Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Kst. dommer Hjelm-Hansen: Den 2 februar 1935 blev av Eiker, Modum og Sigdal herredsrett avsagt dom med følgende domsslutning: «Konsul Johannes Sveaas kjennes som eier av Tveten, gnr 98 bnr 1 i Modum seterberettiget i Modums-Holleia, berettiget til tømmer til seterhus og fornøden ved til seterdriften i henhold til delingskontrakter av 4 august 1781, tinglyst 20 oktober 1787, og 18 oktober 1787 tinglyst 23 s. m. og makeskiftebrev av 23 oktober 1792, tinglyst s.d. I erstatning for saksomkostninger betaler A/S Embretsfos Fabrikker til konsul Johannes Sveaas kr. 400.» Ved Eidsivating lagmannsretts dom av 24 november 1936 blev A/S Embretsfos Fabrikker frifunnet. Saksomkostninger blev ikke tilkjent. Angående sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Konsul Johannes Sveaas har med Kjæremålsutvalgets samtykke innbragt saken for Høiesterett. Anken gjelder lagmannsrettens dom i dens helhet og det gjøres av (len ankende part gjeldende vesentlig de samme betraktninger som i de tidligere retter. Han har nedlagt følgende påstand: «1. Eidsivating lagmannsretts dom av 24 november underkjennes. 2. Konsul Johannes Sveaas kjennes som eier av Tveten gnr 98 bnr 1 i Modum seterberettiget i Modums-Holleia, berettiget tiÅ tømmer til seterhus og fornøden ved til seterdrift i henhold til Side:791 delingskontrakter av 4 august 1781 tinglyst 20 oktober 1787 og 18 oktober 1787 tinglyst 23 s. m. og makeskiftebrev av 23 oktober 1792, tinglyst s.d. 3. Konsul Johannes Sveaas tilkjennes saksomkostninger for alle retter.» A/S Labroskogene har påstått lagmannsrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger. Det bemerkes at A/S Embretsfos Fabrikker ved skjøte av 20 september 1937 har overdratt Modum-Holleia til A/S Labroskogene, Skien, som med motpartens samtykke har trådt inn i saken som part istedetfor A/S Embretsfos Fabrikker. For Høiesterett er dokumentert en bevisoptagelse avholdt 25 mars 1938 ved Eiker, Modum og Sigdal herredsrett, hvorunder er avhørt 6 vidner vesentlig angående inntagelse av fremmede kreaturer på setrene og sjølstelte dyr i beitemarken. Videre er dokumentert en kopi av et utskiftningskart fra 1847-1849 samt en del eldre skjøter m.v. Det nye bevismateriale finnes ikke å være av vesentlig betydning for sakens bedømmelse. Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten hvis begrunnelse jeg i det vesentlige kan tiltre. Ved skogdelingsdokumentene av 1781 og 1787 blev det gamle forhold med hensyn til havnerett og seterrett i sameiet oprettholdt og ved makeskiftebrevet av 1792 blev av Tvetens eier ved overdragelse av gårdens «andel av Holleia skog og sameie» forbeholdt Tvetens eiere for bestandig seter- og havnerett m.v. overensstemmende med ovennevnte delingskontrakter. Dette forbehold blev tinglyst. Det er også i saken erkjent at sådan rett for Tvetens eiere blev gyldig stiftet. Når det fra Embretsfos' side for Høiesterett er gjort gjeldende at det foruten delingene av 1781 og 1787 må antas å ha funnet en ytterligere deling sted, omtrent i samme tid og at Tvetens seterrett derved skulde være blitt innskrenket til det såkalte Tveten-stykke, kan jeg ikke finne denne antagelse begrunnet. Det motbevises ved selve makeskiftebrevets innhold og ved det dokumenterte skjøte av 1812 på et skogstykke solgt fra Drolsum til N. G. Omsted og hvori havnerett i henhold til overenskomsten av 1781 uttrykkelig var forbeholdt. Det må således gås ut fra at Tvetens rett knytter sig til det hele felt. Såvel herredsretten som lagmannsretten har funnet at den omtvistede havne- og seterrett ikke kan ansees bortfalt ved opgivelse eller ved ikke-utøvelse fra Tvetens eieres side i alders tid. Heri er jeg enig. Med hensyn til den av herredsretten nevnte uttalelse fra Tvetens eier, Otto Gregersen til skogbestyrer Peder Jørgensen, skal jeg alene bemerke at utalelsen efter hvad det nu er enighet om gjaldt det i 1877 solgte såkalte Hervig-stykke, ikke Tvetens rett i henhold til makeskiftebrevet, jfr. dokumentene av 1781 og 1787. Grunnen til at seterretten i den forløpne tid ikke har vært utnyttet er formentlig vesentlig den at Tvetens eiere ikke har funnet det nødvendig eller hensiktsmessig fordi gårdens behov blev tilfredsstillet på annen og bekvemmere måte. Om mothevd begrunnet i en seterretten utelukkende rådighet fra Holleiaskogenes side er der i saken ikke tale. Hvad det for saken avgjørende spørsmål om frihevd i Side:792 snevrere forstand og den dertil utkrevede gode tro angår, kan jeg i det vesentlige henholde mig til herredsrettens dom. Kun vil jeg bemerke at når det i denne uttales, at delekontrakten av 1781 iallfall i 1916 blev forelagt Embretsfos' styre, så er det nu på det rene at dokumentet blev levert til selskapet ved kjøpet av Holleiaskogene i januar 1905. Og jeg vil tilføie at det nettop er dokumentet av 1781 i sig selv og ikke makeskiftebrevet som hjemler den omprosederte rettighet. Jeg skal i denne forbindelse videre bemerke at jeg ikke som herredsretten anser den her omhandlede rett for kun å være en eventuell rett. Jeg finner det ikke nødvendig å avgjøre hvorvidt advokat Heyerdahl av Embretsfos var gitt et så omfattende og selvstendig opdrag at hans gode eller onde tro med hensyn til seterretten kunde ha samme betydning som et styremedlems. Men jeg mener at nevnte styre og de av selskapets organer som hadde spesielt med disse ting å gjøre ved Heyerdahls rapporter om de anstillte undersøkelser måtte bli ytterligere varslet om den usikkerhet som rådet med hensyn til de tallrike rettigheter som både efter de gamle dokumenter og efter forholdets natur måtte ventes å eksistere i et gammelt sameie av art og utstrekning som Holleia-skogene. Og jeg må anta at det samme gjelder Embretsfos' forgjengere som eiere av skogene. Dokumentet av 1781 har sikkerlig vært kjent av alle som hadde interesse i området, hvad allerede det før nevnte skjøte av 1812 bekrefter. Likesom herredsretten anser jeg det bevist at Tvetens eier iallfall omkring 1860 årene havnet i Holleia, dels ved å ha kreaturer på Bjørkerudseter og Granavoldseter, dels ved i den forløpne tid å ha kreaturer på «sjølstelling» i marken, uten at jeg finner det nødvendig å uttale om denne form for havning er utslag av en kreatureieren tilkommende seterrett som tilfredsstillet det daværende behov. De forannevnte omstendigheter og dertil den mot Otto Gregersen i 1912 fremsatte ugyldighetsinnsigelse såvel som den omstendighet at Otto Gregersen til en rekke personer i tidens løp hadde omtalt sin seterrett i Holleia - det være i eller utenfor Granavolden og Tveten-stykket - medfører efter min mening at en blot og har passivitet eller negligering fra Embretsfos's side av Gregersens pretentioner må ansees for et utilstrekkelig grunnlag for den berettigede gode tro som kan begrunne frihevd like overfor en i sin tid gyldig stiftet særrettighet. Jeg mener også at det for Holleias eiere var opfordring til å granske nærmere Gregersens påståtte seterrett selv om den ikke var til salgs, og jeg antar at sådan granskning vilde ha gjort det klart at den ikke uten videre kunde avvises. Retten må jo tilligge Øverby eller Tveten. Idet jeg voterer for at herredsrettens dom stadfestes, antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes. Jeg stemmer for sådan domsslutning: Herredsrettens dom stadfestes, dog således at saksomkostninger ikke tilkjennes. Saksomkostninger for lagmannsretten og Høiesterett tilkjennes ikke. Side:793 Dommer Evensen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Jeg vil presisere at det avgjørende for at Embretsfos Fabrikker efter min mening ikke kan sies å ha vært i begrunnet god tro er den omstendighet at fabrikken allerede fra sitt kjøp i 1905 av må antas å ha