Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder krav etter straffeprosessloven §438, §444, §445, §446 og §448 om erstatning og oppreisning etter frifinnende dom i gjenopptatt straffesak. Ved beslutning av 15. januar 1982 ble Sveinung Rødseth, født xx.xx.1961, daværende bopel Nerlandsøy, nå Gursken, av statsadvokatene i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane satt under tiltale ved Frostating lagmannsrett for forbrytelse mot straffeloven §229 første ledd 3. straffalternativ, straffeloven §229 første ledd 1. straffalternativ, straffeloven §219 første ledd 2. straffalternativ og straffeloven §219 første ledd 1. straffalternativ. Ved Frostating lagmannsretts dom av 19. februar 1982 ble Rødseth dømt for såvidt gjelder forbrytelsene mot straffeloven §219 til 2 år og 6 måneders fengsel med fradrag av 148 dager for utholdt varetekt. Han ble frifunnet for de tiltaleposter som gjaldt straffeloven §229. Etter anke nedsatte Høyesterett ved dom 23. april 1982 straffen til fengsel i 1 år og 9 måneder. Rødseth ble pågrepet av politiet 25. september 1981 og holdt i varetekt inntil han to dager senere ble fremstilt for forhørsretten for fengsling. Han var deretter undergitt varetekt inntil han 7. mai 1982 ble overført til soning. I varetektstiden var han undergitt brev- og besøksforbud inntil dette 16. oktober 1981 ble omgjort til brev- og besøkskontroll, som ble avsluttet 9. november 1981. Straffen ble sonet ved Ålesund kretsfengsel i tiden 7. mai - 28. september 1982 og ved Bergen kretsfengsel i tiden 28. september - 21. november 1982. Han ble da løslatt på prøve med en resttid på 218 dager og en prøvetid på 1 år. Rødseth begjærte gjenopptagelse tre ganger, første gang 12. august 1983. Ved lagmannsrettens beslutning 7. september 1984 ble begjæringen forkastet, og Høyesteretts kjæremålsutvalg stadfestet dette ved kjennelse 13. desember 1984. Annen gang Rødseth begjærte gjenopptagelse var 3. september 1986. Lagmannsretten forkastet begjæringen ved kjennelse av 19. juni 1987. Høyesteretts kjærmålsutvalg stadfestet kjennelsen ved kjennelse av 31. august 1989. Rødseths tredje gjenopptagelsesbegjæring ble fremsatt 23. mai 1996. Den førte til at lagmannsretten 25. mars 1997 avsa kjennelse i medhold av straffeprosessloven §392 annet ledd om at saken skulle gjenopptas. Gjenopptagelsen gjaldt de tiltaleposter Rødseth ikke ble frifunnet for, forbrytelsene mot straffeloven §219. Etter hovedforhandling i saken i Ålesund 24. - 28. november 1997 ble Rødseth frifunnet. Dommen ble avsagt under dissens, idet et mindretall bestående av rettens formann, lagdommer Olaf Jakhelln, sorenskriver Jan Erling Lied og en av meddommerne stemte for at Rødseth måtte dømmes for å ha overtrådt straffeloven §228 første ledd i forbindelse med de forhold han i 1982 var funnet skyldig i. Den frifinnende dom ble avsagt 1. desember 1997 med Rødseth og hans forsvarer til stede, og var således da forkynt for Rødseth. Mandag 2. mars 1998 mottok lagmannsretten fra advokat Harald Stabell på vegne av Sveinung Rødseth begjæring om erstatning og oppreisning under henvisning til straffeprosessloven §444, §445 og §446, på vegne av Rødseths nå fraskilte ektefelle May-Britt Rødseth begjæring om oppreisning etter straffeprosessloven §448, og på vegne av Sveinung Rødseths tidligere svigerforeldre Alf Nerland og Herdis Nerland begjæring om erstatning i henhold til straffeprosessloven §448. Begjæringene er i medhold av prinsippet i straffeprosessloven §13 besluttet undergitt felles behandling. Advokat Stabell er på begjæring oppnevnt som forsvarer for Sveinung Rødseth i forbindelse med hans erstatnings- og oppreisningskrav. Lagmannsretten er sammensatt som bestemt i straffeprosessloven §447 tredje ledd 3. og 4. punktum. Statsadvokatene i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane har imøtegått begjæringene. Imøtegåelsen er senere kommentert av advokat Stabell. Ingen av partene har bedt om at begjæringene måtte bli undergitt muntlig forhandling. Sveinung Rødseth har i det vesentlige gjort gjeldende: Økonomisk tap kreves erstattet etter straffeprosessloven §444, subsidiært §445. Oppreisning kreves etter §446. 1. Straffeprosessloven §444. Paragraf 444 annet ledd kommer ikke til anvendelse. Rødseth har ikke tilstått eller på annen måte ved forsettlig forhold fremkalt forfølgningen eller straffedommen. Hans forklaringer til politiet m.v. den gang dekket intet straffbart forhold. Det dekket ikke straffeloven §219. Forsett var aldri erkjent. Han forklarte aldri noe som kunne forstås som forsettlig mishandling. Han har aldri erkjent straffskyld. Subsidiært dekket forklaringene i hvert fall ikke mer enn straffeloven §228. En eventuell tilståelse er fremkommet ved en utilbørlig avhørssituasjon, jf lagmannsrettens flertall i frifinnelsesdommen. Også dette utelukker at §444 annet ledd får anvendelse. Flertallet beskriver en utilbørlig avhørssituasjon som førte til tilståelse fordi "situasjonen var dramatisk". Avhørene var en form for psykisk tortur. Det er typisk at falske tilståelser da senere fastholdes. Rødseth fastholdt forklaringene for ikke å miste troverdighet eller bli stemplet som sinnssyk. Lagmannsrettens flertall mente at det måtte ses bort fra Rødseths forklaringer da det var så stor uklarhet med hensyn til hvorfor skadene oppsto. I frifinnelsesdommen var lagmannsretten enstemmig med hensyn til at Rødseth ikke var strafferettslig ansvarlig for det påførte benbrudd og barnets død. Straffeprosessloven §444 tredje ledd får heller ikke anvendelse da det verken foreligger tilståelse som gir grunnlag for nedsettelse eller bortfall av erstatningen eller