Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
I odelsløsningssak reist av Andre Amundsen v/verge Roy Magne Amundsen mot den da umyndige Lene Amundsen v/verge Kjell Arve Amundsen, avsa Larvik byrett den 13. desember 1990 dom med slik domsslutning. «1. Lene Amundsen, født xx.xx.72, v/verge Kjell Arve Amundsen. Gamle Ravei 205, 3250 Larvik frifinnes. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Om enkelthetene i saksforholdet, partenes anførsler og påstander for byretten og dennes vurdering av de omtvistede spørsmål, vises til byrettens domsgrunner. Andre Amundsen v/verge Roy Magne Amundsen har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken er inngitt av advokat Christopher Gallaher, som var prosessfullmektig for Andre Amundsen under byrettssaken. Senere under ankeforberedelsen har h.r.advokat Per Odberg trådt inn som ny prosessfullmektig for Andre Amundsen. Side:154 Anken ble ved en misforståelse inngitt etter ankefristens utløp, men ved Larvik byretts kjennelse av 10. juli 1991 er det gitt oppreisning mot fristoversittelsen. Lene Amundsen, som fylte 18 år 30. desember 1990, har ved samme prosessfullmektig som i byrettssaken - advokat Bente M. Fongen - imøtegått anken. Ankeforhandling ble holdt i Rådhuset i Sandefjord 31. mars 1992. For ankende part møtte vergen Roy Magne Amundsen sammen med h.r.advokat Odberg. Roy Magne Amundsen forklarte seg. Ankemotparten Lene Amundsen møtte sammen med advokat Fongen. Lene Amundsen forklarte seg. Hennes far Kjell Arve Amundsen forklarte seg som vitne. Andre Amundsen v/h.r.advokat Odberg har for lagmannsretten i hovedsak anført: Prinsipalt anføres det, som for byretten, at Kjell Arve Amundsen og hans linje - herunder ankemotparten Lene Amundsen - har tapt sin odelsrett ved ordinær preskripsjon, ved at Roy Magne Amundsen og Frøydis Amundsen har sittet med tinglyst hjemmel i mer enn to år. Byretten har tatt feil når den har sett det slik at Roy Magne Amundsen og Frøydis Amundsen ikke hadde «full heimel» til eiendommen, slik at det ikke løp noen preskripsjonsfrist fra skjøtningstidspunktene. Det er spørsmål om det tinglyste dokumentet - her auksjonsskjøtet til Roy Magne Amundsen av 23.12.1987 - gir full hjemmel eller ikke. Det er ikke tvilsomt at så er tilfelle, idet auksjonsskjøtet ikke inneholder noen som helst slags rådighetsbegrensninger. Det er om dette vist til uttalelse i Pedersen/Strøm: Kommentar til odelsloven av 1974, på 114, hvor det sies at kravet til full hjemmel i odelslovens §40 første ledd samsvarer med kravet til hjemmelsdokument i tinglysingslovens §14 annet ledd - dokumentet må gi uttrykk for et ubetinget eiendomserverv. Det er overhodet intet grunnlag for å anse eierforholdet i preskripsjonstiden som et sameie, slik byretten har vært inne på. Odelslovens §45 gjelder for øvrig bare når det foreligger et tinglyst sameieforhold. Det er heller intet grunnlag for å anse skjøtningen til Roy Magne Amundsen som en pro forma-transaksjon, slik det har vært antydet av ankemotparten. Når det gjelder krav til bevis for at det reelle eierforhold er et annet enn det som fremgår av et tinglyst skjøte, er vist til dom i [[Rt-1989-455]]. Løsnigsfristen og preskripsjonsvirkningene inntrer uavhengig av hva partene måtte ha avtalt eller forutsatt, jfr. dom i [[Rt-1972-208]]. Subsidiært, og som nytt grunnlag for lagmannsretten, er anført at Lene Amundsen har misligholdt boplikten ved å fraflytte eiendommen i januar/februar 1992. Hun er nå skoleelev, og eiendommen drives av faren Kjell Arve Amundsen og for hans regning. Det er Kjell Arve Amundsen, og ikke Lene Amundsen, som er reell eier. Andre Amundsen v/vergen har nedlagt slik påstand: «1. Ankende part, Andre Amundsen, har rett til å løse eiendommen gnr. 2039, bnr. 3 i Larvik på odel fra ankemotparten, Lene Amundsen. 