vært bekjent med den tinglyste delekontrakt av 1781, idet det som av førstvoterende nevnt er på det rene at delekontrakten eller utskrift av den dengang blev overlevert fabrikken av selgerne sammen med salgsdokumentene. Efter de foreliggende oplysninger må jeg videre som førstvoterende gå ut fra, at også fabrikkens forgjengere har kjent omhandlede delekontrakt således at frihevdsspørsmålet heller ikke for dem kan stå i nogen bedre stilling enn det gjør for Embretsfos Fabrikker. Det nøkne faktum at Tveten gård i den forløpne tid ikke har utnyttet sin seterrett kan under disse omstendigheter og som forholdene i øvrig ligger an ikke være tilstrekkelig til å begrunne god tro. Og det samme gjelder den omstendighet at Tveten i sin tid hadde skilt sig med sin skog i Holleia, når det ikke foreligger noget spesielt som tyder på at Tvelen også hadde skilt sig med sin seterrett og havnerett - rettigheter som efter dokumentet av 1781 ikke var knyttet til noget bestemt skogstykke, men til Holleia skog og sameie. Dommer Larssen: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan utenfor hvad jeg nedenfor vil anføre angående deledokumentet av 1781 i det vesentlige slutte mig til lagmannsrettens begrunnelse. Det har også for mig på samme måte som for annenvoterende fremstillet sig som det centrale spørsmål vedkommende frihevd, hvorvidt deledokumentet av 1781 hindret Embretsfos fra å være i aktsom god tro med hensyn til seterrett for Tveten gård. I motsetning til annenvoterende har jeg ikke kunnet finne dette. Den rett som deledokumentet hevdes å hjemle Tveten gård er en rett til å opta ny seter i Holleiaskogene «hvor enhver vil og finder for godt». Sameieskogene blev antagelig i årene omkring 1790 utskiftet således at hver sameier fikk sitt skogstykke. Tveten hadde fått det såkalte Tveit-stykke. En rett som innebærer en adgang til for sameierne å opta ny seter hvor som helst i Holleiaskogene - også utenfor sitt eget skogstykke - måtte efter at den nevnte utskiftning var gjennemført fremstille sig som mindre rimelig. Det er da også oplyst her i saken at i tiden efter 1792 og til nu er ingen ny seter optatt i andres skogstykker. En rett for Tveten gård (som for øvrig ved makeskifte av 1792 hadde avhendet sitt skogstykke i Holleia) til efter 1905 å opta ny seter hvor som helst i Holleia, måtte såvidt jeg kan forstå under disse forhold for Embretsfos ha fremstillet sig som iallfall en ikke helt almindelig rett. Om denne rett fantes derhos ingen oplysning eller tinglysningsanmerkning i Embretsfos' hjemmelsdokumenter (jeg henviser herom nærmere til oplysningene i de tidligere dommer). Hertil kommer at seterretten overhodet ikke nogen sinne har vært utøvet. Det er visstnok så at det ikke uten videre er ophørsgrunn for en tinglig bruksrett at den berettigede undlater å utøve den. Men en seterrett knyttet til en større eiendom og dennes drift, vilde under Side:794 normale forhold gi sig frikjenne gjennem faktisk utøvelse. Det måtte derfor for Embretsfos ha formodningen mot sig at den angitte rett fremdeles eksisterte når den i løpet av de mere enn 100 år som var hengått efter deledokumentet av 1781 enda ikke hadde begynt sin faktiske eksistens. Denne rett står forsåvidt i en helt annen stilling enn de tilfelle hvor seterretten i nogen tid har vært normalt utøvet fra seter, men retten på grunn av den berettigedes forhold blir midlertidig nedlagt i kortere eller lengere tid. Jeg mener efter dette at den mulighet for at det kunde eksistere en slik seterrett som det gamle deledokument gav uttrykk for måtte i selskapets øine mere enn nøitraliseres ved de faktiske omstendigheter at retten hverken gjennem utøvelse eller fra hjemmelsdokumentene viste det minste spor av sin eksistens. Det må være en gitt sak at man ikke kan anse et slikt dokument som dette deledokument for å være avgjørende bevis uansett hvor lang tid det er hengått fra dets utferdigelse og uansett at retten den hele tid kun har eksistert på papiret. Det blir et skjønnsspørsmål hvor lang tid det skal hengå før dokumentets verdi som avgjørende bevis for retten kan regnes svekket. Det får bedømmes efter de foreliggende omstendigheter. Jeg mener imidlertid at den tid som er hengått uten at retten har vist noe livstegn under de her i saken foreliggende forhold må ansees for lang nok til å gi kjøperen fyldestgjørende grunn til å bortse fra den mulighet som selve dokumentet danner for at retten fremdeles eksisterer. Det henvises derhos til at deledokumentets forbehold burde ha medført en plikt for selskapet til å anstille nærmere undersøkelser angående rettighetene. Idet i nærværende tilfelle panteregistrene ikke inneholder noget om Tvetens seterrett, måtte undersøkelser såvidt skjønnes bestått i utstrakte arkivundersøkelser. Det er naturligvis en mulighet for at makeskiftebrevet av 1792, hvor retten er forbeholdt overfor medkontrahenter i makeskiftebrevet, herved vilde vært bragt for dagen. Men dels mener jeg at fordringen til god tro hos en kjøper ikke kan stilles så strengt at en slik undersøkelse kan kreves foretatt, og dels kunde dokumentet av 1792 heller ikke såvidt skjønnes ha endret selskapets gode tro med hensyn til rettens eksistens i 1905. Jeg henviser for øvrig om undersøkelsesplikt for en kjøper av fast eiendom til bemerkninger under voteringen i Høiesteretts dom i [[Rt-1918-517]]. Jeg bemerker sluttelig at nærværende sak for havnerettighetenes vedkommende uttrykkelig er begrenset til å omfatte bare den havnerett som inneholdes i seterretten og at den mulige havnerettighet som har selvstendig hjemmel uavhengig av seterretten, ligger utenfor avgjørelsen i nærværende sak. Jeg er efter det anførte kommet til det resultat at selskapet bør ansees for å ha vært i aktsom god tro, og at det derfor har frihevdet Holleiaskogene for Tvetens seterrett. Saksomkostningene bør efter mitt resultat bæres av den ankende part. Da jeg efter konferansen har grunn til å tro at min opfatning ikke deles av rettens flertall, former jeg foreløbig ingen konklusjon. Side:795 Dommer Grette: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med tredjevoterende, herr dommer Larssen. Dommer Andersen: Som annenvoterende herr dommer Evensen. Jeg vil i anledning av tredjevoterendes votum ytterligere presisere at Tveten-stykket av Holleiaskogen ikke har vært særskilt skyldsatt og at Embretsfos eller forgjengere som følge derav overhodet har manglet tinglyst hjemmelsdokument på denne eiendom. Ekstraordinær dommer, lagmann Krog: Jeg er i det vesentlige enig med førstvoterende. Dommer Lie: Som herr dommer Andersen. Av herredsrettens dom: Den 4 august 1925 uttok konsul Johannes Sveaas åstedsrettsstevning mot A/S Embretsfoss fabrikker. - - - Ved underrettens dom blev konsul Sveaas kjent eiendomsberettiget til seterheien Tveitheia eller Gregersheia på Granavolden i Holleiaskogene og kjent berettiget til å få utvist tømmer m.v. Dommen blev stadfestet av Oslo overrett, men ved Høiesterettsdom av i september 1933 blev A/S Embretsfoss fabrikker frikjent, idet rettens flertall ikke fant bevis ført for, at konsul Sveaas, som eier av Tveten gnr 98 bnr 1 hadde erhvervet eiendomsrett til den omtvistede seter på Granavolden. Konsul Sveaas har derefter anlagt denne sak for å bli tilkjent rett til å opta seter i Modums-Holleia. - - - Efter det oplyste har de store skogstrekninger som kalles Modums- Holleia for lang tid tilbake vært sameie. Ved en delekontrakt av 4 august 1781, tinglest 20 oktober 1787 «mellem bønder av Brunæs og Ruuds fjerdinger», blev sameiet delt således, at Brunæs fjerdings bønder fikk den østre del og Ruudsfjerdings bønder den vestre del i Holleia. Til den siste fjerding hørte gården Tveten. I delekontrakten er bl.a. anført: «ovenbemeldte bliver at iagttage