Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Lie: Den 8 februar 1932 avsa Oslo byrett dom med saadan domsslutning: «Oslo kommune dømmes til at betale til Andresens og Bergens Kreditbank i likvidasjon under offentlig administrasjon kr. 9125 med 6 av hundre i aarlig rente derav fra 5 november 1931 til betaling skjer. Saksomkostninger idømmes ikke». Oslo kommune har erklært anke mot dommen. Saksforholdet fremgaar av byrettens domsgrunner. Anken bygges paa at det ikke ansees korrekt, naar dommeren synes at ha ment at kommunen i dette tilfelle ikke med rette har kunnet regne med at den vilde faa adgang til at disponere de av banken innbetalte skattebeløp, og at det er uriktig naar dommeren antyder, at det i nærværende tilfelle skulde med føie kunne reises anke mot ligningsmyndighetene for at de hadde gaatt ut fra den forstaaelse av loven hvorpaa ligningen var bygget. Efter den ankendes mening foreligger det i dette tilfelle ikke noget som skulde berettige banken til at kunne tilbakesøke den uten forbehold innbetalte skatt. Side:324 Oslo kommune har nedlagt paastand om frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger for begge retter. Andresens og Bergens Kreditbank A/S i likv. u. off. adm. har nedlagt paastand om stadfestelse av byrettens dom og tilkjennelse av saksomkostninger for Høiesterett. Jeg er kommet til samme resultat som byretten. Da Oslo ligningsvesen under forberedelse av ligningen meddelte banken at den hadde under overveielse at opta spørsmaalet om beskatning av banken, nedla banken innsigelse mot at den blev ilagt skatt, og anførte til begrunnelse herav, at den ikke drev nogen bankvirksomhet eller dermed likestillet virksomhet, og at den av viklet sin masse og samlet de inngaatte midler til utlodning eftersom leilighet gaves, og de imidlertid optjente renter efter bankens mening ikke var frukt av nogen bankvirksomhet. Efterat ligningen var skjedd fremkom ogsaa banken til ligningsmyndighetene med klage over ligningen og paaberopte sig i tilslutning til den innsigelse som den før hadde nedlagt, at den overhodet ikke var pliktig til at betale skatt, fordi den var under likvidasjon. Banken betalte derpaa inn i tre terminer halvdelen av skattebeløpet. I desember 1930 blev bankens klage avgjort av ligningsraadet med det resultat at den blev forkastet. Efter hvad banken anfører fikk den ikke foreløbig kjennskap til dette utfall av klagebehandlingen, men først da overligningsnevndens avgjørelse av behandlede skattesaker var blitt utlagt. Banken oplyser ogsaa at den gikk ut fra, at fremgangsmaaten naar en klage ikke var blitt tatt til følge av ligningsraadet, var den at den blev forelagt overligningsnevnden uten begjæring av skatteyderen, og det er bare av den grunn, i forbindelse med at banken ikke hadde faatt kjennskap til ligningsraadets kjennelse, at den ikke hadde innsendt klage til overligningsnevnden. I skrivelse av 9 april 1931, saavidt jeg forstaar enten mens overligningsnevndens avgjørelse ennu laa utlagt eller ialfall umiddelbart efter, sendte banken ligningsvesenet en skrivelse hvori den krevet tilbake den halvdel av skattebeløpet som var betalt og begjærte ophevelse av ligningen for den resterende halvdel. Samtidig fremholdt den at hvis ikke dens henstilling blev tatt til følge, vilde den forelegge saken for domstolene. I mellemtiden var det den 10 februar 1931 i en sak Fredrikstad kommune mot Fredrikstad Privatbank i likvidasjon under offentlig administrasjon blitt avsagt en høiesterettsdom, som efter hvad Oslo ligningsvesen selv har gaatt ut fra, gav uttrykk for at det ikke bestod skatteplikt i et saadant tilfelle som det der foreligger i nærværende sak. Dommen er inntatt i [[Rt-1931-225]]. Da Oslo kommune imidlertid ikke var villig til at tilbakebetale den betalte halvdel av skattebeløpet anla banken nærværende sak ved stevning av 18 november 1931. Det som banken forlanger tilbake er altsaa beløp som ligningsmyndighetene ved sin endelige beslutning ikke har gaatt med paa at stryke i ligningen, og beløp som allerede var betalt da saken blev anlagt. Efter hvad der saaledes foreligger er jeg enig med Oslo kommune i, at byskattelovens §104 ikke kan faa anvendelse i dette tilfelle, hverken paragrafens første ledd, jfr. annet ledd, eller dens Side:325 siste ledd. Første ledd hjemler nemlig bare tilbakebetaling av beløp som ligningsmyndighetene selv har innrømmet fradrag av i ligningen, og siste ledd angaar bare beløp, som er betalt efterat sak er anlagt. Skjønt det saaledes efter min mening ikke kan bli plass for anvendelse av den nevnte paragraf, finner jeg dog at tilbakesøkning bør tilstedes under hensyn til de foreliggende omstendigheter, til tross for at det ved betalingen av beløpet ikke blev gjort noget forbehold overfor skattemyndighetene. Efter den opfatning som Høiesterett har lagt til grunn i høiesterettsdom i [[Rt-1927-237]] og flere senere dommer, maa det regelmessig opstilles som en betingelse for tilstedelse av tilbakesøkning utenfor det felt som omfattes av byskattelovens §104, at et saadant forbehold skjer over for skattemyndighetene naar betaling finner sted. Men det kan være særlige grunner som tilsier at man ikke krever dette. Jeg skal i denne forbindelse henvise til et par høiesterettsdommer, nemlig dom i [[Rt-1929-177]] og dom i [[Rt-1931-190]]. I den første av disse dommer var forholdet det det, at en skatteyder, som hadde klaget over ligningen og derefter betalte skatten uten forbehold, senere efter at ha faatt ankenevndens avgjørelse krevet tilbake det betalte beløp, men hans krav blev ikke gitt medhold. Høiesterett tok ikke her standpunkt til, om det i et saadant tilfelle var utelukket at kunne kreve tilbakebetaling, naar det ikke var gjort noget forbehold overfor skattemyndighetene ved innbetaling av skatten. Men den bygget avgjørelsen paa at skatteyderen hadde tatt affære for sent, idet han hadde forholdt sig passiv i ca. 2 1/2 aar efter innbetalingen av skatten og 1 aar og 10 maaneder efterat Finansdepartementet hadde avslaatt at imøtekomme en av skatteyderen senere enn ankenevndens avgjørelse fremsatt begjæring om at faa beløpet tilbakebetalt. I den annen dom, som har større interesse, var forholdet det at en skatteyder hadde betalt et skattebeløp efter en foreløbig ligning av krigskonjunkturskatt og senere, efterat den foreløbige ligning var avløst av den endelige ligning, forlangte beløpet tilbakebetalt. Høiesterett fant her at det paa grunn av den første lignings foreløbige karakter ikke kunde være grunn til at kreve, at det allerede da betaling fant sted i henhold til denne ligning skulde fremkomme forbehold overfor skattemyndighetene for at tilbakesøkning senere kunde tilstedes. Men Høiesterett gikk ogsaa et skritt videre, idet den fant at det heller ikke kunde være grunn til at kreve at forbeholdet fremkom naar den foreløbige ligning var blitt avløst av den endelige, og den foreløbige innbetaling derefter var blitt definitiv, men ansaa det tilstrekkelig at skatteyderen innen rimelig tid efter ligningsmyndighetenes endelige avgjørelse av saken meddelte dem at han ansaa ligningen ulovlig, og at han vilde søke den rokket. Paa bakgrunn av Høiesteretts stilling i disse dommer synes jeg at det kan tale meget for at man ogsaa i et tilfelle som det foreliggende ikke legger avgjørende vekt paa, at skatteyderen ikke fremkom med noget forbehold overfor skattemyndighetene da betalingen fant sted. Som jeg før har nevnt er jo stillingen den, at banken allerede før den betalte hadde fremsendt klage over Side:326 ligningen til ligningsmyndighetene og bygget denne klage paa at ligningen var ulovlig av den grunn som Høiesterett senere, ialfall efter hvad Oslo ligningsvesen gaar ut fra, har funnet har avgjørende for at skatteplikt i et saadant tilfelle ikke bestaar. Under disse omstendigheter forekommer det mig at det efter den linje som Høiesterett har fulgt i den citerte dom i [[Rt-1931-190]] maa være den rimeligste løsning, at man heller ikke i dette tilfelle tillegger undlatelsen av at fremkomme med forbehold overfor skattemyndighetene den virkning, at tilbakesøkning overhodet avskjæres, naar forholdet er det som foreligger her, nemlig at skatteyderen før betalingen har funnet sted, er fremkommet med klage til ligningsmyndighetene over ligningen, og denne klage inneholder som et organisk ledd at skatteyderen ikke anser sig forpliktet til at betale skatt av den grunn som senere danner tilbakesøkningens grunnlag. Derimot mener jeg at man paa samme maate som i dommen i [[Rt-1931-190]] ogsaa her maa stille det krav, at skatteyderen tar affære innen rimelig tid for at hans tilbakesøkning skal kunne tilstedes. Imidlertid finner jeg under henvisning til de faktiske omstendigheter som jeg har gjort rede for at det fra denne side sett efter omstendighetene ikke kan være nogen grunn til at nekte tilbakesøkning. Sakens omkostninger for Høiesterett finner jeg at Oslo kommune bør betale. Dom: Byrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Oslo kommune til Andresens og Bergens Kreditbank A/S i likvidasjon under offentlig administrasjon kr. 600. Opfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom. Dommer Schjelderup: Jeg er enig med førstvoterende. Dommerne Christiansen og Motzfeldt, de ekstraordinære dommere høiesterettsdommer Bugge og lagmann Nygaard og justitiarius Berg: Likesaa. Av byrettens dom: Saksøkeren, Andresens og Bergens Kreditbank A/S i likvidasjon under offentlig administrasjon - som siden den i 1923 kom under administrasjon - ikke har vært ilignet skatt hverken til stat eller kommune blev ved den i 1930 utlagte ligning for 1930/31 ilignet skatt til saksøkte Oslo kommune og til staten. Den skattbare inntekt var anslaatt til henholdsvis kr. 120.000 og 129.700, den ilagte kommuneskatt var kr. 18.245 og statsskatten kr. 18.508. Grunnen til at ligningsspørsmaalet var blitt optatt til fornyet behandling for de likviderende bankers vedkommende var, at det den 28 januar 1929 av Strinda og Selbu herredsrett var blitt avsagt en dom vedrørende Den Norske Handelsbank i likvidasjon, hvorved banken var blitt kjent skattepliktig for endel av inntekten av virksomheten i likvidasjonstiden. Efter at denne dom var avsagt skrev Oslo ligningskontor til de likviderende Oslo-banker 5 april 1930. Den 2 mai s.a. svarte saksøkeren, at banken ikke ansaa sig skattepliktig og at den hadde tilskrevet Finansdepartementet i sakens anledning. Den 11 juni s.a. svarte Finansdepartenientet følgende: «Spørsmaalet om bankens beskatning henhører Side:327 under domstolenes avgjørelse. Departementet er for sitt vedkommende imidlertid efter det i bankens skrivelse oplyste tilbøielig til at anta, at der ikke er adgang til at iligne banken skatt av inntekt i likvidasjonstiden». Innholdet av denne skrivelse blev den 27 s. m. meddelt Oslo ligningsvesen. Straks efter at skatteligningen var blitt utlagt, nemlig den 16 august 1930 tilskrev saksøkeren Oslo ligningsvesen saaledes: «Vi har mottatt skatteseddel for byskatt for 1929 stor kr. 18.245 og for statsskatt stor kr. 18.508. Vi protesterer - som ogsaa tidligere fremholdt - mot denne ligning og paaklager samme, idet vi mener, at vaar bank, som er under likvidasjon, ingen skatt skal betale, hverken byskatt eller statsskatt. Vi ber Dem gi oss Deres meddelelse om hvordan denne ligning er begrunnet og hvordan De er kommet til nevnte skattebeløp». Herpaa innløp intet svar og i skrivelse av 15 og 28 oktober s.a. gjentokes protesten. Da resultatet av ligningsnevndens klagebehandling blev utlagt over nyttaar 1931 viste det sig, at klagen ikke var blitt tatt til følge. Den 13 september 1930 hadde saksøkeren innbetalt halvdelen av statsskatten med kr. 9.254 og i 3 terminer halvdelen av byskatten med ialt kr. 9.125. Disse innbetalinger var foretatt henholdsvis 13 september, 14 oktober og 13 november 1930. Ved høiesterettsdom