2. Ankemotparten dømmes til å betale sakens omkostninger for Side:155 begge retter.» Lene Amundsen v/advokat Fongen har i hovedsak anført: Hovedspørsmålet i saken er om Roy Magne Amundsen og senere hans hustru Frøydis Amundsen kan sies å ha besittet eiendommen med «full heimel» i odelslovens §40's forstand. Det kan de etter ankemotpartens mening ikke sies å ha gjort. Det er om dette vist til den overenskomst som det er redegjort for i byrettens dom, og som blant annet gikk ut på at Kjell Arve skulle overta bolighuset med tomt. Det har aldri vært på tale at Roy Magne Amundsen eller Frøydis Amundsen skulle bli eiere av det huset Kjell Arve hadde bygget på eiendommen og som familien hele tiden har bodd i. Byggelånet på huset i Brunlanes Sparebank skulle betjenes av Kjell Arve, på samme måte som før. Roy Magne og hans familie bodde hele tiden i Sandefjord, og drev ikke gården på noe tidspunkt. Det er på denne bakgrunn riktig å se det slik at Roy Magne Amundsen ved utstedelsen og tinglysingen av auksjonsskjøtet bare ble pro forma eier, det reelle forhold var at 3 av søsknene inntil videre eide eiendommen sammen og senere skulle dele den på omforent måte. Roy Magne Amundsens rådighet var da begrenset på en slik måte at han ikke kan sies å ha hatt «full heimel» i den betydning odelslovens §40 bruker dette begrepet. Lene Amundsen bestrider at hun har flyttet fra eiendommen. Hun bor der fortsatt, men er skoleelev og har derfor ikke selv noe med driften av gården å gjøre. Ettersom hennes far Kjell Arve Amundsen betaler rente og avdrag på lånet i Brunlanes Sparebank, har eiendommen og driften av den vært ført på ham for 1991. Gårdsdriften gir for øvrig ingen nettoinntekt. Lene Amundsen v/advokat Fongen har nedlagt slik endelig påstand: «1. Larvik byretts dom stadfestes. 2. Lene Amundsen tilkjennes saksomkostninger for begge retter.» Lagmannsretten skal bemerke: Roy Magne Amundsen, som er en yngre bror av Kjell Arve Amundsen, fikk auksjonsskjøte på eiendommen tinglyst 29.12.1987. Ved ektepakt tinglyst 4.3.1988 ble eiendommen gjort til særeie for Roy Magnes hustru Frøydis Amundsen. Ektepakten ble tinglyst på eiendommens grunnboksblad, jfr. [[Rt-1959-754]]. Frøydis Amundsen gikk konkurs 20.2.1989. Hennes og Roy Magnes sønn Andre Amundsen gikk til odelsløsning mot morens konkursbo ved stevning av 9.6.1989. Ved skjøte tinglyst 30.3.1990 overdro Frøydis Amundsens konkursbo eiendommen til Kjell Arve Amundsen, som så overdro den videre til sin datter Lene ved skjøte tinglyst 3.4.1990. Det er etter dette klart nok at eiendommen har vært ute av Kjell Arve Amundsens linje i mer enn to år, hvis fristen regnes fra tinglysningen av auksjonsskjøtet til Roy Magne - slik den alminnelige regel i odelslovens §40 er. Eiendommen gikk ut av Kjell Arve Amundsens linje ved tinglysingen av auksjonsskjøte til Roy Magne 29.12.1987, og den kom først tilbake ved skjøtet som ble tinglyst 30.3.1990. Den har også i mer enn to år med tinglyst hjemmel tilhørt en ikke odelsberettiget person, nemlig Frøydis Amundsen fra 4.3.1988 til 30.3.1990. Spørsmålet blir da om det er riktig å regne fristen fra tinglysingen av Side:156 auksjonsskjøtet - henholdsvis tinglysingen av ektepakten - i dette tilfelle, og - i så fall - hva preskripsjonsvirkningen da blir. Bestemmelsen i §40 annet ledd gjelder bare ved «friviljug overdraging». Motsetningen til dette er tvangssalg. Lagmannsretten antar at bestemmelsen ikke kan få anvendelse på Roy Magne Amundsens erverv av eiendommen, idet dette ikke kan ses som frivillig i forhold til §40 annet ledd. Det er etter lagmannsrettens mening uten betydning at ektepakten mellom Roy Magne og Frøydis Amundsen må anses som en frivillig overdragelse. Hvis odelsretten hadde vært tapt for Kjell Arve og hans linje om Roy Magne var blitt sittende med eiendommen i mer enn to år, kan den åpenbart ikke anses å være i behold fordi eiendommen isteden ble overført til den ikke-odelsberettigede Frøydis - uansett på hvilken måte det skjedde. Det er derfor her bare spørsmål om Roy Magnes erverv er frivillig i lovens forstand, og det er det som nevnt etter lagmannsrettens mening ikke. Bestemmelsen i §40 annet ledd får da ikke anvendelse. Lagmannsretten kommer således til at preskripsjonsfristen i dette tilfelle må regnes fra tinglysingen av auksjonsskjøtet til Roy Magne Amundsen 29.12.1987. Etter §41 annet ledd er da odelsretten for Kjell Arve og hans linje tapt hvis Roy Magne må sies å ha fått «full heimel» i lovens forstand i og med auksjonsskjøtet. Det er nemlig på det rene at det her ikke foreligger noen slik situasjon som etter §42 §43 leder til at den bedre berettigede linje anses å ha sin odelsrett i behold. De ville hatt løsningsrett etter §43 hvis eiendommen var blitt solgt ut av Roy Magnes linje etter at Roy Magne hadde hatt tinglyst hjemmel til den i mer enn to år. Men Kjell Arve og hans linje har såvidt lagmannsretten kan forstå ikke sin odelsrett i behold når de får eiendommen tilbake på en slik måte som det er skjedd her. Det kan virke inkonsekvent, men det følger etter lagmannsrettens mening av besemmelsene i odelslovens §41 annet ledd sammenholdt med §42 og §43. Et forslag som ville ha medørt at odelsretten var i behold også i et tilfelle som det foreliggende, ble tatt opp av et mindretall i Sivillovbokutvalet i 1972, se NOU 1972:22 (Rådsegn 10, avgitt i april 1972), 103, alt. II til §36, jfr. 84-85. Forslaget ble imidlertid ikke tatt opp under den senere lovbehandling, og de bestemmelser som ble vedtatt i §41 annet ledd sammenholdt med §42 §43 omfatter som nevnt ikke en situasjon som den foreliggende. Det avgjørende spørsmål i saken blir da forståelsen av begrepet «full heimel» i §40 første ledd. Selv om §41 bare bruker uttrykket «tinglyst heimel», må det etter lagmannsrettens mening anses underforstått at det også her siktes til dokument som gir den nye eieren «full heimel», på samme måte som i §40 første ledd. Det er her i første rekke spørsmål om det bare siktes til rådighetsbegrensninger som fremgår av selve hjemmelsdokumentet, slik ankende part hevder, eller om også andre rådighetsbegrensninger som kan følge av partsforutsetningr o.l. etter omstendighetene kan være relevante i en slik sammenheng. Lagmannsretten legger til grunn at også partsforutsetninger o.l. etter omstendighetene kan ha til følge at en eier ikke kan anses å ha full hjemmel, med den virkning at det ikke løper noen preskripsjon for odelsretten. Lagmannsretten kan ikke se at dette er kommet klart og Side:157 utvetydig til uttrykk noe sted, men en slik forståelse av begrepet må åpenbart ha vært lagt til grunn i en dom i [[Rt-1916-983]], referert hos Skeie: Odelsretten og åseteretten (1950) på 143. Også en senere høyesterettsdom, inntatt i [[Rt-1978-925]], synes å bygge på at partsforutsetninger kan medføre at en eier som sitter med heftelsesfritt skjøte likevel ikke har full hjemmel. På samme måte som byretten legger lagmannsretten til grunn at det i forbindelse med utstedelse av auksjonsskjøte til Roy Magne Amundsen ble inngått en avtale mellom ham og Kjell Arve og søsteren Inger Anita om en senere oppdeling av eiendommen. Det inngikk i denne avtalen at Kjell Arve skulle få hjemmel til bolighuset med tomt, og Kjell Arve skulle følgelig fortsatt betjene lånet i Brunlanes Sparebank. At Roy Magne da i hvert fall ikke kan sies å ha hatt full hjemmel til bolighuset i forhold til Kjell Arve, må være helt utvilsomt. Roy Magnes hjemmel til bolighuset var en ren formalitet. Men noe av det samme må etter lagmannsrettens mening sies å ha vært situasjonen i forhold til den del av eiendommen hvor det i 1986 ble oppført maskinhall, og som etter avtalen skulle fradeles og overtas av de to brødrene i sameie. Til denne del av eiendommen må Kjell Arve reelt sies å ha beholdt halvparten av rådigheten, og en halv rådighet kan ikke sies å gi full hjemmel i lovens forstand. Når både bolighuset med tomt og maskinhallen med tomt unntas, utgjør disse etter lagmannsrettens mening en så vesentlig del av eiendommen som helhet at det er lite naturlig å si at Roy Magne hadde full hjemmel til resteeiendommen. Det er mer naturlig å se hans eierrådighet til eiendommen som helhet som så sterkt beskåret av hensyn til den forutsatte senere oppdeling at Roy Magne ikke kan anses å ha besittet eiendommen med full hjemmel. Det vises om dette til den avtale av 23. februar 1987 som er inntatt i byrettens dom og som etter lagmannsrettens mening i tilstrekkelig grad klargjør hva partsforutsetningene på dette tidspunkt var. Lagmannsretten er etter dette kommet til at tinglysingen av auksjonsskjøte til Roy Magne Amundsen ikke utløste noen preskripsjonsfrist for odelsretten til Kjell Arve Amundsen, og følgelig heller ikke for Lene Amundsen. Det skjedde ingen endring i de reelle forhold ved at eiendommen ved ektepakten formelt ble gjort til særeie for Frøydis Amundsen. Denne disposisjonen medførte åpenbart ikke at Roy Magne eller Frøydis fikk noen utvidet reell eierrådighet i forhold til Kjell Arve, og det er bare det det er spørsmål om. Når det gjelder den nye innsigelsen om at det er Kjell Arve Amundsen og ikke Lene Amundsen som er reell eier av eiendommen, og at Lene Amundsen angivelig skal ha misligholdt boplikten etter odelslovens §27 ved å fraflytte eiendommen, begrenser lagmannsretten seg til å bemerke at disse nye innsigelsene åpenbart ikke kan gi grunnlag for å kjenne Andre Amundsen løsningsberettiget. Lene Amundsen har ikke erkjent å ha fraflyttet eiendommen, og det har ikke vært noen egentlig bevisførsel om dette i ankesaken. Hensett til hennes alder, og at hun er skoleelev, kan det heller ikke gi grunnlag for odelsløsning om hun i en periode lar faren forestå driften av eiendommen og om den i denne perioden drives for farens regning. Det ville formodentlig vært kurant å få en slik ordning akseptert av Side:158 landbruksmyndighetene i hvert fall så lenge Lene Amundsen er skoleelev, jfr. odelslovens §27 tredje ledd. Byrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten er enig i byrettens omkostningsavgjørelse. I ankesaken bør Andre Amundsen v/verge Roy Amundsen tilpliktes å erstatte Lene Amundsen hennes saksomkostninger, jfr. hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd. Advokat Fongen har inngitt foreskrevet omkostningsoppgave pålydende kr. 13.200,- som i sin helhet er advokatsalær. Oppgaven legges til grunn. Dommen er enstemmig. Domsavsigelsen er blitt forsinket på grunn av andre tjenesteoppdrag. Domskonferansen ble imidlertid holdt umiddelbart etter avsluttet ankeforhandling. Domsslutning: 1. Larvik byretts dom stadfestes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Andre Amundsen v/verge Roy Magne Amundsen til Lene Amundsen kr. 13.200,- - trettentusentohundre - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
