Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
I 1983 kjøpte Guttorm Ihme av sin mor Anna Skjævesland eiendommen Ime, gnr. 40, bnr. 24, 49, 117 og 347, og Berge, gnr. 41, bnr. 3, i Mandal. Guttorm Ihme har som eldste sønn best odel. Hans søster Anne Kristine Walvik hevdet at de nevnte brukene utgjorde 2 eiendommer i relasjon til odelsl. §14, og krevde dom for at Guttorm Ihme skulle overdra og fravike den ene av eiendommene til henne, etter hans valg, og mot oppgjør etter takst i henhold til odelslovens regler. Guttorm Ihme påsto seg frifunnet. Mandal herredsrett avsa dom i tvisten den 10.10.84 med slik domsslutning: «1. Guttorm Ihme dømmes til å overdra og fravike enten Berge gnr. 41, bnr. 3, eller Ime, gnr. 40, bnr. 24 i Mandal etter hans eget valg til Anne Kristine Walvik mot oppgjør etter takst i henhold til odelslovens bestemmelser. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Når det gjelder de nærmere faktiske omstendighetene i saken, partenes anførsler, samt herredsrettens vurdering, vises til domspremissene. Dommen er av Guttorm Ihme, med advokat Olav Bryge som prosessfullmektig, anket til Agder lagmannsrett, idet han har hevdet at heuedsretten har lagt til grunn såvel feil bevisvurdering som feil rettsanvendelse. Anne Kristine Walvik, med h.r.advokat Gunnar Rohr Torp som prosessfullmektig, har imøtegått anken og hevdet at herredsrettens dom er riktig såvel i begrunnelsen som i resultatet. Ankeforhandling ble holdt i Mandal den 28. og 29.4.87. Partene møtte, sammen med sine prosessfullmektiger, og forklarte seg. Retten foretok befaring av eiendommene, sammen med partene og prosessfullmektigene, og partene fikk anledning til å påvise det de mente var av betydning. Under forhandlingene ble avhørt 2 vitner, og foretatt en del dokumentasjoner. Saken står for lagmannsretten i alt vesentlig i samme stilling som for herredsretten. Partenes anførsler er også i hovedsak de samme som for herredsretten, og det vises for så vidt til herredsrettens premisser. Den ankende part - Guttorm Ihme - har således i hovedsak anført: Det foreliggende faktiske forholdet, sammenholdt med odelsl. §14, samt relevant rettspraksis og foreliggende litteratur, må utvilsomt føre til at Ime og Berge anses som én gård. Han har anført følgende Side:1111 hovedgrunner for dette: Berge og Ime ligger geografisk nær inn til hverandre. Berge ligger således innenfor en radius på ca. 500 m regnet fra driftsbygningen på Ime. Berge ble kjøpt av hans mor, Anna Skjævesland, for å bruke marka som tilleggsjord til Ime. Ime er en gammel odelsgård som har vært i slekta i flere hundre år. Jorda ligger for begge eiendommene delvis i teigblanding. I ca. 1940 kjøpte hans mor ca. 30 da. dyrka mark fra nabogården Jåbekk for å gjøre Ime-bruket større. I den forbindelse ble på Ime bygd ny driftsbygning tilpasset en gårdsstørrelse på ca. 90 da. dyrka mark. Det tilkjøpte arealet fra Jåbekk ble senere tatt tilbake på odel av selgerens søster. I 1948 overtok Anna Skjævesland gnr. 41, bnr. 3 - Berge - ved odelsskjøte. Jordbruksdriften på denne eiendommen hadde da vært nedlagt siden ca. 1940. Denne eiendommens våningshus og driftsbygning med tomt ble i 1953 framålt og solgt til Guttorm Ihme og gitt bnr. 17, der han nå bor. Etter kjøpet i 1948 har Ime og Berge av eieren vært drevet som ett bruk. Det er ført ett regnskap for begge eiendommer. Traktor og annet redskap for jord- og skogbruk er beregnet på drift av en slik enhet. Guttorm Ihme overtok Ime og Berge ved skjøte fra sin mor av 2.12.83. I senere erklæring av 29.1.84 ga hun uttrykk for at Ime og Berge «er en gårdsenhet og en odel». Den gamle driftsbygningen på Berge var i så dårlig stand at den måtte rives, slik at helt fra kjøpet av Berge i 1948 har det bare vært ett driftsbygg, nemlig på Ime, og Berge er nå uten bebyggelse. Konklusjonen må derfor være at Ime og Berge er smeltet sammen til ett bruk. I tillegg kommer at en splitting i to bruk vil være driftsmessig ødeleggende økonomisk sett. For Ime ville en i så fall sitte igjen med for store driftsbygninger og for lite jord. Verst ville imidlertid situasjonen bli for Berge som ville nærmest bare være til bruk for utleie eller produksjon uten særlige investeringer. Det ville være vanskelig å få bygget ny driftsbygning og i tilfelle med små sjanser for tilskudd. En splitting ville også være i strid med samfunnets målsetting, utkrystallisert gjennom jordlovens bestemmelser, jfr. §55, som har som formål å skape enheter store nok til å gi en familie levelige kår. Det vises også til uttalelser fra de sakkyndige, fylkeslandbrukssjef Arne Hjulstad, og herredsagronom Milmar Langøy, om at Ime/Berge må anses som ett bruk, og at det vil være ødeleggende for enheten å dele det opp. Anna Skjæveslands bestrebelser og hensikt med å få samlet et bærekraftig bruk må her tillegges vekt kumulativt med jordlovens bestemmelser og hensikt. Den omstendighet at det i Agder er etter forholdene mange små bruk, kan ikke tillegges vekt. Forøvrig har antall små bruk avtatt sterkt i de senere årene. De små brukene drives sjelden av eieren, men leies bort. Ime/Berge drives i dag av Guttorm Ihme på tradisjonelt vis, slik som hans mor gjorde, og er blant de best drevne brukene i Vest-Agder. Ingen vil vinne på at enheten blir oppsplittet og det vil være i strid med lovens intensjoner. Side:1112 Endelig hevdes det at en deling vil være åpenbart urimelig i relasjon til odelsl. §21. Den ankende part har nedlagt slik påstand: «Guttorm Ihme frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett.» Ankemotparten - Anne Kristine Walvik - har i det vesentlige og sammenfatningsvis anført: Herredsrettens dom er riktig og i samsvar med senere tids jordbrukspolitiske oppfatning og målsetting. Den bygger på lokal tradisjon og opprettholder som selvstendige to bruk som hver for seg har en størrelse i samsvar med det som er normalt i Mandal, i Vest-Agder og i store deler av landet forøvrig. Det avgjørende i saken er ikke jordlovens bestemmelser, men odelslovens intensjoner og de hensyn den tar sikte på å ivareta, nemlig å gi flest mulig av de odelsberettigede en eiendom. Historisk er Ime og Berge to forskjellige gårder, med hver sin særskilte tradisjon, også odelsmessig. Ime har full bebyggelse. På Berge ble driftsbygningen ikke holdt vedlike, men eiendommen hadde normal bebyggelse som andre gårder. Walvik har sin bolig på tomt utskilt fra Berge, og må skaffe seg en driftsbygning tilpasset den drift hun måtte finne riktig. Berge og Ime har riktignok vært drevet sammen siden 1948, men da slik at hele familien har deltatt i driften fram til 1983. Slike uttrykk for tilknytningsforhold tilgodeser odelsloven ved å la flest mulig odelsberettigede få hver sin gård. Oppfatningen i familien har vært at Ime og Berge var to forskjellige odelseiendommer. Dette var også Anna Skjæveslands oppfatning, selv om hun ønsket at Guttorm Ihme skulle ha begge. Ved vurderingen av brukene som bærekraftige enheter må også tas hensyn til partenes beskjeftigelse utenom brukene. Anna Skjæveslands mann drev annen virksomhet ved siden av gårdsdriften, slik også tidligere eiere av Ime i alle år har gjort. Guttorm Ihme har fulgt denne tradisjonen, og også hans sønn har utdannelse for annet yrke. Slik kombinert virksomhet er vanlig ved de fleste brukene i distriktet og i pakt med senere års jordbrukspolitikk, og stadig mer vanlig. Slik vil også såvel Berge som Ime som selvstendige enheter fortsatt bli drevet, på en fornuftig og økonomisk riktig måte. Ime og Berge ligger adskilt fra hverandre og er hver for seg normale bruksstørrelser etter lokale forhold. Begge er drivverdige enheter, enten alene og ihvertfall i kombinasjon med annen virksomhet, som er det naturlige i miljøet. En deling vil medføre noe svekkede enheter, meri dette har liten betydning fordi brukeren har og vil alltid ha en vesentlig del av sin inntekt fra virksomhet utenom gårdsdriften. Odelsretten skal være dynamisk og skal gjenspeile og benyttes til fordel for forholdene i samfunnet, jfr. [[Rt-1980-151]]. Det er ikke noe avgjørende moment mot deling at det driftsøkonomisk er gunstig å drive brukene som en enhet, jfr. [[Rt-1984-1267]] flg. Det skal legges vekt på hva som er en normal størrelse på jordbrukseiendommer på stedet, og det er ikke noe krav at hver eiendom skal ha bebyggelse. I denne forbindelse er vist til [[Rt-1978-1195]], [[Rt-1946-405]], [[Rt-1975-438]], [[Rt-1956-614]], [[Rt-1968-1001]], og RG-1982-352. Side:1113 Det foreligger ingen urimelighet i relasjon til odelsl. §21. Ingen har basert seg på gårdsdriften som levevei. Selv om en deling vil medføre noe svakere bærekraftige enheter, innebærer ikke dette et klart urimelig resultat for Guttorm Ihme. Hans investeringer vil ikke være bortkastet, men kan i det vesentlige brukes som de er. Han var dessuten klar over at Walvik ville kreve den ene av eiendommene. Han har således tatt en sjanse og må bære risikoen ved det. Ankemotparten har nedlagt slik påstand: «1. Herredsrettens dom stadfestes, dog slik at pkt. 1 skal lyde: Guttorm Ihme dømmes til å overdra og fravike enten Berge gnr. 41, bnr. 3, eller Ime gnr. 40, bnr. 24, 49, 117 og 347 i Mandal etter hans eget valg til Anne Kristine Walvik mot oppgjør etter takst i henhold til odelslovens bestemmelser. 2. Guttorm Ihme dømmes til å betale saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.» Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten, og skal bemerke: Det avgjørende i saken er om Ime, gnr. 40, bnr. 24 m.fl., og Berge gnr. 41, bnr. 3, er en eller to eiendommer i relasjon til odelsl. §14. Det er enighet mellom partene at eiendommene frem til 1948 har vært to selvstendige bruk, og spørsmålet er således om de senere må sies å være blitt ett bruk. Når det gjelder de rent faktiske forholdene om eiendommenes størrelse, drift m.v., samt opplysninger om partenes personlige forhold, vises til herredsrettens dom, som partene er enige om for så vidt og på de vesentlige punktene gir en riktig beskrivelse. Eiendommene Ime og Berge ligger begge på Imesletta like øst for Mandal. Guttorm Ihme fikk ved skjøte av 2.12.83 fra sin mor hjemmel til begge eiendommene. Hans mor Anna Skjævesland hadde overtatt Ime i 1942 fra sin far, og i 1948 fikk hun odelsskjøte på Berge. Begge gårdene var hennes særeie. Eiendommene ligger geografisk nær hverandre, jfr. den ankende parts anførsel om avstanden. Berge ligger således faktisk ikke lenger fra bebyggelsen på Ime enn en del av Ime, nemlig teigen «Myra» gjør. Eiendommene er fra 1948, da Anna Skjævesland overtok Berge, blitt drevet som én bruksenhet. Som nevnt foran under ankende parts anførsler kjøpte Anna Skjævesland i 1940 ca. 30 dekar dyrka mark av nabogården Jåbekk, som tilleggsjord til Ime for å få en høvelig størrelse på bruket, og investerte i ny driftsbygning på Ime, basert på en gårdsstørrelse på ca. 90 da. dyrka mark. Tilleggsjorda ble imidlertid noe senere tatt tilbake på odel. Da Anna Skjævesland i 1948 overtok Berge på odel, ble Ime/Berge en noenlunde tilsvarende gårdsstørrelse. Før overtakelsen i 1948 hadde gårdsdriften på Berge ligget nede siden ca. 1940. I hele Anna Skjæveslands eiertid ble eiendommene drevet som én enhet, fra 1948 til 1983, og fra 1983 på samme måte av Guttorm Ihme. Dette gjelder også regnskapsmessig. Bebyggelsen på Berge, med høvelig omliggende tomt, ble i 1953 fradelt eiendommen og overtatt av Guttorm Ihme, og hvor han nå bor. Den gamle driftsbygningen var i så dårlig forfatning at den måtte rives. Det er således nå ingen bebyggelse på gnr. 41, bnr. 3. Ankemotparten Side:1114 har imidlertid bolig på tomt utskilt fra Berge. Dersom Berge skulle drives som selvstendig bruk, måtte det imidlertid oppføres driftsbygning. Det ville nødvendigvis måtte legge beslag på noe dyrket mark, ettersom det ikke foreligger andre muligheter, og en allerede relativt liten eiendom ville dermed blitt ytterligere redusert. Det måtte dessuten foretas andre nyinvesteringer til redskap og nødvendig utstyr, avhengig av hvilken driftsform som ble funnet formålstjenlig. På Ime er det derimot driftsbygninger og utstyr tilpasset driften av Ime/Berge som ett bruk. Berge fremtrer idag ikke som et selvstendig bruk og etter lagmannsrettens oppfatning ville det, slik forholdene ligger an, være vanskelig å reetablere det. Det vises i denne forbindelse til fremlagt spørreskjema besvart av fylkeslandbrukssjef Hjulstad. Ime/Berge er en veldrevet bruksenhet, f.t. basert på kombinasjonsdrift, i den forstand at eieren også har arbeid utenom gårdsdriften. Slik forholdene er, er det mest sannsynlig at bruket vil bli drevet slik også av neste generasjon. Lagmannsretten legger likevel en viss vekt på at uten deling må Ime/Berge antas å være en fremtidig bærekraftig enhet, stor nok til å gi en familie levelige kår. En oppsplitting av Ime/Berge til to bruk må således antas ikke å være i samsvar med intensjonene i jordlovens §55. Ankemotparten har anført at det i Mandal-distriktet og i Vest-Agder forøvrig er mange gårdsbruk av tilsvarende størrelse som Ime og Berge og som drives kombinert med annen virksomhet, og at det således vil være i samsvar med lokal tradisjon å drive Ime og Berge som adskilte enheter, slik de opprinnelig ble. Lagmannsretten finner ikke å kunne tillegge dette noen avgjøwnde vekt, og en utvikling som nevnt antas heller ikke å være i overensstemmelse med jordbrukspolitiske målsettinger. Når det gjelder forholdet mellom odelsl. §14 og jordl. §55 vises til dom inntatt i [[Rt-1987-173]] flg., hvorav fremgår (s. 180) at lovgiverens forutsetning om en harmonisering av praksis etter §14 med jordl. §55 må medføre at det ved avgjørelser etter odelsl. §14 må legges vekt også på driftsøkonomiske hensyn, men slik at det konkrete resultatet vil avhenge av en sammensatt vurdering. Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at Ime og Berge i relasjon til odelsl. §14 må anses som en eiendom, og at Guttorm Ihme derfor må bli å frifinne. Saksomkostninger. Anken har ført frem og i samsvar med bestemmelsen i tvml. §172, første ledd, jfr. §180, annet ledd, må ankemotparten erstatte den ankende part hans saksomkostninger for såvel herreds- som lagmannsretten, idet det ikke er grunnlag for å anvende noen av unntaksreglene i §172, annet ledd. Den ankende parts prosessfullmektig har for herredsretten beregnet seg et salær på kr. 18 000,-, og hatt div. utgifter på kr. 1 500,-, slik at den ankende parts saksomkostninger for herredsretten var tilsammen kr. 19 500,-. For lagmannsretten har prosessfullmektigen beregnet seg et salær på kr. 36 000,-, og har hatt div. utgifter på kr. 3 560,-. I tillegg kommer ankegebyret på kr. 5 000,-, slik at ankende parts saksomkostninger for lagmannsretten er oppgitt til kr. 44 560,-. Som begrunnelse for den relativt betydelige forskjell mellom salærene Side:1115 for lagmannsrett og herredsrett har prosessfullmektigen anført: «1. Det er gått ca. 3 år mellom hovedforhandling og hovedforhandling i lagmannsrett. I denne tida har det også vært stigning i salærsatsene. 2. Det er nedlagt et betydelig merarbeid i forberedelsen av saka for lagmannsrett. Dette går fram av mine notater. Jeg fører riktignok ikke noe eksakt timeliste, men jeg har visse notater for medgått tid, og disse notatene viser da at brukt tid til forberedelsen i lagmannsrett er betydelig større. Den ankende parts omkostninger iflg. oppgaver blir etter dette for begge instanser tils. kr. 64 060,-. Saksomkostningene skal etter tvml. §176, første ledd, omfatte alle de omkostningene som etter rettens skjønn har vært nødvendig for å få saken betryggende ført. Lagmannsretten finner at omkostningsoppgavene ikke kan godtas fullt ut. Hovedforhandlingen for herredsretten varte i 2 korte rettsdager og det forberedende arbeidet antas ikke å ha vært spesielt omfattende. Nødvendige saksomkostninger for herredsretten finnes derfor ikke å kunne settes høyere enn kr. 15 000,- + de nevnte tilleggene på kr. 1 500,-. Når det gjelder omkostningene for lagmannsretten vises til at sakens faktiske sammenheng i det vesentlige ble klarlagt under herredsrettsforhandlingene. Det må imidlertid tas et visst hensyn til at det har gått relativt lang tid fra hovedforhandlingen i herredsretten til ankeforhandlingen, og det merarbeid som er en naturlig følge av dette. Ankesaken kan ikke anses å ha vært arbeidskrevende i en slik grad at det betinger mer enn en dobling av fastsatt salær for herredsretten. Ankeforhandlingen varte 1 1/2 dag, og den forutgående skriftlige saksforberedelsen var ikke spesielt omfattende. Lagmannsretten finner etter dette at erstatningen for saksomkostninger for lagmannsretten ikke bør settes høyere enn kr. 23 000,- + de nevnte tilleggene på kr. 3 560,- samt ankegebyret kr. 5 000,-. De samlede saksomkostningene for lagmannsretten fastsettes etter dette til kr. 31 560,-, og for begge instansene blir erstatningsbeløpet tilsammen kr. 48 060,-. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Guttorm Ihme frifinnes. 2. Anne Kristine Walvik dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale Guttorm Ihme kr. 48 060, - førtiåttetusenogsekstikroner - som erstatning for saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
