Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Den 1 september 1927 blev i denne sak av byfogden i Haugesund avsagt dom, hvorved saaledes blev kjent for rett: «Innstevnte Haugesunds Kreditbank bør til citantskapet Jacob Ringens konkursbo betale kr. 26.822,31 med 6 pct. aarlig rente av kr. 15.000 fra 9. april 1921 og 6 pct. aarlig rente av kr 11.822,31 fra 30 april 1921 til betaling skjer, og i saksomkostninger kr. 300». Ved Bergens overretts dom av 15 september 1930 blev derimot kjent for rett: «Appellantskapet Haugesunds Kreditbank A/S udner offentlig administrasjon bør for innstevnte J. Ringens konkursbos tiltale i denne sak fri at være. Saksomkostningene oppheves for begge retter». Et av rettens medlemmer stemte for stadfestelse av unerettens dom og konkursboets tilkjennelse av saksomkostninger for overetten med 500 kroner. Overrettens dom er av J. Ringens konkursbo paaanket til Høiesterett, hvor boet har nedlagt saadan paastand: «1. At overrettens dom underkjennes, og at underrettens dom stadfestes. 2. At Ringens konkursbo tilkjennes hos Haugesunds Kreditbanak A/S i likvidasjon under offentlig administrasjon saksomkostninger for alle retter som massekrav» Innstevnte, Haugesunds Kreditbank i likvidasjon under offentlig afministrasjon har nedlagt saadan paastand: «1. Prinsipalt: At overrettens dom stadfestes. 2. Subsidiært: At J. Ringens konkursbo kjennes dividendeberettiget i Haugesunds Kreditbank i likvidasjon under offentlig administrasjon for a) prinsipalt kr. 11.822,31 med 6 pct renter derav fra 30. april 1921 til 28. januar 1926 og almindelig rente i Haugesund paa sparevilkaar fra sistnevnte datum til 1. ami 1928, b) subsidiært kr 26.822,31 med 6 pct. rente henholdsvis av kr 15.000 fra 9 april 1921 og av kr 11.822,31 fra 30 april 1921 til 28 januar 1926 og almindelig rente i Haugesud paa Side:1266 sparevilkaar fra sistnevnte datum til 1 mai 1928. 3. I alle tilfelle: At banken hos konkursboet tilkjennes sakens omkostninger for alle retter». Om det nærmere saksforhold henvises til de underordnede retters domsgrunner. For Høiesterett er fremlagt en del nye dokumenter, bl.a. skrivelse fra statsautorisert revisor Falnes av 1 august 1932. Falnes anfører i denne skrivelse at det fremgaar av bilag til anmeldelse i Ringens konkursbo, at de fleste av A/S Trælasts papirer for hvilke Ringen stod som kausjonist for et beløp paa kr. 4.600.129.89 + renter, var misligholdt allerede i 1920. Ogsaa en stor del av Ringens øvrige kausjonsansvar maa, sier an, antas at ha vært effektiv i begynnelsen av 1921. Efter revisors mening var Ringen haabløst insolvent allerede i 1920, hvilket Ringen ogsaa selv bør ha forstaatt i det øieblikk de veldige ansvar for A/S Trælast blev gjort gjeldende mot ham. Revisor tilføier videre at det resultat hvortil han er kommet angaaende Ringens stilling i april 1921, nemlig en underbalanse paa vel 4 millioner kroner snarere maa antas at være for gunstig enn for daarlig i forhold til en nøktern og fullstendig status optatt paa det tidspunkt. Høiesterett kommer til samme resultat som underretten og det dissenterende medlem av overretten. Det maa ansees paa det rene at Ringen var insolvent da han foretok de to i saken omhandlede transaksjoner. Man maa ogsaa efter det foreliggende gaa ut fra at baade Ringen selv og banken ialfall har ansett det overveiende sannsynlig, at der forelaa insolvens, og at de begge har optraadt som skjedd med insolvensen for øie. Herom kan man i alt vesentlig tiltre hvad underretten og det dissenterende medlem av overretten har anført. Det fremgaar ogsaa av Ringens vidneforklaring at han næret betenkeligheter ved at innlate sig paa de to transaksjoner, hvorfor han ved anledningen like overfor bankens henstilling i saa henseende tok uttrykkelig forbehold om, at banken skulde gaa med paa at gjøre transaksjonen om igjen, hvis der fra noget hold skulde bli gjort innsigelser mot samme. Ringen kan ikke huske om der fra banken blev svart noget til dette hans forbehold. Høiesterett er enig med overretten i at en