Rediger Høyesterett: Rt-1939-725

Fritekst:

Dommer Boye: Hilma Olaussen blev den 24 mai 1938 av Aker politikammer forelagt en bot stor kr. 50, for overtredelse av straffelovens §348, jfr. forordning av 12 mars 1735 §2, for å ha overtrådt de angående helligdagsfreden gjeldende Side:726 bestemmelser om at «ingen på søn og hellig og bededagene må næring med kjøp og salg drive, førenn aftensang er ute», derved at hun 1. påskedag den 17 april 1938 kl 111/2 solgte varer fra kiosk på Etterstad stasjon, Vålerengen i Ø. Aker til forskjellige personer. Da hun ikke vedtok forelegget blev saken behandlet av Aker herredsrett. Ved denne retts dom avsagt med domsmenn 29 mars 1939 blev tiltalte frifunnet og tilkjent kr. 10O i forsvarsutgifter. Angående saksforholdet henviser jeg til herredsrettens domsgrunner. Mot dommen har politimesteren i Aker erklært anke på grunn av lovanvendelsen. I ankeerklæringen anføres at også den slags salg som nåværende sak angår - bagatellsalg fra kiosk på Etterstad stasjon, Vålerengen i Østre Aker - ikke kan finne sted under formiddagsgudstjenesten (kl. 10-12). Jeg kan ikke finne at det foreligger noen uriktig lovanvendelse og kan i det vesentlige slutte mig til herredsrettens domsgrunner. Det er fra aktor under prosedyren for Høiesterett fremhevet at forbudet mot denne handel iallfall må gjelde for de store høitidsdager første juledag, første påskedag og første pinsedag. Jeg kan imidlertid ikke finne grunn til å sette disse dager i noen særstilling i forhold til forordningens §2. Jeg henviser for øvrig til høiesterettsdom i [[Rt-1906-15]]. Slutning: Anken forkastes. Salæret til forsvareren, høiesterettsadvokat Folkvard Bugge fastsettes til kr. 100. Dommer Motzfeldt: Enig. Dommerne Schjelderup, Grette og justitiarius Berg: Likeså. Av herredsrettens dom: - - - Det er på det rene at tiltalte 1. påskedag den 17 april 1938 kl. 111/2 solgte varer i kiosk på Etterstad stasjon til forskjellige personer. Denne kiosk ligger innenfor Østensjøbanens stasjonsområde på Etterstad stasjon. Tiltalte har ved kgl. resolusjon av 24 februar 1930 fått den i handelsloven av 21 juni 1929 §25 tredje ledd, svarende til handelsloven av 3 mars 1935 §94, 11, nevnte tillatelse til fra nevnte kiosk, uten hinder av kommunal vedtekt, å drive bagatellsalg, derunder også reiselektyre og tobakkvarer. Tillatelsen skal, efter lovbestemmelsen, gjelde omkring togenes ankomst og avgang, men da det her kommer og går sporvognstog med meget korte mellemrum, vil salget foregå fortløpende.- - - Politiet hevder at tiltalte uansett den gitte tillatelse, plikter i henhold til helligdagsanordningens §2 å holde kiosken lukket i kirketiden på søn og helligdager. Politiet skjelner ikke mellem de forskjellige helligdager og kirketiden har politiet satt til tiden fra kl. 10 1/2 til kl. 12. Retten skal bemerke at den omstendighet at tiltalte har fått den i handelslovens §94 omhandlede tillatelse, naturligvis ikke fritar henne for å overholde helligdagsanordningens §2, hvis denne kan antas å være gjeldende for sådant salg som det her gjelder. Helligdagsanordningen av 12 mars 1735, har ikke ofte i de senere år vært anvendt og vi har kun få høiesterettsdommer angående denne forordning. Den viktigste dom er formentlig høiesterettsdom i [[Rt-1915-81]]. Side:726 I denne dom er det antatt at iallfall forordningens §8 ennå er gjeldende, om enn med betydelige innskrenkninger i forskjellige retninger. Førstvoterende, hvis votum blev dom, uttalte at bestemmelsen i forordningens §8 kun gjelder i den utstrekning, som med sikkerhet kan konstateres at den i sin almindelighet har vært respektert. En annen av de voterende assessor Vogt, som kom til det resultat at forordningens §8 ikke lenger var gjeldende, uttalte uttrykkelig at forordningens §2 annet ledd fremdeles må ansees gjeldende, og man må da formentlig gå ut fra at de øvrige voterende var enige heri, men man må da også anta at det for §2's vedkommende må gjelde den samme begrensning, nemlig at den kun gjelder i den utstrekning som det kan konstateres at den i almindelighet har vært respektert, hvilket formentlig vil si, i den utstrekning tidens almindelige rettsopfatning og opfatningen av arbeid og virksomhet i det hele på søn- og helligdager, er formentlig nå en noe annen enn i eldre tider, således at bestemmelsen i forordningens §2, ikke i alle tilfelle kan oprettholdes i sin fulle strenghet. Kommunikasjonenes utvikling, bebyggelsen i de større byers omgivelser, utfartstrangen og turisttrafikken har blandt annet bevirket at man har funnet det påkrevet i handelsloven å innta en bestemmelse om at bagatell salg fra kiosker på offentlige jernbanestasjoner og sogar på private sporveiers stasjoner, skal kunne tillates uavhengig av kommunens lukningsvedtekter. Lovgiveren må herved ha ment å skulle dekke et helt legitimt behov, som det først i de siste decennier har vært spørsmål om, men denne lovgiverens hensikt vilde for en vesentlig del være forfeilet hvis dette bagatellsalg ved gamle helligdagsbestemmelser skulde stoppes nettop i den tid det er mest påkrevet, nemlig søndag formiddag, da trafikken og utfarten på jernbaner og sporvogner er størst. Når man ser den voldsomme trafikk som foregår søndag formiddag, fra jernbane- og sporveisstasjoner med den svære pengeomsetning til billetter - hvilket alt er helt lovlig - vilde det være nokså unaturlig å stemple som ulovlig og som en krenkelse av helligdagsfreden det bagatellsalg, som samtidig foregår fra jernbane- og sporveisstasjons kioskene. Det blev i dommen i Rt-1915-av sistvoterende uttalt at helligdagsanordningen kun var begrunnet i religiøse hensyn, hvilket formentlig nå vil si, at helligdagsanordningen, som visstnok oprinnelig var gitt for å tvinge folk til å gå i kirke, er ment å skulle beskytte mot krenkelse av folks religiøse følelser, men det er vanskelig å forstå at disse bagatellsalg ved trafikkerte jernbane- og sporveisstasjoner skulde være skikket til å krenke noens naturlige religiøse følelser. Når det spørres om i hvilken utstrekning helligdagsanordningens §2 har vært respektert for disse kioskers vedkommende, skal bemerkes at det her i retten er oplyst at spisevognselskapets kiosker på Øst- og Vestbanestasjonen i Oslo upåtalt i mange år har vært holdt åpne alle helligdager i kirketiden, og at kioskene på en rekke av landets jernbanestasjoner har vært holdt åpne ved togenes ankomst og avgang, uansett om det er midt i kirketiden. Det er således ikke konstatert at de heromhandlede kiosker har respektert helligdagsanordningens §2. Retten kan efter det anførte ikke finne at bagatellsalg fra de kiosker hvis innehavere har den i handelslovens §94 nevnte tillatelse, rammes av helligdagsanordningens §2. Om andre utsalg, som formentlig i almindelighet kommer inn under kommunenes lukningsvedtekter, er det unødvendig å uttale sig i denne sak. Tiltaltes salg 1. påskedag den 17 april 1938 kl. 111/2 må således efter det anførte være strafffritt, og hun må bli å frifinne. - - - [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt