Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
I sak anlagt av kaptein Markussen som innehaver av patent nr. 82478 mot Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab for patentinngrep ble det av selskapet reist motsøksmål angående patentets gyldighet. Oslo byrett (byrettsjustitiarius C. J. Fleischer med sakkyndige domsmenn ingeniør Olav Haavardsholm og driftsingeniør Arnulf Landvik) avsa den 2. oktober 1963 dom i saken med sådan domsslutning: Side:612 «I hovedsøksmålet: Det Nordenfjeldske Dampskibsselskap frifinnes. I motsøksmålet: Norsk patent nr. 82478, tilhørende kaptein Markus Markussen kjennes ugyldig. I begge søksmål: Hver av partene bærer sine saksomkostninger.» Saksforholdet fremgår av dommen. Kaptein Markus Markussen v/ prosessfullmektig høyesterettsadvokat John Kjellevold har ved ankeerklæring av 30. november 1963 i rett tid innbrakt denne sak for lagmannsretten idet han hevder at byretten har tatt feil når den har funnet at bruk av paller med hukanordning som vist i tegning av 10. mai 1951 innebærer slik åpenlys ut øvelse eller fremvisning av oppfinnelsen at sakkyndige deretter kan bringe den til utførelse (Patentlovens §2). Tegningen av 10. mai 1951 viser en i og for seg komplisert låsemekanisme, et låseorgan beregnet på å fastholde en rektangulær løfteaksel som ved manipulasjoner er innført i låsen, i samme stilling så vel under løfting som i fri stilling, mens den patenterte oppfinnelse består av to samvirkende krokorganer hvor løfteakselen ved løfting automatisk føres inn gjennom krokorganets sliss og sikres i sin stilling i det øverste krokorgan under løftingen og så i fri stilling faller ned i og har anlegg i det nedre krokorgan. Tegningen av 10. mai 1951 kunne derfor ikke sette fagfolk på den idé som den patenterte oppfinnelse realiserer. Kaptein Markussen kom heller ikke før etter meget inngående eksperimenter med utbrenninger, hvorved hele låseanordningen ble brent vekk, på den løsningstanke som ble patentert. At løsningen hadde fornøden oppfinnelseshøyde er åpenbart. Så vel de eksperimenter han hadde bak seg, som det store behov som forelå for praktiske lastepaller og som blant annet har fått uttrykk ved de meget betydelige lisensinntekter han i de forløpne år har hatt av oppfinnelsen, viser dette. Når byretten hevder at man i den del av patentpåstanden som er nevnt som karakteriserende for oppfinnelsen gjenfinner alle de trekk tegningen av 10. mai 1951 viser, er dette ikke riktig. Tegningen viser intet «krokorgan», spesielt mangler den øvre krok og tegningen viser klart et utpreget «låseorgan». Tegningen viser heller ikke at løfteakselen i fri stilling vil falle ned i det nedre krokorgan. Etter tegningen kan det ikke være tale om noe fall. Der forelå bare en klaring på ca. 5 mm, en klaring som var nødvendig for at låsemekanismen skulle kunne fungere. Når byretten anfører at det ikke inngår som noe karakteriserende trekk i oppfinnelsen at løfteakslene skal ha et bestemt tverrsnitt eller en bestemt form, så er dette i og for seg riktig, men tegningen av 10. mai 1951 forutsatte en rektangulær form. For så vidt kan det sies at oppfinnelsen innebar også det nye at den var uavhengig av løfteakselens tverrsnittsform hvis den bare kunne passere slissen. Side:613 Byretten har for øvrig bygget sin avgjørelse på en ren ordfortolkning av patentpåstanden og dette er ikke riktig. Ved fortolkningen av påstandens ordlyd må det etter gjeldende rett også tas hensyn til patentbeskrivelsen og foreliggende tegninger. I beskrivelsen står det anført at hensikten ved oppfinnelsen er at løfteakslene vil finne inn på plass i løftestilling og videre heter det: «Når akselen 19 som er festet til stroppen 20 er i den stilling som er vist i punkterte linjer i fig. 2 og stroppen 20 utsettes for strekk vil akselen 19 av seg selv gli inn i slissen» og ta plass i det øvre krokorgan. Dette må sammenholdes med uttrykk ene i påstanden: «...... en åpen sliss (16), for innføring av løfteakselen (19) idet denne