fordringshaver i almindelighet kan rettsgyldig motta betaling av forfallen gjeld, uansett om han vet at skyldneren derved forfordeler sine kreditorer, da man ingen plikt har til at undlate at forfølge sin rett, fordi medkontrahenten er blitt insolvent. Ved Høiesteretts dom i [[Rt-1926-657]] er det ogsaa avgjort, at en kreditor i almindeligbet har rett til at skride til tvangsforføining for sin fordring, selv om han maatte skjønne at debitor var insolvent. I nærværende tilfelle foreligger imidlertid saadanne særegne omstendigheter at de stedfunne transaksjoner antas at maatte omstøtes like overfor banken. Efter det oplyste er det banken som har positivt tilskyndet Ringen til at foreta salget av villaen og motorbaaten for derigjennem at skaffe banken delvis dekning for dens krav. Herved vilde saaledes banken opnaa en særfordel, hvilket efter Ringens stilling maatte presumeres at ville gaa ut over hans andre kreditorer. Efter Ringens forklaring hadde banken dengang bragt i erfaring, at han ennu hadde ubeheftet nevnte aktiva, mens Side:1267 praktisk talt alt hvad han ellers eiet var deponert, og disse aktiva søkte derfor banken at bevege Ringen til at utnytte til fordel for banken. At Ringen maatte skjønne at han tilsidesatte sin plikt overfor de øvrige kreditorer ved at efterkomme bankens henstilling og saaledes gjorde sig skyldig i rettsstridig forhold, synes ikke tvilsomt. Men naar banken har paavirket Ringen til at avslutte de rettshandler hvorved hans andre kreditorer led skade, hvilket ogsaa banken maatte skjønne at sannsynligheten talte for, saa finnes banken ved denne sin positive medvirkning ogsaa for sitt vedkommende at ha optraadt rettsstridig, kfr. hermed Getz bohandling i [[Rt-1881-216]]. Hvad villaen angaar er det ogsaa grunn til at anta at den er solgt til underpris. Det er saaledes oplyst at Ringen i sitt aarsregnskap pr. 31 desember 1920 hadde opført villaen i ca. 31.000 kroner, mens hans hustru 9 april 1921 kun betalte 15.000 kroner for den, og saavidt sees har der ikke da vært gjort noget forsøk paa at selge den til andre. Naar salget skjedde rent underhaanden til Ringens hustru maa formodningen være for, at baade Ringen og banken dengang ønsket at ikke andre kreditorer skulde bli bekjent hermed. Det er ogsaa betegnende i saa henseende at banken ikke selv optraadte som direkte kontrahent ved salget til den av motorbaaten, men lot sin sakfører pr. kommisjon kjøpe baten av Ringen. Man henviser iøvrig til, hvad motorbaaten angaar, at det her foreligger en datio in solutum. Banken selv hadde ingen bruk for baaten, hvorimot den kun avsluttet handelen for derved at faa betaling. Høiesterett finner efter det anførte at den til banken stedfunne innbetaling for villaen og motorbaaten maa bli at omstøte paa grunn av Ringens og bankens nevnte rettsstridige forhold. Det blir da unødig at inngaa paa om omstøtelse, forsaavidt salgssummen for motorbaaten angaar, kunde skje i medfør av konkurslovens §44. Naar man saaledes er kommet til resultat som nevnt uten hensyn til konkurslovens spesielle bestemmelser om omstøtelse, er man enig med underretten i at preskripsjonsfristen i konkurslovens §49 ikke kommer til anvendelse. Underrettens dom vil efter dette bli at stadfeste alene med den endring som er en følge av at banken gikk under administrasjon 28 januar 1926 og i likvidasjon 1 mai 1928. Det blir saaledes bankens subsidiære paastand post b som blir domsutslaget. Like overfor bankens subsidiære paastand angaaende renter paa sparevilkaar har konkursboet henvist til at banken ikke har kontrapaaanket, men da banken blev frifunnet ved overrettens dom hadde banken ingen grunn til kontrapaaanke. Sakens omkostninger finnes banken at burde tilsvare ogsaa for overretten og Høiesterett, for begge disse retter som massekrav, hvilket ogsaa banken er enig i hvis konkursboet skal tilkjennes omkostninger ved disse retter. Dom: J. Ringens konkursbo kjennes berettiget til dividende i Haugesands Kreditbank A/S's likvidasjonsbo av det i byrettens dom nevnte beløp kr. 26.822,31 med 6 av hundre i aarlig rente av kr. 15.000 fra 9 april 1921 og av kr. 11.822,31 fra 30 april 1921 Side:1268 til 28 januar 1926 og almindelig rente i Haugesund paa sparevilkaar fra sistnevnte datum til 1 mai 1928 og kr. 300 i saksomkostninger for underretten. I saksomkostninger for overretten og Høiesterett betaler Haugesunds Kreditbank A/S's likvidasjonsbo til J. Ringens konkursbo kr. 1.200 som massekrav. Av overrettens dom: - - - Sakens gjenstand og nærmere omstendigheter fremgaar av underrettens dom, hvortil jeg i alt vesentlig og i konklusjonen finner at kunne slutte mig - med tilleggelse av omkostninger ogsaa for overretten. Jeg skal tilføie, at naar underretten paa dommens første side uttaler, at Ringen solgte sin villa til sin hustru «efter sterkt press fra Haugesunds Kreditbank osv.», saa finner jeg dette forsaavidt riktig til tross for vidnet Ringens mere forbeholdne uttalelse, idet vidnets uttalelser paa side 66 maa fortolkes saaledes. Naar banken som her - overfor en saapas stor kunde og stor forretningsmann - gaar saa haardt paa for å fremtvinge saa tvilsomme transaksjoner som de her i saken omhandlede og for saavidt minimale beløp (i dette forhold) - saa kan jeg ikke deri legge annet en at banken maa ha vært vitende om sin debitors særdeles utsatte stilling og utvilsomme insolvens, hvor det har gjeldt for banken at redde stumpene. Der er paa begge sider prosedert endel paa krav og hvor meget appellanten har kjent til av Ringens forhold - kausjonansvar osv. Jeg finner det ikke nødvendig at gaa dypere inn herpaa enn underrettten. Banken har utvilsomt - efter sin fremgangsmaate at dømme - kjent nok. Bankchef Kaltenborns manglende erindring som vidne om disse forhold legger jeg mindre brett paa; det er et fellestrekk for alle jobbetidens bankchefer, at de nu saa lenge efter ikke kan erindre omtrent noget av datidens store transaksjoner. De arbeidet da til dels under et nervøst press, som man idag har vanskelig for at erindre og sette sig inn i. - - - Bernhard Getz. Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Da motorbaaten som værende under 25 tonns maa betraktes som løsøre, antar jeg, at eiendomsretten maa ansees overgaatt til Kreditbanken ved kjøpekontraktens avslutning den 19 april 1921, altsaa mere enn 8 uker før konkursen, og det uten hensyn til at verdien først senere krediteres Ringen, og at innstevnte derfor ikke kan omstøte overdragelsen eller kreve erstatning med hjemmel av konkurslovens §44a. Saken staar derfor i samme stilling for motorbaatens og for kjøpesummen for den faste eiendoms vedkommende. Underretten har bygget sin avgjørelse paa den betraktning, at den fordringshaver, som vitende om skyldnerens insolvens bevirker, at skyldneren yder fordringshaveren betaling av forfallen gjeld og derved forfordeler sine øvrige fordringshavere, handler rettsstridig, hvad der ogsaa antas av Hagerup i hans skrift om konkurs. Riktigheten av denne setning i dens almindelighet kan ikke medgis. Konkurslovens §5 synes klart at vise, at en fordringshaver med forfallen fordring kan forlange betaling av sin insolvente skyldner og det med anvendelse av det sterkeste press, som loven kjenner. At bestemmelsen i konkurslovens §5 er gitt med insolvente skyldnere for øie, synes selvsagt. Skulde en fordringshaver ikke kunne motta betaling av forfallen gjeld hos sin skyldner uten hensyn til, om denne derved forfordelte sine øvrige fordringshavere, vilde fordringshaveren kunne staa ganske hjelpeløs, ti han vil, naar skyldneren tilbyr betaling, ikke kunne avholde Side:1269 eksekusjon hos ham og visselig heller ikke kunne faa hans bo under konkursbehandling. Jeg henviser om dette spørsmaal til nærværende overretts dom av 31 mai 1926 i sak nr. 38 - 1925, Egersunds Landsogns Sparebank mot N. Hegdals konkursbo, der angaar et likeartet tilfelle, og til høiesterettsdom i [[Rt-1926-657]], der vel ikke angaar et helt likeartet tilfelle, men som dog synes avgjørende for riktigheten av det her antatte. Selv under forutsetning av, at Kreditbankens vedkommende forstod, at Ringen ved heromhandlede transaksjoner forfordelte sine øvrige kreditorer, antar jeg følgelig, at Kreditbanken ikke er erstatningspliktig, med mindre der kan paavises særlige omstendigheter som kan begrunne erstatningsplikt. Om en saadan omstendighet kunde der være tale, hvis forholdet hadde vært det, at Ringen hadde hatt til hensikt at overlevere sitt bo til konkursbehandling, og at Kreditbanken hadde formaadd ham til at undlate dette. Der foreligger imidlertid i saken ingen antydning til noget saadant. Vel uttalte Ringen ved anledningen betenkeligheter ved at innlate sig paa disse transaksjoner, men disse betenkeligheter synes kun at skyldes hensynet til Haugesunds Privatbank, som synes at ha hatt Ringen i sin makt. Og naar det ved anledningen av Kreditbankens vedkommende blev svart Ringen, at man trodde der ikke kunde være noget til hinder for at han efterkom bankens henstilling, synes det ikke berettiget at slutte, at man har villet forestille Ringen, at der intet kunde være til hinder for, at han forfordelte sine kreditorer. Av bankchef Kaltenborns forklaring fremgaar det, at grunnen til at Kreditbanken forlangte heromhandlede avbetalinger, var at Ringen en tid forut hadde gitt Privatbanken sikkerhet. Det synes altsaa som om Kreditbanken har fryktet for at bli forfordelt. Appellantskapet har ganske visst ikke gitt nogen fyldestgjørende forklaring paa, at sakfører Caspersen optraadte som kjøper av motorbaaten. Under hensyn til at innstevnte har latt gaa flere aar, før sak reistes, finner jeg imidlertid, at der ingen vekt kan legges paa denne omstendighet. De foretatte avbetalinger gjaldt kun renter og var i forhold til størrelsen av Ringens gjeld av bagatellmessig betydning for hans uprioriterte kreditorer. Det har senere vist sig, at avbetalingene har betydning for de prioriterte kreditorer og kun for disse. Paa omhandlede tid har imidlertid Kreditbanken - eftet hvad der foreligger - neppe forstaatt, at Ringens stilling var saa slett, omenn banken maa ha forstaatt at hans stilling var vanskelig. - - - Karl Iversen. I det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende. B. Nergaard. Av underrettens dom: - - - Sakens sammenheng er efter stevningen følgende: Under 20 juni 1921 blev skibsreder Jacob Ringens bo begjært tatt under skifterettens behandling som konkursbo (begjæringen er mottatt av skifteretten 20 juni 1921). Den 9 april solgte konkursdebitor til sin hustru efter sterkt press av Haugesunds Kreditbank og for at skaffe avdrag paa sin gjeld i denne bank sin eiendomn «Bjørkli» beliggende ved Grindefjord i Skjold for kr. 15.000. Kjøpesummen blev innbetalt til Haugesunds Kreditbank som avdrag paa skyldnerens gjeld. Den 30 april 1921 solgte skyldneren sin motorbaat «Odd» for kr. 15.000. Dette salg fant ogsaa sted efter sterkt press fra Haugesunds Kreditbanks side, og kjøpesummen blev innbetalt i banken som avdrag paa skyldnerens gjeld. Det antas, at der i dette tilfelle Side:1270 i realiteten foreligger en overdragelse av motorbaaten til banken eller en straamann for denne. Disse to transaksjoner antar citantskapet er foretatt av debitor med bevissthet om, at han paa rettsstridig maate tilføiet kreditorene skade, og det antas likeledes, at banken har vært i ond tro. Den sistnevnte transaksjon antas ogsaa at være i strid med konkurslovens §44. Innstevnte anfører, at citantskapet ikke kan gis medhold i sin paastand paa grunnlag av svik, og at det heller ikke for motorbaatens vedkommende kan bygge sin paastand paa konkurslovens §44, da salget av motorbaaten ikke fant sted innenfor det efter konkurslovens §44 kritiske tidsrum, og da konkurslovens regler i det hele tatt ikke kan paaberopes av citantskapet, fordi konkurslovens §49 og forlikslovens §48 ikke er efterlevet. Subsidiært anfører innstevnte, at motorbaaten er solgt av innstevnte for ca. 2 aar siden, og at innstevntes nettoproveny av salget er kr. 11.822,31. Retten skal bemerke: at den finner det godtgjort under saken, at saavel salget av motorbaaten til banken som innbetalingen til banken av det beløp konkursskyldneren fikk for landstedet, er rettshandler, hvorved skyldneren insolvent forsettlig har skadet sine kreditorer med medkontrahentens vitende. At konkursskyldneren paa de tidspunkter, det gjelder, har vært eller burde vært opmerksom paa, at han var insolvent, antar retten fremgaar bl.a. av følgende omstendigheter: 1. Han hadde et endossementansvar overfor A/S Trælast paa ca. 4 millioner. For dette ansvar hadde han intet særskilt deponert, men kun gitt A/S Trælast(s) kreditorer sekundær panterett i de verdier han hadde deponert i Haugesunds Privatbank. At de fleste av hans medkausjonisters stilling var meget svak, antar retten at han maatte kjenne til. 2. Han hadde maattet treffe en ordning med Haugesunds Privatbank og der deponere praktisk talt alle sine verdier. 3. Han hadde ca. kr. 171.000 i prioritert gjeld for skatter. 4. Han hadde i juni 1920 underskrevet gjeldsbevis med forliksfullmakt paa vel kr. 271.000 til Kongsberg og Oplands Privatbank og den 10 februar 1921 underskrevet gjeldsbevis med forliksfullmakt til Den norske Handelsbank for kr. 290.000. 5. Der er i hans bo - som blev tatt under konkursbehandling umiddelbart efter de tidspunkter det her dreier sig om - anmeldt fordringer til et samlet beløp av ca. 11 millioner kroner. 6. Endelig finner retten, at konkursskyldnerens vidneforklaring, selv om den er preget av en viss forsiktighet i uttrykksmaaten, maa tas til inntekt for den opfatning, at konkursskyldneren var paa det rene med eller insolvent. Ogsaa den omstendighet, at der i det ene tilfelle blev anvendt et usedvanlig betalingsmiddel, antar retten peker i samme retning. Men var konkursskyldneren som anført sig bevisst, at han var insolvent, eller burde han ha vært sig det bevisst, var han ogsaa bevisste eller burde han ha vært sig bevisst, at han ved at foreta de i saken omhandlede rettshandler tilstod en kreditor fordeler paa de andre kreditorers bekostning. At banken baade kjente skyldenerens insolvens og rettshandlenes skadelighet, antar retten fremgaar av følgende omstendigheter: 1. Bankens folk maa antas at ha kjent til konkursskyldnerens forbindelse med A/S Trælast og de følger dette hans ansvar førte med sig. 2. De maa antas at ha kjent til den ordning konkursskyldneren hadde truffet med Haugesunds Privatbank 3. De maa antas at ha kjent til hans store forpliktelser forøvrig. Ialfall maa de ha blitt bekjent med de her anførte forhold under forhandlingene om de transaksjoner nærværende sak gjelder. Det synes man at kunne slutte av konkursskyldnerens vidneprov. 4. Banken opfordret og Side:1271 tilskyndet konkursskyldneren sterkt at foreta de i saken omhandlede transaksjoner, og det synes som om banken ved at benytte straamann har søkt at dekke over den ene transaksjons sanne karakter. For motorbaatens vedkommende er det paa det rene, at innstevnte var kjøperen og saaledes er at betrakte som konkursskyldnerens medkontrahent. Retten antar derfor, at betingelsene for omstøtelse av denne rettshandel paa grunn av svik er til stede, og da bankens nettoutbringende ved salget av den utgjør kr. 11.822,31, vil innstevnte bli dømt at betale citantskapet dette beløp. Hvad kravet paa kr. 15.000 grunnet paa salget av Bjørkli angaar, er forholdet det, at det er ikke innstevnte som har kjøpt eiendommen, men konkursskyldnerens hustru, og innstevnte har mottatt beløpet til dekkelse av forfalne krav. Det maa være paa det rene, at konkursskyldneren herved har optraadt rettsstridig, men ogsaa innstevnte maa ved sin medvirkning - vitende som innstevnte var om det rettsstridige ved skyldnerens forhold - ha handlet rettsstridig, se Hagerups Konkurs, 3dje utgave, side 209, og betalingen maa bli at omstøte. Innstevnte vil derfor ogsaa bli tilpliktet at betale til citantskapet de av skyldneren for salget av Bjørkli innkomne kr. 15.000. Etter rettens resultat antas de i konkurslovens §49 nevnte frister ikke at komme til anvendelse. - - - K. Thrane. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