noen form for uaktsom medvirkning fra Rødseths side. 2. Straffeprosessloven §445. Subsidiært påberopes §445, da det foreligger særlig eller uforholdsmessig skade og det er rimelig at erstatning gis. Selv om Rødseth forsettlig skulle ha fremkalt forfølgningen, skyldes den alvorlige siktelsen og dommen forhold som lå utenfor hans kontroll, jf professor Giertsens mistanke om systematisk barnemishandling. Gjenopptagelseskjennelsen og frifinnelsesdommen viser at saken ikke skulle ha vært gitt et slikt omfang som den fikk. Dette kan ikke Rødseth lastes for. 3. De økonomiske tapsposter. Rødseth krever tapt arbeidsfortjeneste dekket. Den blir å utmåle etter dagens lønnsnivå, uten rentekompensasjon, jf Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 21. mars 1995 om erstatning til Per Kristian Liland. Rødseth krever tapt arbeidsfortjeneste for 14 måneders soning med kr 424.400,-, som er beregnet ut fra hans gjennomsnittlige inntekt i årene 1995 - 1997. Under soningen har Rødseth i fengselet oppebåret dagpenger med kr 9.920,-. Lagmannsretten må ta stilling til om dette beløp skal komme i fradrag. I forbindelse med Rødseths arbeid med de tre gjenopptagelsesbegjæringene og to tilhørende kjæremål har Rødseth tapt inntekt. Dette kan skjønnsmessig settes til fem tapte turer - to måneders varighet for fiske/rekefangst, tilsammen kr 200.000,-. Dette er tap som kan kreves dekket etter §444 og §445. Statsadvokaten tar feil nå han hevder at dette er "nødvendige utgifter til hans forsvar", jf straffeprosessloven §438, jf Bjerke og Keiserud: Straffeloven (1996) II s 1034 og [[Rt-1992-1531]]. Rødseth har tapt merinntekt på grunn av tapt utdannelse som styrmann/skipper. Dette tapet kan imidlertid ikke dokumenteres, hvorfor det ikke kreves erstattet, men det nevnes som moment av betydning for utmåling av oppreisning etter §446. Rødseth krever erstattet nødvendige telefonutgifter i forbindelse med saken, særlig telefoner fra sjøen. Han anslår utgiftene til kr 5.000,- pr tur, skjønnsmessig ca 6.000 kroner pr år i 15 år, til sammen kr 90.000,-. Heller ikke dette er å regne som saksomkostninger etter §438, men som skade etter §444 eller §445. Rødseth krever erstattet reiseutgifter til Oslo i anledning av saken. Utgiftene anslås til kr 25.000,-. Heller ikke dette kan han dokumentere, så beløpet må utmåles skjønnsmessig. Selv om utgifter som dette kunne ha vært krevet dekket som saksomkostninger etter straffeprosessloven §438, kan de kreves erstattet etter §444 når de ikke er krevet dekket som saksomkostninger. Rødseth krever erstattet tap i form av bankrenter for lån som måtte opptas for at han og familien kunne overleve i tiden etter soningen og for arbeid i forbindelse med å få saken gjenopptatt. Dette er dokumentert med kr 16.795,-. Når statsadvokaten viser til at forsvarerne fikk dekket sitt arbeid av staten, gjør Rødseth oppmerksom på at advokat Rognlien, som først var engasjert til å arbeide med gjenopptagelsesspørsmålet, ble betalt av Rødseth for arbeid utført før Rognlien ble oppnevnt som offentlig forsvarer. Rødseths utgifter til kost og losji under hovedforhandlingen 24. - 28. oktober 1997 kreves dekket. Han kan ikke dokumentere summen, og krever derfor skjønnsmessig kr 4.000,-. Også disse utgifter må kunne fremmes etter §444, jf ovenfor. Rødseth står i gjeld til sine tidligere svigerforeldre, Alf Nerland og Herdis Nerland, for telefonutgifter, reiseutgifter m.v. som disse har hatt i forbindelse med gjenopptagelsesspørsmålet. Det er tale om kr 10.000,- årlig i 16 år i telefonutgifter, telefaxutgifter på 50 ruller - kr 50,-, til sammen kr 2.500,-, og en rekke reiser til Oslo for tilsammen kr 92.000,-. Samlet skylder han dem således kr 254.500,-, og krever dette erstattet. Utgiftene kan ikke direkte dokumenteres. Rødset har erkjent overfor Alf Nerland at de har et slikt krav overfor ham. Også dette krav må kunne fremmes etter §444, jf ovenfor. Det er riktig at Lilands medhjelpere ikke fikk erstatning, jf [[Rt-1996-769]], men da var §444 ikke påberopt. Rødseths samlede økonomiske tap utgjør etter dette kr 1.014.695,-. Dette avrundes til et krav på kr 1.000.000,-. 4. Straffeprosessloven §446. Rødseth krever også oppreisning for krenkelse og annen skade av ikke-økonomisk art, jf straffeprosessloven §446. Det foreligger særlige grunner. Det vises til domfellelsen, frihetsberøvelsen og den lange tiden som gikk frem til han ble frifunnet. Rødseth var siktet for forsettlig drap på sin datter. Da var han selv bare 19 år gammel. Seks ukers brev- og besøksforbud er meget hardt, særlig når det ses i forbindelse med det nylige tapet av datteren. Drapssiktelsen ble først endret i januar 1982. Han ble dømt for forsettlig mishandling og for uaktsomt å ha forvoldt datterens død. Dette var meget infamerende. Rødseth tapte anseelse og omdømme. Han tapte livsmuligheter, jf det som ovenfor er sagt om tapt utdannelse, og han har gjennomført et utrettelig gjenopptagelsesarbeid. Da straffesaken den gang kom opp, medførte det at Rødseth ble mer innesluttet og stille. Det kan ikke utelukkes at Rødseth er påført fremtidige psykiske problemer. Han ble skilt i 1996. Husbygging måtte utsettes på grunn av gjenopptagelsesarbeidet. Han ble utsatt for ekstrabelastning ved offentliggjøring av navn og bilde i forbindelse med gjenopptagelsesarbeidet. Rødseth ble utsatt for kritikkverdige forhold under etterforskningen, jf frifinnelsesdommens bemerkninger om dette. I den foreløpige obduksjonsrapporten konkluderte professor Giertsen bl.a. med "systematisk barnemishandling". Det ga saken et skjevt utgangspunkt. Det vises til [[Rt-1995-1131]] om Lilandsaken, [[Rt-1997-995]] og Borgarting lagmannsretts kjennelse av 14. november 1997 i "X-saken". Oppreisning kreves med inntil 3.000.000 kroner. Rødseth har nedlagt slik påstand: 1. Staten betaler til Sveinung Rødseth erstatning for økonomisk tap, fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til 1 million kroner. 2. Staten betaler til Sveinung Rødseth oppreisning, fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til 3 millioner kroner. 3. Staten betaler Sveinung Rødseth saksomkostninger." May-Britt Rødseth har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende: Hun krever oppreisning. Dette er hjemlet i straffeprosessloven §448. Borgarting lagmannsrett la det til grunn i X-saken. Sammenlignet med den har belastningen for May-Britt Rødseth vært mer omfattende, både som følge av det forhold Sveinung Rødseth ble dømt for og den meget langvarige krenkelsen. Hennes ektefelle har vært enormt opptatt av saken. De har ført en langvarig kamp for gjenopptagelse. Det gikk sterkt inn på henne å oppleve at ektemannen ble fengslet og dømt til en lengre fengselsstraff for å ha mishandlet deres lille barn til døde. May-Britt Rødseth krever oppreisning med 500.000 kroner, og har nedlagt slik påstand: "Staten betaler til May-Britt Rødseth oppreisning, fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 500.000,-." Alf Nerland og Herdis Nerland har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende: De krever erstatning etter straffeprosessloven §448 for utgifter de har hatt i forbindelse med Sveinung Rødseths gjenopptagelsessak. Utgiftene på kr 254.500,- er foran omtalt under Sveinung Rødseths anførsler. I den utstrekning Sveinung Rødseth ikke selv får godkjent disse utgifter til erstatning, krever ektefellene Nerland dette erstattet av staten. De har nedlagt slik påstand: "Staten betaler til Alf og Herdis Nerland erstatning, fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 254.500,-." Staten v/statsadvokatene i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane har i det vesentlige gjort gjeldende: Om Sveinung Rødseths krav: 1. Straffeprosessloven §444. Sveinung Rødseth ble i 1982 dømt med grunnlag i sin egen forklaring. Det manglet tekniske/biologiske/andre spor som knyttet ham til voldshandlinger mot barnet. den frifinnende dom la til grunn at Rødseth hadde gitt tilsvarende forklaringer til politi, forhørsrett, sakkyndige og lagmannsretten i 1982. Forklaringen dekket ikke straffeloven §229, hvorfor Rødseth ble frifunnet for så vidt. Rødseths forklaringer dekket straffeloven §219, jf gjengivelsen i frifinnelsesdommen. I hvert fall dekket de at det var begått en straffbar handling. Det forelå med andre ord en tilståelse, og denne tilståelse var avgitt forsettlig. Selv om Rødseth skulle ha erkjent for mye som følge av at situasjonen var dramatisk, ble tilståelsen likevel ikke avgitt etter noen utilbørlig avhørsmetode. Han opprettholdt også forklaringen i lagmannsretten i 1982. Selv om lagmannsretten i 1997, dens flertall, har lagt til grunn at etterforskningen hadde et uheldig utgangspunkt, at det ble brukt meget lange avhør og at det er uklart om Rødseth ble gjort kjent med sine rettigheter som siktet, er det sentrale at han for den dømmende rett opprettholdt tilståelsen. Og selv om forklaringen ikke kan regnes som tilståelse, eller at tilståelsen var fremkalt utilbørlig, valgte Rødseth i hvert fall selv å opprettholde den. Da har han ved eget forsettlig forhold fremkalt den fellende dom. Ved ikke å si fra i senere avhør eller for den dømmende rett at det var erkjent for mye, har han medvirket til skaden og kan lastes for det. Det samme gjelder hans detaljerte brev til forsvareren. Erstatning må da helt falle bort, jf straffeprosessloven §444 tredje ledd. Det kan således ikke gis erstatning etter §444. 2. Straffeprosessloven §445. Det vil være urimelig å gi erstatning til en person som er dømt i henhold til en forklaring han selv har valgt å gi i retten. Vilkårene for erstatning etter §445 er da heller ikke til stede, jf Andenæs: Norsk straffeprosess (1994) II s 259. 3. De økonomiske tapsposter. Skal inntektstap utmåles, er staten enig i at dagens lønnsnivå kan legges til grunn, uten rentekompensasjon. Det må gjøres fradrag for mottatte arbeidspenger i fengselet, formentlig ca 20.000 kroner, jf den beregningsmåte som ble brukt i Lilandsaken. Det mangler dokumentasjon for det inntektstap Rødseth hevder å ha lidt som følge av sitt arbeid med å få saken gjenopptatt. Rødseth har selv opplyst at han etter soningen arbeidet mye mere enn normalt. Rødseths utgifter med hensyn til gjenopptagelsesspørsmålet og ny sak reguleres av straffeprosessloven §438, og kravet er fremsatt for sent. Det må avvises. Det er ikke opplyst hvorfor Rødseth ikke tok fatt på utdannelse etter soningen. Han hadde initiativ og krefter, jf at han fortsatte arbeidet som fisker. Noe inntektstap som følge av den påståtte tapte utdannelse er ikke dokumentert. Det er ikke opplyst at et yrkesliv etter gjennomført maritim utdannelse gir større inntekt enn som fisker. Det mangler årsakssammenheng. Det mangler også tap. Det bestrides ikke at Rødseth har hatt store telefonutgifter, men det må avklares hvor mye som gjaldt saken. Det er heller ikke opplyst hva saksarbeidet besto i mens han fisket ved Grønland og Svalbard. Telefonutgiftene er ikke sannsynliggjort som nødvendige utgifter. Også slike utgifter reguleres av §438, og fristen etter §441 er oversittet. De oppgitte reiseutgifter kan ikke dekkes. Det er ikke redegjort nærmere for dem. Også dette hører under §438, og fristen etter §441 er oversittet. Det bestrides ikke at Rødseth har hatt de oppgitte