Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
I denne sak blev ved dom avsagt av sorenskriveren i Toten den 24 februar 1927 Totens Almenningslodd nr. 4 frifunnet for Henrik Heibergs tiltale under ophevelse av sakens omkostninger. Dommen blev av Henrik Heiberg paa anket til Oslo overrett, som ved dom avsagt 28 november 1927 stadfestet underrettens dom. Heller ikke for overretten blev saksomkostninger tilkjent. Overrettens dom er av Henrik Heiberg, som har fått bevilling til fri sakførsel med fritagelse for rettsgebyr, paaanket til Høiesterett med saadan paastand: «1. At de underordnede retters dommer underkjennes og at Henrik Heiberg som eier av gnr 60 bnr 7 i Østre Toten kjennes bruksberettiget i almenningslodd nr. 4, Østre Toten. 2. At mitt salær som beskikket sakfører for Henrik Heiberg an settes av retten til utredelse av statskassen. 3. At innstevnte Almenningslodd nr. 4, Østre Toten, tilpliktes at erstatte det offentlige sakens omkostninger for alle retter.» Innstevnte Totens Almenningslodd nr. 4 har paastaatt overrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for Høiesterett. Om sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til de underordnede retters domsgrunner. For Høiesterett har, som det fremgaar av paastanden, appellanten ikke oprettholdt sin paastand om medeiendomsrett til almenningen og saken angaar derfor nu bare spørsmaalet om appellantens bruksrett. Iøvrig foreligger saken i uforandret skikkelse. Med hensyn til det saaledes foreliggende spørsmaal kommer Høiesterett til et annet resultat enn underrett og overrett. Bruksretten i almenningene er efter sin historiske oprinnelse Side:111 av en saa egenartet natur, at det ikke lar sig gjøre uten videre at anvende paa den de rettsregler som gjelder for vanlige tinglige rettigheter av rent privatrettslig karakter. Rettsordenen har for enkelte arter av raadighetsrett i almenning satt snevrere grenser enn for andre. Hugstrett og seterrett har saaledes bare de som driver jordbruk i det almenningsberettigede bygdelag. Men de forskjellige arter av raadighet har i alle tilfelle ett og samme rettslige grunnlag. Bruksutøvelsen er i alle sine forskjellige former et utslag av en innvaanerne i et bygdelag tilkommende legal rett. Hugsrett og annen til bygdelagets jordbruksnæring knyttet almenningsrett er at anse som reelle rettigheter av en helt annen karakter enn servitutter, som ved privatrettslig adkomst er paaheftet almenningene til fordel for visse bestemte gaarder. Hjemmelen er ene og alene at søke i bygdefolkets lovfestede rett til bruksraadighet over den almenning som fra alders tid har ligget til bygdelaget. Og denne bygdefolkets bruksrett i kraft av loven er det nettop som særpreger en almenning i motsetning til andre skog- eller fjellstrekninger, som en grend eller bygd kan ha bruksrett over i kraft av særlig privatrettslig hjemmel Jfr. Aubert i [[Rt-1875-324]], Meinich Olsen: Norsk Almenningsrett, side 220-221 og side 139, Gjelsvik: Norsk Tingsrett side 126 (2. utg.). Denne rettsopfatning må ogsaa ansees fastslaatt ved en rekke av rettsavgjørelser, jfr. blandt annet særlig [[Rt-1838-509]], og [[Rt-1912-785]]. Som knyttet til bruken av den enkelte gaard innen det almenningsberettigede bygdelag har jordbruksnæringens almenningsrett sin hjemmel i selve loven, saa noget sukcesjonsforhold til eldre rettighetshaver ikke behøver at paavises. Dette trer skarpt frem ved rydningsplasser i almenning, jfr. Brandts Tingsrett, side 168 (2. utg.). Den som vil utøve almenningsrett behøver ikke at godtgjøre annet og mere enn, at han fyller det av loven opstillede objektivet vilkaar for retten til bruksraadighet - at han driver et jordbruk innen bygdelaget, om han vil utøve hugst- eller beitesrett eller annen til jordbruksnæringen knyttet almenningsrett. En sak kan ligge slik an at det blir nødvendig at godtgjøre, at der foreligger bruksutøvelse fra bygdelagets side. Men er saadan bruksutøvelse klarlagt, saa har dermed hver jordbruker innen bygdelaget en i selve loven hjemlet rett til at utøve den bruksrett i bygdelagets almenning som efter loven tilkommer alle bygdelagets jordbrukere. Jfr. N.L. 3-12-3: «Enhver skal nyde Sætter og Fædrift i den Alminding som ligger til hans Bøjdelag», og N.L. 3-12-6: «Alminding Skov maa en hver bruge, som boer der, som den tilligger af Alders Tid». Jfr. ogsaa den ti trykte votering i den i [[Rt-1843-539]] flg. refererte høiesterettsdom, hvor det blandt annet heter: «L. 3-12-3, der gir enhver rett til i den hans bygdelag tilliggende almenning at nyte seter og fedrift samt til der at gjøre sig seterbol, er saavel hvad dens uttrykk angaar som med hensyn til dens grtinn saa almindelig, at den ogsaa maa gjelde til fordel for den, der tilhandler sig en andel av en eiendom i bygdelaget. Det ligger i beskaffenheten av en benyttelsesrett, der er tillagt en ubestemt mengde i fellig, at den virkelige fordel for den Side:112 enkelte berettigede kan bli større eller mindre, efterhaanden som de berettigedes antall enten formindskes eller forøkes.» Noget bevis trenges ikke for at den enkelte gaard i innen bygdelaget fra gammel tid har utøvet bruksraadighet i almenningen. Jfr. Gjelsvik side 123 og Meinich Olsen side 137 flg. og de rettsavgjørelser som der er nevnt, særlig Høiesteretts dom i [[Rt-1912-785]]. Under voteringen i en i [[Rt-1893-610]] flg. referert dom er der fremkommet uttalelser, som synes at bygge paa en annen rettsopfatning. Men disse uttalelser maa Høiesterett antas at ha tatt avstand fra ved den nevnte dom av 1912. Om dommen av 1893 henvises forøvrig til Meinich Olsen side 139. Den almenningsrett som opstaar for en parsellkjøper ved en eiendomsdeling har - like saa litt som almenningsretten for bruke ren av hovedbølet rettslig grunnlag i noget derivativt erhverv. Er parsellen ikke noget jordbruk, saa vil den ingen almenningsrett faa, selv om eieren av hovedbøllet har villet overføre almenningsrett til parsellkjøperen. Og er parsellen et jordbruk, saa trenges ingen overdragelseserklæring fra eieren av hovedbøllet. Hvad han har villet er i begge tilfelle rettslig sett uten betydning. Almenningsrett for brukeren av parsellen er opstaatt ipso jure i kraft av loven - i og med at et nytt jordbruk innenfor bygdelaget er skapt og saaledes det objektive vilkaar for almenningsbruk foreligger. Det er derfor ikke den gamle almenningsrett som deles i og med at hovedbøllet deles. Derfor er ogsaa omfanget av parselleierens almenningsraadighet helt uavhengig av det gamle udelte hovedbøls behov. Parselleierens raadighetsrett bestemmes utelukkende av det nye jordbruks eget selvstendige behov, uten hensyn til at derved en ny og øket byrde legges paa almenninger til skade ikke bare for almenningens eier, men ogsaa for eldre rettighetshavere. Høiesteretts syn paa almenningsretten som en i loven hjemlet rett for hver den av bygdefolket, som til enhver tid fyller lovens krav, maa føre til, at de aktuelle raadighetsutøvere ikke har rettslig disposisjonsrett over senere rettighetshaveres rett. For almenningsbrukens vedkommende staar fremtidige eiere av en gaard, rettslig sett, ikke i noget sukcesjonsforhold til de tidligere eiere, og kan derfor heller ikke være bundet ved at en tidligere eier har gitt avkall paa den almenningsrett gaarden som jordbruk skal ha i kraft av loven. Hvad enten raadighetsretten - som hugstrett og beitesrett - knytter sig til jordbruksnæringen, eller den er en rent personlig rett for hver innvaaner av bygdelaget, saa gaar den aktuelle rettighetshavers rett efter rettens egen natur ikke lenger enn til en bruksutøvelse saa lenge han selv fyller lovens krav. Privatrettslige forføininger over fremtidige rettighetshaveres rett maa derfor i kraft av almenningsrettens særlige natur ligge utenfor rettens innhold. For hvert jordbruk i et bygdelag blir saaledes jordbruksnæringens almenningsrett en herlighet, som ikke lar sig skille fra eiendommen saa lenge denne har karakteren av et jordbruk. Og i samsvar med dette er det at vaare matrikuleringslover skatterettslig har regnet almenningsraadigheten med blandt de stedsevarige herligheter som betinger en eiendoms permanente grunnverdi, og saaledes er bestemmende for størrelsen av matrikelskylden. Side:113 Lokal rettsutvikling, hvis oprinnelse nu ikke kan efterspores, kan ha ført til at der innen en bygd kan være gaarder, som ikke har almenningsrett sammen med de øvrige gaarder . i bygden. Rettslig sett maa en saadan gaard og fra den utskilte parseller i tilfelle ansees som liggende utenfor det almenningsberettigede bygdelag av hvis geografiske grenser den omfattes. Men om lokale særdannelser av saadan eller lignende art kan ha utviklet sig, saa kan en ikke deri se noget uttrykk for, at det er en alment gjeldende rettsregel, at en eier av en gaard kan gi avkall paa fremtidige eieres legale bruksrett i bygdelagets almenning. Heller ikke kan nogen bindende slutning trekkes fra fjellovens bestemmelser i dens §20 og §24 om oplatelse av seter og slaatteeng. Det som disse paragrafer handler om, er en gaards særrett til en bestemt seter eller slaatteeng i almenningen. Selve retten til almenningsbruk rører disse bestemmelser ikke ved. Almenningsstyret har gjort gjeldende, at dets standpunkt har støtte i lovgivningens og den offentlige administrasjons eget syn paa de rettsforhold som knytter sig til almenningene. Det er saa, at det kan paavises at der til sine tider har foregaatt enkelte utglidninger, som ikke stemmer med det syn Høiesterett bygger paa i denne sak. Men det som foreligger av saadanne utglidninger gir ikke tilstrekkelig grunnlag for at konstatere en sedvanerettsutvikling i strid med almenningsrettens karakter saaledes som den har funnet sitt positive uttrykk i vaare gamle lover og de paa dem byggede lovforskrifter i Christian V's Norske Lov. Om den fra eldgammel tid nedarvede rettsopfatning heter det i en betenkning av Ebbe Hertzberg, fremlagt under de Hadelandske almenningssaker av 1913 ([[Rt-1914-60]]): «Bygdefolkets bruksrett i almenning har fra først av og uavbrutt ned gjennem tidene vært en rett til fordel for gaardbrukerne til økonomisk at supplere gaardavkastningen ved visse slags forsyning fra almenningen (sommerbeite, høslaatt, brensel og bygningstrevirke, vanntilgang, jakt og ferskvannsfiske) Den bygdens gaardbrukere saaledes tilkommende bruksrett i almenning utgjorde et nedarvet rettstilbehør til gaardene og dens utnyttelse inngikk som uadskillelig, uundværlig og virksomt ledd i hver enkelt gaards landhusholdning og drift. Herigjennem antok den karakteren av en ukrenkelig rettighet, sikret gjennem alders tids bruk.» Naar lov av 5 august 1848 om ophevelse av §38 i lov av 20 august 1821 aapnet adgang til salg med paafølgende utskiftning av statsalmenninger, kan Høiesterett heller ikke heri se mer enn et uttrykk for den tids syn paa hvad der maatte gripes til for at redde disse almenningsskoger fra undergang ved hensynsløs hugst. Men allerede faa ar efter - ved almennings- og utskiftningslovene av 1857 - blev dette syn revidert, og efter skogloven av 1863 blev det ikke lenger adgang til at utskifte en almenning mellem de bruksberettigede, jfr. herom Ch. Platou i Ugeblad for Lovkyndighed IV side 205 flg. Ut fra det syn paa jordbruksnæringens almenningsrett og dens rettslige karakter, at den er en legal rett for alle dem som til enhver tid driver jordbruk innen vedkommende bygdelag, finner Høiesterett at den under denne sak omtvistede avtale mellem eierne av Side:114 en rekke gaarder i det almenningsberettigede bygdelag ikke kan tillegges gyldighet overfor appellanten som nuværende bruker av et jordbruk i det samme almenningsberettige de bygdelag. Hvorvidt den oprinnelige kjøper av parsellen skal ansees for med bindende virkning for sin egen eiertid at ha frafalt bruksrett i almenningen, er et spørsmaal som ligger utenfor denne sak. De underordnede domstoler har til, at ved det offentliges kjøp i 1883 av en del av gaarden Vestre Helgestad paa Toten til kapellangaard, blev almenningsrett for den kjøpte eiendom frafalt. Disse uttalelser synes at maatte skyldes misforstaaelse, da de fremlagte skylddelingsforretninger bare omhandler, at eiendomsretten i vedkommende almenning blev forbeholdt for den usolgte del av eiendommen. I henhold til det anførte vil appellanten som bruker av den under saken omhandlede eiendom ha almenningsrett i Totens Almenningslodd nr. 4. Høiesterett finner at partene bør bære hver sine omkostninger for alle retter. Den opnevnte sakfører, høiesterettsadvokat Lorentz N. Kvam, har utført sitt hverv forsvarlig. Dommerne Backer, Paulsen, Lie, Bang, Bugge, Andersen, Boye, Hanssen og Næss kommer til samme resultat som de underordnede retter, og vi kan ogsaa for en vesentlig del henholde oss til den begrunnelse de har gitt. Det er visstnok saa, at det i enkelte høiesterettsdommer er antatt, at almenningsrett tillaa bruk, som var utskilt fra almenningsberettigede gaarder, skjønt det ikke var uttrykkelig avtalt, at almenningsrett skulde følge med ( Rt-1923-II 298 flg. og [[Rt-1925-1032]] flg.). Disse avgjørelser bygger imidlertid ikke paa den opfatning, at almenningsrett nødvendigvis maa følge med ved salg av saadanne parseller uten hensyn til partenes vilje. Tvertom synes de uttalelser i voteringene, som berører dette spørsmaal nærmest at forutsette, at der er adgang til ved uttrykkelig avtale at utelukke almenningsretten fra at følge med. At der er adgang til at undta almenningsretten ved salg av parseller av en gaard med almenningsrett, er ogsaa antatt i teorien (se Gjelsvik: Norsk Tingsrett (2. utg.) side 127 og Meinich Olsen: Norsk Almenningsrett side 140-141). Gjelsvik uttaler sig visstnok ikke direkte angaaende spørsmaalet om adgangen til at undta almenningsretten ved parsellsalg, men hans stilling til dette spørsmaal synes ikke at kunne være tvilsom efter hans uttalelse paa det an førte sted om adgang for en eier til ved avtale med almenningsstyret at gi avkall paa den hans gaard til liggende almenningsrett og til at undta almenningsretten ved salg av gaarden. En utelukkelse av adgangen til ved salg av parseller at undta almenningsretten fra at følge med, kan forsaavidt skjønnes alene bygges paa den opfatning, at en avtale herom vil komme i strid med almenningsrettens karakter. Efter vaar mening inneholder imidlertid ikke de rettsregler som gjelder om almenningene tilstrekkelig grunnlag for den setning, at almenningsrett med rettsnødvendighet tilfaller enhver parsell, som utskilles fra en gaard, hvortil der hører almenningsrett. I tilknytning til eldre norske lovbud bestemmes det i N.L. Side:115 3-12-3, at enhver skal nyde seter- og fedrift i den almenning, som ligger til hans bygdelag, og i N.L. 3-12-6, at almenningsskog maa enhver bruke, som bor der, hvor den tilligger av alders tid. Det er almindelig enighet om, at rett til seter og havnegang og rett til hugst i almenning ikke tilkommer enhver, som bor innen den bygd, hvor almenningen ligger, men at disse rettigheter er knyttet til besiddelsen av jordbruk. Derimot kan man baade i litteraturen og i dommer finne enkelte uttalelser, som synes at bygge paa den opfatning, at bruksrett i almenning uten videre skulde til ligge ethvert jordbruk innen den bygd, som almenningen hører til. Disse uttalelser er dog neppe helt bokstavelig ment, og i ethvert fall lar en saadan opfatning sig efter vaar mening ikke forene med den faktisk gjeldende ordning med hensyn til bruksrett i almenning. Det er nemlig slett ikke nogen undtagelsesfri regel, at de gaarder, som har bruksrett i en almenning utgjør en bygd i betydning av et avsluttet administrativt distrikt (prestegjeld, herred, sogn). Begrensningen av kretsen av de bruksberettigede gaarder vil kunne stille sig adskillig forskjellig efter de forskjellige lokale forhold. I almindelighet utgjør visstnok de bruksberettigede gaarder territorialt sett et sammenhengende hele, en bygd eller en «grend». Men selv hvor det er tilfellet, hender det tildels, at der innen bygden eller grenden finnes enkelte gaarder, som ikke har bruksrett i almenningen. Og i enkelte tilfelle er forholdet det, at de bruksberettigede gaarder overhodet