Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Klara og Sverre Vold eier gbnr. 160/5 i Rennebu og driver med sau. Erik Birger Stene eier gbnr. 164/4. Han vedlikeholder ikke lenger en gjerdestrekning på ca. 200 m mot utmarka. Dette medfører at Volds sauer kommer inn på innmark fra beiteområdet i Skamfjellet. Stene er eier også av utmarka, der dette skjer. Etter begjæring av Vold og med hjemmel i §14 i lov om grannegjerder av 5. mai 1961 holdt lensmannen i Rennebu den 11. mai 1979 gjerdeskjønn, som fikk slutning: «1. Saksøkte Erik Birger Stene har plikt til å vedlikeholde det aktuelle gjerdet på en ca. 200 meter lang strekning mellom Olav Hoels gjerdestrekninger slik at gjerdet verner mot sau mellom Side:593 innmarken på saksøktes eiendom «Moen» gnr. 164 bnr. 4 i Rennebu og den tilstøtende utmark. 2. Skjønnsomkostningene bæres av partene med en halvpart på hver. Hver av partene bærer sin del av omkostningene til juridisk bistand.» Stene påklaget skjønnet til Orkdal herredsrett, som etter muntlig forhandling og åstedsbefaring avsa kjennelse den 27. juni 1980, hvorved skjønnet ble opphevet. Herredsretten la til grunn at Vold og Stene ikke er naboer i gjerdelovens forstand. Kjennelsen har slutning: «1. Skjønn av 11. mai 1979 oppheves og saken avvises. 2. Skjønnsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes. 3. Saksomkostninger for klageinstansen tilkjennes ikke.» Vold har påkjært kjennelsen. Kjæremålet gjelder herredsrettens lovforståelse. På vegne av kjærende part anfører advokat Oddmund Hoel i kjæremålserklæringen: «Kjennelsen påkjæres herved fordi herredsretten har tatt feil når den har funnet at partene ikke er naboer i gjerdelovens forstand. I dette tilfelle er det uriktig tolking av begrepet nabo når herredsretten legger avgjørende vekt på eiendomsretten. Som hovedregel er dette riktig. Men det er ikke noen bastant regel som gjelder i alle tilfeller. I jordbruksforhold er det ofte like god grunn til å aksentuere bruksretten som bærende element i nabospørsmålet. Dette fordi behovet for gjerde ofte er større når det gjelder å skille det ene bruksområde fra det andre enn behovet er for å markere eiendomsrådigheten. Det er i bruksgrensen det først og fremst trengs å ha et gjerde. Særlig gjelder dette i forholdet innmark/utmark. Et gjerde som står i bruksgrensen mellom partene må derfor betraktes på like linje med gjerde i eiendomsgrensen. Og da er sakens parter naboer i gjerdelovens forstand, - slik gjerdeskjønnet har sagt. Jeg finner støtte for denne oppfatning i lovens forarbeider, spesielt i Rådsegn I fra Sivillovbokutvalet, avgitt 24/3-1955, hvor det sies følgende på side 14 spalte to: «Heller ikkje synest det vera nokon avgjerande grunn til at gjerdetvangen berre skal gjelda sjølvstendige eigedomar. Det er til skilje mellom bruksområde at gjerde trengst. Eigedomsgrensene er dei naturlege bruksgrensene. Gjerdetvangen er difor fyrst og fremst knytt til dei. Men det trengst gjerde i andre bruksgrenser og, såleis t.d. i utkantlina for beiterettsområde.» På side 15 spalte to i den samme Rådsegn I heter det at et av hovedpunktene i utvalgets innstilling blir: «- - - gjerdetvang i andre bruksgrenser enn eigedomsgrenser og.» Videre viser jeg til Axel Hærems kommentar til gjerdeloven (Gjerdehold. mellom naboer, 1970) spesielt sidene 4245, hvor konklusjonen er den samme (øverst på side 45). I mangel av klar hjemmel i loven må det da være berettiget å bruke loven analogisk på et gjerde som står i bruksgrensen mellom partene. Det ble da også gjort i den gjerdeholdssak som Hærem nevner i sin kommentar side 26. Subsidiært gjøres gjeldende at det her foreligger et «særleg Side:594 rettshøve» som under enhver omstendighet forplikter motparten til å vedlikeholde gjerdet. Se vedlagte ekstrautskrift av utskiftningsforretning i 1871 hvor «de respective Lodejere paalegges at hægne for sine nu tildelte Ejendomme hvad som behøves mod Udmark». Utskiftningen er tinglyst på motpartens eiendom Moen, gnr. 164 bnr. 4 i Rennebu, den 19/6-1875. Før 1942 sto Moens utmarksgjerde visstnok noe høyere oppe i lia. Det er muligens flyttet, kanskje flere ganger. Men i så fall er flyttingen uten betydning for plikten til å holde gjerdet i stand, der det står idag. Det er således et meget gammelt gjerde som nå kreves vedlikeholdt, jfr. lovens §7, annet ledd. Skjønnet har funnet at vilkårene for kravet er til stede. Til slutt bemerkes at den kjærende part driver med sauehold. Det er et vilkår for utøvelsen av denne næring at gjerdeholdet ikke forsømmes. Skulle motparten bli fritatt for å vedlikeholde sitt utmarksgjerde, vil det ikke bare bryte med gamle og tilvante forhold i nabolaget. I praksis vil det også måtte føre til at den kjærende part slutter å slippe sine sauer i Skamfjellet. Han må avstå fra å nytte sin gamle og legale beiterett og gi avkall på den økonomiske fordel som beiteretten har betydd for gården hans i lange tider. I praksis finnes ingen annen løsning. Et så urimelig resultat kan umulig være riktig. Påstand: «1. Gjerdeskjønnet stadfestes. 2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.» Stene gjør i tilsvar fra advokat Leif Fossvoll gjeldende: «Det vil bli hevdet at herredsrettens kjennelse er riktig i realiteten. Derimot er omkostningsspørsmålet feilaktig avgjort. 1. Gjerdespørsmålet. Det vil bli hevdet: at det omhandlede gjerdet i sin helhet står på kjæremotpartens eiendom. Det ble i sin tid oppsatt av daværende eier som skille mellom hans beitemark og innmark. Hensikten med oppsettingen var kun intern. at gjerdet ikke er grensegjerde i lovens forstand. at det ikke er plass for analogisk anvendelse av lovens bestemmelser. at advokat Hoels anførsel om rimelighetsbetraktninger ikke har noen anvendelse. 2. Saksomkostningene. Ved lensmannsskjønnet ble de lovbestemte utgifter delt mellom partene. I og med at herredsretten har avvist skjønnet, følger at heller ikke kjæremotparten kan pålegges å ta del i de lovbestemte utgifter. Disse faller derfor i sin helhet på den kjærende part. Det er likeledes feilaktig at kjæremotparten ikke er tilkjent omkostninger til juridisk bistand.» - - - Side:595 For kjæremotparten vil jeg nedlegge slik påstand: «1. Herredsrettens kjennelse stadfestes. 2. Den kjærende part bærer de lovbestemte utgifter for lensmannsskjønnet. 3. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger for lensmannsskjønn, herredsrett og lagmannsrett.» Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten. Lennsmannsskjønnet fant bevist at Vold har beiterett i Skamfjellet og at det gjerde som kreves vedlikeholdt står mellom Stenes innmark og et utmarksområde der Vold har sin beiterett. Dette er en bevisbedømmelse som herredsretten og lagmannsretten er bundet av. Det fremgår også at det er Stene som er grunneier i den delen av utmarka som ligger mot gjerdet. Lagmannsretten er enig i det som den kjærende part har utviklet om forståelsen av loven om grannegjerde. Det er et vilkår for å pålegge gjerdeplikt at gjerdet skal skille mellom naboeiendommer. Det aktuelle spørsmål er om et bruksområde kan likestilles med naboeiendom i lovens forstand. I loven har man ment å ta hensyn til tilfeller der eiendomsrett og bruksrett ikke er på samme hånd. Loven har således enkelte bestemmelser som etter sin ordlyd går på gjerdeholdet i særlige bruksforhold. I §11 finnes bestemmelse om at beiterettshavere kan kreve eller forpliktes til gjerdehold ved siden av grunneieren for den del av eiendommen som beiteretten gjelder. I lovens forarbeider - se Sivillovbokutvalets rådsegn 1 sidene 14 og 26 og rådsegn 3 side 10 - la man til grunn at beiterettsområde skulle likestilles med naboeiendom. Det var forutsatt at rett til å kreve - og forpliktelse til å holde - gjerde i grensen mellom bruksrettsområde og innmark også skulle gjelde der innmarkseieren tillike var grunneier i beiterettsområdet. Det skal være på grunn av omskrivninger av redaksjonell art at dette ikke kom klart til uttrykk i loven. Meningen var ikke å holde gjerdeholdet mellom et bruksrettsområde og grunneierens eiendom forøvrig utenom. Dersom man ikke kunne pålegge gjerdetvang i disse tilfellene, ville loven ikke nå sin hensikt slik bruks- og beiteforholdene ofte er i vårt land. Særlig der sau og andre beitende dyr kommer videre inn over andre eiendommers innmark, vil problemene bli store med ett utmarksgjerde som ikke vedlikeholdes. Etter lagmannsrettens oppfatning bygger lensmannsskjønnet ikke på uriktig rettsoppfatning og det blir å stadfeste. Klara og Sverre Vold bør etter resultatet få erstattet sine saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten, jfr. tvml. §180, annet ledd, og §172, første ledd. Ifølge inngitte omkostningsoppgaver utgjør omkostningene for herredsretten og lagmannsretten kr. 3 500,-. Omkostningene ved lensmannsskjønnet bør fordeles som der bestemt. Lagmannsrettens kjennelse er enstemmig. Side:596 Slutning: 1. Gjerdeskjønnet av 11. mai 1979 stadfestes. 2. Erik Birger Stene tilpliktes innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse å erstatte Klara og Sverre Vold deres saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten med 3 500 - tretusenfemhundre - kroner. Av herredsrettens kjennelse (dommerfullmektig Willy Nesset): Mellom Erik Birger Stene på den ene side og Klara og Sverre Vold på den annen side er det oppstått uenighet om plikten til å vedlikeholde et gjerde på ca. 200 m på saksøkerens eiendom gnr. 164, bnr. 4 i Rennebu. Lensmannen i Rennebu med skjønnsmenn avsa 11. mai 1979 skjønn med slik slutning: «1. Saksøkte Erik Birger Stene har plikt til å vedlikeholde det aktuelle gjerdet på en ca. 200 m lang strekning mellom Olav Hoels gjerdestrekninger slik at gjerdet verner mot sau mellom innmarken på saksøktes eiendom «Moen» gnr. 164, bnr. 4 i Rennebu og den tilstøtende utmark. 2. Skjønnsomkostningene bæres av partene med en halvpart på hver. Hver av partene bærer sin del av omkostningene til juridisk bistand.» Om saksforholdet forøvrig og partenes anførsler for skjønnsretten vises til skjønnet. Saksøkeren Erik B. Stene v/advokat Leif Fossvoll, har i rett tid påklaget skjønnet til herredsretten idet det vises til at skjønnet er feilaktig såvel på grunn av feil bevisbedømmelse som rettsanvendelse. Videre er vist til at det aktuelle gjerdet ikke står mellom saksøkerens innmark og et utmarksområde hvor de saksøkte har beiterett, og at partene ikke er naboer i gjerdelovens forstand. Subsidiært er hevdet at premissene er mangelfulle. For saksøkeren er nedlagt slik påstand: «1. Skjønn av 11. mai 1979 oppheves og saken avvises. 2. Saksøkte bærer de lovbestemte utgifter for begge instanser. 3. Saksøkeren tilkjennes saksomkostninger for begge instanser.» De saksøkte har tatt til motmæle idet det er vist til at skjønnet korrekt har funnet at partene er naboer i gjerdelovens forstand når gjerdet står mellom saksøkerens innmark og et tilstøtende utmarksområde hvor skjønnet har funnet godtgjort at de saksøkte har beiterett. Det bestrides at premissene er mangelfulle. Beiteloven er uten betydning. Advokat Hoel har på vegne av de saksøkte lagt ned slik påstand: «1. Skjønnet stadfestes. 2. De saksøkte tilkjennes saksomkostninger for begge instanser.» Rettens bemerkninger: I henhold til skjønnsl. §38 har retten utelukkende adgang til å prøve rettsanvendelse og saksbehandling. Skjønnsretten har funnet bevist at de saksøkte har beiterett i Skamfjellet. Forholdet er da at det omtvistede gjerdet som kreves vedlikeholdt står mellom saksøkerens innmark og hans utmark hvor saksøkte har beiterett. Det spørsmål retten må ta stilling til er således hvorvidt det foreligger forskjellige eiendommer i gjerdelovens forstand slik at partene kan karakteriseres som naboer. Retten har vært i noe tvil. Her er det som nevnt samme grunneier både Side:597 av innmarken og utmarken. Bortsett fra selve beitet er det grunneieren som har de forskjellige eierbeføyelser også i utmarken. På den ene side kan behovet for gjerde naturligvis være til stede, men når innmarken og utmarken eies og drives av samme mann som deler av samme gårdsbruk er det på den annen side rimelig å se det slik at det her er snakk om en og samme eiendom i lovens forstand. Det kan ikke være tilstrekkelig til å endre forholdet at det hviler servitutt i form av beiterettighet i utmarken. Skal den bruksberettigede og grunneieren kunne betegnes som naboer må den bruksberettigede nærmest ha en eiers rådighet over utmarksområdet. Dette er ikke påstått i saken. Etter dette er retten kommet til at partene ikke er naboer i gjerdelovens forstand og at det således ikke kan foreligge plikt for saksøkeren til å vedlikeholde gjerdet. Spørsmål om det uten særskilt hjemmel i loven kan kreves gjerde i et forhold som dette er ikke reist. Etter dette er det ikke nødvendig å ta stilling til de øvrige spørsmål som er reist. Saksøkerens påstand om opphevelse av skjønnet og avvisning av saken må således bli å ta til følge. Retten ser ingen grunn til å fravike skjønnsrettens avgjørelse hva angår skjønnsomkostninger og omkostninger til juridisk bistand. Retten har vært i slik tvil om rettsanvendelsen at saksomkostninger for herredsretten ikke tilkjennes, jfr. tvistemålsl. §172 annet ledd. - - - Av herredsrettens slutning (skjønnsstyrer lensmann Sverre Solheim med skjønnsmenn): Skjønnsstyreren la frem begjæring om skjønn av 4. august 1978 fra saksøkerne v/pr. fim. adv. Oddmund Hoel, med påtegning om oppnevning av skjønnsmenn, berammelse og forkynnelse for partene. - - - Etter at vitneforklaringene var avgitt, fikk prosessfullmektigene ordet til prosedyre. Saksøkerne v/adv. Hoel la ned følgende påstand: «1. Mellom sin eiendom «Moen» gnr. 164 bnr. 4 i Rennebu og den tilstøtende utmark har saksøkte gjerdeplikt på en ca. 200 meter lang strekning mellom Olav Hoels gjerdestrekninger. 2. Saksøkte tilpliktes å betale skjønnsomkostningene, derunder saksøkerens utgifter til juridisk bistand.» Saksøkte v/adv. Fossvoll la ned følgende påstand: «1. Begjæringen avvises. 2. Saksøkerne pålegges å betale saksomkostningene til saksøkte.» Etter rådslagning for lukkede dører, ble avsagt slikt skjønn: Saksøkerne eier eiendommen «Trobakken» gnr. 160 bnr. 5 i Rennebu. De driver med sauehold. Saksøkte eier eiendommen «Moen» gnr. 164 bnr. 4 i Rennebu. Mellom de to eiendommene er det fire andre eiendommer. Felles for alle disse eiendommene - også saksøkernes og saksøktes - er at eiendommene har utmark som grenser mot Skamfjellet og at alle eiendommene har beiterett i Skamfjellet. Under skjønnet ble det fremlagt en skisse over eiendommene som begge parter var enige om. Tvisten i denne saken er oppstått fordi saksøkernes sauer kommer inn på Side:598 saksøktes innmark fra beiteområde i Skamfjellet. Det er klart at sauene kommer inn på saksøktes innmark på det sted hvor saksøkerne krever gjerde vedlikeholdt. Det er enighet om at det aktuelle gjerdet har stått på samme sted i mange år - i alle fall fra ca. 1942. Saksøkerne hevder at så lenge dette gjerdet ble holdt vedlike, kom sauene ikke inn på saksøktes innmark. Dette er ikke motsagt av saksøkte. Saksøkte hevder at det foreligger en delvis stilltiende og delvis skriftlig overenskomst mellom grunneierne i området om å nedlegge gjerdene og at hver og en skal passe sine egne dyr. Da ikke samtlige berørte grunneiere og beiteberettigede har vedtatt denne overenskomst, anses overenskomsten uten betydning for saken. Saksøkte har videre hevdet at selv om hans gjerde - sakens aktuelle gjerde - blir istandsatt, så vil sauene bare trekke videre forbi dette punkt og dermed kunne komme inn på andre naboers innmark. Dette er eventuelt et forhold som ikke angår dette skjønnet. Skjønnet finner det bevist at saksøkerne har beiterett i Skamfjellet. Forholdet er da at det aktuelle gjerdet - som kreves vedlikeholdt - står mellom saksøktes innmark og et utmarksområde hvor saksøkerne er bruksberettiget i form av beiterett. Skjønnet finner at saksøkerne og saksøkte på grunn av dette er naboer i gjerdelovens forstand. Skjønnet finner derfor ikke å kunne ta saksøktes påstand om avvisning av skjønnsbegjæringen til følge. Skjønnet finner at den samlede økonomiske nytten som begge eiendommene under ett har av gjerdet, er større enn vedlikeholdsomkostningene. Under disse omstendigheter har saksøkte ikke rett til å nedlegge gjerdet - jfr. gjerdelovens §7 annet ledd - men plikter å holde gjerdet vedlike. Skjønnet finner det bevist at gjerdet sto der på den tid gjerdeloven trådte i kraft, og at gjerdet også av denne grunn må vedlikeholdes - jfr. gjerdelovens §19 fjerde ledd. Skjønnet er enstemmig. - - - [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
