Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
År 1993 den 24. mai ble av Gulating lagmannsrett i ankesak nr. 92-0117 avsagt slik dom: Saken gjelder prinsipalt krav om at Finnøy kommune skal være forpliktet til å fjerne fra eiendommen gnr. 27, bnr. 125 tilhørende Harald Faa, eventuelt senke en vann- og kloakkledning som kommunen anla over eiendommen omkring 1975. Subsidiært kreves erstatning for omkostninger ved at Faa selv må flytte eller senke ledningene. Ryfylke herredsrett med meddommere avsa den 11. november 1991 dom med slik slutning: "1. Finnøy kommune frifinnes. 2. Harald Faa tilpliktes å betale kr 19.150,- - kronernittentusenetthundreogfemti - i saksomkostninger til Finnøy kommune v/adv. Jan Årstad innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse." Om saksforholdet, og hva partene gjorde gjeldende for herredsretten, vises til dommen. Harald Faa har i rett tid påanket dommen til lagmannsretten. Anken retter seg mot herredsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Ankeforhandling ble holdt i Stavanger tinghus den 20. og 21. april 1993. Harald Faa avga partsforklaring. Det ble dessuten avhørt 4 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Lagmannsretten foretok sammen med partene og prosessfullmektigene befaring av eiendommen gnr. 27 bnr. 125 på Finnøy. Det faktiske forhold som danner bakgrunnen for den foreliggende tvist, er i korte trekk følgende: Ved makeskifteskjøte av 1. februar 1979 kjøpte Harald Faa jordbrukseiendommen gnr. 27 bnr. 125 i Finnøy av Finnøy kommune. Arealet utgjør ca 22 da og tilhørte en del av Anders Velas eiendom, som kommunen tidligere hadde ervervet til boligformål. Ved den reguleringsplan som ble vedtatt for det prosjekterte boligfelt (Faa Terrasse) i 1976 ble bare deler av Velas tidligere eiendom godkjent utnyttet til boligformål. Den resterende del, som fortsatt skulle disponeres til jordbruksformål, ble derfor utskilt og fikk betegnelsen gnr. 27 bnr. 125. Mens kommunen var eier av ovennevnte jordbruksareal, ble det - antagelig i 1975 - lagt en overvannsledning over eiendommen med tilhørende kumme. Ledningen, som gikk i retning øst-vest skulle ta overflatevann fra 5-6 eiendommer på boligfeltet. Ledningen som er av betong, har en dimensjon av 200 mm. Samtidig la kommunen i samme trase ned en 160 mm kloakkledning og en 100 mm trykkvannledning, begge i plast som betjener de samme boligeiendommer. Det er ikke nøyaktig brakt på det rene hvor de sistnevnte ledninger ligger i forhold til overvannsledningen, men det er på det rene at de følger denne, og at de ligger i samme dybde. Det er videre på det rene at ledningsnettet for den resterende og største delen av boligfeltet følger fylkesveien og ikke har noen tilknytning til gnr. 27 bnr. 125. Da kommunen anla ledningene over eiendommen i 1975, forpaktet Harald Faa den øverste delen. Denne var ikke berørt av inngrepet, heller ikke hva plasseringen av kummen angår. Den delen av eiendommen som ble berørt, var da leiet av Torjus Tveit. Da Faa den 1. februar 1979 kjøpte hele eiendommen, ble det i skjøtet ikke anført noe om heftelser bortsett fra gjerdeplikt. I grunnboken var det heller ikke anmerket noen heftelser om ledninger da skjøtet ble tinglyst. Faa har erkjent at han var klar over at det gikk en ledning for overflatevann over eiendommen da han kjøpte den. Det fremgikk klart av den omstendighet at kummen lå synlig i marken. Han har imidlertid benektet at han på dette tidspunktet hadde kjennskap til de øvrige ledninger. Sommeren 1985 drenerte Faa et felt på den øvre delen av eiendommen. Ved denne anledning ble det gravet en grøft i retning nord/syd og lagt ned ca 300 m med 83 mm plastrør. Ledningen ble i følge kart utarbeidet av landbrukskontoret dels tilkoplet kummen i den eksisterende kanal, dels direkte i kanalen. Forsommeren 1990 foretok Faa i dreneringsøyemed grøftearbeid på den nedre delen av eiendommen. Under arbeidet som ble utført med gravemaskin ble den kommunale vann- og kloakkledning beskadiget og måtte repareres. I den anledning kontaktet Faa advokat Vierdal som i brev til kommunen av 9. oktober s.å. gjorde gjeldende at Faa, da han kjøpte eiendommen i 1979, ikke var blitt underrettet om at kommunen i tillegg til overvannsledningen (feilaktig kalt dreneringsledning) også hadde lagt vann- og kloakkledning over eiendommen, og at disse heller ikke var anmerket i grunnboken som heftelser på eiendommen. Det ble videre gjort gjeldende at arealet, som hovedsaklig består av myr, vil synke ved vanlig jordbruksdrift, og at den eksisterende grøft av den grunn må senkes. I den anledning ble vist til en skriftlig uttalelse av 2. oktober 1990 fra landbrukskontoret, hvorav det fremgikk at det synes klart at utløpet i kummen ikke ligger dypt nok til å drenere den del av myren som ligger på nedsiden av kummen. Faa foreslo etter dette senkning av overvannsledningen som han kjente til da han kjøpte eiendommen, og at kommunen dekker utgiftene ved tilsvarende senking av de øvrige ledninger. Han ønsket imidlertid helst at de sistnevnte ble fjernet fra eiendommen. Faa gjorde ellers gjeldende at vann- og kloakkledningene representerer en vesentlig mangel ved eiendommen, en mangel han ikke var kjent med, eller burde vært kjent med, men som kommunen var fullt vitende om, og som man hadde opplysningsplikt om under salgsforhandlingene. I et svarbrev av 9. januar 1991 inntok kommunen det standpunkt at den ikke anså seg rettslig forpliktet til å sette eiendommen i bedre stand enn den var ved overdragelsen til Faa. Partenes anførsler. Den ankende part har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten hva realiteten angår. Når det gjelder den foreldelses - passivitetsinnsigelse fra ankemotpartens side som ble avskåret av herredsretten, men som på ny ble fremsatt under saksforberedelsen i ankesaken og gjentatt under ankeforhandlingen, har Faa i korte trekk gjort gjeldende at det i nærværende sak ikke løper noen foreldelsesfrist fra tidspunktet for overdragelsen, idet kommunen neglisjerte sin opplysningsplikt for så vidt som man unnlot å underrette Faa om at det var anlagt en vann- og kloakkledning over eiendommen. Dertil kom at kommunen heller ikke hadde sørget for å tinglyse heftelsen på eiendommen. Kommunens unnlatelse av å meddele Faa relevante opplysninger må anses som grovt uaktsomt og kan etter dette ikke utløse noen reklamasjonsplikt før det tidspunkt da han vitterlig ble gjort kjent med de faktiske forhold, jfr. Løken: Mangler ved eiendomssalg 211-212. samt også lov om avhending av fast eiendom av 3. juli 1992 nr. 93 §4-19 nr. 3. Selv om loven ikke får anvendelse i nærværende sak, jfr. §8-1, må det legges til grunn at fristen for å reklamere over mangler ved overdragelse av fast eiendom var den samme etter den tidligere rettstilstand. Når det gjelder spørsmålet om eventuell tingsrettslig foreldelse, forutsetter dette at Faa på overdragelsestidpunktet var kjent med den servitutt som var påheftet eiendommen. Hva passivitetsinnsigelsen angår, viser Faa til at han først i 1990 ble kjent med at det var anlagt en vann- og kloakkledning over eiendommen, og at han kort tid senere tok forholdet opp med kommunen, jfr. advokat Vierdals brev av 9. oktober 1990. Når det gjelder realiteten, gjør Faa gjeldende at de to ledninger som saken dreier seg om representerer en vesentlig kjøpsrettslig mangel og en betydelig ulempe for jordbruksdriften. Den del av eiendommen som ledningen ligger på består av myrjord som trenger drenering. På samme måte som i 1990 vil dreneringsarbeidet kunne lede til skade på ledningene. Dertil kommer at uttappingen av myren vil lede til at den synker, slik at ledningsnettet vil bli liggende for grunt med de konsekvenser dette vil kunne få for jordbruksdriften. Ledningene ligger i dag antagelig ca 50 cm under overflaten, og dette er selv med vanlig pløying i minste laget. Dersom uttapping og ev. frost skulle lede til at ledningsnettet heves i forhold til nåværende nivå, vil selv en vanlig og forsiktig jordbruksdrift kunne lede til skader. Herredsrettens avgjørelse bygger på at Faa ved overdragelsen i 1979 kjente til eller burde ha kjent til at det i tillegg til overvannsledningen også lå en vann- og kloakkledning over eiendommen. Dette er i strid med det faktiske forhold. Under forhandlingene med kommunen i 1978-79 var Faa klar over at kommunen hadde lagt en overvannsledning og en kumme på eiendommen. Det ble imidlertid fra kommunenes side intet opplyst om andre ledninger. Tvert om bekreftet ordfører Nærland, som deltok under befaringen før overdragelsen fant sted at vann- og kloakkledningen fra boligfeltet gikk langs fylkesveien. Det er mulig at Nærland her er blitt misoppfattet av Faa, og at førstnevnte kun uttalte seg om hovedfeltet og ikke de 5-6 boligenheter som hadde sin tilknytning over gnr. 27 bnr. 125. Det er etter dette uriktig som anført av herredsretten at Faa hadde kjennskap til eller burde visst om ledningene, dette så meget mer som kommunen unnlot å antegne heftelsen i makeskifteskjøtet eller å tinglyse denne. Herredsretten har også lagt en viss vekt på at Faa måtte ha kjennskap til forholdet, fordi han i 1975, da ledningene ble lagt, forpaktet den øvre delen av eiendommen. På det tidspunkt som det her er tale om, hadde Faa ikke planer om å kjøpe eiendommen og var derfor ikke interessert i å få brakt på det rene hva kommunen foretok seg på den nedre teigen som var bortleiet til Torjus Tveit. Herredsretten har videre lagt vekt på at Faa var kjent med reguleringsplanen for boligfeltet som ble stadfestet i juni 1976, idet han var berørt av planen som grunneier. Dette er heller ikke riktig, idet hans interesse i eiendommen var begrenset til den leieavtale som var inngått på åremål til den øvre delen. Han hadde heller ingen foranledning til å gjøre seg kjent med ledningsnettet ved å studere de tekniske tegninger som forelå hos bygningsetaten i kommunen. Faa hadde ingen foranledning til dette, idet han ikke var berørt grunneier. Saken har, slik Faa ser det, et kjøpsrettslig og et tingsrettslig aspekt. Når det gjelder den kjøpsrettslige side, må det være åpenbart at det ledningsnett, som Faa ikke ble gjort kjent med ved overdragelsen, må sies å representere en mangel med eiendommen som må lede til erstatningsansvar tilsvarende de omkostninger som Faa vil bli påført ved flytting, eventuelt senking av ledningene. Faa antas derimot ikke ved en kjøpsrettslig mangel å ha krav på at ledningen skal fjernes fra eiendommen. I forhold til det tingsrettslige aspekt ved tvisten er det etter Faa's oppfatning hjemmel for å kreve fjerning, idet det her dreier seg om en servitutt som ikke er anmerket i skjøtet, og som heller ikke er tinglyst. Kommunen har etter dette ikke kunnet godgjøre at den har rett til å ha ledningene liggende på fremmed grunn. Faa har for lagmannsretten nedlagt slik påstand. "Prinsipalt: 1. Finnøy kommune tilpliktet å flytte bort fra eiendommen, eventuelt senke til 1 m. overdekning, vann- og kloakkledningen som går over Harald Faas eiendom gnr. 27 bnr. 125 i Finnøy. Subsidiært: 1. Finnøy kommune tilpliktes å erstatte den kostnad det vil medføre for Harald Faa å flytte/senke vann- og kloakkledningen over gnr. 25 bnr. 125 i Finnøy. 2. I begge tilfeller tilpliktes Finnøy kommune å betale sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten." Også ankemotparten - Finnøy kommune - har hva realiteten angår i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten. Når det gjelder foreldelses- og passivitetspåstanden, som ikke ble prosedert for herredsretten, har kommunen vist til at det ved mangelsinnsigelser i kjøpsforhold gjelder en absolutt foreldelsesfrist på 3 år, jfr. foreldelsesloven §2 jfr. §3 nr. 2, jfr. også Løken 211. Utgangspunktet for fristen er i dette tilfelle 1979. Når det gjelder passivitetsinnsigelsen, gjør kommunen gjeldende at Faa må ha kjent til vann - og kloakkledningen allerede i 1979 da ha kjøpte eiendommen. Under en hver omstendighet ble han kjent med forholdet i 1984-1985 da han selv foretok drenering av eiendommen og koblet drensledningen til kummen. Til tross for dette ventet han helt til høsten 1990 før han aksjonerte over for kommunen. Hva realiteten angår gjør kommunen gjeldende at vann- og kloakkledningen ikke kan sies å representere noen relevant kjøpsrettslig mangel ved eiendommen. Kommunen har en ubestridt rett til å ha overvannsledningen med kumme liggende. At det i tillegg er lagt en vann- og kloakkledning i samme grøft vil ikke representere noen ulempe ved normal jordbruksdrift. Ledningene er heller ikke til hinder for en eventuell drenering av eiendommen, dersom Faa utviser vanlig varsomhet, og dette må han under en hver omstendighet gjøre av hensyn til overvannsledningen. Kommunen vil under enhver omstendighet gjøre gjeldende at Faa - da overdragelsen fant sted - var kjent med ledningsnettet på eiendommen. Han forpaktet selv den øvre delen av samme eiendom da ledningene ble lagt og må ha observert dette. Under en hver omstendighet ble han orientert om forholdene under forhandlingene om makeskiftet. At ordfører Nærland skal ha uttalt at vann - og kloakkledningen lå i fylkesveien, har formodningen mot seg, men det kan selvfølgelig tenkes at Faa har misforstått ordførerens uttalelse. Under en hver omstendighet burde Faa som en aktsom kjøper ha forhørt seg nærmere om hvor dypt overvannsledningen lå, idet dette ville være av betydning for jordbruksdriften, men heller ikke dette gjorde han. Faa trodde øyensynlig at den ledning som han erkjenner at han kjente til, var en drensledning og ikke en ledning som utelukkende var lagt for å avta overflatevann fra et begrenset antall boligeiendommer. Det dreiet seg heller ikke om en drenskum, men en klaringskum. Under en hver omstendighet må Faa så tidlig som i 1984-1985 ha vært klar over ledningsnettet, idet han på dette tidspunktet drenerte en del av den øvre parsellen og knyttet drensledningen dels til klaringskummen, dels direkte til ledningen for overflatevann. Dermed må han ha observert at det lå en vann - og kloakkledning i samme trase. Når det gjelder dybden i ledningsgrøften, gjør kommunen gjeldende at denne er tilstrekkelig til vanlig og påregnelig jordbruksdrift. Dette ble bekreftet ved jordbruksjef Magne Fjelds vitneforklaring for lagmannsretten. Han bekreftet også at myren, som det her er tale om, forlengst har satt seg etter mange års drift, og at det ikke er sannsynlig at en fremtidig drenering vil lede til at den synker eller forvitrer, slik at ledningsnettet vil bli til hinder for vanlig benyttelse av arealet. Slik kommunen ser saken representerte ledningsnettet verken i 1979 eller senere noen relevant kjøpsrettslig mangel. Uansett hvilke arbeider Faa ville utføre på eiendommen, måtte han ta hensyn til overvannsledningen som ligger på samme nivå som de øvrige ledningene. Faa overtok en eiendom som han kjente og må selv bære risikoen for utnyttelsen av den, jfr. Løken 86. Det kan i ettertid sies at kommunen burde ha anmerket ledningsnettet i makeskifteskjøtet eller sørget for tinglysing av heftelsene, med dette har ingen relevans til spørsmålet om det foreligger en kjøpsrettslig mangel. Faa fikk overta eiendommen på meget rimelige betingelser og ville ha kjøpt den uansett hvordan det forholdt seg med heftelsen som påhvilte eiendommen. For herredsretten prosederte Faa saken utelukkende på kjøpsrettslig grunnlag. Når han nå også trekker inn argumenter av tingsrettslig art, skyldes dette formentlig at kjøpsretten ikke gir hjemmel for krav om at de omtvistede ledninger skal flyttes fra eiendommen. Kommunen har fra rettspraksis vist til [[Rt-1909-182]], [[Rt-1966-241]], [[Rt-1981-445]] og RG-1989-637. Kommunen har nedlagt slik påstand: "1. Herredsrettens dom stadfestes. 2. Harald Faa dømmes til å betale Finnøy kommune saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten, for herredsretten tillagt 18 % morarente p.a. fra dommens forkynnelse for Faas advokat til betaling skjer." Lagmannsretten bemerker: Avgjørelsen av den foreliggende tvist vil i vesentlig grad bero på det saksforhold som legges til grunn etter bevisførselen for lagmannsretten. Dette får også betydning for avgjørelsen av den fremsatte foreldelses- og passivitetsinnsigelse. Det er uomtvistet at Faa, da han fikk overdratt eiendommen ved makeskiftetskjøte av 1. februar 1979, hadde kjennskap til at kommunen tidligere hadde lagt ned en ledning med tilhørende kum på den nedre delen av eiendommen. Han trodde riktig nok at det dreide seg om en drensledning og ikke en ledning for overflatevann, men dette får i denne relasjon ingen betydning. Det er også riktig at Faa i årene forut for overdragelsen, og også på det tidspunkt da ledningene ble lagt, forpaktet den øvre del av gnr. 27 bnr. 125, og kommunen har med bakgrunn i dette hevdet at Faa derfor må ha observert at kommunen i tillegg til ledning for overflatevann også monterte vann- og kloakkledning. Lagmannsretten er ikke enig i kommunens oppfatning på dette punkt. Da ledningene ble lagt ned i 1975, hadde Faa ingen konkrete planer om å kjøpe eiendommen, og han hadde derfor ingen spesiell interesse av å få brakt på det rene hva kommunen arbeidet med på den parsellen som ikke berørte den del av eiendommen som han selv forpaktet. Dertil kom at arbeidet etter de foreliggende opplysninger tok relativt kort tid. Hvilke opplysninger som ble gitt under salgsforhandlingene er omtvistet. Kommunen har hevdet at Faa fikk alle relevante opplysninger om eiendommen, herunder også en orientering om ledningsnettet, mens Faa på sin side har gjort gjeldende at han ikke ble fortalt at det i tillegg til den ledning som han kjente til på forhånd, også var lagt ned vann- og kloakkledning. Tvert om, hevder han, fortalte ordfører Nærland, som deltok under forhandlingene, at vann- og kloakknettet til boligfeltet var lagt i fylkesveien. Lagmannsretten legger til grunn at det her etter all sannsynlighet foreligger en misforståelse mellom partene. Det er nemlig på det rene at vann- og kloakknettet for det hovedbyggefelt som var omfattet av reguleringsplanen av 1976 ligger langs fylkesveien, og at de ledninger som er lagt over Faas eiendom utelukkende betjener 5-6 separate boligeiendommer. Ordfører Nærland kan her ha uttalt seg upresist eller Faa kan ha vært uoppmerksom. Det er imidlertid på det rene at skjøtet, som ble konsipert av kommunen, ikke inneholdt noen anmerkninger om heftelser på eiendommen, bortsett fra bestemmelsen om gjerdeplikt. Kommunen sikret seg heller ikke rett til vedlikehold av ledningsnettet. Enda mer bemerkelsesverdig er det etter lagmannsrettens oppfatning at kommunen ikke sørget for å tinglyse ledningene som heftelse på eiendommen. Dette må ha bestyrket Faa i hans oppfatning av at det ikke lå andre ledninger over eiendommen enn den som han antok var en drensledning med tilhørende kum. Den uklarhet som er oppstått om ledningsnettet i forbindelse med overskjøtingen må kommunen bære risikoen for, spesielt på grunn av den manglende anmerkning i skjøtet og unnlatelsen av å tinglyse heftelsen. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at Faa på skjøtningstidspunktet ikke hadde kjennskap til vann- og kloakkledningen. Spørsmålet blir etter dette om han burde ha kjent til den faktiske situasjon. Herredsretten har om dette spørsmålet uttalt at reguleringsplanen for boligfeltet, som ble stadfestet i juni 1976, var kjent av Faa som berørt grunneier, og at han også var kjent med planen for vann- og kloakknettet, som var utarbeidet i forbindelse med reguleringen. Det medfører ikke riktighet, som anført av herredsretten, at Faa på dette tidspunktet var berørt av reguleringsplanen som grunneier. Han hadde derfor etter lagmannsrettens mening ingen spesiell foranledning til å studere reguleringsplanen, eller de tekniske planer som var utarbeidet i forbindelse med denne. Det er videre fra kommunens side gjort gjeldende at Faa i hvert fall fra 1984-1985 må ha vært kjent med at det lå en vann- og kloakkledning på eiendommen, idet han på dette tidspunkt foretok drenering av den øvre delen av eiendommen og koblet drensledningen dels til kummen, dels direkte til ledningen for overflatevann. Lagmannsretten finner at denne anførsel tilsynelatende har meget for seg all den tid samtlige ledninger etter det opplyste ligger i samme trase. På den annen side er det høyst uklart hvordan ledningene i det hele tatt er lagt i forhold til hverandre. Det ble under befaringen konstatert at det var umulig ved å se ned i kummen å oppdage andre ledninger enn overvannsledningen. Det lykkes heller ikke på spørsmål til kommunen under befaringen å få klarlagt nøyaktig hvordan vann- og kloakkledningene er plassert i forhold til denne, men at man antok at de ligger på hver side. Lagmannsretten finner etter dette at Faa ikke oppdaget noen vann- og kloakkledning da han i 1984-1985 drenerte den øvre delen av eiendommen. Lagmannsretten finnet etter dette å kunne akseptere at Faa ikke fikk positivt kjennskap til vann- og kloakkledningene før i 1990, da disse ble beskadiget under graving i forbindelse med dreneringsarbeid på myrparsellen. Lagmannsretten må etter dette legge til grunn at Faa ikke visste eller burde ha visst om de omtvistede ledninger før sistnevnte uhell inntraff, og retten legger videre til grunn at det må bebreides kommunen som uaktsomt at man i forbindelse med overdragelsen ikke uttrykkelig anmerket heftelsen i skjøtet eller sørget for tinglysing. Det konstateres etter dette at det ved overskjøtingen av eiendommen ble påheftet denne en servitutt som kjøperen ikke hadde kjennskap til, og som heller ikke ble anmerket i grunnboken som heftelse. Etter det faktiske forhold som lagmannsretten har lagt til grunn, kan foreldelses- og passivitetsinnsigelsen ikke føre frem, idet utgangspunktet for foreldelsesfristen i dette tilfelle antas å være det tidspunkt da Faa ble kjent med heftelsen, nemlig i 1990. Det følger av dette at passivitetsinnsigelsen heller ikke kan føre frem, idet Faa allerede høsten 1990 gjorde krav gjeldende over for kommunen i anledning heftelsen. Partene har for lagmannsretten prosedert om hvilken betydning de omtvistede ledninger har og vil få for jordbruksdriften. Til dette bemerkes at slik ledningsnettet ligger, antas det med vanlig jordbruksmessig utnyttelse neppe å påføre Faa noen driftsmessig ulempe. Så vidt lagmannsretten har forstått, er det jevnt over ca 50 cm. overdekning, og dette er etter jordbrukssjef Fjelds opplysninger mer enn tilstrekkelig til vanlig pløying. Spørsmålet blir etter dette om ledningene, slik de nå ligger, vil kunne påføre Faa skader eller ulemper som ikke har tilknytning til den normale jordbruksdriften. Til dette bemerker lagmannsretten at Faa i utgangspunktet er forpliktet til å ha liggende den ledningen for overflatevann som han kjente til da han kjøpte eiendommen. Denne må han derfor under en hver omstendighet avfinne seg med å ha liggende på samme sted som i dag. Det kan derfor stilles spørsmål om han i det hele tatt vil kunne oppnå noe ved å kreve de øvrige ledninger flyttet fra eiendommen eller senket, slik hans prinsipale påstand går ut på. At myren vil kunne synke eller forvitre ved drenering, er omtvistet. Jordbrukssjef Fjeld ga i sin vitneforklaring om dette uttrykk for at myren nå antas å ha satt seg, idet den har vært drevet i mange år. Lagmannsretten finner tross de betenkeligheter som er kommet til uttrykk foran at vann- og kloakkledningene, slik de ligger i dag, vil kunne påføre Faa skader og ulemper, dersom de ved fremtidig dreneringsarbeid på myren skulle bli påført skade, og dette kan man etter lagmannsrettens oppfatning ikke se bort fra. Etter dette vil Faas prinsipale påstand føre frem, idet lagmannsretten etter den vurdering som den har lagt til grunn, finner at det i forhold til Faa er uberettiget av kommunen å ha vann- og kloakkledningene liggende på eiendommen. Lagmannsretten finner imidlertid at kravet om flytting av ledningene vekk fra eiendommen ikke bør tas til følge, idet dette vil påføre kommunen uforholdsmessige omkostninger. Faa vil få avhjulpet ulempen ved at ledningene blir senket, slik han alternativt krever. Overensstemmende med hva jordbrukssjef Fjeld uttalte i sin vitneforklaring antas ledningen å burde senkes så dypt at det blir 1 meter overdekning. Tidsfristen for å utføre arbeidet settes til 6 måneder. Etter det resultat som lagmannsretten har kommet til, blir det unødvendig å drøfte om ledningene representerer noen kjøpsrettslig mangel, jfr. ankende parts subsidiære påstand. Anken har ført frem, og den ankende part vil i samsvar med tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §172 første ledd bli tilkjent saksomkostninger så vel for herredsretten som for lagmannsretten, idet unntaksbestemmelsen i §172 annet ledd ikke får anvendelse. Den ankende parts prosessfullmektig har for herredsretten fremlagt omkostningsoppgave på kr 20.500,- hvorav kr 20.000,- utgjør salær og kr 500,- utgifter. For lagmannsretten krever han iflg. oppgave kr 35.048,- hvorav kr 23.500,- utgjør salær og kr 11.548,- ankegebyr, ankeutdrag og fotokopier. Oppgavene legges til grunn for omkostningsfastsettelsen. Dommen er enstemmig. Slutning: 1. Finnøy kommune tilpliktes innen 6 -seks - måneder fra dommens forkynnelse å senke til 1 m overdekning vann- og kloakkledningene som går over Harald Faas eiendom gnr. 27 bnr. 125 i Finnøy. 2. Finnøy kommune dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til Harald Faa saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett med kr 55.548,- - femtifemtusenfemhundreogførtiåtte - kroner. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