at hvad som Enhver haver sit Seter Boe tager i den Skov som nærmeste er til Bygnings Tømmer, til Sæterboe og Huus til Kreaturene som er tjenlig til Fornødenhed, men ingen Barke Flaadning maa skjee fra nogen Side, men Fæhavn og Fægang som sedvanlig forhen, og maa bygges Sæter hvor enhver vil, og finder forgodt.» En videre deling av Ruudsfjerdingen i 3 deler fant sted ved delekontrakt av 18 oktober 1787, tinglyst 23 s. m. I kontrakten er anført: «- - - ligesom vi og herved igjentage vores bepligtelser under 12. april 1779 og 4 august 1781 i henseende til havning, skovens fredning med alt det mere skovstykket Holleien vedkommende som i disse fornævnte 2de documenter benævnes og bestemmes.» - Ved makeskiftebrev av 23 oktober 1792, tinglyst s.d. foretok eieren av Tveten, konsistorialråd Hans Nicolai Larsen, et makeskifte med Thore Larsen, eier av søndre Øverbye. Ved dette blev konsistorialråd Larsen eier av Smedeplassen, mens han til Thore Larsen overdro «den mig ved lovlig adkomst hjemlede andel af Holleia - skog og sameie, som fra alders tid haver tilhørt og fulgt gården Tveten Hvorhos dog gården Tvetens eiere for bestandig forbeholdes ret til kreaturers sæterstøe og frie havnebede, samt tømmer til den dertil behøvende sæterboligs og fæhusers opbyggelse udi Holeja skog og mark, i overensstemmelse med de om Holeja under 24 august 1781 og 18 følgende dage i oktober 1787 imellem eierne oprættede delingscontracters formeld.» Side:796 Ved de anførte dokumenter må det anses godtgjort at Tveten gnr 98 bnr i har vært sameier i skogkomplekset Modums-Holleia og vært seterberettiget der. Videre er det godtgjort, at eieren av Tveten ved makeskiftebrevet av 23 oktober 1792, da han solgte sin andel av Holleia, forbeholdt Tvetens eiere for bestandig seterretten i Holleia. Retten kan ikke finne, at der er ført bevis for, at gården Tveten senere har solgt seterretten eller på nogen måte skilt den fra gården. - - - Efter det oplyste antar retten, at der ikke er grunn til å tro, at Gregersen har opgitt eller frafalt sitt krav på seterrett i Holleia. Saksøkte har videre gjort gjeldende, at seterretten er tapt ved alders tid eller ved frihevd. - - - Saksøkte har til støtte for sine anførsler bl.a. henvist til Platou: Privatrettens almindelige del, s. 416 og 425, Arnholm: Passivitetsvirkninger §6, K. Meinich Olsen: Norsk Almenningsrett s. 208-209 og høiesterettsdommer i [[Rt-1897-17]] og [[Rt-1906-37]]. - - - Saksøkeren har henvist til Gjelsviks tingsrett, s. 387 og 404, Arnholms avhandling: «Om frihevd» i Tidsskrift for Retsvidenskap 1931, s. 302 og til høiesterettsdom i [[Rt-1922-317]]. Retten kan ikke godta saksøktes påstand, at Tvetens seterrett er bortfalt ved alders tid eller frihevd. Hverken alders tid eller frihevd synes i denne sak å kunne påberopes. Retten peker først på, at efter norsk rett faller bruksrettigheter ikke bort ved ikke-utøvelse. Jfr. Gjelsviks tingsrett s. 410 og de der refererte avgjørelser. Ved alders tid kan ikke antas å være erhvervet rett for saksøkte i strid med den tinglyste hjemmel, som eiendommen Tveten har hatt til seterretten. Det er erkjent, at Tveten har hatt retten, og det er efter rettens mening ikke godtgjort noget, som tyder på, at seterretten er frakommet eiendommen. Da alders tid erstatter bevis for rettmessig erhverv, men ikke originært stifter rett, antar man at alders tid ikke her kan bringes til anvendelse. - - - Teori og rettspraksis synes nærmest å måtte opfattes derhen, at den tinglige rett, som skal frihevdes, må gå ut på en positiv, aktuell rådighet, ikke bare en eventuell rådighet. Jfr. Gjelsviks tingsrett s. 404. Frihevd synes således ikke å få anvendelse i nærværende sak. Men selv om man antar, at frihevd er anvendelig på tilfellet, antas ikke saksøkerens rett bortfalt ved frihevd, idet den for sådan hevd fornødne gode tro hos hevderen ikke antas å ha vært