Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Ved Oslo byretts dom av 29 juni 1927 blev kjent for rett: «Finansdepartementet bør for Det Bergenske Dampskibsselskaps tiltale i denne sak fri at være. Sakens omkostninger opheves.» Side:191 Selskapet har innanket dommen for Høiesterett med saadan paastand: «At innstevnte tilpliktes at betale appellantskapet prinsipalt: kr. 512.288, subsidiært: det beløp der fremkommer som for meget erlagt krigskonjunkturskatt for inntektsaarene 1917, 1918 og 1919 efter ny ligning foretatt saaledes som denne efter rettens avgjørelse rettelig burde ha vært utført, i begge tilfelle med 6 pct. renter av beløpet fra 30 august 1921 og tilstrekkelige saksomkostninger for byretten og Høiesterett.» Finansdepartementet har paastaatt sig frifunnet og appellantskapet tilpliktet at utrede saksomkostninger, herunder salær til regjeringsadvokaten. Om sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henviser man till byrettens domsgrunner. Appellantskapet har for alle tilfelles skyld erhvervet Justisdepartementets bevilling til for Høiesterett at fremsette innsigelse om, at det i Finansdepartementets skrivelse til Norges Rederforbund av 18 desember 1919 gitte tilsagn om at beriktige krigskonjunkturskatt, som innbetales under forbehold, er bindende ogsaa i forhold til Det Bergenske Dampskibsselskap som medlem av Norges Rederforbund. Innsigelsen, som blev gjort gjeldende allerede for byretten, er nemlig ikke anderledes berørt i dennes dom enn ved anførslen om, at kvitteringen for selskapets krigskonjunkturskatt for 1919 blev gitt saadan paategning: «Betalt under forbehold. Bergens Skattefogedembede», hvorefter det tilføies i dommen: Nogen spesiell angivelse av, hvortil der siktedes med forbeholdet, fremkom ikke. I forbindelse med denne sin innsigelse har appellanten for Høiesterett fremlagt avskrift av en rekke skrivelser vekslet mellem Finansdepartementet og Norges Rederforbund i aarene 1916-1922, samt en del numre av sistnevntes medlemsblad. Høiesterett kommer til samme resultat som byretten undtagen forsaavidt angaar ligningen for 1919. Det er paa det rene at de i saken omhandlede skattebeløp blev innbetalt i henhold til og paa grunnlag av den i lov av 4 mai 1917 foreskrevne foreløbige ligning (lovens §2 jfr. §8), altsaa innbetalt paa et tidspunkt, da der overhodet ikke var adgang til at erholde oplysninger om hvorledes ligningen var fremkommet eller til at klage over denne. Under saadanne forhold at tillegge innbetalingen endelig karakter eller med andre ord kreve forbehold fra den skattepliktiges side ved innbetalingen som betingelse for tilbakesøkningsrett ansees uhjemlet. Derimot antas innstevnte at maatte gis medhold i at appellanten, efterat ligningsinstansenes behandling av hans skatteforhold var avsluttet, hadde vært forpliktet til at ta affære innen rimelig tid, om han ansaa ligningen ulovlig og vilde søke denne rokket. Tok ikke appellanten affære innen rimelig tid maatte innstevnte være berettiget til deri at legge, at appellanten om ikke nettop godkjente, saa ialfall akkviescerte ved ligninge. En rett til at forholde sig passiv uten annen begrensning enn den der følger av de almindelige foreldelsesregler vil de efter Høiesteretts opfatning, Side:192 saaledes som ogsaa antatt av byretten være stridende mot skattereglenes vesen og formaal. Jfr. Høiesteretts tidligere dommer angaaende tilbakesøkning av betalt skatt og de almindelige betraktninger hvorpaa disse dommer hviler. Først ved forliksklage datert 25 august 1921, forkynt 31 samme maaned, fremsatte appellanten krav mot innstevnte i anledning av de avsluttede ligninger. Denne klage blev ikke iretteført, men forholdet blev allikevel holdt i live derved, at innstevnte efter henstilling fra appellanten ved skrivelse av 18 september 1922 gikk med paa at motta