Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
I skiftetvist i Bartold Ole Olsens dødsbo: Søren Gulbrandsen, Halvor Gulbrandsen, Birger Gulbrandsen, Paul Gulbrandsen og Thora Marie Gulbrandsen mot fru Klara Urli avsa Oslo skifterett den 20 august 1933 kjennelse med saadan slutning: «Det av Bartold Olsen den 22 september 1931 oprettede testament kjennes ugyldig». Skifterettens kjennelse er av fru Klara Urli paaanket til Høiesterett ved ankeerklæring av 6 oktober 1933. Anken gjelder dommen i dens helhet, og den ankende part mener at skifteretten har tatt feil baade med hensyn til bevisbedømmelsen og med hensyn til lovanvendelsen. Hun har nedlagt følgende paastand: «At Oslo skifteretts dom av 20 august 1933 underkjennes og at fru Klara Bolette Urli anerkjennes som testamentsarving i Bartold Olsens dødsbo i henhold til Olsens testament av 22 september 1931. At fru Urli tilkjennes saksomkostninger for Høiesterett hos de saksøkte in solidum». De innstevnte, Søren, Halvor, Birger, Paul og Thora Marie Gulbrandsen har paastaatt stadfestelse av skifterettens kjennelse og tilkjennelse av saksomkostninger for Høiesterett. Angaaende sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til skifterettens kjennelse. Saken foreligger for Høiesterett i uforandret skikkelse. Høiesterett kommer til samme resultat som skifteretten og kan i det vesentlige tiltrede den av skifteretten gitte begrunnelse. Skifterettens kjennelse vil saaledes bli at stadfeste. Den ankende part finnes at burde tilsvare sakens omkostninger for Høiesterett. Man finner at burde paatale at den ankende part ikke bar utarbeidet utdrag saaledes som paabudt i lov av 14 august 1918 §8 (jfr. lov av 10 juni 1932). Domsslutning: Den paaankede kjennelse stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler fru Klara Urli til Søren, Halvor, Birger, Paul og Thora Marie Gulbrandsen kr. 300. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom. Av skifterettens kjennelse: Gaardeier og fhv. sjømann Bartold Ole Olsen - - - avgikk ved døden 14 januar 1932, 72 aar gammel. Dødsfallet blev samme dag anmeldt til skifteretten av fru Klara Urli, som innleverte avdødes testamente av 22 september 1931 og begjærte boet tatt under skifterettens behandling, idet hun i testamentet var innsatt som arving. Testamentet er saalydende: «Undertegnede Bertold Olsen erklærer herved som min siste vilje: Efter Side:1035 min død ønsker jeg at de midler der da tilhører mitt bo, efter at alt vedrørende min død og begravelse som jeg ønsker Klara Urli skal ordne, er dekket, skal fordeles saaledes: De paa bankbøker igjenværende penger deles i 12 deler hvorav min søsters barn Søren Gulbrandsen tilfaller 1/12, Halvor Gulbrandsen 1/12, Birger Gulbrandsen 1/12, Paul Gulbrandsen 2/12, Thora Marie Gulbrandsen 3/12. Resten 4/12 samt min gaard Norderllovsgate 36 a med innbo tilfaller min husholderske Klara Bolette Urli. Oslo 22-9-1931. Bartaal Olsen. Undertegnede Olaf Bjerke og Rolf Johnsen som av Bertold Olsen er tilkalt som vidner bekrefter herved paa ære og samvittighet at testamentet er blitt lest op langsomt og tydelig for Bertold Olsen som har erklært at det var efter hans vilje. Han har egenhendig underskrevet testamentet og var ved full sans og samling». - - - Testators underskrift paa testamentet er usikkert skrevet, og «Olsen» er overstrøket og skrevet paany. Testamentets tekst er satt i pennen av testamentsvidnet Rolf Johnsen. Under bobehandlingen er oplyst at avdøde var ugift og at hans eneste slektsarvinger var de i testamentet nevnte 5 søsterbarn, nemlig Søren, Halvor, Birger, Patil og Thora Marie Gulbrandsen som samtlige er myndige. - - - I skiftesamling 20 mai 1932 bestred slektsarvingene Søren, Halvor, Birger og Paul Gulbrandsen ved processfullmektig overrettssakfører Atle øgaard gyldigheten av avdødes testamente. - - - Saksøkte har forklart at hun blev kjent med avdøde i april 1931 mens han laa paa sykehuset. Hun fikk dengang bud fra Einar Bjerke - en bror av saksøktes svoger testamentsvidnet Olaf Bjerke - om at han kunde skaffe henne et rimelig værelse. Einar Bjerke losjerte nemlig i stuen hos avdøde, men skulde reise til Ålesund og mente at saksøkte kunde overta hans værelse. Hun blev med Bjerke til sykehuset og konfererte med avdøde som hun da saa for første gang. Avtalen blev at saksøkte skulde leie værelset for 10 kroner pr. maaned mot at sørge for rengjøring av leiligheten hans. Hun besøkte senere avdøde daglig paa sykehuset. Efter avdødes anmodning tok hun imot husleie den 1 mai 1931 i avdødes gaard og kvitterte paa hans vegne for pengene. - - - Saksøkte maatte fra nu av stelle for avdøde, idet han ønsket dette. Hun fulgte ham ogsaa hver uke til Ullevaal sykehus, hvor han maatte møte op en gang om uken for at faa skyllet urinblæren og renset det kateter han stadig maatte ha fra blæren ut gjennem en fistelaapning i bukveggen. Utover sommeren 1931 har han tilsynelatende vært relativ kjekk. - - - Den 22 september 1931 kom først Bjerke og litt senere Rolf Johnsen, og der blev da skrevet testamente. Johnsen skrev testamentet efter konferanse med avdøde, og det blev bestemt hvad saksøkte og hver av søsterbarna skulde ha. Avdøde vil de at søsterbarna skulde ha forskjellige beløp efter ham, og Bjerke fant paa at bestemme det hver skulde ha med angivelse i tolvtedeler. Fordelingen blev anskueliggjort for avdøde med fyrstikker. Testamentet som i sin helhet blev skrevet hos avdøde, blev satt op efter et mønster som Bjerke hadde. Det blev høit og tydelig oplest for avdøde som erklærte at det var aldeles som det skulde være. Avdøde laa i underklærne i sengen, og da han skulde skrive under testamentet, støttet saksøkte ham op med en pute i ryggen. Papiret blev lagt paa et underlag - en bok eller en avis - og han holdt pennen alene. Han skrev først «Baartaal» uten større vanskelighet Derefter skrev han «Olsen», men det Side:1036 blev saa stygt at det blev strøket over. Avdøde bemerket selv: «Dette gikk visst gæli», hvorefter han skrev «Olsen» paanytt, idet han fremdeles holdt pennen selv, men paa en eller annen maate blev støttet. Testamentsvidnet Rolf Johnsen har stort sett forklart sig overensstemmende med saksøkte. - - - Av de opnevnte sakkyndige professor Ragnar Vogt og dr. med. Johan Lofthus's erklæring av 27 juni 1933 som er avgitt paa grunnlag av vidneførselen og de øvrige i saken foreliggende oplysninger, hitsettes: «Den sykdom avdøde led av, frembød vekslende billeder visselig som uttrykk for den vekslende forgiftningstilstand som igjen avhang av den mere og mindre hindrende urinavgang. Da testamentet blev oprettet den 22 september 1931, var der hengaatt en uke siden kateteret var blitt renset. Han gruet da for at gaa til sykehuset, visselig paa grunn av tiltagende sykelighet. I de 4 dager som gikk før han kom til sykehuset, blev rimeligvis kateteret ytterligere tilstoppet og hans tilstand derved ytterligere forverret slik at han ved innleggelsen 26 september 1931 blev betegnet som noget snakksom og euforisk. Vi finner efter ovenstaaende at maatte uttale at avdøde i tider forut for og ved testamentets oprettelse visstnok var noget aandelig svekket og derfor mere paavirkelig, enn han vilde ha vært ellers i hans alder. Men vi finner ikke noget bevis for at han har vært sinnssyk paa nevnte tid. Den omstendighet at testamentet muligens gir uttrykk for en beslutning som har vært overveiet i lengere tid, og at avdøde i nevnte tidsrum ikke paa andre felter synes at ha handlet i strid med tidligere tilbøieligheter, anser vi som et sannsynlighetsbevis for at avdøde i dette tidsrum ikke har vært saa aandelig svekket at han uten videre kan frakjennes evnen til at treffe testamentariske bestemmelser. Vi kan dog heller ikke bortse fra den mulighet at han i sin svake tilstand kan ha vært lett tilgjengelig for mere tilfeldig paavirkning. Noget sikkert holdepunkt for en medisinsk vurdering av testasjonsevnen i den foreliggende situasjon kan vi saaledes ikke finne». Retten skal bemerke: - - - Hvad spørsmaalet om testamentets gyndighet angaar, er det paa det rene at det ene testamentsvidne, Olaf Bjerke, er og ogsa ved testamentsoprettelsen var saksøktes svoger. Efter arveloven kreves det at testamentsvidnene skal «ei alene i almindelighet men ogsaa med hensyn til handlingen eller deres forhold til saken og partene ha fullkommen troverdighet» (arvelovens paragraf 50). At et vidne som er testamentsarvingens (hovedarvingens) svoger, ikke tilfredsstiller disse forskrifter om habilitet, kan ikke være tvilsomt. Det maa imidlertid ved rettspraksis ansees fastslaatt at arvelovens inhabilitetsregler ikke er absolutte formforskrifter hvis tilsidesettelse ubetinget medfører testamentets ugyldighet, jfr. høiestereffsdommer i [[Rt-1902-677]], [[Rt-1915-1058]] og [[Rt-1928-459]]. Ved bedømmelsen av hvilken virkning tilsidesettelsen av forskriftene om vidnenes habilitet skal tillegges, maa der tas hensyn til om inhabiliteten under de foreliggende omstendigheter har hatt nogen reell betydning og om det til tross for denne mangel allikevel maa ansees tilstrekkelig godtgjort at testamentet inneholder testators frie siste vilje avgitt ved full sans og samling. I nærværende tilfelle har - som det fremgaar av det foranstaaende - det inhabile testamentsvidne spillet en meget aktiv rolle ved testamentets istandbringelse. Det var han som tok initiativet til testamentets oprettelse, idet han henvendte sig til avdøde og tilbød sig at være behjelpelig med at skrive testamentet. Det var han som paa tomannshaand drøftet med avdøde hvorledes testamentet skulde være, saaledes at dette Side:1037 var paa det rene da testamentet blev skrevet i det annet vidnes nærvær. Det var videre han som fant paa fordelingsmaaten, og endelig var det han som valgte det annet testamentsvidne som var en bekjent saavel av ham selv som av saksøkte. Hertil kommer den helbredstilstand avdøde befant sig i. Det maa hensett til de foreliggende oplysninger og da særlig til de sakkyndiges erklæring antas at avdøde i tiden forut for og ved testamentets oprettelse paa grunn av urinforgiftning som følge av prostatahypertrofi var noget aandelig svekket og derfor mere paavirkelig, enn han ellers vilde ha vært. Om den nevnte sykdoms karakter kan ogsaa henvises til den rettsmedisinske kommisjons uttalelse av 22 mars 1909, citert i [[Rt-1914-902]] (særlig side 906). Under disse omstendigheter er det efter rettens opfatning grunn til at nære tvil om hvorvidt det omtvistede testamente inneholder testators sunde, normale og upaavirkede siste vilje, og under en saadan tvil maa den omstendighet at det ene testamentsvidne - som til og med har vært primus motor ved testamentsoprettelsen - er inhabil, lede til testamentets omstøtelse. Det kan i det foreliggende tilfelle efter rettens mening ikke sies at det til tross for mangelen ved det ene testamentsvidnes habilitet allikevel er tilstrekkelig paa det rene at testamentet inneholder testators frie siste vilje avgitt under full sans og samling. I likhet med overlæge Hansteen (9de vidne) uttaler den rettsmedisinske kommisjon at det ved en saadan sykdom som avdøde led av, er vanskelig for ukyndige omgivelser at bedømme den sykes tilstand av klarbet, og at selv om bevissthets-omtaakningen er meget sterk, vil dog legfolk kunne tro at den syke er ved bevissthet. Nogen avgjørende vekt paa de usakkyndige vidner som har forklart sig om avdødes aandelige habitus i tiden før og efter testamentsoprettelsen, finner retten at der derfor ikke kan legges. Ingen av vidnene har forøvrig sett eller snakket med avdøde den dag testamentet blev oprettet. Hvad avdødes tilstand denne dag angaar, har man kun saksøktes og testamentsvidnenes forklaring at holde sig til. Den omstendighet at avdøde i sitt første testamente - som er opsatt i juli maaned - maa antas at ha villet betenke saksøkte, er forsaavidt et ni om ent som trekker i retning av at det var avdødes vilje at saksøkte skulde ha noget efter ham. Men nogen avgjørende vekt finner retten at dette ikke kan tillegges, saa meget mere som det i dette testamente - som ogsaa blev opsatt efter første sykehusophold - - ikke var angitt hvor meget saksøkte skulde ha. Man kan si at det var rimelig at avdøde vilde betenke saksøkte som hadde stelt for ham, med et ni indre beløp, men at han skulde innsette saksøkte, hvem han da det omtvistede testamente blev skrevet, ikke hadde kjent i stort mere enn 5 maaneder, til hovedarving, er i og for sig ikke rimelig. Hertil kommer ogsaa at det ikke later til at ha vært synderlig maktpaaliggende for avdøde at betenke saksøkte. Da han fikk høre at det først oprettede testamente ikke var gyldig, gjorde han nemlig ikke noget mere med det,, og det er meget mulig at han ikke hadde foretatt sig noget mere, hvis saksøktes svoger efter foranledning av saksøkte ikke hadde henvendt sig til ham og foranlediget nytt testamente oprettet. Efter det foran anførte vil det omtvistede testamente bli at kjenne ugyldig. - - - M. C. Rosenhayn, dmf. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
