Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
B, født xx.xx.1951, X, fødte den xx.xx.1970 et pikebarn utenfor ekteskap. Barnet har fått navnet - -. Som far til barnet oppgav hun A, født xx.xx.1948, Y. Fylkesmannen i Finnmark utferdiget 1.6.1970 farskapsforelegg mot A. Han vedtok ikke farskapet og krevde spørsmålet prøvet for retten. Saken ble behandlet ved Tana og Varanger herredsrett, som den 26.10.1971 avsa dom med slik domsslutning: «A kjennes å være far til det barn B den xx.xx.1970 fødte i - - -.» Om saksforholdet viser en ellers til herredsrettens domsgrunner. A har v/h.r.advokat Markus Andresen i rett tid påanket dommen til lagmannsretten. B har v/advokat Reinhardt Rønning tatt til gjenmæle for seg og barnet. Lagmannsretten har oppnevnt prosessfullmektig for begge parter på det offentliges bekostning i medhold av §19 femte ledd i loven om barn utenfor ekteskap. Ankeforhandling ble først holdt 8.10.1971 i Kirkenes, men saken ble utsatt for at det kunne innhentes ytterligere opplysninger. Ny ankeforhandling ble holdt samme sted 23.3.1972. Her møtte advokat Nils Moe for A, mens B møtte personlig sammen med advokat Reinhardt Rønning. Hun gav forklaring og det ble avhørt et vitne direkte samt fremlagt forklaringer fra fire vitner, innhentet ved bevisopptak og fra tre vitner, protokollert ved den Side:384 første ankeforhandling. Det ble videre foretatt dokumentasjon som fremgår av rettsboken, herunder partsforklaringer avgitt under saksforberedelsen for herredsretten, skriftlig uttalelse fra Rettsmedisinsk Institutt om resultatet av utvidede blodtypeundersøkelser og fra sakkyndig prosektor Halldis Lie angående svangerskapstiden. Under ankeforhandlingen den 23.3.1972 ble det tilført rettsboken at partene samtykket i at retten - hvis den skulle finne det nødvendig - efter at forhandlingen var avsluttet, lot foreta blodtypebestemmelser av G samt ytterligere vitneførsel angående ankemotpartens anskaffelse og bruk av P-piller. De var enige om at domsavsigelse i så tilfelle kunne utstå til disse nye bevis måtte foreligge. Efter at saken samme dag var opptatt til doms, ble det holdt en domskonferanse hvorunder lagmannsretten fant at det var nødvendig å innhente nærmere opplysninger i samsvar med det som ble protokollert under ankeforhandlingen. Dette har ført til at det nå foreligger følgende nye bevis i saken: 1. Den blodtypestatistiske farskapsindeks for A er iflg. brev fra Rettsmedisinsk Institutt av 20.3.1972 (innkommet til retten efter at saken var opptatt til doms) ca. 7. 2. Ifølge brev fra samme av 7.6.1972 foreligger det utelukkelseskonklusjon for C's farskap. Lagmannsretten har ikke funnet det nødvendig i dette tilfelle å foranledige at det ble foretatt kontrolltypebestemmelse, men man har ved telefonisk henvendelse til Rettsmedisinsk Institutt fått opplyst at C's farskap er uforenlig med 1. arveregel i følgende systemer: Rh, C-3 og PGM. 3. Ankemotparten forklarte i rettsmøtet den 23.3.1972 at hun hadde fått en eske P-piller av en venninne ca. 1 uke før hun dro på ferie 11. eller 12. august 1969. Hun opplyste at venninnens navn var D, nå gift L, og at denne igjen hadde fått pillene av E, som da bodde på X, men nå er flyttet til - - -. Denne ble avhørt ved bevisopptak ved Midhordland herredsrett 4.5.1972 og forklarte at hun efter en fødsel i oktober 1967 fikk en resept på P-piller. Efter en tid sluttet hun å bruke pillene, da hun ble syk av dem, og ga da resepten til D. E tror at dette fant sted i slutten av 1967 eller i begynnelsen av 1968 og at resepten løp ut i november 1968. Vitnet reiste fra X i april 1969 og det er ikke riktig at hun ga D en eske piller sommeren 1969. Hun tok bare ut på resepten et brett P-piller og disse brukte hun selv. L, f. D, ble avhørt ved bevisopptak ved Tana og Varanger herredsrett den 20. juni 1972 og forklarte da at E under et besøk hos henne en gang mellom oktober 1967 og juni 1968 glemte igjen et halvbrukt brett med P-piller (ca. 10 til 12 stk.), og tror at disse fremdeles finnes i hennes daværende hjem. Hun så dem i allfall i forbindelse med flyttingen hjemmefra julen 1970. Vitnet benektet å ha mottatt noen resept av E, og har heller ikke formidlet noen slik til ankemotparten. Derimot spurte denne vitnet - to til tre måneder før bevisopptaket - om hun kunne få si at hun hadde fått P-piller av vitnet (de av E etterglemte). Ankemotparten sa videre til vitnet at hun egentlig hadde fått P-piller av Side:385 en som heter F, men hun ville ikke at denne skulle få vite at det pågikk en farskapssak. Etter dette ba lagmannsretten Det norske generalkonsulat i