Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder krav om tilbakebetaling av vann- og kloakkavgift, fremsatt av Møskeland Byggeforretning AS' konkursbo mot Lyngdal kommune. Møskeland Byggeforretning gikk etter det opplyste konkurs 20. april 1993. Kravet mot kommunen ble fremsatt i brev fra bobestyreren av 27. mai samme år. Lyngdal herredsrett - dommerfullmektig Erik Erland Holmen som enedommer - avsa 21. oktober 1994 dom i saken med slik domsslutning: "1. Lyngdal kommune v/ordføreren dømmes til å betale Møskeland Byggeforretning AS, dets konkursbo, 341733 - trehundreogførtientusensjuhundreog- trettitre - kroner, med tillegg av 18 % rente fra 27. juni 1993 til 31. desember 1993, og deretter 12 % rente frem til betaling skjer. 2. Lyngdal kommune v/ordføreren dømmes til å erstatte Møskeland Byggeforretning AS - dets konkursbo saks- omkostninger med 30675 - trettitusensekshundreog- syttifem kroner. 3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse." Lyngdal kommune v/advokat Ove Chr. Lyngholt har påanket dommen til Agder lagmannsrett. Møskeland Byggeforretning AS' konkursbo - i det følgende kalt Møskeland eller konkursboet - har imøtegått anken og påstått herredsrettens dom stadfestet. Ankeforhandling ble holdt 3. februar 1995 i Tinghuset i Kristiansand. For Lyngdal kommune møtte teknisk sjef Tore Larsen, som var til stede under saken uten å gi forklaring. For konkursboet møtte bobestyreren, som samtidig er boets prosessfullmektig. Det ble ikke ført noen vitner. Lyngdal kommune v/advokat Lyngholt har i hovedsak anført: Anken gjelder rettsanvendelsen - nærmere bestemt forståelsen av vann- og kloakkavgiftsloven av 31. mai 1974 og Miljøverndepartementets rammeforskrifter til loven samt Lyngdal kommunes forskrift og takstreglement gitt i medhold av vann- og kloakkavgiftslovens §3. Spørsmålet i saken er om den eneste lovlige måte å beregne tilknytningsavgift for vann og kloakk på er å avgiftsberegne på grunnlag av en eiendoms samlede bebygde areal. Det er feil når herredsretten er kommet til at det er i strid med vann- og kloakkavgiftslovens §1 å beregne tilknytningsavgift for vann og kloakk for hver boligenhet på den enkelte eiendom, istedenfor etter eiendommens samlede bebygde areal. Foruten Lyngdal har også en rekke andre av landets kommuner - omkring halvparten - benyttet samme prinsipp for avgiftsberegning. Dette ble ansett som lovlig av Mijøverndepartementet frem til juni 1990, og er i samsvar med departementets rammeforskrifter pkt. 2.2 hvor vedkommende kommunestyre er gitt fullmakt til å bestemme "hvorledes tilknytningsavgiften skal beregnes." I juni 1990 endret departementet standpunkt med hensyn til lovligheten av å avgiftsberegne for hver boligenhet, og dette har medført et stort antall krav om tilbakebetaling mot de kommunene som praktiserte samme ordning som Lyngdal. Lyngdal kommune har ikke endret sin forskrift etter at Miljøverndepartementet i juni 1990 gikk ut med sin nye lovtolkning. Men kommunens praksis er endret i samsvar med departementets anbefaling, slik at det nå beregnes avgift etter samlet bebygd areal for hver eiendom. Etter kommunens mening sier vann- og kloakkavgiftslovens §1 intet om beregningsmåten - §1 fastslår bare selve avgiftsplikten. Det er §2 og §3 som omhandler måten avgiften skal beregnes på, og da slik at dette forutsettes regulert i forskrift - i rammeforskrift fastsatt av Kongen forsåvidt angår hovedreglene, og for øvrig i kommunale forskrifter. I rammeforskrift fastsatt ved kgl.res. av 6. september 1974 pkt. 2.2 er det uttrykkelig overlatt til den enkelte kommune å bestemme hvorledes tilknytningsavgiften skal beregnes. Lyngdal kommunes forskrift og praksis frem til juni 1990 er således i samsvar med vann- og kloakkavgiftsloven og departementets rammeforskrift. Når det i Ot.prp. nr. 58 (1972-73) 11 sp. 2 sies at det i visse tilfeller kan vise seg praktisk å foreta en oppsplitting av avgiften innen den enkelte eiendom, og at generelle retningslinjer for en slik eventuell intern oppdeling av avgiften innen den den enkelte eiendom forutsettes gitt i rammeforskriften, forstår kommunen dette slik at uttalelsen trolig tar sikte på årsavgiften og ikke på tilknytningsavgiften. Av rettspraksis om spørsmålet har kommunen vist til dom avsagt av Moss byrett 28. september 1993 i sak 92-01342 A og 92-01343 A og til kjennelse avsagt av Larvik namsrett 30. november 1994 i sak 534/94 D. Begge avgjørelsene går, i likhet med den påankede dom av Lyngdal herredsrett, i disfavør av Lyngdal kommunes standpunkt. Men ingen av avgjørelsene er rettskraftige, og begrunnelsen i Moss byretts dom er etter kommunens mening uholdbar. Lyngdal kommune mener at 15 års konsekvent forvaltningspraksis, med basis i rammeforskriftene og Miljøverndepartementets daværende forståelse av vann- og kloakkavgiftsloven, må slå igjennom i forhold til foreliggende rettsavgjørelser om spørsmålet. Ulik avgift ettersom tilknytningen skjer før eller etter en seksjonering, er ingen god ordning. Det er et spørsmål om fordeling blant brukere av kommunale tjenester, og den praksis Lyngdal kommune har fulgt er den mest rettferdige. Det erkjennes at Lyngdal kommune har forskjellsbehandlet når det gjelder beregning av tilknytningsavgift for vann og kloakk, men det er ikke skjedd noen usaklig forskjellsbehandling. Sammenhengen i dette er at ved den politiske behandling i Lyngdal kommunestyre ble det gjort en feil i forhold til byggmester Håland. Teknisk etat hadde innstilt på avslag også for byggmester Håland, men rådmannen og kommunestyret valgte å imøtekomme hans refusjonskrav, og dermed er Håland og Møskeland blitt forskjellig behandlet. Kommunen bestrider ikke at konkursboet har krav på tilbakebetaling hvis den praksis kommunen har fulgt for avgiftsberegning er lovstridig. Derimot bestrides renteplikt for tidsrommet før 27. juni 1993, jfr. morarenteloven §3-3 og Kruger: Pengekrav 2. utgave 394. Noe objektivt ansvar har kommunen ikke, jfr. [[Rt-1972-578]] flg. på 585 og Eckhoff: Forvaltningsrett 5. utgave 601. Krav på rente før 27. juni 1993 forutsetter således at det er utvist uaktsomhet fra kommunens side, hvilket bestrides. Rentesrente kan ikke kreves, jfr. [[Rt-1992-106]] og [[Rt-1994-1]]. Lyngdal kommune har nedlagt slik påstand: "Lyngdal kommune frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett." Møskeland Byggeforretning AS, dets konkursbo v/advokat Abrahamsen har i hovedsak anført:Opprinnelig var kommunens eneste innsigelse at kravet på tilbakebetaling var foreldet. Senere anførte kommunen i tillegg at Møskeland hadde erkjent kommunens avgiftsberegning som riktig og at konkursboet var bundet av det. Begge disse innsigelsene er nå frafalt. Prinsipalt fastholdes at den avgiftsberegning for tilknytningsavgift som Lyngdal kommune m.fl. har praktisert, er ulovhjemlet. Det er misvisende å anføre 15 års konsekvent forvaltningspraksis som rettsgrunnlag for