Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
21 Dommer Schjelderup: Ved Stjør- og Verdal herredsrett ble oktober 1938 avsagt dom med sådan domsslutning: Side:408 «Saksøkerne Ole E. Ness, som eier av gnr 118, bnr 4, Nes, Anders Balgård, som eier av gnr 120, bnr 1, Skjørdal, Trygve Bjørken, som eier av gnr 121, bnr 3, Bjørken Arne Sundby,som eier av g. nr. 124, bnr 1, Lunden, Odin Fæby, som eier av gnr 125, bnr 1, Barli, Lars Sundby, som eier av gnr 126, bnr 1, Sundby, Per Sundby, som eier av gnr 127, bnr i. Sundby, Ole østgård, som eier av gnr 128. bnr 1, Østgård, Lars Melbye. som eier av gnr 129, bnr 1, Melby, Severin Gudding, som eier av gnr 130. bnr 17, Gudding. O. Gundersen som eier av gnr 107, bnr 1, Mo, Annæus Okkenhaug. som eier av gnr 257, bnr 1, Oppem. kjennes for sine nevnte eiendommer å være almenningsberettiget i Hoås Statsalmenning overensstemmende med N.L. 3-12-6. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.» Styret for Hoås Statsalmenning har påanket dommen og påstått seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger for herredsretten og Høyesterett. Ole Ness m.fl. har påstått herredsrettens dom stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger for herredsretten og Høyesterett. I sin ankeerklæring har almenningsstyret prinsipalt gjort gjeldende. at den oppdeling av almenningene som har eksistert i historisk tid må respekteres og at det som har skapt oppdelingen ikke er de administrative myndigheters oppfatning, men de bruksberettigedes egne opplysninger ned gjennom tidene og den almenningsrett de har utøvet. Og da den i herredsrettsdommen nevnte forretning av 1787 er den eneste utførlige og pålitelige kilde vi har om bruksforholdene i de forskjellige almenninger er det i strid med den i historisk tid utøvede almenningsbruk når herredsretten har antatt at de i dommen nevnte gårder har hugstrett i Hoås-almenningen etter N.L. 3-12-6. Subsidiært hevder almenningsstyret for det første, at det i Verdal bare er de fra gammelt skogløse gårder. som har utøvet hugst eller har adgang til det etter 3-12-6. Og de gårdene som i denne saken krever hugstrett ligger ved foten av skogrike lier, hvor de alle fra gammelt hadde eiendomsskog. For det annet hevdes det, at de forhold som har festnet seg i alle fall fra almenningskommisjonens tid, må respekteres; en viser for så vidt til Follafos-dommen, [[Rt-1937-158]]. Endelig gjør almenningsstyret med stor vekt gjeldende, at den som hevder å ha almenningsrett i en bestemt almenning må godtgjøre at han tilhører et bygdelag som han må bevise har bruksrett i almenningen. For å kunne ta standpunkt til almenningsstyrets prinsipale oppfatning må en ta for seg sakens viktigste dokumenter fram til året 1787. I 1734 ba den i 1726 nedsatte Skov- og Saugbrugskommision Rentekammeret om å få alle de opplysninger dette måtte ha om almenninger og andre offentlige skoger. (Aubert-Tank, Bidrag til Kundskab om Almenningerne s. 28 og 41-42). For det nordenfjeldske var matrikuleringsprotokollene av 1723 det eneste Rentekammeret hadde. Ekstrakter av disse ble derfor sendt sammen Side:409 med følgende snaue «Forklaring om de i Trondhjems Stift befindende Skove og Almindinger, såvidt af Stiftamtskriverens Regnskaber og Fogdernes Jordebøger er at udfinde, nemlig: ... 5. Stør- og Værdalens Fogderi. Stiftamtmanden forklarer, at Bjørsø og Grønsø Sauge står i Kongens Almindinger, og Hoplands Saug ... hvoraf sluttes at Kongen i disse tvende Fogderier må have Skove, men derom haves ingen videre Efterretning end som meldt er.» 15 år senere, 2 desember 1749 sendte foged Peter Arnet i Stjør- og Verdal stiftsbefalingsmannen i Trondhjem en oppgave over skogene i fogderiet, også de private. Da det eldre Generalforstamt var blitt opphevet i 1746 og tilsynet med de offentlige skoger pålagt fogdene fikk disse gjennom stiftsbefalingsmennene pålegg om å gi en «fuldstændig og Speciel Beskrivelse over de i det ham anbetroede Fogderie befindende Saugbruge» samt om «på hvad Måde all ulovlig Skouhug imod Loven og Forordningerne kunne forrebyges til Skovenis Nøtte og Conservation». Foged Arnet innledet sin oppgave med å framheve, at det uten befaring og god tid var umulig å skaffe seg sikre opplysninger, men han vil da allikevel «af det som Tilforne til Saug Commissionen og Generalforstamtet angående Saugerne og Skovene efter Almuens Forklaring er indgifvet excerpere det fornødne». Som almenningsskoger i Verdal - «som Almuen tilregner sig at være deres fælleds Udrast og uskifte Skove hvor endel Gaarders Opsiddere Som ingen Skog til deres paaboende Gaarder have, tage deres Hustømmer og anden fornøden Bygn.materialer som de til Gaardenes Reparation og Vedligeholdelse item Skihug og Brændeved behøve -» regner han så opp: 1. «Lexdahls Alminding», 2. «Opdahls Alminding i Woche Annex» (Vuku). 3. «den anden Woche Annex's Alminding på den søndre Side av Wæren og Helgaaen», 4. «Suul Alminding under Woche Annex», 5. «Tromsdahls Alminding i Woche Annex, imellem Tromsdahlen og Gaarden Lefringen beliggende, strekkende sig i Lengden 1 Fjerding og i Bredden 1/16 Miil. Skoven, som af Almuen til Gaardernes Fornødenhed er udhuggen, bestaaende af smaae Gran samt hist og her i Dahlen noget Tømmer», 6. «Ramsaas Almindingen, strekkende sig i Vester i Længden 1/2 Fjerding og Sør i Bredden 1 Fjerding. Skoven, som af Almuen til Gaards Fornødenhed er meget udhuggen, bestaar af en ganske ringe Gran Skov til SkiHug og Brænde-Veed, samt hist og her i Dahllægderne lidet Huustømmer», 7. «Wohlhaugen Alminding». De for nr. 5 og 6 nevnte lengde- og breddemål sammenholdt med kartene viser at de som Tromsdal og Ramsaas oppførte almenninger ikke støtte til hverandre. Om de langt større skogarealer som omfatter de nåværende Hoås, Inndal og Svarthovd almenninger og ligger sønnen- og østenfor de to sistnevnte, altså lengre vekk fra bygden. om dem får man altså her ingen opplysning. I samband med navnene finner jeg det naturlig å nevne, at en vitneerklæring av 26 august 1765 fra 12 bønder i Verdal går ut på at «for mere end 30 Aar siden da der ingen nøye Efterforskning om Skovene og Saugene blev gjort» var «Ramsaas Saug» og «Tromsdahls Saug» Side:410 i bruk, men da dette opphørte og begge sagene kom på samme hånd «er Ramsaas Saug for omtrent 30 Aar siden bleven ødelagt». Det synes ikke urimelig, at de særskilte navn på de to nevnte almenningsstykker skyldes sagbrukene jfr. førstvoterendes uttalelser om dette i den første Hoås-dommen, [[Rt-1935-186]] og i den utrykte Bruås-dom. Et ganske langt skritt i retning av å få noenlunde brukbare opplysninger om trøndelagsalmenningene kom man, da Rentekammeret i midten av 1750-årene grep inn for å hindre at almenningene ble forhugget av rydningsmenn, av sagbrukseiere som hadde bygslet almenningsskoger og av hugstberettigede bønder som overskred sin rett. I denne hensikt påla Rentekammeret ved skrivelse av 3 april 1756 stiftsbefalingsmannen i Trondhejm at han skulle la fogdene og sorenskriverne sammen med lagrette menn nøye besiktige almenningsskogene for å skaffe rede på «i hvad Stand de befindes og hvor mange Bord deraf uden Skovene at skade aarligen kunne skjæres». Stiftsbefalingsmannen - som i skrivelse av 24 april (hvorfra det siste sitat er hentet) hadde gjort Rentekammeret oppmerksom på, at «her mangler en fuldstendig Specification over hvor mange Almindingsskove her udi Amtet findes» - sendte så 20 september Rentekammerets pålegg til fogden og sorenskriveren i Stjør- og Verdal. Sommeren 1758 fant befaringen sted med lagrettesmennene «Lensmanden Arent Ellefsen Hallem, Halvor Lunden, Thore Østgaard, Ole Mønnæs, Elias Bølgaard og Anders Molden. Man begynte da først ved Schongens Grændser og fandtes samme nemlig Almindingen at begynde ved Ramsaasen og øster forbi Haarchallen i sør til Færselven, derifra i sydost til Fersvandet og langs øster til Guddinselven indtil Storaasen og nordre side forbi Stormyren indtil Suul-Sørvolden og over til de svenske Grændser, hvormed Strækningen gaar lige til mit for Suule og siden tilbage forbi Suulgaardene og Ingdalens Eiedele, alt indtil Ramsaasen igjen. I denne Strækning var ingen anden Skov end alene noget Furu og hist og her noget Gran i Dallægderne. som ei kan nyttes til andet end til de deromkring liggende Sæterhuses Reparation og Fornødenhed. Fra Gaarden Lindset begynder Almindingen igjen og går op igjennem forbi Qvendalen» osv. Den første almenningsstrekningen - den samlede strekning sør for Verdalselven og Inna som innbefatter Ramsaas, Hoås, Tromsdals, Inndals, Svarthovd og Færs almenninger - ble altså, riktignok på en nokså omtrentlig måte, angitt ved sine grenser. men ikke ved noe spesielt navn. Hadde lagrettesmennene ment, det var seks og ikke én almenning som lå her, skulle man tro de hadde gjort rede for det. Noe helt sikkert navn synes almenningen heller ikke å ha fått da løytnant Thomas Lyng i 1764 søkte om å få sette opp to sager i «Hans kongelige Majestæts Alminding Wærdahlen Prestegjeld. som begynder ved Ramsaasen og indeholder samme samt strækker sig øster forbi Haarskallen o s. v.». Da «ovenbemeldte Almindingsskov angivelig «henstaar til Forraadnelse», ba Lyng om at besiktigelse måtte finne sted over «indbemeldte Almindingsstrækning Side:411 Ramsaasen og videre som angivet og forklaret». Under befaringen foretok man første dag «Besiktelsen over Ramsaasalmindingen, hvoraf en Del ligger imellem Tromsdalens og Levringen Gaarders Strækning og begynte Besiktelsen fra Ramsaas Saugsted til Hanekammen, derfra over høieste Ramsaas» osv. - en besiktigelse som synes å ha omfattet de nåværende Ramsaas og Tromsdals almenninger samt en vesentlig del av Hoås-almenningens nordlige, skogdekte del. Alt dette kaller altså sorenskriveren Ramsaas almenning. Dagen etter besiktiget man skogen ved den annen, Tveraae eller Svarthoveds Saug: «Svarthovedalmindingen befandtes da at strække sig fra Rotbrækken osv. ... i Længden fuldkommen 11/2 Mil», det vil si, at den antagelig omfattet den nåværende Inndals almennings skogdekte del samt den nåværende Svarthovd statsskog. Av interesse for så vidt selve bruken angår synes det å være, at Tromsdal-, Levring- Stene- og Inndals-gårdenes eier, fru Aussig, som under forretningen framsatte krav om selv å få drive sagvirksomhet på de to av Lyng ansøkte steder, i en senere forestilling til Rentekammeret hevdet at «den skeede Befaring i Svarthoved Alminding er mig til allerstørste præjudice i henseende til at den Streckning som ved Befaringen er Neven opgaaede er hel og alt paa de 3 Ingdalsgaarders Mark beliggende». I anledning av denne og annen påstand i samme forestilling fra fru Aussig påla Rentekammeret fogden ved tingsvidne å få «oplyst, hvor vidt forbemeldte Alminding i formaals Tider har strækket sig, med visse Grændser for alle angrændsende Landeiendomme», (sitert etter fogdens svar til Forstamtet 10 september 1765). Da høsttinget alt var slutt forela fogden spørsmålet for 12 gårdbrukere, som i den før nevnte erklæring av 26 august 1765 svarte at «foruden den alminding Ramsaasen, der strækker sig fra et Fjeld kaldes Hanekammen, på søndre side af Tromsdalen i øster, er der endda en alming, som kaldes Svarthoved Alminding. hvilken støder sammen med Ramsaasen og strækker sig igjen i vest forbi Indalen og Stéene, indtil der en Strimmel af samme løber imellem Gaardene Tromsdalen og Levringen og lige ned i Lie-Savdam.» Sammen med denne erklæring sendte fogden Forstamtet «extrakt» av sin før nevnte oppgave av 2 desember 1749; i denne hadde han foretatt en rekke tilføyelser og rettelser, bygget på det han i mellomtiden hadde fått rede på. Således er det til opplysningen om Suul-almindingen føyet til: «N. B. På den venstre Siide av Suulaaen eller Elven er beliggende den Almindings Strækning, hvorudi Tveraae eller Svarthoved Saug har vært bygd og kaldes Svarthoved Almindingen, som i NordWæst strecker sig med Ramsaans Almindingen.» Endelig vedla han almenningsbesiktigelsen av 1758 og tilføyet: «Af alt dette vil de Herrer erfare at Almindingsstrækningen i formaals Tider har vært den samme som nu.» Til slutt fraråder han salg av «disse Ramsaas og Svarthoved Almindingsskove» «som dog vel ikke kan skee i Henseende til de skovløse Gaarder som derudi tager det fornødne Hustømmer og Bark til Tækning til deres Gaarder Bygning. og hvortil Loven giver dem Adgang». Side:412 Også det yngre Generalforstamt brukte de to navn Ramsaas og Svarthoved på almenningsstrekningen, da det, 5 februar 1768, sluttet en forpaktningskontrakt for Ramsaas sag. Samme år ba Rentekammeret Generalforstamtet om spesifiserte oppgaver over alle almenninger i Norge, både Kongens og de bortsolgte. (Tank: Om betydningen av ordet bygdealmenning s. 28-29). Holtzførster Wøllner avga i den anledning 1 oktober 1768 en oppgave som for Verdal omfattet 5 almenninger. Her fører han opp som «Ramsaasens Alminding» hele området innenfor de i 1758-forretningen nevnte grenser. 28august 1779 sendte 6 verdalsbønder et andragende til Kongen om straffrihet for å ha hugget sagtømmer i «Deres kgl. Maj. her i Verdalen Præstegjeld beliggende og fredlyste alminding Hoaas eller Svarthoug og Ramsaas kaldet». I sin erklæring om dette, bygget på fogdens innberetning, har amtmannen henført hugsten til «Svarthoved og Ramsaas Almindinger». 11 mai 1786 søkte vaktmester Ole Michelsen Reppe Kongen om å få hugge sagtømmer i «Svarthoved-Alminding» som også han beskriver etter grensemerkene fra 1758. Og fogden - Arent Chr. Arnet som i mellomtiden hadde etterfulgt Peter Arnet - anbefalte at denne hugst skulle bli innvilget i «Væhrdahlens Alminding»: «Jeg har ei alleene Consuleret den i Aarene 1757 og 58 holdte Almindings Besigtelse her i Fogderiet, og deraf befundet at de i Ansøgningen ommeldte Strækninger dermed er conform; men endog indhentet paalitelige Efterretninger om at Skoven p. t. er i den Stand at samme uten Ruine kan afgive den ansøgte 25 Tylter Saugtømmer Hugst aarligen, uden at præjudicere de angrensende Gaarders Opsiddere. hvilke Lovens 3djeB. 12te Cap. 3dje og 6te Art. er i faveur.» Noen anvisning på å benytte seg av noen enkelt av de nåværende almenninger, Ramsaas, Tromsdal, Hoås eller andre finner en ikke. Det var til «Væhrdahlens Alminding» Ole Reppe så sent som i 1786 ble henvist. På dette tidspunkt hadde Rentekammeret - til å begynne med ved sirkulærskrivelse av 14 februar 1778 - tatt opp arbeidet for å få beskrevet almenningenes grenser på en sånn måte «at deraf kunne erfares hver Almindings Strækning og Grændser, saavidt samme enten med tydelige Grændse-Mærker eller bestemte, eller eragtes at kunne bestemmes efter Lovens 3dje Bogs 12te Cap: 1te og 2den art:». Senere kom også. etter et privat forslag fra holtzførster Wøllner, salg av en rekke trøndelagsalmenninger på tale. deriblant «Aasen, Levanger og Ramsaas i Stør- og Værdals fogderi». I skrivelse til Rentekammeret av 21 august 1784 ga imidlertid stiftsbefalingsmannen uttrykk for at besiktigelsen av 1758 ikke inneholdt «saa nøye og bestemte Forklaringer om Almenningernes Strækninger og Grændser ... som udfordres for at kunne sælge dem bande med Fordel for Hans Majestæts Kasse og tillige som en betryggende Eiendom for Kjøberen.» Han foreslo derfor at en ny grenseoppgangsforretning skulle bli avholdt «hvortil alle paastødende Gaarde og Skougeiere lovlig maatte indkalles». Salget måtte for øvrig finne sted under forbehold av almuens bruksrett etter loven. Side:413 I samsvar hermed traff Rentekammeret 8 juli 1786 sin beslutning, som 22 s. m. ble oversendt fogdene: «Til den intenderende Bortsælgelse af de kgl. Almindinger i Trondhjems Amt finder man især fornødent at i Conditionerne hver Gang forut bliver nøiaktig opgivet Almindingens Grændser, Strækning og Tilliggende som sælges for at forebygge Disputer herom i Fremtiden. Hertil udfordres da: 1. At til Almindingens Befaring af Rettens Betjente med behørig upartisk Lagrette tilkaldes alle angrænsende Eiere for at paase deres Ret. 2. At ei alene Grænsene mod enhver tilstøtende Eiendom eller anden Alminding nøiagtig beskrives, men med Grændsemærker angives og i Forretningen indføres, og hvor Mærkesmærker skulde mangle eller findes for langt fra hinanden, nye Mærker etableres. 3. At Almindingens Strækning i Omkreds og Bredde ungefärlig bestemmes i Forretningen. 4. Hvor nogen skyldsat Plads findes inden Almindingens Grændser maatte samme tillige opgives med saadan Pladses Skyld, Strækning og Grændser efter derom i sin Tid passeret Skyldsætningsforretning, item nærværende Bygsleres Navn og Dokumenter og hans Bygselsbrev. 5. Ligesaa hvor Rydningspladse findes som ei endnu er skyldsat, maa Rydningsmændenes Navn og Dokumenter for Rydningsbevilgningen indføres til Bevis hvor mange Frihedsaar de ennu have tilbage. 6 Fremdeles maa opgives hvor mange Engesletter findes i Almindingen, hvem der er i Possesion af hvert og efter hvad Adkomst samt hvad Afgift deraf svares og endelig 7. maa Forretningen gjerne på næste Ting afhjemles og publiceres til alle vedkommendes Efterretning for at referere om ingen enda derved maatte have noget at erindre. Og da en i Aarene 1757 og 1758 holdt Forretning over Almindingene i Stør- og Verdals Fogderi hvoraf Extraet fulgte Stiftets Skrivelse under 21 August 1784 ei heller er oplyselig nok til denne Hensikt, saa maatte endnu slig Befaringsforretning over disse Almindinger foranstaltes saasnart mulig afholdt og indsendt.» Den under 24 juli 1787 daterte stevning til almenningsbefaring i Verdal innledes med en kunngjøring av forretningens formål: «Grændser, Strækning og Tilliggende til enhver især skal beskrives.» Om grensene heter det så - i samsvar med Rentekammerets instruks: - «Mærker mellem dem og tilstødende Eiendomme mentioneres, eller om de mangle, da nye Mærker etableres.» Om neste punkt, almenningenes «Strækning» trengtes ingen nærmere forklaring. Beskrivelsene viser at det var utstrekningen målt i mil og fjerding man ville ha rede på. Om Siste punkt, «Tilliggende til hver især» heter det: «Derhos befalet 1mo. at om skyldsatte Pladse findes inden Almindingens Grændser skal samme opgives og med deres Skyld og Etendue anføres. 2do. At hvor Rydningspladse finnes som ei endnu ere Skyldsatte. maa Rydnings Mændenes Navne og Datum af Rydnings Side:414 Bevilgningerne indføres til Bevis, hvor mange Friheds Aar de endnu have tilbage. 3tio. At opgive hvor mange Engesletter findes i Almindingen. Hvem der er i Possession af hvert, og efter hvad Adkomst, samt hvad Afgift deraf svares m. m.». Etterat så tid og sted for forretningen er angitt kommer selve innkallelsen, hvor formålets tre hovedposter påny går igjen: «Alle og enhver som have Kundskab om disse Almindingers Strækning, Brug, item Eiendomme, som støde til dem, eller på nogen Maande, i Anledning af ovenanførte, maatte have noget at sige, ville da behage at indfinde sig for at afgive de behøvende Oplysninger. Til hvilken Ende dette kundgjøres saavel ved Placater i foranførte Bygder som ved Notification i Adressecomptoirsefterretningerne.» Min hensikt med å framheve stevningens ordlyd og dens nøye samsvar med instruksen har vært å fastslå at oppfordringen til å gi opplysninger om «Brug» i almenningene etter sammenhengen ikke godt kan sikte til annet enn det som omfattes av de under 1 mo, 2do og 3tio oppførte punkter om rydningsplasser og engsletter. Jeg må derfor reservere meg mot at det trekkes slutninger fra de av stevningens ord som jeg gjenga i mitt votum i Inndalssaken, [[Rt-1939-82]] og hvor jeg oppfattet ordet «Brug» som siktende blant annet til bøndenes utøvelse av sin rett etter N.L. 3-12-6. For avgjørelsen av vedkommende del av Inndals-saken var for øvrig mine sitater så vel fra stevningen som fra almenningsbeskrivelsen uten betydning; det man tvistet om var hvorvidt almenningsrett i Inndal tilkom en del nye parseller som da Verdalselven etter skredet hadde tatt et sydligere løp, idag ligger på samme elvebredd som de i 1787-forretningen nevnte Inndalsgårder. Høyesterett la imidlertid større vekt på at deres »undergrunn» hadde tilhørt Haga og Melby. fra hvilke det aldri var blitt hugget i Inndalsalmenningen. At det bare var en mindre del av de innenfor almenningsretten liggende bruksbeføyelser. som i 1787 skulle konstateres ble for øvrig gitt tilkjenne også i Bruaasdommen: «Man kan ikke trekke noen vidtgående slutninger av at den møtende almue ikke begjærte noe om sine almenningsrettigheter tilført protokollen. Dette synes så meget mer naturlig som det på den tid neppe var noen som hadde reist tvil om almenningsrettighetenes beståen eller om utstrekningen av dem.» Ja, allerede i Volhaugen-dommen ( [[Rt-1914-629]]) er 1787-befaringen omtalt som en «grenseoppgangsforretning». Men når så er tilfelle, når Verdalsbøndene ikke er blitt stevnt til tinge for å gjøre rede for, hvor i almenningene de i medhold av lovboken hadde opptatt sine setrer eller hentet sitt trevirke, da kan man ikke legge avgjørende vekt på, at det for enkelte almenninger helt mangler opplysninger om sånn bruk. Heller ikke kan man, hvor opplysninger er gitt, gå ut fra at disse har vært uttømmende. Sammenvevet med dette står da også en annen side ved 1787-forretningen, nemlig dens oppdeling av Verdalens søndre almenningsstrekning i 6 særskilte almenninger, hver med sitt eget navn og sin egen brukskrets for så vidt hugstretten angår. Side:415 Heller ikke om dette særdeles viktige forhold har verdalsbøndene på forhånd vært varslet. Når en da samtidig husker på at av de mange dokumenter fra før 1787, som bøndene enten selv har vært med om å opprette eller hvis innhold er bygget på deres opplysninger, er det ingen som bærer bud om at almenningsbruken fant sted i tydelig atskilte, spesielt benevnte almenninger - jeg minner bare om at fogden så sent som i 1786 knyttet sin innberetning om Ole Reppens ansøkning til «Wæhrdahlens Alminding - da forekommer følgende slutning meg nokså nærliggende: Den klare beskjed Rentekammeret gjennom stiftsbefalingsmannen hadde gitt om at man tenkte på å selge almenningene har hos fogden og sorenskriveren framkalt ønsket om mest mulig å lette realisasjonen av dette riksstyrets formål. Dette ønske har så fått dem til under forretningen å søke å skaffe seg rede på ikke bare hvor og fra hvem seterbruk ble drevet, men også hvor man fra de forskjellige gårder hadde Pleiet å hente sitt trevirke og til på grunnlag av opplysningene om dette siste å fastlegge en med faste grenser og navn bestemt rettslig bindende oppdeling. Så store som disse strekninger var, er det jo klart, at en slik oppdeling ville fremme salgsmulighetene. Men selv om jeg skulle ta feil i dette og det er lagrettemennene som rent spontant har gitt beskjed om oppdelingen, så står det dog fast, at det i så fall er første gang den kommer for dagen. At den skulle gi uttrykk for at bøndene fra gammelt har vært seg bevisst å øve den i N.L. 3-12-6 hjemlede bruk i atskilte almenninger, kan jeg etter sakens øvrige opplysninger ikke anta. Forretningen av 1787 kan altså etter min mening ikke med rette tillegges den avgjørende vekt som almenningsstyret mener. Når man da på grunnlag av sakens samtlige opplysninger skal ta standpunkt til saksøkernes påstand, må det såvidt jeg forstår være riktig å lempe på kravet til styrken av det bevis en saksøker i lignende saker i alminnelighet plikter å føre. De på en feilaktig forståelse av lovbokens 3-12-6 grunnede restriksjoner, som administrasjonen satte i verk i årene før og etter forrige århundreskifte, og især de som trøndelagsbygdene ble utsatt for, da almenningskommisjonen av 1861 hadde avgitt sin innberetning, disse restriksjoner bør ikke komme bygdefolket til skade. På (dette grunnsyn bygger så vel Kvernå-dommen ( [[Rt-1929-817]]) som den utrykte Bruås-dom hvor restriksjonene er nærmere gjennomgått av den overordentlige domstol og hvor førstvoterende i Høyeterett uttalte: «Når Staten ved sine disposisjoner gjennom det lange tidsforløp har bidratt til den oppståtte uklarhet, har man vanskelig noen annen vei å gå enn å undersøke hva de lokale forhold naturlig synes å tilsi. Det må mest mulig avverges at den langvarige hindring i å utøve almenningsretten som etter min oppfatning skyldtes misforståelse fra forvaltningens side, skal lede til rettstap. Og dernest mener jeg at de opplysninger som man har, ganske sterkt tyder på at man er på den riktige side når saksøkerne tilkjennes hugstrett.» Side om side med eller som del av de her nevnte hensyn mener jeg at en også er berettiget til å gå ut fra, at den oppdeling Side:416 av eller det skille mellom almenningene som 1787-forretningen etter mitt syn antagelig selv har lagt grunnlaget til, først etter hvert kan ha ervervet den rettslige realitet det i formentlig har og hvoretter det opprinnelige bygdelag, for så vidt hugstretten angår, er blitt delt i adskilte brukskretser. Da det mest nærliggende bevis for almenningsrett, nemlig den ubrutte bruk fra langt tilbake og fram til vår tid, på grunn av det offentliges restriksjoner nødvendigvis må være blitt sterkt beklippet for en almenning som Hoås, må det i samsvar med det nettopp anførte være berettiget å supplere dokumentbevisene