Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder spørsmålet om gyldigheten av kongelig resolusjon av 11. februar 1994 om odelsfrigjøring av gnr. 86 bnr. 12 Maddan, i Marnadal kommune. Saksøkeren, Rigmor Fuglestveit, er søster av Olav Kleveland. Han er gift med Astrid Kleveland og begge er saksøkt i saken. Ved testament av 1. februar 1989 testamenterte Borghild Kleveland eiendommen gnr. 86 bnr. 12, Maddan, i Marnadal kommune til Astrid og Olav Kleveland. Borghild Kleveland var søster av far til Rigmor Fuglestveit og Olav Kleveland, og hun døde i 1989. Hjemmelsovergang for eiendommen ble tinglyst til Astrid og Olav Kleveland den 19.september 1989. Den 30. august 1991 tok saksøkeren, Rigmor Fuglestveit, ved advokat Kristian Launes ut stevning for Mandal herredsrett med krav om odelsløsning for eiendommen. Mellom partene har det vært enighet om at Olav Kleveland i utgangspunktet er best odelsberettiget til eiendommen av de to. Olav Kleveland har imidlertid overtatt en annen odelseiendom i 1971, og det er uomtvistet mellom partene at Rigmor Fuglestveit derfor er best berettiget til å overta eiendommen Maddan i forhold til Olav Kleveland. Den 17. januar 1992 søkte advokat Torleiv Rike på vegne av Astrid og Olav Kleveland Landbruksdepartementet om odelsfrigjøring av eiendommen i medhold av odelsloven §31, annet ledd. Departementet vedtok 9. mars 1992 at søknaden skulle tas opp til behandling og på denne bakgrunn avsa retten kjennelse 3. april 1992 om stansing av odelsløsningssaken i påvente av avgjørelse av søknaden om odelsfrigjøring. I vedtak av 2. april 1993 av Landbruksdepartementet ble eiendommen besluttet odelsfrigjort i medhold av odelsloven §31, annet ledd. Dette vedtaket ble av saksøkeren, Rigmor Fuglestveit, påklaget til Kongen i statsråd som ved kongelig resolusjon av 11. februar 1994 opprettholdt departementets vedtak. I prosesskrift av 31. oktober 1994 ble det fremmet krav om prøving av odelsfrigjøringens gyldighet i den stansede sak om odelsløsning. Det ble forutsatt at retten prejudisielt skulle ta standpunkt til dette, slik Høyesterett har lagt til grunn at det er anledning til, jfr. dom inntatt i [[Rt-1985-743]] følgende. Staten ved Landbruksdepartementet erklærte hjelpeintervensjon til fordel for de saksøkte, Astrid og Olav Kleveland, etter tvistemålsloven §75, ved sin prosessfullmektig, advokat Didrik Tønseth ved Regjeringsadvokaten. Den 30 juni 1995 avsa Mandal herredsrett dom med slik domsslutning: 1. De saksøkte frifinnes. 2. Hver av partene bærer sine egne omkostninger, jfr. tvistemålsloven §172, annet ledd. Sakens bakgrunn forøvrig og partenes anførsler for herredsretten framgår av herredsrettens domsgrunner. Rigmor Fuglestveit har påanket dommen til Agder Lagmannsrett. Anken gjelder både rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Astrid og Olav Kleveland ved nå avdøde advokat Torleiv Rike har imøtegått anken og påstått herredsrettens dom stadfestet. Staten ved Landbruksdepartementet som hjelpeintervenient har også imøtegått anken og påstått herredsrettens dom stadfestet. Ankeforhandling i saken ble holdt i Kristiansand 7. mai 1996. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger, der advokat Ove Chr. Lyngholt har overtatt som prosessfullmektig for Astrid og Olav Kleveland. Staten var representert med sin partsrepresentant, avdelingsdirektør Frode Langaker i Landbruksdepartementet, samt sin prosessfullmektig. Avdelingsdirektør Langaker avga forklaring for retten, og forøvrig ble det foretatt dokumentasjon som det framgår av rettsboken. Saken står ved behandlingen i lagmannsretten i samme faktiske og rettslige stilling som for herredsretten. Rigmor Fuglestveit har i hovedsak anført: Odelsløsningssaken må fremmes idet vedtak om odelsfrigjøring vedtatt av Landbruksdepartementet og opprettholdt ved kongelig resolusjon av 11. februar 1994 er ugyldig. Ugyldigheten baserer seg på feil forståelse av odelsloven §31 