denne avgiftsberegningen, idet det såvidt vites ikke ble avgitt noen uttalelse fra departementet om spørsmålet før i februar 1990. Konkursboet erkjenner at vann- og kloakkavgiftslovens §1 første punktum ikke er til hinder for at det ved rammeforskrift etter §2 annet ledd kan bestemmes tilknytningsavgift pr. boenhet. Men så lenge dette ikke er gjort, gjelder §1 som knytter avgiftsplikten til registreringsenheten. Ny rammeforskrift av 10. januar 1995 medfører en slik enhetlig behandling av kommunene som også loven åpenbart tilsikter. Når det gjelder forståelsen av rammeforskriftens pkt. 2.2 første punktum ("Kommunestyret bestemmer hvorledes tilknytningsavgiften skal beregnes"), er vist til et trykt foredrag av eiendomssjef Gunvald Gussgard av 5. desember 1974 om "Kommunale vann- og kloakkavgifter". Gussgard var etter det opplyste formann i det utvalget som utarbeidet ramme- forskriften av 1974. I foredraget sies det om bestemmelsen i pkt. 2.2: "Rammeforskriftene overlater til kommunestyret å bestemme hvorledes tilknytningsavgiftene skal beregnes. - - - I departementets forslag til normalforskrifter for kommunene er det anbefalt at tilknytningsavgiftene blir utmålt i forhold til bebyggelsens størrelse. Det er imidlertid ikke noe i veien for at kommunestyret fastsetter at det også skal tas hensyn til andre forhold som f.eks. bebyggelsens art eller antatt vannforbruk og kloakkmengde." Betydningen av sitatet ligger i det som ikke er sagt. Sitatet viser etter konkursboets mening at det ikke har vært forutsatt at kommunene skulle kunne se helt bort fra bebyggelsens størrelse som beregningskriterium og isteden beregne tilknytningsavgift pr. boenhet. Videre er vist til brev av 13. september 1991 fra Fylkesmannen i Vest-Agder til Lyngdal kommune v/teknisk sjef, gjengitt midt på 9 i herredsrettens dom. Lyngdal kommune har i et helt parallelt tilfelle innvilget refusjon for byggmester Gudmund Håland. Som for herredsretten anføres det subsidiært at nektelsen av å etterkomme det foreliggende krav representerer en usaklig forskjellsbehandling av Møskeland, uavhengig av hva som er en riktig forståelse av vann- og kloakkavgiftsloven og rammeforskriften og av hvem som har tatt avgjørelsene på vegne av kommunen. Om rentespørsmålet er anført at kommunen må ha objektivt ansvar i et tilfelle som det foreliggende. Randabergdommen i [[Rt-1972-578]] er ikke avgjørende i så henseende, idet problemstillingen var en annen i den saken. Det er om dette vist til Bergsaker: Pengekravsrett (1994) 84-85 og 288-289. Kravet om rentesrente er begrunnet med at Møskeland selv betalte rentesrente for sitt kassekredittlån i Sparebanken Sør. Ankemotparten har nedlagt slik påstand: "1. Lyngdal herredsretts dom av 21. oktober 94 stadfestes. 2. Lyngdal kommune v/ordføreren dømmes til å erstatte Møskeland Byggeforretning A/S, dets konkursbo, sakens omkostninger for lagmannsretten." Lagmannsretten skal bemerke: Ad forståelsen av vann- og kloakkavgiftsloven og rammeforskriften: Det er nærliggende å forstå vann- og kloakkavgiftslovens §2 annet ledd slik at det spørsmålet som er omtvistet i saken er forutsatt regulert i rammeforskriften - med andre ord at dette faller inn under det som i §2 annet ledd er kalt "hovudreglane om utrekning" av avgiftene. Det synes heller ikke å være noen grunn til å ha ulike regler i de enkelte kommunene når det gjelder spørsmålet om tilknytningsavgift i et useksjonert bokompleks skal beregnes etter samlet bebygd areal på eiendommen eller pr. boenhet. Det er et spørsmål som det i utgangspunktet ville være naturlig å regulere enten i selve vann- og kloakkavgiftsloven eller i rammeforskriften. Miljøverndepartementet har også fra juni 1990 - med noe vekslende begrunnelse - hevdet den prinsipielle oppfatning at alle kommunene skal følge samme beregningsprinsipp. Forholdet er imidlertid at spørsmålet ikke ble regulert i rammeforskriften av 6. september 1974. I forskriftens pkt. 2.2 sies det tvertimot at det er kommunestyret i hver enkelt kommune som skal bestemme "hvorledes tilknytningsavgiften skal beregnes." I selve rammeforskriften er intet bestemt om beregningsmåten. Uansett hvilke forutsetninger man måtte ha hatt i 1974 med hensyn til aktuelle alternativer for beregningen, så er det et faktum at avgjørelsen er lagt til kommunestyrene uten noen begrensninger. Det ligger klart i rammeforskriftens bestemmelser at det kunne fastsettes ulike måter å beregne tilknytningsavgiften på i ulike kommuner. Som nevnt foran kan det reises spørsmål om rammeforskriften på dette punkt var i samsvar med forutsetningen i vann- og kloakkavgiftslovens §2 annet ledd. Det kan imidlertid etter lagmannsrettens mening ikke under noen omstendighet bli spørsmål om å anse rammeforskriften som lovstridig og dermed ugyldig. Rettslig sett må det være riktig å se det slik at Kongen i 1974 unnlot å benytte den fullmakt vann- og kloakkavgiftslovens §2 annet ledd gir med hensyn til å fastlegge beregningsmåten for tilknytningsavgift, og forsåvidt videredelegerte denne myndighet til de enkelte kommunestyrer. En slik videredelegasjon av myndighet antas det å være adgang til, og den må i hvert fall godtas når vann- og kloakkavgiftsloven som her bare angir løse skjønnsmessige kriterier for hvilke spørsmål som skal reguleres i rammeforskriften og hvilke spørsmål som etter §3 skal avgjøres lokalt. Etter lagmannsrettens mening kan det av ordlyden i vann- og kloakkavgiftslovens §1 første punktum - uttrykkene "ein fast eigedom" og "eigaren" - ikke utledes noe som helst om det spørsmål som er omtvistet i saken. Det er i §2 annet ledd og §3 dette spørsmålet eventuelt er tilsiktet regulert, og ikke i §1. Konsekvensen av dette må etter lagmannsrettens mening være at når Kongen i 1974 uttrykkelig overlot til de enkelte kommunestyrer å bestemme hvorledes tilknytningsavgiften i kommunen skulle beregnes - uten noen begrensninger med hensyn til valg av alternativer, kan verken Miljøverndepartementet eller domstolene i etterhånd erklære den beregningsmåten Lyngdal kommunestyre har fastsatt og praktisert for ulovlig. Verken vann- og kloakkavgiftsloven eller rammeforskriften har noen bestemmelser som begrenser kommunenes valg av beregningsmåte. Miljøverndepartementet har avgitt tolkningsuttalelser som går i begge retninger. I en uttalelse til Fylkesmannen i Vest-Agder av 5. februar 1990 om avgiftsberegningen i Songdalen kommune sies det at "Etter departementets syn har kommunen adgang til å beregne egen tilknytningsavgift for den enkelte leilighet i et borettslag, slik man i Songdalen gjør for selveierleiligheter. På den måten oppnås samme avgift uavhengig av eierform." I brev til Fylkesmannen i Buskerud av 12. februar 1990 sies det at ved ny tilknytning til nettet kan det kreves tilknytningsavgift for hver boenhet, og at "Uansett eierform kan hver enhet regnes som en fast eiendom i relasjon til §1 i lov om kommunale vass- og kloakkavgifter." I brev til bl.a. Drammen kommune av 26. juni 1990 blir uttalelsen i forannevnte brev av 12. februar 1990 betegnet som "en feilaktig lovtolkning", og det slås fast at "iht. gjeldende regler er avgiftsplikten derfor knyttet til det enkelte gårds- og bruksnummer, evt. seksjonsnummer. Det er således ikke anledning til å kreve/beregne avgift for den enkelte boligenhet når disse ikke er selveide." Denne forståelsen av vann- og kloakkavgiftsloven og rammeforskriften har departementet senere holdt fast ved, bl.a. i brev av 27. november 1990 til advokat Lyngholt, brev av 10. februar 1992 til Fylkesmannen i Vest-Agder og brev av 16. februar 1993 til advokatfirmaet Tofte, Øslebø, Astrup, Lyngholt & Olsen AS. I brev til Fylkesmannen i Vest-Agder av 16. februar 1993 uttaler departementet at de kommunene som feilaktig har innkrevet flere avgifter pr. eiendom bør betale tilbake det som er betalt for mye, og at Fylkesmannen bes ta dette opp med de berørte kommuner. Det er opplyst under ankeforhandlingen at det nå er kommet ny rammeforskrift, datert 10. januar 1995. Den nye forskriften er fremlagt. Kommunene kan velge mellom å beregne såvel tilknytningsavgift som årsavgift "for hele eiendommen under ett eller separat for den enkelte boenhet". Dette svarer til ordningen etter 1974-forskriften, slik lagmannsretten foran har lagt til grunn at denne er å forstå. Imidlertid er det kommet inn et tillegg om at når det beregnes avgift for useksjonerte boenheter, må samlet tilknytningsavgift for en eiendom ikke overstige det som en beregning ut fra samlet bebygd areal ville ha ført til. Dette innebærer en viktig innsnevring av handlefriheten for kommunene sammenlignet med rammeforskriften av 1974, idet valg av en slik beregningsmåte som bl.a. Lyngdal kommune har praktisert ikke lenger medfører høyere samlet avgiftsnivå for en og samme eiendom. I virkeligheten er det departementets fortolkning av 1974-forskriften samtlige kommuner nå er pålagt å følge. I et utkast til ny rammeforskrift som departementet sendte på høring 11. april 1994, var det foreslått at kommunene skulle kunne velge mellom å beregne avgift for hele eiendommen under ett eller separat for den enkelte boenhet på eiendommen - uten noen slik øvre grense for avgiftsnivået ved separat beregning som kom inn i den forskriften som nå er vedtatt. En rammeforskrift i samsvar med dette utkastet ville ha opprettholdt den valgfrihet kommunene har hatt etter rammeforskriften av 1974 slik lagmannsretten fortolker denne. Det er i saken ikke fremlagt eller vist til noen rettskraftig avgjørelse om forståelsen av vann- og kloakkavgiftsloven og rammeforskriften på angjeldende punkt. Det er fremlagt en dom avsagt av Moss byrett 1. november 1993 (sak nr. 92-01342 og 92-01343) og en kjennelse avsagt av Larvik namsrett 30. november 1994 (sak nr.534/94 D). Begge avgjørelsene går i favør av det standpunkt som Møskeland forfekter i den foreliggende sak, men begge er som nevnt påanket. Ad usaklig forskjellsbehandling: Når det gjelder dette spørsmålet, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Følgende faktum legges til grunn: Lyngdal formannskap traffødt xx.xx.1993 enstemmig vedtak om tilbakebetaling av for mye innbetalt tilknytningsavgift til byggmester Gudmund Håland, innbetalt av ham i 1989 etter regning fra kommunen av 15. oktober 1987. Begrunnelsen var at formannskapet fant å måtte legge departementets forståelse av vann- og kloakkavgiftsloven og rammeforskriften til grunn. Vedtaket var i strid med innstilling fra Teknisk sjef og Teknisk Hovedutvalg i Lyngdal, som hadde innstillet på å avvise klagen fra byggmester Håland fordi kravet var foreldet. I innstillingen fra Teknisk sjef til hovedutvalget er det sagt at beregninger foretatt før 26. juni 1990 ikke behøver å behandles etter den praksis som brevet fra Miljøverndepartementet gir anvisning på. Møskeland gikk som nevnt konkurs 20. april 1993. I brev til Lyngdal kommune av 27. mai 1993 fremmet bobestyreren advokat Abrahamsen krav om tilsvarende tilbakebetaling til boet som kommunen 6 uker tidligere hadde akseptert i forhold til byggmester Håland. I brev til advokat Abrahamsen av 17. september 1993 opplyser Lyngdal kommune at Møskeland har betalt tilknytningsavgift for 8 byggeprosjekter i Lyngdal. For 4 av prosjektene - Alleen 16, Agnefestv. 4, Hasselvn. 5 og Stasjonsgt. 13 - er tilknytningsavgift betalt etter areal. For de 4 øvrige - Ternevn. 1, Skolegt. 1, Stadionv. 7 og Kirkevn. 63 - er det betalt etter antall leiligheter. Betalingstidspunkt for de 4 førstnevnte byggeprosjektene er ikke oppgitt. Av de 4 sistnevnte er avgift betalt i januar 1987 (Ternevn. 1), november 1987 (Skolegt. 1) og januar 1989 (Stadionvn. 7 og Kirkevn. 63). For disse 4 byggeprosjektene innbetalte Møskeland tilknytningsavgift med tilsammen kr 341.601,-, mens avgift beregnet etter bebygd areal ville ha beløpt seg til kr 168.792,-. Differansen utgjør m.a.o. kr 172.809,-. Kommunen anførte i brevet at krav om tilbakebetaling av denne beløpsdifferansen var foreldet. I prosesskrift av 30. juni 1994 fra advokat Lyngholt er opplyst at Lyngdal kommune ikke har foretatt tilbakebetaling i andre tilfeller enn det som er omhandlet foran og som gjaldt byggmester Håland. Det er opplyst at det er innkrevd tilknytningsavgift også av andre enn Håland og Møskeland som rammes av departementets tolkning av vann- og kloakkavgiftsloven og rammeforskriftene, uten at dette er nærmere dokumentert. Flertallet - lagdommerne Årseth og Nes Hansen - er kommet til et annet resultat enn herredsretten, og skal bemerke: Det er etter det som er opplyst på det rene at Håland og Møskeland har fått forskjellig behandling av kommunen når det gjelder kravet om tilbakebetaling, og spørsmålet er om forskjellsbehandlingen er usaklig og således representerer et myndighetsmisbruk i forhold til Møskeland. Ikke enhver forskjellsbehandling kan anses som usaklig. Bare når forvaltningen ikke er i stand til å angi noen saklig grunn for forskjellsbehandlingen, eller den virker sterkt urimelig eller urettferdig, kan den sies å representere et myndighetsmisbruk, jfr. Eckhoff: Forvaltningsrett, 5. utgave, 261. Grunnen til at kommunen foretok tilbakebetaling overfor Håland, var som nevnt foran at kommunen i 1993 anså seg forpliktet til dette på bakgrunn av departementets forståelse av vann- og kloakkavgiftsloven og rammeforskriftene, og departementets uttrykkelige oppfordring til slik tilbakebetaling, jfr. departementets skriv 16. februar 1993 til fylkesmannen i Vest-Agder. På nevnte bakgrunn gikk kommunen ut fra at dens avgiftsberegning hadde vært lovstridig. Senere har kommunen kommet til at departementets fortolkning av regelverket ikke er riktig, og kommunen gis for så vidt medhold av lagmannsretten, jfr. foran. Møskelands krav er behandlet i samsvar med denne senere oppfatningen. Tilbakebetalingen til Håland skyldes således en forståelse av det