Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
I møte den 15. september 1954 vedtok Kristiansand bystyre å regulere matrikkel nr. 14, Prestvika (Galgeberg) til friareal, offentlig bebyggelse og boligområder med tilhørende gater og veier. Den 29. oktober 1954 stadfestet Kommunal- og arbeidsdepartementet vedtaket, med noen endringer for så vidt angår vedtektene. I møte 25. januar 1956 besluttet Kristiansand formannskap i samsvar med bygningslovens §43 å begjære forsøkstakst over det regulerte område - med unntak av de arealer som ligger nord for de regulerte gater nr. 80 og 83 (våningshus med tomt) og den regulerte tomt nr. 1. Den 12. juli 1956 uttok Kristiansand kommune stevning mot de grunneiere som berørtes av formannskapets nevnte vedtak. Imidlertid besluttet formannskapet i møte 12. september 1956 å utvide takstbegjæringen til også å gjelde den østlige del av det område som etter reguleringsplanen skulle utlegges til friareal (Blombukta). Den 6. oktober 1956 ble så stevning uttatt også mot eierne av henholdsvis Prestvikveien 14 c, Georg Rosenkilde, Prestvikveien 14 d, E. H. Sørensen jr. og Kuholmsveien 74, Dorthea Blom, et areal på ca. 5392,5 m2 tilsammen. Eieren av Prestvikveien 14 d, kjøpmann E. H. Sørensen, tok til gjenmæle, og i prosesskrift av 8. februar 1958 påsto han begjæringen om forsøkstakst avvist for sitt vedkommende, da han mente at Kristiansand kommune manglet lovlig hjemmel til å gjennomføre ekspropriasjonen mot ham. Forsøkstakst i henhold til begjæringen i den nevnte stevning av 6. oktober 1956 var berammet til 9. april 1958, og da det ikke på forhånd var tatt standpunkt til avvisningspåstanden, ble skjønnsforretningen innledet med behandling av dette spørsmål. Samme dag, 9. april 1958, avsa skjønnsretten - kst. byrettsdommer Helge Røstad med 4 skjønnsmenn - kjennelse med denne slutning «Skjønnet fremmes også for Einar H. Sørensens vedkommende.» Om saksforholdet for øvrig vises til grunnene for skjønnet som er enstemmig. Kjøpmann Einar H. Sørensen jr. har ved sin prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Dahl-Hansen, i rett tid påanket kjennelsen. Av ankeerklæringen hitsettes: «Hva angår begrunnelsen for Side:2 anken, henviser jeg til kjennelsens referat av den ankende parts anførsler. Jeg skal foreløbig bare tilføye: I norsk sprogbruk brukes ordet «plass» for det første i den betydning man åpenbart har hatt for øye ved lov om bygningsvesenets §40, nemlig som et bestemt avgrenset åpent område inne i en by (torv e.l.). Dernest brukes ordet i ordsammenstillinger som f. eks. «lekeplass», «sportsplass», jfr. lovens §26e. Også her er det tale om et bestemt avgrenset område. Som det også fremgår av den lagmannsrettsdom som er inntatt i [[Rt-1939-571]], er det meget tvilsomt om begrepet plass i §40 kan utvides under henvisning til lovens §26e. Lovforarbeidene peker i den retning. Men man ville i tilfelle foreta en slik utvidende fortolkning som Høyesterett gjentagne ganger har uttalt ikke er tillatelig, når det er spørsmål om hjemmel for ekspropriasjon. Dette spørsmål foreligger imidlertid ikke til avgjørelse i saken. Dette har øyensynlig byretten oversett. Endelig brukes ordet «plass» i en løsere betydning nemlig som et «sted». Denne bruk av ordet er mer dialektbetonet f. eks. «den plassen jeg står på». En sten på toppen av en bakke kan bli almindelig betegnet som en «hvileplass» osv. Det er denne betydning som ligger i ordet når man f. eks. taler om en eiendoms «badeplass». Dette betyr da det sted på eiendommen hvor man pleier bade. Ordet kan etter anerkjent norsk sprogbruk ikke bety et bestemt avgrenset område for bading. Dermed er det