Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder krav om å fratre stillingen under behandlingen av en oppsigelsessak, jf arbeidsmiljøloven (aml) §61 nr 4 annet ledd 3. punktum. Scanbelt AS er en salgsbedrift som ble etablert i 1994. Selskapet har fem ansatte som alle også er aksjonærer i selskapet. Det er ialt seks aksjonærer. Ved brev 17 oktober 1997 ble Eva Syversen oppsagt fra sin stilling i selskapet. Ifølge oppsigelsesbrevet skulle hun ha rett til lønn ut november måned 1997, men det ble krevd at hun fratrådte stillingen umiddelbart. Syversen aksepterte ikke oppsigelsen og krevde å få stå i stillingen. Scanbelt AS fremmet 28 oktober 1997 begjæring til Oslo byrett med påstand om at Syversen ikke hadde rett til å stå i stillingen inntil saken var rettskraftig avgjort og at hun skulle pålegges å fratre ved utløpet av oppsigelsestida 30 november 1997. Ved senere prosesskriv nedla selskapet påstand om at rettens kjennelse skulle gis foregrepet rettskraft. Syversen tok til motmæle mot begjæringen med påstand om at hun hadde rett til å stå i sin stilling inntil det forelå rettskraftig dom i saken om hennes oppsigelse/avskjed. Byretten avsa 25 november 1997 kjennelse med slik slutning: 1. Eva Syversen skal fratre sin stilling under sakens behandling. Fratredelsestidspunktet er 30. november 1997. 2. Kjennelsen gis foregrepet rettskraft slik at Eva Syversen fratrer uavhengig av kjæremål over denne kjennelse. 3. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Eva Syversen har i rett tid påkjært byrettens kjennelse til lagmannsretten og har sammenfatningsvis anført: Byrettens avgjørelse er beheftet med saksbehandlingsfeil, mangelfull og uriktig bevisbedømmelse og feilaktig rettsanvendelse. Det er ikke grunnlag for kravet om at Eva Syversen skal fratre mens saken er under behandling. Lovens hovedregel er at en arbeidstaker i en oppsigelsessituasjon kan fortsette i stillingen sålenge tvisten er gjenstand for behandling, jf arbeidsmiljøloven §61 nr 4. For å kunne ta til følge et krav om at arbeidstakeren skal fratre, må retten på grunnlag av det materiale den har til disposisjon vurdere om oppsigelsen er gyldig, herunder foreta en bevismessig vurdering av de påståtte forgåelser arbeidstakeren skal ha gjort seg skyldig i. Det er vist til [[Rt-1986-722]], [[Rt-1992-1547]] og [[Rt-1993-941]]. Byretten har i sin kjennelse bare omtalt det forhold at Syversen har påstått at bedriften har begått ulovligheter. Retten har for øvrig ikke vurdert de grunner bedriften har anført for oppsigelsen. Det er feilaktig rettsanvendelse når retten ikke trekker inn de påståtte forgåelser Syversen skal ha begått, men kun legger til grunn at det kan bli en vanskelig arbeidssituasjon i bedriften dersom hun ikke fratrer. Syversen vil hevde at bakgrunnen for konflikten er at hun har prøvd å rydde opp i bedriftens ureglementerte utbetalinger, noe som selvsagt kan medføre at det oppstår uenighet. Hun mener å ha dokumentert at det foregår uregelmessige utbetalinger, og dette er ikke imøtegått på en overbevisende måte av bedriften. Det blir direkte støtende når en arbeidstaker tar opp ulovlige forhold, og dette ikke bare resulterer i oppsigelse, men at en også må fratre stillingen som en etter lovens hovedregel har rett til å fortsette i. Det er feil bevisbedømmelse når byretten har lagt til grunn at konflikten med Eva Syversen kan true firmaets eksistens. Scanbelt AS har ikke framskaffet noen dokumentasjon for at bedriften har lidt eller står i fare for å lide økonomisk tap. Syversen er enig i at den oppståtte situasjonen er kjedelig, men hun har ikke noe problem med å fungere i sitt arbeid, noe hun heller ikke oppfatter at hennes kolleger har. Det oppleves som støtende når byretten helt har unnlatt å vurdere om de forhold Syversen har tatt opp, er berettiget eller ikke, men nøyd seg med å fastlå at det foreligger en belastende konflikt. For små bedrifter vil en konflikt med en arbeidstaker