Rediger Høyesterett: Rt-1940-646

Fritekst:

Skiftedommeren (dommerfullmektigen) hadde - uten at spørsmålet var forelagt partene - avsagt kjennelse om stansing av konkursbegjæringer mot to aksjeselskaper, i påvente av rettskraftig avgjørelse av en konkursbegjæring i et likeartet tilfelle. Kjennelsen om stansing ble av to kreditorer, som hadde framsatt konkursbegjæringene, påkjæret til lagmannsretten, fordi de mente at betingelsene for stansing etter tvistemålslovens §107 ikke forelå. De vedla også påstand om bot og erstatningsansvar overfor dommerfullmektigen etter domstollovens §200 og §201. Ved lagmannsrettens kjennelse ble stansingen opphevet, men påstanden for øvrig ikke tatt til følge. På grunn herav, og fordi de ikke var blitt tilkjent saksomkostninger, erklærte de to kreditorer kjæremål mot lagmannsrettens kjennelse. Motpartene - dommerfullmektigen og de to konkursboer - påstod Side:647 prinsipalt kjæremålet avvist, fordi det etter tvistemålslovens §404 ikke var adgang til å påkjære videre lagmannsrettens avgjørelse. Kjæremålsutvalget tok ikke avvisingspåstanden til følge, idet utvalget bemerket: «Etter tvistemålslovens §404 er det lagmannsrettens avgjørelse at et kjæremål som ikke kan påkjæres videre uten at vilkårene i §404 punkt 1-3 er til stede. I dette tilfelle er det ikke spørsmål om å påkjære videre en avgjørelse som lagmannsretten har truffet i anledning av en underordnet retts avgjørelse. De deler av kjennelsen som er gjort til gjenstand for kjæremål er ikke tidligere avgjort av den underordnede domstol.» Angående kjæremålets realitet uttalte utvalget: «Etter tvistemålslovens §181, 1. og 2. ledd, kan spørsmålet om ileggelse av saksomkostninger bare gjøres til gjenstand for selvstendig kjæremål på det grunnlag at omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. Etter §172 1. ledd skal det pålegges den part som taper saken fullstendig å erstatte motparten saksomkostninger. Det er på det rene at skifteretten av eget tiltak og uten å forelegge spørsmålet for partene avsa kjennelse om å stanse behandlingen av konkursbegjæringene. For lagmannsretten nedla de to aksjeselskaper ikke noe påstand om at kjennelsen skulle stadfestes, men da det var nedlagt påstand mot dem om saksomkostninger var de nødt til å møte og ta til gjenmæle dersom denne påstand ikke skulle bli tatt til følge. Under disse omstendigheter kan de ikke sies å ha tapt saken fullstendig, og lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet er ikke i strid med loven. Kjæremålsutvalget finner at den feil dommerfullmektigen har gjort ved å avsi kjennelse om stansing av konskursbegjæringene etter tvistemålslovens §107 ikke kan betegnes som forsømmelighet eller utilbørlig forhold som gjør det berettiget å ilegge bot etter domstollovens §200 om det enn hadde vært riktigst at spørsmålet hadde vært forelagt for partene før avgjørelsen ble truffet. Feilen kan heller ikke betegnes som så åpenbar at det bør ilegges erstatning etter domstollovens §201. Utvalget kommer derfor til samme resultat som lagmannsretten.» [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt