Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Tore Tvete Reisebyrå A/S, Trondheim, - i det følgende kalt Tvete - hadde i en rekke år hatt et nært samarbeid med Saga Tours A/S, - heretter Saga. Tvete hadde i lang tid stått for den største andel av Sagas salg av feriereiser utenfor Oslo da partene den 6. februar 1985 inngikk en skriftlig avtale om samarbeidet i 1985. I avtalen heter det at Tvete som en prioritert samarbeidspartner skulle informeres om Sagas markedstiltak på et så tidlig tidspunkt som mulig, og ellers være prioritert når det gjaldt deltagelse i andre markedstiltak og salgsopplæring. Tvete skulle på sin side være forpliktet til å profilere Sagas produkter på linje med konkurrerende charterprodukter. Som ledd i en mer aktiv markedsføring ville Saga påta seg å gi Tvete opplysninger om tilbud og restplasser så tidlig som mulig, og etter nærmere avtale dekke omkostningene ved spesielle kampanjer, markedstiltak og "last minute"-annonser. Avtalen inneholdt for øvrig detaljerte regler for beregningen av Tvetes provisjoner i 1985. Disse innebar bl.a. at det skulle beregnes ekstraprovisjoner ved økende salg. Ved månedsskiftet november/desember 1985 opprettet Saga eget sentralt beliggende salgskontor i Trondheim. I forbindelse med annonsering av sommersalg og tilbud på restplasser ble åpningen av "den nye Saga-butikken" gjort kjent. Tvete ble ikke varslet om Sagas planer og ble først kjent med beslutningen om å opprette eget salgskontor i Trondheim gjennom et oppslag i Adresseavisen den 22. oktober 1985. Ved stevning av 27. februar 1986 reiste Tvete sak med påstand om å bli tilkjent erstatning for det tap reisebyrået var blitt påført som følge av at Saga hadde begynt direktesalg av feriereiser. Oslo byrett avsa den 24. oktober 1986 dom med slik domsslutning: "1. A/S Saga Tours frifinnes. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke." Om saksforholdet for øvrig vises til byrettens domsgrunner og det som nedenfor er anført. Tore Tvete Reisebyrå A/S ved advokat Odd Grut har i rett tid påanket byrettens dom og har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand: "1. A/S Saga Tours v/styrets formann dømmes til å betale til Tore Tvete Reisebyrå A/S erstatning begrenset oppad til kr. 1200000,- med tillegg av 15 % rente fra stevningens forkynnelse til betaling skjer. 2. A/S Saga Tours v/styrets formann dømmes til å erstatte Tore Tvete sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett." A/S Saga Tours ved høyesterettsadvokat Thomas Idsøe har tatt til motmæle og har nedlagt påstand om at punkt 1 i byrettens dom stadfestes og at A/S Saga Tours tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten. Ankeforhandling ble holdt 2. februar 1988 i Oslo. For Tore Tvete Reisebyrå A/S møtte styrets formann Tore Tvete med prosessfullmektig og avga forklaring som part. For Saga Tours A/S møtte prosessfullmektigen. Morten Andersen, direktør i Saga Tours A/S, avga forklaring som vitne. For øvrig avga 2 vitner forklaring. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Den ankende part hevder at byretten har tatt feil både i bevisbedømmelsen og i rettsanvendelsen og har for øvrig i det vesentlige anført: Allerede før avtalen mellom Tvete og Saga ble inngått i februar 1985 hadde samarbeidet mellom partene tatt former som klart viste at Tvete stod i en særstilling blant de byråer som solgte Sagas produkter. Saga tok allerede i 1983 sikte på å konsentrere salget gjennom et lite antall agenter, og blant disse skulle Tvete innta en fremtredende plass. Tvete var det eneste byrå med egen Saga-avdeling, og det ble truffet avtale om deling av annonseutgifter. Med samtykke fra Saga ble "Tvete Reisebyrå Prinsens g 51" ført opp under "Saga Solreiser" i telefonkatalogen for 1984. Videre foretok Tvete ombygning av sine lokaler med salg av feriereiser for øye og markerte i denne forbindelse sin Saga-profil. Også korrespondansen mellom partene avspeilet den tillit som preget det forretningsmessige forhold. Da det i midten av 1984 oppstod uro på reisebyråhold over at Saga reduserte provisjonene, ble Saga i den strid som fulgte lojalt støttet av Tvete. Samarbeidsavtalen befestet det forhold som var etablert, og på denne bakgrunn må den forståes. Selv om avtalen bare refererte seg til 1985, måtte Tvete ha grunn til å regne med at den forretningsmessige forbindelse skulle fortsette utover dette år. Da Saga opprettet eget salgskontor i slutten av 1985 innebar dette i forhold til Tvete et erstatningsbetingende avtalebrudd. Dette følger direkte av avtalen, der det uttrykkelig er bestemt at Tvete tidligst mulig skal orienteres om aktuelle markedstiltak. Avtalebruddet ble utdypet ved de annonser som inngikk i Sagas markedsføring da salgskontoret ble etablert. I disse ble det vist til salgskontoret, ikke til Tvete. Beslutningen om å opprette salgskontoret ble truffet allerede 6. mars 1985. Tvete ble ikke, men burde ha blitt underrettet om avgjørelsen, og Sagas forsømmelser for så vidt har påført Tvete et betydelig økonomisk tap. Fra sommeren 1984 ble det foretatt en omlegging av praksis for salg og betalingsrutiner. Endringene innebar at Saga overtok fakturering av bestilte reiser på grunnlag av opplysninger fra reisebyrået om navn, adresse m.v. for de enkelte kunder. Disse opplysninger ble lagt inn i Sagas dataanlegg, og Saga fikk på denne måten fullstendige kundelister. Tvete ba i brev av 15. april 1986 til Saga om å få tilsendt kundelister for 2. halvår 1984 og hele 1985. Saga nektet å utlevere listene og opplyste at disse bare ville bli gjort tilgjengelige for markedsføring av Sagas produkter. Saga tilbød seg samtidig å administrere en slik markedsføring på vegne av Tvete og til selvkost. Tvete gjorde innsigelser, men Saga fastholdt sitt standpunkt til tross for at Winge Reisebyrå oppnådde å få utskrift av kundelister som var skaffet til veie gjennom salgsarbeidet i dette byrå. Saga brukte kundelistene i sin markedsføring fra høsten 1985 til utgangen av 1987. Selv om Tvete idag ikke lenger har interesse av listene, er byrået påført et inntektstap i den perioden Saga uten samtykke har benyttet dem. Saga var ikke berettiget til å holde tilbake data om en kundemasse som var opparbeidet i fellesskap mellom byrå og turoperatør. Saga ansatte videre en av Tvetes ansatte til sitt salgskontor, en disposisjon som ytterligere belyser avtalebruddet. De tap som Sagas avtalebrudd påførte Tvete, refererer seg til to forhold. Omsetningssvikten i desember 1985 var en følge av at Sagas nye kontor tiltrakk seg salget av reiser for kommende sommersesong. Svikten beløp seg til ca 2 millioner kroner, svarende til et tap i provisjoner på salg og forsikringer på ca kr. 200000,-. Etter bruddet med Saga var Star Tour den eneste turoperatør som var disponibel for et samarbeid med Tvete. Bare med kundelistene for hånden ville imidlertid Tvete vært i stand til å legge forholdene til rette for et samarbeid med Star Tour fra 1. desember 1985. Listene gjaldt ca 8000 passasjerer omfattet av omsetningen i 1985. Det ville vært realistisk å regne med salg til halvparten av disse i løpet av 1986, svarende til en omsetning på ca 16 millioner kroner. Provisjonen av dette beløp vil tilsvare det tap som savnet av kundelistene har påført Tvete. Sagas avtalebrudd gir det rettslige grunnlag for Tvetes erstatningskrav. Til støtte for dette kan også trekkes analogi fra bestemmelsen i kommisjonsloven §68. Det er for øvrig vist til Rg 1979 946, Rg 1964 203, og [[Rt-1981-619]]. Ankemotparten hevder at byrettens dom er riktig og har for øvrig i det vesentlige anført: Bakgrunnen for Sagas etablering av egne salgskontorer var den meget skarpe konkurranse som hadde oppstått mellom de fire store turoperatører på reisemarkedet. Salg gjennom egne kontorer gir erfaringsmessig større insitament til å nå det primære mål å få solgt de siste plasser på den enkelte chartertur. Heri ligger operatørens fortjeneste, og Saga så seg derfor av forretningsmessige grunner tvunget til å åpne eget kontor, først i Bergen fra 1. april 1985 og deretter fra 1. desember s.å. i Trondheim. Tvete var vel kjent med denne utvikling og har generelt heller ikke bestridt Sagas rett til å foreta slike etableringer. Samarbeidsavtalen av 6. februar 1985 innebar en regulering av de provisjoner som skulle tilfalle Tvete. Avtalen ga for øvrig ikke Tvete noen eksklusiv rett, hvilket er sakens kjernepunkt. Det finnes intet holdepunkt for at Tvete har sikret seg en slik rett. Saga ville heller ikke vært villig til å gi Tvete en eksklusiv rett selv om han hadde ytret ønske i denne retning. Parallelt med Tvete solgte Winge Reisebyrå Sagas produkter i Trondheim, og Saga stod i forhold til avtalen fritt til når som helst, også i 1985, å etablere eget salgsapparat i byen. Saga hadde etter avtalen en plikt til å informere Tvete om markedstiltak, som må forståes slik det er sagt i avtalens pkt. 6. Etablering av eget salgskontor faller da klart utenom. Det er forøvrig alminnelig anerkjent at en bedrift er berettiget til å holde planer om opprettelse av egne salgskontorer skjult. En forpliktelse overfor Tvete i denne forbindelse måtte eventuelt ha vært forankret i en konkret avtale, men det var her ikke tilfelle. Tvete fortsatte som agent for Saga også etter 1. januar 1986, men kom fra dette tidspunkt på linje med de øvrige agenter. Mulighetene var positive ut fra den erfaring at "trafikk skaper trafikk". Konsekvensene av Sagas beslutning slo forskjellig ut for de forskjellige agenter, avhengig av hvordan de innrettet seg i forhold til avtalen. Tvetes negative holdning til Saga påvirket omsetningen, noe byrået må ta på egen kappe. Det bestrides at Saga har forholdt seg på en måte som gir grunnlag for erstatningskrav fra Tvetes side. Tore Tvete hadde vært en dyktig representant, og hans skuffelse er forståelig, men dette skaper intet erstatningsgrunnlag. Når det gjelder innredningsarbeidene i Tvetes lokaler, ble disse utført før Saga traff sin beslutning om opprettelse av salgskontor. Saga har heller ikke noe ansvar for de endringer som uten Tvetes vitende ble foretatt i telefonkatalogen. Det er heller ikke rettsstridig å spørre en ansatt hos en mulig fremtidig konkurrent om vedkommende vil ha jobb. Om dette foreligger uttalelse fra Næringslivets konkurranseutvalg av 14. desember 1970. Også hva tapsberegningen angår, er Tvetes krav løst fundert. Det er ingen sammenheng mellom anført tap og beregningsgrunnlag. Tvetes virksomhet faller utenfor rekkevidden av kommisjonsloven som gjelder varekjøp, og Tvete har derfor ikke krav på noen etterprovisjon etter bestemmelsene i §68 annet ledd. Dette fremgår også klart av Smith-komiteens innstilling, kap. IV, om provisjoner i kommisjonsforhold. Siden byrettens dom har Tvete trukket inn savnet av kundelistene som erstatningsgrunnlag. Krav om disse ble først fremsatt 15. april 1986. Hensikten var å bruke dem i markedsføring for Star Tour. Det dreide seg her om Sagas kunder, og Saga måtte da kunne nekte listene brukt til fordel for et konkurrerende selskap. Det er vist til [[Rt-1964-758]]. Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse som er gitt i dommen. Utviklingen i markedet for feriereiser hadde frem til 1984 medført en skjerpet konkurranse mellom de ledende turoperatører. Saga sakket etter i kampen om markedsandeler, og selskapet så seg tvunget til å legge opp en strategi med sikte på å få situasjonen under kontroll. Det var i denne forbindelse av særlig betydning å legge opp markedsføringen slik at de siste plasser på hver enkelt tur kunne bli solgt. Med så små fortjenestemarginer som selskapene opererer med, blir salget av de siste plasser avgjørende. Saga så seg ikke råd til å holde på et så stort antall agenter som man hadde forbindelse med. Den omlagte strategi innebar innsparing av provisjoner, idet salget ble konsentrert om et mindre antall agenter og opprettelse av egne kontorer. Siktemålet var at utvalgte representanter, egne eller på grunnlag av særlig avtale, skulle få et insitament til å selge de siste plasser. Samarbeidsavtalen av 6. februar 1985 med Tvete må etter lagmannsrettens oppfatning forstås på bakgrunn av den situasjon Saga befant seg i og de tiltak som selskapet fant det nødvendig å gjennomføre for å overleve i en situasjon preget av hard konkurranse. Også etter sin ordlyd gir avtalen støtte for det syn at den skulle tjene Sagas overordnede mål, å stimulere utvalgte agenter til øket innsats. Den inneholder således bestemmelser om provisjoner og prestasjonsbonus som vil være til fordel for den initiativrike agent. Avtalens bestemmelser om markedsføring er etter pkt. 6 konsentrert om slike tiltak som kan bidra til at salget gjennom Tvete blir stimulert, således kampanjer, tilbudsannonser og annonsering av restplasser. Tvete var en prioritert samarbeidspartner, men ikke den eneste i Trondheim, idet også Winge reisebyrå solgte Sagareiser. Lagmannsretten kan etter dette ikke se at samarbeidsavtalen, som for øvrig uttrykkelig bare omfattet 1985, ga Tvete noen rett til å bli informert om Sagas planer om å etablere eget salgskontor i Trondheim. Tvete var for øvrig kjent med at etablering av slike kontorer inngikk i Sagas markedsstrategi. Det er forståelig at Tore Tvete, som en fremgangsrik forhandler av Sagas produkter, følte sterk skuffelse over etableringen av et salgskontor i konkurranse med hans eget reisebyrå. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at Sagas disposisjoner gir grunnlag for et erstatningskrav fra Tvetes side. Det kan heller ikke ses at erstatning kan kreves på det grunnlag at Saga nektet å imøtekomme Tvetes anmodning av 15. april 1986 om å utlevere kundelistene, en anførsel som er ny for lagmannsretten. Listene var produsert av Saga på grunnlag av innkomne opplysninger fra Tvete om salg av enkeltreiser. Man kan av dette ikke utlede en forpliktelse til å utlevere listene med det ene formål å tjene salget av et konkurrerende selskaps produkter. Etter det standpunkt lagmannsretten er kommet til, blir byrettens dom å stadfeste, idet man også er enig i byrettens omkostningsavgjørelse. Anken har ikke ført frem. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180, 1. ledd bør den ankende part betale sakens omkostninger for lagmannsretten. I samsvar med innlevert omkostningsoppgave som legges til grunn, fastsettes disse til kr. 24400,-, hvorav kr. 400,- er utlegg. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Byrettens dom stadfestes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Tore Tvete Reisebyrå A/S til A/S Saga Tours 24.400 -tjuefiretusenfirehundre- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
