Rediger Høyesterett: Rt-1935-1051

Fritekst:

Dommer Næss: Til prøvelse i Høiesterett foreligger anke fra politimesteren i Helgeland over dom avsagt av Rana herredsrett 31 juli 1935. De tiltalte Aasmund Karolius Olsen Selfors og Ole Martin Pedersen Gullvik, som var tiltalt for overtredelse av straffelovens §416, jfr. lov om statskontroll med skibers sjødyktighet av 9 juni 1903, §47 og §94, samt redningsforskrifter av 1 mai 1909 §13 og §14, og passagerskibsforskrifter av 19 januar 1909 §1 og §3, blev ved dommen frifunnet. Dommen er avsagt under dissens, idet sorenskriveren stemte for fellelse efter straffelovens §416, jfr. redningsforskriftenes §14. Anken gjelder lovanvendelse og begrunnes med at det er uriktig ikke at anse den i saken omhandlede pram som handelsfartøi eller fraktebaat, fordi der ikke er avsender eller mottager av medførte varer. Aktor for Høiesterett har ment at det ikke alene i det i ankeerklæringen nevnte punkt foreligger uriktig lovanvendelse, men ogsaa forsaavidt herredsretten enstemmig har funnet at fergen ikke kommer inn under reglene for passagerfrakt, forskriftenes §13. Det kan formentlig stille sig tvilsomt om det efter ankemaaten er adgang til at reise dette spørsmaal, jfr. straffeprocesslovens §385. Jeg antar imidlertid at det forsaavidt er spørsmaal om en side ved det i saken omhandlede identiske straffbare forhold og finner derfor grunn til at uttale mig ogsaa om dette spørsmaal. Jeg antar derhos at den av aktor her hevdede forstaaelse av loven maa gis medhold. Det kan ikke ha nogen avgjørende betydning at fergen er anskaffet med godstrafikk for øie, naar den faktisk har transportert ogsaa personer, og at det forholder sig saaledes fremgaar efter min mening av det faktiske forhold som herredsretten har lagt til grunn, idet eierne av godset eller disses representanter har fulgt dette. Fergen staar samtidig ogsaa til disposisjon for andre som kan følge med som passagerer. At da personbefordringen er regelmessig kan jeg ikke finne tvilsomt, idet baaten saavidt skjønnes staar til raadighet for personbefordring i den utstrekning som det er behov for saadan befordring med den. Med hensyn til det annet spørsmaal antar jeg likeledes at anken bør gis medhold, idet jeg er enig med sorenskriveren i at fergen maa ansees som fraktebaat for gods, og jeg kan forsaavidt henholde mig til den av sorenskriveren gitte begrunnelse. At godsets eier følger dette i fergen betar ikke forholdet karakteren av befraktning. Side:1052 Kjennelse: Herredsrettens dom med hovedforhandling opheves. (Vanlige salærer). Dommer Larssen: Jege er enig med førstvoterende i at det her omhandlede fartøi maa regnes at anvendes som handelsfartøi (fraktebaat) og derfor enig i at herredsrettsdommens lovanvendelse paa dette punkt var uriktig. I realiteten er jeg ogsaa enig med førstvoterende i at baaten maa ansees for at anvendes til regelmessig passagerfart, jfr. sjødyktighetsloven av 29 juni 1903 §94, siste ledd. Hvad dette siste punkt angaar antar jeg imidlertid at der i nærværende ankesak ikke er formell adgang til at opta det til avgjørelse. Jeg ser saken slik at herredsrettens dom i virkeligheten behandler to forskjellige straffbare forhold, nemlig 1) spørsmaalet om baatens anvendelse til regelmessig personfart med den følge at den blir pliktig til at underkaste sig den i saa fall nødvendige besiktigelse, anskaffelse av redningsmateriell m.v., fr. sjødyktighetslovens §94, redningsforskriftene i kgl. res. av 1 mai 1909 §13, samt passagerforskriftene av 19 januar 1909 §1 og §3, §2) baatens anvendelse som handelsfartøi (fraktebaat) i henhold til redningsforskriftenes §14, med den følge at baaten da er undergitt de i nevnte bestemmelse foreskrevne sikkerhetsforskrifter med hensyn til redningsmateriell. Herredsrettsdommen har antatt at de tiltalte blir at frifinne for begge disse straffbare forhold. Ankeerklæringen er utvetydig begrenset til at gjelde det ene av disse forhold, nemlig den avgjørelse at det omhandlede fartøi ikke kan ansees som handelsfartøi (fraktebaat). Jeg antar at det maa ansees som ulovhjemlet, naar under disse forhold aktor har optatt ogsaa det annet straffbare forhold og forelagt dette til avgjørelse for Høiesterett. Dommer Sunde: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Jeg anser den kombinerte gods- og personbefordring som har funnet sted og som er beskrevet i herredsrettens dom som ett og samme straffbare forhold. Dommer Backer: Jeg tiltreder herr dommer Larssens bemerkninger. Dommer Motzfeldt: Som herr dommer Sunde. Dommer Broch: Som herr dommer Larssen. Justitiarius Berg: Som herr dommer Sunde. Av herredsrettens dom: Ved Helgelands politimesters forelegg av 6 februar 1935 er: 1. Ordfører i Nord-Rana, Aasmund Karolius Olsen Selfors, og 2. Ole Martin Pedersen Gullvik, forelagt en bot for overtredelse av straffelovens §416, jfr. lov om statskontroll med skibes sjødyktighet av 9 juni 1903 §47 og §94, samt redningsforskrifter av 1 mai 1909 §13 og §14 og passagerskibsforskrifter av 19 januar 1909 §1 og 3 - ved som ansvarlig for disponeringen av motorfergen paa Langvatnet (Nord-Rana) i 1934 at ha forsett sig mot hvad der paalaa ham til sikrelse av skibets sjødyktighet og varetagelse av de ombordværendes tarv, idet fergen ikke blev utstyrt med Side:1053 forskriftsmessig redningsmateriell og ikke fremstillet hos skibskontrollen til passagerskibs besiktigelse. For siktede nr. 2.s vedkommende gjelder forelegget ogsaa for overtredelse av passagerforskriftenes §14, derved at passagercertifikat ikke var opslaatt ombord. Det er paa det rene i saken at Nord-Rana kommune i 1921 anskaffet den omhandlede ferge for at benytte den som transportmiddel for varer og gods for beboerne rundt Langvatnet i Nord-Rana. Fergen er en klinkbygget pram, 9,5 m. lang, 3,1 m. bred og 0,8 m. dyp. Den har ikke overbygg og ikke dekk og ser ut som en vanlig transportferge, hvorpaa vogner og kveg kan føres over en elv. Bekvemmeligheter for passagerer finnes ikke. I fergen er installert en 5 hk. motor, som eies av siktede nr. 2, Ole Gullvik, der siden 1932 har fungert som fergemann. Nogen instruks for fergens benyttelse finnes ikke, og heller ikke er der fastsatt takster. Fergemannen oppebærer all godtgjørelse for transporten og har dessuten en aarlig betaling av kommunen under hensyn til at det er ham som eier motoren. Fergen gaar kun efter bestilling og har ingen rute. Retten finner enstemmig, at heromhandlede ferge ikke kommer inn under reglene for passagerfrakt. Som foran nevnt finner retten det paa det rene, at fergen er anskaffet til frakt av gods, og det vesentlig dyr og større gods. - - - De folk som følger sitt gods faar gratis være med, og ved disse leiligheter faar ogsaa andre folk være med mot en liten godtgjørelse. Retten antar imidlertid at ikke dette bevirker at fergen kan sies at drive passagerfrakt. Rent undtagelsesvis tilkalles fergen av personer som ikke medfører gods, likesom den rent undtagelsesvis blir benyttet av sluttede selskaper ved reise til begravelser og fester eller lignende. Men retten finner derfor ikke at fergen kan sies at drive regelmessig passagerfart, jfr. §94, 5te ledd i lov om statskontroll med skibes sjødyktighet, eller at kunne betegnes som passagerfartøi. Rettens flertall, domsmennene, finner at heller ikke redningsforskriftenes §14 kan komme til anvendelse paa heromhandlede ferge, idet den ikke tjenstgjør som handelsfartøi eller fraktbaat. For at fergen skulde kunne betraktes som fraktebaat maatte den motta varer fra avsender og levere dem til en mottager. Heromhandlede ferge tjenstgjør nærmest som en fløtmannsbaat, hvor eier eller representant for ham følger varene. Rettens formann antar under nogen tvil at fergen maa ansees for en fraktebaat, hvorpaa redningsforskriftenes §14 maa komme til anvendelse, idet han antar at Nord-Rana kommune maa betraktes som reder av fergen, og siktede nr. 2, Ole Gullvik, maa være ansvarlig efter reglene for førere, antar han at de siktede maa dømmes efter nevnte bestemmelse, jfr. straffelovens §416, fordi fergen mangler livbøie. - - - [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt