Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Om denne saks gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til Trondhjems byretts dom av 31 mai 1928, hvorved saaledes blev kjent for rett: «Saken avvises forsaavidt angaar paastanden om betaling av processomkostninger 500 kroner. Forøvrig bør innstevnte Einar Eriksen Asphaug Grøseths dødsbo for citanten Nils Lie Sluphaugs tiltale i denne sak fri at være. Processens omkostninger opheves.» Nils Lie Sluphaug, som av Justisdepartementet er meddelt fri sakførsel med fritagelse for rettsgebyrer, har ved den for ham opnevnte sakfører, høiesterettsadvokat Olaf Klingenberg, innanket byrettens dom for Høiesterett og nedlagt saadan paastand: «1. At Trondhjems byretts dom av 31 mai 1928 underkjendes. 2. Prinsipalt: At innstevnte Einar Eriksen Asphaug Grøseths dødsbo v/ skifteforvalteren i Trondhjem, tilpliktes at betale appellanten Nils Lie Sluphaug det paa dennes kontrabok nr. 51075 med Den norske Handelsbank innestaaende restbeløp kr. 7.608,58 med 5 pct. renter av kr. 11.705,49 fra 31 oktober 1925 til 25 februar 1927, av kr. 8.779,12 fra 25 februar 1927 til 19 september 1929 og av kr. 7.608,58 fra 19 september 1929 til betaling skjer, mot at appellanten tiltransporterer innstevnte den nevnte kontrabok. 3. Subsidiært: At innstevnte tilpliktes at betale appellanten differansen mellem kr. 7.608,58 og det beløp som av Den norske Handelsbank bir utbetalt appellanten paa dennes kontrabok nr. 51075 med banken med renter som under punkt 1. 4. At innstevnte tilpliktes at betale appellanten sakens omkostninger for byrett og Høiesterett. 5. At undertegnede advokat under enhver omstendighet tilkjennes salær av det offentlige efter Høiesteretts ansettelse for utførelse av saken.» Innstevnte Einar E. Grøseths dødsbo har paastaatt, at byrettens dom stadfestes, dog saaledes at appellanten dømmes til at betale innstevnte omkostningene ved byretten og Høiesterett. Der er for Høiesterett fremlagt nogen nye dokumenter, som det ikke er nødvendig at referere. Høiesterett finner, i motsetning til byretten, at Sluphaug har krav paa erstatning av Grøseths dødsbo. Den omstendighet at boet hadde anlagt sak mot Sluphaug for at faa ham frakjent eiendomsretten til en kontrabok med Den norske Handelsbank, gav ikke boet rett til at hindre ham i at raade over kontraboken ved at heve beløpet i banken. Vil de boet paa lovlig maate ha hindret ham heri, maatte det ha nedlagt rettslig forbud (se Schweigaard: Proces I §74, side 335 i 5te utgave, og Hagerup: Civilproces I, side 267, Side:762 1ste utgave). I steden sender boets bestyrer den 9 november 1923 en skrivelse til Handelsbanken, hvori han under henvisning til den verserende sak ber om at intet utbetales av kontoen før spørsmaalet om eiendomsretten til kontraboken var avgjort ved dom, og tilføier at «nærværende henstilling frem kommer efter henstilling av Trondhjems skifterett». Ved denne henvendelse opnaadde boet at banken nektet at utbetale beløpet til Sluphaug, da han efter opsigelsesfristens utløp innfant sig i banken den 4 desember 1923 for at heve pengene. Og innen hans rett til kontraboken var fastslaatt ved overrettens dom, hadde banken innstillet sine betalinger og søkt sig under offentlig administrasjon i oktober 1924. Det tap Sluphaug derved har lidt, maa ansees for en likefrem følge av boets rettsstridige handlemaate, idet man efter de foreliggende oplysninger maa anta, at Sluphaug vilde ha faatt sine penger utbetalt, hvis ikke bobestyrerens skrivelse var sendt til banken. I betraktning av at boet ved sin henvendelse til banken faktisk hadde opnaadd at hindre utbetaling, hvad det ikke uten at paadra sig et