ikke ligger samlet, men spredt inne blandt andre gaarder (jfr. [[Rt-1929-817]] flg.). Sikre oplysninger om grunnlaget for de her omhandlede særlige forhold foreligger visstnok ikke, men der synes ikke at være grunn til at betvile, at de henger sammen med bruksutøvelsen. Hvor forholdet er det, at bare en enkelt grend i bygden ansees berettiget eller hvor omvendt en enkelt grend er utelukket fra bruksrett, kan begrensningen kretsen av de bruksberettigede gaarder vanskelig ha noget annet grunnlag enn bruksutøvelsen. Den opfatning at avgjørelsen av spørsmaalet om kretsen av de bruksberettigede vesentlig maa bero paa utøvelsen av almenningsrett fra gammel tid, har da ogsaa funnet uttrykk under voteringen i Høiesterett angaaende tilfelle av denne art (se [[Rt-1918-374]] flg. og [[Rt-1922-335]] flg.). I det tilfelle som er omhandlet i dommen av 1918 var der visstnok tvil om, hvorvidt vedkommende strekning var en almenning eller et almindelig sameie, men dette spørsmaal blev av førstvoterende (som de øvrige sluttet sig til) erklært ikke at være nogen vesentlig betydning for sakens avgjørelse. Almenningsretten har visstnok positiv lovhjemmel, men det kan neppe være tvilsomt, at forholdet her er det, at loven ikke har skapt bruken, men anerkjent en alt foreliggende bruksutøvelse. Det er vel mulig, at de eldste lovbestemmelser i emnet ikke betegnet en avslutning av utviklingen i den forstand, at bruksrett i almenning ikke da lenger kunde erhverves av gaarder, som ikke tidligere hadde utøvet saadan bruk. Men det maa dog ansees sikkert, at utviklingen i denne retning forlengst er avsluttet, saaledes at det ikke vil nytte nu at gjøre krav paa almenningsrett for gaarder, som ikke tidligere har utøvet bruksrett og som av den grunn ikke har Side:116 vært ansett almenningsberettigede (jfr. blandt annet de foran nevnte dommer i [[Rt-1918-374]] flg. og [[Rt-1922-335]] flg.). Nye almenningsberettigede jordbruk kan visstnok fremdeles opstaa som følge av eiendomsdelinger. Men forutsetningen for at de nye bruk som opstaar ved delingen skal faa almenningsrett, maa dog antas at være, at saadan rett tilligger den gaard, som deles. Denne regel er saavidt vites ikke uttrykkelig fastslaatt ved nogen avgjørelse av Høiesterett, men dette skyldes visstnok alene, at der aldri er gjort gjeldende krav paa almenningsrett for bruk, som er utskilt fra en gaard, som ikke hadde almenningsrett. I den i [[Rt-1912-785]] flg. refererte sak synes der overhodet ikke at ha vært tvist om, at vedkommende bruks almenningsrett avhang av, at den eiendom hvorfra det var utskilt hadde almenningsrett. Denne setning laa til grunn for de underordnede retters avgjørelse, idet de fra kjente bruket almenningsrett paa det grunnlag, at saadan rett ikke antokes at tilligge hovedbøllet. Naar Høiesterett kom til et annet resultat, skyldtes det ikke uenighet i den nevnte setning, men at Høiesterett fant at hovedbøllet var almenningsberettiget. (Jfr. ogsaa den i [[Rt-1929-817]] flg. inntatte høiesterettsvotering). De juridiske forfattere synes nærmest at ha ansett den setning, at et nytt bruks almenningsrett er betinget av, at det er utskilt fra en gaard, som selv har almenningsrett, som saa selvfølgelig, at det var unødvendig direkte at uttale den. (Jfr. Gjelsvik: Norsk Tingsrett side 129 og Meinich Olsen: Norsk Almenningsrett side 139.) Flertallet bygger saavidt skjønnes sitt resultat paa den opfatning, at almenningsretten er legal rett for dem, som til enhver tid driver jordbruk innen vedkommende bygdelag, en rett som for den enkelte gaardbruker stiftes umiddelbart i kraft av loven ved hans tiltredelse av eiendommen, uten at han staar i noget rettslig sukcesjonsforhold til den tidligere eier. Det følger allerede av hvad foran er fremholdt, at vi ikke er enig i denne opfatning. Den har efter vaar mening ikke nogen hjemmel i loven, men strider mot en opfatning, som til forskjellige tider har faatt uttrykk i lovgivningen. Den staar tillike i strid med den almindelige opfatning innen den juridiske litteratur. Og den gir anledning til det spørsmaal, om ikke lovgivningen naarsomhelst kan opheve almienningsretten med virkning for fremtidige brukere og eiere. Almenningsretten er visstnok forsaavidt en legal rett, som den er uttrykkelig godkjent av lovgivningen. Derimot er det ikke saa at almenningsretten er en rett, som umiddelbart i kraft av loven tilfaller de personer, som opfyller bestemte i loven angitte betingelser. Reglene i N.L. 3-12-3 og 6 inneholder nemlig ingen bestemt angivelse av hvem der har almenningsrett. Det er paa det rene, at uttrykkene «enhver» og «enhver som bor der» er misvisende, og uttrykket «bøidelaget» inneholder bare en betegnelse paa kretsen av de bruksberettigede, ikke en angivelse av hvem der hører til denne krets. Lovboken henholder sig ikke bare forsaavidt angaar spørsmaalet om hvad der er almenning, men ogsaa forsaavidt angaar spørsmaalet om hvem der er almenningsberettiget til bruken fra gammel tid. Side:117 At almenningsretten er en rett som til ligger vedkommende gaard som er herlighet og følgelig ikke en legal rett for den enkelte gaardbruker er en opfatning som kommer til syne paa forskjellige steder i lovgivningen. Et særlig pregnant uttrykk har den faatt i lovgivningen om matrikuleringen av faste eiendommer. Efter hvad Meinich Olsen oplyser (Norsk Almenningsrett side 68) blev der allerede ved den første almindelige matrikulering tatt hensyn til de enkelte eiendommes herligheter i almenning. I lov angaaende en ny matrikel i Norge av 17 august 1818 §28 blev bruksrett i almenning uttrykkelig betegnet som en herlighet ved en eiendom, hvortil der skulde tas hensyn ved sammenligningen mellem eiendommene. Og denne bestemmelse er uforandret gjentatt i lov om en revisjon av matrikulen av 6 juni 1863 §1. Den opfatning at almenningsretten er en varig herlighet til vedkommende gaard er saavidt vites ogsaa den almindelige i litteraturen. Den finnes ialfall hos flerheten av de forfattere flertallet paaberoper sig. Et særlig skarpt uttrykk har denne opfatning faatt i den av flertallet gjengitte uttalelse av riksarkivar Ebbe Hertzberg. Han betegner her bruksretten i almenning som et nedarvet rettstilbehør til gaardene og som en ukrenkelig rettighet sikret gjennem alders tids bruk. Meinich Olsen uttaler (Norsk Almenningsrett side 164), at det er klart at almenningsrettighetene kan overdras sammen med den bruksberettigede eiendom; de er jo nettop bestemt til at følge eiendommen. Og Gjelsvik betegner paa det av flertallet anførte sted (Norsk Tingsrett (2. utg.) side 126) bruksretten i statsalmenning som en herlighet til gaardene, en herlighet som er bestemt ved lov eller sedvane. Han sier visstnok umiddelbart efterpaa, at almenningsretten, saalenge den bestaar eller ikke hviler, er en legal rett for dem som bruker gaardene til enhver tid. Men denne uttalelse maa sees i forbindelse med fremstillingen paa den følgende side, hvor det læres, at eieren i tilfelle av bortforpaktning kan undta almenningsretten med den virkning; at ingen kan bruke den saalenge forpaktningstiden varer. Herav fremgaar det klart, at det efter Gjelsviks mening er eieren som er den egentlige innehaver av almenningsretten, mens forpakterens (brukerens) adgang til at utøve denne er avledet fra eierens rett. At almenningsretten ikke er en legal rett for den enkelte gaardbruker trer efter vaar mening særlig klart frem ved seterretten. Det er en sikker setning i vaar almenningsrett, at retten til en optatt seter ikke bortfaller ved eierskifte, men følger vedkommende gaard som en varig herlighet, som først ophører ved opgivelse (jfr. lov nr. 5 av 12 mars 1920 §20). At de senere eieres erhvervelse av denne rett beror paa en rettslig sukcesjon, synes ikke at kunne være gjenstand for tvil. Naar flertallet til støtte for den opfatning, at almenningsretten ikke beror paa et sukcesjonsforhold til eldre rettighetshaver paaberoper forholdet ved rydningsplasser i almenning, kan vi ikke være enig heri. Adgangen til at rydde plasser i statsamenninger beror paa en tillatelse fra staten