renteutgifter som følge av banklån. Staten peker likevel på at både advokat Rognlien, for de to første gjenopptagelsesbegjæringene, og advokat Stabell, for den siste, ble oppnevnt, og da fikk dekning fra staten. De oppgitte utgifter til kost og losji bestrides ikke. Også denne posten hører under §438, og fristen etter §441 er oversittet. Rødseths brev til Alf Nerland om at han etter evne vil imøtekomme Nerlands krav, skaper ingen juridisk forpliktelse. Alf og Herdis Nerland har ikke hatt noe oppdrag for Rødseth. Det vises til [[Rt-1996-769]] der det ble fastslått at §438 bare hjemlet erstaning for siktedes egne utgifter. Om andre skal gis erstatning fra staten, trengs det ny lovgivning. Kravet er dessuten fremsatt for sent, jf §441. For øvrig er det ikke dokumentert noen årsakssammenheng for telefonutgifter. Den tapte arbeidsinntekt på 80.000 kroner er ikke dokumentert. Det samme gjelder reiseutgiftene på 12.000 kroner, selv om de kan virke sannsynlige. Det er ikke opplyst hvorfor disse var nødvendige. Staten er innforstått med at det er nedlagt et stort arbeid i forbindelse med gjenopptagelsesspørsmålet. I det vesentlige er det gjort av de oppnevnte advokater. Bjarne Brandal har dessuten gjort mye, NRK og forfatteren Peter Brandt likeså. Om Alf Nerland har bistått disse, må kravet rettes dit. 4. Straffeprosessloven §446. Oppreisning etter §446 er utelukket så lenge grunnvilkårene etter §444 og §445 ikke er innfridd. Og selv om grunnvilkårene skulle være innfridd, er det ikke grunnlag for oppreisning. Det foreligger ikke "særlige grunner". Det vises til at Rødseth valgte å opprettholde sin forklaring, jf [[Rt-1993-202]], "Tråkkaranet". Subsidiært må Rødseths medvirkning føre til at oppreisningsbeløpet reduseres. Om størrelsen på et eventuelt oppreisningsbeløp bemerkes at Rødseth gjenopptok sitt familieliv. Han fikk god støtte i familien og nærmiljøet. Det er ikke opplyst noen vanskeligheter der eller i arbeidslivet. Det er ikke sannsynliggjort at hans yrkesvalg ble påvirket. Det er klart at dommen og soningen var belastende, men på en helt annen måte enn i de saker som er referert i [[Rt-1995-1131]], [[Rt-1997-995]] og i Borgarting lagmannsretts kjennelse i X-saken, der saken fikk dramatiske følger for familie- og yrkeslivet. I sammenligning med Lilandsaken er det klart at dobbeltdrap er mer infamerende enn mishandling med uforsettlige følger. Om May-Britt Rødseths krav: Straffeprosessloven §448 er ingen generell hjemmel for erstatningskrav fra familiemedlemmer. Borgarting lagmannsretts avgjørelse i X-saken er i så måte feil. Bestemmelsen gjelder bare slik skade/ulempe som er beskrevet i paragrafen. Subsidiært tilsier Sveinung Rødseths forhold at oppreisningskravet ikke fremstår som rimelig. Kravet er dessuten vesentlig for høyt. Det er ikke riktig at belastningen for May-Britt Rødseth må betraktes som mer omfattende enn belastningen for ektefellene i X-saken. Om Alf Nerlands og Herdis Nerlands krav: Om anvendelsen av §448 vises til anførslene ovenfor vedrørende May-Britt Rødseth. Ektefellene Nerlands krav er utgifter, ikke skader/ulemper. Det er tale om saksomkostninger, men straffeprosessloven §438 dekker bare siktedes omkostninger, jf [[Rt-1996-769]]. For øvrig er det ikke rimelig med erstatning her, jf Sveinung Rødseths eget forhold. Beløpene er heller ikke dokumentert, og det er ikke påvist årsakssammenheng. Staten har nedlagt slike påstander: "Sak LF-1998-00196 M: Krav om erstatning/oppreisning fra Sveinung Rødseth tas ikke til følge. Sak LF-1998-00197 M: Krav om erstatning fra May-Britt Rødseth tas ikke til følge. Sak LF-1998-00198 M: Krav fra Alf og Herdis Nerland om erstatning tas ikke til følge." Lagmannsretten bemerker: Sveinung Rødseths krav. 1. Straffeprosessloven §444. Etter straffeprosessloven §444 har en siktet som er frifunnet, på visse betingelser "krav på erstatning av staten for skade som han har lidt ved forfølgingen." En betingelse er at "det er gjort sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen." Men denne betingelsen gjelder ikke for skade som følge av en fengselsstraff som allerede er fullbyrdet. En annen betingelse, som også gjelder når straff er fullbyrdet, er at siktede ikke "ved tilståelse eller på annen måte ved eget forsettlig forhold har fremkalt forfølgingen eller den fellende dom." I frifinnelsesdommen heter det om Rødseths forklaringer bl.a. (side 6): "I politiavhør samme dag benektet Rødseth å ha gjort noe galt med barnet. I avhør neste dag, 26. september, fastholdt han dette. Avhøret var meget langvarig, fra kl 09.30 til kl 22.15. Ut på dagen en gang endret han forklaring med hensyn til hva som hadde skjedd med Therese de siste dagene hun levde. I følge politirapporten forklarte Rødseth at han 17. september hadde båret Therese på armen. Så hadde Therese uforvarende gjort et kast så han holdt på å miste henne. Han fikk grepet henne før hun falt, men måtte gripe så fort og hardt at Therese fikk blåmerker på ryggen. Dette hadde han også tidligere forklart. Men nå het det videre at han ble irritert da Therese fortsatte å skrike. Han ristet henne, og uten at han mente å gjøre henne noe, sprakk han og la henne hardt ned i vuggen, nærmest som et støt. Det var så hardt at Therese mistet bevisstheten. Han kunne ikke si om Therese kunne ha truffet kanten på vuggen. Rødseth ble holdt i varetekt. Ifølge rapporten fra avhøret 29. september endret han forklaring også med hensyn til leggbruddet. Han fortalte at Therese hadde grått mye om kvelden. Han hadde tatt henne opp. Hun ville ikke slutte å gråte. Da slapp han henne ned på ektesengen. Bena traff sengekanten. Det hørtes et smell. Så la han henne i vuggen. Ifølge samme rapport forklarte han at han 17. september hadde sluppet Therese opp i vuggen så hun liksom spratt opp igjen. I flere senere politiavhør bekreftet han det som nå var nedskrevet som hans forklaring om leggbruddet og hodeskaden. Han forklarte seg tilsvarende i forhørsrettsmøter i forbindelse med fengslingsbegjæringer. Han forklarte seg også tilsvarende under hovedforhandlingen i lagmannsretten i februar 1982." Når Rødseths politiforklaringer ses i sammenheng, fremtrer omslaget underveis i forklaringen 26. september 1981 som en noe forbeholden tilståelse. Rødseth ga en viss forklaring på hva som hadde skjedd, men det hele fremtrådte som et forsøk på å redusere alvoret i det han hadde gjort, samtidig som forklaringen ikke var egnet til å avkrefte mistanken om at han hadde gjort noe langt alvorligere. Når forklaringen ses i sammenheng, ga den god grunn til slik mistanke. Senere fastholdt Rødseth den nye versjonen slik det er beskrevet i det ovenfor gjengitte utdrag av den frifinnende dom. Denne versjon fastholdt han også overfor de rettspsykiatrisk sakkyndige i oktober og november 1981 og i et lengre brev til sin forsvarer forut for hovedforhandlingen i 1982. Uten den forbeholdne tilståelse ville Rødseth ikke ha blitt straffedømt. De strenge beviskravene ville da ikke ha vært oppfylt. Dette innebærer at Rødseth "ved tilståelse eller på annen måte" har fremkalt den fellende dom. Spørsmålet om Rødseth er avskåret fra erstatning etter straffeprosessloven §444 som følge av bestemmelsen i paragrafens annet ledd, vil avhenge av om Rødseths forhold, den forbeholdne tilståelse, var forsettlig, og om den var fremkalt på en utilbørlig måte. Forsettskravet skal her vurderes i forbindelse med et fremsatt krav om erstatning. Det innebærer at det heller ikke på dette punkt i saken er tale om å la enhver rimelig og fornuftig tvil komme Rødseth til gode, slik det var i straffesaken mot ham. I erstatningssammenhengen er det avgjørende hva lagmannsretten finner mest sannsynlig. Rødseth var klar over hva han forklarte politiet. Han må ha vært klar over hva det innebar, at han med sin forklaring risikerte videre strafferettslig forfølgning og en alvorlig fellende straffedom. Han visste at Therese var død og at man trodde at det forelå alvorlig barnemishandling. Til tross for dette valgte han å gi en form for tilståelse og å fastholde den. Rødseths handlemåte ligger innenfor forsettsbegrepet, i hver fall etter den positive innvilgelsesteori, jf Andenæs: Alminnelig strafferett (1997) s 219. Spørsmålet om hvor vanskelig det kan være å gå tilbake på falske tilståelser som en gang er gitt, er det ikke grunn til å gå inn på. Lagmannsretten legger til grunn at den forbeholdne tilståelse ikke var uriktig. Selv om det ikke er nevnt i loven, er det en betingelse for å nekte erstatning i medhold av straffeprosessloven §444 annet ledd at siktedes eget forsettlige forhold ikke er fremkalt ved bruk av utilbørlige etterforskningsmetoder. I den frifinnende straffedommen, side 6-7, heter det om Rødseths syn på sine tidligere forklaringer: "Rødseth har nå i retten forklart at hans forklaringer den gang ikke var riktige. Han følte seg presset under politiavhørene. Etterforskeren hadde lagt ordene i munnen på ham og han hadde gitt etter. Det var forskjellige grunner til dette. Dels var det for at hans kone, som også var pågrepet, skulle bli løslatt, dels for at han selv skulle bli det. Han ville bli ferdig med avhørene. Han forsto ikke at forklaringene kunne føre til at han kunne bli straffedømt. For øvrig var nedtegnelsene ikke alltid riktige. Han hadde ikke orket å følge med da forklaringene ble opplest til vedtakelse. Han hadde bare skrevet under." I erstatningsrettslig sammenheng, jf det som ovenfor er sagt om beviskravene, finner lagmannsretten at politiets rapporter fra avhørene er korrekte gjengivelser av Rødseths forklaringer til politiet. Det er ikke sannsynliggjort at politiet ved avhørene opptrådte på en slik måte at det kan kalles utilbørlig. Selv om det innledningsvis i avhøret 26. september 1981 ikke ble protokollert at Rødseth ble gjort kjent med sine rettigheter som mistenkt, må det legges til grunn at det ble gjort, jf at dette uttrykkelig ble nedskrevet i politiavhøret 29. september. Lagmannsretten er enig i at det burde ha fremgått av avhørene når det ble tatt pauser, når Rødseth ble tilbudt og/eller fikk mat under avhørene og i hvilken utstrekning han selv fikk gi uttrykk for om avhørene var utmattende, om politifolkene var lydhøre om han ville avbryte avhørene for dagen, m.v. Men lagmannsretten finner likevel ikke grunn til å tvile på at avhørene reelt sett har foregått på en tilfredsstillende måte. Forholdet med obduksjonsrapporten bør imidlertid kommenteres særskilt. Den 25. september 1981 fikk politiet muntlig underretning fra obdusenten, professor dr.med. J. Chr. Giertsen, om hans foreløpige konklusjoner, herunder at dr. Giertsen anså det overveiende sannsynlig at det forelå et tilfelle av systematisk barnemishandling. Dette ble for øvrig gjentatt som siste punkt i konklusjonen i obduksjonsrapporten av 1. oktober 1981. Blant annet på bakgrunn av bevisførselen under hovedforhandlingen i november 1997, hvorunder politibetjent Gjøsund som vitne uttalte at han ikke så bort fra at den muntlige opplysningen fra dr. Giertsen ble referert for Rødseth, legger lagmannsretten til grunn at Rødseth allerede den 26. september ble gjort kjent med dette spesielle punkt i dr. Giertsens senere skriftlige konklusjon. Det må anses på det rene at når en obdusent på denne måten trekker konklusjoner fra sin objektive