnemnda og stadfestet av overligningsnemnda. Problemstillingen er etter dette hvor meget Hardersen skulle oppebære etter avtalen mellom ham og Rolf R. Hansen. Lagmannsretten legger til grunn som ubestridt at Hansen overtok oppstillers ansvar for spilleautomatene i Altaveien 271 den 4. juni 1996. Etter dette tidspunkt var det Hansen som tømte automatene, telte opp pengene og foretok oppgjør overfor Karasjok Biljardservice AS - som mottok 50% av inntektene. Lagmannsretten finner videre bevist at Hardersen og Hansen hadde en avtale om fordeling av oppstillers del av provisjonsinntektene seg i mellom. Det er imidlertid ikke grunn til å feste lit til Hardersens forklaring om at hans andel av automatinntektene skulle være som ren husleie å regne. Disse beløpene ble ikke ført som leieinntekter i Hardersens regnskap. Hardersen har selv forklart at grunnen til at mottatte beløp ikke ble ført i hans bøker, var usikkerhet omkring spilleautomatenes lovlighet, hvilket ikke skulle være noen grunn hvis hans andel av inntektene var å regne som husleie for Hansens fremleie. Lagmannsretten finner bevist at Hardersen skulle motta en andel av automatinntektene som ren provisjonsinntekt. Når det gjelder størrelsen på Hardersens andel, konstaterer lagmannsretten at denne var basert på en muntlig avtale mellom Hardersen og Hansen, eller i alle fall at ikke annen avtale er dokumentert. Rolf R. Hansen er ikke ført som vitne for lagmannsretten, og Hardersen hevder selv at han kun skulle motta 10% av de totale inntektene, tilsvarende 20% av den halvdel som tilfalt oppstilleren. Lagmannsretten finner, i likhet med tingretten, og etter en samlet og konkret vurdering av de foreliggende bevis, at avtalen mellom Hardersen og Hansen var slik at Hardersen skulle motta 20% av de samlede inntekter på automatene, tilsvarende 40% av den halvdel som var til fordeling mellom dem. Hansens løpende regnskap viser konsekvent føring av inntekter fordelt 40/60 mellom Hardersen og Hansen. Hardersens forklaring for lagmannsretten viser at Hansen tilbød Hardersen 40% av oppstillers halvdel, men at Hardersen nektet å motta mer enn 20% av denne. Lagmannsretten finner ikke dette sannsynlig. Fordelingen 40/60 styrkes ytterligere av Hansens brev av 10. september 1999. Brevet innleder med en henvisning til et møte mellom Hardersen og Hansen, hvor førstnevnte bestrider fordeling av inntektene, hvilket indikerer at partene ikke var enige om fordeling 20/80 før møtet. Videre fremgår at partene «er blitt enige om» en fordeling på 20/80 mellom Hardersen og Hansen, hvilket også henspeiler på en situasjon som ikke var før møtet var ferdig. Overligningsnemnda var ved sin behandling av saken kjent med ovennevnte brev, og har for sitt skjønn konkludert med at den nye avtale mellom partene som brevet gir uttrykk for, ikke gir et mer riktig resultat enn hva som ble lagt til grunn i de tidligere vedtak. Dette innebærer at Hardersens inntekt i inntektsåret 1996 skulle økes med 106.510 kroner, og i inntektsåret 1997 økes med 56 992. Disse beløpene utgjør de omtvistede 20% av provisjonsinntektene disse årene, og som omfattes av Hardersens påstand, pkt. 1. Lagmannsretten finner, som tingretten, at det ikke hefter slike feil ved de faktiske omstendigheter som er lagt til grunn for overligningsnemndas vedtak, at det gjør dette ugyldig. Hardersen har for inntektsårene 1995, 1996 og 1997 fått øket sin inntekt med henholdsvis 91.094 kroner, 681.230 kroner og 350.672 kroner. Hertil kommer økningen med 253.641 kroner for 1997, som ble foretatt etter bokettersynet. Hardersen har for lagmannsretten erkjent at det foreligger grunnlag for tilleggsskatt, men ikke med høyeste sats fordi han ikke utviste forsett eller grov uaktsomhet da han unnlot å oppgi inntektene til beskatning. Overligningsnemnda har anvendt ligningsloven §10-4 nr. 1 som hjemmel for ileggelse av tilleggsskatt. Bestemmelsen lyder slik: «Tilleggsskatt skal i alminnelighet beregnes