tilstede. A/S Embretsfoss fabrikkers skogkompleks i Modums-Holleia er i utstrekning ca 30.000 mål og består av ca. 50 særskilte matrikulerte eiendommer, hvorav de fleste i lengere tid har vært på forskjellige skogspekulanters hender. Nils Omsted begynte å kjøpe op skogeiendommer omkring begynnelsen av forrige århundre. Hans eiendom blev overtatt av et selskap med bl.a. Per Gregersen, der var den største eier i Holleiaskogen omkring 1850. Eiendommene gikk så over til Bache & Gram, senere Jens Gram, som kjøpte til av Holleiaskogene. Gram solgte i 1897 skogene til et selskap representert ved Hornslien og Lomsdalen, der igjen solgte skogene til saksøkte. Det er ganske sikkert, at for de forskjellige skogspekulanter har det vært skogen, som har hatt interesse. Seterretten har for dem vært uten interesse, mens den for gårdbrukerne på Modum har hatt den største interesse. Man må anta, at de forskjellige eiere av skogkompleksene har kjent til, at det har vært mange seterrettigheter i Holleiaskogene, uten at de har hatt nærmere kjenskap til deres antall eller art. Den eneste som efter det Side:797 oplyste synes å ha interessert sig for seterrretighetene er Jens Gram, som har innløst nogen ganske få rettigheter. Det er ikke oplyst, at de tidligere eiere har gjort nogen innsigelse mot seterrett hverken likeover eierne av Tveten eller andre gårdbrukere i Modum. Det er først i saksøktes eiertid, at man egentlig har begynt å beskjeftige sig med seterretter, idet advokat Heyerdahl efter anmodning av saksøkte i 1909 begynte med opkjøp av seterretter. Den 28 desember 1915 meddelte hr. Heyerdahl således, at han hadde innkjøpt 32 seterretter og forhandlet angående 26 andre seterretter, mens 12 anmeldte rettigheter antokes ikke å eksistere. Det er også innløst seterretter efter 1915. Det er meget rimelig, at styremedlemmene i A/S Embretfos fabrikker ikke har noget personlig kjennskap til, om eieren av Tveten hadde eller gjorde krav på seterrett i Holleia. A/S Embretfos fabrikker er jo bare et datterselskap av Union A/S. Det vil jo nærmest være et tilfelle, om styremedlemmene i et selskap av denne størrelse, og som kun leilighetsvis opholder sig i distriktet, skulde ha personlig kjennskap til seterrettighetenes antall m.v., hvor dette er så stort som i nærværende tilfelle. Men det er på det rene, at selskapets skogsbestyrer, forstkandidat Heyerdahl, og advokat Heyerdahl, som hadde i særskilt opdrag fra saksøkte å ordne op i forholdet med seterrettighetene i Holleia, den 28 mai 1912 fikk meddelelse fra Tvetens eier Otto Gregersen, at han anså sig seterberettiget i saksøktes skoger, og dette må være tilstrekkelig til å beta selskapet dets gode tro. At uttalelsen har vært fullt alvorlig opfattet, viser advokat Heyerdahls skrivelse til sorenskriveren av 16 mars 1914. Det vil føre til lite rimelige resultater, om man ved selskaper av størrelse som saksøktes for å fri sig for en hevdpåstand skulde være nødt til å bevise ond tro hos styrets medlemmer, når det er på det rene, at de som på stedet både reelt og prosessuelt har representert selskapet har vært i ond tro. Man finner støtte for sitt standpunkt i Høiesteretts minoritets votum i den forrige sak. Hertil kommer, at delekontrakten av 1781 iallfall blev forelagt styret i 1916 og derav kunde man se, at gården Tveten var blandt dem, som hadde seterrett i Holleia. Når styret av dette tinglyste dokument kunde se, at der hadde tilligget Tveten seterrett, synes styret vanskelig å kunne sies å ha vært i god tro, om det ikke foretok de undersøkelser, som kunde bragt det full oplysning om seterretten. Det er så, at tinglysningen av makeskiftebrevet er noget mangelfull, da Tveitstykket ikke var eller blev skylddelt. Men dette er jo en mangel, som like meget eller mere må bebreides den nye erhverver enn den tidligere eier, eieren av Tveten gård. Tinglysningens rettsvirkning inntrer jo efter den gjeldende lære ved lesningen eller protokollasjonen i tingboken uten hensyn til senere mangelfull innførelse i pantebok og register. Som det sees av panteattestene er makeskiftet mellem tveten og øverbye tinglyst og anmerket vedkommende Holeyen og Smedeplassen. Den omstendighet at hverken den første eller de senere erhververe av Tveitstykket har sørget for skylddeling av stykket, hvorved makeskiftebrevet må antas å ville være blitt anmerket der, så man lett vilde blitt opmerksom på det, synes ikke å burde gå ut over den oprinnelige selger og hans efterfølgere. Det synes ikke rimelig, at en uklarhet i panteregistrene skal ha til følge, at den som virkelig har hatt rett skal tape denne til fordel for den, som ingen rett har hatt. Man vil ikke bestride, at der kan foreligge tilfelle, hvor det kan hevdes i strid med panteregistrene, men et sådant tilfelle antas iallfall ikke å kunne statueres her. Side:798 Saksøkte erhvervet Holleiaskogene i 1905 og hadde således ikke i hevdstid besiddet disse, da dets bestyrer og dets prosessfullmektig i spørsmål om seterrettighetene fikk høre av Otto Gregersen at han anså sig seterberettiget i Holleia, eller da styret i 1916 blev bekjent med delekontrakten av 1781. Under disse omstendigheter antas saksøkte ikke å kunne påberope sig frihevd, selv om man antar, at frihevd er anvendelig i et tilfelle som nærværende. Det bemerkes, at der ikke foreligger oplysninger som tyder på, at eierne av Holleiaskogene før saksøkte har hatt god tro med hensyn til saksøkerens seterrett, så de har påbegynt en eventuell hevd. - - - Av lagmannsrettens dom: (Enevold Borch, Jebe, Stenersen.) - - - Lagmannsretten kommer til et annet resultat enn herredsretten, idet den finner at Embretsfos' skog må være blitt fri for Tvetens seterrett. Det er efter det foreliggende uvisst, om denne nogensinde er blitt utøvet av Tveten, som hadde havnegangen nærmere ved gården. Og det kan efter høiesterettsdommen i den forrige sak mellem partene om eiendomsrett til setervoll ikke antas, at Tveten har hatt seter i skogen, siden gården skilte sig ved sin andel av denne ved makeskiftebrevet av 1792. Den i herredsrettens dom nevnte stelling av Tveit-kreaturene på Bjerkerudseteren på Granavolden ca 1865 og det at Tveten har hatt hester og ungfe gående «på sjølstell» i skogen, kan ikke ansees som utslag av den omtvistede rett, hvis karakteristiske moment efter beskrivelsen i dokumentene er, at den er knyttet til en seter for gården. På basis av denne, iallfall ett og en tredjedels århundre gamle undlatelse fra Tvetens side av å bruke seterretten, som ifølge sakens natur skulde tilfredsstille et ganske bestemt og stadig tilstedeværende behov for gården, kunde det synes naturlig å statuere rettens bortfall som følge av bevis for alders tids ikke-bruk. Jfr. O. Platou og A. W. Scheel, begge i deres Privatrettens almindelige del, henholdsvis s. 421 og 425 note 12 og II bd. s. 121. Allikevel finner man å burde slutte sig til herredsretten og forkaste denne begrunnelse. Det kan såvidt sees ikke påvises noget prejudikat for, at en servitutt bortfaller av denne grunn, som vel også vilde vært nyttet i høiesterettsdom i [[Rt-1906-37]], hvis Høiesterett hadde villet gå så langt. Derimot synes der å foreligge grunn til å anse retten bortfalt ved frihevd. Embretsfos fikk skjøte i januar 1905 og hevdstiden for selskapet selv løp altså ut, førenn selskapet fikk kunnskap om makeskiftebrevet av 1792 i Sveaas skrivelse av 7 april 1925. Forgjengerne hadde sittet med skogen i mange hevdsperioder, uten at det er bevist eller oplyst noget spesielt, som kan tyde på ond tro fra deres side. Herredsretten har lagt vekt på, at Embretsfos' vedkommende nå antas å ha kjent skogdelingskontraktene av 1781 og 1787. Men dette kan ikke skjønnes å hindre frihevd for Tvetens seterhevdrett, om hvilken der intet særlig står i dokumentene, likesom der ikke i marken var noget spor til den. Det bør her merkes, at også i det i høiesterettsdom i [[Rt-1906-37]] nevnte frihevdstilfelle måtte skogeieren være forberedt på, at der hvilte gamle seterrettigheter på skogen, idet sådanne var omhandlet i et av skogeierens forgjengeres hjemmelsdokumenter, men ikke i den seterrett det stod om i saken. I makeskiftebrevet av 1792 var imidlertid retten forbeholdt. Både brevet og forbeholdet var imidlertid gått i glemmeboken. Brevet var ikke blandt Embretsfos' hjemmelsdokumenter på skogen og var ikke nevnt i dem, heller ikke seterretten. I Side:799 panteregistrene var det heller ikke nogen tid ekstrahert, at makeskiftebrevet inneholdt forbehold av rettigheter. Dertil kom den meget vesentlige ting, at ved en feil, som i tilfelle måtte tilregnes sorenskriverkontoret og ikke kan tilregnes nogen av partene efter makeskiftebrevet, var det ikke passet på, at det fra Tveten ved brevet fraskilte skogstykke blev særskilt skyldsatt, og som følge derav har det ikke fått eget matr. nr. eller eget folium i panteregistret, men er ført under Øverbye. Derfor har skogeieren ikke kunnet få skogstykket individualisert på vanlig måte og har hverken fått anmerkning om forbeholdet av seterretten eller om makeskiftebrevet på sine hjemmelsdokumenter. Man må derfor først legge til grunn, at Embretsfos først blev vitende om makeskiftebrevet, da Sveaas' citerte skrivelse av 7 april 1925 kom. Det kan heller ikke være føie til å anta, at skogeieren skulde ha nogen opfordring til å drive undersøkelser med hensyn til makeskiftebrevet, eller til å si, at skogeierens gode tro med hensyn til seterretten skulde bero på uaktsomhet. Betegnende er det, at det synes å være på det rene, at selv Tvetens eier, Otto Gregersen, som anføres å ha vært opmerksom på makeskiftebrevets betydning som motbevis mot, at seterretten var tapt, da Tveten skilte sig ved sin andel i Modums-Holleia, først fikk fatt i utskrift av makeskiftebrevet i 1916. De av Embretsfos påberopte høiesterettsdommer i [[Rt-1918-515]] og [[Rt-1906-414]] viser også, at man ikke anser skogeieren forpliktet til minutiøse undersøkelser i panteregistrene. Saken kan ikke finnes å stå i nogen annen stilling av den grunn, at avdøde advokat Hans Heyerdahl av Embretsfos hadde fått i særlig opdrag å undersøke og forberede innløsning av seterrettigheter i selskapets heromhandlede skog. Disse arbeider blev drevet fra ca 1910 i adskillige år utover. En mengde rettigheter blev innløst og naturligvis blev enda flere undersøkt. Men det er ingen grunn til å tro, at advokaten skulde ha drevet undersøkelser i registrene om seterrett for Tveten. Retten var ikke faktisk utøvet, så at der ikke forelå grunn for advokaten til å beskjeftige sig med den. Og advokatens sønn, Finn Heyerdahl, som bestyrte Holleiaskogene for Embretsfos dengang, sier at han med sikkerhet vet, at faren ikke arbeidet med spørsmålet om Tvetens seterrettighet. Herredsretten har lagt vekt på, at Otto Gregersen, som da eide Tveten og i 1912 møtte som meddomsmann under Embretsfos prosess med Haug om denne seterrett, tilførte protokollen, at han mente sig å ha seterrettighet i Embretsfos' Holleiaskog, og at advokat Heyerdahl som Embretsfos' prosessfullmektig i den anledning nedla inhabilitetsinnsigelse mot Gregersen. Nogen erkjennelse fra Embretsfos' side av Tvetens seterrett kan der selvfølgelig ikke ligge i dette; det er oplyst av Embretsfos, at innsigelsen blev nedlagt uten konferanse med selskapets vedkommende, og spørsmålet kom ikke til å bli nærmere drøftet, da Gregersen ikke tjenestgjorde flere ganger. Gregersens anførsel var helt nøken og manglet enhver begrunnelse, således at det oplyste i og for sig ikke skulde affisere advokat Heyerdahls gode tro. - - - Enevold Borch. F. Jebe. Johs. Stenersen. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