Tananarive om bistand til å få avhørt F, som var påmønstret M/S «- -» i utenriks fart, avhørt utenrettslig som vitne for om mulig å få bekreftet eller avsannet ankemotpartens siste opplysning om hvor hun hadde fått P-pillene fra. Samtidig ba man ankemotparten avhørt på nytt og forelagt de opplysninger som kom frem på grunnlag av de foran nevnte opplysninger. Dette førte til at ankemotparten ved bevisopptak for Tana og Varanger herredsrett den 2. august 1972 opplyste at det hun tidligere hadde sagt i forbindelse med saken om P-pillebruk ikke var riktig, og at hun først er begynt å bruke piller efter fødselen 23.4.1970. Før den tid hadde hun aldri brukt slike piller. Hun kan ikke gi noen forklaring på hvorfor hun har sagt at hun tok P-piller i august 1969. «Det må ha vært en plutselig innskytelse og et håp om at hun virkelig hadde tatt P-piller. Grunnen til at hun nå forklarer seg sannferdig er at hun skal avlegge ed på sin forklaring.» Ankemotparten ba ved samme anledning om at rettsanmodningen til Det norske generalkonsulat på Tananarive måtte bli stoppet snarest mulig. Denne anmodning fant retten ingen grunn til å imøtekomme. Da det ikke lyktes å få avhørt F på Madagaskar, ble lagmannsrettens brev til generalkonsulatet der oversendt direkte til Det norske generalkonsulat i Rotterdam, hvor vitnet den 14. september 1972 avga sålydende utenrettslig forklaring for visekonsul P. Stavrum: «Jeg vet hvem B er og jeg arbeidet sammen med henne på Samvirkelaget i Æ sommeren 1969, tror jeg. Jeg har aldri gitt henne noen form for P-piller. Jeg har ikke vært borte i noe sånt på den tiden, så det er helt umulig. Jeg har heller ikke sett henne bruke P-piller og har for øvrig ikke noe spesielt å tilføye.» Da lagmannsretten mottok ekspedisjonen fra Rotterdam, var det gått 1/2 år siden ankeforhandlingen var sluttet og man fant det derfor ikke betryggende å pådømme saken uten ny muntlig forhandling. Denne ble avholdt i Tromsø den 2. desember 1972. Begge prosessfullmektiger var til stede og ankemotparten møtte og avgav ny forklaring. Hun bekreftet under denne riktigheten av hva hun hadde sagt under bevisopptaket for Tana og Varanger herredsrett 2.8.1972, men til tross for en inngående eksaminasjon kunne eller ville hun ikke gi noen nærmere forklaring på hvorfor hun tidligere hadde løyet. Det fremkom ellers ikke noe nytt av betydning under den nye ankeforhandling, men man finner dog grunn til å nevne at ankemotparten nå var gravid på nytt - i 8. måned, og at hun ikke lenger var så sikker på når hun hadde hatt sin siste menstruasjon før fødselen 23.4.1970. A mener at herredsretten har tatt feil når den har dømt han som far til barnet. Han hevder at det foreligger forhold som gjør det lite sannsynlig at han er far. Efter hans mening var B gravid da de hadde samleie. Den korte svangerskapstiden - 249 dager fra partenes første samleie 17.8.1969 - sammenholdt med andre omstendigheter taler sterkt for det. Selv om svangerskapstiden Side:386 ligger innenfor det mulige for et barn av vekt og lengde som det her er tale om - 2980 gr. og 48 cm. - så er man kommet ned mot grensen for det sannsynlige. Videre pekes på at B fikk ham til å la være å bruke preventiv (gummi) ved sin uriktige opplysning om at hun hadde tatt P-piller. Dette ville hun neppe ha gjort hvis hun ikke visste at hun allerede var med barn. Dessuten har hun gitt motstridende forklaringer om bruken av pillen. I brev poststemplet 4.3.1970 skriver hun til den ankende part, at hun da hun kom ut til hytta i - - - fredag ettermiddag oppdaget at hun hadde glemt pillene i Y. Hun tok derfor ikke noen pille lørdag. I brev datert 11.9.1969 skriver hun at hun ikke hadde tatt pillen på lørdag, men heller ikke på onsdagen for da hadde hun bestemt seg for å slutte med den. Nå er det kommet frem at hun aldri hadde tatt P-pillen før efter fødselen 23.4.1970 og at hun således har løyet ikke bare overfor A, men også for retten. I samme brev forteller hun at hun er så nervøs fordi hun tror at hun skal ha barn, og sier at det da må være hans. Efter A's mening er hennes frykt oppstått påfallende tidlig. Det var da bare gått 5 dager over den tiden da hun efter egne opplysninger ventet neste menstruasjon. Hun har nemlig oppgitt at siste menstruasjon før fødselen begynte 2.8. og at det pleiet å gå 35 dager mellom hver gang den inntraff, men at den ikke alltid var regelmessig. Et ytterligere moment som kan tyde på at B allerede var besvangret, er opplysningene som foreligger om kvalme og oppkast både under oppholdet i Y og forut for feriereisen. A viser videre til at B har vist løs kjønnsmoral