Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
I denne sak, som gjelder krav fra Ole Johannes Haug v/verge Ole Haug om odelsløsning av eiendommen Kjærbo, g.nr. 282, br.nr. 48 av skyld mark 0,25 i Gran som ved skjøte 21. november 1952, tinglyst 27. november s. å., ble overdratt til fru Tora Raassum av Ole Haug som den nærmeste odelsberettigede, avsa Hadeland og Land herredsrett - dommerfullmektig Kåre Michelsen i henhold til alminnelig bemyndigelse og tre domsmenn - dom med slik domsslutning: «Tora Raassum frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Dommen er avsagt under dissens, idet rettens formann, dommerfullmektigen, stemte for å ta saksøkerens løsningskrav til følge. Med hensyn til saksforholdet viser en til herredsrettens domsgrunner samt til de supplerende faktiske opplysninger som er gitt nedenfor i forbindelse med lagmannsrettens bemerkninger. Denne dom har saksøkeren, Ole Johannes Haug v/verge Ole Haug i rett tid påanket til lagmannsretten og har under ankeforhandlingen lagt ned slik påstand: «1. Ankemotparten dømmes til å utferdige skjøte til den Side:15 ankende part på eiendommen Kjærbo g.nr. 282, br.nr. 48 av skyld mark 0,25 i Gran mot å motta løsningssummen kr. 15 970,00 med fradrag for eventuelle pr. løsningsdagen på hvilende pengeheftelser og til å fravike eiendommen 14. april 1955. 2. Ankemotparten dømmes til å erstatte den ankende part sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten.» Saksøkte, fru Tora Raassum, bar tatt til gjenmæle og har for lagmannsretten lagt ned slik påstand: «Herredsrettens dom stadfestes og den ankende part dømmes til å betale saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.» Den ankende part, Ole Johannes Haug v/verge Ole Haug, hevder at herredsrettens flertall, domsmennene har tatt feil når det har funnet at odelsgodset er en hustomt hvor det bygges beboelseshus og derfor er odelsfri etter lov nr. 1 av 16. juli 1907 §1 nr. 2 a. For øvrig har den ankende part gjort gjeldende de samme rettslige og faktiske anførsler for lagmannsretten som for herredsretten. Ankemotparten, fru Tora Raassum, som henholder seg til den avgjørelse herredsrettens flertall er kommet til og den begrunnelse det har gitt, har for øvrig for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende de samme faktiske og rettslige anførsler som for herredsretten. Etter bevisførselen under ankeforhandlingen har ankemotparten funnet å burde frafalle som selvstendig subsidiær innsigelse at eiendommen i egenskap av småbruk skulle være odelsfri etter §1, nr. 2 b i loven av 1907. Videre har ankemotparten etter bevisførselen under ankeforhandlingen frafalt den under ankeforberedelsen fremsatte nye innsigelse at det foreligger odelssvik fra den ankende parts - eller nærmere bestemt fra vergen Ole Haugs side. Derimot fastholder ankemotparten også for lagmannsretten den allerede for herredsretten fremsatte innsigelse at fru Tora Raassum må bli å frifinne allerede av den grunn at fremme av denne løsningssak innebærer et misbruk av odelsrettsinstituttet fra den ankende parts side idet løsningssaken kun er motivert i personlig uvilje fra Ole Haugs side mot søsteren fru Tora Raassum og ønsket om at hun i hvert fall ikke skal få beholde eiendommen. Det er ikke den umyndige sønns interesser, og heller ikke hensynet til hovedbølets rasjonelle størrelse og drift, som har ført til denne løsningssak. Den forfølger derfor ikke noen odelsrettslig beskyttelsesverdig interesse. Under ankeforhandlingen har Ole Haug avgitt partsforklaring på vegne av og som verge for den umyndige ankende part sønnen Ole Johannes Haug, som er født i mars 1939. Ankemotparten, fru Tora Raassum, har likeledes avgitt partsforklaring, og sammen med henne hennes mann Hans Evensen Raassum. Videre er det avhørt tre vitner, som alle er nye for lagmannsretten. Lagmannsretten har også foretatt Side:16 åstedsbefaring. I denne deltok også den ankende parts verge Ole Haug og ankemotparten fru Tora Raassum, hennes mann, og sønnen Kjell Ellef Raassum (2. vitne), samt partenes prosessfullmektiger. Endelig er det fra begge sider foretatt en del dokumentasjoner og fremlagt en del nye dokumenter hvorav spesielt nevnes: skjøte datert 30. april 1952, tinglyst s.d. fra Hans Evensen Raassum til sønnen Eivind Hansen Raassum, erklæring av 24. april 1954 fra Ole Haug som verge for Ole Johannes Haug vedrørende samtykke til fraskillelse av en parsell fra eiendommen Kjærbo på nærmere bestemte vilkår, forhandlingsprotokoll for Jaren Vel-forening og skylddelingsforretning av 11. oktober, tinglyst 18. oktober 1952, over Kjærbo. Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsrettens flertall, og skal i tilknytning til den begrunnelse som herredsrettens flertall har gitt anføre: Herredsretten har lagt til grunn at eiendommen «Kjærbo», g.nr. 282, br.nr. 48 av skyld mark 0,25 i Jaren - som nå er gjenstand for dette odelsløsningssøksmål (heretter benevnt «tomten») - har et areal på i alt 9,2 mål. Det er på det rene at denne arealangivelse bygger på de grenselinjemålinger og den arealberegning som tidligere herredsagronom i Brandbu, Torstein Treholdt, foretok i 1947 umiddelbart før og i forbindelse med opprettelsen av kjøpekontrakten mellom partene den 16. juni 1947. Forholdet er imidlertid at tomtens areal faktisk er mindre. Det er for det første på det rene - og erkjent av den ankende part - at disse 9,2 mål må reduseres med de 73,8 kvm som allerede før odelsovertaksten med den ankende parts samtykke var blitt fraskilt og solgt til S/L Gartnernes og Hagebrukernes Salgslag i Jaren. Denne arealreduksjon er det for øvrig allerede tatt hensyn til under odelsovertaksten. Dernest er det også på det rene at det av tomten, etter herredsrettens dom, er blitt fra skilt og solgt - likeledes med den ankende parts samtykke - ytterligere en parsell på 244,50 kvm til S/L Gartnernes og Hagebrukernes Salgslag, jfr. den foreviste erklæring av 24. april 1954 fra den ankende part. De 9,2 mål eller 9200 kvm må derfor i dag bli å redusere med i alt 318,3 kvm til 8881,70 kvm eller til ca. 8,9 mål. Etter bevisføringen under ankeforhandlingen er det imidlertid grunn til å anta at også denne reduserte arealangivelse (ca. 8,9 mål) ligger ikke uvesentlig over det riktige faktiske areal. Det er således på det rene at skylddelingsmennenes oppmåling av grenselinjene gir en totallengde som er hele 22,50 m kortere enn den oppmåling som herredsagronom Treholdt foretok og som lå til grunn for partenes arealberegning. Videre er det under ankeforhandlingen fremlagt en erklæring av 21. august 1954 fra Den Private Opmaaling v/ingeniør E. F. Hallén, hvori det uttales at 5 av de lengste grenselinjer i planen (Treholdts) er tegnet i større målestokk enn 1: 1000 av de tilsvarende lengder ifølge skylddelingsdokumentet, samt at de i skylddelingsdokumentet anførte lengder er fremkommet ved å gå Side:17 opp grenselinjene med målebånd langs marken. Det heter videre i ingeniør Halléns erklæring: «Da måleteknisk alle arealer skal utmåles i horisontalprojeksjon, vil en utmåling av grenser langs marken vise for store lengder i alle tilfeller hvor terrenget ikke er nøyaktig horisontalt. Da angjeldende parsell, etter herr Raassums uttalelse, er kupert langs grensene, vil alle de i skylddelingsdokumentet utmålte grenselinjer være større enn de som skal benyttes ved arealberegningen. Begge de anførte feilkilder må redusere det utmålte areal. Reduksjonen vil være avhengig av kuperingen langs grensene, og kan ved sterk kupering bli ganske betydelig.» Da tomten, som det viste seg under åstedsbefaringen, er meget sterkt kupert, finner lagmannsretten under hensyntagen til de 318,3 kvm som er blitt fraskilt, samt til de feilfaktorer ved arealberegningen som ingeniør Hallén har påpekt, å måtte legge til grunn at tomten faktisk kan være ikke uvesentlig mindre enn 9,2 mål. Det riktige faktiske areal vil først kunne bringes på det rene etter en ny nøyaktig oppmåling av grenselinjene og en arealberegning i samsvar med de gjengse prinsipper for arealberegning. Lagmannsretten kunne under åstedsbefaringen konstatere at tomten er i høyeste grad kupert med stor høydeforskjell mellom det høyeste nord-østre punkt på toppen og der den støter til Jarenvannet. En meget steil atkomstvei fører opp i nord-sydlig retning fra det nord-vestre hjørnet av tomten. Fra der denne vei fører inn på tomten, stiger terrenget ytterligere meget sterkt mot den nord-østre grenserygg. Det er på denne høyeste del av tomten huset og uthuset er tenkt bygget. Fra denne grenserygg og videre ned til selve grenselinjen mot nord-øst-øst, stuper terrenget mer eller mindre loddrett ned i et skogkledd lende. Lenger syd-øst langs samme grenserygg stuper terrenget ned i et nedlagt stenbrudd, som nå er bevokset med sparsom skog. Når man står på det høyeste punkt av tomten - der huset er tenkt bygget - og ser nedover mot syd-vest, der tomten støter mot Jarenvannet, har man en usedvanlig vakker og vid utsikt utover Jarenvannet og landskapet i den retning. Terrenget faller i naturlige avsatser og små kuperinger nedover. Blikket fanges også inn av en vakker lund med høye trær på en isolert forhøyning i terrenget lenger nede på den sydlige og syd-østlige del av tomten. Herfra fører en smal tarm ned mot den 14 meter lange strandlinje. Det er på på denne tarm de forholdvis få kvadratmeter jord finnes som med utbytte kan dyrkes jordbruksmessig. Tomten må, etter lagmannsrettens oppfatning, sies å ha en etter de topografiske og lokale forhold, og når hensyn tas til nødvendig atkomstvei, tilgang til sjøen (Jarenvannet) og vannforsyning derfra, harmonisk og naturlig arrondering. Den vil ikke etter Side:18 lagmannsrettens skjønn kunne deles uten i vesentlig grad å tape sin karakter av en naturlig og nødvendig enhet. Det hevdes av den ankende part at eiendommens areal overstiger hva man etter loven av 16. juli 1907 §1 nr. 2 a kan betegne som en «hustomt». Det hevdes at for å fylle lovens krav må tomten ikke være større enn vanlig på stedet. Det henvises til vedtak av Jaren bygningsråd i møte den 29. juli 1954, hvor det som norm for tomtestørrelsen for alminnelige villabygg innen Jaren bygningsdistrikt, ble besluttet å godkjenne arealer på fra ca. 1200 til 1300 kvm. Lagmannsretten antar at begrepet hustomt etter loven av 16. juli 1907 §1 nr. 2 a må bedømmes konkret etter de lokale forhold og de spesielle omstendigheter som også måtte foreligge. Når det gjelder det foreliggende tilfelle har lagmannsretten under åstedsbefaringen kunnet overbevise seg om at tomten etter de topografiske og lokale forhold ikke er større enn rimelig og naturlig for et familiebeboelseshus, som her også må skaffes adgang til vei og til sjøen og vannforsyning derfra. Hensyn er da bl.a. tatt til at tomten bare utgjør en ubetydelig brøkdel av hovedbølets areal og skyld, og at det ikke er godtgjort at fraskillelsen har noen nevneverdig betydning for hovedbølet ut fra en jordbruksmessig vurdering. Som foran nevnt er det bare forholdsvis få kvadratmeter av tomten som det ville være jordbruksmessig regningsvarende å dyrke, samtidig som terrenget for øvrig har liten verdi som beite eller som produksjonsgrunn for skog. Hensyn er videre tatt til at det var Ole Haugs og Tora Raassums fars ønske at hun og hennes søstre måtte få anledning til å bo på barndomshjemmets grunn, til fru Raassums følelsesmessige tilknytning til stedet og ikke minst den omstendighet at det var Ole Haug selv som utpekte tomten og som ga uttrykk for at hun burde ha en tomt av denne størrelse. Endelig har lagmannsretten lagt vekt på at tomten, som foran nevnt, både topografisk og naturlig utgjør en enhet, som ikke vil kunne stykkes opp uten å tape sin enhetlige og verdifulle karakter. Eiendommen har da også så vel i kjøpekontrakten som i skjøtet og skylddelingsdokumentet uttrykkelig vært betegnet som tomt. Det har aldri vært tale om annet enn at fru Raassum bare skulle bruke eiendommen som hustomt. Også for så vidt angår spørsmålet om det her dreier seg om tomt som er under bebyggelse, jfr. loven av 16. juli 1907 §1 nr. 2 a, er lagmannsretten kommet til samme resultat som herredsrettens flertall og skal i tilknytning til den begrunnelse det har gitt bemerke: Lagmannsretten antar at det på grunn av de helt særegne omstendigheter som foreligger i denne sak, er berettiget å anvende en rommelig fortolkning på dette punkt. Det er på det rene at eiendomsretten til tomten i henhold til kjøpekontrakten av 16. juni 1947 først skulle gå over til fru Raassum ved utstedelsen av skjøtet. Etter den bevisføring som har Side:19 funnet sted under ankeforhandlingen, finner lagmannsretten det godtgjort at Ole Haug ikke bare bevisst og på utilbørlig måte har motsatt seg og trenert avholdelsen av skylddelingsforretningen og utstedelsen av skjøtet, og dermed overgangen av den faktiske rådighetsrett over tomten, men også bevisst har fremskyndet uttagelsen og forkynnelsen av forliksklagen for på den måte å hindre fru Raassum i den videre realisering av de allerede igangsatte byggeplaner i den hensikt å benytte innsigelsen om at tomten ikke kunne sies å være gjenstand for bebyggelse, - mot henne i den forestående løsningssak. En del faktiske opplysninger som lagmannsretten finner godtgjort, vil være tjenlige til å belyse Ole Haugs innstilling og fremferd i denne sak: Kjøpekontrakten mellom partene ble som foran nevnt inngått allerede den 16. juni 1947. Det hadde ikke noen umiddelbar hast for fru Raassum og hennes mann å overta tomten, idet de fremdeles drev og bodde på sin eiendom Egge øvre, g.nr. 48, br.nr. 3 i Brandbu. Ved skjøte av 30. april 1952, tinglyst s.d., overdro de imidlertid eiendommen til sønnen Eivind Hansen Raassum. I skjøtet forbeholdt fru Raassum og hennes mann seg rett til å bebo et par rom på eiendommen inntil de kunne få bygget hus på den tomten de hadde kjøpt - dog ikke utover et tidsrom av to år. I denne situasjon ble det påtrengende nødvendig for dem snarest å få ordnet de nødvendige formaliteter med hensyn til tomten og å få realisert sine byggeplaner. De gjorde i tiden som fulgte flere henvendelser til Ole Haug for å få ham til å ordne de gjenstående formaliteter. Forholdet var nemlig at den omtrentlig samme tomt for over tyve år siden var blitt utskilt og særskilt matrikulert under betegnelsen «Bjørkehaugen» med henblikk på salg av tomten til tidligere stasjonsmester Thomsen. Dette salg ble det imidlertid ikke noe av. Men før skylddeling av tomten til fru Raassum kunne finne sted, var det således nødvendig først å få ordnet formalitetene med sammenføyning mellom den tidligere fraskilte tomt og hovedbølet. Ole Haug vegret seg for å foreta det nødvendige inntil fru Raassums mann samme dag skjøtet til sønnen ble utstedt, nemlig den 30. april 1952, oppsøkte Ole Haug og endelig fikk ham til å underskrive en av Raassum ferdigskrevet begjæring til lensmannen om sammenføyning. Ved flere anledninger senere ble Ole Haug anmodet om å skrive under begjæring om skylddelingsforretning. Også dette vegret han seg til å begynne med for å gjøre. Han anførte at han anså kjøpekontrakten «foreldet» og derfor ikke mente seg forpliktet til å effektuere overdragelsen av tomten. Fru Raassums sønn, Kjell Raassum (2. vitne), gjorde ham i den forbindelse ved en anledning oppmerksom på at fru Raassum hadde latt kjøpekontrakten tinglyse den 8. mai 1952 og at det ikke var tale om at kjøpekontrakten kunne være foreldet. Ole Haug hadde videre anført at han under enhver omstendighet ville sette som en betingelse for effektuering av tomtesalget at Side:20 kjøpekontrakten ble skrevet om. Av skattemessige grunner ville han at prisen pr. mål i den nye kontrakt skulle settes til nominelt kr. 200,00 istendenfor den virkelige pris kr. 1000,00 pr. mål, som det fortsatt skulle gjøres opp etter. Raassums avslo å medvirke til slike manipulasjoner. I lokalavisen «Hadeland» for 6. september og 21. oktober 1952 kommer det så noen artikler og intervjuer som med rette måtte gi enhver leser, og også Raassums, det inntrykk at Ole Haug hadde håndgitt eller halvveis gitt løfte på avståelse av denne tomten, og en annen del av hans tilliggende eiendom, til et park- og friluftsområde som Jaren Vel-forening var interessert i å sikre seg. Etter avisartiklene å dømme syntes det å foreligge detaljerte planer, som så ut til å stå foran sin snarlige realisering. Allerede etter å ha lest den første avisartikkelen ble Raassums engstelige og henvendte seg da til overrettssakfører Aschim og fikk denne til å utta forliksklage mot Ole Haug den 12. september 1952 for å søke fremtvunget at skylddelingsforretning ble begjært avholdt og skjøte utstedt. Under møtet i forliksrådet den 2. oktober 1952 ble det inngått forlik, hvoretter skylddelingsforretning ble berammet til foretagelse den 11. oktober 1952, samtidig som Ole Haug forpliktet seg til å utstede rent skjøte innen 15. november 1952. Det er opplyst - og lagmannsretten tviler ikke på at det forholder seg slik - at Ole Haug var fortørnet under møtet i forliksrådet og her lot falle ytringer i retning av at han nok skulle sørge for at fru Raassum i hvert fall ikke skulle få beholde tomten. Samme dag møtet i forliksrådet fant sted, den 2. oktober 1952, retter overrettssakfører Aschim en skriftlig henvendelse til fru Raassum med spørsmål om hun er villig til å avstå tomten til Jaren Velforening, på hvis vegne overrettssakfører Aschim opptrådte, mot full erstatning. Det anføres i brevet at Haug for sitt vedkommende er villig til en minnelig ordning for så vidt angår den øvrige del av hans eiendom som var omfattet av parkplanene. Overrettssakfører Aschim anfører til slutt at dersom en minnelig ordning ikke kom i stand med fru Raassum, ville ekspropriasjonssak straks bli søkt innledet. Fru Raassum ble gitt frist til 11. oktober, det vil si til samme dato som skylddelingsforretning var berammet til. Denne ekspropriasjonstrusel ble fremsatt, til tross for at bygningsloven på det tidspunkt ennå ikke var blitt gjeldende for Jaren bygningsdistrikt, og på tross av at en ekspropriasjon på grunnlag av bestemmelsene i jordloven, i henhold til en forutgående betenkning fra overrettssakfører Aschim til Jaren Vel-forening, neppe hadde utsikter til å kunne gjennomføres. Bygningsloven ble først vedtatt gjort gjeldende for Jaren bygningsdistrikt den 4. oktober 1952, jfr. kunngjøring i Norsk Lovtidend 1. avdeling nr. 40/1952 og trådte i kraft 4 uker fra nevnte dato. Fru Raassum reagerte ikke på denne henvendelse fra overrettssakfører Aschim. Skjøtet på tomten kom ikke den 15. november 1952, slik som avtalt i forliksrådet. Den 17. november 1952 ringte Side:21 Raassum og purret på skjøtet. Overrettssakfører Aschim hadde da ifølge Raassum svart at Ole Haugs søster Martha først måtte avgi en erklæring. Selv ikke på dette sene tidspunkt ble det med et ord antydet at Ole Haug sto i begrep med å søke tomten tatt tilbake på odel. Først den 21. november utferdiget Ole Haug skjøte til fru Raassum, men sendte det fremdeles ikke til henne. Forholdet var nemlig at Ole Haug, samme dag skjøtet ble utstedt, den 21. november 1952, lot overrettssakfører Aschim utta forliksklage i odelsløsningssaken mot fru Raassum. Forliksklagen ble forkynt for fru Raassum den 24. november 1952. Det har således åpenbart vært Ole Haugs hensikt at fru Raassum ikke skulle motta skjøtet før han var sikker på at forliksklagen var blitt forkynt for henne. Først med skriv av 25. november 1952 fra overrettssakfører Aschim, postlagt samme dag, ble skjøtet avsendt til fru Raassum og mottatt av henne den 26. november - altså 2 dager etter at forliksklagen var blitt forkynt for henne. Skjøtet ble tinglyst den 10. desember 1952 og kjøpesummen betalt samtidig. - Stevning i løsningssaken ble først tatt ut den 28. september 1953 og ble forkynt for fru Raassum den 20. oktober s. å., etter at odelstakst og overtakst i mellomtiden var blitt holdt. - Lagmannsretten ville finne det støtende og utilstedelig om den ankende part, når det gjelder spørsmålet om tomten på tidspunktet for forliksklagens forkynnelse, kunne sies å være under bebyggelse i lovens forstand, skulle kunne påberope seg til sin fordel den bevisste trenering og alle de vanskeligheter Ole Haug har lagt i veien for fru Raassum når det gjelder skjøteutstedelsen og iverksettelsen av hennes byggeplaner. Hans trenering av skjøteutstedelsen og fremskyndelsen av uttagelsen av forliksklagen i løsningssaken har begge deler bare vært ledd i de samme utilbørlige bestrebelser. Fru Raassum har imidlertid allerede før forliksklagen ble forkynt for henne i tilstrekkelig grad manifestert og i gjerning realisert sine byggeplaner på tomten. Allerede den 26. juni hadde fru Raassum ved henvendelse til Gran forsyningsnemnd fått utlevert søknadsskjema for byggeløyve. Den 2. november 1952 fikk Raassum byggmester Bent Løvbrøtte til å stikke ut byggetomten. Samme dag ble tegningene til huset bestilt. Den 8. november 1952 ble det blinket tømmer i Raassums egen skog til byggematerialer. Hugsten ble satt i gang den 10. november. Da Raassum den 17. november ringte til overrettssakfører Aschim og purret på skjøtet, ga han uttrykk for at det nå gjaldt meget for fru Raassum og ham å komme i gang med arbeidet på tomten. Raassum sa at han ville få tak i en bulldozer, fordi det var blitt så sent på høsten. Til dette hadde overrettssakfører Aschim svart at han nok måtte vente til han hadde mottatt skjøtet. Den 15.-17. desember 1952 ble det gravet på tomten. På grunn av telen måtte det skytes med dynamitt. Alt i alt ble det utført 10 dagsverk på denne gravning, inntil man på grunn av teleforholdene fant å Side:22 måtte utsette det videre arbeid til våren. Den 16. januar 1953 ble det søkt om byggeløyve. I tidsrommet inntil 4. februar 1953 var det i alt blitt hugget 91,76 m3 tømmer, som ansåes tilstrekkelig. Tømmeret ble skåret opp i tiden 16.-18. april 1953. To billass med materialer ble straks kjørt frem til tomten. - Under henvisning til de omstendigheter som det foran er gjort rede for, finner lagmannsretten med herredsrettens flertall at fru Raassum allerede før forliksklagen ble forkynt for henne ikke bare tydelig hadde manifestert sine byggeplaner, men også i gjerning har tatt alle de skritt til realisering av planene som var praktisk mulige og gjennomførlige, slik som situasjonen lå an, og at lovens vilkår om at det foregikk bebyggelse på tomten i det foreliggende tilfelle må ansees fyllestgjort. Lagmannsretten finner det videre godtgjort at denne løsningssak fra den ankende parts side innebærer et klart misbruk av odelsrettsinstituttet. Det er riktignok så at overformynderiet - så vidt skjønnes uten å ha foretatt noen undersøkelser av de ekstraordinære forhold som gir bakgrunnen for dette løsningskrav - har gitt sitt samtykke til fremme av løsningssaken. Men bevisførselen under ankeforhandlingen etterlater ingen tvil hos lagmannsretten om at det hverken er hensynet til Ole Haugs umyndige sønn, eller ønsket om å bevare odelsgodset på slektens hånd, eller jordbruksdriftsøkonomiske hensyn, som har vært bestemmende for denne aksjon fra en bror overfor sin søster. Ole Haug har gitt like forskjellige som uholdbare forklaringer når det gjelder hans beveggrunner for å fremme denne løsningssak. Dels har han begrunnet den med at hans sønn, som bare var 13 år da forliksklagen ble tatt ut, ble sint på ham fordi han hadde solgt denne tomten til tanten og insisterte på at tomten skulle tas tilbake på odel, - et forlangende som Ole Haug angivelig fant å måtte bøye seg for. Lagmannsretten finner ikke å kunne feste noen tiltro til en i seg selv så usannsynlig forklaring. Dels har Ole Haug forklart sin aksjon med at han ble meget nedfor da hans hustru døde i 1945 og da fant at han på grunn av manglende hjelp på gården måtte redusere sin besetning og i stedet gå over til korndyrking. Det viste seg imidlertid at dette ikke var jordbruksmessig lønnsomt. Derfor måtte han igjen legge om gårdsdriften, og under disse forhold var det nødvendig for ham å få tilbake denne tomten til hovedbølet, som sønnen jo senere skulle overta. Det er opplyst at fru Haug var utdannet som farmasøyt og var ansatt på Brandbu apotek. Det er videre på det rene at en annen søster av Ole Haug bor og steller på gården. I lys av disse og de øvrige omstendigheter kan heller ikke denne forklaring vinne rettens tiltro. Lagmannsretten finner det godtgjort at det kun er personlig uvilje overfor søsteren, fru Raassum, og ønsket om at hun i hvert fall ikke skal få beholde tomten som har vært den avgjørende grunn for Ole Haug til å fremme denne Side:23 løsningssak. Det er i denne forbindelse tilstrekkelig å henvise til de omstendigheter som lagmannsretten foran i detalj har gjort rede for. Da odelsløsningssaken således innebærer et klart misbruk av odelsrettsinstituttet for så vidt som den ikke har søkt å fremme noe odelsrettslig beskyttelsesverdig formål, vil fru Raassum også av den grunn måtte bli å frifinne. Under henvisning til lagmannsrettens foranstående bemerkninger vil herredsrettens dom bli stadfestet for så vidt fru Raassum er blitt frifunnet for løsningskravet. Derimot finner lagmannsretten etter sitt syn på saken at den ankende part må tilpliktes å betale saksomkostninger til fru Raassum, ikke bare for lagmannsretten, jfr. tvistemålslovens §180 første ledd, men også for herredsretten, idet søksmålet allerede fra det tidspunkt det ble innledet, må karakteriseres som ubeføyet, jfr. tvistemålslovens §180 annet ledd og tvistemålslovens §172, 1. ledd. Saksomkostningene for herredsretten og lagmannsretten fastsettes til et samlet beløp med kr. 1500,00. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Herredsrettens dom stadfestes for så vidt fru Tora Raassum er blitt frifunnet for løsningskravet. 2. I saksomkostninger for herredsretten og for lagmannsretten betaler Ole Johannes Haug v/verge Ole Haug til fru Raassum 1500 - femtenhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom. Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Kåre Michelsen med domsmenn): - - - Sakens sammenheng er følgende: Ved kjøpekontrakt av 16. juni 1947 solgte saksøkerens far og verge Ole Haug en parsell av sin eiendom Haug, g.nr. 282, br.nr. 1 i Gran til sin søster Tora Raassum. Det er i kjøpekontrakten uttrykkelig uttalt at kjøperen blir eier ved skjøtets utstedelse. Skylddelingsforretning ble avholdt 11. oktober og tinglyst 19. oktober 1952. Skjøte er utstedt den 21. november 1952 og tinglyst 27. november s. å. Parsellen, Kjærbo, g.nr. 282, br.nr. 48 av skm. 0,25, er på i alt ca. 9,2 mål og er beliggende i Jaren bygningsdistrikt. Samme dag som skjøte ble utstedt uttok Ole Haug med overformynderiets samtykke forliksklage mot saksøkte på vegne av sin 15 år gamle sønn Ole Johannes som odels- og løsningsberettiget. Saksøkeren gjør i det vesentlige gjeldende: Eiendommen Kjærbo kan ikke karakteriseres som en hustomt og den kan således ikke være odelsfri etter lov av 16. juli 1907 §1, nr. 2 a. Arealet er på i alt ca. 9,2 mål. Dette er imidlertid atskillig mer enn det man etter oppfatningen i distriktet forstår med en hustomt. Den vanligste størrelsen på hustomter i distriktet er ca. 11/2 mål. Det er lovens forutsetning at en hustomt ikke skal omfatte mer enn en vanlig husomt med hage bestemt etter forholdene på stedet. Side:24 Eiendommen kan heller ikke være odelsfri etter samme lovs §1, nr. 2 b idet det for så vidt er et vilkår at eiendommen bebygges som et selvstendig småbruk. Allerede den omstendighet at eiendommen ligger i bygningsdistriktet skulle være til hinder herfor. Det er for øvrig intet som tyder på at eiendommen skal bebygges som et selvstendig småbruk. Saksøkeren gjør videre gjeldende at betingelsene for at eiendommen skal være odelsfri, etter nevnte lov ikke foreligger idet eiendommen ikke er bebygget og det heller ikke bygges på eiendommen i lovens forstand. Avgjørende for om det kan sies at det bygges på eiendommen er tilstanden ved forkynnelsen av forliksklagen. På det tidspunkt var imidlertid arbeidet på bygget ikke påbegynt. Den beskjedne utgraving som er skjedd etter forliksklagens forkynnelse kan ikke komme i betraktning ved spørsmålets avgjørelse. Saksøkeren bestrider at det ikke ligger alvor bak odelssøksmålet til fordel for den umyndige Ole Johannes og at løsningen strider mot odelsinstituttets ånd. Hovedbølet Haug mangler nødvendig havn og saksøkerens verge har sett det som sin plikt overfor sønnen, som i sin tid skal overta Haug, å bringe Kjærbo tilbake til gården. Saksøkte har herimot i det vesentlige gjort gjeldende: Prinsipalt gjøres det gjeldende at eiendommen er en hustomt som er odelsfri etter loven av 1907 §1, nr. 2 a. Subsidiært hevdes at eiendommen er et småbruk som er odelsfritt etter samme lovs §1, nr. 2 b. Kommer retten til at eiendommen ikke er et småbruk må den være en hustomt idet overgrensen for hustomter faller sammen med den nedre grense for småbruk. Hvorvidt eiendommen skal karakteriseres som hustomt eller som småbruk er avhengig av arealets størrelse og anvendelse. Hovedspørsmålet blir imidlertid om lovens krav til bebyggelse av eiendommen er oppfylt i dette tilfellet. Det avgjørende tidspunkt for så vidt er etter saksøktes mening inngivelse av stevningen i løsningssaken. Saksøkte antar dog at hun allerede før forliksklagens forkynnelse hadde gjort det som kreves etter loven. Saksøkte mottok skjøte på eiendommen den 25. november 1952, dagen etter at forliksklagen i anledning av odelssøksmålet var forkynt for henne. Hun hadde således ikke fått kjennskap til at hun var blitt eier da forliksklagen ble forkynt. Det kan under disse omstendigheter ikke forlanges mer av saksøkte enn at hun ved konkludente handlinger kan godtgjøre at hun akter å bygge. Allerede før forliksklagens forkynnelse hadde saksøkte fått hugget, skåret og delvis fremkjøt til tomten materialer til våningshus og uthus. Hun hadde videre ordnet med finansieringen. Etter at skylddelingsforretning var avholdt og hun kunne regne med å bli eier lot hun den 2. november 1952 tomten utstikke. Det ble stukket ut tomt til et våningshus på 10 x 7,5 m og et uthus på 10 x 5 m. Etter forkynnelsen av forliksklagen har hun latt utføre 10 dagsverks gravingsarbeid på tomten og hun har latt utarbeide tegninger av våningshuset. Den 16. januar 1953 ble det søkt om byggeløyve. Saksøkte hevder videre at hun må bli å frifinne idet løsningskravet på vegne av den umyndige Ole Johannes ikke kan være Side:25 alvorlig ment og strider mot odelsinstituttets ånd. I realiteten er det vergen Ole Haug, som solgte tomten til saksøkte, som er interessert i å få tomten tilbake og det er også han som finansierer løsningen. Det er ikke riktig at eiendommen Haug mangler nødvendig havn. Det er Jarens Vels planer om ekspropriasjon av området til park som ligger bak. Rettens flertall, de 3 domsmenn, er kommet til at saksøkte må bli å frifinne. Flertallet antar at