søksmaal innen en frist av to maaneder efter at Høiesteretts dom blev avsagt i den verserende Garonne-sak. Den iretteførte forliksklage ligger innenfor denne frist, og ved spørsmaalet om appellanten har vært ute i tide med sitt krav, maa derfor forliksklagen av august 1921 legges til grunn. Høiesterett finner at en rimelig frist dengang allerede var oversittet forsaavidt angaar ligningene for 1917 og 1918. Hvad 1917 angaar forelaa ligningen avsluttet allerede ved ligningsraadets endelige behandling, idet raadets avgjørelse ikke blev paanket til ankenevnden. For 1918 blev ankenevndens avgjørelse efter appellantens oplysning meddelt appellanten ved skrivelse av 30 juli 1920. Selv om man ikke som byretten tillegger det nogen selvstendig betydning, at appellanten undlot at ta forbehold ved skatterefusjonsutbetalingen av 18 september 1920, hadde appellanten ialfall ingen rimelig grunn til at forholde sig passiv helt til august 1921. I en annen stilling staar forholdet med hensyn til ligningen for 1919. Her forelaa ankenevndens avgjørelse først meddelt appellanten ved skrivelse av 17 juli 1921 med derpaa følgende skatterefusjon av 15 august 1921. Paatalen gjennem forliksklagen samme maaned maa her ansees betimelig iverksatt, idet man som det fremgaar av det foran anførte vedrørende 1918 ikke tillegger undlatelsen av at ta forbehold ved skatterefusjonen den 15 august nogen betydning. Efter det anførte blir det saaledes unødvendig at gaa inn paa spørsmaalet om ikke ligningen for 1919 inntar en særstilling allerede som følge av Finansdepartementets skrivelse av 18 desember 1919 til Norges Rederforbund i forbindelse med det forbehold appellanten tok overfor skattefogden ved innbetalingen av skatten for 1919. Hvad selve ligningen for 1919 angaar, er det paa det rene, at den ikke er overensstemmende med den rettsopfatning, som er fastslaatt som den rette ved Garonne-dommen, Rt-1923-II 92, jfr. Kielland-dommen [[Rt-1924-1141]], idet ligningen har krigskonjunkturbeskattet ogsaa normal avkastning av kapital, som appellanten hadde innvundet ved aarets begynnelse. Appellanten har regnet ut hvad han efter sin mening har betalt for meget i skatt og nedlagt prinsipal paastand paa tilbakebetaling overensstemmende hermed. Beregningen er imidlertid bestridt av innstevnte, og forholdet finnes derfor at maatte reguleres ved ny ligning. Innstevnte har ikke nedlagt innsigelse mot at svare processrente allerede fra den første forliksklage av, men alene fremhevet at der efter innstevntes mening ikke er føie til at forhøie processrenten til 6 pct. Side:193 Sakens omkostninger finnes at burde opheves. Dommerne Alten og Lie stemmer for stadfestelse av byrettens dom og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse. Ved en rekke tidligere høiesterettsdommer er det avgjort, at krav paa tilbakebetaling av skatt, ut over hvad der maatte følge av ligningsmyndighetenes klagebehandling, er betinget av, at der ved innbetalingen av skattebeløpet er tatt fornødent forbehold overfor skattemyndighetene, se særlig [[Rt-1927-237]], [[Rt-1927-814]] og [[Rt-1927-1052]]; jfr. ogsaa [[Rt-1928-34]]. Om innbetalingen er foretatt før eller efter at ligningen er blitt endelig avgjort av ligningsmyndighetene, er i denne henseende ikke tillagt betydning. Ved den foreløbige utligning av krigskonjunkturskatt blev der imidlertid ikke gitt den skattepliktige oplysninger som kunde danne grunnlag for et forbehold overfor ligningens lovlighet i bestemte henseender. De almindelige forbehold som Bergenske Dampskibsselskap tok ved innbetalingen efter den foreløbige ligning for inntektsaarene 1917 og 1919 antas derfor at ha vært baade overflødige og efter sitt innhold utilstrekkelige; jfr. [[Rt-1928-579]]. Det riktige antas at være med byretten at legge den avgjørende vekt paa, at spesifisert forbehold