med de geografisk-topografiske forhold - med almenningens beliggenhet i forhold til bygdelaget eller brukskretsen og med de naturlige adkomstveier fra denne. Foruten i Bruås-saken ble det også i den upåankede herredsrettsdom i Leksdals-saken lagt vekt på dette. På grunnlag av hva jeg nå har anført er jeg blitt stående ved at det må ansees overveiende sannsynlig, at den sammenhengende skog- og fjellstrekning mellom Inna og Verdalselva i nord og vest og grensen mot Skogn og Øvre Stjørdalen i syd fra gammelt er blitt brukt som én almenning av bøndene i de tilgrensende deler av Verdalen. At det må ha vært hele strekningen som i henhold til N.L. 3-12-1 har ligget til bygden synes blant annet setrenes beliggenhet å vise. De forskjellige gårders setrer er nemlig ikke som sønnenfjells stadig knyttet til de almenninger, hvor de samme gårder også har sin hugstrett. For Inndals almenning kan det således nevnes, at foruten det antall gårder som i 1787 ble oppgitt å ha seter der, men hvorav knapt halvparten var nevnt som hugstberettiget i almenningen, er det i 1864 anført like mange nye uten at noen av disse i 1787 var oppført som hugstberettiget. I Hoås almenning var det på lignende måte anført 6 nye setrer, derav 3 fra gårder som i dag krever hugstrett der og 3 fra gårder i Vinne sogn. som i 1863 ble ansett for å ha hugstrett i Ramsås. Forklaringen er vel antagelig den at nye setrer har vært opptatt mellom årene 1787 og 1864. Eller også at 1787-forretningens oppgave over setrene har vært ufullstendig. Et eksempel til vil jeg nevne, som tyder på at noen rettslig realitet synes avgrensningen i særskilte almenninger med bestemte bruks-eller hugstkretser neppe å kunne ha blitt før i den senere tid: Mens det i 1787 ble oppgitt å være Lennes-, Rosvold- og Vinnegårdene som fra uminnelige tider hadde øvet hugst i Ramsås almenning ble det for almenningskommisjonen av 1861 forklart, at hele Vinne sogn hadde hugget der. De mange andre gårdene i Vinne var det altså enten ikke gitt opplysning om i 1787, eller også har deres eiere begynt å hugge der først etter det nevnte år. I siste fall kan altså den Ramsås brukskrets, som det i 1787 ble redegjort for ennå ikke ha festnet seg, dens medlemmer kan ikke ha fått en utelukkende rett, som et eget bygdelag. At slike mindre brukskretser ennå for 150 år siden ikke behøvde å ha tatt helt fast form kan man særlig tenke seg, hvor det som i Verdal gjaldt en bygd som hadde en del hjemmeskog. Og i så fall må det fram for alt framstille seg som naturlig, at det er til den lengst fra Side:417 bygden liggende almenning Hoås man sist har søkt etter sitt trevirke. De neste spørsmål blir da disse: 1. Ligger saksøkernes gårder sånn til i forhold til Hoås almenning, at man under hensyn til de geografisk-topografiske forhold og adkomstveiene må anse det naturlig for deres brukere å utøve sin hugstrett nettopp der? Og 2, har det påviselig vært hugget i Hoås i medhold av 3-12-6 og kan i tilfelle sånn hugst henføres til et bestemt bygdelag eller en bestemt brukskrets, som bl.a. omfatter saksøkernes gårder? Det første spørsmål bør etter min mening besvares bekreftende, og jeg kan for så vidt henholde meg til hva det i den påankede doms siste avsnitt er anført om de der nevnte enkelte gårder. Hva det annet og endelige spørsmål angår har man følgende forholdsvis sparsomme opplysninger: Under almenningskommisjonens forhør 31 mai 1862 forklarte Ole Olsen Garnæs om Hoås almenning, at han «veed navnlig med Hensyn til Brugsretten kun, at især Haga, Sundby og Lyng har havt Brug sammesteds». Ole Mortensen Slapgård forklarte, at «saavidt han har erfart har tidligere ingen andre drevet Brugsrett i Hoås Almenning end Opsidderne på de skovløse gårde Haga, Syndby og Lyng». Sevald Andersen Stubskind hadde derimot «kun hørt, at Haga og Lyngs-gårdene skal tilkomme sådan, men iøvrigt har han intet Kjendskab dertil». Videre foreligger en av lærer Anders Balgaard 27 mars 1927 avgitt erklæring om «at inntil år 1860, altså før skogkommisjonen foretok befaringen mellem stats- og privatskogene, hadde etternevnte gårder sitt åvirke og utøvet rett i Hoås: Næss-gårdene. Hageenget, Hammelen, Stubbe og Moe, likestillet bruksrett med Lyng og Haga-gårdene». Og under den første Hoås-sak forklarte kårmann Elias Olsen Næss, at dengang han i 1870-årene var gårdsdreng på en av Næss-gårdene, tok de trevirke i Hoås mot betaling. Han hadde hørt, at det tidligere var tatt trevirke der uten betaling. Jeg nevner også, at ifølge en del skrivelser og utvisningsforretninger fra begynnelsen av 1840-årene og fra 1850 samt en oppgave fra 1860 og 1861 er bygningstømmer og ved i disse årene blitt bevilget en rekke gårdbrukere og husmenn fra grendene langs Verdalselven, dels fra gårder som har fått anerkjent eller i dag krever hugstrett i Hoås. nemlig Lunden, Gudding, Næss, Melby og Sundby, dels fra gårder, hvis hugstrett i andre Verdalsalmenninger i dag er på det rene. Til slutt er det vel riktig også å nevne, at dersom skoggrenden fra Næss til Oppem samt gården Mo blir ansett hugstberettiget i Hoås vil etter de domsresultater som alt foreligger i Volhaugen-, Leksdal-, den første Hoås- samt Inndals-saken almenningsrett etter 3-12-6 tilligge praktisk talt alle gårdene i de vestlige Verdalsgrenner, altså gårdene på begge sider av Leksdalsvannet og av Verdalselven nedenfor Storvuku. Idet jeg av samme grunner som de som er anført i de tidligere nevnte dommer ikke kan finne det tvilsomt, at det har vært i svar med 3-12-6, at Haga og Lyng-gårdene hadde foretatt Side:418 den av almenningskommisjonen av 1861 konstaterte hugst i Hoås, er jeg også for saksøkernes gårder blitt stående ved herredsrettens resultat. Ikke bare Mo, men også de av gårdene - fra Næss til Oppem - som ligger ved foten av de i ankeerklæringen nevnte skoglier må antas å tilhøre det bygdelag som på grunnlag av tilstrekkelig påvist gammel bruk må ansees berettiget til å ta sitt trevirke i Hoås statsalmenning. Jeg har nemlig heller ikke kunnet gi almenningsstyret medhold i de innsigelser, det subsidiært har framført. Om disse vil jeg bemerke: Den første av dem går ut på, at det i Verdal eller spesielt i Hoås skulle gjelde den mot lovbokens alminnelige bud stridende regel at bare de fra gammelt skogløse gårder skulle ha almenningsrett etter 3-12-6. Og 10 av de 12 bruk, hvis eiere har anlagt denne sak, er skog gårder. Denne innsigelse som etter sitt innhold egentlig skulle vært avgjort først, finner jeg det ikke nødvendig å gå nærmere inn på, da den er behandlet av Høyesterett allerede i Volhaugen-dommen, som også gjaldt en Verdalsalmenning. At en annen regel skulle gjelde for Hoås foreligger det intet som helst grunnlag for. Sin siste subsidiære innsigelse grunner almenningsstyret på, at den begrensning av den i Hoås hugstberettigede krets som skyldtes innberetningen fra almenningskommisjonen av 1861 har vært håndhevet i et så langt tidsrom, at det ville stride mot vesentlige rettsgrunnsetninger, om man i dag rev opp festnede forhold ved å utvide kretsen i samsvar med saksøkernes påstand. Til støtte for dette sitt syn har almenningsstyret særlig påberopt seg Høyesteretts dom i Follafoss-saken ( [[Rt-1937-158]]). Jeg er enig i den betraktning som ble lagt til grunn i den nevnte dom og som særlig er framhevet av førstvoterende på s. 164. Jeg vil også henvise til, hva det ble uttalt i den i [[Rt-1888-337]] refererte sak, hvor almenningsberettigede fra Ringebu ville stoppe Storelvdalgården Landets rett til å holde hingst i Hirkjølalmenningen: «et Retsforhold, som i saa lang Tid har vært uomtvistet eller ubestridt og som har havt en saa notorisk aabenbar Karakter, maa være gjennem Tidernes Løb tilstrækkelig begrundet og fastslaaet, uden at det kan angribes ved Hjælp af Retsregler, som vedkomme det almindelige og regelmæssige Almenningsforhold. de umiddelbart paa N.L. 3-12-3 og 6 beroende saakaldte fælles Brugsrettigheder.» Hvor lang tid det skal til for at en i strid med almenningslovgivningen etablert ordning skal kunne sies å ha ervervet rettsgyldighet vil kunne variere etter de konkrete forhold. Jeg må imidlertid anta, at den tid som er forløpetsiden Høyesterett i 1868 uttalte sin tilslutning til innberetningen fra almenningskommisjonen av 1861 ikke kan være tilstrekkelig. Endelig er det også den vesentlige forskjell mellom de to nettopp nevnte rettstilfelle og det her foreliggende, at mens det i dette først og fremst ville ha blitt Staten selv som i sin egenskap av almenningseier ville ha profitert av de feilaktige rettsoppfatninger som dens egne myndigheter i sin tid hadde gjort seg til talsmann for, var det i de andre tilfellene privatmenns interesser som på grunn av det lange tidsrom nød godt av rettsordenens vern. Side:419 Jeg stemmer etter dette for at herredsrettens dom stadfestes, men at saksomkostninger for Høyesterett ikke tilkjennes. Domsslutning: Herredsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Salærene til de oppnevnte sakførere fastsettes, for høyesterettsadvokat Olaf Klingenberg til kr. 10.000 og for høyesterettsadvokat O. Solnørdal til kr. 10.000. Dommer Larssen: Jeg er kommet til et annet resultat. Da jeg etter konferansen har grunn til å tro at min oppfatning er i mindretall, skal jeg innskrenke meg til en kort begrunnelse. Jeg er enig med førstvoterende i at man får anta at man fra først av, d. v. s. før den tid da virkelige opplysninger has, ikke har regnet med oppdeling av den store almenningsstrekning på sørsiden av Verdalen. Jeg er også enig i at det kan være tvil om når oppdelingen i de nåværende almenninger er skjedd, idet dokumentene fra det 18. århundre ikke fra først av klart nevner og regner opp samtlige de enkelte almenninger, og idet navnet Hoås almenning så vidt sees først forekommer i et andragende av 1779 fra en del bønder. Men i omtrent alle dokumenter dukker dog opp navn på enkelte almenninger. At det både er ufullstendigheter og uklarhet med hensyn til almenningsforholdene er så, etter min mening kan det skyldes forskjellige forhold som vedkommer de enkelte dokumenter og som jeg ikke her finner det nødvendig å redegjøre for. Jeg skal bare bemerke at jeg i det hele tatt legger mindre vekt på disse dokumenter og mer vekt på befaringsforretningen av 1787 enn førstvoterende har gitt uttrykk for. For å nevne et enkelt tilfelle: Når fogden i 1786 generelt taler om «Wæhrdalens Alminding», så tør vel dette uttrykk ha samme betydning som når han i 1765 etter på forhånd å ha nevnt flere enkelte almenninger lenger fremme taler om »almenningsstrekningen» Jeg kan ikke se at et slikt generelt sammenfattende uttrykk kan være støtte for den slutning, at det på den tid ikke forelå noen oppdeling, all den stund samtlige almenninger i befaringsforretningen i 1787 - altså året etter - regnes opp med angivelse av private bruksrettigheter i hver enkelt almenning. Oppdelingen angis i forretningen å være avgitt etter opplysning fra «de tilstedeværende mest kyndige ældste og pålideligste mænd». Om bruksrettighetene angis at de har vært utøvd i vedkommende almenning «fra umindelige tider», for Hoås m.fl. «fra alders tid», og det sies etter at de 6 første almenninger er beskrevet: «Disse 6 almindinger vare altsaa indbefattede i den første almindingsstrækning hvis mærke generaliter ere antegnede i besiktigelsen afødt xx.xx.1758». Jeg har ikke funnet å kunne legge avgjørende vekt på den forklaring som førstvoterende har gitt om bevisverdien av befaringen i 1787. Den står i strid med forretningens ordlyd og innhold. Den administrative praksis i det 19. århundre har jeg ikke funnet av betydning for nærværende sak. Eller bevisene må jeg derfor i motsetning Side:420 til førstvoterende gå ut fra at oppdelingen av almenningsstrekningen i de nå eksisterende enkelte almenninger med hver sin krets av bruksberettigede, er skjedd atskillig tid før det 18, århundre. En fellesalmenning med tilhørende fellesbygdelag har ikke kunnet påvises å foreligge i den tid da opplysninger has - de faktiske opplysninger knytter seg til enkelte almenninger. Hugstrett i almenningen var derfor på den tid hugstrett i den enkelte almenning, hvor hugsten var utøvd, og kun i denne. Etter min bedømmelse av sakens beviser foreligger det enn videre intet bevis for at saksøkernes eiendommer har utøvd noen som helst hugst i Hoås. De kan derfor ikke støtte sin påstand om hugstrett på faktisk utøvelse av sånn fra gammel tid. Selv om eiendommen ikke har utøvd noen bruk i almenningen, er det imidlertid fastslått jfr. Stange-dommen [[Rt-1912-785]] - at når almenningsretten