aktuelle regelverket som ikke kan sies å være riktig. En slik feilaktig forståelse med antatt plikt til tilbakebetaling av for meget innbetalte tilknytningsavgifter, og som har medført en uriktig tilbakebetaling til Håland, kan ikke begrunne noe rettmessig krav fra andre i tilsvarende situasjoner. Kommunens behandling av Møskelands krav har fått en behandling ut fra en riktig forståelse av det aktuelle regelverket, og avslaget kan ikke anses som en usaklig forsksjellsbehandling. Vurdert på nevnte bakgrunn kan avslaget heller ikke sies å virke særlig urimelig eller urettferdig. Mindretallet, lagmann Rygg, er enig med herredsretten i at det må være et alminnelig gjeldende prinsipp i forvaltningen at like tilfeller får lik behandling, og videre i at det såvel saklig som tidsmessig er noe nær full parallellitet mellom tilfellene Håland og Møskeland. Det er derfor etter mindretallets syn en usaklig forskjellsbehandling når Lyngdal kommune har valgt å akseptere tilbakebetaling til Håland men ikke til Møskeland.At Teknisk sjef og Teknisk Hovedutvalg hadde innstillet på avslag også for Håland, gjør ikke forskjellsbehandlingen saklig. Det gjør etter mindretallets syn heller ikke den omstendighet at kommunen, etter at det var besluttet å foreta tilbakebetaling til Håland, har endret oppfatning med hensyn til Miljøverndepartementets fortolkning av regelverket. Det er spørsmål om å anvende ett og samme regelverk i forhold til to klienter, vedrørende byggeprosjekter som det ikke er noe saklig grunnlag for å avgiftsbelegge ulikt. Loven og den dagjeldende rammeforskriften ga riktignok kommunen anledning til å velge prinsipp for avgiftsberegningen, men ikke til å velge ett prinsipp i forhold til Håland og et annet i forhold til Møskeland. Når kommunen valgte å bøye seg for departementets lovtolkning i Håland-saken, og med virkning også for sin alminnelige fremtidige praksis, kan den etter mindretallets syn ikke noen måneder senere velge å fastholde sin tidligere praksis i en helt parallell sak. Saklig grunnlag forutsetter etter mindretallets oppfatning at det er en avgiftsmessig relevant forskjell mellom sakene, og det er det ikke engang påstått å være mellom Håland og Møskeland. Om det er det i forhold til andre som er avkrevd og har betalt forhøyet tilknytningsavgift, er et annet spørsmål som ligger utenfor denne saken. Mindretallet stemmer etter dette for at Lyngdal herredsretts dom stadfestes forsåvidt angår plikten til å betale tilbake det beløp som avgiftsdifferansen for de 4 byggeprosjektene uomtvistet utgjør. Ettersom domsresultatet i saken dog blir at Lyngdal kommune frifinnes, finner mindretallet ikke grunn til å ta noe standpunkt til det omtvistede spørsmål om hvilken rentegodgjørelse Møskeland ville hatt krav på hvis refusjonskravet hadde ført frem. Det avsies dom i samsvar med flertallets standpunkt. Anken har ført frem, og etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd burde da ankemotparten blitt pålagt å erstatte den ankende parts saksomkostninger. Lagmannsretten finner imidlertid at saken har vært så tvilsom, særlig i spørsmålet om det foreligger usaklig forskjellsbehandling, at partene bør bære hver sine omkostninger for begge retter, jfr. tvistemålsloven §172 annet ledd, første alternativ. Dommen er avsagt med slik dissens som nevnt foran. Dom: 1. Lyngdal kommune frifinnes. 2. Partene bærer hver sine saksomkostninger. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
