Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Paulsen: Ved dom avsagt av Trondheim byrett 22 februar 1933, blev saaledes kjent for rett: «Hovedstyret for Norges Statsbaner dømms at betale til Konrad Frich Kvidahl kr. 2639.30 samt til Hilmar Hansen kr. 5756 med 4 pct. aarlig rente derav fra 22 februar 1933 til betaling skjer. Saksomkostninger tilkjennes ikke». Dommen er avsagt med domsmenn og rettens formann har dissentert, idet han har stemt for at Statsbanene skulde frifinnes. Dommen er av Norges Statsbaner paaanket til Høiesterett, idet det antas at være uriktig, naar det bebreides jernbanen som en uaktsomhet at angjeldende overgang ikke er forsynt med grinder. Statsbanene har nedlagt paastand paa frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger. Hilmar Hansen og Konrad Kvidahl, som har faatt bevilling til fri sakførsel, har ved sin opnevnte sakfører nedlagt paastand paa stadfestelse av Trondheim byretts dom og tilkjennelse av saksomkostninger. Om saksforholdet henviser jeg til byrettens domsgrunner. Saken foreligger for Høiesterett i samme skikkelse som for byret«n, idet jeg dog vil bemerke at de innstevnte ikke for Høiesterett har prosedert paa at Norges Statsbaner skulde ha ansvar efter reglene om farlig bedrift. Jeg er kommet til samme resultat som byrettens dissenterende medlem, rettens formann, og tiltreder i det vesentlige den begrunnelse som han har gitt for sin opfatning. Jeg antar efter omstendighetene at sakens omkostninger bør opheves ogsaa for Høiesterett. Dom: Norges Statsbaner frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Satæret til den opnevnte sakfører, høiesterettsadvokat Andr. Claussen, fastsettes til kr. 500. Dommer Dahl: Enig med førstvoterende. Dommerne Andersen, Hanssen og Motzfeldt, ekstraordinær dommer sorenskriver Hesselberg og justitiarius Berg: Likesaa. Av byrettens dom: - - - Den 22 august 1931 ca. kl. 22 blev Hilmar Hansen og Konrad Frich Kvidahl, som kom fra «Lasarettet» i Ilsviken overkjørt av et togsett, bestaaende av tomme kisvogner, nettop som de skulde passere over jernbaneovergangen rett op for slippen i Ilsviken. - - - Saksøkerne hevder, at jernbanen har erstatningsplikt uten hensyn til skyld. - - - Suhsidiært hevder de at jernbanen har optraadt uaktsomt Side:804 ved anordningen av jernbaneovergangen, som ikke har tilstrekkelig belysning og ikke er forsynt med grind og ved at det tillates at et skiftetog bakkes, saa lokomotivet kommer sist. - - - De faktiske omstendigheter ved overkjørselen er følgende: Fra Skansen stasjon i Trondheim har jernbanen et sidespor, som gaar utover forbi trelastbrukene i Ile, forbi de industrielle bedrifter i Ilsviken - Ila smelteverk, slippen m.v. -. og til kommunens kislastningsanlegg. Paa nordsiden av linjen - mellem denne og sjøen - ligger bl.a. Ila Smelteverk, llens Slip, Elektrisitetsverkets Dampcentral, Kooperative Landsforenings lager og det gamle difterilasarett i Ilsviken, som nu eies av kommunen og benyttes som leiegaard. Til bebyggelsen paa linjens nordside fører en kjørevei. Fra Mellemilen følger den jernbanelinjen paa dennes sydside. Ved Il ens gamle kirkegaard vis à vis slippen gaar veien i overgang over jernbanelinjen og følger saa denne paa nordsiden videre vestover til lasarettet. Veien med overgang eies av kommunene, som holder den vedlike og holder belysning. Belysningen er forøvrig noksaa tarvelig. Vesten for planovergangen finnes der ingen lamper som nu er i orden. Derimot finnes langs veien paa jernbanelinjens sydside endel elektriske pærer paa lysstolper fra planovergangen og østover. Men lampene er opgitt alene at være 40 lys lamper uten nogen reflektor eller skjerm, saa de lyser daarlig ned paa veien. Nærmeste lysstolpe fra planovergangen staar saa langt østen for denne, at den neppe er til nogen synderlig nytte ved passeringen av overgangen. Der finnes ikke grind over planovergangen, hverken paa jernbanelinjens syd- eller nordside. For endel aar siden var der en grind paa sydsiden. Dengang laa planovergangen ca. 15 m. lenger vest. Da den blev flyttet østover til dens nuværende plass, blev Trondheim kommune og jernbanen enige om at sløife grinden paa sydsiden, da den ikke antokes at være av nogensomhelst nytte for dem, som trafikerte veien. Saksøkerne kom heromhandlede aften fra et besøk hos en bekjent, som bodde paa lasarettet. Aftenen var meget mørk og det regnet sterkt. Saksøkerne fulgte veien østover fra lasarettet paa jernbanelinjens nordside, og idet de skulde krysse linjen ved planovergangen blev de paakjørt av et tog med 15 tomme kisvogner, som av et lokomotiv bakkedes innover mot byen fra kiskaiene. Toget har antagelig gaatt med en fart av mellem 5 og 10 km. i timen - kanskje nærmere 10 km. Linjen helder her ganske svakt innover mot byen. Paa forreste vogn - med ansiktet i kjøreretningen - stod skiftelederen, konduktør Herstad, med en tendt lykt i høire haand. Paa 8de vogn fra enden opholdt sig konduktør Lundemo og paa lokomotivet var lokomotivfører Soknes og en fyrbøter. - - - Da første vogn nærmet sig planovergangen (lokomotivet kom sist) saa Herstad de to saksøkere paa veien til venstre for linjen. De gikk raskt efter vei en parallelt med jernbanelinjen i samme retning som skiftetoget mot planovergangen. Da Herstad saa, at de svingte raskt op mot planovergangen, som toget nu nærmest sig, uten at se sig om i den retning, hvorfra skiftetoget kom, ropte han flere ganger kraftig til dem uten at de reagerte. Herstad gav da øieblikdig stoppsignal med haandlykten. Lundemo saa signalet og fikk tillike se de to saksøkere i det øieblikk de svinget op mot overgangen for enden av toget. Lokomotivføreren saa ogsaa stoppsignalet og satte straks bremsen paa. Den virket straks (der bremses med dampkraft fra lokomotivet), men det tok nogen tid før toget stanset. Det gled med de Side:805 første vogner over planovergangen, og begge saksøkere blev revet overende. - - - Før avgangen fra kiskaiene var der fløitet fra lokomotivet, likeledes ved en sporveksel litt vestenfor lasarettet, hvor der var stoppet for at legge vekselen over. Da lokomotivet var utenfor lasarettet blev der atter fløitet - 1 langt støt - for planovergangen og likeledes har lokomotivføreren signalisert med fløiten som svar paa konduktør Herstads stoppsignal. Begge saksøkere er døve, Kvidahl helt døv, mens Hansen paastaar at høre lidt. Han mener han hører lokomotivfløiter, men benekter at ha hørt de signaler som her er gitt fra lokomotivet. Ingen av dem har hørt larmen av togsettet, skjønt det alltid larmer sterkt av tomme kisvogner. Saksøkerne har heller ikke sett lyset fra konduktør Herstads haandlykt, og de har heller ikke sett skiftesettet før overkjørselen. Retten antar at reglerne om objektivt ansvar for farlige bedrifter ikke kan faa anvendelse paa overkjørsel av jernbane, hvor ikke overkjørselen skyldes bedriftsulykker, som har tilstøtt jernbanens innretninger eller materiell under driften, og hvorved skade er voldt andre, kfr. høiesterettsdom i [[Rt-1931-97]]. Her foreligger intet driftsuhell av saadan art. Spørsmaalet blir da om der kan overføres jernbanen nogen uaktsomhet ved anordningen av overgangen. Veien og overgangen er Trondheim kommunes, som ogsaa holder gatebelysningen langs veien paa begge sider av overgangen. Gatebelysningen var visstnok daarlig og dette gjelder ogsaa belysningen ved planovergangen. Men jernbanen kan neppe ha noget ansvar herfor. Og forøvrig - om belysningen over planovergangen er aldri saa god - hjelper det ikke det trafikerende publikum til at bli opmerksom paa kommende tog. Tvertimot - et sterkt lys over planovergangen vil som regel gjøre mørket paa begge sider ennu dypere og hindre at man ser nogetsomhelst. Med hensyn til lysordningen finner man derfor at der ikke er utvist nogen uaktsomhet fra jernbanens side. Rettens majoritet - domsmennene - mener, at det maa bebreides jernbanen som en uaktsomhet, at denne overgang ikke er forsynt med grinder. Efter domsmennenes mening burde en saavidt trafikert overgang innenfor byens grenser, være forsynt med grinder - helst grinder som i almindelighet stenger for jernbanelinjen og lar passagen over overgangen fri, men subsidiært grinder paa begge sider av overgangen, som det trafikerende publikum maa aapne, naar de skal passere overgangen. Denne uaktsomhet ved anordningen av jernbaneovergangen mener majoriteten at jernbanen maa ha ansvaret for, idet man antar, at mangelen paa grinder er en medvirkende aarsak til ulykken. Efter majoritetens mening har ogsaa saksøkerne optraadt uaktsomt. De maatte være opmerksom paa at deres døvhet var til hinder for at de kunde høre kommende tog, og det maa da bebreides dem at de uten at se sig for begir sig Lit paa planovergangen. Det maa ansees som helt sikkert at de vilde blitt opmerksom paa togsettet hvis de hadde sett sig om. Ulykken skyldes derfor uaktsomhet saavel fra saksøkernes som fra jernbanens side. Efter straffelovens ikrafttredelseslovs §25, jfr. §19, mener man, at skaden - efter beskaffenheten av de fra begge sider begatte feil - maa bli at fordele med en halvpart paa saksøkerne og en halvpart paa jernbanen. - - - Rettens formann (dommer Chr. Blom) kommer til et annet resultat. Der finnes - mig bekjent - ingen almindelige bestemmelser om jernbanens plikt til at anbringe grinder ved planoverganger over denslags sidespor Side:806 som det lier gjelder. I nærværende tilfelle anser jeg grind over veien paa begge sider av jernbanelinjen uten betydning som sikringsforanstaltning. Dessuten vil den være til gêne for trafikken fra byen til de industrielle bedrifter paa nordsiden av jernbanelinjen. Det er her ikke tale om en almindelig gjennemgangsvei, men alene om en liten veistump for at komme frem til kommunens tomter paa jernbanens nordside, hvor de omhandlede bedrifter ligger, derunder ogsaa til det som leiegaard benyttede gamle lasarett, som ogsaa eies av kommunen. Det er derfor en meget begrenset trafikk efter veien og de som benytter den, kjenner selvsagt meget vel til overgangen, dennes beliggenhet og anordning. Beliggenheten er slik at man til begge sider har god utsikt mot kommende tog. Trafikken paa dette sidespor vesten for overgangen er ikke stor. Der gaar kun kistog til kiskaiene og tomme vogner tilbake igjen. Farten er liten - neppe over 10 km. Hertil kommer saa den ting, at den grind som engang har staatt ved overgangen, er sløifet efter kommunens egen foranledning. De kommunale myndigheter, som er nærmest til at vareta det trafikerende publikums interesse har ansett grinden uten betydning som sikringsforanstaltning, og det var i kommunens interesse at skaffe den mest bekvemme adgang til kommunens egne tomter paa jernbanens nordside. Ved anbringelse av sikringsforanstaltninger mener jeg ogsaa at jernbanen maa ta hensyn til det normale, til forholdene slik som disse gjennemsniftlig sett arter sig. Den plikter at anbringe og innrette sine sikringsforanstaltninger slik at almindelig utstyrte mennesker med nogenlunde normalt syn og hørsel er tilstrekkelig betrygget. Og for at opnaa dette er det efter min mening ikke nødvendig at anbringe nogen grind ved denne overgang. Ulykker av nogen art er ikke tidligere forekommet her. Ulykken skyldes - - efter minoritetens opfatning utelukkende den omstendighet, at saksøkerne ikke har sett sig for før det gikk ut paa planovergangen. Det gjelder den, som har sin hørsel i behold, men det gjelder enn mere den, hvis hørsel er svekket eller helt borte, at han maa bruke sine øvrige sanser og se sig for, naar han begir sig ut paa en planovergang over en jernbanelinje. At saksøkerne er døve og derfor ikke kunde høre toget komme, det maa de formentlig selv bære ansvaret for. Den som lider av en mangel av denne art, plikter at ta hensyn til den og optre forsiktigere enn folk, som har alle sine sanser i behold. De kjenner selv sin svakhet og faar benytte synet til at erstatte hørselen, hvor denne svikter. Hvis saksøkerne hadde sett sig for før de begav sig ut paa jernbaneovergangen, maatte de med nødvendighet ha sett det kommende tog og ogsaa skiftekonduktørens haandlykt. - - - De var m eget godt kjent paa stedet, visste om planovergangen og at den var uten grinder og pliktet da at innrette sig efter forholdene som de nu engang.var. Efter minoritetens opfatning maa jernbanen bli at frifinne. Retten er forøvrig enstemmig av den opfatning at der intet er at legge jernbanen tillast med hensyn til togets fart (kfr. regl. §24) eller den maate paa hvilken driften er foregaatt. Toget hadde tilstrekkelig betjening, og skiftelederen opholdt sig paa første vogn (regl. §16). - - - Chr. Blom. Einar Wold. Jensine Aune. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