som almenningens eier. Dette har ogsaa faatt sitt uttrykk deri, at der paa rydningsplassene blev utstedt bygselsedler av fogden (N.L. 3-12-4). At der ved bortbygslingen blev tilstaatt rydningsmannen bruksrett i almenningen Side:118 er nogenlunde selvsagt, men denne rett berodde paa en overdragelse fra almenningseieren. Efter de oplysninger som inneholdes i den i [[Rt-1881-705]] refererte sak, synes forholdet at ha vært det, at der i bygselsedlene er inntatt uttrykkelige bestemmelser om hugstrett bygget paa reglene i N.L. 3-14-34. Herved har imidlertid rydningsmannen faatt en rett, som ogsaa i innhold er forskjellig fra den som tilligger de i almenningen bruksberettigede gaarder. Da der ved lov av 6 juli 1905 om forandring av §38 i lov angaaende det beneficerte gods av 20 august 1821 blev aapnet adgang til av statens almenningsgrunn at avhende markstrekninger, som er skikket til rydning eller dyrkning, blev bestemt, at naar avhendelsen skjer til eget gaardsbruk kan der medtas et skogstykke tilstrekkelig til husbehov. Forutsetningen for denne lov er, at der ved salget ikke skal medfølge almindelig bruksrett i almenningen, men alene en begrenset havnerett, hvor salget skjer til eget gaardsbruk. Efter vaar opfatning er saaledes bruksrett i en almenning ikke en rett, som tilfaller ethvert nytt bruk i bygden umiddelbart i kraft av loven, men en rett som i tilfelle har sitt grunnlag i den hovedbøllet tilliggende almenningsrett. Erhvervelse av almenningsrett for det nye bruk maa derfor betegnes som et avledet erhverv, som bygger paa at overdragelsen av det utskilte bruk (som regel) ansees at omfatte ogsaa bruksrett i almenning. Ut fra denne opfatning fremstiller det sig som den naturlige regel, at eieren av en almenningsberettiget gaard har adgang til ved salg av parseller at undta almenningsretten fra at følge med. Og nogen positiv rettsregel, som yder hjemmel for her at konstatere en avvikelse fra hvad der skulde følge av almindelige rettsgrunnsetninger, og gjøre det til en rettsnødvendighet, at almenningsretten fulgte med, har vi ikke kunnet finne. Som en saadan rettsregel kan man ikke anse den regel, at almenningsretten forsaavidt kan undergaa en utvidelse ved deling av en almenningsberettiget gaard, som delene hver for sig faar rett til husbehov og gaardsfornødenhet. Denne regel har medført, at det i almindelighet har vært fordelaktig at la almenningsrett følge med ved salg av parseller, idet selgeren da kunde opnaa en høiere pris, uten at hans egen almenningsrett derved undergikk nogen vesentlig innskrenkning. Saken vil imidlertid forsaavidt kunne stille sig noget anderledes, naar en almenning er blitt saa sterkt optatt, at opstaaen av nye almenningsberettigede bruk vil medføre en innskrenkning i de eldre almenningsberettigede gaarders adgang til at faa sitt behov fyldestgjort. Efter hvad der maa ansees fastslaatt er forholdet iøvrig ikke det, at ethvert bruk, som utskilles fra en almenningsberettiget gaard faar almenningsrett, naar intet annet er avtalt. Betingelsen er at det nye bruk er av den størrelse og art, at det kan betegnes som et jordbruk. Eieren av en almenningsberettiget gaard har saaledes under enhver omstendighet adgang til at hindre, at fraskilte parseller faar almenningsrett ved at begrense parsellenes størrelse. Ut fra et lovgivningspolitisk standpunkt synes det imidlertid ikke at være synderlig grunn til at hindre eieren i at selge ogsaa parseller av saadan størrelse, at de maa betegnes som jordbruk, uten almenningsrett til kjøpere, for hvem det er om at gjøre at faa Side:119 saavidt store bruk, og som intet har imot at almenningsretten undtas. Med hensyn til sakførselen er vi enige med flertallet. Dom: Henrik Heiberg har som bruker av gnr 60 bnr 7 i Østre Toten bruksrett i Østre Totens almenningslodd nr. 4. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Høiesterettsadvokat Lorentz N. Kvams salær av statskassen for utførelsen av saken for Højesterett fastsettes til kr. 800. Av underrettens dom: Høsten 1925 søkte Henrik Heiberg som eier av bruket Elvesletten, gnr 60, bnr 7 av Østre Toten av skyld mark 0,99 om almenningsrett i Østre Totens almenningslod nr. 4, i hvilken anledning almenningsstyret i møte den 14 november s.a. fattet saadan beslutning: «Ifølge overenskomst av 11 mars 1909 kan almenningsrett ikke tildeles denne eiendom.» Den nevnte overenskomst, der forøvrig er datert juli 1908, men tinglest 11 mars 1909, og som er underskrevet av eierne av 115 almenningsberettigede eiendommer, er saalydende: «Det har vist sig at antallet av bruksberettigede i almenningslod nr. 4 i Østre Toten i den senere tid har steget betydelig og at behovet for aavirke som følge derav har tiltatt i en betenkelig grad. Skal det fortsette paa samme maate er det fare for, at de nuværende loddeiere med tiden ikke vil kunne erholde det fornødne til sine bruk, likesom eiendomsretten selvfølgelig vil bli verdiløs. Til forebyggelse derav er undertegnede bruks- og eiendomsberettigede i nevnte lodd blitt enige om og forplikter oss herved til for fremtiden ikke at selge parseller av nedennevnte vaare eiendommer uten med det uttrykkelige forbehold, at der med parsellen hverken skal følge bruks- eller eiendomsrett i almindingen. Denne overenskomst bliver at tinglæse som heftelse paa nævnte vore eiendomme. Østre Toten i juli 1908.» Elvesletten er ved skylddelingsforretning av 3 februar 1906 fraskilt Balke, gnr 60, bnr 1, hvis eier er blandt underskriverne av den ovenfor citerte overenskomst, og er skjøte paa eiendommen til Martin Olsen Galgerud tinglest 1 september 1908, i hvilket skjøte er anført; «Med parsellen følger ikke eiendoms- og bruksrett i almenningen». Eiendommen blev solgt ved tvangsauksjon høsten 1923, og har Heiberg senere kjøpt eiendommen av den hvis atiksjonsbud blev approbert, uten at skjøte ennu er utstedt til Heiberg. Heiberg mener, at overenskomsten av 1908 er uforpliktende og uforbindende og likeledes at det foran citerte forbehold i skjøtet er uforbindende for ham. - - - Retten skal bemerke, at den, forsaavidt eiendomsretten til almenninger angaar, anser det for ganske utvilsomt at citanten ikke kan tilkjennes saadan. I kongelig skjøte av 26 juni 1805, tinglest 25 september s.a., hvorav avskrift er fremlagt under saken, er eiendomsretten til almenningen overdradd til eierne av de i kjøpet deltagende eiendommer, og finnes der i panteregistret i den efterfrågende tid tinglest en mengde skjøter paa andele i de forskjellige almenningslodder. Retten anser det her anførte tilstrekkelig til at godtgjøre, at det intet er til hinder for at overdra eiendomsretten til andel i almenningen, og maa det da ogsaa være adgang til at undta saadan ved salg av parsell fra almenningsberettiget eiendom. - - - Forsaavidt bruksretten angaar maa imidlertid retten erkjenne, at Side:120 spørsmaalet stiller sig ialfall adskillig mer komplicert. Bruksretten i almenningen er formentlig av en langt, langt tidligere oprinnelse enn det forannevnte kongelige skjøte av 1805, ja saa tidlig at man ikke vet noget sikkert angaaende dens oprinnelse. - - - Bruksretten i almenning er visstnok en legal rett uløselig knyttet til den bruksberettigede eiendom i den forstand, at bruksretten ikke kan overdras eller selges særskilt. Derimot har retten hverken i loven eller i almenningsrettens vesen og formaal kunnet finne støtte for den opfatning at almenningsretten skulde være uløselig knyttet til vedkommende eiendom i den forstand, at den enn ikke ved frafallelse av eieren skulde kunne skilles fra eiendommen, Det forekommer retten ikke synderlig tvilsomt, at man ikke uten positiv lovbestemmelse kan være berettiget til at statuere noget saadant. - - - Endelig skal anføres et forhold som har veiet meget sterkt for retten ved sakens avgjørelse, nemlig det, at citanten, saavidt skjønnes, vilde faa omenn ikke en ugrunnet berikelse, saa ialfall en økonomisk verdi, som det intet var betalt for, om han i dette tilfelle skulde bli kjent bruksberettiget i almenningen. - - - Th. Backe. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