alltid virke belastende. Det har neppe vært lovgivers intensjon at lovens hovedregel ikke skal gjelde i slike tilfeller. Byrettens unnlatelse av å vurdere om oppsigelsen av Eva Syversen kan være gyldig, herunder om de begrunnelser som er gitt er holdbare, er også en saksbehandlingsfeil. Byretten har ikke tatt stilling til de beviser som er framlagt, selv om det er framlagt en særdeles fyldig dokumentasjon. Det er også saksbehandlingsfeil når retten ikke har oppgitt grunnlag eller hjemmel for å gi kjennelsen foregrepet rettskraft. Det samme gjelder når det ikke opplyses hvorfor omkostningsspøsmålet er avgjort slik det er gjort. Den kjærende part kan ikke ikke se at det i tilsvarende saker tidligere er innrømmet foregrepet rettskraft. Den manglende hjemmelshenvisning gjør det vanskelig å se hvilke feil som er gjort med hensyn til rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Dersom tvistemålsloven §148 har vært brukt som hjemmel, bestrides at denne er anvendelig. Tilsidesettelsen av lovens hovedregel om rett til å stå i stillingen, kombinert med at arbeidsgiver innrømmes foregrepet rettskraft, er en reduksjon av arbeidstakerens rettigheter som ikke samsvarer med intensjonen i arbeidsmiljøloven §61. Det bes om at lagmannsretten snarest mulig opphever byrettens avgjørelse vedrørende foregrepet rettskraft. Av byrettens begrunnelse når det gjelder omkostningsspørsmålet kan det synes som om retten vil la spørsmålet utstå til hovedforhandlingen. Slutningen må imidlertid oppfattes slik at omkostningsspørsmålet er avgjort med endelig virkning. Den manglende hjemmelshenvisning og mangelfulle begrunnelse tilsier at også dette spørsmålet er feilaktig avgjort. Eva Syversen har lagt ned slik påstand: Prinsipalt. Eva Syversen har rett til å stå i stillingen inntil saken er rettskraftig avgjort. Subsidiært. Oslo byretts kjennelse i sak nr. 97-9253 A/17 oppheves og hjemvises til ny behandling. I begge tilfelle. Eva Syversen tilkjennes sakens omkostninger. Scanbelt AS har inngitt tilsvar og sammenfatningsvis anført: Det har formodningen mot seg at byretten har unnlatt å ta stilling til oppsigelsens saklighet og dermed ugyldighet. Det må således forutsettes at at byretten har valgt å framheve de andre momentene som er de avgjørende, nemlig samarbeidskonfliktene. Eva Syversen har under den skriftlige saksforberedelsen bekreftet og bestyrket disse. Fra Eva Syversens side blir saken ført som om oppsigelsen skyldes at hun har tatt opp disposisjoner i selskapet som burde korrigeres. Dette er ikke riktig. Oppsigelsen bunner i en helhetsvurdering som i det alt vesentlige gjelder store samarbeidsproblemer både på det personlige plan og med hensyn til driften av firmaet. Når Syversen anfører at arbeidet i bedriften går tilfredsstillende, er dette i strid med det hun selv uttalte i forliksklagen av 26 juni 1997. Det kan nevnes at Syversen som vilkår for en minnelig løsning har krevd at det etableres "et konfliktløsningssystem". Det minnes i den forbindelse om at selskapet har fem ansatte, alle medeiere med lik andel. De sitter alle på ett rom på ca 50 kvm med lageret vegg-i-vegg og sammen skal de gjøre sitt ytterste for å dra firmaet i gang. Både daglig leder og styret i Scanbelt AS ønsker at alle ansatte framlegger opplysninger om mulige feilaktige disposisjoner, som deretter kan tas opp i styret, med medeierene og selskapets revisor. Under hovedforhandlingen vil Scanbelt AS detaljert redegjøre for alle spørsmål vedrørende diett- og kjøregodtgjørelse i firmaet. Statsautorisert revisor Jacob Berger vil bli ført som vitne også under dette spørsmålet. Selv om retten ved den endelige avgjørelsen av selve saken skulle komme til at oppsigelsen savner saklig grunn, vi det fra selskapets side bli krevd at arbeidsforholdet skal opphøre i medhold av arbeidsmiljøloven §62 første ledd 2. punktum. Påstanden om saksbehandlingsfeil har ingen interesse i kjæremålsomgangen da lagmannsretten har full kompetanse til å prøve alle sider av saken. Byretten har korrekt besluttet at kjennelsen gis foregrepet rettskraft med hjemmel i tvistemålsloven §400. Det fastholdes at kjæremålet ikke gis oppsettende virkning. Eva Syversens interesser blir ivaretatt, selv om hun har fratrådt, ved at hennes sak får full etterprøving i ettertid under hovedforhandlingen. Scanbelt AS har nedlagt slik påstand: 1. Punkt 1 og 2 i Oslo byretts kjennelse av 25 november 1997 opprettholdes. 2. Eva Syversen dømmes til å betale til Scanbelt AS sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten med kr 56000,- med tillegg av 12% rente p.a. regnet fra 14 dager etter forkynnelsen av kjennelsen til betaling skjer. Det er inngitt ytterligere ett prosesskriv på vegne av Eva Syversen. Lagmannsretten bemerker: Begjæringen til byretten om at Eva Syversen skal fratre, ble inngitt før det var reist søksmål om gyldigheten av oppsigelsen. Lagmannsretten har fått opplyst at Syversen innen fristen i arbeidsmiljøloven §61 nr 3 har inngitt stevning til byretten Kjæremålet retter seg dels mot byrettens saksbehandling, dels mot rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Det er nedlagt prinsipal påstand om at den kjærende part har rett til å stå i stillingen, subsidiært at byrettens kjennelse oppheves og hjemvises. Da lagmannsretten har full kompetanse i saken, antas det å være mest hensiktsmessig - og i samsvar med partenes primære ønske - at lagmannsretten tar stilling til realiteten i fratredelsesspørsmålet. Hovedregelen etter arbeidsmiljøloven §61 nr 4 annet ledd er at arbeidstakeren har rett til å fortsette i stillingen inntil spørsmålet om oppsigelsens rettmessighet er rettskraftig avgjort. Etter annet ledd 3. punktum kan retten likevel bestemme at arbeidstakeren skal fratre under sakens behandling "dersom retten finner det urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes". Spørsmålet om det skal gis kjennelse for fratredelse, beror på en konkret helhetsvurdering der partenes interesser må avveies mot hverandre, men hvor utgangspunktet er det vern arbeidstakeren skal ha etter hovedregelen, jf blant annet kjennelsen i [[Rt-1993-941]]. Hvorvidt oppsigelsen kan antas å ha saklig grunnlag, kan inngå som et ledd i vurderingen, jf [[Rt-1986-722]], Friberg: Arbeidsmiljøloven, 6 utgave, side 427 flg og Fanebust: Oppsigelse i arbeidforhold, 3 utgave, side 335 flg. Grunnlaget for oppsigelsen av Syversen er oppgitt å være alvorlige samarbeidsproblemer som kan tilbakeføres til hennes opptreden og påståtte urettmessige krav overfor bedriften. Det er anført en rekke forhold som samlet sett etter selskapets oppfatning gjorde det tvingende nødvendig å gå til oppsigelse av henne. Ankepunktene gjelder blant annet at Syversen angivelig bryter inngåtte avtaler med hensyn til overtid og ferie mv, at hun feilaktig har beskyldt daglig leder Herman Sveen for tilnærmelser, at hun overfor medarbeidere og kunder har uttalt at Sveen ikke egner seg som daglig leder og at hun har reist forliksklage mot bedriften med uholdbare krav, tildels direkte i strid med inngåtte avtaler. Eva Syversen hevder på sin side at oppsigelsen er usaklig. Hun oppfatter at konflikten og oppsigelsen av henne har sin bakgrunn i at hun har påpekt og søkt å rydde opp i økonomiske uregelmessigheter i selskapet, særlig utbetaling av fiktiv diett- og kjøregodtgjørelse til de ansatte, og at hun har krevd sine rettigheter etter lovgivningen, blant annet overtidsgodtgjøring. Partene har framkommet med detaljerte redegjørelser vedrørende diverse omstridte forhold, og det er framlagt en betydelig mengde skriftlig dokumentasjon. På mange punkter har partene motstridende oppfatninger av hva som er de faktiske forhold. Lagmannsretten er enig med byretten i at det på nåværende stadium med grunnlag bare i dokumentene er vanskelig å ta bestemt stilling til hvem av partene som har rett i sine påstander. Det er likevel etter lagmannsrettens oppfatning nødvendig i noen grad å gå inn i disse problemstillingene og søke å danne seg et hovedinntrykk. Når det gjelder noen av de momenter som Scanbelt AS har trukket inn i begrunnelsen for oppsigelsen av Syversen, antar lagmannsretten at disse vanskelig kan være saklig oppsigelsesgrunn. Det gjelder det forhold at Syversen har fremmet krav om ferie og overtidsgodtgjøring etter arbeidsmiljøloven regler, og at hun har reist krav om erstatning for kontorutsyr mv som hun har skaffet til veie. Slike krav må en arbeids- taker og medeier normalt ha anledning til å fremme, og om nødvendig ta rettslige skritt for å få avgjort, selv om selskapet hevder kravene er grunnløse og i strid med inngåtte avtaler. Dette må som utgangspunkt også gjelde i en bedrift som er særegen ved at alle ansatte også er medeiere i selskapet og virksomheten er basert på et tett samvirke mellom deltakerne. Derimot er det er det ikke tvilsomt at andre av de grunner Scanbelt AS har oppgitt for oppsigelsen, etter sin art kan være saklig oppsigelsesgrunn. Framsettelse av uriktige beskyldninger mot daglig leder og arbeidskolleger om ulovlige og/eller sterkt kritikkverdige forhold, vil lett kunne virke ødelegggende for arbeidsmiljøet og anses som illojal opptreden fra en arbeidstaker. Likevel må en ansatt og medeier i selskapet normalt kunne påtale økonomiske uregelmessigheter og andre uheldige forhold som faktisk finner sted i tilknytning til selskapets virksomhet. Det avgjørende her vil etter rettens mening være om det kan påvises at påstandene har grunnlag i de faktske forhold og om de framsettes i en form som er akseptabel. Syversens påstander når det gjelder at selskapet skal ha utbetalt fiktiv diett- og kjøregodtgjøring til de ansatte, kan etter de opplysninger som foreligger i saken til nå, ikke avvises som grunnløse. Det vises her til uttalelse fra selskapets revisor av 14 november 1997, hvor han bekrefter at han i ettertid har blitt oppmerksom på at enkelte regninger ikke fullt ut dekker de reelle forhold, men at dette er endret fra og med 1996. Det kan likevel synes som at antatte uregelmessigheter på dette området har et betydelig mindre omfang enn påstått. Etter rettens vurdering må det derfor kunne reises spørsmål ved såvel innhold som form i de påstander Syversen her har framsatt og den sterke kritikk hun i den forbindelse har reist mot selskapets ledelse. Påstand om urettmessig utnyttelse av trygdemidler, som også er framsatt, er etter lagmannsrettens mening på tilsvarende måte så langt ikke tilstrekkelig underbygget. Syversen påstår at daglig leder Herman Sveen skal ha kommet med uønskede tilnærmelser overfor henne, noe som har framtvunget en markant avvisning fra hennes side. Påstanden er bestemt avvist av Sveen. Det må antas at feilaktige beskyldninger om slike forhold overfor en kollega eller sjef etter omstendighetene i seg selv kan være saklig oppsigelsesgrunn. Det vil etter lagmannsrettens vurdering være vanskelig å legge til grunn at slike tilnærmelser faktisk har skjedd dersom påstanden ikke kan bekreftes på annen måte. En samlet vurdering av det foreliggende bevismateriale gir etter lagmannsrettens syn ikke grunnlag for å fastlå at oppsigelsen av Syversen er usaklig, men det kan på den andre siden heller ikke utelukkes at oppsigelsen kan bli underkjent. Etter rettens vurdering er det derfor andre momenter som vil være utslagsgivende for spørsmålet om selskapets krav om fratredelse skal imøtekommes. Etter lagmannsrettens mening er det liten tvil om at samarbeidsforholdene i Scanbelt AS er meget vanskelige, og at konflikten består mellom Syversen på den ene siden og de andre ansatte/aksjonærer på den andre. Slik retten ser det, er det også sannsynlig at en såvidt uttalt og vedvarende personalkonflikt virker sterkt belastende for arbeidsmiljøet og på sikt er egnet til skade bedriftens inntjening og omdømme. Det vises til at selskapet er lite, relativt nystartet og basert på et nært