Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Andersen: Angaaende sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henviser jeg til premissene for Flekkefjord herredsretts dom av 9 oktober 1933 med saadan domsslutning: «1. Saksøkte Fjotland kommune kjennes i forhold til saksøkeren konsul Mathias Smith rettsstridig at ha utøvet forkjøpsrett til gnr 52 bnr 2 Knabenesheia i Fjotland og at ha forspilt sin lovlige forkjøpsrett til eiendommen. 2. Det av fru Gudrun Boe under 6 november 1929 til Fjotland kommune utstedte skjøte paa eiendommen, tinglyst 5 august 1930 kjennes ugyldig at være, og Fjotland kommune tilpliktes innen 3 maaneder efter forkynnelsen av nærværende dom at fravike eiendommen. 3. Forøvrig frifinnes saksøkte Fjotland kommune for saksøkeren konsul Mathias Smiths tiltale i denne sak. 4. Saksomkostninger tilkjennes ikke. 5. Salæret til den opnevnte sakfører, høiesterettsadvokat S. T. Usland, Kristiansand, fastsettes til kr. 800». Fjotland kommune har innbragt herredsrettens dom for Høiesterett og har ogsaa her faatt bevilling til fri sakførsel med fritagelse for rettsgebyrer. I ankeerklæringen er anført at dommen paaankes i sin helhet bande forsaavidt angaar rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Den ankende part har ved den opnevnte sakfører nedlagt saadan paastand: «At Fjotland kommune frifinnes og at konsul Mathias Smith dømmes til at betale til det offentlige saksomkostninger for herredsretten og for Høiesterett, derunder rettsgebyrer, som om saken ikke hadde vært beneficert, samt at undertegnede tilkjennes salær av det offentlige for utførelse av høiesterettssaken». Motparten Mathias Smith har paastaatt herredsrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for Høiesterett. Da Smith ikke har erklært motanke foreligger spørsmaalet om erstatning til ham for tap ved ikke at være kommet i besiddelse av eiendommen og om utlevering av det i jakthyttene beroende inventar ikke til avgjørelse i Høiesterett. Der er for Høiesterett fremlagt en rekke nye dokumenter hvorav jeg innskrenker mig til at nevne utskrift av bevisoptagelse ved Flekkefjord herredsrett 9-11 april 1934. Herunder er foruten partene og en del vidner som var avhørt under hovedforhandlingen ogsaa avhørt flere nye vidner. Angaaende de tvistepunkter som foreligger til avgjørelse i Høiesterett er jeg kommet til samme resultat som herredsretten og kan i stor utstrekning ogsaa slutte mig til dens begrunnelse. Hovedspørsmaalet i saken er om kommunen paa lovlig maate har gjort forkjøpsrett gjeldende. I tilknytning til hvad herredsretten herom har anført vil jeg særlig fremheve følgende: Det er kommunen Side:657 som saadan loven tar tillagt forkjøpsrett. Det er i nærværende tilfelle paa det rene at økonomiske hensyn stillet sig i veien for at kommunen anvendte forkjøpsretten til for egen regning at erhverve de omhandlede heiestrekninger. Efter sakens oplysninger er det forøvrig heller ikke lett at forstaa at noget rimelig eller naturlig behov skulde kunne tilsi nogen saadan erhvervelse fra kommunens side. Man kan visstnok med sikkerhet gaa ut fra at nogen beslutning om at anvende forkjøpsretten ikke vilde være blitt fattet og at spørsmaalet herom overhodet ikke var kommet op, hvis arrangementet med Tor Haaland og hans 2 feller paa hans initiativ ikke var bragt i stand. Dette arrangement dannet saaledes den nødvendige basis for kommunens beslutning om at gjøre forkjøpsretten gjeldende og var øiemedet med dennes anvendelse. Ser man saa paa kontrakten av 28 (23) juli 1928 og søker at finne hvad der uten omsvøp ligger i den, kan jeg for min del ikke komme til annet resultat enn at det virkelige og reelle forhold her er at Haaland og hans feller betaler den kjøpesum fru Boe hadde betinget sig av Smith, mot til gjengjeld at faa «full raadvelde» over og benyttelse av eiendommen. Jeg synes det maa være berettiget at si at det som i virkeligheten har foregaatt er at kommunen har laant eller stillet sin forkjøpsrett til disposisjon for at de tre «leietagere» skulde erhverve eiendommen. Det er disse tre som er de virkelige erhververe, det er dem som kjøper eiendommen. Men anvendelse av den kommunen tillagte forkjøpsrett i et saadant øiemed kan man efter min mening ikke undgaa at erklære rettsstridig og ugyldig. Efter hvad jeg foran har anført staar det for mig som en noget kunstig konstruksjon at opfatte forholdet derhen at kommunen først har benyttet sin forkjøpsrett og derefter avhendet eiendommen til de tre. Men selv om man vil se saken paa denne maate kan jeg ikke anta at skogkonsesjonslovens §35a under de i nærværende sak foreliggende omstendigheter vilde kunne redde erhvervelsen av eiendommen for dem. Jeg finner det imidlertid ikke nødvendig at komme nærmere inn paa denne side av saken. Jeg har ikke opfattet den ankende parts prosedyre for Høiesterett derhen at noget krav fra Smiths side paastaaes bortfalt som foreldet. Jeg er enig med herredsretten i at Smith ikke kan antas at ha frafalt noget krav ved ikke at gjøre det gjeldende tidligere enn skjedd. Jeg stemmer for stadfestelse av herredsrettens dom med den fornødne forandring med hensyn til fravikelsestiden og finner at den ankende part bør tilsvare sakens omkostninger for Høiesterett. Jeg voterer efter dette for saadan Dom: Herredsrettens dom stadfestes, dog saaledes at fristen for fravikelsen av eiendommen settes til 3 maaneder efter forkynnelsen av Høiesteretts dom. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Side:658 Fjotland kommune til Mathias Smith 1.500 kroner. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom. Salæret til den opnevnte sakfører, høiesterettsadvokat S. T. Usland fastsettes til 1.200 kroner. Dommer Næss: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Dommer Schjelderup: Idet jeg er enig med førstvoterende vil jeg gjerne tilføie nogen ord om formaalet med skogkonsesjonslovens §35a og om kommunens stilling til affæren. Hadde forholdet vært at Haaland og hans to medinteressenter og kanskje flere med dem i Øvre Fjotland hadde sittet med bruk som det var vanskelig at drive naar de ikke ogsaa eiet denne heien, da vilde formentlig kommunen ha kunnet ta heien med forkjøpsrett for straks at overdra den til slike ille stedte gaardbrukere. Idet jeg nemlig gaar ut fra at §35a annet ledds siste punktum er saa at forstaa som det under stortingsbehandlingen blev hevdet av Stuevold-Hansen og Tveiten, vilde der da for videresalgenes vedkommende ha foreligget «avhendelse av grunn til gaardsbruk» hvortil tillatelse av kongen ikke trengtes. Naar kommunen foreløbig ikke vilde gaa til et slikt videresalg - hvad Haaland og hans medinteressenter om det var anledning til det hadde betinget sig og hvorved hele saken vilde være løst - kan grunnen efter min opfatning vanskelig ha vært nogen annen enn den at kommunen visste at det her ikke var spørsmaal om at hjelpe bruk til hvilke den til deres drift nødvendige hei ikke paa annen rimelig maate kunde skaffes. Jeg nevner i den forbindelse at Smith i sitt for Høiesterett dokumenterte konsesjonsandragende hadde forpliktet sig til at la «eiere av matrikulerte bruk ha rett til at leie beite for de paa eiendominene fødendes kreaturer», idet leiesummen i tilfelle uenighet skulde fastsettes av Landbruksdepartementet. Formaalet med Haalands og hans medinteressenters kjøp var altsaa ikke at bringe deres egne og andres bruk i drivverdig stand, men derimot at nytte heien ved at leie den ut vesentlig til utenbygds fekarer samt til jakt og fiske. Dette laa imidlertid saa langt utenfor de formaal som §35a annet ledd inneholder hjemmel til at tilgodese, at der for et videresalg - som ogsaa av førstvoterende antydet - ikke vilde kunne paaregnes den tillatelse fra kongen som efter paragrafens første punktum i saa fall vilde vært nødvendig. Et slikt salg vilde jo aapenbart ha betydd at kommunen hadde laant private sin egen ubetingede forkjøpsrett. Skulde derfor kommunen kunne ta helen for at la Haaland og hans medinteressenter nytte den, kunde dette saavidt jeg forstaar bare ha skjedd paa det vis at kommunen erhvervet heien ved forkjøpsrett og saa leiet den ut til laangiverne paa vanlige leievilkaar. Derved vilde kommunen ha sikret sig den tilstrekkelige eierraadighet. Men saa langt vilde altsaa ikke Haaland og hans medinteressenter ved anledningen strekke sig; - de vilde ikke la kommunen beholde den normale eierraadighet saa den, for at bruke Haalands egne ord under bevisoptagelsen, «kunde si op leien paa aaremaal og forhøie leieavgiften». For at sikre sig mot dette var Side:659 det Haaland som han selv sier «fikk inn i leiekontrakten bestemmelsen om at leien skulde være uopsigelig». Jeg forstaar det saa at man efter dette blev enige om at forsøke om en slik fremgangsmaate var juridisk holdbar. Med bestemmelsene i kontrakten av 28 juli 1928 vilde det imidlertid som av førstvoterende anført ikke blitt kommunen, men Haaland og hans medinteressenter som da ved forkjøpsrettens benyttelse og den saakalte leiekontrakt i gavnet var blitt eiere av Knabenesheia. At dette ikke lar sig forene med loven kan jeg altsaa med førstvoterende ikke anse tvilsomt. Dommer Motzfeldt: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Ekstraordinær dommer byrettsjustitiarius Lyng, ekstraordinær dommer sorenskriver Hesselberg og dommer Paulsen: Likesaa. Av herredsrettens dom: Ved kjøpekontrakt av 25 februar 1928 kjøpte konsul Mathias Smith av fru Gudrun Boe, enke efter avdøde direktør Harald Boe, gnr 52 bnr 2 Knabenesheien av skyld mark 0,06 i Fjotland med paastaaende hytter og deri forefinnendes inventar for kr. 10.000, der skulde betales kontant mot lovlig skjøte saa snart konsesjon var meddelt. I kjøpekontraktens post 5 er det anført, at eiendommen og det øvrige solgte overtas hvis og naar konsesjon blir gitt paa samme vilkaar, som de selgeren har hatt. Kjøperen kan dog benytte jakt, hytte og fiskeri. Under 15 mai 1928 sendte saa konsul Smith gjennem advokat Kristen Nygaard andragende til Landbruksdepartementet om konsesjon paa kjøpet av eiendommen i henhold til lov om erhvervelse av fjellstrekninger av 27 august 1915 §2. Landbruksdepartementet oversendte andragendet til Fjotland herredstyre til uttalelse, og ordføreren i Fjotland oversendte an dragendet til Fjotland skogutvalg, som i møte 9 juni 1928 anbefalte at konsesjon blev gitt paa visse nærmere angitte betingelser, som det er uten, interesse for nærværende sak at referere. Saken kom saa til behandling i Fjotland herredstyre den 18 juni 1928. Der var i herredstyret stor interesse for, at kommunen skulde gjøre bruk av sin forkjøpsrett, men ordfører Sigbjørn Eiesland uttalte, at kommunens økonomiske stilling var saa daarlig at kommunen ikke kunde gjøre bruk av sin forkjøpsrett. En av representantene Tor K. Haaland spurte saa, om der ikke var anledning for private til at optre og kjøpe. Av ordføreren fikk Haaland det svar, at saaledes som ordføreren forstod loven, var der ikke lovlig adgang for private til at optre som kjøpere likeoverfor konsul Smith. Det kunde i tilfelle kun kommunen gjøre. Tor Haaland antydet saa, at kommunen kunde benytte sin forkjøpsrett og saa kunde Haaland leie heia av kommunen. Da Haaland ogsaa antydet at han kunde skaffe penger til betaling av kjøpesummen, blev saken utsatt til behandling i et senere møte. Den 23 juli 1928 holdtes nytt møte i Fjotland herredstyre, hvor der da blev fattet enstemmig beslutning om, at Fjotland kommune gjør sin forkjøpsrett gjeldende og kjøper eiendommen for den kjøpesum og paa de vilkaar, som er fastsatt i kjøpekontrakten mellem fru Boe og konsul Smith. Grunnlaget for denne beslutning var en kontrakt, som blev opsatt samme dag, men som først blev underskrevet den 28 juli 1928. Kontrakten der er undertegnet av Tor K. Haaland, Peder J. Knaben og Torolv Kvinen er av følgende innhold: Side:660 «Naar herredstyret idag samrøystes hev vedteke aa gjera kommunens forkjøpsrett gjeldende for Knabenesheidi, er me underskrivne Peder J. Knaben, Torolv Kvinen, Knaben og Tor K. Haaland in solidum ansvarlig for kjøpesummen og mogelege umkostnader mot at me, saaframt dette kjøp gjeng i orden snarast mogeleg fær kjøpt att heidi av kommunen. Er det ikke høve for kommunen til soleis aa yverdraga eigedomen til oss, gjeng me med paa i framtidi aa leiga den til full raadvelde, uten at kommunen kan segja upp leiga, eller me kan segja upp pengane. Som vederlag for denne leiga skal kommunen daa ha pengane rentefrie og bind me oss elles til aa bera alle aarlege utlogor, som kviler paa eiendommen. For dei pengane, me legg ut for kommunen, skal me ha pant i eigedomen mot at kommunen kan tinglese denne kontrakti som hefte paa vaare bruk». Saken blev saa den 9 august 1928 gjennem fylkesmannen i Vest-Agder sendt Landbruksdepartementet, efterat ordføreren i Fjotland paa fylkesmannens forespørsel om, hvorledes Fjotland hadde tenkt at skaffe kjøpesummen tilveie, hadde svart, at naar herredstyret vedtok at kjøpe Knabenesheia, var det efter anmodning fra gaardbrukere i den øvre del av herredet, som vilde leie heien igjen av kommunen til beite. Ordføreren oplyste videre, at leierne ved kontrakt hadde gaatt med paa at legge ut kjøpesummen rentefritt i leietiden og ellers bære alle utgifter ved kjøpet, og som aarlig maatte hvile paa eiendommen. Det oplystes videre av ordføreren, at leierne hadde tilbudt sig at kjøpe heien den dag kommunen vilde selge for den pris, som eiendommen da stod kommunen i, og at leierne vilde gjerde inne hele heien, saa den kunde bli helt utnyttet til beite særlig for sau. Det oplystes videre, at der skal være særlig godt beite i Knabenesheia, likesom den er lett at gjerde inne, da elven Kvina danner naturlig gjerde for halvdelen av grenselinjen. Da landbruksdepartementet fant, at forkjøpsvedtaket trengte approbasjon efter landskommuneloven, sendte det saken til Justisdepartementet, idet det paa det beste anbefalte, at herredstyrebeslutningen blev godkjent. Justisdepartementet bad om en del yderligere oplysninger, og under 18 september 1928 oplyste Fjotland formannskap yderligere, at to av leierne hadde dyrket op nye bruk, men ikke har beitemark til sine bruk, likesom formannskapet oplyste, at Knabenesheia foruten at kunne benyttes til beite for andre ogsaa kunde nyttes til beitemark for disse nybrukeres buskap. I oversendelsespaategning av 20 september 1928 anførte saa Vest-Agder fylke, at herredet efter de av formannskapet meddelte oplysninger løp liten risiko ved kjøpet, og at det vilde være av stor interesse for kommunen, om heien kunde bli delt paa innenbygds gaardbrukere, hvorfor fylkesmannen ogsaa anbefalte beslutningen godkjent. Høsten 1928 hadde der vært valg paa nytt herredstyre, og i skrivelse av 5 februar 1929 til fylkesmannen i Vest-Agder anmodet konsul Smith fylkesmannen om at henstille til Fjotland herredstyre om at opta hans konsesjonsandragende til fornyet behandling, da han trodde det nye herredstyre kanskje vilde se paa andragendet med andre øine enn det avgaatte. Saken blev saa paa nytt sendt Fjotland herredstyre, som imidlertid i møte 25 februar 1929 fattet enstemniig beslutning om, at herredstyret ikke fant grunn til at ta saken op paanytt og henstillet til departementet av hensyn til de interesserte at avgjøre saken snarest mulig. Under 18 juni 1929 stadfestet saa Justisdepartementet i henhold til landskommunelovens §46 og lov nr. 18 av 22 juni 1928 Fjotland Side:661 herredstyres beslutninger av 23 juli 1928 og 25 februar 1929 om i henhold til lov av 27 august 1915 at erhverve Knabenesheia for kr. 10.000 og i den anledning opta et rente- og avdragsfritt og av laangiverne uopsigelig laan av samme størrelse med pant i eiendommen. Under 23 august 1929 meddelte saa Landbruksdepartementet konsul Smith, at da Justisdepartementet hadde godkjent herredstyrets beslutning om kjøp av eiendommen og optagelse av laan, gav konsul Smiths ansøkning om konsesjon ikke anledning til nogen videre forføining fra departementets side. Under 26 august 1929 sendte saa Fjotland formannskap kjøpesummen for Knabenesheia kr. 10.000 til fru Boes advokat i Oslo. Under 6 november 1929 utstedte saa advokat Chr. L. Jensen, Oslo, i henhold til fullmakt fra fru Boe skjøte paa eiendommen til Fjotland kommune for kr. 10.000 og forøvrig paa de samme vilkaar som var anført i kjøpekontrakten mellem fru Boe og konsul Smith. Dette skjøte er først tinglyst 5 august 1930. Under 10 mars 1930 utstedte Fjotland kommune pantobligasjon til Tor K. Haaland, Peder Knaben og Torolv Kvinen paa de 10.000 kroner, som disse tre hadde laant kommunen til betaling av kjøpesummen for Knabenesheia. I denne obligasjon, som er tinglyst 8 april 1930, er det anført, at disse 10.000 kroner er rentefrie for kommunen og kan ikke opsies av panthaverne. Konsul Smith som i skrivelse av 15 august 1929 hadde meddelt Justisdepartementet, at han hadde underrettet fru Boes advokat om, at han ikke anerkjente kommunens forkjøpsrett, hvilken underretning er meddelt Fjotland formannskap den 20 august 1929, uttok saa ved sin rettsfullmektig advokat Chr. Stray, Arendal, under 10 mai 1932 klage og under 1 august 1932 stevning. - - - Retten skal bemerke: Saksøktes paastand om, at søksmaalet er for sent anlagt, og at saksøkerens forskjellige krav er for sent fremsatt, finner retten ikke at kunne ta til følge. Saksøkerens paastand om, at saksøkte ulovlig har utøvet sin forkjøpsrett, og paastanden om, at saksøkte skal tilpliktes at utlevere det i jakthyttene værende inventar, er jo to tingsrettslige krav, som allerede av den grunn ikke er gjenstand for foreldelse. Og hvad saksøkerens krav paa erstatning og betaling av 2 pct. av kjøpesummen angaar, saa er det fullt paa det rene, at preskripsjon ikke er inntraadt. Forliksklage i saken er nemlig uttatt 21 mai 1932 og Justisdepartementets stadfestelse av saksøktes beslutninger om at gjøre forkjøpsretten gjeldende er av 18 juni 1929 og først meddelt saksøkeren ved Landbruksdepartementets skrivelse av 23 august 1929. Preskripsjon for de obligatoriske krav er saaledes ikke inntraadt. Og retten kan heller ikke være enig i, at saksøkeren har fremsatt sine forskjellige krav saa sent, at han maa antas at ha frafalt den. For det første hadde saksøkeren allerede i skrivelse av 15 august 1929 meddelt Justisdepartementet, at han ikke anerkjente saksøktes forkjøpsrett, og herom er Fjotland formannskap underrettet den 20 august 1929. Saksøkte maatte saaledes være paa det rene med, at der vilde bli anlagt sak av saksøkeren for at faa prøvet lovligheten av saksøktes utøvelse av sin forkjøpsrett til eiendommen. Men dertil kommer dessuten, at retten maa gi saksøkeren medhold i, at han ikke godt kunde gaa til søksmaal mot saksøkte, før han hadde bragt paa det rene, at saksøktes formelle ut øvelse av sin Side:662 forkjøpsrett ogsaa innebar en reell utøvelse av denne rett. Retten finner saaledes at søksmaalet er betimelig fremmet, og at ingen av saksøkerens krav er preskribert. Det første spørsmaal som maa løses er om saksøltes anvendelse av forkjøpsrett til eiendommen er lovlig eller ikke. Hjemmelen for saksøktes forkjøpsrett has i lov av 27 august 1915 §4, som atter henviser til lov om erhvervelse av skog av 18 september 1909 kapitel II. De regler som finnes i dette kapitel saaledes som denne lov lyder efter lovforandring av 13 august 1915 finner tilsvarende anvendelse naar det gjelder erhvervelse av fjellstrekninger. Hjemmelen for kommunens utøvelse av forkjøpsretten er da skogkonsesjonslovens §29, som gir den kommune innen hvilken vedkommende fjellstrekning er beliggende forkjøpsrett i de tilfeller, hvor det utkreves konsesjon til erhvervelse av fjellstrekning innen herredet. Og lovligheten av saksøktes utøvelse av forkjøpsretten beror da først og fremst paa, om der i nærværende tilfelle foreligger en reell utøvelse av forkjøpsretten i det øiemed, hvorfor kommunen ved loven er tilkjent forkjøpsrett, eller der her foreligger en proformatransaksjon, hvorved saksøkte har benyttet sin forkjøpsrett til at skaffe en privatmann en fjellstrekning, som denne ellers ikke kunde skaffe sig. Det maa innrømmes, at avgjørelsen av dette spørsmaal i nærværende sak stiller sig adskillig tvilsomt, særlig efter den av Høiesterett i en nogenlunde analog sak avsagt dom, som er inntatt i Rt. for 1927 side 695 ff., hvilken dom begge sakens parter har paaberopt sig. Men ser man paa den hele sammenheng og utvikling av denne sak, saaledes som den foran er referert, og særlig tar i betraktning den av de tre leiere oprettede kontrakt av 28 juli 1928, synes det vanskelig at kunne komme til noget annet resultat enn, at det er de tre leiere, som i virkeligheten har kjøpt Knabenesheia, og at de hertil og i forstaaelse med saksøkte har benyttet sig av den forkjøpsrett som loven hjemler saksøkte, men ikke en privatmann. Kontrakten hjemler for det første leierne rett til leie i fremtiden uten at kontrakten inneholder nogen begrensning av leietiden, og den gir leierne hel og ubegrenset raadighet over heien. Kontrakten er videre uopsigelig fra kommunens side, likesom det laan, leierne har ydet saksøkte til betaling av kjøpesummen for hela, er uopsigelig fra leiernes side. Det er efter dette paa det rene, at det er de tre leiere, som har utredet kjøpesummen for heia til endelig utgift for sig mot til gjengjeld at faa hela til full og uinnskrenket disposisjon for sig. Saksøkte har i anledning kjøpet intet utlegg hatt og vil heller ikke faa noget utlegg i fremtiden, og av de beføielser, som eiendomsretten medfører, har saksøkte ikke beholdt annet eller mere igjen enn det at staa som den formelle eier av hela. Men den formelle stilling som eier er her ikke avgjørende, hvad det kommer an paa er det reelle forhold. Naar dertil kommer,at det alene er vedkommende kommune, som efter loven har forkjøpsretten, og at lovens forutsetning med at gi kommunen forkjøpsrett utvilsomt alene har vært at gi kommunen rett til at inntrede i kjøpet av en fjellstrekning eller hei, forsaavidt det finnes stemmende med kommunens interesser at vedkommende fjellstrekning eller hei gaar over til kommunal eiendom og i fremtiden bevares som saadan, forekommer det retten, at saksøktes optreden i nærværende sak blir noksaa problematisk. Det er paa det rene efter de under hovedforhandlingen fremkomne oplysninger, at der i Fjotland herred ikke drives nogen særlig saueavl. Gaardbrukerne der har som regel en 8 à 10 sauer hver, og Side:663 saueantallet i hele Fjotland herred utgjorde efter telling foretatt 20 juni 1918 1491 stykker. Det er videre paa det rene efter de i saken fremkomne oplysninger, at Fjotland herred ikke har behov for heiestrekninger til beite og ikke vil faa behov derfor i en overskuelig fremtid. Fjotland har saa mange og til beite skikkede fjellstrekninger, at gaardbrukerne der leier ut sine heier til driftekarer fra Jæren, som lar tusenvis av sau fra Jæren beite i heiene i Fjotland. Naar derfor saksøkte likeoverfor departementene har begrunnet sin anvendelse av forkjøpsretten til Knabenesheia bl.a. med, at det gjaldt for kommunen at skaffe herredets innvaanere beite for deres sauer, saa er det ikke stemmende med det taktiske forhold. Illustrerende for forholdet er i saa henseende, at det er paa det rene at Knabeheia, som støter til Knabenesheia, og som med sine minst 160.000 maal er Fjotlands største hei, i de siste 30 aar har ligget øde og i denne tid ikke har vært benyttet til beite. Det viser sig da ogsaa, at efter kjøpet av Knabenesheia er der ikke sluppet op paa beite i denne hei en eneste sau fra Fjotland hverken av de tre leieres sauer eller av andre opsitteres sauer i Fjotland. Det synes efter dette at maatte være paa det rene, at Fjotland kommune som saadan ikke har hatt nogen reell interesse av i dette tilfelle at gjøre bruk av sin forkjøpsrett til Knabenesheia, og at det derfor maa ha vært andre og utenfor loven liggende hensyn, som har vært bestemmende for kjøpet. At en leiekontrakt som den i nærværende sak omhandlede er jevngod med en salgskontrakt synes ogsaa høiesterettsdom i Rt. for 1929 side 401 ff. at vise. Der vilde selvfølgelig intet ulovlig være i, at de tre leiere eller en hvilkensomhelst annen privatmann i Fjotland laante Fjotlands kommune de nødvendige penger til at kjøpe Knabenesheia for, men stillingen blir en helt annen, naar de tre leiere som vederlag for sin økonomiske støtte betinger sig hel og uinnskrenket raadighet og disposisjonsrett over Knabenesheia, saaledes at Fjotland kommune absolutt ikke beholder nogen raadighet over heia tilbake paa sin haand. Naar saa er tilfelle synes det vanskelig at komme forbi, at her foreligger en omgaaelse av konsesjonsloven, og at det faktiske forhold er det, at Fjotland kommune her har optraadt som straamann for at hjelpe de tre leiere til at komme i besiddelse av en hei, som de ellers ikke paa lovlig vis hadde adgang til at faa kjøpe. Er dette riktig, saa er dermed ogsaa givet, at Fjotland kommune i forhold til saksøkeren har handlet rettsstridig, naar den utøvet sin forkjøpsrett til Knabenesheia, og at kommunen som følge derav har forspilt sin forkjøpsrett til eiendommen. Saksøkeren maa da ha krav paa, at forholdet bringes tilbake i den stilling, hvori det var, før saksøkte gjorde bruk av sin forkjøpsrett til eiendommen. Retten finner derfor at maatte ta saksøkerens prinsipale paastand under post 1 og 2 til følge, idet det av fru Gudrun Boe til saksøkte paa eiendommen utstedte skjøte maa kjennes ugyldig at være, og saksøkte tilpliktes at fravike eiendommen. Gaar man, som retten i nærværende tilfelle har gjort, ut fra at her foreligger en proforma-transaksjon, og at den oprettede leiekontrakt i virkeligheten innebærer en overdragelse til eiendom, saa er det resultat retten ovenfor er kommet til, ogsaa gitt paa et annet grunnlag. Efter lov av 27 august 1915 §4 finner lov om erhvervelse av skog av 18 september 1909 bl.a. lovens 2net kapitel tilsvarende anvendelse ved erhvervelse av fjellstrekninger. Side:664 Og ved de forandringer, som blev foretatt i loven om skogkonsesjonen ved lov nr. 3 av 13 august 1915 kom der inn i konsesjonsloven en ny bestemmelse i §35a, i hvis 2net ledd det heter: «Grunn som en kommune har erhvervet ved forkjøpsrett i henhold til denne lov, kan den ikke avhende uten tillatelse av kongen. Dette gjelder dog ikke avhendelse av grunn til byggetomt med huse og have til gaards bruk eller til opdyrkning». Efter denne bestemmelse som altsaa finner tilsvarende anvendelse ved erhvervelse av fjellstrekninger, er det altsaa forbudt kommunen uten kongelig tillatelse at avhende fjellstrekning, som av kommunen er erhvervet ved forkjøpsrett. Og det fremgaar tydelig av motivene til denne lovbestemmelse - se bl.a. Ot. prp. nr. 17 for 1915, at hensikten med denne nye lovbestemmelse nettop har vært at hindre misbruk av kommunens forkjøpsrett til fjellstrekninger. Kan derfor en kommune ikke uten kongelig tillatelse avhende en heiestrekning, som den har erhvervet ved at gjøre forkjøpsrett gjeldende, maa det ogsaa være innlysende, at kommunen ikke kan omgaa denne bestemmelse ved at la avhendelsen foregaa samtidig med, at forkjøpsretten gjøres gjeldende. Er det første ulovlig, er ogsaa det annet ulovlig. Og undtagelsesbestemmelsen i §35a, 2net ledd finner ikke anvendelse paa forholdet i nærværende sak. Det er derfor paa det rene at saksøkte ikke kunde avhende Knabenesheia uten at innhente kongelig tillatelse dertil, og da det er paa det rene, at saksøkte ikke har søkt eller faatt saadan tillatelse, er avhendelsen til de tre leiere ogsaa av den grunn ulovlig og maa føre til samme resultat som retten ovenfor er kommt til. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