tilligger en bygd eller grend som territorialt begrenset område og når eiendommen ligger innenfor denne bruksberettigede grend, så er presumsjonen for at eiendommen har bruksrett med mindre det påvises at særlige grunner taler mot det. Eiendommen kan da til enhver tid begynne å utøve retten, når den finner dette av interesse for seg Spørsmålet i nærværende sak blir da først om det for Hoås kan påvises, at de anerkjente almenningsberettigede fra gammel tid danner et slikt territorialt begrenset område, at almenningsretten naturlig bør regnes å være knyttet til dette område som sådant («bygdelaget») og dernest om saksøkernes eiendommer etter sin beliggenhet må sies å være deler av denne «grend». Etter min mening er ingen av delene tilfelle for så vidt angår hugstrett i Hoås (og det er særlig denne beføyelse nærværende sak gjelder). Med hensyn til spørsmålet om hugstrett i Hoås tilligger en territorialt begrenset grend bemerkes: Etter hva det er opplyst har den historiske utvikling i Verdalen medført at bruksområdene i atskillig grad ligger om hverandre. I stor utstrekning har således en eiendoms forskjellige almenningsbeføyelser vært delt over flere almenninger - seter i én almenning, hugstrett i en annen - liksom det ikke er sjelden at en eiendom kun har enkelte almenningsbeføyelser - f.eks. seter, engeslått - mens den overhodet ikke har hugstrett i noen almenning. Det er i saken framlagt en oppstilling over gårder i Verdalen og deres almenningsbeføyelser i de forskjellige almenninger, som gir et karakteristisk og meget broket bilde av disse forhold. Jfr. også opplysninger herom i Folla-saken, [[Rt-1937-158]] flg. Hva hugstrett angår sees således de eiendommer som er hugstberettiget i Tromsdal og Ingdal til dels å ligge om hverandre innen samme territoriale område. Enkelte av saksøkerne har seterrett i Hoås, men det er helt på det rene i saken at derav ikke kan sluttes at de også har hugstrett til sine gårdsbruk der. Når almenningsforholdene ligger således an i dette distrikt. synes det å måtte foreligge særlige grunner for å konstatere at retten til almenningshugst i Hoås tilligger en territorialt bestemt grend som sådan. Jeg kan ikke se at noen slike særlige grunner foreligger. Forholdet i Hoås med hensyn til hugst har vært Side:421 følgende: Forretningen av 1787 som gir detaljerte opplysninger om almuens rettigheter i hver enkelt almenning oppgir for Hoås: Ingen rydningsplass, ingen engesletter, setrer for en del oppregnede gårder. Dernest opplyses at det er granskog, men uttales intet om at det er noen i skogen hugstberettiget, mens for andre almenninger de hugstberettigede uttrykkelig regnes opp. Jeg mener det berettiget derav å slutte at de som deltok som lagrettemenn i forretningen eller den frammøtte almue fra distriktet ikke kjente til at noen hadde hugstrett i Hoås fra gammel tid. Dette er naturligvis ikke avgjørende, men hadde det i bygden været en «grend» og det en grend av den utstrekning som det nå er tale om, som etter bygdeoppfatningen hadde hugstrett, er vel formodningen sterk for at dette ville ha vært nevnt og opplyst under befaringen. Formodningen synes derfor å være for at det den gang i bygden ikke forelå noe slikt «bygdelag» med hugstrett i Hoås. Almenningskommisjonen av 1861 finner at kun Lyng og Haga-gårdene har almenningsrett, og disse ikke som samlet «grend», men i kraft av at gårdene hadde hevdet retten ved 30 års bruk (3-12-2). Det synes klart at etter denne oppfatning er almenningsretten knyttet ikke til en grend, men til bestemte eiendommer. Det synes etter dette å være antagelig at den tilstand som bygdeoppfatningen fra 1787 bygget på som eksisterende fra gammel tid er ytterligere festnet ved almenningskommiSjonens avgjørelse - uansett om denne i sin begrunnelse for Lyng-Haga-gårdenes almenningsrett hadde rett eller ei - og at derfor bygdens rettsoppfatning i hele denne tid gjennomgående må ha vært at noen bruksberettiget grend fra gammel tid, således som her i saken påstått, forelå ikke. Jeg mener derfor at det er riktigst at almenningsrettighetene Hoås nå bør sees som tilliggende de enkelte gårder som er erkjent som berettigede, og ikke tilligger et bestemt territorialt område. Jeg gjør oppmerksom på at den tidligere Hoås-dom, [[Rt-1935-186]], er begrunnet i de helt særegne forhold som Verdalsraset i sin tid skapte. Selv om man imidlertid går ut fra at det foreligger et territorialt begrenset «bygdelag» som er almenningsberettiget i Hoås finner jeg det for øvrig overveiende betenkelig å utvide dette område til å omfatte hele rekken av saksøkernes eiendommer. Det område som er anerkjent som bruksberettiget i Hoås dannes av Lyng-Haga-gårdene, som i 1861 omfattet 7 eiendommer, Ved utparselleringen er antallet senere øket. (Under prosedyren var det meningsforskjell om hvor vidt Nordre Lyng og Søndre Haga hørte til området). Gårdene som er opplyst ikke å være «Skoggårder» er i følge «skredkartet» beliggende nede i bygda, for det meste på det i sin tid av raset rammede areal. Saksøkernes 12 eiendommer ligger bare for en mindre del direkte i dette areal, idet de - med unntagelse av Moe - strekker seg i en rekke ut fra Hagagårdene østover på sørsiden av elven til dels oppe i Skoglien - avstanden fra Nes og til Oppem, de to ytterste gårder i rekken, er så vidt jeg av kartet kan se ca. 5 km i rett linje. Deres beliggenhet i forhold til Hoås kan neppe sies å henvise Side:422 dem til denne almenning i høyere grad enn til Tromsdal eller Ramsås. Og beliggenheten i forhold til Lyng-Haga-området er etter min oppfatning ikke slik at det er noen naturlig rettslig konsekvens av beliggenheten, at Lyng-Hagas hugstrett i Hoås også medfører sådan rett for saksøkernes eiendommer. Det synes her å være ganske andre faktiske forhold enn de som var bestemmende i Stange-dommen, hvor den eiendom, hvis almenningsrett ble anerkjent lå i en bruksberettiget grend på alle sider omgitt av bruksberettigede gårder. Ved å medta saksøkernes gårder i en almenningsgrend sammen med Lyng. Haga ville det bruksberettigede område få en utvidelse antagelig til mer enn det dobbelte av det egentlige Lyng-Haga-område, Jeg bemerker sluttelig at ikke alle saksøkernes eiendommer, så vidt skjønnes står i samme stilling: således turde det for Moes vedkommende