annet ledd. Retten har full prøvingsadgang når det gjelder dette spørsmål. Den kongelige resolusjons gyldighet kunne også vært prøvet ved søksmål mot Staten, men det er uomtvistet at spørsmålet kan prøves prejudisielt. Spørsmålet i saken er hvorvidt vilkårene i odelsloven §31 annet ledd er tilfredstilt. Etter odelsloven §31 annet ledd sammenholdt med lovens §31 første ledd, kan odelsfrigjøring skje for "jord som er gått over til ny eigar ved friviljug handel, når fylkeslandbruksstyret har godkjent kjøpet avdi kjøparen bør få tilleggsjord." I dette tilfellet foreligger ingen tradisjonell behandling i henhold til odelsloven §31 da fylkeslandbruksstyret hadde til behandling en søknad om fritak for boplikt etter odelsloven §27. Søknaden ble innvilget ved vedtak 22. og 23. november 1989 på betingelse av at eiendommen skulle drives sammen med den odelseiendommen som Olav Kleveland tidligere hadde overtatt, og at de to eiendommene skulle drives sammen som en driftsenhet. Det anføres at den vurderingen som ble gjort i forbindelse med fritak for boplikt er av en helt annen karakter enn den vurdering som må legges til grunn ved en behandling etter §31. Innvilgelse av fritak for boplikt etter odelsloven §27 var nærmest kurant på bakgrunn av søkerens nære tilknytning til tidligere eier, og det var ikke hensynet til rasjonell drift av landbrukseiendommer som begrunnet dette. Tvert imot var det nærmest motstrebende at fylkeslandbruksstyret gav fritak for boplikt, sett på bakgrunn av driftsmessige hensyn. Ved en vurdering etter odelsloven §31 vil man måtte legge til grunn hensynene i jordloven og konsesjonsloven, noe som innebærer langt strengere krav til optimal rasjonaliseringsgevinst enn det som er nødvendig etter lovens §27 der rasjonalisering bare er ett av de momenter det er anledning til å legge vekt på. Heller ikke er det ved behandlingen i fylkeslandbruksstyret i søknad om fritak for boplikt vurdert og lagt vekt på betingelsen i odelsloven §31 annet ledd om at odelsfrigjøring kan skje "avdi kjøparen bør få tilleggsjord". Når fylkeslandbruksstyret har hatt til behandling en søknad om fritak for boplikt er dette gjenstand for en langt mer lemfeldig behandling slik situasjonen ligger an i dette tilfellet, enn det som vanligvis legges til grunn i forbindelse med erverv av tillegsjord. Det vil derfor representere en utvidende tolkning av odelsloven §31 annet ledd om det foreliggende vedtak i sak om fritak for boplikt skal kunne tilfredstille bestemmelsens krav. Ved tolkningen av odelsloven §31 må det legges vekt på enkelte sentrale rettskilder. For det første vises det til at odelsloven er en positivrettslig lov, og odelsretten er grunnlovfestet i §107. Positive skår i odelsretten kan i henhold til odelsloven bare skje av rasjonaliseringshensyn. Det finnes få eller ingen muligheter for andre fortolkninger. Det vises her til forarbeidene til odelsloven, NOU 1972: 22 "Om odelsretten og åseteretten" 76, andre spalte der det heter at altfor allmenne og skjønnspregede regler om anledning til odelsfrigjøring ikke ville samsvare med den stilling odelsinstituttet har etter grunnloven. De regler som gir hjemmel for odelsfrigjøring bør således utformes slik at det går klart fram hvilke formål som skal kunne danne grunnlag for en slik avgjørelse, og hvilke vilkår som ellers må være oppfylt. Lovens ordlyd støtter ankende parts synspunkt. Fylkeslandbruksstyret har ikke godkjent overdragelsen slik bestemmelsen krever, og man har heller ikke behandlet saken som et spørsmål om erverv av tilleggsjord. Forarbeidene til odelsloven er klare på dette punkt. Det heter i NOU 1972 nr. 22, 78, første spalte, at vilkåret for odelsfrigjøring i en sak som dette er at "det skjer ei formell godkjenning av fylkeslandbruksstyret, som må stadfeste at kjøpet er kome i stand avdi kjøparen treng tilleggsjord". Det vises også til uttalelse av 9. januar 1985 fra Justisdepartementets lovavdeling vedrørende overdragelse av parseller til Staten. Det går fram av 2 og 3 at lovavdelingen ikke fant fylkeslandbruksstyrets delingssamtykke som tilstrekkelig godkjenning av parsellsalget i relasjon til §31 annet ledd. Det anføres at når man som lovavdelingen ikke kan anse en behandling etter jordloven §55 som tilfredsstillende i henhold til kravene i odelsloven §31 annet ledd, vil det desto mindre være anledning til å anse behandling etter odelsloven §27 som tilfredsstillende. Når herredsretten finner støtte for sin domsslutning i dom inntatt i [[Rt-1989-1353]] følgende, er dette en feilslutning i forhold til temaet i denne saken, da det i saken fra 1989 uttrykkelig var oppstilt som betingelse at arealene ble avstått som tilleggsjord. Man hadde således i den saken foretatt eksakt de vurderinger som skal foretas i odelsloven §31 annet ledd. Når det gjelder bevisbedømmelsen vil den ankende part vise til landbruksmyndighetenes vurderinger, der man i sak om fritak for boplikt la avgjørende vekt på søkerens personlige tilknytning til eiendommen. Optimale rasjonaliseringshensyn og behov for tilleggsjord var ikke eksplisitt drøftet. Tvert imot var avstanden på 7 km fra Astrid og Olav Klevelands eiendom til Maddan sett på som "noe stor". I neste omgang derimot, der man skulle avgi uttalelse til odelsfrigjøringsspørsmålet, ble rasjonaliseringshensynet det vesentlige moment, hvilket viser at tema for behandlingen og de momenter det var relevante å ta hensyn til, var helt forskjellige i de to sakene. Ankende part har nedlagt slik påstand: 1. Rigmor Fuglestveit har odelsløsningsrett til eiendommen Maddan, gnr. 86, bnr. 12, i Marnadal kommune. 2. Astrid og Olav Kleveland og Staten v/Landbruksdepartementet dømmes til, in solidum, å betale Rigmor Fuglestveit sakens omkostninger for herredrett og lagmannsrett. Ankemotpartene, Astrid og Olav Kleveland, har i hovedtrekk anført: Astrid og Olav Kleveland er heltids gårdbrukere, og har drevet eiendommen Maddan sammen med sin eiendom Kleveland i 20 år. I tillegg leier de ca 30 da innmark, og har andel i et fellesbeite. Det er således godtgjort at det er behov for tilleggsjord. Videre anføres at Olav Kleveland, med sin tilknytning til Maddan, ikke er odelsfremmed. Spørsmålet om fylkeslandbruksstyrets innvilgelse av fritak fra boplikt er tilstrekkelig til å tilfredsstille kravet til godkjenning i odelsloven §31 annet ledd må vurderes utfra formålet med det vilkår som er satt i bestemmelsen, og i hvilken sammenheng godkjenningen er foretatt. Odelsfrigjøring er et virkemiddel som det i enkelttilfeller er anledning til å benytte seg av for å fremme jordloven formål om rasjonell landbruksdrift. Det er ikke noe krav i odelsloven §31 annet ledd om optimal rasjonalisering. Det er nok at det foreligger akseptabel rasjonalisering, det vil si at vurderingen ligger innenfor jordloven formål. Det er heller ikke noe krav i odelsloven §31 annet ledd om tidspunktet for godkjenningen. Det er tilstrekkelig at det foreligger en vurdering av ervervet i en sammenheng som ligger innenfor vurderingstemaet i jordloven formål. Det vises her til dom inntatt i [[Rt-1989-1353]] følgende. At godkjenning kan skje i ettertid er også lagt til grunn av Justisdepartementets lovavdeling i uttalelse av 6. mars 1990. Det kan heller ikke ha vært meningen med lovens §31 annet ledd å utelukke konsesjonsfrie eiendommer fra odelsfrigjøring. Det vises videre til odelsloven §16 fjerde ledd som har likelydende ordlyd som §31 annet ledd "når fylkeslandbruksstyret har godkjent kjøpet avdi kjøparen bør få tilleggsjord". Rettspraksis knyttet til denne bestemmelsen viser at det er realiteten i avgjørelsen og vurderingen knyttet til denne som er avgjørende, ikke tidspunktet. Ankemotpartene, Astrid og Olav Kleveland, har nedlagt slik påstand: 1. Herredsrettens dom, slutningens pkt. 1, stadfestes. 2. Astrid og Olav Kleveland tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett. Hjelpeintervenienten, Staten ved Landbruksdepartementet har i hovedtrekk anført: Vilkårene for odelsfrigjøring etter §31 annet ledd er innfridd. Det foreligger lite av rettspraksis og litteratur omkring denne bestemmelsen, men det som finnes gir klart uttrykk for at det ikke stilles bestemte formkrav til fylkeslandbruksstyrets godkjennelse bortsett fra vurdering av rasjonaliseringshensyn, jfr. dom inntatt i [[Rt-1989-1353]] følgende. Det kreves således ikke en optimal rasjonaliseringsgevinst, det avgjørende er om fylkeslandbruksstyret har overveid elementene i vurderingstemaene, noe som er tilfellet i denne saken. Staten ved Landbruksdepartementet har lagt ned slik påstand: 1. Herredsrettens dom, slutningens pkt. 1, stadfestes. 2. Astrid og Olav Kleveland tilkennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett. Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, og kan for en stor del tiltre herredsrettens begrunnelse. Saken gjelder tolkning av odelsloven §31 annet ledd og spørsmålet om det her gis hjemmel for odelsfrigjøring av eiendommen Maddan, gnr. 86, bnr. 12 i Marnadal kommune. Spørsmålet foreligger til prøving prejudisielt, noe det er adgang til, jfr. dom inntatt i [[Rt-1985-743]] følgende. Vedtaket om odelsfrigjøring er fattet ved kongelig resolusjon av 11. februar 1994, og det er ikke gjort andre innsigelser mot vedtaket enn at den nødvendige lovhjemmel mangler. Retten legger imidlertid til grunn, i likhet med herredsretten, at hjemmelsspørsmålet er gjenstand for full prøvingsrett, noe som forøvrig er uomtvistet. Lagmannsretten legger til grunn at odelsloven §31 er ment å dekke alle former for erverv av tilleggsjord i rasjonaliseringsøyemed. Første ledd i bestemmelsen omfatter erverv som er kommet i stand ved statlig mellomkomst, mens annet ledd gjelder direkte overdragelse fra tidligere til ny eier. Det som tvisten gjelder, er spørsmålet om fylkeslandbruksstyret "har godkjent kjøpet avdi kjøparen bør få tilleggsjord", jfr. annet ledd. De øvrige vilkår som framgår av bestemmelsens første ledd er ikke omtvistet. Det første lagmannsretten må ta stilling til, er om fylkeslandbruksstyrets vedtak, opprettholdt ved kongelig resolusjon av 11. februar 1994, er en godkjenning i lovens forstand. Det er på det rene at fylkeslandbruksstyret ikke hadde hjemmelsovergangen til behandling som sådan, siden det her forelå en konsesjonsfri overdragelse. Odelsloven §27 fastsetter imidlertid bestemte betingelser for å kunne overta en odelseiendom. Betingelsene innebærer plikt til å bosette seg på, og drive eiendommen i 10 år ved odelsløsning, og i 5 år for den som ellers overtar eiendom vedkommende har odelsrett til. Det var i denne forbindelse landbruksmyndighetene fikk overdragelsen til behandling. Siden bo- og driveplikt er en reell betingelse for å kunne overta en slik eiendom vil retten legge til grunn at landbruksmyndighetenes innvilgelse av fritak for boplikt i realiteten må likestilles med en godkjenning i henhold til §31 annet ledd. Siden det her foreligger en situasjon der fylkeslandbruksstyret har til behandling betingelser for overtakelsen, vil dette måtte sees på som en overdragelsesgodkjenning i lovens forstand, selv om overdragelsen som sådan ikke var gjenstand for godkjenning. Retten finner det således godtgjort at vedtak om innvilgelse av fritak for boplikt tilfredsstiller bestemmelsens formalkrav. Dernest må lagmannsretten ta stilling til om fylkeslandbruksstyrets vedtak, opprettholdt ved den kongelige resolusjon, materielt sett tilfredsstiller kravet til godkjenning i lovens §31 annet ledd. Det er på det rene at temaet for fylkeslandbruksstyrets vedtak var betingelsene i odelsloven §27 tredje ledd før lovendring trådte i kraft 1. juli 1995. Ved avgjørelse om unntak for boplikten "skal det takast omsyn mellom anna til bruksstorleiken, avkastingsevna og hustilhøva på eigedommen. Det skal takast særskilt omsyn til kor nær tilknytning vedkomande søkjar har til eigedomen." Godkjenningskravet i §31 annet ledd sammenholdt med første ledd innebærer en avveining av odelsinsituttet mot de rasjonaliseringshensyn som kommer til uttrykk i jord- og konsesjonslovgivningen. Landbruksmyndighetene foretok ved sin behandling en vurdering av eiendommen Maddan og søkerens tilknytning til denne i samsvar med de oppsatte vurderingstemaer i odelsloven §27. I tillegg er det både ved landbruksnemndas og fylkeslandbruksstyrets behandling vist til den bruksrasjonalisering som finner sted ved overdragelsen. Selv om begge instanser har uttalt at avstanden til søkernes hovedbruk er noe stor, slik at det ikke foreligger noen optimal rasjonaliseringsgevinst, så foreligger det en jordbruksmessig rasjonalisering. Det er vist til at søkerne har drevet bruket "greit" i 20 år, og de har således vist i praksis at de to brukene kan drives rasjonelt sammen. Fylkeslandbruksstyret har også uttalt at bruket er så lite at det ikke vil kunne bli noen selvstendig enhet. Fritak for boplikt er innvilget på betingelse av at eiendommen legges til søkerens eget bruk, og drives sammen med dette som en driftsenhet. Fylkeslandbruksstyrets behandling av søknad om fritak for boplikt har således et betydelig innslag av rasjonaliseringsvurderinger, en vurdering som nettopp skal ligge til grunn for behandling etter odelsloven §31. Det er ikke lagt til grunn fra noen av de behandlende organer at den rasjonalisering som finner sted er den optimale, men loven stiller heller ikke krav om at det er kun de optimale rasjonaliseringsgevinster som kan danne grunnlag for en godkjenning som omtalt i lovens §31. Lagmannsretten finner det således godtgjort at fylkeslandbruksstyret ved sin innvilgelse av fritak for boplikt på eiendommen Maddan, har foretatt en godkjenning av overdragelsen som materielt sett tilfredsstiller lovens krav. Når det gjelder bestemmelsens siste krav om at godkjenningen av kjøpet skal skje "av di kjøparen bør få tilleggsjord", finner retten dette faktisk godtgjort ved at Astrid og Olav Kleveland er heltids gårdbrukere, at de har leid og drevet jorda på Maddan i 20 år, samt at de leier ca 30 da i tillegg. Fylkeslandbruksstyret har i sin avgjørelse lagt til grunn at "Søkerne har godt utbygd driftsapparat på eget bruk og har behov for tilleggsjord." Fylkeslandbruksstyret har således lagt til grunn den vurdering som lovens §31 annet ledd krever. Fra ankende parts side er det hevdet at den behandling som finner sted ved søknad om fritak for boplikt etter odelsloven §27 i tilfeller som dette er en langt lempeligere behandling enn hva som må til ved en godkjenning etter lovens §31. Lagmannsretten vil bemerke at lovteksten ikke angir noen holdepunkter for bestemte krav til godkjenningen som finner sted, bortsett fra rasjonaliseringshensynet. Retten kan heller ikke se at lovens forarbeider gir støtte for krav om optimal rasjonaliseringsgevinst ved godkjenning etter §31 annet ledd. Retten finner det således tilstrekkelig at det foretas en konkret vurdering av den aktuelle bruksrasjonalisering i samsvar med jordloven formål. Lagmannsretten finner etter dette at herredsrettens dom stadfestes, idet man heller ikke finner grunn til å endre herredsrettens omkostningsavgjørelse. Anken har ikke ført fram, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør den ankende part erstatte ankemotpartenes omkostninger for lagmannsretten. Advokat Lyngholt har oppgitt sitt salærkrav for lagmannsretten til kr 23.000,-. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn for sin omkostningsavgjørelse. Staten har ikke krevet saksomkostninger til seg. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Herredsrettens dom stadfestes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten dømmes Rigmor Fuglestveit til å betale 23 000,- - tjuetretusen - kroner til Astrid og Olav Kleveland innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