løfteaksel under løfting vil sikres i sin stilling av det øverste anordnede krokorgan (17) ....» På tegningen er også akselen under begynnende løfting tegnet utenfor krokorganet. Anvendes disse fortolkningsmidler på patentpåstandens ordlyd, er det klart at denne oppfinneridé ikke var realisert i tegningen av 10. mai 1951 og at lastepaller som ble produsert overensstemmende med den og anvendt i noen utstrekning, ikke kan virke nyhetsskadelig på oppfinnelsen. Markussen har i denne forbindelse også pekt på at hans patentkonsulent, den erfarne og kjente patentingeniør Harald Bryn, som hadde behandlet spørsmålet om patentering av lastepaller med låsanordning som i tegningen av 10. mai 1951, ikke fant at denne anordning ville være nyhetsskadelig for den oppfinnelse denne sak gjelder, og i patentstyret hvor samme person på samme tid behandlet begge patentkrav, kan man åpenbart heller ikke ha hatt denne oppfatning. Når det gjelder de øvrige paller som av ankemotparten påberopes har representert en åpenlys utøvelse før patentkravet ble inngitt, bestrider Markussen at disse paller har realisert oppfinnelsens idé og bestrider også at de har vært i bruk på kaier og båter før patentkravet ble inngitt. At den patenterte oppfinnelse skulle savne oppfinnelseshøyde bestrider han bestemt, og har nedlagt slik påstand: «1. Prinsipalt: Norsk patent nr. 82478 tilhørende kaptein Markus Markussen kjennes gyldig. Subsidiært: Norsk patent nr. 82478 tilhørende kaptein Markus Markussen kjennes gyldig forsåvidt angår krokorganer (17, 18) med åpen sliss (16) egnet for vilkårlig og automatisk innføring av løfteakselen (19) under løftning. 2. Ankemotparten kjennes uberettiget til å fremstille og bruke lastepaller med slik hukanordning som er beskrevet i norsk patent nr. 82478. 3. Ankemotparten dømmes til å betale til den ankende part kr. 3 740,- med 4 % rente fra stevningens forkynnelse til betaling skjer. 4. Ankemotparten dømmes til å betale saksomkostninger til den ankende part for byretten og lagmannsretten.» Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab har ved prosessfullmektig høyesterettsadvokat Ø. Thommesen tatt til gjenmæle og Side:614 påstått byrettens dom stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger så vel for byretten som for lagmannsretten. Selskapet hevder at byrettens dom er riktig og har i alt vesentlig henvist til byrettens begrunnelse. I tillegg hertil har selskapet hevdet at oppfinnelsen ikke bare var foregrepet gjennom 10. maipallen som byretten har bygget sin avgjørelse på, men også av andre paller som nevnt i byrettsdommens referat av saksøktes anførsler. For lagmannsretten har den ankende part avgitt partsforklaring. Videre er det avhørt 3 sakkyndige vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Det er også forevist modeller av patentgjenstanden og av en palle etter tegningen av 10. mai 1951. Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke: Hovedpunktet i den foreliggende sak er spørsmålet om hvorvidt den oppfinnelse som er gjenstand for norsk patent nr. 82478, er blitt åpenlyst utøvet i patentlovens forstand her i riket før den 25. oktober 1951, da patentkravet ble inngitt. Ifølge patentlovens §2 første ledd, regnes en oppfinnelse ikke for ny (og kan ikke patenteres) hvis den før patentkravets inngivelse har vært således fremstilt eller gjengitt i alment tilgjengelig skrift eller reproduksjon eller her i riket så åpenlyst ut øvet, utstilt eller fremvist at sakkyndige deretter kan bringe den til utførelse. Loven forutsetter her to slags nyhetshinder, nemlig på den ene side alment tilgjengelig skrift eller reproduksjon og på den annen side åpenlys utøvelse, utstilling eller fremvisning, i det følgende sammenfattet under betegnelsen «åpenlys utøvelse». Da de to slags nyhetshinder i loven er behandlet under ett, må man anta at det skal stilles de samme krav til graden av publisitet når det gjelder åpenlys utøvelse, som når det gjelder alment tilgjengelig skrift. Likeså må det antas at en åpenlys utøvelse som skal være nyhetsskadelig i likhet med et nyhetsskadelig alment tilgjengelig skrift må avdekke oppfinnelsen. Ved anvendelse av patentlovens §2 første ledd, når en tvist gjelder spørsmålet om åpenlys utøvelse har funnet sted, må man ha klart for seg hensikten med bestemmelsen, og den er, som også fremhevet av Alfred J. Bryn i hans bok «Retten i oppfinnelser efter norsk lov» 1932 (s. 62-68), spesielt side 64 øverst, å hindre at det som engang er blitt almen eiendom, etterpå skal kunne bli særeiendom med utelukkelsesrett. For at en utøvelse av en oppfinnelse skal være åpenlys i patentlovens forstand, skulle man i samsvar hermed krevet at utøvelsen har gjort vedkommende oppfinnelse til almeneie. I den foran nevnte bok uttales videre på side 66: «Lovens uttrykk og hensikt krever at der gåes forsiktig frem når man vil frakjenne en oppfinnelse nyhet efter §2 på grunn av en påstått «åpenlys utøvelse».» Lagmannsretten er enig i dette syn. I Alf B. Bryn «Patentloven» (1938) uttales på sidene 75-76 om hvilke krav det må stilles til en åpenlys utøvelse for at den Side:615 skal virke nyhetsskadelig overfor et patent, at utøvelsen bl.a. må ha vært av den art at andre sakkyndige som en direkte følge av den, har kunnet bringe oppfinnelsen til utførelse og «utførelse» betyr her enten forferdigelse av den beskyttede gjenstand eller anvendelse av den beskyttede fremgangsmåte. Videre uttales det samme sted: «Herav følger at en åpenlys utøvelse i og for sig ikke behøver å være nyhetsskadelig, med andre ord en åpenlys handling som, om den ble foretatt efter patentkravets innlevering vilde representere inngrep i patentet behøver i og for sig ikke å være nyhetsskadelig for en patentert oppfinnelse, om den kan påvises å ha vært foretatt før patentkravet blev inngitt». Den åpenlyse utøvelse må for å være nyhetsskadelig være slik at man gjennom den får kjennskap til oppfinnelsen og oppfinnelsen må her ikke forveksles med utlørelsesformen. Dette har Alf B. Bryn redegjort nærmere for 1. c. 77. Den forståelse av patentlovens §2 første ledd, og spesielt det syn på «åpenlys utøvelse» som det foran er redegjort for, finner lagmannsretten å måtte legge til grunn for sin behandling av den foreliggende sak. I de to oftest anførte rettsavgjørelser hvorved et patent er blitt kjent ugyldig på grunn av åpenlys utøvelse, nemlig H.R.D. i [[Rt-1927-198]] ff. og Oslo byretts dom av 14. mars 1933, sitert av Alf B. Bryn 1. c. 145-146, forelå det meget sterke beviser for en åpenlys utøvelse. Tilfellene gjaldt også her henholdsvis en oppfinnelse av «lite innviklet beskaffenhet» som endog var blitt fremvist, og i det annet tilfelle «et særdeles lettfattelig og oversiktlig apparat, hvis karakteristiske trekk ikke var vanskelig å oppfatte for den som hadde forstand på davider og som tilmed har teknisk kyndighet». Det var heller ikke tvil om at gjenstanden for utøvelsen i begge tilfelle svarte til de senere gitte patenter. Disse to dommer er etter lagmannsrettens mening ikke i strid med den generelle forståelse av åpenlys utøvelse i patentlovens forstand som er angitt foran, og som her vil bli lagt til grunn. Et annet viktig spørsmål er: Hvilken oppfinnelse er beskyttet ved den ankende parts patent nr. 82478? I norsk rettspraksis har man flere dommer som gir holdepunkter for vurderingen av dette spørsmål. De eldste Høyesterettsdommer som angår patentbeskyttelsens omfang, syntes å gå ut på at patentvernet ikke strekker seg ut over den begrensning som patentpåstanden etter sin ordlyd trekker opp. (H.R.D. i [[Rt-1913-823]] og i [[Rt-1928-688]]). Senere dommer synes imidlertid å gå i en noe annen retning. I H.R.D. av 7/11 1930 sitert av Tom Bryn i «Norsk Patentlov og Praksis» (1937) 38 uttalte således førstvoterende: «Jeg mener at de enkelte punkter i B's patentpåstand må sees i sammenheng og dernest også i forbindelse med den ledsagende tegning. På grunnlag herav står det for mig som naturlig å oppfatte forholdet derhen, at det B har søkt og erholdt patentbeskyttelse for, er den beskrevne ostehøvl, sett som helhet og karakterisert ved det som Side:616 efter angivelsene må antas å inneholde den i oppfinnelsen liggende nye idé.» I H.R.D. i [[Rt-1933-525]] ff. antas det også slått fast at en patentpåstand ikke kan tolkes isolert og etter bokstaven, men at man må bedømme hver enkelt av påstandene «i sammenheng med de øvrige påstander og tillike se dem i forbindelse med den forutgående beskrivelse og de ledsagende tegninger». Det samme uttales i H.R.D. i [[Rt-1964-1217]] ff. og denne oppfatning stemmer også med det syn de hos oss mest kjente forfattere, Alfred J. Bryn og Alf B. Bryn gir uttrykk for. Førstnevnte har i den foran nevnte bok (side 139-150) et avsnitt som omhandler «Patentet foran dommeren», hvor han resymerer sitt syn på spørsmålet om patenters tolkning og patenters gyldighet. Det fremholdes bl.a.: at i enhver rettssak angående et patent gjelder det som et ledende prinsipp at enhver tvil skal komme patenthaveren til gode og dette prinsipp er gjennomført ved alle lands domstoler. Patentvesenet ville overhodet neppe kunne opprettholdes om ikke dette syn på patentsaker gjorde seg sterkt gjeldende. Et patentskrift er ikke som et skjøte av formell juridisk art, men er likesom oppfinnelsen, som denne fremtrer for øyet, en form for et innhold hvis kjerne og rekkevidde ofte først kan fullt ut forståes når oppfinnelsen har innrangert seg i industrien. Alfred J. Bryn støtter seg eksempelvis til den kjente patentsakkyndige Reichsgerichtsdommer Pietzcker, som har uttalt: «Når et patent er meddelt, er ved en ugyldighetsklage presumsjonen for at samtlige betingelser for patentets berettigelse er tilstede. Angriperen har bevisbyrden på seg; han må bevise at den beskyttede oppfinnelse ikke tilfredsstiller lovens enkelte fordringer.» Pietzcker siterer også fra en Reichsgerichtsdom (24/6 1911): «Det hele patentvesen ville rystes i sin grunnvoll hvis man ville forlange av oppfinneren at han (i patentet) nøyaktig skulle angi grensene for sin oppfinnelse». Men dette vil si at man ikke kan forlange av en patentsøker at han ved patentkravets behandling i Patentstyret skal kunne fremlegge patentpåstander som helt korrekt gir uttrykk for oppfinnelsen og grensene for den (beskyttelsesområdet). Et annet sted uttaler Pietzcker: «patentpåstandens mening og dens omfang kan ikke alene bli belyst, men også fullstendiggjort av beskrivelsen. Altså skal også det nye som bare er omtalt i beskrivelsen, nyte beskyttelse.» Videre anfører Alfred J. Bryn l. c. 144-148 at i et U. S.-patent bestemmes beskyttelsesområdet utelukkende av påstandene, mens disse i Norge bare er å betrakte som en veiledning for dommeren, som i et konkret tilfelle har fullstendig frie hender til å avgjøre patentets beskyttelsesområde. Alfred J. Bryn nevner endelig at Pietzcker i et resymé av Reichsgerichtsdommer vedr. patenters gyldighet uttaler: «Domstolene er ikke bundet til den kvalifikasjonsbedømmelse av oppfinnelsen som Patentstyret har lagt til grunn for patentmeddelelsen og retten kan derfor finne at nyheten ved Side:617 oppfinnelsen ligger i andre punkter enn hva der ble antatt ved patentets bevilgning.» Hva spesielt det omstridte patent i nærværende sak angår, er å bemerke at innledningen til annet avsnitt av patentbeskrivelsen lyder: «Hensikten med oppfinnelsen er å tilveiebringe en enkelt anordning i forbindelse med pallens ben, som muliggjør at de nevnte løfteaksler uten videre manipulasjoner vil finne inn på plass i løftestilling og vil forbli i hvilestilling i pallen så lenge denne er i bruk.» I beskrivelsens siste avsnitt er dette ytterligere utdypet og forklart ved et eksempel med henvisning til tegningen. (Det synes å være to trykkfeil i dette avsnitt, idet «punkterte» på linje 10 skal være «strekpunkterte», og «strekpunkterte» på linje 19 skal være «punkterte», - eller også må tegningens fig. 2 endres slik at punktering og strekpunktering blir i samsvar med den trykte tekst). Den her angitte hensikt med oppfinnelsen innebærer at løfteakslene uten videre manipulasjoner vil finne inn på plass i løftestilling. Dette oppnåes ved hjelp av et øvre og nedre krokorgan anordnet på en nærmere angitt måte som beskrevet i påstanden og i de nevnte beskrivelsesdeler og på tegningen. I beskrivelsens siste avsnitt står uttrykkelig at akselen fra den nedre stilling (19 på fig. 2) av seg selv vil gli inn i slissen 16 og ta plass i den øvre del 17 av denne når stroppen 20 utsettes for strekk. Til tross for at denne hensikt med oppfinnelsen ikke fremgår av patentpåstanden alene, er det etter lagmannsrettens oppfatning klart at den utgjør en karakteristisk del av den patenterte oppfinnelse, idet den trer tydelig frem når man leser hele patentskriftet i sammenheng. Den utførelsesform som er vist på tegningen, er ved bruk funnet særlig vel egnet for sitt formål, nettopp fordi løfteakslene av seg selv glir på plass når pallen skal løftes og det ville etter lagmannsrettens oppfatning være uriktig ikke å ta hensyn til dette forhold ved vurdering av den oppfinneriske idé i foreliggende tilfelle. Med hensyn til den påståtte åpenlyse utøvelse bemerkes at den eneste av de paller som det er enighet om har vært brukt i tiden før 25. oktober 1951, er den som ble levert av Maskinforretning Thor etter tegning av 10. mai 1951, den såkalte 10. mai-palle og som byretten har bygget sin avgjørelse på. Det må her legges til grunn at denne palle var blitt brukt «åpenlyst» i den forstand at hvem som helst hadde anledning til å se den i bruk på båter eller kaier, og lagmannsretten er enig med Oslo byrett i at spørsmålet her da dreier seg om hvorvidt bruken innebærer en slik utøvelse at den patenterte oppfinnelse av den grunn ikke kunne anses som ny da patentkravet ble inngitt. Byretten uttaler herom at dersom man tar for seg tegningen av 10. mai 1951, vil man ikke kunne unngå å se at man der finner igjen alle de trekk som i patentpåstanden er nevnt som karakteriserende for oppfinnelsen, og byretten har da ved sin tolkning av patentet åpenbart basert seg utelukkende på patentpåstanden istedenfor som ovenfor nevnt og som lagmannsretten legger til Side:618 grunn, å se patentet som en helhet og herunder ta hensyn både til beskrivelsen og tegningen. Lagmannsretten ser her saken slik: Arbeidstegningen av 10/5 1951, som må forutsettes å stemme nøyaktig med de påberopte paller, som var laget etter den, viser ikke noe øvre krokorgan, men i høyden bare et nedre, som for øvrig også neppe kan karakteriseres som en krok. Den del som på tegningen av byretten er antatt å skulle forestille et øvre krokorgan, kan ikke skjønnes å oppvise noe annet av interesse enn to flater som danner en vinkel på ca. 1200 med hverandre, og med en avrunding i overgangen fra den ene flate til den andre. Men en slik apparatdel er ikke etter lagmannsrettens oppfatning et krokorgan. Selv om man - som byretten - sammenligner 10. maipallen med det som er beskrevet i patentpåstanden alene, finner man således ikke identitet. Dessuten er å merke at 10. mai-pallen i virkeligheten er karakterisert ved en låsanordning, og denne tjener et annet formål og virker på en annen måte enn en palle etter den patenterte oppfinnelse. Da løfte-akselen ifølge arbeidstegningen og ifølge en forevist modell er firkantet, og låsanordningen er slik konstruert at akselen etter å være brakt inn i låsanordningen må vries ca. 900 før pallen løftes, utgjør dette en vesentlig forskjell fra oppfinnelsen etter patentet, som bl.a. medfører den fordel at akselen uten videre manipulasjoner vil finne inn på plass i løftestilling når stroppene utsettes for strekk. Dette er et trekk av den største praktiske betydning, idet arbeiderne slipper å bøye seg så meget som ved bruk av eldre pallekonstruksjoner. Om det i det foreliggende tilfelle skulle ha vært noen åpenlys ut øvelse i patentlovens forstand, måtte det i tilfelle være på grunnlag av pallen slik som den ble brukt før 25. oktober 1951. Man kan her ikke trekke inn tenkte forandringer ved pallen, f. eks. innføring av runde løfteaksler istedenfor firkantede, eller modifikasjoner av låsanordningen med sikte på en lettere innføring av akslene. Det er bare de paller som faktisk ble brukt i det omhandlede tidsrom, som kan komme i betraktning, hvilket etter det som foreligger i saken, vil si paller som stemmer nøyaktig overens med arbeidstegningen datert 10. mai 1951. Den øvrige av ankemotparten påberopte nyhetsskadelige utøvelse gjelder bruk av den såkalte «mutterpalle» og av paller av 10. mai-typen hvor låsanordningen senere ble modifisert ved utbrenning. Om bruken av «mutterpallen» foreligger det svært ufullstendige opplysninger og den ankende part bestrider bestemt at noen bruk her overhodet har funnet sted. Lagmannsretten finner ikke at det her er ført tilstrekkelig bevis for at det før patentkravets inngivelse på kaier og båter har funnet sted noen sådan bruk av disse paller at det etter det ovenfor anførte syn som lagmannsretten bygger på, kan karakteriseres som åpenlys utøvelse. «Mutterpallen» slik den fremgår av tegningen, kan ikke sies å ha noe krokorgan svarende til patentets og ville etter tegningen neppe Side:619 heller være praktisk egnet for innføring av løfteaksler som ved patentet. Det foreligger for øvrig heller ikke noe tilstrekkelig bevis for at denne palle om den skulle ha eksistert og ha vært i bruk, har vært benyttet som patentet åpenbart forutsetter, i forbindelse med løfteakslen. Når det gjelder de nevnte modifikasjoner av låsanordninger i 10. mai-pallen foreligger det svært mangelfulle opplysninger om hvilke modifikasjoner som fant sted og lagmannsretten finner etter bevisførselen å måtte legge til grunn at i ethvert fall har ingen modifikasjon med motstående krokorganer i form av en C vært i bruk før patentkravets inngivelse. Om påstått bruk av andre paller enn de her nevnte, foreligger ellers så mangelfulle opplysninger at lagmannsretten finner det unødvendig å komme inn på det. Etter det anførte er lagmannsretten kommet til at den oppfinnelse som er beskrevet i norsk patent nr. 82478, ikke er avdekket ved den såkalte 10. mai-palles eller andre pallers bruk på kaier og båter før patentkravets inngivelse og at oppfinnelsen derfor ikke er berøvet sin nyhet i patentrettslig forstand. Patentet kan derfor ikke kjennes ugyldig av denne grunn. Når ankemotparten videre har hevdet at den patenterte oppfinnelse mangler den nødvendige oppfinnelseskvalitet, bemerkes at lagmannsretten finner det utvilsomt at denne anførsel ikke kan føre frem. Det er her tilstrekkelig å peke på at oppfinnelsen har vært i bruk lenge, så vel i innland som utland og har gitt den ankende part betydelige lisensinntekter (ca. kr. 200 000). Etter det anførte må av punkt 1 i den ankende parts påstand den prinsipale del tas til følge, og da det er erkjent at patentinngrep under disse omstendigheter foreligger, og det heller ikke er reist noen innsigelse mot erstatningskravet eller dettes størrelse, blir også påstandens punkt 2 og 3 å ta til følge. Lagmannsretten finner etter omstendighetene ikke tilstrekkelig grunn til å endre byrettens avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet. For lagmannsretten finnes heller ikke grunn til å ilegge saksomkostninger (jfr. tvistemålslovens §180 annet ledd jfr. §172 annet ledd). Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Norsk patent nr. 82478 tilhørende kaptein Markus Markussen kjennes gyldig. 2. Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab kjennes uberettiget til å fremstille og bruke lastepaller med slik hukanordning som er beskrevet i norsk patent nr. 82478. 3. Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab dømmes til å betale til kaptein Markus Markussen innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom 3 740 - tretusensyvhundreogførti - kroner med 4 - fire - prosent rente fra stevningens forkynnelse til betaling finner sted. 4. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Side:620 Av byrettens dom (justitiarius C. J. Fleischer med sakkyndige domsmenn ingeniør Olav Haavardsholm og driftsingeniør Arnulf Landvik): Kaptein Markus Markussen er innehaver av norsk patent nr. 82478 som gjelder anordning ved lastepall. Patentet ble gitt fra 25. oktober 1951, og det ble offentliggjort 21. september 1953. Patentpåstanden lød således: «Lastepall av den art der det under lasteplanet er anordnet ben med anordninger for feste av løfteaksler, som er festet til løftestropper, karakterisert ved, at det på benas yttersider er anordnet et øvre og nedre krokorgan (17, 18) som er rettet mot hverandre og med slik avstand at det mellom dem blir en åpen sliss (16) for innføring av løfteakselen (19), idet denne løfteaksel under løfting vil sikres i sin stilling av det øverste anordnete krokorgan (17), mens den i fristilling vil falle ned i og ha anlegg i det nedre oppad rettete krokorgan (18) Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab, Trondheim, bruker i sin bedrift lastepaller som dels er produsert ved selskapets eget verksted og dels innkjøpt fra andre produsenter. Ved undersøkelse har kaptein Markussen funnet at selskapet har i bruk en mengde lastepaller med en anordning som etter kaptein Markussens oppfatning faller sammen med den som er beskyttet ved patentet. En del av pallene er laget av tre, andre av rør. En vesentlig del av rørpallene har vist seg å være innkjøpt fra produsenter som betaler lisensavgift til kaptein Markussen, og det samme gjelder for en del av trepallene. Det er imidlertid 580 rørpaller og 300 trepaller som er forarbeidet ved selskapets eget verksted, og for så vidt denne produksjon angår har kaptein Markussen overfor Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab gjort gjeldende at det foreligger patentinngrep. Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab har ikke vært villig til å opphøre med bruken av de omhandlede paller og har heller ikke vært villig til å betale erstatning i form av lisensavgift eller på annen måte. Det hevdes fra Det Nordenfjeldske Dampskibsselskabs side at patentet må anses ugyldig. Det er selskapets oppfatning at oppfinnelsen har vært åpenlyst utøvet før patentkravet ble inngitt, og det antas også at oppfinnelsen savner den nødvendige oppfinnelseshøyde. Som en følge av selskapets standpunkt fant kaptein Markussen å måtte reise inngrepssak. Da det på forhånd var på det rene at selskapet i tilfelle av inngrepssak ville reise sak angående patentets gyldighet, ble det enighet om å vedta Oslo byrett som verneting. Man ville derved oppnå at spørsmålet om patentets gyldighet kunne prøves gjennom motsøksmål. Kaptein Markussen har reist sak ved stevning av 5. april 1961, og i forbindelse med sitt tilsvar av 30. mai 1961 har Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab reist motsøksmål angående patentets gyldighet. - - - Retten skal bemerke: Det er erkjent fra saksøktes side at det foreligger patentinngrep hvis saksøkerens patent blir funnet å være gyldig. Under samme forutsetning bestrider saksøkte heller ikke sin plikt til å betale den erstatning som saksøkeren har nedlagt påstand om. Spørsmålet er således for retten bare om saksøkte bør gis medhold i at patentet må anses ugyldig. Saksøkeren har gjort gjeldende at ingen av Det Bergenske Side:621 Dampskibsselskabs paller hadde anordninger som kunne være nyhetsskadelige for den patenterte oppfinnelse. Spesielt for så vidt angår den såkalte mutterpalle er det imidlertid også hans oppfatning at den aldri har vært i bruk, og det er i første rekke ved bruken av denne palle saksøkte mener at oppfinnelsen er foregrepet fra Det Bergenske Dampskibsselskabs side. Derimot er det på det rene mellom partene at Fylkesbåtane sommeren 1951 og utover høsten samme år brukte de paller som ble levert av Thor Maskinforretning etter tegning av 10. mai 1951. Her er spørsmålet bare om bruken innebærer en slik åpenlys utøvelse av oppfinnelsen at denne ikke kunne anses som ny da patentkravet ble inngitt, jfr. patentlovens §2. Det dreier seg om en lett synlig hukeanordning, plassert i pallens fire hjørner, og anordningen var dessuten i seg selv av en meget enkel karakter. Hvis det antas at oppfinnelsen er legemliggjort i denne anordning, finner retten det ikke tvilsomt at oppfinnelsen her i riket er så åpenlyst utøvet at sakkyndige deretter kunne bringe den til utførelse. Spørsmålet blir således for retten om bruken av den omhandlede anordning, etter tegning av 10. mai 1951, må sies å innebære at det er oppfinnelsen som er utøvet. Hvis man tar for seg tegningen av 10. mai 1951 vil man etter rettens oppfatning ikke kunne unngå å se at man der finner igjen alle de trekk som i patentpåstanden er nevnt som karakteriserende for oppfinnelsen. Tegningen viser, i samsvar med patentpåstanden, at det på benas yttersider er anordnet et øvre og nedre krokorgan som er rettet mot hverandre og med slik avstand at det mellom dem blir en åpen sliss for innføring av løfteakselen, idet denne løfteaksel under løfting vil sikres i sin stilling av det øverste anordnete krokorgan, mens den i fristilling vil falle ned i og ha anlegg i det nedre oppad rettete krokorgan. Saksøkeren har anført at man har en vesentlig forskjell i den omstendighet at tegningen av 10. mai 1951 viser en rektangulær skrevbolt, men det som her er nevnt om skrevboltens form kan etter rettens oppfatning ikke tillegges noen avgjørende vekt. Det inngår ikke som noe karakteriserende trekk i oppfinnelsen at skrevbolten skal ha et bestemt tverrsnitt eller en bestemt form, og man ville ikke kunne ha ansett en ellers tilsvarende anordning for å falle utenfor patentets beskyttelsesområde bare fordi det ble brukt rektangulær skrevbolt. Det er fra saksøkerens side også fremhevet at den rektangulære skrevbolt ikke uten videre kan finne inn på sin plass i krokanordningen. Den må i forbindelse med innføringen vris om i 90 graders vinkel. Saksøkeren har i denne forbindelse særlig henvist til at det i patentskriftets 1, spalte 1, bl.a. heter om løfteakslene at de «uten videre manipulasjoner vil finne inn på plass i løftestilling og forbli i hvilestilling i pallen så lenge denne er i bruk.» Heller ikke av det som her er gjengitt fra patentbeskrivelsen kan det etter rettens oppfatning utledes noen forskjell med hensyn til det som patentet gjelder. Forskjellen refererer seg bare til innføringen av bolten i krokorganet. Som etter patentbeskrivelsen vil bolten etter å være anbragt i krokorganet, uten videre manipulasjoner finne inn på plass i løftestilling og forbli i hvilestilling i pallen så lenge denne er i bruk. Når det gjelder forholdet mellom tegningen og den patenterte Side:622 oppfinnelse, er det ytterligere et moment som saksøkeren særlig har fremhevet, og som retten finner å burde nevne. I patentpåstanden heter det om løfteakselen bl.a. at den i fristilling vil falle ned i og ha anlegg i det nedre oppad rettete krokorgan. Saksøkeren mener at det etter tegningen ikke er en slik klaring for løfteakselen mellom øvre og nedre krokorgan at man kan si at den i hvilestilling «vil falle ned i» det nedre krokorgan. Retten kan heller ikke for dette punkts vedkommende erklære seg enig med saksøkeren. Det er også etter tegningen tilstrekkelig klaring til at løfteakselen vil falle ned i hvilestilling, og det er ikke noen forutsetning etter patentet at klaringen skal være av en bestemt størrelse. Det er etter dette rettens oppfatning at patentet må kjennes ugyldig. Gjennom Fylkesbåtanes bruk sommeren og høsten 1950 av en anordning som vist på tegning av 10. mai 1950 har oppfinnelsen før patentkravets inngivelse vært så åpenlyst utøvet at sakkyndige deretter kunne bringe den til utførelse. Oppfinnelsen kunne etter patentlovens §2 ikke anses som ny. For retten er det da ikke nødvendig å ta standpunkt til saksøktes anførsler om at en åpenlys utøvelse av oppfinnelsen hadde funnet sted også på annen måte. - - - [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