ubetinget erstatningsansvar kunde ha opnaadd ved rettslig forbud, antas boet at maatte bære risikoen for det lidte tap. Av denne grunn kan det heller ikke virke befriende for boet, at ikke Sluphaug har henvendt sig til det for at faa pengene overført til en annen bank, mens det ennu lot sig gjøre. Da Handelsbankens likvidasjon ikke er avsluttet, men Sluphaug har krav paa at faa sitt hele tap erstattet straks, vil hans prinsipale paastand bli tatt til følge. Med hensyn til avvisning av saken forsaavidt angaar de av overretten i den tidligere sak tilkjente omkostninger er Høiesterett enig med byretten. Grøseths dødsbo finnes at burde ilegges sakens omkostninger for byretten og Høiesterett. Den opnevnte sakfører har utført sitt hverv forsvarlig. Dommerne Boye og Broch er kommet til samme resultat som byretten og til trer i det vesentlige dens begrunnelse. Dom: 1. Saken avvises fra byretten forsaavidt angaar de saksomkostninger som blev tilkjent Nils Lie Sluphaug ved Trondhjems overretts dom av 12 april 1926. 2. Einar Eriksen Asphaug Grøseths dødsbo ved skifteforvalteren i Nidaros betaler til Nils Lie Sluphaug det paa kontrabok nr. 51075 med Den norske Handelsbank innestaaende restbeløp kr. 7.608,58 med 5 pct. renter av kr. 11.705,49 fra 31 oktober 1925 til 25 februar 1927, av kr. 8779.12 fra 25 februar 1927 til 19 september 1929, og av kr. 7608.58 fra 19 september til betaling skjer, mot at Sluphaug overdrar til Grøseths dødsbo den nevnte kontrabok paalydende kr. 7.608,58. 3. Videre betaler Grøseths dødsbo til Sluphaug i saksomkostninger for byretten kr. 400 og til det offentlige i saksomkostninger for Høiesterett kr. 500. 4. Sa lær et for den opnevnte sakfører høiesterettsadvokat Olaf Klingenberg fastsettes til kr. 400. Side:763 Av byrettens dom: Einar Eriksen Asphaug Grøseth døde i 1922 og boet blev tatt under Trondhjems skifteretts behandling. Under behandlingen har advokat Asbjørn Lindboe vært opnevnt som tilsynsverge for den fraværende arving. Efter registreringen blev boets vedkommende bekjent med, at Einar @Haugen, avdødes brorsønn, som bodde sammen med ham, hadde disponert over nogen bankbøker, idet bl.a. en kontrabok nr. 51075 med Den norske Handelsbank med paalydende pr. 1 januar 1922 kr. 11.926,61 lydende paa Nils Lie, Rindalen, var blitt utlevert til gaardbruker Nils Thoresen Sluphaug, Hemne. Boets vedkommende antok at bankboken i realiteten tilhørte avdøde, som antokes at ha innsatt sine midler paa fingerte navne for at undgaa skatt. Boet anla derfor sak mot Nils Thoresen Sluphaug, som ogsaa ved Hitra sorenskriveris dom av 9 april 1924 under ophevelse av sakens omkostninger blev tilpliktet at utlevere til dødsboet den nevnte kontrabok lydende paa navnet Nils Lie. Dommen appellertes av Nils Thoresen Sluphaug til Trondhjems overrett, ved hvis dom av 15 april 1926 Nils Thoresen Sluphaug blev frifunnet for boets tiltale og tilkjent 590 kroner i processomkostninger for under- og overrett. Den 4 juni 1923 hadde Sluphaug i Handelsbanken opsagt det paa kontraboken innestaaende beløp - hvorav imidlertid Sluphaug hadde uttatt kr. 1.200 til utbetaling om 6 maaneder. Underrettssaken mot Sluphaug var da allerede innledet og stevningen forkynt, og formentlig da tilsynsvergen blev bekjent med at beløpet var opsagt av Sluphaug henvendte han sig efter skifterettens anmodning i skrivelse av 9 november 1923 til Handelsbanken og anmodet om at intet maatte bli utbetalt paa boken, forinnen den verserende process var avsluttet. Banken imøtekom denne henstilling, men da overrettsdommen falt var imidlertid banken kommet under offentlig administrasjon den 15 oktober 1924 og innskuddet var blitt sperret. Senere er banken gaatt i likvidasjon og vil formentlig blott gi innskyterne dividende av deres innskudd. Efter forgjeves prøvet forliksmegling har Nils Lie Sluphaug, der er identisk med den foran nevnte Nils Thoresen Sluphaug, derefter ved stevning av 6 november 1926 anlagt sak mot Einar Eriksen Asphaug Grøseths dødsbo ved skifteforvalteren i Trondhjem. - - - Førstvoterende skal bemerke: Boets saksanlegg mot Nils Thoresen Sluphaug er skjedd til haandhevelse av boets formentlige rett til kontraboken og uansett sakens endelige utfall kan det selvsagt ikke betegnes som rettsstridig at boet benytter sig av statens domstole for at faa avgjort hvem en omtvistet formuesrettighet tilhører. I sitt forhold til søksmaalsgjenstanden plikter begge parter at ta hensyn til den mulighet at den omtvistede rettighet kan bli tilkjent motparten og enhver av partene maa formentlig bli ansvarlig like overfor den, hvem rettigheten endelig tilkjennes saafremt den under processens gang er gaatt tilgrunne eller forringet ved partens svik eller uaktsomhet. Svik kan der her ikke bli spørsmaal om. Jeg kan imidlertid heller ikke finne, at boet eller dets representant har handlet uaktsomt ved at motsette sig at banken betalte beløpet til Sluphaug. Jeg opfatter boets - eller tilsynsvergens - henvendelse til banken herom som en protest mot at den annen part fikk anledning til at disponere over søksmaalsgjenstanden, ikke som en protest mot beløpets overflytning til annen bank. Og en henvendelse av denne art kan - ialfall ikke i dette tilfelle - ikke betegnes som nogen uaktsomhet, Side:764 der kan ha erstatningsplikt til følge, ialfall naar der fra boets side ikke gjøres annet enn underhaanden hos banken at protestere mot at motparten faar anledning til at dispoere over processgjenstanden. Det er visstnok saa - det kan man si nu - at beløpet burde vært uttatt av Handelsbanken og overført til annen bank. Imidlertid kan Sluphaug ikke høres med, at bankens stilling og de rykter han hadde hørt var foranledningen til at han opsa beløpet. Opsigelsen skjedde nemlig umiddelbart efterat stevningen fra boets side var forkynt for ham og maa antas at være foranlediget ved søksmaalet. Dersom det hadde vært bankens stilliag som hadde foranlediget opsigelsen, vilde Sluphaug formentlig henvendt sig til boet og forlangt pengene flyttet. Naar saa ikke blev gjort, og dette sees i forbindelse med tidspunktet for opsigelsen, kan jeg ikke anta at det var bankens stilling som hadde vært avgjørende for Sluphaug, naar han sa op pengene. Men hvordan det enn forholder sig med Sluphaugs motiver til at opsi pengene, forekommer det mig klart, at man ikke kan trekke den mann til ansvar som ikke i 1923 innsaa hvordan det vilde gaa med Handelsbanken. Nogen uaktsomhet kan jeg derfor ikke finne at boet har vist ved at foranledige at pengene fremdeles blev staaende i banken. Selvfølgelig maa man ved bedømmelse av uaktsomheten gaa ut fra situasjonen som den var høsten 1923 og efter det som herom foreligger, kan jeg ikke finne at boet har handlet rettsstridig ved at protestere mot pengenes utbetaling til Sluphaug og ved ikke at sørge for pengenes overflytning til annen bank. Innstevnte maa derfor bli at frifinne forsaavidt. Hvad angaar Sluphaugs krav paa dom for de forannevnte 500 kroner, skal jeg bemerke at dette er saksomkostninger paalagt boet ved upaaanket overrettsdom. Spørsmaalet om betaling av disse omkostninger kan da ikke paany bringes inn for byretten. Forsaavidt maa saken bli at avvise. Kost og tæring er ikke paastaatt. Chr. Blom. I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. J. Havig. H. Flock. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
