Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Den 21 mai 1932 avsa dommerfullmektigen ved Karmsund skifterett kjennelse med saadan slutning: «Fru Marie Knudsen og frøknene Berta og Claudine Knudsen anerkjennes som uprioriterte fordringshavere i Jacob Knudsens konkursbo med henholdsvis kr. 57.965,53, kr. 8515.20 og kr. 13.220,37. I den dividende som blir Side:1029 at utbetale dem kommer i fradrag henholdsvis kr. 10.850, kr. 2400 og kr. 3350. Saksomkostninger tilkjennes ikke». Mot denne kjennelse har Marie, Klaudi og Berta Knudsen erklært anke forsaavidt angaar skifterettens fastsettelse av størrelsen av Marie Knudsens fordring og dens avgjørelse med hensyn til konkursboets motkrav. De har i ankeerklæringen nedlagt paastand overensstemmende hermed, men har senere, i sitt annet innlegg av 14 august 1933, fremsatt saadan endret paastand: «Prinsipalt: 1. Marie Knudsen, Klaudi Knudsen og Berta Knudsen anerkjennes som uprioriterte fordringshavere i Jacob Knudsens konkursbo med henholdsvis kr. 70.872, kr. 13.220,37 og kr. 8615.20. 2. Konkursboet tilkjennes ikke motregningsrett. - - - 8. Konkursboet tilpliktes at betale oss saksomkostningene ved skifteretten og Høiesterett. Subsidiært: 1. De fra familiekreditorene fradømte beløp legges til bomassen saavel som til hvert av familiekreditorenes krav for Marie Knudsen kr. 10.850, for Klaudi Knudsen kr. 3350, for Berta Knudsen kr. 2400. 2. Angaaende saksomkostningene som i vaar prinsipale paastand punkt 5, 6, 8». Jacob Knudsens bo har erklært motanke forsaavidt angaar skifterettens avgjørelse av spørsmaalene om Knut Knutsen har hatt plikt til at betale renter, om foreldelse av renteplikten er inntraadt, om fordringene skal staa tilbake for de øvrige kreditorers fordringer og angaaende størrelsen av boets motkrav. Konkursboet paastaar: «Prinsipalt: Marie Knudsen, Klaudi Knudsen og Berta Knudsen kjennes ikke dividendeberettigede i firmaet Jacob Knudsens konkursbo før boets øvrige kreditorer har faatt full dekning. Subsidiært: Marie Knudsen, Klaudi Knudsen og Berta Knudsen anerkjennes som uprioriterte kreditorer i firmaet Jacob Knudsens konkursbo for benboldsvis kr. 37.386,11, kr. 6664.92 og kr. 4170, dog saaledes at der i den dividende som blir at utbetale dem fratrekkes henholdsvis kr. 20.782,16, 4639.94 og kr. 3462.63. Atter subsidiært: Skifterettens kjennelse stadfestes, dog saaledes at i alle tilfelle Marie Knudsen, Klaudi og Berta Knudsen dømmes til at betale Jacob Knudsens konkursbo sakens omkostninger for begge retter». Angaaende saksforholdet henvises til fremstillingen i den paaankede kjennelse. For Høiesterett er fremlagt en del nye dokumenter samt utskrift av en bevisoptagelse avholdt 1 februar 1933 ved Karmsund herredsrett, hvor 5 vidner avgav forklaring. Høiesterett kommer til et delvis annet resultat enn skifteretten. - - - Konkursboet hevder prinsipalt at de av de ankende parter anmeldte fordringer maa staa tilbake for de andre kreditorers krav, fordi de ankende parters tilgodehavende hos Knutsen maa betraktes som innskudd i hans forretning og ikke som laan eller almindelig gjeld. Deres krav paa Knut Knutsen har sin oprinnelse i den utlodning som den 1 desember 1915 blev foretatt i avdøde Jacob Knudsens og gjenlevende hustru Marie Knudsens fellesbo. Sønnen Knut Knutsen skulde fortsette forretningen under farens firmanavn og overtok det vesentlige av forretningens aktiva mot delvis at utløse sin mors boslodd og enkelte av sine søskendes arvelodder. Av Marie Knudsens boslodd blev ved utlodningen noget Side:1030 over halvdelen, kr. 44.804,57, utlagt som krav paa Knut Knutsen i egenskap av boets inkassator. Likeledes blev Klaudi Knudsens hele arv kr. 12.472,46 og av Berta Knudsens arv kr. 12.412,46 utlagt hos ham som inkassator i boet. Det er disse beløp som med tillegg av renter og fradrag for mottatte kontanter og varer utgjør de i konkursboet anmeldte fordringer. Ifølge innberetning av 16 oktober 1930 av konkursboets revisor innbefatter den av Marie Knudsen anmeldte fordring dessuten «større og mindre kontante laan som hun har ydet konkursskyldneren, særlig i de første aar, og for utlodninger m.v. som