Kjærbo må karakteriseres som en hustomt i lovens forstand. Ved avgjørelse av hva som forståes med en hustomt må en ta hensyn til arealets beskaffenhet og forholdene på stedet. Av arealet er det ikke mer enn ca. 1 mål som det har vært ansett lønnsomt å dyrke og det er neppe mer enn 2-3 mål som i det hele tatt er dyrkbart. Det øvrige areal består av sten- og fjellgrunn som til dels er skogbevokset. Området antas ikke å ha noen selvstendig jordbruksmessig betydning. Det er riktignok så at en tomt på ca. 9,2 mål er større enn det som er vanlig i distriktet for hustomter, men eiendommen egner seg etter flertallets mening ikke til mer enn 1 tomt og den utgjør en naturlig enhet. Når tomten er blitt så stor som ca. 9,2 mål skyldes det til en viss grad at den i en smal stripe strekker seg ned til Jarenvatnet slik at eiendommen får båtplass og fiskerett. Flertallet antar videre at saksøkte har gjort det som etter omstendighetene kan forlanges av henne for å få satt i gang bebyggelse av tomten. Forliksklagen ble forkynt for henne før hun hadde mottatt skjøtet på eiendommen. Etter at skylddelingsforretning var avholdt og hun kunne regne med å bli eier lot hun imidlertid tomten utstikke og det ansees videre på det rene at hun før forliksklagens forkynnelse hadde ordnet seg med materialer og med finansiering av bygget. Da saksøkte og hennes mann i 1952 solgte sin egen gård i Brandbu til sønnen ble det i skjøtet, i anledning av at selgerne betinget seg husrett, inntatt bestemmelse om at husretten gjaldt inntil «de får bygget på sin tomt ved Jaren». Flerallet antar etter dette at saksøkte allerede før forliksklagens forkynnelse hadde foretatt seg tilstrekkelig til at lovens vilkår om bebyggelse på tomten er oppfylt. Det må være tilstrekkelig i dette tilfellet, hvor forliksklagen ble forkynt for saksøkte før hun hadde fått meddelelse om at hun var blitt eier, at saksøkte ved det som her er nevnt godtgjør at hun hadde satt i gang forberedelser til å bygge. Det er på det rene at Kjærbo er særskilt matrikulert og at eiendommen er utskilt og solgt av nærmeste odelsmann. Rettens formann er kommet til et annet resultat enn flertallet. Rettens formann er enig med flertallet i at Kjærbo ikke kan antas å ha noen selvstendig jordbruksmessig betydning. Eiendommen vil ikke ved det jordbruk den innbyr til kunne yte noe bidrag av betydning til en families underhold og den antas således ikke å kunne karakteriseres som et småbruk i loven av 16. juli 1907 §1, nr. 2 b's forstand. Side:26 Mindretallet antar imidlertid at eiendommen heller ikke er odelsfri etter samme lovs §1, nr. 2 a. Rettens formann går ut fra at loven med uttrykket «hustomt» i nevnte bestemmelse ikke sikter til ethvert areal hvor det er eller tenkes oppført beboelseshus. Utgangspunktet må være hva en etter vanlig språkbruk forstår med en hustomt idet det dog i noen utstrekning tas hensyn til arealets beskaffenhet og forholdene på stedet. Det vises for så vidt til høyesterettsdom i [[Rt-1951-1]] flg. En antar videre at den omstendighet at et areal etter sin beskaffenhet ikke kan betegnes som et småbruk ikke nødvendigvis medfører at det går inn under lovens begrep hustomt. Etter mindretallets mening kan en eiendom av Kjærbos størrelse ikke etter vanlig språkbruk betegnes som en hustomt selv om den ligger i bygningsdistriktet og i og for seg er egnet til bebyggelse. Det ansees videre på det rene at et areal på ca. 9,2 mål er atskillig større enn det som er vanlig i distriktet for hustomter. Mindretallet legger dessuten vekt på at eiendommen, selv om den som tidligere nevnt neppe er av noen selvstendig jordbruksmessig betydning, må antas å ha jordbruksmessig verdi som tilliggelse til et større bruk, f. eks. som havn. Det er etter dette unødvendig for mindretallet å ta standpunkt til om de tiltak som er iverksatt fra saksøktes side er tilstrekkelige til å fylle lovens krav til bebyggelse av eiendommen. Etter det resultat en er kommet til må det imidlertid tilføyes at saksøkte etter mindretallets mening heller ikke kan nå frem med sin anførsel om at det utelukkende er faren Ole Haugs interesse i å få Kjærbo tilbake som ligger til grunn for odelssøksmålet. En finner å måtte godta at odelsløsning er i den umyndige Ole Johannes' interesse og at den innebærer en realitet for så vidt som han ville blitt eier etter en eventuell løsning. - - - [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
