Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
I nærværende sak blev av Fosen herredsrett den 7. august 1931 avsagt dom med sådan domsslutning: «1. Johan Ræder frifinnes for Johannes Årems tiltale i hovedsøksmålet. 2. Johannes Årem kjennes uberettiget til uten Johan Ræders samtykke eller uten forutgående avløsning å foreta disposisjon hvorved noen beitestrekning i gården Åremmen, gnr 108, bnr 1's utmark stedsevarende blir gjort utilgjengelig for Johan Ræders kreaturer. 3. Skylddelingsforretningen av 21. januar 1930 på gården Sanden, gnr 108, bnr 2 i Lensvik vedrørende Øøvergård, bnr 6, opheves. 4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» - Dommen er avsagt med domsmenn og er enstemmig. Herredsrettsdommen blev innbragt for Trondheims overrett, som den 16. november 1933 avsa dom med sådan domsslutning: «Johan Ræder tilpliktes å avlyse den under 25. august 1930 tinglyste erklæring av 18. august s.å. på eiendommen Sanden (Åremssanden) gnr 108, bnr 2 i Lensvik. Johannes Årem frifinnes i motsøksmålet. Saksomkostninger tilkjennes ikke for herredsretten eller overretten hverken i hovedsøksmålet eller motsøksmålet.» Angående sakens sammenheng og nærmere omstendigheter henvises til de avsagte dommers domsgrunner. Med samtykke av Høiesteretts kjæremålsutvalg har Johan Ræder med tilslutning av hjelpeintervenienten Parelius Ræder innanket overrettsdommen for Høiesterett. Den ankende part mener at overretten har tatt feil, når den er kommet til det resultat at også eiendomsretten til grunnen er avstått sammen med parsellen og utskilt av hovedbøllet, og hevder bl.a. at den almindelige opfatning i bygden og distriktet er den at ei endomsretten til grunnen følger havneretten og ikke skogen der hvor disse ikke er på samme hånd. Han har for Høiesterett utformet sin påstand således: «1. At overrettens dom opheves. Prinsipalt: 2. At Johan Ræder frifinnes for Johannes Årems tiltale i hovedspørsmålet. 3. At Johannes Årem kjennes uberettiget til uten Johan Ræders samtykke eller uten forutgående avløsning å foreta disposisjoner, hvorved noen beitestrekning i gården Åremmen gnr 108's utmark stedsevarende blir gjort utilgjengelig for Johan Ræders kreaturer. Subsidiært til 2 og 3 (for det tilfelle at Johannes Årem ansees som grunneier i skogteigene): At Johannes Årem kjennes uberettiget til ved fellesbeite å Side:139 innlegge noe av beiteområdet uten de øvrige sameieres samtykke. 4. At eierne av Sanden kjennes uberettiget til å tildele solgte parseller beiterett i noen del av Åremmens - gnr 108's - oprinnelige utmark. 5. At skylddelingsforretningen av 21. januar 1930 på gården Sanden, gnr 108, bnr 2 i Lensvik vedrørende Øvergård bnr 6, opheves. 6. At Johannes Årem tilpliktes å erstatte Johan og Parelius Ræder sakens omkostninger for alle retter.» Johannes Årem har påstått overrettsdommen stadfestet og den ankende part og hjelpeintervenienten in solidum ilagt saksomkostninger for alle retter. Av nytt foreligger for Høiesterett en bevisoptagelse av 8. oktober 1935. Høiesterett kommer til samme resultat som overretten. Skylddelingsforretningene og overdragelsesdokumentene av 1861 og 1866 gir ikke i sin ordlyd noe sikkert holdepunkt for en fortolkning hvad eiendomsretten angår. Den mulighet ligger iøvrig nær at selve eiendomsrettsspørsmålet dengang har trådt helt i bakgrunnen. Spørsmålet hadde i de tider i og for sig neppe noen aktuell betydning, idet det praktiske rådighetsbehov var uttømt med skogsretten og beiteretten. Det er dernest på det rene at da det siste av salgene fant sted i 1866, var skoglovens forbud mot å skille eiendomsretten til grunn og skogbestand ad i kraft. Dette synes å måtte tillegges betydning for bevisbyrden. Der måtte foreligge tvingende grunner for at man skulde gå ut fra at partene har kontrahert i strid med forbudet, enten med vilje eller av manglende kjennskap til loven. Men tilstrekkelig sådant bevis kan ikke finnes ført. Og på den annen side kan man heller ikke finne føie til ved bedømmelsen å skjelne mellem kjøpene av 1861 og 1866. Ordlyden i dokumentene er hvad heromhandlede spørsmål angår praktisk talt sammenfallende. Den ankende part har særlig påberopt sig at det i bygden forekommer adskillige tilfelle av at eiendomsretten til skog og til skoggrunn er adskilt. Men materialet er ikke fyldestgjørende til derav å turde slutte at eiendomsretten efter den almindelige opfatning i bygden sedvanemessig og under almindelige omstendigheter har pleiet å følge beiteretten og ikke skogbestanden. En så sikker rettssedvane fra gammel tid, at den måtte tillegges avgjørende betydning for bevisbyrden i nærværende sak, finnes ikke godtgjort. De oplysninger som foreligger om forholdet mellem de to naboeiendommer fra sekstiårene og nedover peker heller ikke i retning av at der har vært tvist eller tvil om eierforholdet. Man henviser forsåvidt til det av over retten an førte om diverse salg av torvtak, enn videre inngjerdingen av et stykke av arealet, alt uten protest fra eierne av Åremmens side. I spørsmålet om omstøtelse av salget av den 60 måls parsell er man likeledes enig med overretten. Efter oplysningene må man anse det godtgjort at salget ikke vilde spille noen rolle av betydning for fellesbeitet når det ordnes med behørig fevei. Side:140 Hvad dernest angår spørsmålet om adgang til å tillegge den nye parsell beiterett i fellesbeitet, må man likeledes anse det sannsynliggjort at beitet ikke derved blir overbelagt, eller at andre ulemper av betydning voldes Åremmens eier. Under disse omstendigheter kan det ikke innsees at denne har noe rettskrav på å se beiting fra parsellen forbudt. Et annet er at dersom forholdene i fremtiden skulde utvikle sig derhen at virkelige ulemper blir voldt eller Åremmens beiterett gått for nær, vil nærværende dom ikke være til hinder for at Åremmens eier reiser dette spørsmål på ny, det være ved saksanlegg eller skjønn efter gjerdelovens §37. Efter dette resultat vil overrettens dom bli å stadfeste. Dommer Alten stemmer for stadfestelse av herredsrettens dom og henholder sig til dens begrunnelse. Opfyllelsesfristen for plikten til å begjære erklæringen av 18. august 1930 slettet av grunnboken settes til 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom. Under hensyn til de tvil som saken har frembudt, antas saksomkostninger heller ikke å burde tilkjennes for Høiesterett. Domsslutning: Overrettens dom stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom. Av herredsrettens dom: Saken gjelder spørsmålet om eiendomsretten til grunnen på en ca. 3000 mål stor skogstrekning der ved skylddelingsforretninger av 3. juni 1861 og 19. januar 1866 over løpe-nr. 210 og løpe-nr. 210 a, Åremmen er tillagt det utskilte bruk Sanden løpe-nr. 210 b og løpe-nr. 210 c, nu gnr 108, bnr 2. Saken dreier sig om hvorvidt bare skogen eller også grunnen blev tillagt de utskilte bruk ved de nevnte skylddelinger. Disse to utskilte bruk er i 1869 sammenføiet til ett bruk og har nu som nevnt gnr 108, bnr 2, mens hovedbruket har gnr 108, bnr 1. Saksøkeren Johannes Årem mener at hans eiendom ved de to nevnte skylddelingsforretninger blev tilkjent ikke alene eiendomsretten til skogen, men også til grunnen. Saksøkeren kjøpte nemlig gnr 108, bnr 2 av sin far i 1920. Gården eiedes i 1861 av Johan Arnt Pedersen der blev tillagt løpe-nr 210 b ved den førstnevnte skylddelingsforretning, og løpenr. 210 c ved skylddelingen av 1866. Saksøkeren påstår at så vel hans far som Johan Arnt Pedersen bestandig har hevdet at de har hatt full eiendomsrett både til grunnen og skogen. De har da også optrådt som eiere, idet de har solgt en del torvland, tilsammen 10 à 11 mål uten at det har vært protestert fra eieren av saksøktes eiendom. Saksøkeren fremholder videre at han for 4 à 5 år siden gjerdet inn ca. 5 mål på dette areal som han siden delvis har dyrket uten at saksøkte har protestert derimot. Først da saksøkeren i 1930 solgte en ca. 60 mål stor myrstrekning på det omtvistede areal, protesterte saksøkte, idet han lot tinglyse en protest imot den i anledning av dette salg avholdte skylddelingsforretning, samt mot tinglysning av skjøte på den utskilte parsell. I denne protest Side:141 heter det videre at saksøkte mener sig å være eier av beitet på den angjeldende grunnstrekning - eventuelt også grunnen sammen med sin bror Parelius Ræder der har optrådt som hjelpeintervenient under saken. Saksøkeren fremholder at denne tinglyste protesthindrer ham i hans rettslige disposisjoner over eiendommen, og han har derfor nedlagt sådan påstand: «Saksøkte tilpliktes å avlese den under 25. august 1930 tinglyste erklæring av 18. august s.å. på eiendommen Sanden, gnr 108, bnr 2 i Lensvik samt tilpliktes å betale sakens omkostninger.» Saksøkte Johan Ræder og hans bror Parelius Ræder fremholder at det utskilte bruk Sanden ved de nevnte skylddelinger kun blev tillagt eiendomsretten til skogen og ikke til grunnen. De anfører at når de og deres mor før dem som eier av gnr 108, bnr 1 har funnet sig i de nevnte transaksjoner med salg av torvmyr og inngjerding av de omtalte 5 mål, var det for å undgå ufred i naboskapet. Men da saksøkeren solgte unda de nevnte 60 mål og i den anledning lot avholde skylddeling, fant de å måtte skride inn. Saksøkte har derfor påstått sig frifunnet for saksøkerens tiltale. Videre har han anlagt kontrasøksmål og derunder nedlagt sådan påstand: «At saksøkeren kjennes uberettiget til uten mitt samtykke eller uten forutgående avløsning å foreta disposisjoner hvorved noen beitestrekning i gården Åremmen, gnr 108's utmark stedsevarende blir gjort utilgjengelig for mine kreaturer. At skylddelingsforretningen av 21. januar 1930 på gården Sanden, gnr 108, bnr 2 i Lensvik, vedrørende Øvergård, bnr 6 opheves.» - - - Saksøkte og hjelpeintervenienten har derhos påstått sig tilkjent prosessomkostninger i hovedsøksmålet og kontrasøksmålet. Retten skal bemerke at den første av de nevnte skylddelingsforretninger - den av 3. juni 1861 - innledes med å si at eieren av løpe-nr. 210 Johannes Sevaldsen har solgt til sin svigersønn Johan Arnt Pedersen et jordstykke, Sanden kallet. I punkt 2 i skylddelingen heter det: «I utmarken erholdt eieren av Sanden en skogteig», hvis grenser derpå beskrives. Skylddelingsforretningen av 19. januar 1866 uttrykker sig på en lignende måte, dog således at den i stedet for uttrykket «skogteig» bruker uttrykket «skogandel». Det uttales i ingen av skylddelingene noe om, hvorvidt eiendomsretten til grunnen skal medfølge i «skogteigen» eller «skogandelen». Retten finner imidlertid - skjønt den anser spørsmålet tvilsomt - efter uttrykksmåten i skylddelingsforretningen å måtte gå ut fra at det ikke har vært forutsetningen at de utskilte bruk skulde få eiendomsrett til grunnen, men at de kun er tillagt skogen på den omhandlede strekning. Denne skogstrekning er under saken oplyst å utgjøre i alt ca. 3000 mål. Det viste sig imidlertid under åstedsbefaringen at det var meget dårlig og glissen skog. Retten kommer således til det resultat at saksøkeren ingen rett har til å forføie over grunnen på denne skogstrekning. Han tar således hverken rett til å selge noe av denne grunn eller til å selge torvland til avtorvning. Dette fremgår for øvrig også efter rettens mening derav at hovedbruket har beiterett på det omtvistede område. Man henviser derom til punkt 3 i skylddelingene. Saksøkeren kan da efter rettens mening ikke være berettiget til å foreta disposisjoner uten saksøktes samtykke som innskrenker denne rett. - - - Side:142 Av overrettens dom: - - - Overretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke: Av de i skylddelingsforretningene i 1861 og 1866 benyttede uttrykk finner man ikke å kunne trekke noen avgjørende slutning. Men man finner at omstendighetene for øvrig taler for at de utskilte bruk skulde ha eiendomsrett ikke bare til skogen (trærne), men også til grunnen. Når det foregår salg av noen skogteiger i henhold til en skylddelingsforretning, hvor grensene er nøie beskrevet, synes formodningen å være mot at ikke også grunnen innenfor de beskrevne grenser blir overdratt, og mot at det senere skal kunne foretas en utskiftning i det solgte område. Et særdeles viktig moment til fortolkning av selgers og kjøpers mening i nevnte henseende er den måte hvorpå det er utøvet rådighet over omhandlede skogteiger. Og det er i så henseende på det rene at kjøperne og efterfølgere har solgt en del torvland, tilsammen 10 à 11 mål, til forskjellige personer uten at det har vært protestert fra eieren av motpartens gård. Likeledes er det på det rene at den ankende part for 6 à 8 år siden gjerdet inn ca. 5 mål på dette areal som han siden delvis har dyrket. Motparten var dengang medlem av jordstyret og fulgte den ankende part til stedet hvor disse 5 mål ligger, og gjorde ingen innvending mot at den ankende part dyrket op dette stykke. At nevnte disposisjoner gir uttrykk for eiendomsrett til grunnen synes ikke tvilsomt. Det har fra motpartens side vært prosedert sterkt på at havnegangen - som er felles - har større betydning enn skogen og at en rekke vidner forklarer at det var den almindelige opfatning på deres kanter at hvor skogen er delt og havnegangen er felles, skal eiendomsretten til grunnen følge havnegangen og ikke skogen. Det er visstnok så at dette kan være av avgjørende betydning hvis man ikke på annen måte kan slutte sig til hvem som skal regnes for eier. Men finner man av omstendighetene for øvrig å måtte anta at meningen har vært at eiendomsoverdragelsen ikke bare gjaldt trærne på de omhandlede teiger, men også grunnen, behøver man ikke å bygge på de ovennevnte av motparten fremholdte momenter. - - - Med hensyn til havnegangen er det på det rene at denne fra gammel tid har vært utnyttet i fellesskap av samtlige beiteinteresserte således at enhver beitesberettiget har sendt sine kreaturer på beite i utmarken på det sted det måtte være mest bekvemt for ham. - - - Den felles havnegang er for alles vedkommende en bruksrett. Ovenstående resultat hvorefter bnr 2 er eneeier av det område som ligger innenfor de i skylddelingsforretningen beskrevne grenser, synes å ha støtte i høiesterettsdom i [[Rt-1873-433]] og Rt-1923-II 323 . En høiesterettsdom i [[Rt-1893-782]] har derimot opfattet forholdet på annen måte. Det bemerkes dog at Høiesterett også her har lagt avgjørende vekt på hvorledes forholdet i tidens løp har vært betraktet av vedkommende og om hvilken bruk det har vært utøvet i utmarken. Og Høiesterett fant i sistnevnte dom at ikke bare havnegangen, men også andre beføielser var felles (slått, fiske i et vann og lignende). I nærværende tilfelle har imidlertid fellesskapet vært innskrenket til havneretten, altså til det som måtte være felles når man ikke vilde ved avgjerding eller gjetning hindre kreaturene fra å gå om hverandre. Side:143 Selv om den ankende part efter ovenstående finnes å være eier av omhandlede skogteiger - både av trær og grunn - opstår imidlertid spørsmålet om hvilket bånd på eiendomsrådigheten hensynet til de andre havneberettigede fører med sig. I høiesterettsdom i [[Rt-1883-391]] er det antatt at en eier kan inngjerde og dyrke stykker av en havnegang når ikke servitutthaveren lider noen vesentlig skade. Og efter den sakkyndige fylkesagronom Grandes opfatning vil en inngjerding og opdyrkning av en ca. 60 dekar stor parsell av de forholdsvis store arealer i Åremsmarken ha svært liten betydning for det samlede beite. - - - Man finner efter dette ikke å kunne gi motparten medhold i å få omstøtt et salg som dette - til bureisningsbruk - med den begrunnelse at utskiftningslovens kap. 14 er forbigått. Man henviser for øvrig med hensyn til forholdet mellem servitutthaveren og eieren til Gjelsviks Tingsrett side 512 og de der anførte rettsavgjørelser gående ut på at det må vises rimelighet, så servitutthaveren ikke kan sette sig imot alt det som fra hans side sett kan være til noen ulempe. Likeledes henviser man til hvad i Gjelsviks Tingsrett side 515 anføres om servitutters overgang ved utskillelsen av nye bruk forsåvidt angår beiterett og veirett. For beiterettens vedkommende henvises også til de sammesteds citerte høiesterettsdommer. Efter dette blir den ankende parts påstand å ta til følge. - - - Ludvig Munthe. Finn S. Bruun. B. Berger. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