være mer nærliggende enn for de andre å regne den som liggende i Lyng-Haga-grenden (jfr. herredsrettsdommen). Etter prosedyren fra begge parter er det imidlertid ikke føye til å oppta til behandling særspørsmål angående de enkelte gårders almenningsforhold. Jeg stemmer etter dette for at Hoås-almenningen frifinnes. Med hensyn til saksomkostningene og salærene er jeg enig med førstvoterende. Dommer Fougner: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. I anledning av annenvoterendes bemerkninger finner jeg å burde legge til: Jeg medgir selvsagt at man, hvor en festnet oppfatning utpeker som almenningsberettiget noen få eller en snever gruppe av gårder, som også gjennom en årrekke har vært de eneste som har brukt vedkommende almenning, ikke utenfor særlige tilfelle vil kunne utstrekke almenningsretten også til de omliggende gårder, enn si til en vesentlig større krets av gårder. Når jeg i dette tilfelle finner det ubetenkelig å slutte meg til et domsutslag som så vidt vesentlig utvider kretsen av dem der gjennom de senere decennier har vært av tradisjonen utpekt og alminnelig anerkjent som almenningsberettiget i Hoås, er det ut fra de spesielle forhold vi i denne sak har å gjøre med. Jeg har for så vidt for øye at den nåværende Hoås almenning må antas fra gammel tid sammen med de tilstøtende og øvrige omliggende almenninger å ha utgjort en sammenhengende, udelt almenningsstrekning på sydsiden av Verdalselven, en almenningsstrekning hvori det etter min mening ikke godt kan være tvil om at den søndre del av Verdals prestegjeld, deriblant også gårdene innenfor det område hvor saksøkerne hører hjemme, har hatt almenningsrett, og at denne almenningsstrekning, som framholdt av førstvoterende, ikke kan antas å være blitt oppdelt i særskilte almenninger eller i særskilte rettsområder før i slutten av det 18. århundre. At setre og engesletter under gårdene i Verdalen ligger spredt over de forskjellige almenninger i herredet, uten hensyn til om gårdene også anerkjennes som hugstberettiget i vedkommende almenning eller ikke. peker også i bestemt retning av at det opprinnelig bare har vært en enkelt sammenhengende almenning syd for Verdalselven. Side:423 Og det viser for øvrig også at den senere oppdeling bare har tatt hensyn til hugstretten. Videre seg jeg hen til at det framstiller seg som overveiende sannsynlig at det, som nærmere utviklet av førstvoterende, skyldes uriktige rettsoppfatninger, dette så vel hos de administrative myndigheter, før og etter atskillelsen fra Danmark, som hos almenningskommisjonen av 1861, når det er oppstått uklarhet med hensyn til utstrekningen av gårdenes hugstrett i Verdalens almenningsstrekninger, og at det nettopp er som følge herav at gårdenes hugst i Hoås almenning i vid utstrekning er holdt nede eller er trengt til side. Under disse forhold antar jeg at man for ikke å gjøre vedkommende gårder urett er henvist til i større utstrekning enn ellers vanlig i almenningsforhold å tillegge de geografisk-topografiske forhold betydning så langt disse i markert grad utpeker et visse område, som her den strekning på sydsiden av Verdalselven hvor saksøkernes gårder ligger, som den grend der naturligst er henvist til å få sitt trevirke fra den almenning det for tilfellet er spørsmål om, her altså Hoås. Jeg tilføyer at i alle fall atskillig av de parseller av Søndre Haga, der som nevnt av førstvoterende er anerkjent som almenningsberettiget, er beliggende på sydsiden av elven omgitt på begge sider av saksøkernes gårder og i vesentlig samme avstand fra Hoås almenning og med samme adkomst til almenningen som disse. Dommer Boye: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med dommerne Schjelderup og Fougner. Justitiarius Berg: Likeså. Av herredsrettens dom: - - - Etter høyesterettsdommen av 10 april 1875 må det antas at den alminnelige regel er den at bruksretten etter N.L. 3-12-6 tilligger gårdene uten hensyn til om de er skogløse eller ikke. Etter rettens oppfatning foreligger ikke tilstrekkelige bevis for at denne alminnelige regel ikke skulle gjelde i Verdal eller for Hoås statsalmenning. - - - Det neste spørsmål blir da om saksøkernes gårder ligger slik til at de kan sies å tilhøre det bygdelag som har hugstretten i Hoås statsalmenning. De gårder, som nå har anerkjent almenningsrett i Hoås almenning, ligger for de flestes vedkommende nord for Verdalselven, mens saksøkernes gårder - med unntagelse av Mo - ligger sønnenfor elven. Som tidligere nevnt ligger i Verdal bruksområdene for de forskjellige almenninger tildels om hverandre. Hva som har bevirket dette er ukjent, men det er sannsynlig at de administrative myndigheters oppfatning opp gjennom tidene av almenningsrettens rettslige natur kan ha hatt sin betydning. Det har under prosedyren vært nevnt, at et gammelt sogn, Lyng sogn, som nå ikke eksisterer som sogn, skulle være bygdelaget for Hoås almenning. Det foreligger dog ikke tilstrekkelige opplysninger til at man kan gå ut fra dette. Så uklare som forholdene er i Verdal finner retten å måtte gå ut fra at hugstretten etter N.L. 3-12-6 i Hoås almenning tilligger den grend eller de gårder som ligger nærmest til almenningen og som ikke har almenningsrett i andre almenninger. Verdalselven danner ikke noen grense i Side:424 så henseende. Gr.nr. 107 br.nr. 1 Mo, som ligger i nærheten av Lyng- og Hagegårdene, hvilke har anerkjent almenningsrett i Hoås almenning, således ansees for å være almenningsberettiget i denne almenning. Ved å se på et kart over Verdal vil man finne at de øvrige saksøkeres gårder er de gårder som ligger nærmest til Hoås almenning, og derfor naturligst har almenningsrett i denne. Adkomsten til Hoås almenning fra disse gårder skal være god. At den ene av gårdene, Oppem, ligger i Vuku sogn, antas ikke å være til hinder for at denne gård har almenningsrett i Hoås almenning. Hele almenningen ligger jo i Vuku sogn. Det samme gjør Ramsås almenning, som gårdbrukere fra Vinne sogn har almenningsrett i. Det er ikke framsatt noen innsigelse mot, at saksøkernes gårder er av sådan størrelse at de er berettiget til almenningsrett. Retten finner således at saksøkernes påstand må tas tilfølge, idet de finnes almenningsberettiget i Hoås Statsalmenning. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