granskning, har han gått utenfor sin oppgave, som var å foreta sakkyndig likundersøkelse. Han skulle kartlegge og beskrive de objektive funn, eventuelt karakterisere disse medisinsk. Hvorvidt det forelå barnemishandling i rettslig forstand, var det ikke opp til ham å uttale seg om. Det var forhold som skulle søkes avklart gjennom politiets etterforskning. Når politiet på denne måten fikk en konklusjon fra obdusenten, kunne det gi et galt signal i forhold til hvordan etterforskningen skulle foretas videre. Lagmannsretten finner likevel ikke sannsynliggjort at dette har ført til at etterforskningen, herunder politiets opptreden overfor Rødseth, har vært utilbørlig i forhold til den forklaring Rødseth ga og som foran er omtalt som en forbeholden tilståelse. For politiet var situasjonen at et lite barn hadde dødd, årsaken til dødsfallet var ikke klar, og man kom ikke årsaken nærmere i avhør av foreldrene. Så foreholdtes Rødseth den foreløpige obduksjonskonklusjonen, og etter hvert ga han den nye versjonen. Den nye versjonen fremstår imidlertid ikke som noe påfunn. Rødseth forklarte ikke at barnet var påført skader ved ett eller flere uhell, hvilket etterforskerne flere ganger hadde spurt ham om. Rødseth fortalte om en hårdhendt behandling av barnet, en behandling som er langt mer imfamerende enn om det skulle ha skjedd noen uhell. Lagmannsretten finner det ikke sannsynlig at disse forklaringene, som ble gjentatt flere ganger, ville ha blitt gitt uten at det var noe i dem. Det er ikke sannsynlig at valget av en så inkriminerende versjon skyldes klanderverdige forhold overfor Rødseth under etterforskningen. Dette gjelder selv om dr. Giertsens foreløpige konklusjon ble referert for ham. I erstatningssammenheng legger lagmannsretten til grunn at Rødseths forklaringer til politiet fremkom uten utilbørlig opptreden overfor ham. Etter annet ledd i straffeprosessloven §444 kan det etter dette ikke tilkjennes erstatning etter denne paragraf. 2. Straffeprosessloven §445. Rødseth har subsidiært krevd erstatning etter straffeprosessloven §445. Etter denne bestemmelse kan han tilkjennes erstatning "for særlig eller uforholdsmessig skade ved strafforfølging når dette etter forholdene fremstiller seg som rimelig." I denne forbindelse finner lagmannsretten grunn til å gå nærmere inn på i hvilken utstrekning det i erstatningssammenheng må legges til grunn at Rødseth har foretatt de handlinger som lå til grunn for de tiltaleposter han i sin tid ble straffedømt for. Hans forklaringer til politiet, retten og andre er foran kommentert. De bærer på en måte bud om at Rødseth har opptrådt alvorligere enn det han selv har gitt uttrykk for i den forebeholdne tilståelse. Lagmannsretten finner å måtte legge til grunn at det er sannsynlig at han har foretatt de handlinger som lå til grunn for straffedommen. I strafferettslig forstand er det ikke klarlagt hvilke forhold som førte til benbruddet og blødningene i hodet, jf den frifinnede dom side 7: "Selv om Rødseth skulle ha opptrådt slik det fremgår av hans forklaringer til politiet, i forhørsretten og for lagmannsretten i 1982, er det så mye uklart med hensyn til hvorfor skadene inntrådte, at det må ses bort fra dem. Det er av medisinsk sakkyndig pekt på en mulighet for at Therese led av en bestemt type benskjørhet, type 4, selv om dette synes lite sannsynlig. Det er også pekt på at de mange blåmerker Therese hadde på forskjellige tidsrom, kan indikere blodsykdommer, og derfor ikke behøver å bety vanskjøtsel eller mishandling." I erstatningssammenheng må muligheten for benskjørhet og blodsykdommer ses bort fra som lite sannsynlig. Når erstatning etter §445 her skal vurderes, er det således i en sak hvor den fellende dom er fremkalt ved Rødseths eget forsettlige forhold, og hvor det dessuten fremstår som sannsynlig at han har foretatt de handlinger som ligger til grunn for dommen. På den annen side er han nå strafferettslig frifunnet, han har utholdt varetekt og sonet straffedom i tilsammen ca fjorten måneder. Lagmannsretten er kommet til at det må være riktig å tilkjenne Rødseth erstatning. Han har vært utsatt for en spesiell og langvarig påkjenning. Han ble pågrepet tre dager etter dødsfallet, satt først noen dager i politiarrest, ble så overført til varetekt i fengselet, satt uavbrutt i varetekt i vel syv måneder, hvoretter han uten opphold ble overført til soning. Den pågikk uavbrutt frem til han ble løslatt på prøve 21. november 1982. Senere har Rødseth med stort oppbud av tid og krefter i mange år kjempet for gjenopptagelse av straffesaken inntil han vel femten år etter løslatelsen oppnådde frifinnelse. I store deler av denne tid har han stått i sentrum for en sak som har vakt offentlig interesse i en helt ekstrem grad. Selv om denne interesse hovedsakelig har vært av positiv art for Rødseth, må den samtidig ha vært sterkt belastende. Det må ha tatt særlig store krefter både for Rødseth og hans familie å komme igjennom det hele. 3. De økonomiske tapsposter. Det økonomiske tap Rødseth har påberopt fordeler seg på flere poster, her gjengitt summarisk: 1. Tapt fiske under 14 måneders varetekt og soning kr 424.400,- 2. Inntektstap i form av tapt fiske som følge av arbeid med gjenopptagelsesspørsmålet kr 200.000,- 3. Nødvendige telefonutgifter i 15 år, 6.000 kroner årlig kr 90.000,- 4. Nødvendige reiser til Oslo kr 25.000,- 5. Renteutgifter for lån til livsopphold og utgifter til gjenopptagelsesspørsmålet kr 16.795,- 6. Kost og losji i forbindelse med hovedforhandlingen i november 1997 kr 4.000,- 7. Gjeld til Herdis og Alf Nerland for diverse bistand, deres telefonutgifter m.v. kr 254.500,- Det samlede