han har inkassert for hennes regning». Konkursboet kan ikke finnes at ha godtgjort at nogen del av de anmeldte fordringer rettelig maa betraktes som innskudd i forretningen. De oprinnelige beløp blev utlagt hos Knut Knutsen som gjeldsbrev mot ham, og der foreligger intet som viser at de ankende parter senere skulde være gaatt med paa en endring i saa henseende. Man henviser til den nevnte innberetning av konkursboets revisor, hvor det anføres: «Konkursskyldneren oplyser at familiekreditorene aldri har vært medinteressenter i forretningen, og hans bøker synes heller ikke at gi inntrykk derav». Denne revisors bemerkning stemmer overens med de fremlagte utskrifter av de ankende parters kontoer siden 1 januar 1921, hvor deres tilgodehavende aar efter aar er opført som rentebærende gjeldsposter. Konkursboet hevder videre at de ankende parter ikke er berettiget til at kreve renter av sine krav. Det er visstnok saa at der ikke er inngaatt nogen uttrykkelig avtale om at renter skulde betales. Efter de foreliggende omstendigheter maa det imidlertid antas at en renteplikt har vært forutsatt fra alle parters side. De beløp som i 1915 blev utlagt hos Knut Knutsen var nemlig for Marie Knudsens vedkommende det vesentlige og for søstrene det eneste de hadde at leve av. Det kan ikke ha vært meningen at de ankende parter for fremtiden skulde leve bare av kapitalen, og at Knut Knutsen skulde kunne nyttiggjøre sig i sin forretning de hos ham utlagte beløp uten at svare renter. Han har da ogsaa til stadighet gitt et tydelig uttrykk for sin renteplikt, idet han helt siden 1915 i sine bøker hvert aar har opført renter, til sin mor til og med 1924 og til søstrene til og med 1927. At han for aaret 1924 bare opførte en fjerdedel av Marie Knudsens renter og for de følgende aar intet, og at han for søstrene ingen renter opførte for 1928 og de følgende aar, kan ikke medføre at hans plikt til at betale renter for disse aar og inntil konkursens aapning den 7 august 1930 er bortfalt, idet hans undlatelse av at opføre disse renter er skjedd uten deres vitende og samtykke og saaledes ikke godkjent av dem. Subsidiært paastaar konkursboet at renter eldre enn tre aar før konkursens aapning er foreldet. Heller ikke denne paastand kan tas til følge. Fordringene blev anmeldt i konkursboet den 30 august 1930 med en tiileggsanmeldelse av 4 november 1930. Det fremgaar av utskriftene av de ankende parters kontoer hos Knut Knutsen at han hvert aar har avbetalt paa sin gjeld til dem, til Marie Knudsen inntil 20 november 1928, til Klaudi Knudsen inntil 19 mars 1929 og til Berta Knudsen inntil 19 april 1929. Overensstemmende med hans vidneforklaring finner man det rettest at anta Side:1031 at disse avbetalinger først og fremst skulde gaa til dekning av forfalne renter, og at avbetalingene saaledes maa betraktes som erkjennelser overfor fordringshaverne ogsaa forsaavidt angaar deres rentekrav. Unde disse omstendigheter kan foreldelse ikke være inntraadt for nogen av de anmeldte krav, jfr. foreldelseslovens §11 og §14 . Konkursboet paastaar endelig at det, fra den dividende de ankende parter faar i boet, er berettiget til at trekke alt det som de har mottatt i kontanter og varer fra Knut Knutsen siden 1 januar 1922, da han bevislig var insolvent, nemlig henholdsvis kr. 20.782,16, kr. 4.639,94 og kr. 3.462,63. Denne paastand grunnes dels paa lovbokens 5-13-44, 2net ledd, dels paa den almindelige rettssetning angaaende omstøtelse av rettshandler hvorved en insolvent skyld ner svikaktig forfordeler sine kreditorer. Høiesterett finner at alle de avdrag paa gjelden som er gjort i tiden efter 1 januar 1922, maa betraktes som betaling av forfallen gjeld. For Marie Knudsens vedkommende følger dette allerede derav at de avdrag hun har mottatt, tilsammenlagt ikke naar op til de rentebeløp som er forfalt til betaling siden hennes fordring paa Knut Knutsen blev stiftet. Ogsaa for Klaudi og Berta Knudsens vedkommende har det meste av det de har mottatt som avdrag, vært dekket av forfalne renter. Og forsaavidt som de i enkelte aar har hevet noget mere enn rentene, maa dette antas at være forfalt til betaling ved paa krav fra deres side. Da den paaberopte bestemmelse i 5-13-44, 2net ledd, ikke kan antas at omfatte betaling med penger av forfallen gjeld, blir spørsmaalet atene om den del av avdragene som er gjort ved levering av varer, rammes av dette lovbud. Uten at behøve at uttale noget om hvorvidt denne bestemmelse i sin almindelighet sikter til betaling av forfallen gjeld med annet enn penger, finner man at de vareleveringer som i det foreliggende tilfelle har funnet sted ialfall ikke støter an mot lovbudet. Disse leveringer har foregaatt helt siden gjelden blev stiftet i 1915 og har innskrenket sig til beskjedne mengder kolonialvarer og annet som de tre damer har brukt i sin husholdning eller til sig selv personlig. Det maa vel antas at denne ordning for alle parters side har vært forutsatt allerede fra først av som en naturlig, for alle fordelaktig form for opfyllelse. Nogen skade for de andre kreditorer kan neppe være voldt ved at denne del av avdragene blev gjort med varer. Hvad endelig angaar konkursboets paastand om at dets motkrav kan grunnes paa den nevnte almindelige rettssetning angaaende omstøtelse av en insolvent skyldners svikaktige rettshandler, bemerkes at intet er oplyst om hvorvidt de ankende parter allerede i januar 1922 hadde kjennskap til at Knud Knudsen var insolvent. Det er visstnok sannsynlig at de ialfall nogen aar senere maa ha forstaatt at han arbeidet under økonomiske vanskeligheter. Man kan imidlertid ikke finne at det er tilveiebragt et efter de foreliggende forhold tilstrekkelig bevis for at de har vært sig bevisst at han ved sine fortsatte avbetalinger til dem paa svikaktig maate tilsidesatte sine plikter mot de andre kreditorer, saaledes at disse som følge derav blev paaført tap. Under disse omstendigheter Side:1032 er det ikke anledning til omstøtelse av disse avbetalinger, hvad enten de er gjort med varer eller penger. Efter sakens utfall finnes konkursboet at maatte betale til de ankende parter sakens omkostninger for Høiesterett. Domsslutning: Fru Marie Knudsen og frøknene Klaudi og Berta Knudsen anerkjennes som uprioriterte fordringshavere i Jacob Knudsens konkursbo for henholdsvis kr. 70.872, kr. 13.220,37 og kr. 8.615,20. Konkursboets motkrav anerkjennes ikke. I saksomkostninger for Høiesterett betaler konkursboet til Marie Klaudi og Berta Knudsen tilsammen kr. 300. Opfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom. Av skifterettens kjennelse: Under 30 august 1930 har konkursdebitors mor og søstre, Marie Knudsen, Claudine Knudsen og Berta Knudsen (nedenfor kalt under ett for familiekreditorene) anmeldt i Jacob Knudsens konkursbo henholdsvis kr. 48643.93, kr. 11.354,71 og kr. 7.399,86. Ved tilleggsanmeldelse av 4 november 1930 har de anmeldt ytterligere henholdsvis kr. 22.228,08, kr. 1.865,66 og kr. 1.215,34 med renter til konkursens aapning. Alle anmeldelsene er medundertegnet av konkursdebitor ifølge fullmakt. Ved skiftesamling den 10 oktober 1931 blev disse kreditorers krav ikke anerkjent, og familiekreditorene har reist nærværende tvist. - - - Subsidiært paastaar bobestyreren at familiekreditorene anerkjennes som dividendeberettiget efter at boets øvrige fordringshavere har faatt dekning, idet han mener at familiekreditorene har vedtatt at staa tilbake for de øvrige kreditorer inntil disse har faatt full dekning. Konkursdebitors egen status viser underskudd siden 1 januar 1922. Det vilde være fullstendig meningsløst og straffbart av konkursdebitor at fortsette sin forretning i 8 aar efter denne tid med stadig stigende underballanse, hvis han ikke kunde regne med at familiekreditorene skulde staa tilbake. Endelig hevder bobestyreren at de utbetalinger konkursdebitor har gjort til familiekreditorene efter 1 januar 1922, da han ifølge egen status var insolvent, nemlig kr. 20.782,16 til Marie Knudsen, kr. 4.639,94 til Klaudi Knudsen og kr. 3.482,63 til Berta Knudsen, strider mot N.L. 5-13-44, og at de av familiekreditorene mottatte beløp maa innbetales igjen til boet, førenn familiekreditorene kan kreve dividende av sine fordringer. Subsidiært herunder hevdet bobestyreren at boet maa kunne kreve de omhandlede beløp tilbakebetalt i henhold til rettsinstituttet actio Pauliana. Utbetalingen var nemlig svikaktig overfor boet, da familiekreditorene maatte være bekjent med konkursdebitors elendige økonomiske stilling, eller i ethvert fall fordi utbetalingen skjedde til konkursdebitor selv som fullmektig for familiekreditorene. - - - Familiekreditorene har hevdet: - - - Retten skal bemerke: - - - Angaaende boets paastand om at konkursdebitors utbetalinger efter 1 januar 1922 strider mot N.L. 5-13-44, saa finner retten at denne paastand delvis maa tas til følge. Det er paa det rene at konkursdebitor fra 1 januar 1922 til konkursens aapning hele tiden var insolvent, men retten finner ikke at alle konkursdebitors utbetalinger i denne tid var betaling av uforfallen gjeld. Det er paa det rene Side:1033 at der ikke uttrykkelig var avtalt nogen forfallstid for familiekreditorenes krav og at de saaledes kunde bringes til forfall ved paakrav. Da familiekreditorene paa grunn av henholdsvis høi alder og nervøsitet ikke har villet møte i retten, har man ikke faatt deres forklaring om hvorvidt alle utbetalingene er skjedd efter deres forlangende eller ikke. Konkursdebitor har som vidne forklart at alle utbetalinger foregikk efter anmodning, men samtidig forklarer han at han helt paa egen haand stellet med morens og søstrenes økonomiske anliggender og at de overlot alt til ham. De kontanter som er bokført utbetalt til familiekreditorene blev enten levert dem eller av konkursdebitor innsatt paa deres respektive bankbøker som han hadde til opbevaring. Konkursdebitor kunde dog ikke gjøre nærmere rede for hvad som var utbetalt kontant og hvad som var innsatt i bank. Alt i alt har konkursdebitor utbetalt familiekreditorene ca. 30.000 i kontanter og varer, hvorav det vesentligste foregikk i aarene 1922, 23 og 24, nettop i den samme tid da konkursdebitor fikk ytterst gunstige akkorder med sine øvrige kreditorer, hvilke akkorder han imidlertid ganske snart misligholdt. Til sin største kreditor Haugesunds Sparebank, som oprinnelig hadde tilgode et langt større beløp enn familiekreditorene tilsammen, tar konkursdebitor i det samme tidsrum innbetalt i kontanter ca. kr. 12.000. Paa grunn herav og i betraktning av at det ved tidligere omhandlede dom er fastslaatt at konkursdebitor har forsøkt at sikre sine familiekreditorer, efterat han innsaa at han var insolvent, finner retten det godtgjort at de utbetalinger som har funnet sted til familiekreditorene i kontanter, ikke er skjedd efter paakrav fra dem. Disse utbetalinger finnes derfor at være i strid med N.L. 5-13-44 og maa av familiekreditorene tilbakebetales boet, førenn de kan faa utbetalt dividende av sine fordringer. Ifølge den fremlagte utskrift av konkursdebitors bøker er der til Marie Knudsen utbetalt i kontanter: I 1922 kr. 2.150, i 1923 kr. 2.350, i 1924 kr. 5.800 og i 1926 kr. 550, tilsammen kr. 10.850. Til Berta Knudsen: I 1922 kr. 700, i 1923 kr. 630, i 1924 kr. 450, i 1926 kr. 350, i 1927 kr. 150 og i 1928 kr. 100, tilsammen kr. 2.400. Til Klaudine Knudsen: I 1922 kr. 1.200, i 1923 kr. 550, i 1924 kr. 950, i 1926 kr. 300, i 1927 kr. 100 og i 1928 kr. 250, tilsammen kr. 3.350. Hvorvidt der paa grunnlag av en actio Pauliana kan kreves at familiekreditorene skal erstatte boet alt hvad de har oppebaaret av konkursdebitor efter 1 januar 1922, finner retten tvilsomt. Den finner at visstnok har de personlig vært i god tro, men denne deres gode tro synes at være meget litet aktsom. Forøvrig har konkursdebitor efter rettens mening vært deres fullmektig. Hans onde tro rammer de av hans utbetalinger han har mottatt paa deres vegne, nemlig de ovenfor nevnte kontantutbetalinger. Utbetalingene i varer og utleggene til skatter etc. er utvilsomt mottatt av familiekreditorene selv. Hvorvidt deres mangel paa aktsomhet er saa stor at den gir boet gjensøkningsrett overfor dem, finner retten at maatte besvare benektende, fordi den ikke finner saken tilstrekkelig oplyst paa dette punkt, og det her dreier sig om en rettsregel til hvis anvendelse der maa kreves sterkt bevis. - - - Aage Holm, dfm. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