ved å ha samleie første gang de ble kjent. Hun tok initiativet idet hun kom og la seg sammen med ham efter at han var gått til sengs. Hennes opptreden i forbindelse med den uriktige opplysning om P-pillen er et tegn på uansvarlighet. Hennes frie innstilling til kjønnslige forbindelser fremgår også av den omstendighet at hun efter eget sigende anskaffet pillene for «å ha det fint i ferien». Når det gjelder spørsmålet om andre menn, viser den ankende part til at B reiste alene pike på biltur med 3 unge menn. Det er ikke urimelig å anta at hun kan ha hatt samleie med en av dem. Videre vises til hennes forbindelse med den militærpersonen som hun skrev brev til under oppholdet i Y og som hun ikke ville oppgi navnet på. Først under rettsmøtet i Kirkenes 8.10.71 oppgav hun navnet hans, nemlig G, hjemmehørende i Bærum. C ble deretter avhørt som vitne ved bevisopptak. Han nekter å ha hatt samleie med B. Det er imidlertid opplyst at de var sammen noen ganger i juli-august 1969, og efter den ankende parts mening ligger det nær å anta at det har funnet sted samleie mellom dem. Det pekes på at B har uttalt at hun var litt interessert i C, og at hun godt kunne tenkt seg å ha samleie med ham, men det bød seg ikke noen anledning. Det siste kan neppe være riktig. Efter C's forklaring bodde han således en permisjonshelg i en campinghytte ved X. Det foreligger nå utelukkelseskonklusjon for ham, men B's forklaring om forholdet, er egnet til å belyse hennes seksuelle adferdsmønster. Side:387 Den ankende part har nedlagt slik påstand: «1. A frifinnes. 2. B betaler sakens omkostninger til det offentlige.» B fastholder at hun ikke har hatt samleie med andre enn A i den mulige besvangringstid og at han er far til barnet. Grunnen til at hun ikke ville oppgi navnet til C var at de ikke har hatt kjønnslig omgang, og at hun da synes det var leit at han skulle trekkes inn. Hun har heller ikke hatt noe forhold til de tre som hun tok bilturen sammen med. Ankemotparten har nedlagt slik påstand: «1. Herredsrettens dom stadfestes. 2. A dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten til det offentlige.» Lagmannsretten legger på grunnlag av partenes samstemmige forklaring, som styrkes av de øvrige opplysninger i saken, til grunn at de hadde sitt første samleie natt til 17.8.1969 og derefter flere ganger i de følgende 4-5 dager. Samleiene var fullbyrdet og det ble fra A's side ikke brukt befruktningshindrende midler. Både til reservelege Hem som barnemoren oppsøkte 14.1.1970 og til jordmoren oppgav hun A som far til barnet. B har i forbindelse med fødselsmeldingen oppgitt siste menstruasjons første dag til 2.8. og denne opplysning har hun fastholdt i sine rettslige forklaringer. Hun husker at hun var ferdig med menstruasjonen helgen før hun dro på ferie. Ifølge fødselsmeldingen var barnet fullbåret. Det veiet 2980 gr. og var 48 cm. langt. I uttalelse som lagmannsretten har innhentet fra overlege Helsingen ved Kirkenes Sykehus, bekreftes det at barnet var fullbåret og at det hadde alle vanlige fullbårenhetstegn. På begjæring fra A's prosessfullmektig har lagmannsretten innhentet uttalelse fra prosektor Halldis Lie ved Rettsmedisinsk Institutt som sakkyndig om sannsynligheten for at barnet kan være frukt av et samleie 17.8.1969, hvilket gir en svangerskapsperiode på 249 dager, regnet fra konsepsjonen. Prosektor Lie har i brev av 23.11.1971 gitt slik uttalelse: «Den sannsynlige svangerskapslengde for et pikebarn med fødselsvekt og -lengde på henholdsvis 2980 gr og 48 cm er angitt å være 262 dager + v 25 dager p.c. (etter Waaler 1933). Dette tilsier at barnet kan være unnfanget i tidsrummet 10. juli-29. august, med ca. 4. august som det mest sannsynlige tidspunkt. At et samleie den 17. august kan ha vært befruktende, er derfor ikke usannsynlig. Angående de to siste spørsmål i Deres brev, har jeg kontaktet professor Bjøro ved Kvinneklinikken her. Ifølge ham er kvalme og oppkast så usikre symptomer ved svangerskap at det ikke kan tillegges noen betydning. Med hensyn til barnets fødselsvekt, sier han at den er mer avhengig av bl.a. morens tilbøylighet til å føde store eller små barn, ernæringsforholdene etc., enn av morens størrelse.» Prosektor Lie ble også bedt om å uttale seg om betydningen Side:388 av kvalme, oppkast og uopplagthet som svangerskapstegn, og om en liten mor og det forhold at hun er ugift influerer på barnets størrelse. En viser herom til de to siste avsnitt i svaret. Under henvisning til Arnholm: «Privatrett IV» (Familierett, utg. 1969), side 241 ba den ankende parts prosessfullmektig om at prosektor Lie måtte bli forespurt om det kunne sies noe om den prosentuelle mulighet i nærværende tilfelle for at befruktende samleie kunne ha funnet sted 249 dager før barnets fødsel. Prosektor Halldis Lie svarte på dette i et brev til lagmannsretten av desember 1971, men har senere korrigert det i en ny skrivelse av 19. april 1972. Det fremgår herav at prosektor Lie baserer sitt svar på en svensk undersøkelse av over 59.000 nyfødte, utført av Engstrøm og Falconer (1965). Disses materiale er iandelt i vektgrupper á 200 g. og tiden er angitt i uker. De regner med at befruktning skjer 7-21 dager p.m. En svangerskapstermin på 249 dager p.c. vil da tilsvare 256-270 d.p.m. Ved å bruke Engstrøms og Falconers materiale som angitt, finne prosektoren da at ca. 20 % av pikebarn med fødselsvekt og lengde som den oppgitte er født efter en svangerskapstid på 249 dager. Prosektor Lie har senere opplyst at den vektgruppe det her dreier seg om utgjør 7 % av det samlede materiale (altså 20 % av 7 % = 1,4 %). Lagmannsretten legger efter dette til grunn at det i og for seg ikke er noe i veien for at barnet kan være født efter en svangerskapstid på 249 dager og således være frukten av partenes samleie 17.8.1972. Lagmannsrettens flertall - lagdommer Tank og sorenskriver Nesheim - er allikevel kommet til at A må frifinnes for farskapet. Som det vil fremgå av det som er uttalt foran, er flertallet enig med herredsretten og mindretallet i at den korte svangerskapstermin som her foreligger, isolert sett ikke gjør det lite trolig at A er barnets far, og i at §21 første ledd i lov om barn utenfor ekteskap derfor her ikke kan komme til anvendelse. Flertallet er imidlertid på bakgrunn av alle de opplysninger som foreligger i saken - herunder også svangerskapets lengde, kommet til at B's troverdighet er så begrenset og hennes seksuelle adferdsmønster av en slik art at det her er grunnlag for å regne med at hun i det kritiske tidsrom også har innlatt seg med andre enn A (og eventuelt C). Flertallet føler seg derfor ikke tilstrekkelig trygg for at A er far til barnet og finner at det må avsies frifinnelsesdom overensstemmende med lovens §21, 2. ledd. Det er riktignok så at det i denne sak ikke foreligger konkrete holdepunkter for at barnemoren i det kritiske tidsrom har hatt samleie med andre menn enn A, men på samme måte som Høyesteretts flertall i den dom som er inntatt i [[Rt-1971-521]] flg. forstår man lovbestemmelsen slik at det ikke kreves bevis for samleie med bestemte andre menn. (Jfr. også dom inntatt i R.G. 1972 438). Den undersøkelse som prosektor Halldis Lie har bygget på i sin sakkyndige uttalelse, støtter seg til et materiale, hvor det er Side:389 sondret mellom guttebarn og pikebarn, og foretatt en inndeling i vektgrupper á 200 gr. samt tiden angitt i uker. Da man i dette tilfelle har å gjøre med en termin som nærmer seg nedre grense for det sannsynlige, finner flertallet ikke å kunne legge så stor vekt på det prosenttall som er oppgitt av den sakkyndige. Dertil kommer at undersøkelsen synes å bygge på at barnemødrenes opplysninger om tidspunktet for siste menstruasjons første dag stort sett er riktige, noe man efter flertallets syn må sette et stort spørsmålstegn ved. Det foreligger i all fall her en så kort termin at den må telle med som et moment som sammen med andre svekker tilliten til at A kan være barnets far. Det samme gjelder barnemorens oppdiktede historie om P-pillene. Hun har selv forklart - senest under den siste ankeforhandling - at A før det første samleie mellom partene fant sted natt til 17. august 1969 spurte om han ikke skulle bruke «gummi», men at hun svarte at han kunne føle seg trygg fordi hun hadde tatt P-piller. Forsåvidt stemmer hennes forklaring overens med A's. Dette indiserer efter flertallets syn at hun den gang regnet med eller i all fall hadde en sterk mistanke om at hun allerede var besvangret. Det samme gjelder de opplysninger som under vitneførslen er fremkommet om barnemorens kvalme, utilpasshet og oppkast efter ankomsten til Y 13. eller 14. august 1969. Selv om slike symptomer ved svangerskap er så usikre at de isolert sett ikke kan tillegges betydning, forekommer det at kvinner kan få dem allerede få dager efter at en konsepsjon har funnet sted. Det foreligger i saken ikke opplysninger om mulige andre årsaker til de nevnte symptomer, og det er på det rene at barnemoren før ankomsten til Y var alene på biltur med tre gutter, som da var rundt 20 år gamle. Flertallet viser forøvrig til de fremlagte brev fra B til A, hvor hun kommer nærmere inn på historien om P-pillen. Man finner også grunn til å