Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Med hensyn til denne saks gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til Bergens overretts dom av 16 mai 1927, hvorved blev kjent for rett: «Ny ligning av appellantskapets, Haugesunds Kulkompanis skatt til innstevnte, Haugesunds kommune, for 1924/25 blir at foreta, hvorved som inntekt legges til grunn kr. 10.783,76, utgjørende gjennemsnittet av dets beregnede inntekter i 1921-1923, og kjennes innstevnte alene berettiget til eventuelt at avholde utpantning for den skatt, som faller paa denne inntekt og paa den ved den omtvistede ligning ansatte formue. Sakens omkostninger for overretten opheves.» Overrettens tredjevoterende stemte prinsipalt for avvisning av saken, fordi der alene forelaa en forsøkt utpantning, idet der intet fantes at ta utlegg i. Ogsaa med hensyn til realiteten var der dissens, idet overrettens førstvoterende stemte for stadfestelse av den paaankede utpantningsforretning og for, at Haugesund Kulkompani skulde betale Haugesund kommune 150 kroner i saksomkostninger. Haugesund kommune har paaanket dommen til Høiesterett med saadan paastand: «Prinsipalt: At den paaankede utpantningsforretning og den til grunn for samme liggende ligning stadfestes. Subsidiært: At overrettens dom stadfestes - samt for alle tilfeller: At Haugesunds kommune hos A/S Haugesund Kulkompani tilkjennes saksomkostninger for overretten og Høiesterett.» A/S Haugesunds Kulkompani har paastaatt overrettens dom stadfestet og sig tilkjent hos Haugesunds kommune saksomkostninger i Høiesterett. Hvad angaar det av overrettens tredjevoterende reiste avvisningsspørsmaal, finner Høiesterett at maatte ta lette under avgjørelse, uaktet der ikke fra partenes side under procedyren for Høiesterett er nedlagt nogen avvisningspaastand. Høiesterett finner i dette spørsmaal at burde slutte sig til overrettens flertall. Om der enn ved utpantningsforretningen intet utlegg blev gitt, foreligger der dog en formelt gyldig judiciel forretning, som i visse Side:300 relasjoner kan ha rettslige virkninger. Der antas da processuelt intet at være til hinder for, at partene kan faa anledning til gjennem appell at faa prøvet spørsmaalet om utpantningsforretningens berettigelse, særlig da dette avhenger av berettigelsen av det krav, hvorfor der er forsøkt at opnaa utlegg. Med hensyn til sakens realitet kommer Høiesterett til samme resultat som overrettens førstvoterende og kan i det vesentlige tiltrede hans begrunnelse. Det er paa det rene at A/S Haugesunds Kulkompani i sitt regnskap for 1920 med godkjennelse fra lignings myndighetenes side førte til utgift et beløp av ca. kr. 291.000, der var beregnet som tap paa dets lagerbeholdning. Naar saa dette tap senere delvis dekkes, paa den maate som her skjedd, maa det innkomne beløp regnskapsmessig føres til inntekt og beskattes som saadan i det aar det kommer inn. Efter det anførte vil appellantens paastand bli at ta til følge, idet ogsaa hans paastand om tilkjennelse av saksomkostninger ved overretten og Høiesterett finnes begrunnet. Dommer Hanssen kommer ogsaa med hensyn til realiteten til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltrede den begrunnelse byrettens flertall forsaavidt har gitt. Naar den som lider et økonomisk tap., har krav paa at faa dette erstattet, maa tapet og erstatningen sees i sammenheng, uansett om erstatningen ikke blir betalt i det aar tapet er lidt. Dette maa gjelde ogsaa i forhold til skatteligningen, naar tapet vedkommer næringen og saaledes kunde faa betydning for inntektsansettelsen. Om en særskilt beskatning av erstatningen (uten fradrag av tapet) som inntekt, kan der efter min mening alene bli tale, hvis skattyderen tidligere har opnaadd at faa inntektsfradrag for tapet, uten at der er tatt hensyn til hans erstatningskrav. I det foreliggende tilfelle er forholdet visstnok det, at kullkompaniet til ligningsraadet hadde innsendt et regnskap for aaret 1920, hvor gevinst- og tapskonto utviste et underskudd paa kr. 291.037,81. Det er imidlertid processuelt paa det rene, at selskapets inntekt i 1920 var negativ ogsaa bortsett fra dets tap på reservelageret. Og naar ligningsraadet ikke har gjort nogen bemerkning ved regnskapet for dette punkts vedkommende, kan det efter min mening ikke forklares paa annen maate enn at raadet har ansett det uten betydning for ligningen. Raadet hadde nemlig fullt kjennskap til selskapets kontrakt med kommunen, hvorefter denne pliktet at erstatte mulig tap paa reservelageret, og det maatte tillike kjenne til, at tapet paa kullbeholdningen ikke var inntraadt i 1920, men først efter 1 januar 1921. Av en dobbelt grunn vil de det saaledes vært et aapenbart pliktstridig forhold av ligningsraadet, om det ved ligningen for inntektsaaret 1920 hadde innrømmet selskapet inntektsfradrag for det nevnte tap. At det her ikke var tale om et endelig tap fremgaar i virkeligheten ogsaa av selve regnskapet, idet underskuddet paa gevinst- og tapskonto for 1920 efter fradrag av saldoen fra forrige aar kr. 18.999,02 er opført som en aktivpost i balansen pr. 31 desember 1920. Og det var alene regnskapet ligningsraadet hadde at bygge paa, idet selskapet med raadets samtykke ikke innsendte selvangivelse. Side:301 Dom: Den paaankede utpantningsforretning og den til grunn for samme liggende ligning stadfestes. I saksomkostninger for overretten og Høiesterett betaler A/S Haugesunds Kulkompani til Haugesunds kommune kr. 700. Av overrettens dom: Ved stevning av 21 april 1925, iretteført 15 juni s.a. har Haugesund Kulkompani innbragt her for retten til prøvelse en av kemneren i Haugesund ved Sigvald Slege under 10 mars s.a. hos appellanten avholdt utpantningsforretning, ved hvilken der for appellantens skatt til Haugesunds kommune for aaret 1924/25 kr. 19.510 + 9 pct. renter fra 6 februar 1925 samt gebyr kr. 7.50 intet utlegg fantes. - - - Sakens sammenheng er følgende: For inntektsaaret 1923 innleverte appellanten selvangivelse bilagt med regnskapsutskrift til Haugesunds ligningsraad. Regnskapet viser for inntektsaaret et overskudd stort kr. 937.28, idet et samme aar av Haugesunds kommune innbetalt erstatningsbeløp, stort kr. 213.800, er gaatt direkte inn paa balansekonto til fradrag i underskuddet pr. 31 desember 1922, stort kr. 244.684,21. Forannevnte regnskapsførte overskudd kr. 937.28 er ogsaa anvendt til avskrivning paa nevnte underskudd, hvorfor appellanten hevder at der ingen inntekt forefinnes til beskatning for inntektsaaret 1923. - - - Appellanten har anført, at erstatningsbeløpet under ingen omstendigheter kan beskattes som inntekt, idet beløpet blott er at betrakte som dekning for et kommunen ydet forskudd, idet tapet efter appellantens procedyre opstod allerede i 1920, i hvilket aar kullforretningen i virkeligheten blev drevet for Haugesunds kommunes regning. Jeg finner imidlertid ved appellantens tapsberegning godtgjort at tapet for den aller vesentligste del er opstaatt ved realisasjonen av reservelageret i 1921, idet noget vesentlig tap ikke kan være opstaatt i 1920, idet realisasjonen da alene omfattet 87 tons, mens reservelageret bestod av 1306 tons amerikanske kull og 521 tons engelske kull. Erstatningsbeløpet representerer erstatning for tap ved realisasjonen av reservelageret. At appellanten drev sin forretning for innstevntes regning i 1920 er heller ikke godtgjort, og kan som det vil fremgaa av det foranstaaende heller ikke antas at være riktig. Det i 1920 beregnede tap, kr. 291.037,81 maa antas efter regnskapet vesentlig at være fremkommet ved nedskrivning av appellantens varebeholdning. Da regnskapet antokes opgjort overensstemmende med de grunnsetninger som gjelder for en ordentlig forretningsførsel - byskattelovens §40a - blev regnskapet ogsaa lagt til grunn for ligningen aaret 1920, og appellanten har faatt dette underskudd medregnet i 3-aarsperioden. Erstatningsbeløpet som er en del av salgssummen for den nedskrevne varebeholdning maa derfor inntas i regnskapet, og medtas det aar beløpet innbetales - byskattelovens §35 - altsaa for inntektsaaret 1923. Overskuddet for dette aar vil derfor bli det av ligningsmyndighetene beregnede. - - - Utpantningsforretningen vil derfor bli at stadfeste. - - - Hans Sevaldson, kst. I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende, dog saaledes at jeg antar at sakens omkostninger bør opheves. Olav Erdal. Saken finnes at maatte avvises. Ved den paaankede utpantningsforretning er ingen utpantning foretatt, idet der intet fantes at ta utlegg i. Side:302 Selskapet er, efter hvad der er anført i forretningen, opløst, eier ingen eiendeler, og har tapt hele sin aktiekapital. Administrator avgav derfor heller ingen beslutning, men forbeholdt, efter hvad der staar, kontinuationsutpantning. Der er saaledes intet at paaanke og intet for overretten at underkjenne eller stadfeste. - - - B. Nergaard. Det omhandlede erstatningsbeløp kr. 213.800 representerer efter hvad der er paa det rene, ingen salgs- eller handelsgevinst, men utgjør erstatning for tap som appellanten led ved realisasjon - efter hvad innstevnte hevder i 1921, men efter dets egen fremstilling i 1920 og 1921, for størstedelen dog i sistnevnte aar - av dets anpart i det reservelager av kull, som Haugesunds kullimportører hadde tilveiebragt i 1920 i henhold til en samme aar med kommunen inngaatt kontrakt. Ifølge denne kontrakts §2 hadde nemlig kommunen garantert importørene «for det tap de maatte lide ved at det offentlige eller formannskapet regulerer salgsprisene paa kull saa lavt, at de ikke dekker omkostningene paa det kvantum kull som efter kommunens bestemmelse henligger paa lager som reserve.» Det er dette tap for appellantens vedkommende, beløpet utgjør erstatning for. Det ekvivalerer altsaa den beregnede differanse mellem kullenes kostpris for appellantene og deres lavere realisasjonspris og inneslutter ingen fortjeneste. Realisasjonen av reservelageret var ifølge voldgiftskjennelsen tilendebragt den 15 mars 1921. Hadde nu tapet vært erstattet - beløpet altsaa fastsatt og utbetalt - i det aar, er det klart, at det ikke kunde ha vært lagt som et pluss til aarets driftsoverskudd - efter regnskapet kr. 27.033,07 - men vilde ha vært at føre til avdrag paa tapet. Anderledes antas ikke forholdet at kunne stille sig, fordi om det først blev fastsatt og inngikk i 1923. Beløpet skiftet ikke derfor karakter, saa at det kunne tillegges dette aars overskudd som en inntekt, hvad ligningsmyndighetene har gjort. Der argumenteres fra innstevntes side med, at beløpet utgjør refusjon for tidligere avskrevne tap, hvormed siktes til at appellanten i sitt regnskap for 1920 hadde foretatt en betydelig nedskrivning av verdien paa sin varebeholdning, som medvirket til, at regnskapet viste et underskudd paa kr. 291.037,81, og at dette regnskap har - som man maa forstaa procedyren - av ligningsmyndighetene vært godkjent, hvorfor de ogsaa har tatt nevnte underskudd i betraktning ved gjennemsnittsberegningen av appellantens inntekt i de to følgende aar, 1921 og 1922. Men denne omstendighet kan dog teoretisk sett ikke skjønnes at kunne føre lenger enn til, at man ved ligningen for 1924/25 - inntektsaaret 1923 - vilde i høiden ha vært berettiget til av det omhandlede erstatningsbeløp at skattlegge en saa stor anpart, som svarte til hvad regnskapet for 1920 muligens vilde ha vist i overskudd, om appellanten i samme hadde avbalansert sitt deri opgjorte underskudd med, hvad det kunde vente erstattet av kommunen, og forøvrig apsatt regnskapet mere korrekt enn skjedd - det er paa det rene at det hadde opført sine kullbeholdninger med en verdi, som laa langt under den fastsatte maksimalpris - eller ved opgjøret av regnskapet for 1921 tatt lignende hensyn. At behandle beløpet som en ren inntekt - gevinst - og beskatte det i dets helhet kan hverken teoretisk være riktig eller skjønnes at kunne rettferdiggjøres av praktiske hensyn. En slik delvis beskatning av beløpet som her antydet, maa imidlertid ogsaa antas at være utelukket, ikke blott fordi det efter de foreliggende regnskaper maa antas, at der selv med en saadan avfattelse av regnskapene som nevnt ikke vilde ha vært noget overskudd i 1920 eller et større overskudd Side:303 i 1921, enn regnskapet for dette aar utviser, men ogsaa fordi ligningsmyndighetene, skjønt de efter det oplyste maa antas at ha vært vel kjent med kontrakten mellem importørene og kommunen og appellantens erstatningskrav i henhold til den, dog har godkjent regnskapene i den foreliggende form og lagt dem uten videre til grunn ved ligningene i vedkommende tidligere aar. Dette saa meget mer, som der, efter hvad der i saken er oplyst, var for appellanten som for flere andre firmaer truffet den ordning med ligningsvesenet, at det tillotes dem ved inngivelsen av sine selvangivelser at innskrenke sig til at vedlegge skjemaet for selvangivelsen utskrift av aarsopgjøret uten at utfylle skjemaet, saaledes at det overlotes til ligningsraadet at utfinne den skatbare formue og inntekt. Innstevnte har subsidiært paastaatt, at hvis erstatningsbeløpet settes ut av betraktning, maa appellanten bli at skattlegge av kr. 10743.76 utgjørende gjennemsnittet av dets beregnede inntekter i aarene 1921-1923, hvorom jeg henviser til vedkommende innlegg, hvis opstilling forsaavidt ikke i enkelthetene er motsagt. Appellanten har hertil bemerket, at det er paa det rene, at en vesentlig del av tapet opstod i 1921 og at, hvorledes man enn fordeler tapet mellem aarene 1920 og 1921, faller der paa 1921 et tap, som langt overstiger overskuddene i 1921-23. Da imidlertid det tap, som her handles om, er det, som appellanten avskrev i regnskapet for 1920, da videre denne avskrivning som foran nevnt har vært godkjent av ligningsmyndighetene og det derved fremkomne underskudd i 1920 er tillagt virkning ved gjennemsnittsligning i 1921 og 1922 overensstemmende med byskattelovens §45, mens der efter denne ikke kan være adgang til at ta det i betraktning ved gjennemsnittsberegningen i 1923, som maa bygges paa regnskapene for 1921-23 alene, maa appellantens nevnte innvending formentlig forkastes. Den paa grunnlag av regnskapet i 1920 - for skatteaaret 1921/22 - med begge parters konsens foretagne ligning maa, selv om den som antatt har vært bygget paa et uriktig regnskap, i sine konsekvenser ansees bindende likesaavel for appellanten som for kommunen. Innstevntes subsidiære paastand antas derfor at maatte godkjennes. Om formuesbeskatning er der i saken ikke tale. - - - B. Nergaard. Sett. Fastholder mitt votum. - - - Hans Sevaldson, kst. Efter fornyet gjennemgaaelse og nærmere overveielse av saken finner jeg ikke at burde opretholde mitt tidligere standpunkt m.h.t. realiteten, men slutter mig forsaavidt til tredjevoterende. - - - Olaf Erdal. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