ikke blev tatt paa det tidspunkt, da den foreløbige innbetaling blev definitiv, altsaa for 1917 innen utløpet av klagefristen for den endelige ligning, og for 1918 og 1919 da avregning blev foretatt efter den endelige ligning. Dom: Finansdepartementet betaler til Det Bergenske Dampskibsselskap det beløp der fremkommer som for meget erlagt krigskonjunkturskatt for 1919 efter ny ligning, hvorunder normal avkastning av den ved begynnelsen av aaret innvunne kapital ikke ansees som merinntekt innvunnet ved krigskonjunktur. Av beløpet svares 6 av hundrede i aarlig rente fra 30 august 1921 til betaling skjer. Forøvrig frifinnes Finansdepartementet. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Av byrettens dom: Det Bergenske Dampskibsselskap blev for inntektsaaret 1917 ilagt krigskonjunkturskatt til staten efter en antatt inntektsstigning kr. 5.730 000, for 1918 efter kr. 5.800.000 og for 1919 efter kr. 6.550 000. Skattene for de nevnte aar blev betalt henholdsvis 2 september 1918, 18 august 1919 og 1 september 1920. Ved beregningen av krigskonjunkturgevinsten blev ogsa medtatt inntekten av den pr. begynnelsen av hvert av aarene oplagte del av tidligere krigskonjunkturgevinst.E av 2 oktober 1923 i den saakalte «Garonne-sak» ( Rt-1923-II 92) var avgjort, at renteavkastning av tidligere krigskonjunkturbeskattede inntektsbeløp ikke kan krigskonjunkturbeskattes, har selskapet ved stevning, iretteført 1 desember 1923, saksøkt Finansdepartementet til refusjon av de efter «Garonne-dommen» angivelig formeget ilignede skatter. - - - Det første spørsmaal, som maa løses i nærværende sak, vil efter dette bli, om der i forbindelse med de stedfunne skatteopgjør kan sies at foreligge fornødent forbehold om at faa ligningene prøvet ved domstolene. Det bemerkes i denne forbindelse, at et forbehold eller en protest nedlagt overfor Side:194 ligningsmyndighetene ikke antas at kunne tillegges rettsvirkning som forbehold tatt ved skattenes betaling, idet ligningsmyndighetene intet har med skattenes inndrivelse eller innbetaling at gjøre. Før innbetalingen av skatten for 1917 sendte Bergenske til skattefogden i Bergen en skrivelse av 2 august 1918 saalydende: «Den oss ilignede skatt til staten paa inntektsstigning som følge av krigskonjunktur for budgettaaret 1917-1918 paa grunnlag av inntektsaaret 1917 vil av oss bli innbetalt til rett tid med 1.694.625 kroner overensstemmende med den oss tilstillede skatteseddel, men det skjer uten derved at godkjenne ligningen som riktig og med forbehold om senere at faa tilbakebetalt mulig for meget innbetalt, idet vi mener, at skatten av flere grunner skal nedsettes. Vi forbeholder oss derfor, at skatten senere blir omberegnet og ligningsansettelsen revidert og avgjort overensstemmende med de endelige avgjørelser, der maatte bli truffet av ankenevnden eller av domstolen eller av administrasjonen.» Derefter blev skatten ordnet den 2 september 1918 og forliksklage uttatt 30 august 1921 samt henvist til retten 5 september s.a. Denne klage, som tillike omfattet skattene for 1918 og 1919, blev ikke forfulgt, idet Bergenske ved skrivelse av 11 september 1922 isteden anmodet finansdepartementet om at vedta, at selskapet ikke skulde bli møtt med preskripsjonsinnsigelse, forsaavidt det maatte anlegge sak til tilbakesøkning av skattene innen en frist av 2 maneder efter at høiesterettsdom i «Garonnesaken» var blitt avsagt. Dette gikk departementet med paa i en skrivelse av 18 s. m. Det er oplyst i saken (av citantskapet), at skattesedlen bar saadan paategning: «Efter foreløbig ligning. Ingen adgang til klage eller anledning til at erholde oplysninger før den endelige foreligger.» Efter denne paategning maa forbeholdet i skrivelsen av 2 august 1918 stille sig naturlig som et forbehold om at faa ligningen prøvet, naar det endelige resultat maatte foreligge, og det kan ikke antas, at selskapet ved en lojal innbetaling - med eller uten forbehold - efter den foreløbige ligning derved har godkjent denne, saaledes at selskapet skulde være avskaaret fra at faa den endelige ligning undergitt fornøden prøvelse av de overordnede ligningsmyndigheter eller av domstolene. Efter at ligningen var blitt stadfestet stiller imidlertid saken sig anderled efter den endelige ligning fremdeles ønsket at prøve ligningen - ha paaklaget denne overensstemmende med reglene i lovene av 4 mai 1917, samt om klage ikke var blitt imøtekommet, ha anlagt sak. Naar selskapet efter den stedfunne innbetaling i henhold til den foreløbige ligning lar klagefristene for den endelige utløpe uten at foreta sig noget, maa det offentlige være berettiget til deri at se et tilkjennegivende av, at ligningen er godkjent, saaledes at det nevnte forbehold ikke lenger kan tillegges nogen betydning, saa meget mere som forbeholdet ikke spesielt henviser til «Garonne-dommen». Dette standpunkt antas ogsaa at stemme best overens med vaare skatteloves system. Reglene om klagefrister, betalingsfrister og betaling i det hele synes nemlig at være bygget paa den forutsetning, at det er av vesentlig betydning for det offentlige at faa - saavidt mulig - hurtig avgjort, hvilke skatteinntekter der kan regnes med for det aar, hvis utgifter skattene er bestemt til at dekke. Naar loven har søkt at sikre sig en saadan hurtig behandling og avslutning av skatteforholdene, vilde det ogsaa i det foreliggende tilfelle være litet rimelig, om en skattyder skulde kunne holde aapent for sig - uten annen begrensning enn foreldelsesreglene Side:195 - retten til at faa prøvet ligningens lovlighet. Som betingelse for en saadan adgang maatte ialfall opstilles, at den endelige ligning i rette tid var paaklaget eller forbehold om søksmaal tatt før klagefristens utløp, eller at en klage ikke var tatt tilfølge og søksmaal reist paa grunnlag herav. Selskapet antas saaledes ikke at være berettiget til nogen prøvelse for domstolene av skatten for 1917. Krigskonjunkturskatten for 1918 blev innbetalt efter den foreløbige ligning 18 august 1919 uten forbehold, men ligningen blev paaklaget til ankenevnden, som nedsatte skatten med kr. 35.000, hvilket beløp blev tilbakekalt 18 september 1920. Ved mottagelsen av denne avregning - ved hvilken selskapet maa forutsettes at ha hatt full rede paa, hvordan resultatet var fremkommet - blev intetsomhelst forbehold tatt om ligningens videre prøvelse for retten. Efter min opfatning maa dette bli at sidestille med en innbetaling uten forbehold, hvorved ogsaa denne ligning maa bli avskaaret fra videre prøvelse ved domstolene. Krigskonjunkturskatten for 1919 forfalt efter den foreløbige ligning 18 august 1920 og blev innbetalt 18 september s.a., idet kvitteringen blev gift saadan paategning: «Betalt under forbehold. Bergens skattefogedembede». Nogen spesiell angivelse av, hvortil der siktedes med forbeholdet, fremkom ikke. Ligningen blev paaklaget og nedsatt av ankenevnden fra kr. 6.600.000 til kr. 6.550 000, hvorefter det dertil svarende skattebeløp kr. 17.500 blev tilbakebetalt 15 august 1921. Ved denne avregning blev ikke noget forbehold tatt, hvorfor det samme maa gjelde som ovenfor anført vedkommende skatten for 1918. En av Finansdepartementet i skrivelse av 8 mai 1922 avgitt uttalelse (som forøvrig senere er tatt tilbake) - om at en skattyder ved innbetaling av et skattebeløp ikke derved antas at avskjære sig adgangen til at faa ligningen undergitt rettslig prøvelse - kan ikke tillegges nogen betydning for nærværende sak, da skrivelsen er avgitt efter at selskapet hadde ordnet sine skatter. - - - Andreas Mohr. I det vesentlige og resultatet enig. Theodor Petersen. M. Ebbell. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
