Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Den 23.4.1980 ble det holdt første gangs tvangsauksjon over eiendommen Brekkevn. 23, gnr. 54 bnr. 66 i Ås, etter begjæring fra Andresens Bank A/S, som 19.5.1980 ble fusjonert med Christiania Bank og Kreditkasse. Tvangsgrunnlag var en pantobligasjon på 4 mill. kroner i nevnte eiendom, tinglyst 27.11.1972. Hjemmelsinnehaveren til eiendommen, A/S Kongshaugen Byggeselskap, var gått konkurs ved skifterettens kjennelse av 14.2.1980, altså før auksjonen ble holdt. Eiendommen ble abandonert av konkursboet umiddelbart etter tvangsauksjonen. Ved auksjonen ga A/L Granbo Borettslag et bud på kr. 5 688 000. Dette ble antatt av Kreditkassen som 23.5.1980 begjærte budet stadfestet av Ytre Follo namsrett. Det konkursrammede selskap ved styrets formann Torgny Hanisch, protesterte mot stadfestelse i brev av 5.6.1980 til namsretten, bl.a. under henvisning til at tvangsgrunnlaget var en akkomodasjonsobligasjon som var blitt misbrukt av auksjonsrekvirenten. Auksjonsrekvirenten - banken - anførte herimot at det konkursrammede selskap bare kunne opptre gjennom bobestyreren og at det derfor var uberettiget til å komme med innvendinger mot konkursboet, jfr. konkursl. §24. Namsretten stadfestet budet ved kjennelse av 5.11.1980. Retten kom til at det konkursrammede selskap hverken var å anse som saksøkt i saken eller gikk inn under begrepet «interessert» i tvfbl. §113, og at det derfor ikke kunne reise innvendinger mot stadfestelsen. A/S Kongshaugen Byggeselskap under konkurs v/styrets formann, Torgny Hanisch, påanket namsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett og har lagt ned slik påstand: «Prinsipalt: Ytre Follo namsretts kjennelse av 5.11.1980 oppheves. Saken henvises til ny behandling ved samme rett, evt. med lagmannsrettens anbefaling av at saken overføres i søksmålsform. Subsidiært: Ytre Follo namsretts stadfestelseskjennelse av 5.11. 1980 oppheves. I alle tilfelle: Ankemotparten ilegges saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett.» Christiania Bank og Kreditkasse og A/S Granbo Borettslag har tatt til gjenmæle. Banken har lagt ned slik påstand: «Prinsipalt: Anken avvises. Subsidiært: Namsrettens kjennelse stadfestes. I begge tilfeller: Christiania Bank og Kreditkasse tilkjennes saksomkostninger hos den ankende part.» A/L Granbo Borettslag har prinsipalt påstått anken avvist, subsidiært namsrettens kjennelse stadfestet. På vegne av Forhandlingsutvalget for uprioriterte fordringshavere i Side:987 «Hanisch-systemet» A/S erklærte advokat Gustav Høgtun ved prosessskrift av 18.5.1981 hjelpeintervensjon til fordel for den ankende part under henvisning til konkursl. §91. Hjelpeintervensjonen ble avvist ved Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 16.10.1981. Det videre kjæremål ble forkastet av Høyesteretts Kjæremålsutvalg ved kjennelse av 5.3.1982. Den ankende part, A/S Kongshaugen Byggeselskap under konkurs ved styrets formann, Torgny Hanisch, hevder at det ikke foreligger noe grunnlag for avvisning av anken. Det gjøres gjeldende at den ankende part for namsretten må som konkursdebitor anses som saksøkt eller som en «interessert», jfr. tvfbl. §113, hvis rett stadfestelsen av auksjonsbudet vil medføre inngrep i. Debitor må derfor ha partskompetanse og ankerett i henhold til tvfbl. §161 annet ledd. Dette begrunnes nærmere i det følgende: Tvangsauksjonen overgnr. 54 bnr. 66 i Ås ble holdt 23.4.1980 og det avgitte bud ble begjært stadfestet ved rekvirentens (bankens) brev av 23.5.1980 til namsmannen. På auksjonsdagen - umiddelbart etter auksjonsforretningen - besluttet bostyret å abandonere eiendommen til fordel for panthaveren (banken) da man mente at eiendommen var overbeheftet. Dette ble nedtegnet i bostyrets protokoll 28.4. 1980 der det bl.a. heter at bostyret har besluttet å abandonere eiendommen og at den «heretter blir holdt utenfor skiftebehandlingen». Konkursboet må ha ment at det ikke kunne få noe ut av den overbeheftede eiendom, jfr. §2-2 i lov om fordringshaveres dekningsrett av 13.6.1975 nr. 35 (dekningsloven). Se videre Brækhus: Materiell konkurs- og eksekusjonsrett 38. Boet valgte å abandonere eiendommen i stedet for å se tiden an med tanke på verdistigning. Det ønsket å slippe belastningen med forvaltningen av eiendommen og gebyr etter sportell. §36. Ved bostyrets beslutning om abandonering er dets beslag av ei endommen oppgitt. Eiendommen blir da stående utenfor bobehandlingen. Den hører heller ikke lenger til bomassen, jfr. konkursl. §12. Dette går direkte frem av den reservasjon som er tatt i Kjæremålsutvalgets kjennelse i [[Rt-1980-1666]], der det på 1667 heter «Når saken gjelder eiendom som går inn under boets masse, foreligger det etter dette tilstrekkelig grunnlag for å fremme auksjonen». - Bobestyrerens rådighetsutøvelse etter konkursl. §24 er også tilsvarende opphørt ved abandoneringen. Hans fullmakt går bare på eiendeler som tilhører boets masse. På den annen side har konkursdebitor fra samme tidspunkt ikke bare den formelle eiendomsrett til gnr. 54 bnr. 66, men også en eiers rådighet for øvrig, så langt det ikke går ut over panthavernes og de øvrige kreditorers interesser. Skulle den abandonerte eiendom bli realisert for et større beløp enn det som går med til å dekke pantegjelden, vil overskuddet gå inn i bomassen til dekning av ikke pantesikrede krav, jfr. dekningsl. §2-13. For at konkursboet skal gi størst mulig dekning av de uprioriterte krav og for at konkursdebitors ansvar for de udekkede krav skal bli tilsvarende mindre, må konkursdebitor - i et hvert fall når det gjelder abandonert eiendom - gis anledning til å ivareta de uprioriterte kreditorers og sine egne interesser. Bostyret hadde neppe regnet med at konkursdebitor skulle Side:988 aksjonere for å skaffe kreditorene dekning, men da dette skjedde, ble abandoneringen søkt omgjort. Namsretten avslo dette. Banken med støtte av bobestyreren søkte likevel å holde den ankende part utenfor enhver befatning med eiendommen. Dette førte til at hybelhuset ble stående uten noen egentlig forvaltning. Namsretten synes ikke å ha vært klar over den foran påpekte virkning av abandoneringen, når den tok bankens krav om stadfestelse av det avgitte bud opp til behandling. Namsretten kom nok i tvil om den ikke av eget tiltak måtte nekte stadfestelse av auksjonsbudet, jfr. dens brev av 5.6.1980 til banken og auksjonsbyderen, men den unnlot å meddele dette til konkursdebitor slik at denne kunne fått anledning til å uttale seg om spørsmålet. Konkursdebitor fikk senere rede på forholdet på annen måte. I sin kjennelse stadfestet namsretten det avgitte bud idet den fant at boet fortsatt var ««den nærmeste» til å opptre på vegne av saksøkte under tvangsfullbyrdelsen, og at den prosessuelle kompetanse som således ligger hos boet, er eksklusiv i forhold til debitor personlig». Den ankende part påstår at det her ikke er spørsmål om hvem som er den «nærmeste», men om hvor retten til den abandonerte eiendom ligger. Det kan ikke herske tvil om at retten ligger hos konkursdebitor, jfr. Sandvik, Krüger og Giertsen: Norsk Panterett 281 flg. samt Fredrik Moe i Lov og Rett 1979 110 flg. Det vises også til Agder lagmannsretts kjennelse av 1.10.1981 i kjæremålssak A nr. 9/1981: K/S Hotellbygg A/S & Co. - Hotel Ibsen A/S under konkurs v/styrets formann. Kjennelsen inneholder interessante synspunkter om konkursdebitors rettslige stilling i et lignende tilfelle. Den ankende part mener for øvrig at konkursdebitor som hjemmelsinnehaver og formell eier av den faste eiendom og på grunn av sitt ansvar overfor de udekkede kreditorer i boet har rett og må gis anledning til å fremme de innsigelser overfor namsmyndighetene som går ut på å redusere dette ansvar, uten hensyn til om det dreier seg om en abandonert eiendom eller ikke. Dette må gjelde selv om konkursdebitors prosesshandlinger ikke kan binde boet for så vidt angår bomassen. Det vises til Hagerup: Konkurs og Akkordforhandling, 4. utg. 165 og 186. Den omstendighet at saken gjelder en abandonert eiendom, er derfor ikke noen betingelse for konkursdebitors ankerett, men den forenkler saken ved at konkursdebitors prosessuelle stilling da kommer klarere frem. Ved at namsretten feilaktig ikke ga konkursdebitor partsrettigheter, eventuelt i henhold til tvfbl. §161 annet ledd, fikk konkursdebitor heller ikke realitetsbehandlet sine innsigelser mot stadfestelse av auksjonsbudet. I sitt første prosesskrift til namsretten, datert 27.6.1980, har konkursdebitor satt frem følgende innsigelser: Angjeldende pantobligasjon var en akkomodasjonsobligasjon som ikke ga tvangsgrunnlag, jfr.tvfbl. §109,2.ledd og h.r.d. i Rt-1929-s 226. At banken har disponert over pantobligasjonen i strid med depoterklæringen, endrer ikke dette forhold. Pantekravet var således hverken forfalt eller misligholdt, og renteplikt var ikke inntrådt. - Videre ble det gjort gjeldende at konkursdebitor hadde et motregningskrav som langt oversteg pantobligasjonens pålydende. Side:989 Under ankeforhandlingen har den ankende part ytterligere påstått at namsretten opererte med et uriktig partsforhold. Den rette representant for den abandonerte eiendom var konkursdebitor, ikke konkursboet ved bobestyreren. Også denne feil er i seg selv opphevelsesgrunn. Heller ikke fikk den ankende part behandlet sine reelle innsigelser mot bankens krav som bygger på avtalel. §31 og §33 og actio Pauliana. Det var bebudet krav om overføring av tvisten i søksmåls form, jfr. tvl. §53. Det avgitte auksjonsbud var på kr. 7,8 mill. Ved en feil stadfestet namsretten budet for kr. 5 688 000. I auksjonsboken står følgende om dette: «Følgende bud ble gitt: Ås Boligbyggelag v/Knut Heie: kr. 5 688 000,-, hvortil kommer leieboernes interesse » 2 112 000,- kr. 7 800 000,- samlet bud. Budet er slik å forstå at dekning til prioriterte krav foran leieboerne blir kr. 5 688 000,-.» Namsrettens stadfestelse er i strid med tvfbl. §154. Ved at borettslaget får slippe med å betale kr. 2 112 000 mindre enn hva det har budt, kan det anmelde et tilsvarende beløp som uprioritert krav i boet, til tross for at det hadde en pantobligasjon i eiendommen på siste prioritet for beløpet. Den ankende part mener for øvrig at eiendommen var langt mer verd enn 7,8 mill. kroner og at den idag har en verdi på 15 mill. kroner. Det vises til fremlagt takst av murmestrene Leif H. Jensen og Arnfinn Jermstad, datert 1.12.1982. Det er derfor ikke riktig når namsretten anfører at det ikke var noe misforhold mellom det stadfestede bud og eiendommens verdi. Når det gjelder ankemotpartens henvisning til Altens kommentar 202 til tvfbl. §158 annet ledd, hvor det heter at namsrettens avgjørelse etter nevnte lovbestemmelse ikke kan angripes, påstår den ankende part at det ville være åpenbart urimelig og må være uriktig at loven skal forstås slik som det der angis, i et tilfelle som det foreliggende. Ankemotpart nr. 1, Christiania Bank og Kreditkasse påstår anken avvist da den ankende part, konkursdebitor, ikke kan anses som en «interessert» hvis rett kjennelsen vil medføre inngrep i, jfr. tvfbl. §161, 2. ledd, og derfor mangler kompetanse til å anke. Det vises til kjennelser av Kjæremålsutvalget i [[Rt-1980-1666]] og [[Rt-1981-905]]. Etter den førstnevnte kjennelse vil en konkursdebitor hverken som saksøkt eller som mulig «interessert» i h.t. tvfbl. §113 kunne gjøre innsigelser mot fremme av auksjonen i strid med konkursboets interesser. Av kjennelsen i [[Rt-1981-905]] går det frem at konkursdebitor ikke kan hindre tvangsauksjon hvis boet har rettslig interesse i å få den gjennomført. Disse kjennelser gjelder ikke abandonert eiendom slik som i det foreliggende tilfellet. I sin kjennelse av 5.11.1980 har Ytre Follo namsrett lagt avgjørende vekt på at selv om tvangsauksjonen gjelder abandonert eiendom, er det fortsatt konkursboet som er «den nærmeste» til å opptre på vegne av saksøkte under tvangsfullbyrdelsen. Retten begrunner dette med at en eventuell økonomisk gevinst som følge av disposisjoner i forbindelse med tvangsrealisasjon av også abandonert eiendom ville gå inn i bomassen, jfr. dekningsl. §2-13. Side:990 Ankemotparten gjør gjeldende at en abandonering ikke innebærer noe endelig frafall av krav. Så lenge bobehandlingen pågår, vil som nevnt økonomisk gevinst i forbindelse med tvangsrealisasjon av abandonert eiendom gå inn i bomassen. En abandonering er dessuten ikke ugjenkallelig; den kan omgjøres. Videre kan man spørre hvilken rettslig interesse konkursboet har av å få realisert en abandonert eiendom ved tvangsauksjon, og - på den annen side - hvilken interesse kan konkursdebitor ha av å hindre en slik realisasjon. Boets abandonering skjer for å spare utgifter. Etter abandoneringen kan boet fortsatt ha en reell interesse av å få fastslått gjennom tvangsauksjon om eiendommen - f.eks. på grunn av senere verdistigning - kan gi overskudd, og videre av å få klarlagt størrelsen av restfordringen og dermed de samlede dividendekrav som melder seg i boet, jfr. NOU 1972:20 342-43, Husebø i Lov og Rett 1973 46-47, Moe i Lov og Rett 1979 110, Sandvik, Krüger og Giertsen: Norsk Panterett 281-83, samt Arnholm: Panteretten (1976) 160-61. Når konkursboet av de nevnte grunner kan gå til tvangsauksjon av abandonert eiendom, må det også kunne gjøre det mindre, nemlig å kreve stadfestelse av et auksjonsbud avgitt før abandoneringen. Som subsidiært grunnlag for avvisning gjør ankemotparten gjeldende at det kan trekkes en analogi fra tvml. §65 for så vidt som det ved abandonering skjer en rådighetsoverføring fra boet til debitor. Banken som var saksøker da stadfestelse skulle skje, har ikke samtykket i at konkursdebitor overtar saken, men likevel blir namsrettens stadfestelse bindende også for debitor jfr. tvml. §65 annet ledd. Den ankende part har hevdet at konkursboet er feil saksøkt ved tvangsauksjonen, da overbeheftede aktiva ikke tilhører bomassen. En slik oppfatning er ukjent i teorien og har ikke noen forankring i lov. Dekningsl. §2-2 kan ikke tas til inntekt for et slikt syn, da bestemmelsen bare gir en avgrensning av beslagsretten overfor immaterielle og personlige rettigheter. Det ville også skape store rettstekniske og praktiske vanskeligheter om den konkurs rettslige stilling skulle være avhengig av om vedkommende aktivum kunne gi overskudd. Det må være klart at eiendommen tilhørte bomassen ved tvangsauksjonen og at boet da var rett saksøkt, jfr. konkursl. §12 og §24 . Konkursdebitor kunne ikke ved auksjonen ha noen partsstilling ved siden av boet. Namsretten kom til at konkursdebitor heller ikke kunne anses som «interessert», slik dette uttrykk er definert i tvfbl. §113 pkt. 2. Også i forhold til denne bestemmelse må det avgjørende være at konkursdebitor ikke får noen kompetanse i strid med boets interesser. Tvfbl. §161, annet ledd hjemler ankerett over stadfestelseskjennelsen for «interesserte hvis rett den ville medføre inngrep i». Sammenholdes denne bestemmelse med tvml. §54, må det antas at det er debitor som må sannsynliggjøre at stadfestelsen gjør et inngrep i hans rett. Etter ankemotpartens oppfatning er dette ikke gjort i denne sak. Konkursdebitor har nok et personlig ansvar for gjelden og kan ha interesse av at det bringes mest mulig ut av vedkommende aktivum. Men denne interesse har han også når det selges underhånden. I det foreliggende tilfellet er konkursdebitor et selskap som skal slettes ved konkursslutningen, med Side:991 mindre det oppnås akkord eller lignende ordninger. I siste fall vil imidlertid forholdet til vedkommende debitor være ordnet på annen måte. Konkursdebitor antas derfor å være helt uten rettslig interesse i stadfestelsen av auksjonsbudet. Ankemotparten viser videre til at A/S Kongshaugen Byggeselskap og Granbo borettslag under stiftelse hadde inngått en avtale 6.6.1979 hvorved byggeselskapet på betingelse av oppnådd husbanklån solgte gnr. 54 bnr. 66 til Granbo borettslag for 7,8 mill. kroner, hvorav kr. 2 112 000 skulle avgjøres ved overtaking av gjeld i form av leieboerobligasjoner som heftet på eiendommen. Kontantsummen ble således kr. 5 688 000, altså de samme tall som gikk igjen ved tvangsauksjonen. Denne innebar langt på veg bare en effektuering av nevnte avtale. Som bundet av kontrakten har konkursdebitor ikke noen legitim interesse i tvangsauksjonen, når borettslaget som ikke hadde rettsvern for sin kjøpekontrakt, møter opp og byr kontraktssummen. Konkursdebitors aksjon for å forhindre salget til Granbo borettslag fortjener ikke rettslig vern. Det ville være misbruk av rett. Konklusjonen må bli at stadfestelsen av budet ikke gjorde noe inngrep i konkursdebitors rettigheter, og heller ikke i hans beskyttelsesverdige interesser. Da har konkursdebitor heller ingen ankerett, og anken må avvises. Ankemolparten imøtegår den ankende parts anførsler angående feil ved namsrettens saksbehandling. Den ankende part har gjort gjeldende at namsretten feilaktig unnlot å stadfeste det bud på 7,8 mill. kroner som ble avgitt, og antok i stedet et bud på kr. 5 688 000. Det siste beløp påstås å være åpenbart for lavt. Ankemotparten vil her understreke at det som skjedde under tvangsauksjonen, var at leieboerne reelt bød kr. 5 688 000 for eiendommen, samtidig som de frafalt sin pantesikkerhet for kr. 2 112 000 (leieboerinnskuddene) på laveste prioritet i gnr. 54 bnr. 316, som sammen med gnr. 54 bnr. 66 dannet pantesikkerheten for bankens lån. Banken har forstått budet på samme måte. Vilkåret om pantefrafallelse ble senere sløyfet av banken på grunn av de problemer som oppstod med å få det gjennomført i praksis. Det foreligger derfor ikke noe aktuelt grunnlag for den ankende parts påstand om at man ved tvangsauksjonen skjøv leieboernes (borettslagets) forpliktelser over på de uprioriterte fordringshavere og at namsretten derfor skulle ha nektet stadfestelse. Leieboerne har anmeldt sine andelsinnskudd som krav i boet for sikkerhets skyld, i tilfelle av at borettslagets bud ikke blir stadfestet. Det er mer eller mindre vedtatt at disse krav skal frafalles hvis budet stadfestes. Videre har den ankende part hevdet at namsretten av eget tiltak skulle ha nektet å stadfeste auksjonsbudet, da prisen var åpenbart for lav. Til dette er å si at namsrettens avgjørelse etter tvfbl. §158 annet ledd ikke kan angripes hva enten avgjørelsen går i den ene eller annen retning, jfr. Alten 202 og kjennelse i [[Rt-1931-1165]]. Hva realiteten angår, anfører ankemotparten at prisen er basert på en skjønnsmessig vurdering og at den harmonerte med avkastningsnivået for slike eiendommer den gang. For øvrig nevnes at Kreditkassen etter oppgave av 4.2.1983 fra Side:992 takseringsfirmaet Henry Hansen & Sønner har beregnet dagens verdi til 6,4 mill. kroner. Verdien var klarligvis lavere i 1980, og det var den gang heller ingen andre som bød på eiendommen. En eventuell seksjonering av hybelbygget vil ikke gi nevneverdig verdiøkning da det hviler leiekontrakter på leilighetene. Foranlediget av den ankende parts prosesskrift av 27.6.1980 foretok namsretten forut for sin stadfestelse en prøving av spørsmålet om konkursdebitor som følge av abandoneringen hadde en rettslig interesse i å få hindret stadfestelse av det foreliggende bud, og i tilfelle om denne interesse måtte gå foran boets interesse i å få gjennomført tvangsauksjonen. Namsretten kom til at konkursboet fortsatt var den «nærmeste» til å opptre ved antagelsen og stadfestelsen av auksjonsbudet. Dette måtte være riktig. Selv om man skulle komme til at det var en feil å ikke tillegge konkursdebitor en rettslig interesse i denne forbindelse, kan dette ikke føre til oppheving, da feilen ikke kan ha virket bestemmende for namsrettens avgjørelse, jfr. tvml. §384 første ledd. I det nevnte prosesskrift av 27.6. 1980 til namsretten oppsummerte den ankende part sine innsigelser mot stadfestelse til følgende 2 punkter: 1) Den påberopte pantobligasjon var bare en akkomodasjonsobligasjon som ikke uten videre kunne gi det nødvendige tvangsgrunnlag. Ankemotparten hevder at dette er uriktig. Pantobligasjonen hadde opprinnelig et pålydende på kr. 6 000 000 og var en akkomodasjonsobligasjon som skulle tjene til sikkerhet for byggelånet. Den heftet både på gnr. 54 bnr. 66 (hybelbygget) og på gnr. 54 bnr. 316 (forretningsbygget) da disse eiendommer tidligere hadde utgjort ett bruksnummer. Obligasjonen ble transportert til Andresens Bank 11.9.1974, og i mai 1975 ble den nedkvittert til kr. 4 mill. i forbindelse med konvertering av byggelånet til faste pantelån. Obligasjonen ble da etablert som et midlertidig 2. prioritets lån. Den ble ved dette gjort reell, noe som er bekreftet både av debitor og kreditor ved en samtidig fornyelseserklæring. I kjennelse av 30.6. 1982 i kjæremålsak nr. 89/82 mellom de samme parter angående tvangsbruk av gnr. 54 bnr. 316, jfr. tvfbl. §176a, jfr. §109, tok Eidsivating lagmannsrett stilling til spørsmålet om obligasjonen kunne tjene som grunnlag for tvangsbruk av nevnte eiendom. Retten kom til at obligasjonen klart ga tvangsgrunnlag da den var gjort reell ved at den var etablert som et midlertidig 2. prioritets lån. 2) Som innsigelse mot tvangsauksjonen anførte den ankende part overfor namsretten videre at konkursdebitor hadde et motregningskrav som langt oversteg pantobligasjonenes pålydende. Adgang til motregning foreligger ikke her, jfr. tvfbl. §16 og Alten 34. Motkravet er ikke erkjent, tvertimot bestridt, og den ankende part har heller ikke kunnet påvise noe rimelig grunnlag for kravet. Under ankeforhandlingen møtte den ankende part ved Torgny Hanisch, formann i styret for A/S Kongshaugen Byggeselskap. Den ankende parts prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Alf Nordhus, hadde gyldig forfall. Den ankende part begjærte derfor ved ankeforhandlingens begynnelse saken utsatt, men retten besluttet å fremme saken. Torgny Hanisch prosederte så saken på vegne av den ankende part. Han avga ikke noen egen partsforklaring. Side:993 For ankemotpart nr. 1 møtte ingen partsrepresentant. For ankemotpart nr. 2 møtte formannen i borettslaget, Per Behrens Jørgensen. Han avga forklaring. Det ble avhørt ett vitne. Dokumentasjon ble foretatt slik som rettsboken viser. Lagmannsretten skal bemerke: Da det fra ankemotpartens side er påstått avvisning, behandles dette spørsmål først. Avgjørelsen av det vil avhenge av om den ankende part, Kongshaugen Byggeselskap A/S under konkurs v/styrets formann, Torgny Hanisch, har ankerett etter tvfbl. §161 annet ledd,jfr. §113. Etter en periode med akkordforhandlinger bejærte Andresens Bank 17.1.1980 tvangsauksjon over gnr. 54 bnr. 66 i smed hjemmelsinnehaveren, Kongshaugen Byggeselskap A/S v/styrets formann, Torgny Hanisch, som saksøkt. Tvangsgrunnlaget var pantobligasjon i eiendommen, pålydende kr. 4 mill. + renter og omkostninger. Byggeselskapet ble tatt under konkursbehandling 14.3. 1980. Ved tvangsauksjonen 23.4.1980 var som saksøkt oppført Kongshaugen Byggeselskap A/S, dets konkursbo. Under tvangsauksjonen gikk eiendommen inn i bomassen. Lagmannsretten er av den oppfatning at konkursdebitor, Kongshaugen Byggeselskap A/S da ikke kunne reise innsigelser mot fremme av auksjonen som mulig «interessert» i henhold til tvfbl. §113, jfr. Kjæremålsutvalgets kjennelse i [[Rt-1980-1666]]. Retten antar videre at hvis eiendommen fortsatt hadde vært en del av boets masse, ville debitor ikke hatt kompetanse til å påanke namsrettens stadfestelse av auksjonsbudet, jfr. kjennelse i [[Rt-1981-905]]. Imidlertid besluttet bostyret senere på auksjonsdagen å abandonere eiendommen da den ble ansett å være overbeheftet og det ikke ville være noe å hente fra den. Beslutningen ble inntatt i skifterettens rettsbok 28.4. 1980 der det samtidig ble besluttet at eiendommen «heretter blir holdt utenfor skiftebehandlingen». Om anken skal avvises, står og faller med hvilken rettslig virkning man tillegger det forhold at eiendommen ble abandonert før konkursdebitor i brev av 5.6.1980 til namsretten protesterte mot stadfestelse av auksjonsbudet. Spørsmålet kan ikke ses å være løst i rettspraksis tidligere og heller ikke i rettsteorien er det direkte behandlet, se således Sandvik, Krüger og Giertsen 281-83. Konkursboet abandonerte gnr. 54 bnr. 66 umiddelbart etter auksjonsforretningen, der eneste bud var gitt av borettslaget. Det oppstod en viss uklarhet om budet var på kr. 7 800 000 som ville gitt full dekning til panthaverne, herunder leieboerne, eller om budet var på kr. 5 688 000 med frafall av pantesikkerheten for leieboerobligasjonen stor kr. 2 112 000 på siste prioritet. Både banken og borettslaget hevdet at det sistnevnte alternativ var det rette og namsretten stadfestet budet på kr. 5 688 000. Ankemotparten har forklart nærmere bakgrunnen for at man forholdt seg slik ved utformingen av auksjonsbudet. Uansett dette mener lagmannsretten at det her forelå en situasjon der konkursdebitor har en rimelig interesse i å få fremlagt sine synspunkter på og deretter få vurdert av namsretten hvilket bud ble avgitt under auksjonsforretningen, og eventuelt vurdert om det skulle holdes ny auksjon. Det er sannsynlig at det også kan oppstå andre situasjoner i forbindelse med Side:994 abandonert eiendom hvor konkursdebitor kan ha rimelig interesse i å bli hørt, spesielt i større boer med lang avviklingstid der verdiendringer kan skje underveis. Hva den rettslige side angår, legger retten til grunn at konkursdebitor fortsatt står som hjemmelsinnehaver og formell eier av faste eiendommer som inngår i boet så lenge de ikke er avhendet. Ved abandonering får debitor også tilbake rådigheten over vedkommende eiendom med de begrensninger som tidligere hvilte på den, jfr. Sandvik, Krüger og Giertsen 282 pkt. 3. På denne bakgrunn og fordi konkursdebitor generelt har en rimelig interesse av å få mest mulig ut av de pantsatte eiendommer for å øke dekningsmulighetene for de uprioriterte krav og dermed redusere sitt eget debitoransvar, må retten anta at debitor for så vidt gjelder abandonert eiendom, må anses som «interessert» i relasjon til tvfbl. §161 annet ledd. Det foreligger således ikke grunnlag for å avvise anken av mangel på partskompetanse slik som påstått av ankemotparten. Retten finner ikke grunn til å komme inn på konkursdebitors prosessuelle stilling i forhold til boet i tilfelle der abandonering ikke er foretatt. Det har under ankeforhandlingen vært pekt på fra ankemotpartens side at abandoneringen skjedde til fordel for kreditorfellesskapet, i dette tilfellet panthaverne. Retten kan ikke se at dette kan få noen betydning for spørsmålet om konkursdebitor er å anse som rettslig «interessert» etter tvfbl. §161 annet ledd. Det sammegjelderdetforhold at bostyret tilbød panthaverne bistand med den formelle avvikling av den faste eiendom. Det er mulig at det i visse tilfeller kan oppstå praktiske ulemper for boet med en slik «innblanding» fra debitor, men denne side får boet overveie før det går til abandonering. Det kan også være mulighet for å omgjøre abandoneringen. Om det skulle bli noe overskudd ved panthavernes realisasjon av eiendommen, antas dette å skulle gå inn i boets masse i henhold til dekningsl. §2-13. På det samme grunnlag som lagmannsretten ovenfor har redegjort for ved behandlingen av avvisningsspørsmålet, finner retten at namsrettens kjennelse av 5.11.1980 må bli å oppheve på grunn av feil saksbehandling idet namsretten har unnlatt å ta konkursdebitors innsigelser mot stadfestelsen opp til realitetsbehandling på grunn av en feilaktig forståelse av tvfbl. §161 annet ledd. Konkursdebitor er i dette tilfelle et aksjeselskap som skal slettes ved konkursslutningen, og aksjonærene blir normalt ikke personlig ansvarlige for udekket selskapsgjeld. Retten antar imidlertid at det ikke er grunn til å vurdere det prosessuelle kompetansespørsmål annerledes ved selskapskonkurs enn ved konkurs ellers. Et selskap antas å ha tilstrekkelig rettslig interesse av å få prøvet pantefordringenes gyldighet. Det er i denne forbindelse ikke avgjørende når rettskraftig avgjørelse foreligger. Selv om den foreligger før boet er tatt opp til slutning, er det først ved avslutningen av konkursbehandlingen man vet med sikkerhet om konkurs en vil føre til likvidasjon. Dessuten kan forholdene ligge slik an at debitors aksjon resulterer i at det oppnås hel eller delvis dekning av kravene i boet. Retten finner det ikke nødvendig å vurdere Side:995 om en slik spesiell situasjon foreligger i dette tilfellet, noe den for øvrig ikke har materiale til. Foreligger rettskraftig dom først etter avslutningen av konkursbehandlingen, er den rettslige interesse enda tydeligere. Om selskapet skulle gis medhold og pantets verdi overstiger den resterende pantegjeld vil aksjonærene i fellesskap bli å anse som eiere av nettoverdien, jfr. Augdahl: Aksjeselskap 3. utg. 410. Forøvrig vil aksjonærene på culpagrunnlag kunne bli erstatningsansvarlige for tap som består i udekket gjeld, jfr. aksjel. §15-1, og således være interessert i størst mulig dekning til kreditorene. Det er naturlig at konkursdebitor utøver partsrettigheter også på vegne av aksjonærene. Agder lagmannsrett har bygget på disse resonnementer i kjennelse av 1.10.1981 i kjæremålsak A nr. 9/1981: K/S Hotellbygg A/S & Co. - Hotel Ibsen A/S under konkurs, som gjaldt et lignende forhold. Ankemotparten har henvist til tvfbl. §158 annet ledd og Altens kommentar 202 pkt. 2. Denne bestemmelse kan ikke ses å få anvendelse i det foreliggende tilfelle. Heller ikke kan retten se at det her er plass for en analogisk anvendelse av tvml. §65. Etter dette må namsrettens stadfestelseskjennelse bli å oppheve, samtidig som saken må hjemvises til ny behandling og pådømmelse for namsretten. Etter hovedregelen i tvml. §180 annet ledd, jfr. §172 første ledd finner retten at ankemotpart nr. 1 må dekke den ankende parts saksomkostninger. Høyesterettsadvokat Alf Nordhus' salær for forberedende arbeid settes til kr. 10 000. Den ankende parts utgifter til gebyr og omkostninger ved utarbeiding av utdrag m.v. settes til kr. 9 000. Den ankende part har videre fremsatt krav om å få dekket godtgjørelse for sitt arbeid med saken. Under hensyn til høyesterettsadvokat Nordhus' salær for forberedende arbeid, samt at den ankende part i høyesterettsadvokat Nordhus' lovlige forfall prosederte ankesaken og denne gikk over 2 dager, settes den ankende parts godtgjørelse til kr. 5 000. De samlede saksomkostninger settes etter dette til kr. 24 000. Ankemotpart nr. 2, A/L Granbo borettslag, har ikke forårsaket særlige omkostninger. Retten finner derfor at denne part ikke bør ilegges saksomkostninger. Oppgave over omkostningene for namsretten er ikke gitt, og slike omkostninger vil ikke bli tilkjent. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Ytre Follo namsretts kjennelse av 5.11.1980 oppheves. Saken hjemvises til ny behandling og pådømmelse ved namsretten. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Christiania Bank og Kreditkasse til A/S Kongshaugen Byggeselskap under konkurs v/styrets formann, Torgny Hanisch, 24 000 - fireogtyvetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. A/L Granbo borettslag frifinnes for saksomkostninger for så vel namsrett som lagmannsrett. Side:996 Av namsrettens dom (dommerfullmektig Helge Ståland): Den 23. april 1980 holdt namsmannen i Ås første gangs tvangsauksjon over eiendommen gnr. 54 bnr. 66 i Ås. Auksjonsrekvirent var Andresens Bank A/S, senere sammensluttet med Christiania Bank og Kreditkasse. Som tvangsgrunnlag var påberopt pantobligasjon i nevnte eiendom tinglyst 27. november 1972. Ved auksjonen avga A/L Granbo Borettslag bud stort kr. 5 688 000,-. Budet er senere antatt av Christiania Bank og Kreditkasse, som også har begjært antagelsen stadfestet av namsretten. Hjemmelshaver til eiendommen, A/S Kongshaugen Byggeselskap, var før auksjonsmøtets avholdelse gått konkurs. Boet behandles ved Oslo skifterett, som har oppnevnt h.r.advokat Finn Rime som bobestyrer. Styreformannen i det konkursrammede selskap, advokat Torgny Hanisch, har i prosesskrift datert 27. juni 1980 protestert mot stadfestelse. Han har bl.a. anført: «Den til grunn for begjæringen liggende pantobligasjon er en akkomodasjonsobligasjon, hvor det i henhold til Tvfl. §109 annet ledd og h.r.d. i [[Rt-1926-226]], kreves lovmål og dom for den underliggende fordring eller skriftlig erkjennelse av gjelden. Byggelånskontrakt og depositumserklæring for pantobligasjon pål. kr. 6 mill., dat. 19.12.1972, tgl. 27.12.1972, nedskrevet til kr. 4 mill., provoseres fremlagt. At banken har disponert over pantobligasjonen i strid med depoterklæringen endrer ikke dette forhold. Pantekravet er i henhold hertil hverken forfalt eller misligholdt, likesom heller ikke renteplikten er inntrådt. Saksøkte har i alle tilfeller motregningskrav som langt overstiger pantobligasjonens pålydende. Det henvises i den forbindelse til begjæring om midlertidig forføyning til Oslo Namsrett, datert 27.8.1979, (bilag nr. 1), hvor det påvises at saksøker skylder Eiendomsinstituttet A/S og de samarbeidende selskaper, ihvertfall ca. kr. 85 mill.» Prosesskriftet ble forelagt auksjonsrekvirenten samt bobestyreren, h.r.advokat Rime. Christiania Bank og Kreditkasses prosessfullmektig uttalte i skriv datert 17. juli 1980 bl.a.: «Det er min oppfatning at det konkursrammede selskap, kun kan opptre gjennom sin lovlige stedfortreder, bobestyreren, dette følger av kkl. §24. Advokat Torgny Hanisch er derfor uberettiget til på vegne av det konkursrammede selskap å fremsette noen innvendinger mot rettens avgjørelse. Dette standpunkt deles også av bobestyreren, høyesterettsadvokat Finn Rime, og jeg vedlegger kopi av hans brev av 30. juni 1980 til Eidsivating lagmannsrett. Jeg tillater meg også å vedlegge kopi av kjennelse av Oslo namsrett dat. 6. juni 1980, hvor retten har inntatt det samme standpunkt i en liknende sak. Denne avgjørelse er imidlertid påkjært til lagmannsretten. Høyesterettsadvokat Finn Rimes forannevnte brev er foranlediget av dette kjæremål. Jeg vil på det nåværende tidspunkt ikke kommentere de påstander og anførsler, som advokat Torgny Hanisch fremsetter i sitt prosesskrift, men kun be merke at de synes å være identiske med de han fremsetter i alle tilsvarende saker og som min part mener mangler enhver forankring i virkeligheten.» I brev til retten datert 4.8.1980 sluttet h.r.advokat Rime seg til denne uttalelse. Han har videre i brev av 23. september 1980 uttalt: «I forbindelse med at jeg er kjent med at Christiania Bank og Kreditkasse har antatt og begjært stadfestet, det av Ås Boligbyggelag avgitte bud på Side:997 tvangsauksjon den 23.5. d.å., ønsker jeg å gjøre det klart at konkursboet meget bestemt, vil motsette seg at et eventuelt overskudd ved realisasjonen av den aktuelle eiendom blir utbetalt til konkursdebitor.» Advokat Hanisch har i prosesskrift datert 6. oktober 1980 uttalt: «I anledning Kreditkassens brev av 17. juli d.å. skal jeg få anføre: Det i forbindelse med denne sak sentrale rettsspørsmål knytter seg helt enkelt til at de eiendommer det gjelder: Brekkeveien 23, gnr. 54 bnr. 66 og Brekkeveien 21, gnr. 54 bnr. 316 i Ås begge er abandonerte. Jeg vedlegger for ordens skyld mitt brev til sorenskriveren i Ytre Follo av 5.6. d.å., vedlagt utskrift fra rettsboken. Ytterligere henviser jeg til Ytre Follo sorenskriverembetes brev til h.r.advokat Rime av 19. juni 1980, hvorav kopi vedlegges. Advokat Rimes eventuelle svarbrev/kommentar kan jeg ikke se å ha mottatt. Eiendommen gnr. 54 bnr. 66 er ihvertfall efter at formell abandonering er foretatt ikke lenger endel av boets masse. Konkurslovens §24 blir derfor i motsetning til hva som er anført av h.r.advokat Kjelstrup, ikke anvendelig på forholdet. Som det er henvist til i mitt prosesskrift av 27.6.1980 dreier det seg i nærværende sak om en akkomodasjonsobligasjon. Dette fremgår helt klart av vedlagte fornyelseserklæring pr. 1. mai 1975 undertegnet av adm. direktør i Eiendomsinstituttet A/S, Thorbjørn Øybø. At pantobligasjonens betingelser er endret den 1. mai 1975 endrer intet i dette. På denne bakgrunn synes det helt klart at Andres ens Bank A/S må gå veien om lovmål og dom for å skaffe seg tvangsgrunnlag for sin mulige fordring. Denne bestrides som tidligere anført i sin helhet. Jeg tillater meg å nedlegge sådan påstand: «Prinsipalt: 1. Tvangsauksjonsbud kr. 5 688 000,- stadfestes ikke. Subsidiært: 2. Saken overføres i søksmålsformer. 3. I begge tilfelle: Saksøkeren ilegges saksomkostninger.»» Retten skal bemerke at nærværende sak kun dreier seg om eiendommen gnr. 54 bnr. 66, Brekkeveien 23 i Ås. Det legges til grunn at den nevnte eiendom ble abandonert i skiftesamling den 28. april 1980. Den ovenfor nevnte eiendom er et aktivum av vanlig økonomisk art. Ved konkursens åpning trådte konkursboet inn i selskapets rettigheter og plikter, herunder rettigheter og plikter som knyttet seg til Brekkeveien 23, jfr. konkursloven §12 flg. Bobestyreren var av namsmannen med rette varslet om auksjonsmøtets avholdelse, og kunne under dette ha opptrådt på saksøktes vegne jfr. konkursloven §24. Retten kan ikke se at det på det tidspunkt forelå noen selvstendig prosessuell kompetanse for konkursdebitor ved siden av boets kompetanse. En ordning hvorefter konkursdebitor personlig skulle kunne reise søksmål eller opptre i prosesser i strid med boets disposisjon ville i helt uakseptabel grad vanskeliggjøre administrasjonen av konkursboet. Det må således antas at det i utgangspunktet ikke er rom for en slik konkurrerende kompetanse fra konkursdebitors side. I nærværende sak reiser det seg imidlertid spørsmål om utgangspunktet må fravikes dersom tvistegjenstanden abandoneres av konkursboet. Det bemerkes at rettsvirkningene av såkalt abandonering ikke er fullt avklaret i norsk rett - endel spørsmål er berørt av hr. adv. Moe i en artikkel i Lov og Rett 1979 110 flg. Ordet benyttes ikke i lovgivningen og retten er av den oppfatning at Side:998 begrepet i seg selv ikke er mer enn et stikkord, en samlebetegnelse for forskjellige disposisjoner fra konkursboets side. Av gebyrmessige grunner besluttes det hyppig under henvisning til sportelloven §36 at overbeheftede aktiva skal holdes utenfor skiftebehandlingen. I forhold til sportelberegningen er rettsvirkningen av en slik beslutning klar og entydig. Det er imidlertid ikke gitt at samme beslutning også har den følge at konkursdebitor personlig får utvidet sin selvstendige prosessuelle kompetanse i saker som vedrører vedkommende aktivum. Retten viser til det som ovenfor er uttalt om de ulemper for boet en slik selvstendig kompetanse ville medføre forut for abandoneringen. Retten antar at de samme ulemper langt på vei vil bestå også efter abandoneringen. Den uenighet som ofte hersker mellom konkursdebitor og boet om hensiktsmessigheten av boets disposisjoner vil gjerne bestå også efter at aktivumet er abandonert, samtidig som aktivumets videre skjebne og spørsmålet om i hvilken utstrekning det kan nyttiggjøres av kreditorene kan være av stor betydning for boet. Et heldig utfall av en tvist om et ikke-abandonert aktivum vil kunne forbedre boets økonomiske stilling, og dermed også være av økonomisk betydning for debitor personlig. Til tross for denne sin økonomiske interesse har debitor personlig ikke selvstendig prosessuell kompetanse, idet denne ligger hos boet som er «den nærmeste» til å engasjere seg i saken bl.a. fordi en økonomisk gevinst automatisk vil tilfalle boet. For abandonerte aktiva er stillingen at dersom debitor personlig i bobehandlingstiden skulle kunne føre prosess om dem frem til seier som medførte økonomisk gevinst, ville denne gevinst på samme måte som beskrevet i foregående avsnitt gå inn i bomassen - jfr. lov 13.juni 1975 nr. 37 om fordringshaveres dekningsrett §2-13. Reservasjonen om at skifteretten kan bestemme noe annet kan man på det nærmeste se bort fra, ihvertfall når det - som her - foreligger klar uttalelse fra bobestyreren om at boet bestemt vil motsette seg at et eventuelt overskudd som følge av disposisjoner i forbindelse med tvangsrealisasjon av eiendommen skal utbetales debitor. Retten finner at i den situasjon som således foreligger er boet fortsatt «den nærmeste» til å opptre på vegne av saksøkte under tvangsfullbyrdelsen, og at den prosessuelle kompetanse som således ligger hos boet er eksklusiv i forhold til debitor personlig. Retten er således kommet til at A/S Kongshaugen Byggeselskap under konkurs v/styreformannen adv. Torgny Hanisch ikke er part i nærværende sak, og følgelig ikke kan reise innvendinger mot stadfestelsen i egenskap av sådan. Under henvisning til de synspunkter som det er redegjort for ovenfor, finner retten at konkursdebitor heller ikke går inn under begrepet «interessert» slik dette er definert i tvfbl. §113. Efter dette finner retten ingen grunn til å realitetsbehandle de anførsler som ligger til grunn for adv. Hanisch' innsigelser mot stadfestelse. Retten har funnet en viss støtte for sitt syn i kjennelse inntatt i [[Rt-1975-1166]]. Retten bemerker at den med dette kun har vurdert debitors prosessuelle stilling under den forutsetning at bobehandlingen fortsatt pågår. Retten har således ikke tatt stilling til hvilke partsforhold som ville eksistere dersom panthaver gikk til tvangsrealisasjon av et abandonert aktivum efter avsluttet bobehandling. Retten finner efter dette at ingen av sakens parter har reist innvending mot stadfestelsen, og retten kjenner heller ingen grunn til å nekte stadfestelse jfr. §155 flg. Spesielt vedrørende auksjonssummen vil retten vise til at namsmannen har anbefalt budet stadfestet, og at retten ikke kan finne noe åpenbart Side:999 misforhold mellom budet og eiendommens verdi efter gangbar pris. Stadfestelsesbegjæringen tas således til følge. Omkostningene settes til kr. 822,551. Slutning: Antagelsen av A/L Granbo borettslags bud stort kr. 5 688 000,- - kronerfemmillionersekshundreogåttiåttetusen 00/100 - på eiendommen gnr. 54 bnr. 66 i Ås stadfestes. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