med 30 pst. Er handlingen som nevnt i §10-2 nr. 1 utøvet forsettlig eller ved grov uaktsomhet, kan tilleggsskatt beregnes med inntil 60 pst.» Ved vurderingen av vedtakets gyldighet skal det som hovedregel bare tas hensyn til opplysninger som forelå for nemnda. Opplysninger som fremlegges, eller kommer for en dag etter at selvangivelse er innlevert, kan det som hovedregel bare tas hensyn til dersom vilkårene i ligningsloven §10-4 nr. 3 er til stede, jf. [[Rt-1988-539]] og [[Rt-1995-1288]]. I likhet med tingretten finner lagmannsretten at det er grunnlag for å opprettholde en tilleggsskatt på 60%. Hardersen hadde god erfaring som forretningsmann da disse forholdene oppstod. Det er ikke tale om enkeltstående feilføringer, men snarere et mønster hvor Hardersen selv har forklart at han over lengre perioder holdt kontante midler fra automatdriften i sin safe, uten at disse var bokført. Hardersen har oppgitt at grunnen til dette var usikkerhet vedrørende lovligheten av automatene, og det bemerkes at Hardersen selv mente å kunne føre bevis for at disse hele tiden var lovlige etter de regler og den praksis som sentrale myndigheter håndhevet. Grunnen til at pengene ble holdt unna Hardersens regnskaper er i relasjon til denne saken uten interesse. Hardersen har, slik lagmannsretten ser det, erkjent å forsettlig ha unnlatt å inntektsføre og innberette store beløp for inntektsårene 1995, 1996 og 1997. At Hardersen senere, og da i 1998 - etter at han opprettet et aksjeselskap - førte deler av disse inntektene i aksjeselskapets regnskap - endrer ikke vurderingen. Lagmannsretten kan ikke finne at Rolf R. Hansens inntreden som regnskapsfører for aksjeselskapet i 1998 endrer denne situasjonen. Uansett hvilke råd Hansen måtte ha gitt Hardersen, og uansett det forhold at Hardersen hva angår skyldkravene i ligningsloven §10-4 nr. 1 ikke skal identifiseres med sin regnskapsfører, finner lagmannsretten at overtredelsene ble begått før Hansen kom inn og fikk noe ansvar for bokføringen. Ytterligere viser lagmannsretten til at Hardersen ikke har angrepet, og således avfunnet seg med, inntektsøkningen i 1995 samt økningene for så vidt gjelder de beløp som overstiger de omtvistede 106.510 kroner og 56.992 kroner i henholdsvis 1996 og 1997. Lagmannsretten er på dette grunnlag enig med tingretten og dens vurdering av spørsmålet om tilleggsskatt, og finner at Hardersen opptrådte forsettlig da han unnlot å innberette inntektene for årene 1995, 1996 og 1997. Lagmannsretten kan ikke prøve prosentsatsen som er benyttet, jf. [[Rt-1993-383]]. Anken har vært forgjeves. Hardersen skal etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte statens saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten har vurdert, men ikke funnet at det foreligger slike særlige grunner som tilsier anvendelse av unntak fra erstatningsplikten. Advokat Holm har i omkostningsoppgaven for staten krevd til sammen 60.725 kroner i omkostninger for lagmannsretten, hvorav 35.200 kroner er salær eks. mva., og 25.525 kroner er utgifter og merverdiavgift til det offentlige. Lagmannsretten finner at omkostningene har vært nødvendige, jf. tvistemålsloven §176 første ledd, og legger oppgaven til grunn. Ved vurdering av omkostningene for tingretten legges lagmannsrettens resultat til grunn, og hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd får anvendelse. Unntaksregelen i §172 annet ledd er vurdert, men ikke funnet anvendelig. Det gjøres ikke endringer i tingrettens omkostingsfastsettelse. Dommen er enstemmig. Slutning: 1. Tingrettens (herredsrettens) dom stadfestes. 2. Steinar Hardersen betaler 60.725 - sekstitusensyvhundreogtjuefem - kroner i saksomkostninger til staten v/Finnmark fylkesskattekontor innen 2 - to uker etter forkynnelse av dommen. Fra forfallsdato løper rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd - for tiden 12% p a - til betaling skjer. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