samvirke mellom de ansatte som arbeider sammen i et lite rom. Samtidig må Syversens stilling som kontorsjef med hovedansvar for salg og markedsføring anses som en nøkkelstilling i bedriften. Byretten har lagt til grunn som sannsynlig at konflikten med Eva Syversen kan true selskapets framtidige eksistens dersom hun blir stående i stillingen. Lagmannsretten er enig i denne vurderingen. Selskapet har framlagt et brev datert 12 november 1997 fra selskapets danske hovedleverandør, som på bakgrunn av angivelige klager fra kunder, varsler at det kan bli aktuelt å si opp forhandleravtalen med Scanbelt AS. Dette vil i tilfelle få meget alvorlige konsekvenser for selskapet. Retten er enig med Syversen i at det svekker brevets beviskraft at de kunder det er henvist til, ikke er navngitt. Likevel må det etter lagmannsrettens mening vurderes som bekymringsfullt at en helt sentral forretningsforbindelse har funnet grunn til å reagere. Det er klart at en avgjørelse om å fratre under sakens gang også vil ramme Eva Syversen hardt, både sosialt og økonomisk. Det forhold at hun også er medeier i selskapet, og har vært med å bygge det opp fra starten, bidrar til å forsterke denne virkningen. Lagmannsretten finner likevel at Syversens interesser i den oppståtte situasjonen må vike for selskapets og de øvrige ansattes interesse i å kunne videreføre virksomheten og opprettholde arbeidsplassene med det minimum av arbeidsro dette krever. Retten finner også grunn til å peke på at den økonomiske siden av saken for Syversen kan bli ivaretatt i forbindelse med avgjørelsen av oppsigelselsessaken og den erstatningssaken hun har reist mot selskapet. Etter dette har lagmannsretten kommet til at det vil virke urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens gang og at byrettens avgjørelse om at Eva Syversen må fratre sin stilling, således bør stadfestes. Byretten har gitt sin kjennelse om fratredelse såkalt "foregrepet rettskraft". Byretten synes her ikke å ha vært oppmerksom på at en kjennelse om fratredelse har virkning fra det fastsatte fratredelsestidspunkt og kan iverksettes straks den er forkynt eller meddelt, uten at dette bestemmes særskilt. Det kan likevel i forbindelse med et kjæremål over kjennelsen gis oppsettende virkning etter tvistemålsloven §400. Byretten har her bestemt at fratredelsen skal skje 30 november 1997, og det er ikke gitt oppsettende virkning i forbindelse med kjæremålet. Lagmannsretten finner imidlertid at byrettens avgjørelse på dette punkt bør oppheves av formelle grunner. Byretten har begrunnet sin saksomkostningsavgjørelse slik: Begge parter har krevet saksomkostninger. Saken er på et forberedende stadium og er av en slik karakter at den krever full bevisføring under en hovedforhandling for å rydde tvil tilside. Retten har måttet foreta en interesseavveining bare basert på sakens dokumenter. Ingen av partene krevde muntlige forhandlinger. På dette stadium finner ikke retten å kunne tilkjenne saksomkostninger. Etter lagmannsrettens syn framgår det av denne begrunnelsen at byretten har utsatt omkostningsavgjørelsen til avgjørelse i oppsigelsessaken med hjemmel i tvistemålsloven §179 første ledd 2. punktum, men dette har fått en noe uheldig formulering i slutningen. Lagmannsretten er enig med byretten i at saksomkostningsavgjørelsen bør utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken. Det samme bør etter rettens vurdering også gjelde saksomkostningene for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §179 første ledd 2. punktum, jf §180 annet ledd og arbeidsmiljøloven §61 nr 1. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Byrettens kjennelse punkt 1 stadfesates. 2. Punkt 2 i kjennelsen oppheves. 3. Avgjørelsen av saksomkostninger for byretten og lagmannsretten i forbindelse med spørsmålet om fratredelse under sakens gang utsettes til dom eller kjennelse som avslutter hele saken. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