krav er av Rødseth avrundet til kr 1.000.000,-. Postene 1 og 2 er skjønnsmessig anslått. Post 1 har statsadvokaten ikke hatt innvendinger mot, og det legges til grunn et tap som oppgitt på kr 424.400,-. Post 2 er ikke dokumentert på noen måte, og er vanskelig å ta stilling til. Lagmannsretten finner det forsvarlig å anse et tap på 100.000 kroner som tilstrekkelig sannsynliggjort, og legger det til grunn. Postene 3 og 4, Rødseths utgifter til telefoner og reiser, er ikke skade som omhandlet i straffeprosessloven kap 31 om erstatning i anledning forfølgning. Det er tale om utgifter som reguleres av kap 30 om saksomkostninger. Etter §438 "skal retten tilkjenne siktede erstatning av staten for nødvendige utgifter til hans forsvar, med mindre han selv forsettlig har pådratt seg mistanken. ...." Etter §441 tredje punktum må kravet fremsettes innen én måned "etter at det ble adgang til det". Enmånedsfristen er oversittet. Adgangen til å fremsette kravet forelå straks frifinnelsesdommen falt 1. desember 1997. Kravene ble fremmet sammen med de øvrige krav umiddelbart før det var gått tre måneder, jf tremånedersfristen i straffeprosessloven §447 første ledd for siktedes krav om erstatning eller oppreisning. Lagmannsretten finner imidlertid at bestemmelsen i §318 første ledd, som må antas også å gjelde fristen etter §441, må komme til anvendelse, da fristoversittelsen ikke bør legges Rødseth til last. Det er hans forsvarer som har ivaretatt disse forhold for ham, og om forsvareren har trådt feil, bør det ikke ramme Rødseth. Det kan også av og til være vanskelig å skille mellom krav etter de to forskjellige kapitler. De aktuelle krav kan imidlertid ikke føre frem, idet Rødseth selv forsettlig har pådratt seg mistanken, jf drøftelsene foran. Post 5 om renteutgifter for lån til livsopphold og gjenopptagelsesspørsmålet fremstår som uklar. Utgiftene er dokumentert, men det er ikke dokumentert hvordan de fordeler seg på de to formål. Utgifter til gjenopptagelsesspørsmålet går etter bestemmelsene i §438, og dekkes ikke, jf ovenfor. Ekstrautgifter til livsopphold kan dekkes. Rødseths utgifter i så måte kan skjønnsmessig settes til ca halvparten av de dokumenterte renteutgifter, altså kr 8.000,-. Post 6, kost og losji i forbindelse med hovedforhandlingen i 1997, hører under §438, og dekkes ikke, jf ovenfor. Post 7, angivelig gjeld til Herdis og Alf Nerland på kr 254.500,- er ikke dokumentert å være reelle utgifter for Rødseth, og dekkes ikke. Også disse utgifter ville eventuelt ha hørt hjemme under §438, og ville derfor under ingen omstendighet ha kunnet bli dekket. Av kravet på kr 100.0000,-, gjenstår etter denne gjennomgang ca kr 532.000,-. Utmåling av erstatning etter §445 gjøres skjønnsmessig. I denne sak finner lagmannsretten ikke grunn til å foreta noen særlig reduksjon. Det vil således bli tilkjent en rund erstatning på kr 530.000,-. 4. Straffeprosessloven §446. Rødseth har også krevd seg tilkjent oppreisning etter straffeprosessloven §446. Det forutsetter at "særlige grunner taler for det". I så fall kan det etter rettens skjønn tilkjennes " et passende beløp som oppreisning for den krenkelse eller annen skade av ikkeøkonomisk art som han har lidt ved forfølgingen". Kravet til "særlige grunner" har neppe selvstendig betydning når adgangen til oppreisning er knytter til §445, jf Andenæs: Norsk Straffeprosess (1994) bind II s 259. Lagmannsretten viser til drøftelsen foran vedrørende §445, at det foreligger slike særlige grunner. Rødseth har vært utsatt for slike påkjenninger og belastninger at det må være på sin plass med et visst oppreisningsbeløp, selv om Rødseth ikke har sannsynliggjort at han ikke har foretatt de handlinger som var grunnlag for dommen, og selv om han ved eget forsettlig forhold har fremkalt den fellende dom. Lagmannsretten legger til grunn at forsettet i så måte må ha ligget i nedre grenseområde. Rødseth var dengang 19 år og hadde neppe særlig klare forestillinger om konsekvensene av de forklaringer han ga. Ved utmålingen ses det hen til at Rødseth har fått dekket sitt økonomiske tap fullt ut etter §445 under henvisning bl.a. til den utholdte varetekt og soning. Erstatning etter §445 har et islett av oppreisning over seg. Ved utmålingen ses det videre hen til at Rødseth utvilsomt har hatt vesentlige utgifter til sitt forsvar, utgifter som han ikke har fått dekket, jf ovenfor. Det legges også til grunn at selv om hans tidligere svigerforeldre Herdis og Alf Nerland ikke har juridisk krav på å få dekket noen av sine utgifter av Rødseth, eller av staten, jf nedenfor, er det ikke urimelig at han føler en viss moralsk forpliktelse til å refundere dem en del utgifter de har hatt til hans beste i forbindelse med denne sak. Etter dette settes oppreisningsbeløpet til kr 400.000,-. Totalt vil Rødseth således bli tilkjent erstatning og oppreisning med kr 930.000,-. May-Britt Rødseths krav. May-Britt Rødseth krever oppreisning, som hun mener er hjemlet i straffeprosessloven §448. Etter denne paragraf "kan" andre enn siktede tilkjennes "erstatning, når det etter forholdene fremstiller seg som rimelig." Erstatningen skal i så fall være "(f)or skade eller annen ulempe som andre enn siktede er påført ved gransking, ransaking, beslag, telefonkontroll etter kapittel 16 a eller annen forføyning under saken". For disse krav gjelder at de må fremsettes "senest tre måneder etter at vedkommende har fått kjennskap til skaden og dens omfang." Det er i rettspraksis hittil ikke avgjort om §448 bare hjemler krav om erstatning for økonomisk skade, og således ikke oppreisning, jf [[Rt-1990-348]] (s 350), der Høyesteretts kjæremålsutvalg