av 10 februar 1931 ( [[Rt-1931-225]]) blev det avgjort, at bank i likvidasjon, som ikke driver almindelige bankforretninger, ikke er skattepliktig, og som følge herav rettet saksøkeren en henvendelse til Oslo ligningsvesen om frafallelse og tilbakebetaling av skatten. Ligningsvesenet frafalt den ikke betalte halvpart av skatten, men nektet at tilbakebetale den innbetalte halvdel. - - - Saksøkte erkjenner, at den omtvistede ligning er basert paa et rettslig grunnlag, som er blitt desavouert. Naar kommunen imidlertid allikevel nekter at tilbakebetale de innbetalte beløp, saa er det fordi vektige reale grunner tilsier, at den maa kunne gaa ut fra, at den fritt kan disponere de beløp, som er innbetalt av skattydere, medmindre disse ved selve innbetalingen har tatt juridiske bindende forbehold. - - - Retten skal bemerke: Naar en rekke dommer fra 1927 og utover har forkastet skattyderens krav paa tilbakebetaling av betalte skattebeløp har grunnen vært den, at man har ment i rettsordenens interesse at burde legge større vekt paa mottagerens berettigede interesse av, at et opgjort forhold ikke skal kunne holdes svevende, enn paa betalerens interesser i de foreliggende tilfelle. Særlig har det veiet sterkt i denne forbindelse, at skattelovens system er bygget paa den forutsetning, at det er av overordentlig stor betydning for det offentlige saa snart som mulig at faa avgjort hvilke skatteinntekter det med nogenlunde sikkerhet kan regnes med for det aar, hvis utgifter skal dekkes av skattene. Ut fra dette prinsipielle syn har retten foretatt en vurdering av de kolliderende interesser i denne sak og paa grunnlag herav kommet til det resultat» at saksøkte i denne sak - i motsetning til de fleste andre lignende saker - ikke paa noget tidspunkt med rette har kunnet regne med, at den vilde faa adgang til at disponere de av skattyderen innbetalte beløp; og dette i forbindelse med at det intet særlig er at legge denne til last maa virke, at tilbakesøkningskravet bør gis medhold. Til nærmere begrunnelse herfor anføres: For det første har kommunens vedkommende selv i en lang aarrekke hevdet den opfatning, at skatteloven maatte fortolkes paa den maate som Høiesterett ved dom av 1931 har fastslaatt at være den Side:328 riktige, nemlig at byskattelovens §16, 2 ikke har for øie den virkssomhet som bestaar i selve likvidasjonen. Videre, at kommunen overfor saavel saksøkeren som andre likviderende banker har handlet overensstemmende hermed, hvilket for saksøkerens vedkommende har medført, at skatt ikke er blitt ilagt i Oslo i aarene 1923/24-1930/31. Ennvidere er det paa det rene, at Finansdepartementet var av samme opfatning, og at denne var kommunens vedkommende bekjent. Endelig var disse av saksøkeren gjentatte ganger gjort opmerksom paa, efter at herredsrettsdommen i Strinda og Selbu var falt, at den ligning som bygget paa den rettsopfatning som gjordes gjeldende i nevnte dom, maatte være uriktig. Paa bakgrunn herav kan saksøkte efter rettens opfatning ikke gis medhold i, at kommunen med rette skulde kunne regne med de av saksøkeren innbetalte beløp som endelige og sikre skatteinntekter. Tvertimot forekommer det retten, at saksøkte paa grunnlag av de kjensgjerninger som forelaa maatte anse det som overveiende sannsynlig» at den av kommunen tidligere gjennem aar hevdede rettsopfatning var den riktige og at herredsrettsdommen vilde bli omstøtt. - - - Det foran anførte, i forbindelse med at saksøkeren straks efter at prinsippene for likviderende bankers skatteplikt var fastslaatt ved dommen av 10 februar 1931, anla dette søksmaal, har overbevist retten om, at det er stemmende med almindelige rettsprinsipper at tillate tilbakesøkning i dette tilfelle av beløp som er betalt i medhold av loven og forinnen klagebehandlingen var avsluttet, selv om det ikke ved selve avleveringen av pengene blev tatt uttrykkelig forbehold. - - - Kruse Jensen. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