nevne et brev hun sendte A til fødselsdagen hans 8. oktober (det fremgår ikke om brevet skriver seg fra 1969 eller 1970), men det heter her bl.a.: «Jeg er (var) blitt så glad i deg at jeg skulle ha deg, uansett på hvilken måte.» I sin rettslige forklaring for lagmannsretten den 23. mars 1972 ble barnemoren nærmere eksaminert om hvorledes hun var kommet i besiddelse av de P-piller hun angivelig hadde hatt med seg på turen til Y, og gav nærmere opplysninger om dette. Som foran nevnt, har hun nå innrømmet at hennes forklaring var falsk, og at hun aldri har brukt P-piller før fødselen 23.4.1970. Hun har ikke gitt noen forklaring på grunnen til dette, og lagmannsrettens flertall har en sterk mistanke om at det må være fordi hun har noe å skjule. Det må under enhver omstendighet her kunne sies at man har å gjøre med en barnemor hvis troverdighet er meget begrenset. Man viser i denne forbindelse til D's forklaring, hvorefter B 2-3 måneder tidligere hadde spurt om hun kunne få si at hun hadde fått P-piller av vitnet. Det fremgår ikke av bevisopptaket hva vitnet svarte til dette, men episoden må ha funnet sted kort før hovedforhandlingen 23.3.1972 og Side:390 barnemoren innrettet seg under sin forklaring som om hun regnet med at vitnet ville bekrefte den om nødvendig. Når det så gjelder barnemorens seksuelle adferdsmønster, skal man først nevne at hun 23.3.72 har forklart at hun var 16 år da hun første gang hadde samleie med en gutt. Hun hadde følge med denne gutten ca. 1 år og de hadde samleier «av og til, ikke så ofte». Senere har hun hatt samleie med flere andre, «da gjerne når hun var full». Senere under sin forklaring rettet hun dette til at hun bare hadde hatt samleie med to andre enn A. Hun har hele tiden holdt fast på at hun i det kritiske tidsrom ikke har hatt samleie med andre enn denne, og at hennes siste samleie før 17.8.1969 fant sted i mars eller april samme år. Flertallet finner ikke å kunne feste tillit til hennes forklaring i så måte, og i denne sak bør det også nevnes at hun innlot seg med A efter et meget kort bekjentskap. Om sine menstruasjonsforhold har barnemoren iflg. fødselsmeldingen oppgitt at siste menses før fødslen begynte 2.8.1969 og i sine forklaringer både for herredsretten og lagmannsretten har hun oppgitt datoen til 2. eller 3. august. I et brev til A, postlagt 4.3.1970, heter det at hun var ferdig med menstruasjonen lørdagen før hun dro på ferie (altså 9.8.1969). Under den siste ankeforhandling ga hun uttrykk for at hun ikke var sikker på tiden før siste menstruasjon. På spørsmål om den pleiet å innfinne seg regelmessig, har barnemoren svart noe forskjellig. Ifølge reservelege Einar Hem som undersøkte B 14.1.1972 oppga hun til ham sin normale menstruasjonssyklus til ca. 35 dagers varighet mellom hver 1. dag og 5 dagers varighet. Det heter videre i denne leges erklæring at «vi kom den gang frem til at hun sannsynligvis hadde siste menstruasjon i overgangen juli/august, og hun regnet den gang med konsepsjon i tidsrommet 18.-20.8.69...». Legen opplyser videre at ifølge hans notater var hun siste gang til kontroll hos ham dagen før fødslen og «altså fødte hun ca. 2 uker før beregnet termin». Efter det som her er nevnt, finner flertallet ikke å kunne legge noen særlig vekt på de opplysninger som foreligger om barnemorens menstruasjonsforhold, men man må være enig med den ankende part i at det sammenholdt med de opplysninger som forøvrig foreligger i denne sak, virker litt påfallende at hun allerede i brev av 11.9.1969 gir uttrykk for sterk nervøsitet for at hun skal ha barn med A. På bakgrunn av det inntrykk barnemoren har gitt i lagmannsretten og det som ellers er kommet frem om hennes troverdighet, kan man ikke se bort fra at den nevnte nervøsitet kan ha vært påtatt. Flertallet finner efter dette å måtte stemme for at A frifinnes for farskapet. Lagmannsrettens mindretall - lagdommer Lind Hansen - er kommet til samme resultat som herredsretten. Etter den foreliggende sakkyndige uttalelse, som går ut på at barnet kan være undfanget i tidsrommet 10.7. til 29.8.1969, med ca. 4.8. som det mest sannsynlige tidspunkt, og at statistiske undersøkelser viser at ca. 20 % av pikebarn med fødselsvekt og Side:391 -lengde som oppgitt her, er født etter en svangerskapstid på 249 dager, finner jeg å måtte legge til grunn at samleiene mellom partene natt til 17.8.1969 og følgende 4-5 dager ligger så pass godt innenfor den mulige besvangringstid at det ikke kan knyttes tvil om farskapet til dette verken alene eller sammenholdt med andre ting. Jeg peker på at den sakkyndige, prosektor Lie, ifølge sin uttalelse i brev av desember 1971 har funnet frem til prosenttall et ved å forsøke å dele opp ukeangivelsen i Engstrøm og Falconers materiale i enkeltdager. Når det gjelder tiden for siste menstruasjon før fødslen, har B allerede da hun oppsøkte lege første gang under svangerskapet gitt opplysning om at den fant sted i overgangen av juli og august måned. Når legen uttrykker seg slik i brevet til lagmannsretten, må det menes at menstruasjonen tok til da. Denne tidsangivelse har hun holdt fast ved, således i brevet til A, postlagt 4.3.1970, i forbindelse med fødselsmeldingen og i sine forklaringer for herredsretten og lagmannsretten. Når hun i den siste ankeforhandling har gitt uttrykk for en viss usikkerhet med hensyn til tidspunktet, kan jeg ikke oppfatte det slik at hun har gått tilbake på de tidligere opplysninger, men at det har sammenheng med den forholdsvis lange tid som er gått. Jeg kan heller ikke finne at det foreligger andre omstendigheter som kan lede til frifinnelse av farskapet for A. Jeg finner således ikke grunnlag for å anta at B har hatt samleie med andre menn i den kritiske tid. Jeg kan ikke se at det er tilstrekkelige holdepunkter for å anta at hun var gravid da hun hadde samleie med A. Det som er fremholdt av A med støtte i uttalelser fra hans mor og tante om at B under oppholdet i Y viste graviditetstegn som manglende matlyst og kvalme, kan det etter den sakkyndiges uttalelse ikke legges noen vekt på. Det foreligger ingen opplysninger som kan vise eller lede til en noenlunde sikker formodning om at B har hatt kjønnslig omgang med andre menn i den del av den mulige besvangringstid som ligger forut for samleiene med A. Den eneste som er kommet inn i bildet, av menn som hun har vært sammen med på en slik måte at det kan ha vært et forhold mellom dem, er C. Men både C og hun selv nekter for at det kom så langt som til samleie. Det er ikke noe som godtgjør at dette er usant. Dessuten er C utelukket som mulig far ved blodtypeundersøkelse. Jeg kan ikke legge noen vekt på den teoretiske mulighet for at B kan ha hatt samleie med noen av de tre menn som var med på bilturen til Y. Det som bringer tvil inn, er B's usanne opplysninger om bruk av P-pille - først til A og så til retten. Hennes forklaring på hvorfor hun har gitt slike uriktige opplysninger, har vært mangelfull. Hun har imidlertid nevnt at hun var beruset den kvelden partene hadde sitt første samleie, det var første gang en gutt spurte om han skulle bruke gummipreventiv, og på spørsmål fra en av dommerne om hun kan ha svart slik hun gjorde for å virke frigjort, har hun sagt at det kan ha vært for å virke «tøff». Hun har videre forklart at når hun først hadde begynt med denne Side:392 pille-løgnen, så måtte hun fortsette - både overfor A og i rettssaken. Dette vitner om adskillig freidighet og er egnet til å svekke hennes generelle troverdighet, men jeg finner likevel ikke å kunne sette denne forklaring til side. Det er en fornuftig sammenheng i den, og det er vanskelig å finne noen annen rimelig forklaring på at hun allerede overfor A fortalte og holdt fast ved denne historien. Det synes lite trolig at hun på den tid kunne være så vidt sikker på å være besvangret med en annen mann forut for dette, at hun var beredt til å ta sjansen på å bli besvangret under samleiet med A, bare for å ha samleie uten generende bruk av preventiv eller for å få en annen far til et barn hun ventet. Jeg nevner til slutt at jeg ikke kan legge avgjørende vekt på det forhold at B innlot seg med A allerede første kvelden de traff hverandre. De var hos felles kjente og bruken av alkohol kan ha medvirket til at hemningene falt bort. Om B's tidligere forhold til menn, foreligger det bare opplysninger fra henne selv om å ha hatt kjønnslig omgang med to gutter. Det foreligger i den forbindelse ikke noe som tyder på at hun har vist en så løs seksuell adferd at det kan lede til en formodning om at hun har hatt samleie med flere enn A i den kritiske tid. Jeg stemmer etter dette for at herredsrettens dom stadfestes. Lagmannsretten er enstemmig kommet til at saken har vært såvidt tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for ankemotparten til å se en avgjørelse i ankeinstansen og at saksomkostninger derfor ikke bør tilkjennes, jfr. tvml. §180 annet ledd sammenholdt med §172 annet ledd. Heller ikke finner man grunn til å ilegge omkostninger etter lov nr. 1 c av 21.12.1956 §33 annet ledd. Domsslutning: A frifinnes for farskapet til B's barn - - -, født xx.xx.1970. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Av herredsrettens dom (sorenskriver Odd Birketvedt): - - - B har forklart at hun i begynnelsen av juli 1969 ble invitert med av G på en tur til Y med G's bil. G bor på X like i nærheten av der hun selv bor. De har vokset opp sammen og G har vært en venn av henne og hennes familie, men hun benekter at det har vært noe intimt forhold mellom dem. Hun kjørte sammen med G fra Z den 11. august 1969 og foruten hun var det også med to unge gutter ved navn - - - og - - - i bilen til Y. Bilturen gikk gjennom Norge og de overnattet en gang på turen til Y og da fikk de ligge i salongen på en ferge. Hun tror at det var den 13. august de kom til Y og de tok da inn hos noe familie av G i Y. Dagen etter at de kom til Y, reiste hun sammen med G og hans bror H ut til en hytte som H hadde på en øy utenfor Y. Kona til H var sammen med barna reist i forvegen ut til hytten. Utpå kvelden kom også A dit. Han holdt til i en annen hytte som lå i nærheten. Hun ble sammen med G invitert ut på hytten som A holdt til på om lørdagskvelden, og hun dro dit sammen med G. Det var flere tilstede på hytten, Side:393 men det var kun G hun kjente. G og A var i familie med hverandre. Det ble drukket endel alkohol på hytten og hun mener at både hun og A var beruset. Natt til søndag overnattet hun på hytten sammen med A og de var alene på rommet. I løpet av natten hadde de ett eller muligens to samleier. Det ble ikke nyttet preventive midler og A trakk seg heller ikke tilbake før sedavgang. Det er riktig at A før de hadde samleie spurte om hun benyttet P-pille, hvilket hun sa ja til, men dette var ikke riktig og hun kan ikke forklare grunnen til at hun ga feil opplysninger om dette til A. Hun oppholdt seg på den hytten som A til ved middagstid søndag og dro så tilbake til hytten som H holdt til på. Seinere på søndagen reiste hun tilbake til Y. Hun ble værende i Y til torsdag morgen og hun bodde da på samme sted som A og hun hadde i denne tida ved flere forskjellige anledninger samleie med A og det ble under samleiene ikke nyttet noe middel for å hindre besvangring. Hun fastholder at det er A som er far til det barn hun fødte den xx.xx.1970 og benekter at hun på den tid hun må ha blitt med barn har hatt samleie med andre menn enn A. Siste gang hun hadde hatt samleie med noen annen var ca. 1/2 år forut for den tid samleiet med A fant sted første gang. Etter at hun hadde hatt samleie med ham har hun ikke hatt samleie med noen. Foreholdt at hun har innlatt seg med A etter meget kort bekjentskap, så medgir hun at dette er riktig, men opplyser at dette må tilskrives at hun var beruset ved anledningen. Hennes menstruasjon begynte siste gang den 2. eller 3. august og menstruasjonen bruker å vare 5 dager. Den er ikke alltid kommet regelmessig. I september/oktober 1969 fikk hun mistanke om at hun var med barn. Hun gikk første gang til lege - dr. Hem - på Kirkenes sykehus i desember 1969. Hun fikk da beskjed om at hun var gravid. Allerede da hun fikk mistanke om at hun var med barn en gang på høsten 1969 skrev hun til A og fortalte at hun hadde mistanke om at hun var blitt med barn og hun fortalte at det i tilfelle var han som var far til barnet. Hun fikk svar fra ham en tid seinere og oppfattet hans brev slik at han benekter å være far til barnet. A har forklart at første gang han traff saksøkeren var på en hytte på - - - den 16. august 1969. Saksøkeren kom til hytten sammen med saksøktes onkel - - - og saksøktes foreldre. På hytten bodde forøvrig saksøktes tante - - - og hennes barn. Saksøkte kom til hytten om kvelden samme dag og oppholdt seg der en stund. Deretter dro han og saksøkeren samt G avgårde til en annen hytte. På denne hytten oppholdt de seg en stund utover natten til den 17. august 1969. Fra denne hytten dro de videre til saksøktes onkels hytte hvor saksøkte bodde. Der var de helt til neste morgen. Etter en stund på onkelens hytte ble saksøkte syk og gikk og la seg på sitt rom. Senere kom saksøkeren inn på rommet og la seg sammen med saksøkte. De hadde da samleie første gang. Han kan ikke huske om samleiet var fullbyrdet. Det ble ikke brukt preventiver. De hadde bare dette ene samleiet denne natten. Neste aften dro alle sammen inn til Y og saksøkeren samt G bodde hos saksøkte. Saksøkeren bodde hos saksøkte fra 17. august til 21. august 1969. I denne perioden hadde de samleie 3-4 ganger. Samleiene var fullbyrdet og det ble aldri brukt preventiver idet saksøkeren sa at hun var «trygg». Side:394 Saksøkte har ikke truffet saksøkeren etter hennes opphold i Y i august 1969. Saksøkte forteller at saksøkeren virket slapp og trøtt. Hun sov meget og hadde liten matlyst. Dette ble bemerket også av saksøktes tante - - - allerede etter 1. eller 2. dagen hun traff saksøkeren. Saksøkte mener derfor at saksøkeren var gravid allerede før hun kom til Y. Saksøkeren løy til saksøkte angående bruken av P-pillen idet hun ikke hadde tatt pillen som hun hadde fortalt. Dette mener saksøkte at hun ikke ville ha løyet om hvis hun ikke var gravid allerede på forhånd. Saksøkte mener videre at da saksøkeren var gravid i 40 uker, indikerer også dette at hun måtte ha vært gravid allerede før hun traff saksøkte. Saksøkte la merke til at saksøkeren skrev brev til en militærperson mens hun oppholdt seg i Y. På spørsmål fra saksøkte om hvem dette var, svarte saksøkeren at det var en person hun var sammen med oppe i Æ. Saksøkte kan ikke angi denne militærpersonen nærmere. At saksøkeren kom alene til Y sammen med to menn og at hun så raskt gikk til sengs med saksøkte skulle også indikere at saksøkeren var svært «lett på tråden». Saksøkte ser derfor ikke bort fra at hun kunne hatt et forhold gående med - - -, etternavnet kjenner han ikke, som hun kjørte sammen med til Y fra Æ. - - - Rettens mening: Retten finner det ved partenes forklaringer godtgjort at de i tida 16. til 21. august 1969 ved flere forskjellige anledninger har hatt samleie under saksøkerens opphold i Y. Det ble under samleiene ikke benyttet preventive midler og retten finner videre godtgjort at partene har hatt samleie til sådan tid at saksøkte kan være far til det barn saksøkeren fødte den xx.xx.1970. Det vil i tilfelle gi en varighet av svangerskapet på omkring 250 dager. Ifølge fødselsmeldingen var barnet - en pike - fullbåret ved fødselen. Det var 48 cm langt og veide 2980 gram. Retten antar at både lengde og vekt er noe under det som er normalt for piker som er født etter fullgått svangerskap. Når barnet er fullbåret, rekner man med at svangerskapet kan ha en varighet fra ned til 240 dager og opp til 320 dager. En viser forøvrig til det som er anført i professor dr. jur. Carl Jacob Arnholm: Privatrett IV. Familierett side 241 hvor det er oppgitt at ifølge en statistikk som riktignok kanskje ikke er helt pålitelig, blir mere enn 99 % født etter et svangerskap som ligger mellom 250 og 298 dager. Selv om varigheten av svangerskapet om saksøkeren skal være blitt med barn etter samleie med saksøkte ligger nær opptil den nedre grense for den varighet av svangerskapet som må antas for å være mest sannsynlig for fullbårne barn, så er det på det rene at varigheten av svangerskapet ligger innenfor de grenser for varigheten av svangerskapet som er nevnt ovenfor. Retten finner det derfor som nevnt godtgjort at A har hatt samleie med B til sådan tid at han kan være far til det barn hun fødte den xx.xx.1970. Det er på det rene at partene har innledet seksuelt forhold etter et meget kortvarig bekjentskap. Dette forhold finner retten kan i og for seg gi grunn til å reise spørsmålet om ikke saksøkeren på den tid hun må ha blitt med barn også kan ha hatt samleie med andre menn enn Side:395 saksøkte, men det foreligger for retten ingen konkrete opplysninger om dette og saksøkeren har bestemt benektet at hun på den tid hun må ha blitt med barn har hatt samleie med andre menn. Saksøkeren har som foran nevnt forklart at hennes menstruasjon siste gang begynte den 2. eller 3. august 1969 og hun har videre forklart at menstruasjonen alltid har kommet regelmessig og har vart i 5 dager. Retten har foranlediget innhentet blodprøver av sakens personer og blodprøvene har vært sendt til Rettsmedisinsk Institutt til gransking og granskingen av blodprøvene har gitt følgende resultat ifølge erklæring av 23. september 1970 fra prosektor Haldis Lie ved Rettsmedisinsk Institutt: Blodtypene: Barnet f. xx.xx.1970: 0 N C+D+E+c+ Hp 2v1 Gc 1v1 PGM 1v1 B A1 MN C+D+Evcv Hp 2v2 Gc 1v1 PGM 1v1 A B MN CvDvE+c+ Hp 1v1 Gc 1v1 PGM-typebestemmelse av A lot seg ikke utføre. Konklusjon: Etter disse blodprøvene er det såleis ikke noe i vegen for at A kan være far til barnet. Etter de opplysninger som foreligger, antas blodprøvene å være tatt og granskingen å være utført på en fullt betryggende måte. Retten har som foran nevnt, kommet til det resultat at A har hatt samleie med B til sådan tid at han kan være far til barnet hun fødte den xx.xx.1970 og det foreligger ikke for retten opplysninger eller omstendigheter forøvrig som gjør det lite trolig at han er far til barnet. Retten finner derfor at A under henvisning til lov om barn utanom ekteskap §21 første ledd må kjennes som far til det barn B fødte den xx.xx.1970. - - - [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
