Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder oppsigelse i arbeidsforhold. Rolf Brenna ble med virkning fra 1. juni 1981 ansatt i Saga Reklame A/S - nedenfor kalt Saga - som reparatør m.v. med 6 måneders prøvetid. Den 10. august 1981 fikk han overlevert oppsigelse til fratreden 21. august. Brenna fratrådte i henhold til denne oppsigelse. Da oppsigelsen ikke inneholdt opplysninger Side:857 som påbudt i arbeidsmiljølovens §57 nr. 2 annet ledd, sendte Saga nye oppsigelser datert 11. og 15. september 1981. Oppsigelsestiden ble her satt til 14 dager fra 11. september 1981. Forhandlinger som nevnt i arbeidsmiljølovens §61 nr. 2 ble etter krav fra Brenna holdt 22. september 1981. Forhandlingene førte ikke frem, og ved stevning innkommet til Oslo byrett 23. oktober 1981 saksøkte Brenna Saga med krav om å få oppsigelsen kjent ugyldig m.v. Byretten avsa den 5. november 1982 dom med slik domsslutning: «1. Saga Reklame A/S frifinnes. 2. Saksomkostninger idømmes ikke.» Dommen er avsagt under dissens, idet den ene domsmann fant at oppsigelsesgrunn ikke forelå. Om det nærmere saksforhold henvises til byrettens domsgrunner, hvor ansettelsesavtalen og oppsigelsene er sitert, og til lagmannsrettens bemerkninger nedenfor. Rolf Brenna har påanket byrettens dom. Anken var ikke rettidig, men ved Oslo byretts kjennelse av 24. januar 1983 fikk Brenna oppreisning for oversittelse av ankefristen. Ankeforhandling ble holdt i Oslo 6. og 7. mars 1984. Lagmannsretten ble satt med to domsmenn, jfr. arbeidsmiljølovens §61C første ledd annet punktum annet alternativ. Retten mottok to partsforklaringer og fem vitneforklaringer, og det ble foretatt dokumentasjon som rettsboken viser. Den ankende part - Rolf Brenna - har i det vesentlige gjort gjeldende: Det var ikke noe nevneverdig å utsette på Brennas arbeidsinnsats. I byrettens dom er det nevnt en del episoder, som sammen med en generell karakteristikk av Brenna danner grunnlaget for oppsigelsen. Episodene reiser en rekke bevisspørsmål, hvor det er stor avstand mellom partene. Etter bevisførselen bør Brennas forklaring legges til grunn. I sum har han opptrådt forsvarlig og rimelig. Det kan være noen småting å sette fingeren på, således noen mindre avvik fra arbeidstiden, men noen oppsigelsesgrunn foreligger ikke. Resultatet av bevisførselen oppfyller ikke kriteriene for oppsigelse etter arbeidsmiljølovens §63 eller §60. Når det gjelder bevisene vedrørende de 13 episodene, må disse sees på bakgrunn av at episodene som oppsigelsesgrunnlag var ukjent for Brenna frem til april 1982. Listen over episodene ble visstnok satt opp av Saga i februar 1982. Det er ikke riktig at episodene fremgår av de arbeidslister som ble satt opp under arbeidets gang. Listen over episodene er en rekonstruksjon som ble foretatt da det hadde skåret seg fullstendig mellom partene. Episodene burde ha vært tatt opp allerede under forhandlingene i september 1981, jfr. advokat Stuelands krav om en nærmere begrunnelse for oppsigelsen. Etter så lang tid er det vanskelig å imøtegå det som blir anført, og det er stor fare for at subjektive vurderinger fremstilles som faktiske hendelser. Her er det verd å merke de mange feil listen inneholder med hensyn til datoer og Brennas ferie. Det påpekes også at alle Sagas vitner er ansatt hos Saga eller i familie med direktør Langlo. Deres vitneprov må sees på bakgrunn av det avhengighetsforhold de står i. Endelig påpekes at det meste av de 13 Side:858 episodene er småpirk. Det dreier seg om småting, og en del forhold som kan forklares som misforståelser. Til de enkelte episoder som er nevnt av byretten, bemerkes: - - - Når det særskilt gjelder bebreidelsene mot Brenna for å ha praktisert sommertid i juli, er det på det rene at sommertid ble praktisert på kontoret, at også Brennas arbeidskamerater på lageret praktiserte sommertid, og at Saga senere har praktisert sommertid på lageret i 1982 og 1983. Det må legges til grunn at sommertiden på lageret ble akseptert også i 1981. Det bestrides at Brenna generelt hadde en tendens til å komme for sent og gå før tiden. Det er heller ikke grunnlag for å hevde at han ikke har vist tilpasning til arbeidet, eller at han ikke har vært pålitelig. Det er ellers nødvendig å være oppmerksom på at en del problemer måtte oppstå på grunn av den uklare stilling direktør Langlos far, Kåre Langlo, hadde på lageret. Kåre Langlo mente å være arbeidsleder også for Brenna, mens Brenna i henhold til stillingsannonsen og direktør Langlos utsagn skulle ha en selvstendig stilling. Det måtte da nødvendigvis bli et motsetningsforhold mellom Kåre Langlo og Brenna, som begge skulle være sjefer. Kåre Langlos vitneforklaring og hans muntlige rapporter til direktør Langlo må sees på bakgrunn av dette. Konklusjonen må bli at oppsigelsen ikke hadde saklig grunn. Brenna fastholder sitt krav om gjeninntredelse i stillingen, idet han selv ønsker å bestemme når arbeidsforholdet skal bringes til opphør. Enten Brenna skal gjeninntre eller ikke, har han ved usaklig oppsigelse krav på erstatning. Beregningen av erstatningskravet blir imidlertid noe forskjellig i de to tilfellene. I tiden fra Brenna sluttet hos Saga, har han ikke vært i arbeid. Slik en fremlagt oppstilling viser, har han dels hevet arbeidsledighetstrygd, dels sykepenger eller attføringspenger. For tiden er han under medisinsk attføring. I tiden fra Brenna sluttet hos Saga har han fra det offentlige mottatt ytelser som tilsvarer den avtalte lønn på kr. 7 000 pr. måned. Dette medfører imidlertid ikke at hans erstatningskrav faller bort. For det første har han - i tilfelle retten finner at han ikke skal gjeninntre i stillingen - krav på å få dekket fremtidig lønnstap. Her antydes 6 måneders lønn. For det annet bør det ikke legges til grunn at mottatt arbeidsledighetstrygd skal gå til fradrag i erstatningen. Rettspraksis går her i begge retninger. Det erkjennes at Brenna ikke har krav på lønn for den periode han har vært sykmeldt eller under attføring, idet han i disse perioder ikke har vært arbeidsfør. Etter dette bør Brenna - enten han gjeninntas eller ikke - få erstattet full lønn i de 9 måneder han var arbeidsfør. For det tredje bør erstatning for ikke-økonomisk skade tilkjennes etter arbeidsmiljølovens §62 annet ledd. Brenna er blitt nektet å stå i arbeid, noe som er grovt og hensynsløst. Istedenfor å følge lovens ordning, har Saga foretatt selvtekt. Brennas erstatningskrav blir etter dette noe lavere enn de kroner 168 000 som er begrensningen oppad i påstanden. Selv om lagmannsretten skulle komme til at oppsigelsen hadde saklig grunn, har Brenna et krav på etterbetaling av lønn. Kravet bygger på arbeidsmiljølovens §61 nr. 4, hvoretter den oppsagte har krav på å bli Side:859 stående i stillingen inntil arbeidsgiveren eventuelt får rettens kjennelse for at han skal fratre. Brenna har på lovlig måte og innenfor lovens frister krevet å få fortsette i stillingen. Advokat Stueland krevet flere ganger gjeninntagelse mens oppsigelsesfristen etter den formelt korrekte oppsigelse løp, og søksmål ble bebudet i forhandlingsmøtet 22. september 1981. Iallfall i advokat Stuelands brev av 12. oktober 1981 ble det gjort helt klart at Brenna krevde gjeninntredelse i medhold av §61 nr. 4. Saga har ikke bestridt at kravet om gjeninntredelse er fremsatt på lovlig måte. Det er bare anført at kravet ikke kunne reises etter at Brenna hadde fratrådt. De forskjellige begrunnelser som Saga etter hvert har gitt for dette standpunkt, er uholdbare. Henvisningen i anketilsvaret til dommen i RG-i-1982 972 er klart irrelevant. Det kan heller ikke hevdes at Brenna frivillig forlot stillingen, og om så var tilfelle, ville heller ikke dette være relevant. Den kjennelse i [[Rt-1983-1558]] som nå er påberopt, er uten betydning idet den gjelder et tilfelle hvor arbeidsgiveren hadde innhentet rettens kjennelse for fratreden. I [[Rt-1982-1725]] er det avgjort at arbeidsmiljølovens §61 nr. 4 også gjelder for prøvetidsansatte. Saga kunne derfor ikke fri seg for lønnsplikten på annen måte enn ved å innhente rettens kjennelse. Byretten har på grunnlag av en uriktig henvisning til Evju m.fl.: Arbeidsrettslige emner 147 lagt til grunn at lønn bare kan kreves som ledd i erstatning. Dette gjelder imidlertid bare for usaklige oppsigelser. I dette tilfellet er grunnlaget for lønnskravet at arbeidsavtalen ikke er bortfalt. Her henvises til Evjus artikkel i Lov og Rett 1980 342, særlig 347-348. Fra rettspraksis henvises til Arbeidsrettens dom i «Dommer og kjennelser av arbeidsretten» 1980 25. Her fant Arbeidsretten at arbeidere som var permittert i oppsigelsestiden, hadde krav på lønn etter §61 nr. 4. I dom avsagt av Drammen byrett, inntatt i «Dommer og kjennelser av lokale arbeidsretter» 1980 234 er det lagt til grunn at en arbeidstaker som etter utløpet av oppsigelsestiden var avvist fra bedriften, hadde krav på lønn i tiden frem til dommen. Endelig henvises til Fribergs kommentar til arbeidsmiljøloven (tredje utgave) 375, der det uttales at retten til å bli stående i stillingen innebærer at partenes gjensidige rettigheter og plikter består. Sagas subsidiære anførsel om at lønnsplikten måtte falle bort under de omstendigheter som her forelå, har ikke grunnlag i loven. Således kan arbeidsmiljølovens §66 ikke påberopes når Saga har valgt å gå til oppsigelse istedenfor avskjed. Det er heller ikke grunnlag for å analogisere fra en bestemmelse for å sette en annen til side. Når det gjelder lønnspliktens omfang, erkjennes at lønn bare kan kreves for den tid Brenna var arbeidsfør. Han har derfor krav på lønn i 9 måneder à kr. 7 000 + feriepenger, tilsammen kr. 69 000. Den ankende part har etter dette nedlagt slik påstand: «1. Prinsipalt. Oppsigelsen er ugyldig. 2. Subsidiært. Ankemotparten har plikt til å foreta etterbetaling av lønn og feriepenger med kr. 69 000. Side:860 3. Den ankende part tilkjennes en erstatning, fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr. 168 000. 4. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.» Ankemotparten - Saga - har i det vesentlige gjort gjeldende: Det er ført tilfredsstillende bevis for at Brenna vesentlig og gjennomført har misligholdt arbeidsavtalen. Hans plikter og hans arbeidssted og arbeidstid fremgikk klart av arbeidsavtalen. Brenna opponerte og etterkom ikke ordrer fra direktør Langlo og fra Kåre Langlo, som var hans nærmeste overordnede. Demonstrativt kom han for sent på arbeidet og gikk for tidlig, og demonstrativt innførte han sommertid. Vilkårene for avskjedigelse var oppfylt, men Saga valgte av hensynsfullhet oppsigelse. Vedrørende vilkårene for avskjedigelse henvises til den eldre rettspraksis som Friberg nevner i tilknytning til arbeidsmiljølovens §66, som er en kodifisering av tidligere gjeldende rett. Når det gjelder bevisplikten etter arbeidsmiljølovens §63, må det nødvendigvis være slik at en arbeidsgiver henholder seg til sitt eget og andre ansattes vitneprov. Det er tilstrekkelig at det skaffes troverdig bevis. I dette tilfellet er det ført bevis for en rekke forskjellige episoder hvor Brenna har opptrådt klanderverdig. De utplukkede episoder er de som kan bevises. Det var ikke aktuelt å føre bok over alt som foregikk, særlig fordi Brenna opplyste at han selv ville si opp sin stilling. Episodene er rekonstruert i samarbeid med Sagas ansatte et snaut halvår etter oppsigelsen, med utgangspunkt i timelistene. På dette tidspunkt sto episodene klart i erindringen, selv om de nøyaktige datoer og klokkeslett kunne forveksles. Det er ikke grunnlag for å snakke om småpirk i forbindelse med episodene. Som arbeidsgiver var Saga avhengig av å kunne stole på Brenna, og det viste seg allerede i prøvetiden at man ikke kunne det. Episodene må sees i sammenheng, og innebærer et vesentlig brudd på avtalen. Brenna skulle administrere seg selv og utføre arbeidet skikkelig. Gjennom vitneførselen er det bevist at han ikke holdt mål. Direktør Langlo tok sin misnøye opp med Brenna allerede i juni 1981, og den 13. juli 1981 gjorde han det helt klart for Brenna at han måtte skjerpe seg vesentlig. Ved denne anledning erkjente Brenna at arbeidet ikke passet for ham, og han lovet selv å si opp etter fellesferien. Når det gjelder sommertiden, er det bevist at det var Brenna som innførte denne på lageret i strid med Kåre Langlos råd. Arbeidsavtalen var imidlertid helt klar, og firmaets ordning i 1982 og 1983 er uten betydning for saken. Om de enkelte episoder kan bemerkes: - - - Den oppsigelse Brenna mottok 10. august 1981, var saklig begrunnet i Brennas eget forhold. Reelt ble han oppsagt ved denne oppsigelse. De to oppsigelser av september 1981 ble avgitt av hensyn til arbeidsmiljølovens søksmålsfrister. Oppsigelsen må stadfestes. Subsidiært gjøres gjeldende at Brenna ikke kan kreve gjeninntredelse i stillingen, selv om lagmannsretten skulle finne oppsigelsen usaklig. Brennas stilling er allerede fylt av Villy Hansen, og Saga er en liten bedrift hvor det personlige motsetningsforhold Side:861 mellom Brenna og direktør Langlo og alle de øvrige ansatte ville være ødeleggende. Det er under ankeforhandlingen klarlagt at Brenna ikke har lidt økonomisk tap. Både arbeidsledighetstrygd og sykepenger m.v. må fragå ved beregningen av tapet, idet begge trer istedenfor arbeidslønn. Den nærmere vurdering av dette spørsmål er lagt til retten i forbindelse med den skjønnsmessige erstatningsutmåling, jfr. arbeidsmiljølovens §62 annet ledd, og Fribergs kommentar 381. Når det gjelder kravet om erstatning for ikke-økonomisk skade, bestrides at direktør Langlo har opptrådt krenkende. Han snakket flere ganger til Brenna, og er intet å bebreide. Med hensyn til Brennas lønnskrav i medhold av arbeidsmiljølovens §61 nr. 4, anføres prinsipalt at lønnen ikke løper når arbeidstakeren faktisk har fratrådt. Således hevder Evju i artikkelen i Lov og Rett 1980 342 på 347 øverst at det i slike tilfelle ikke kan avsies kjennelse etter §61 nr. 4. Videre hevdes at kjennelsen i [[Rt-1983-1558]] har direkte betydning for den foreliggende sak. Subsidiært anføres at fratreden under de foreliggende omstendigheter må likestilles med kjennelse. Brenna ville ikke stå i jobben, han sa at han gikk. Saga hadde da rett til å innrette seg etter situasjonen, og ansatte en annen, slik at gjeninntreden ikke ble aktuelt. Videre må man ta hensyn til at det forelå avskjedsgrunnlag, slik at det er grunnlag for analogisk anvendelse av arbeidsmiljølovens §66 nr. 3. Selv om lagmannsretten skulle finne at lønnsplikten bestod utover oppsigelsestiden, blir det intet å betale. Også her må ytelsene fra det offentlige gå til fradrag. Det er ikke grunnlag for å skille mellom de forskjellige ytelser. Brenna har således fått full kompensasjon for sitt lønnstap. Han er fortsatt under attføring av medisinske grunner, slik at det ikke blir spørsmål om lønnsplikt frem til dommen er rettskraftig. Ankemotparten har etter dette nedlagt slik påstand: «Prinsipalt: Byrettens dom punkt 1 stadfestes. Subsidiært: Arbeidsforholdet opphører ved domsslutningen dersom retten kommer til at oppsigelsen er ugyldig. I begge tilfelle: Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.» Lagmannsretten skal bemerke: Når det gjelder spørsmålet om oppsigelsesgrunnlag, er lagmannsretten kommet til samme resultat som byretten. Lagmannsretten finner det imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til bevisspørsmålene i forbindelse med de enkelte episoder som Saga har vist til. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at Brenna ihvertfall ikke har vist den nødvendige tilpasning til arbeidet, jfr. arbeidsmiljølovens §63 første ledd første punktum. Ifølge den stillingsannonse Brenna svarte på, søkte Saga etter en medarbeider som kunne administrere seg selv. Det må legges til grunn at direktør Langlo gjorde Brenna kjent med at han i en periode skulle arbeide sammen med direktør Langlos far, Kåre Langlo, som skulle gå av med pensjon. Brenna måtte da etter Side:862 lagmannsrettens oppfatning være forberedt på å stå under Kåre Langlos tilsyn i en opplæringsperiode. Det utviklet seg likevel slik at Brenna tiltok seg den selvstendige stilling som han mente å ha krav på. I denne forbindelse hadde han noen kontroverser med Kåre Langlo, som klaget til sin sønn. Klagene gjaldt bl.a. Brennas arbeidstempo og tidspunktene når arbeidet ble begynt om morgenen og avsluttet om ettermiddagen. Lagmannsretten legger til grunn at direktør Langlo flere ganger tok disse spørsmål opp med Brenna. Det kan være spørsmål om hvor klart direktør Langlo ved hver anledning ga uttrykk for misnøye, men Brenna har erkjent at direktør Langlo ihvertfall ved én anledning (13. juli) tok opp spørsmålet om Brenna skulle fortsette. Lagmannsretten finner det bevist at direktør Langlo ved denne anledning ga uttrykk for misnøye med Brennas arbeid. Lagmannsretten legger videre til grunn at Brenna ikke tok hensyn til denne misnøye. Han fortsatte å arbeide i det tempo han selv fant passende, også når han arbeidet sammen med andre. Dette vakte reaksjoner blant de øvrige ansatte i selskapet. Lagmannsretten finner at oppsigelsen er uttrykk for en forsvarlig og tilstrekkelig begrunnet vurdering av Brennas innsats i arbeidet. Etter dette er det bare nødvendig å ta stilling til Brennas krav om lønn med grunnlag i arbeidsmiljølovens §61 nr. 4. Som nevnt fratrådte Brenna i henhold til den formuriktige oppsigelse. Det er ikke bestridt at han krevde gjeninntredelse og reiste søksmål innen fristen etter §61 nr. 4, når denne beregnes etter den formelt korrekte oppsigelse. Spørsmålet om retten til å fortsette i stillingen også kan inneholde rett til gjeninntredelse eller iallfall lønn etter faktisk fratreden, er ikke klart løst i arbeidsmiljøloven. Forarbeidene kan ikke sees å berøre spørsmålet. Derimot er det i juridisk teori antatt at det i visse situasjoner kan foreligge en slik rett, se Evjus foran nevnte artikkel 347 angående oppsigelse til øyeblikkelig fratreden. Videre er det i Arbeidsrettens dom i «Dommer og kjennelser av arbeidsretten» 1980 25 lagt til grunn at permittering ikke kan tre istedenfor kjennelse etter §61 nr. 4. De oppsagtes lønnskrav ble her tatt til følge, selv og uten videre om det av sammenhengen fremgår at de faktisk hadde fratrådt. Lagmannsretten finner at faktisk fratreden ikke i seg selv og uten videre er til hinder for et lønnskrav etter §61 nr. 4. Kjennelsen i [[Rt-1983-1558]] kan ikke sees å lede til noe annet resultat. Spørsmålet blir dernest om Brennas fratreden i det foreliggende tilfelle avskjærer hans lønnskrav. I teori og forarbeider vedrørende arbeidsmiljølovens §57 (som gjelder formkravene til oppsigelse, og følgene av at disse krav tilsidesettes) har lagmannsretten ikke funnet uttalelser av direkte betydning for det typetilfelle som her foreligger. Lagmannsretten legger til grunn at det også etter fratreden i henhold til en formuriktig oppsigelse kan løpe et lønnskrav i henhold til §61 nr. 4. For den nærmere avgrensning synes Arbeidsrettens dom i «Dommer og kjennelser av arbeidsretten» 1981 160 å være av interesse. Her ble det i en lignende situasjon lagt avgjørende vekt på at arbeidstakeren ikke hadde gjort det som med rimelighet kunne forlanges med sikte på å få gjeninntre. Etter lagmannsrettens oppfatning er dette en naturlig avgrensning. I det foreliggende tilfelle er det på det rene at Brenna innen oppsigelsestiden etter den korrekte oppsigelse krevde lønn og Side:863 gjeninntredelse, og at han kort etter, den 12. oktober 1981, som reaksjon på sluttoppgjør fra Saga krevde lønn under særskilt henvisning til §61 nr. 4. Han reiste deretter søksmål innen fristen etter §61 nr. 4. Dette er etter lagmannsrettens oppfatning tilstrekkelig oppfølging av Brennas krav. Retten til gjeninntredelse og dermed lønnskravet kunne også være falt bort som følge av Brennas opptreden da han fratrådte. Det er her neppe riktig å slutte noe fra graden av frivillighet. Lagmannsretten finner det tilstrekkelig å konstatere at det ikke er grunnlag for å legge noe dispositivt i de uttalelser Brenna måtte ha latt falle. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for Sagas analogi fra arbeidsmiljølovens §66 nr. 3. Heller ikke kan det sees å være av betydning for Brennas lønnskrav at Saga ansatte Villy Hansen i Brennas stilling. Etter dette gjenstår å beregne lønnskravet. Lønn er bare krevet for de tilsammen 9 måneder Brenna har vært arbeidsfør siden han fratrådte. Sagas anførsel synes å gå ut på at det også for disse 9 måneder skal gjøres fradrag både for arbeidsledighetstrygd og for overkompensasjon av sykepenger m.v. i resten av perioden fra 1981 til i dag, slik at lønnskravet bortfaller. Lagmannsretten kan ikke være enig i at sykepenger m.v. som Brenna har mottatt i andre enn de her aktuelle 9 måneder, skal komme til fradrag. På grunn av tidligere lønnsinntekt ville han ha fått sykepenger som var høyere enn lønnen hos Saga, selv om han hadde stått i stillingen. Derimot finner lagmannsretten at arbeidsledighetstrygd i dette tilfelle bør gå til fradrag. Brenna har ikke opplyst at han vil betale tilbake disse ytelsene (jfr. den ovennevnte arbeidsrettsdom fra 1980, særlig side 36). Lagmannsretten finner holdepunkter for en slik løsning også i den skjønnsmessige kompetanse etter arbeidsmiljølovens §62 annet ledd til å fastsette blant annet lønnstapet ved usaklig oppsigelse. Det kan ikke antas at rettens kompetanse er snevrere i det foreliggende tilfelle. Etter dette gjøres i påstandsbeløpet på kr. 69 000 fradrag for kr. 46 691, som uimotsagt utgjør mottatt arbeidsledighetstrygd for den aktuelle periode. Lønnskravet blir således kr. 22 309. Formuleringen av Brennas påstand går her ut på fastsettelsesdom, noe lagmannsretten må legge til grunn. Det blir derfor ikke spørsmål om rentebestemmelse eller oppfyllelsesfrist. Søksmålet har delvis ført frem. I samsvar med hovedregelen i tvml. §174 første ledd jfr. §180 annet ledd tilkjennes ikke saksomkostninger for byretten eller lagmannsretten. Saksomkostninger for byretten er krevet bare av Saga. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Saga Reklame A/S har plikt til å foreta etterbetaling av lønn og feriepenger til Rolf Brenna med 22 309 - tjuetotusentrehundreogni - kroner. 2. Forøvrig frifinnes Saga Reklame A/S. 3. Saksomkostninger tilkjennes ikke for byretten eller for lagmannsretten. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