også på det rene at man ikke engang kan påberope sig §26e. Som nevnt har byretten ikke hatt dette klart for seg.» Under ankeforhandlingen har høyesterettsadvokat Dahl-Hansen nærmere presisert ankegrunnene, og så vidt lagmannsretten har forstått, bygger han argumentasjonen på at hjemmelen for dette ekspropriasjonstiltak alene må søkes i bygningslovens §40, 1 a som gir adgang til å ekspropriere den grunn som er nødvendig, eller de rettigheter som er til hinder for anlegg av bl.a. «plasser». Går man ut fra denne betegnelse i bygningslovens §40, 1 a - plasser - over til den oppregning som finnes i samme lovs §26e, siste punktum, foretas det en utvidende fortolkning av hjemmelen for ekspropriasjon, noe som Høyesterett i en rekke avgjørelser har tatt avstand fra. Men selv om bygningsloven skulle være slik å forstå at §40 kan sammenholdes med §26e, så kommer man ikke utenom at begrepet «plass» - der uttrykket finnes - enten alene eller som sammensetning - i de forskjellige bestemmelser i bygningsloven - har en begrenset utstrekning, man kan finne bredde og høyde. Prosessfullmektigen har her henvist til ordlyden i en rekke av bygningslovens bestemmmelser som støtte for denne anførsel. Dersom det skulle være adgang til å ekspropriere et slikt utmarkstykke, med knauser og knatter, beliggende umiddelbart foran den ankende parts våningshus og ned mot sjøen, ville det neppe kunne tenkes det sted i Norges land hvor en kommune ikke hadde adgang til å ekspropriere til friareal. Men da ville oppregningen i bygningsloven §40 være uten enhver Side:3 betydning. Og når formålet med ekspropriasjonen formentlig er å skaffe byens borgere adgang til badning, så er dertil for det første å bemerke at de bestemmelser som kommunen påberoper seg som hjemmel for ekspropriasjonen ikke nevner noe slikt formål - og for det annet har den ankende part overhodet ikke lagt noen hindringer i veien for en slik utnyttelse av den strandlinje og det tilstøtende område som det her er tale om. Tvert om. Da er det heller ikke til stede noe behov for kommunen til å gjennomføre tiltaket. Endelig har advokat Dahl-Hansen fremholdt at Sørensen lenge før forsøkstaksten var avholdt fremsatte innsigelse mot begjæringen om forsøkstakst, på et tidspunkt da han ingen anelse hadde om hvilken erstatning han ville bli tilkjent. Når den ankende part har reist innvendinger mot kommunens krav er det alene et utslag av bevisstheten om at det kreves en klar hjemmel for tvungen grunnavståelse av privat eiendom til offentlig formål, liksom det i et tilfelle som dette ikke eksisterer noe behov for tiltaket, idet publikums interesser er fullt tilgodesett med situasjonen slik som den er. Den ankende part har ikke lagt noen hindringer i veien for at byens borgere nyter naturen både i vann og på land i samme utstrekning som på det tilstøtende område som har vært gjenstand for ekspropriasjon til friareal. Det er nedlagt slik påstand: «Kristiansand kommunes begjæring om forsøkstakst over Prestvika 14 d avvises. Kommunen dømmes til å betale saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.» Kristiansand kommune har ved sin prosessfullmektig, overrettssakfører Ragnar Peersen, tatt til gjenmæle mot anken og har i alt vesentlig vist til grunnene for skjønnsrettens kjennelse som han mener er riktig. Kommunen har ved sin prosessfullmektig nedlagt slik påstand: «Skjønnsrettens kjennelse stadfestes og grosserer Einar H. Sørensen jr. dømmes til å betale saksomkostninger til Kristiansand kommune for såvel skjønnsretten som lagmannsretten.» For lagmannsretten har den ankende part, Einar Håkon Sørensen møtt og gitt partsforklaring. Kristiansand kommune var representert ved boligsjef Arne Usterud. Lagmannsretten har mottatt vitneforklaring fra Erik Emil Lorang som er byplansjef i Kristiansand. Lagmannsretten har sammen med partene, byplansjefen og prosessfullmektigene foretatt åstedsbefaring av det område saken gjelder - Galgeberg og Blombukta. Saken foreligger for lagmannsretten i samme skikkelse som for skjønnsretten. Lagmannsretten bemerker: Innledningsvis vil lagmannsretten nevne at forsøkstakst vedrørende det regulerte friareal av den ankende parts eiendom ble fremmet i 1958, og at også overskjønn nå er avhjemlet ganske nylig. Side:4 Den ankende parts eiendom danner en kile i landskapet ned mot sjøen. Den del av eiendommen som ligger lengst fra sjøen har størst bredde. Den ankende part har ført opp en herskapelig enebolig med praktfull utsikt mot sjøen. Det er den del av den ankende parts eiendom som ligger nærmest sjøen - et nærmest trekantformet område med en spiss ut mot sjøen - som er regulert til friareal. Ekspropriasjonen - forsøkstaksten - har omfattet ca. 3 dekar av eiendommen, et areal som for det vesentligste består av knauser og fjellknatter med jord og gressvoll i legdene mellom knattene. Det regulerte område ligger nedenfor den projekterte vei 85 som skjærer tvers over den ankende parts eiendom, ca. 30 meter nedenfor eneboligen. Av det som ovenfor er sagt vil formentlig fremgå at den ankende parts eiendom bare har en ubetydelig strandlinje og det er for så vidt liten anledning til badning ut fra det område ekspropriasjonskravet gjelder, hvis man ser dette areal isolert. Men det er regulert friareal så vel på øst- som på vestsiden av den ankende parts eiendom, slik at det område som er regulert til friareal her, og som har vært gjenstand for forsøkstakst, sammenlagt har en betydelig strandlinje. Tvisten for lagmannsretten innskrenker seg til spørsmålet om bygningslovens §40 gir hjemmel for det ekspropriasjonskrav som Kristiansand kommune har rettet mot den ankende part og hans eiendom ved stevning av 6. oktober 1956. Det er nemlig enighet mellom partene om at såfremt ekspropriasjonskravet er lovhjemlet, er det ikke noe grunnlag for innvendinger mot tiltaket. I dette spørsmålet - hjemmelen for ekspropriasjonskravet - er lagmannsretten kommet til samme resultat som skjønnsretten, og finner å kunne slutte seg til den begrunnelse skjønnsretten har gitt for sin avgjørelse; lagmannsretten vil spesielt peke på at den er enig med skjønnsretten i at bygningslovens §40, som gir et bystyre adgang til å ekspropriere den grunn som er nødvendig til gjennomføring av en byplan, må sees i sammenheng med samme lovs §26 som foreskriver hva som skal has for øye og særlig iakttas ved utarbeidelse av en byplan. Skjønnsretten har antatt at uttrykket «plasser» i bygningslovens §40 (§40, 1 a) må fortolkes slik at det også omfatter badeplasser, campingplasser, hvileplasser etc. Lagmannsretten vil reservere seg mot denne fortolkning, idet lagmannsretten finner det tilstrekkelig for sin avgjørelse å henvise til oppregningen i bygningslovens §26e, siste punktum, som finnes å passe på det foreliggende tilfelle. I den nevnte bestemmelse foreskrives det at det i en byplan skal avsettes tomter til bl.a. offentlige leke-, sports- og hvileplasser. Slik lagmannsretten oppfatter forholdet er det dette formål det regulerte friareal skal tilfredsstille. Advokat Dahl-Hansen har riktig fremholdt at ekspropriasjonen bare kan fremmes der hvor hjemmelen er klar, og at man må holde seg strengt til lovens ordlyd. Dette må - hevder Side:5 han - være den rette bakgrunn å se ordet «plasser» i bygningslovens §40, 1 a på. Når lagmannsretten som nevnt antar at hjemmelen for den ekspropriasjon det her er tale om, ligger i så vel §40 som §26 i bygningsloven, blir det ikke nødvendig med noen nærmere drøftelse av hvilket innhold man etter vanlig sprogbruk må legge i uttrykket «plasser» i §40, 1 a. Dette antas å være nærmere angitt i §26e, siste punktum som lagmannsretten støtter seg til. I sin prosedyre for lagmannsretten har advokat Dahl-Hansen gjort gjeldende at det av flere bestemmelser i bygningsloven kan utledes at det areal som eksproprieres forutsettes gjort til gjenstand for opparbeidelse eller anlegg i en eller annen form, mens det her omhandlede område skal bli liggende i sin naturlige tilstand. Til denne anførsel er det for det første å bemerke at bygningsloven ikke kan sees å inneholde noe slikt vilkår. Som allerede nevnt foreskrives det i bygningslovens §26e, siste punktum, at det i en byplan bør avsettes grunn til de der nevnte formål. Så vidt lagmannsretten kan forstå er det nettopp dette som er gjort. For øvrig har byplansjef Lorang som vitne for lagmannsretten forklart at - såfremt ekspropriasjonstiltaket blir gjennomført - er det meningen å henlegge friareal under parkvesenets administrasjon, og han antar at det vil bli foretatt opprydningsarbeid og beplantninger av området i den utstrekning det finnes tjenlig for formålet. Med foranstående bemerkninger stadfester lagmannsretten skjønnsrettens kjennelse også for så vidt angår dens avgjørelse av saksomkostninger. Da anken ikke har ført frem skulle den ankende part i samsvar med hovedregelen i tvml. §180 første ledd ha vært tilpliktet å betale saksomkostninger til kommunen i ankesaken. Men da det her gjelder spørsmålet om lovligheten av en tvungen avståelse av privat eiendom til offentlig formål, og dessuten en avståelse som - så vidt lagmannsretten kan forstå - vil gripe sterkt inn i den ankende parts interesser, har lagmannsretten funnet at han har hatt fyldestgjørende grunn til også å se lagmannsrettens avgjørelse i saken. Saksomkostninger for lagmannsretten vil derfor ikke bli tilkjent. Dommen er enstemmig. Domsslutning: Skjønnsrettens, Kristiansand byretts, kjennelse av 9. april 1958 stadfestes. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke. Av skjønnsrettens kjennelse (kst. byrettsdommer Helge Røstad med skjønnsmenn): - - - Under hovedforhandlingen i dag har høyesterettsadvokat Dahl-Hansen på vegne av saksøkte, grosserer Einar H. Sørensen jr., reist Side:6 spørsmålet om avvisning av saken mot hans klient. Påstanden om avvisning er begrunnet med at kommunen ikke har hjemmel i bygningslovens §40 til å ekspropriere den del av saksøktes eiendom som ligger nedenfor hans beboelseshus i en spiss ned mot sjøen. Dette arealet består av utmark, vesentlig fjellknatter. Arealet kan således ikke brukes til anlegg av gater, veier, plasser, parker, offentlige beplantninger, som nevnt i bygningslovens §40. Saksøktes advokat har pekt på at det foreligger en fast rettspraksis for at ekspropriasjonslovene etter sin natur er unntakslover, og at de derfor må forståes strengt etter sine ord uten å kunne eller burde gjøres til gjenstand for utvidende fortolkning, jfr. [[Rt-1899-769]]. Det samme prinsipp er hevdet i flere senere dommer, og rettspraksis har således fastslått at en ekspropriasjon for det første må ha klar hjemmel i lovens ord, og for det annet at ekspropriasjonen må følge det formål loven forutsetter. Saksøkte har i denne forbindelse vist til Magne Schjødts bok «Norsk Ekspropriasjonsrett», ny utgave side 94 ff. Etter saksøktes oppfatning kan man ikke fortolke §40 slik at bestemmelsen gir hjemmel for å utlegge grunn til friareal. I et tilfelle som det som her foreligger, vil det i det hele tatt ikke skje noe anlegg - man vil beholde området i sin naturlige beskaffenhet. Vil kommunen få anledning til å bruke dette område som friareal, får den eventuelt søke å ekspropriere området etter den nye friluftslov, jfr. lov av 28. juni 1957 §34. - - - Saksøkeren har tatt til gjenmæle og påstått skjønnet fremmet. Han har hevdet at det område det her er reist tvil om det foreligger lovlig hjemmel til å ekspropriere, utgjør en del av et større område, og at dette går inn i det regulerte friområde. Det må derfor sees i sammenheng med helheten, og §40 må sees i sammenheng med §26 om byplan. I denne paragraf blir det i bokstav e nevnt at «Offentlige leke-, sports- og hvileplasser bør avsettes i tilstrekkelig antall». I den stadfestede byplan inngår nettopp slike plasser, og dette må man etter saksøkeren - nettopp ha for øye når man skal fortolke uttrykket «plasser» i §40. Dette uttrykket må ansees som en rettslig standard hvis innhold kan skifte etter de ulike forhold og ulike behov. Det foreligger nå et påtrengende behov for friområder, som kan gi almenheten anledning til badeliv og annen rekreasjon. Saksøkeren har vist til uttalelsen i boken «Byplaner, Reguleringsplaner», Oslo 1955 11, der det heter at bygningslovens bestemmelse i bl.a. §40 om offentlige plasser også omfatter badeplasser, båtplasser, campingplasser m.v. Saksøkeren har også vist til Emil Stangs «Norsk bygningsrett», Oslo 1943 21, der det uttales at med plasser mener loven også offentlige «leke- sports- og hvileplasser. At slike plasser kan avsettes i byplanen, er uttrykkelig sagt i §26, e». Saksøkeren har også vist til Carl Kaas «Bygningsloven», 3. utgave, side 36 note 7, hvor det pekes på at uttrykket «plasser» også omfatter idrettsplasser, jfr. [[Rt-1939-571]]. - - - Retten skal bemerke: Det er enighet mellom partene om at de beslutninger Kristiansand kommune har truffet om regulering av området er lovlige og at det er tatt saklige hensyn ved avgjørelsen av disse spørsmål. Side:7 Det partene er uenige om, er spørsmålet om bygningslovens §40 gir hjemmel for ekspropriasjon av den del av grosserer Sørensens eiendom, som ligger nedenfor den prosjekterte vei 85, i en spiss mot sjøen med en strandlinje. Dette område består hovedsakelig av knatter og fjellknauser, med et jorde i noen avstand fra strandlinjen. Retten antar at bygningslovens §40 som gir hjemmel for ekspropriasjon, må sees i sammenheng med §26 som gir bestemmelser om utarbeidelse av byplan. Uttrykket «plasser» i §40 må således sees i forbindelse med uttrykkene «offentlige leke-, sports- og hvileplasser» i §26e. Dette synspunkt er som anført av saksøkeren blitt hevdet i en del rettsteoretiske fremstillinger, se således Emil Stangs nevnte bok side 121, Carl Kaas side 25, note 4 til §26, samt i det nevnte verk Byplaner, Reguleringsplaner side 111-112. Dette synspunkt er også blitt hevdet under lovens forarbeid. Komiteens ordfører, Morell, fremholdt således i debatten i Odelstinget 17. januar 1924: «Det er meningen ved denne ekspropriasjonsbestemmelse her at kunne ekspropriere alt som går inn under byplanen, parker, gater osv.», se forhandlinger i Odelstinget, 1924 65. Retten vil tiltre dette synpsunkt og antar at uttrykket «plasser» i §40 må fortolkes slik at det også omfatter badeplasser, campingplasser, hvileplasser etc. Retten antar derfor at det etter bygningsloven er adgang for en kommune til å ekspropriere grunn til friarealer for befolkningen. Det er i så henseende uten relevans at nå også friluftsloven gir hjemmel for en slik ekspropriasjon. - - - [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