uttaler: "Utvalget tar ikke standpunkt til om straffeprosessloven §448 bare hjemler krav om erstatning for økonomisk skade, ikke oppreisning. Det vises for så vidt til Bjerke - Keiseruds kommentar til bestemmelsen, bind II side 473", hvor det om dette spørsmål er uttalt: Siden ulempe er likestilt med skade, må det formentlig være adgang for tredjemann til å kreve erstatning for skade av ikkeøkonomisk art. Bestemmelsen bør neppe forstås slik at "skade" refererer seg til fysisk skade, mens "ulempe" omfatter tap av annen art. Uttalelsen er likelydende i kommentarens annen utgave (1996), som også viser til [[Rt-1990-348]]. Andenæs uttaler i Norsk straffeprosess (1994) II s 260 at det er naturlig å forstå det slik at det også kan gis erstatning for ikke-økonomisk skade. Lagmannsretten går ikke nærmere inn på spørsmålet, da kravet av andre grunner ikke kan tas til følge, jf nedenfor. Det samme gjelder spørsmålet om kravet er fremsatt innen fristen. De skader m.v. det er tale om i §448 må følge av "forføyning under saken". Om dette uttaler Bjerke/Keiserud i sin kommentar (1996) bind II s 1052-1053 bl.a.: "Bestemmelsen er generell, og med oppregningen av visse tvangsmidler er det bare ment å vise til de mest praktiske tilfeller hvor bestemmelsen kan komme til anvendelse.... En annen forføyning enn de nevnte vil eksempelvis være åstedsbefaring (under etterforsking eller hovedforhandling) på tredjemanns eiendom, eller sikring av bevis som omtalt i §216. Derimot vil det ikke anses som forføyning i bestemmelsens forstand om politiet gir opplysninger m.v. til pressen, selv om dette kan volde skade eller ulempe for vedkommende, jf. [[Rt-1990-915]]. Her må tredjemann i tilfelle kreve erstatning i egen sak basert på reglene i skadeserstatningsloven §3-6 (ærekrenkelse eller krenkelse av privatlivets fred)..." Andenæs: Norsk Straffeprosess (1994) II s 260 omtaler bestemmelsen innledningsvis slik: "Etterforskingsskritt som gransking, ransaking eller beslag kan gjennomføres også overfor tredjemann", og at retten "i så fall" kan tilkjenne erstatning etter §448. May-Britt Rødseth har vist til Borgarting lagmannsretts kjennelse i X-saken, kjennelse av 14. november 1997. Kjennelsen er på dette punkt rettskraftig, jf [[Rt-1998-361]]. På side 13-14 i kjennelsen uttaler Borgarting lagmannsrett: "Strpl §448 er en meget åpen bestemmelse som gir "andre" rett til erstatning i tilfelle av uberettiget forfølgning. Etter ordlyden er det ikke noe som tyder på at man har hatt familiemedlemmer for øyet da bestemmelsen ble utformet. På den annen side utelukker den heller ikke at familiemedlemmer som særlig rammes av en uberettiget forfølgning, kan gis erstatning etter denne bestemmelsen..." Borgarting lagmannsrett tilkjente den siktedes hustru og barn erstatning, så vidt forstås en kombinasjon av erstatning for økonomisk tap og oppreisning, for lidelser, psykiske problemer, forsinket skolegang m.v. som følge av den forfølgning ektemannen/faren hadde vært utsatt for. Det synes ikke å ha vært tale om forføyninger som kan sies å ha vært rettet mot konen og barna. Frostating lagmannsrett finner ikke å kunne legge til grunn at §448 generelt hjemler erstatningskrav fra andre personer enn dem forføyningen rammer direkte. Som eksempel vil en person som har fått krenket sine eierinteresser i forbindelse med et straffeprosessuelt beslag under etterforskning rettet mot en annen person, kunne kreve erstatning, jf [[Rt-1997-486]]. Lagmannsretten kan ikke se at §448 kan utstrekkes til generelt å hjemle krav på erstatning fra omgivelsene, herunder familiemedlemmer, for slike følgeskader m.v. som det her er tale om. Det er mulig at det kan være behov for en slik hjemmel, men dette må i tilfelle overlates til de lovgivende myndigheter. Det synes som om det foreliggende spørsmål kan være en viss parallell til det spørsmål Høyesterett ble forelagt i forbindelse med erstatningskrav fra de personer som hadde hjulpet Liland til å få hans sak gjenopptatt, jf [[Rt-1996-769]]. May-Britt Rødseths krav vil etter dette ikke bli tatt til følge. Alf Nerlands og Herdis Nerlands krav. Sveinung Rødseths tidligere svigerforeldre Herdis og Alf Nerland krever erstatning for utgifter de har hatt i forbindelse med Sveinung Rødseths arbeid for å få saken gjenopptatt. Kravet er subsidiært i forhold til Sveinung Rødseths krav på dekning av de samme utgifter. Som uttalt foran i forbindelse med Sveinung Rødseths egne krav, er det her tale om krav etter straffeprosessloven §438. §438 dekker bare utgifter siktede selv er påført, jf [[Rt-1996-769]], og kravet kan da ikke føre frem. Nerlands har særlig gjort gjeldende at når kravet ikke dekkes etter §438, må det kunne dekkes etter §448. Dette spørsmål var ikke reist i den sak som gjaldt Lilands hjelpere, [[Rt-1996-769]]. Lagmannsretten kan ikke se at det er dekning for dette syn, men går ikke nærmere inn på det, da kravene under ingen omstendighet er hjemlet i §448, jf ovenfor under drøftelsen av May-Britt Rødseths krav. Alf Nerlands og Herdis Nerlands krav vil etter dette ikke kunne tas til følge. Kjennelsen er enstemmig. <b>Slutning:</b> I sak LF-1998-00196 M: Staten v/Justisdpartementet betaler erstatning for økonomisk tap med 530.000 - femhundreogtrettitusen - kroner og oppreisning med 400.000 - firehundretusen - kroner, tilsammen 930.000 - nihundreogtrettitusen - kroner til Sveinung Rødseth innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. I sak LF-1998-00197 M: May-Britt Rødseths krav tas ikke til følge. I sak LF-1998-00198 M: Alf Nerlands og Herdis Nerlands krav tas ikke til følge. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
