Rediger Høyesterett: Rt-1936-174

Fritekst:

Dommer Rivertz: I skiftetvist mellem Ove Selnes' slektsarvinger og Maren Selnes' slektsarvinger avsa Fosen skifterett 30 juli 1932 kjennelse med saadan slutning: «Ove Olsen Selnes slektsarvinger anerkjennes som arvinger i Maren Johnsdatter Selnes' dødsbo av Å for en halvpart av den nettoformue som fremkommer, naar de arvinger som er tilgodesett i testamenter av 5 mai 1914 og 25 november 1929, er fyldestgjort. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Kjennelsen er av Maren Selnes' slektsarvinger paaanket til Høiesterett med saadan paastand: «1. At Fosen skifteretts kjennelse av 30 juli 1934 opheves. 2. At Ove Selnes' slektsarvinger kjennes ikke at være arveberettiget i boet efter Maren Selnes. 3. At de ankende parter tilkjennes saksomkostninger for Høiesterett av motpartene in solidum.» De innstevnte for Høiesterett, Ove Selnes' slektsarvinger har paastaatt skifterettens kjennelse stadfestet og de ankende parter tilpliktet in solidum at betale sakens omkostninger for Høiesterett. Angaaende saksforholdet henvises til begrunnelsen for skifterettens kjennelse. Jeg er kommet til et annet resultat enn skifteretten. Det i saken omhandlede testament, hvorved enhver av testatorene innsetter den annen til sin enearving, maa efter almindelig sprogbruk forstaaes saaledes at lengstlevende i enhver henseende skal være eier av det hele bo, med den følge at førstavdødes arvinger utelukkes fra arv ved lengstlevendes død. Denne forstaaelse av testamentet deles ogsaa av skifteretten, som imidlertid har funnet at de foreliggende vidneforklaringer avgir et fyldestgjørende bevis for at testatorenes vilje har vært en annen enn den som maa utledes av testamentets ordlyd. Heri kan jeg imidlertid ikke være enig. Vidnenes gjengivelse av uttalelser fra testatorene, som skal være falt for lang tid tilbake, er saa lite bestemte at jeg ikke finner at kunne tillegge dem avgjørende betydning like overfor testamentets klare ord. Jeg finner saaledes at de ankende parters paastand maa tas til følge, men antar at saksomkostningene bør opheves ogsaa for Høiesterett. Dom: Ove Selnæs' slektsarvinger: 1) Anna Kristensen Olden, 2) Petter Lorentz Lysvand, 3) Edvard Lysvand, 4) Leonhard Lysvand, 5) Petter Larsen Monstad, 6) Peder Johansen Monstad, 7) Beret Eidsaune, Brekstad, 8) Baard Eidsaune, 9) Beret Side:175 Eidsaune, Ophaug, 10) Anna Bakken, 11) Kato Eidsaune, 12) Kjersten Næsset, 13) Ole Utstrand, 14) Ellen Skogen og 15) Eline Baardsnes kjennes ikke at være arveberettigede i boet efter Maren Selnes. Saksomkostninger for skifteretten og Høiesterett tilkjennes ikke. Dommer Paulsen: Jeg er enig med førstvoterende. Dommerne Motzfeldt, Evensen og Næss, ekstraordinær dommer overrettsdommer Ubberud og dommer Backer: Likesaa. Av skifterettens kjennelse: Ove Melkior Olsen Selnes døde den 15 juni 1925. Hans enke Maren Johnsdatter Selnes overtok fellesboet udelt overensstemmende med ektefellenes gjensidige testament av 4 august 1905. Dette testament er saalydende: «Da vi undertegnede: Ægtefæller Ove Melkjor Olsen Selnes og Maren Johnsdatter Selnes ikke har Livsarvinger, indsætter Enhver af os herved den Anden til sin Enearving, saaledes at den af os, som lever længst, skal beholde vort fælles Bo, det være sig fast Eiendom, Penge eller Løsøre af hvad Navn nævnes kan, som sin fulde Eiendom med fri Raadighed til at forføie over samme i levende Live eller ved Testament.» Maren Selnes døde den 6 november 1932, og boet blev tatt under offentlig skiftebehandling. Begge ektefeller døde uten at efterlate sig livsarvinger. - - - Saksøkeren har anført at testamentets sluttpassus: «med fri Raadighed til at forføie over samme i levende Live eller ved Testament» er ment som en innskrenkning i det foranstaaende «som sin fulde eiendom» slik at lengstlevende har full rett til at disponere det hele bo i levende live og ved testament, men det som ikke er disponert paa denne maate, skal deles mellem begge testatorenes arvinger efter loven med en halvdel paa hver gren. - - - Retten skal bemerke at en fortolkning av det gjensidige testaments tekst alene, maa føre til at førstavdødes slektsarvinger utelukkes fra arv. - - - Naar lengstlevende er innsatt som eneste arving, maa følgen herav ogsaa være den almindelige i saadanne tilfeller hvor en person er innsatt som en annens enearving, nemlig den, at alene lengstlevendes arvinger inntreder, naar lengstlevende ikke ved testament har truffet annen bestemmelse. Man henviser her til en uttalelse av professor Knoph i Arverett side 181 samt til Høiesterettsdom i [[Rt-1933-882]]. - - - Med Høiesterett i dom i [[Rt-1929-64]] antar man at det maa være fullt tilstedelig ved vidneforklaringer at søke godtgjort at arvelaterlies siste vilje var en annen enn det testamentets ord - fortolket isolert gav uttrykk for. - - - Retten mener at Ove Selnes' slektsarvinger ved det anførte har ført bevis for at det har vært testatorenes mening at ogsaa Ove Selnes slektsarvinger skal arve sammen med Muren Selnes' slektsarvinger. -. - - [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt