Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Med hensyn til sakens sammenheng henvises til Nord-Østerdal herredsretts dom av 17 august 1944 - avsagt av dommerfullmektigen med to domsmenn - med slik domsslutning: «1. Iver Støen, bygsler av Rystallbakken gnr. 127 bnr. 1 i Engerdal herred, frifinnes. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Edvard Larsen, Kristoffer Halvorsen og Ole Femundsenden har Side:315 påanket dommen ved ankeerklæring av 22 september s. å. De ankende bygger sin påstand om enerett til det omhandlede gytefiske i Gløten i Femundsjøen på bruk i alders tid. Ved siden derav gjøres det gjeldende at Femundsgårdene skylder dette fiske sin opprinnelse og at selve naturforholdene og fiskets art tilsier at det lett oppstår en særrett til et slikt fiske. Det anføres at de tre bruk Femundsenden den hele tid har drevet fisket som næringsfiske og at det har vært drevet helt uberørt av andre. De ankende, som har fått bevilling til fri sakførsel, har ved sin prosessfullmektig nedlagt slik påstand: «1. Edvard Larsen Femundsenden som bruker av gnr. 34 bnr. 2 Femundsenden, Kristoffer Halvorsen Femundsenden som bruker av gnr. 35, bnr. 1, Femundsenden og Ole O. Femundsenden som bruker av gnr. 35, bnr. 2 Femundsenden, samtlige i Engerdal herred, kjennes i forhold til Ivar Ingebrigtsen Støen for sine bruk eneberettiget til gytefiske eller det såkalte damfiske i tiden omkring 1 november til omkring 20 november hvert år i Gløten med håen i Rendalen nordre statsalmenning, deri innbefattet den såkalte «Elva» eller strømmen i Gløtens øverste ende syd for holmen, som skiller mellom Femund og Gløten, og sundet nord for holmen. II. Saksøkte Ivar Støen kjennes uberettiget til sådant fiske for sitt nybyggerbruk Rystallbakken gnr. 127, bnr. 1 i Engerdal herred, eller for seg selv. III. At Iver Støen tilpliktes å utrede sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett til det offentlige. IV. At det høyesterettsadvokat Lorents Rynning tilkommende salær og erlagte nødvendige utlegg ansettes til godtgjørelse av retten.» Ankemotparten Iver Støen som også har fått bevilling til fri sakførsel har nedlagt slik påstand: «1. At herredsrettens dom stadfestes, dog så at de ankende parter in solidum dømmes til å betale det offentlige sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett. 2. At overrettssakfører Otto Akre tilkjennes salær og refusjon av omkostninger av statskassen for sakens utførelse.» Subsidiært har ankemotparten påstått å ha rett til å legge ut garn i Gløten utenfor de spesielle fiskeplasser på begge sider av Meiodden samt i sundene på begge sider av holmen øverst i Gløten. Ved hovedforhandlingen har to av de ankende parter og ankemotparten avgitt partsforklaringer. Der er avhørt 25 vitner og 2 av retten oppnevnte sakkyndige. Åstedsbefaring er foretatt. Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten. Lagmannsretten er kommet til det resultat at de ankendes påstand må tas til følge og skal bemerke: Det er på det rene at der i gammel tid tillå 5 gårder i Rendalen et fiske i Gløten som av fogden var bortbygslet til oppsitterne på disse gårder. Dette bortfalt imidlertid allerede omkring midten av 1700-årene. Det siste bygselbrev utløp i 1768 og er - visstnok på grunn av forordningen av 6 mai 1754 om nye bondegårders opprettelse i Østerdalen - ikke blitt fornyet. De særskilt matrikulerte bruk som nå tilligger de ankende må være oppstått omkring 1780-årene. Det er ikke godtgjort og for lagmannsretten heller ikke påstått av de ankende at Side:316 der foreligger rettslig sammenheng mellom deres rett til fiske og den rendølingene tidligere tilkommende rett. Heller ikke er det dokumentert at det ved bortbygslingen av de ankendes bruk er tillagt dem noen fiskerett som går utover hva der tilkommer festerne i kraft av deres almenningsrett. Det ansees imidlertid ikke usannsynlig at tilblivelsen av deres bruk kan skyldes det rike gytefiske i Gløten og at forholdene i disse lite befolkede strøk lett kan ha ført med seg at de nærliggende brukene som utnyttet fisket er blitt ansett som eneberettiget til dette - en utvikling som etter hva den sakkyndige gårdbruker og medlem av høyfjellskommisjonen Bjøntegård har anført, på ingen måte er enestående ved sjøene og vassdragene i Øvre Rendalen som dette strøk i den tid tilhørte. Jfr. herom også høyesterettsdom i [[Rt-1856-375]]. Skriftlige opplysninger om hvorledes det for så vidt forholder seg med dette fiske foreligger ikke fra eldre tid. Først i 1863 sees det at det i den beskrivelse av de matrikulerte eiendommer som dengang ble avgitt til bruk ved matrikuleringen er nevnt som en herlighet der skal komme i betraktning ved skyldsetningen av disse eiendommer, «Fiskeri i Femundsjøen og Gløten». En slik anførsel ville neppe blitt gjort hvis det alene dreiet seg om den alminnelige almenningsrett til fiske, felles for alle almenningsberettigede, og den er ikke nevnt ved det 4. bruk ved Femundsenden som ikke påstått å ha rett til dette spesielle fiske. Det er senere ved skrivelse av 25 november 1933 avgitt en erklæring av over 30 brukere av eldre bygselbruk innen Engerdal herred (hvortil strøket i 1908 ble overført) i anledning en straffesak. Erklæringen er bl.a. undertegnet av to av de ankende parter i nærværende sak Kristoffer H. Femundsenden og Ole P. Femundsenden. Det heter bl.a. i erklæringen: «Den eldgamle bebyggelse i Rendalen Nordre Statsalmenning, nå beliggende i Engerdal herred, har fra aller først av hovedsakelig vært basert på fiske og jakt, hvilket også disse gårders beliggenhet bærer tydelig bevis for. For fiskets vedkommende har garn og notfiske vært det mest innbringende, og gamle sagn og oldfunn beviser tydelig nok at denne fangstmetode har vært kjent og benyttet av de aller første oppsittere på almenningen. Alle de eldre bygselbygg med beliggenhet til fiskevann har ned gjennom alle tider hatt og har fremdeles sine faste fiskeplasser, hvor fisket kun drives av vedkommende gård eller gårder, mens fisket ellers utenom disse plasser har vært fritt for alle og enhver innen almenningen. Den gjennom flere slektsledd nedarvede egenrett til disse fiskeplasser er alltid blitt hevdet og er til dato blitt respektert av de utenforstående. Av sådanne gamle faste fiskeplasser kan f. eks. for Femundsjøens vedkommende nevnes: .............., Sikfisket på Gløtdammen for de gamle Femundsen-gårder, .............. På samme måte som ovenfor nevnt i noen spredte eksempler for de gamle bruk omkring Femundsjøen, har også alle de andre gamle bruk beliggende ved mindre vassdrag sine faste fiskeplasser fra urgammelt av .......... Disse gamle bruks særrett - som f. eks. her nevnt med hensyn til Side:317 faste fiskeplasser - har gjennom alle tider vært betraktet som en stående lov og eneretten har aldri vært truet eller dratt i tvil av de mange nyere bygselsfolk. De eldgamle faste fiskeplasser er som regel steder, hvor fisken holder til i gytningstiden og fangstredskapene her har alltid vært garn. Men fisket har selvsagt ned igjennom alle tider også vært drevet overalt ellers i vassdragene avgiftsfritt med garn, not eller annen redskap. Vi hevder som vår absolutte overbevisning at fjellovens forarbeider umulig kan ha ment å utslette de gamle bruks gjenværende på ur gamle gjennom flere slektsledd hevde de og øvede vederlagsfrie rettigheter, men at disse rettigheter må finne sin beskyttelse i lovens §48. Og enhver tvil om lovens fortolkning på dette felt må ubetinget komme de gamle bygselbruk til gode.» Engerdal fjellstyre har i anledning nærværende sak i møte den 8 mai 1942 avgitt følgende enstemmige uttalelse: «Etter de opplysninger fjellstyret sitter inne med har de tre ovenfor nevnte bygselbruk hatt eneretten til dette spesielle fiske i minst 2 å 3 mannsaldre. Deres enerett er også hele tiden blitt respektert av de omkringboende bygselbrukere. Fjellstyret vil derfor anta at de gjennom alders tids bruk har ervervet eneretten til dette fiske.» Ved hovedforhandlingen i saken er der under vitneførselen fremkommet en rekke opplysninger som tyder på at de ankende og deres forgjengere i flere generasjoner har øvet en eksklusiv bruk av det omhandlede gytefiske og at dette har vært alminnelig kjent og respektert av de omboende. En rekke til dels eldre vitner som har drevet gårdsbruk i Engerdal har forklart at Femundsend-brukene har vært eneberettiget til dette fiske og at det av den grunn ikke har vært drevet av vitnene til tross for at flere av dem ikke har bodd lengere fra fiskestedet enn at det kunne være naturlig for dem å delta. Dette gjelder således 2. vitne Martinus Lillebo, formann i Engerdal fjellstyre, 4. vitne Tollef Galten (73 år), 5. vitne Jens Langen (85 år), 7. vitne Johan Eriksen (74 år), 8. vitne Haagen Sørken (82 år), 9. vitne Mikkel Sorken (68 år), 10. vitne Ole Galten (76 år), 11. vitne Hans Galten (82 år), 13. vitne Knut Omang (medlem av fjellstyret), 15. vitne Per Sørjeten, 16. vitne Martin Østmo (68 år), 17. vitne Olaf Femundsenden, bruker av et yngre Femundsend-bruk, bror av den ankende Ole Femundsenden og 19. vitne Elias Drevsjømoen. Ole Galten har forklart at hans far og bestefar hadde sagt til ham at Femundsendkarene var eneberettiget. Olaf Femundsenden har til støtte for sin mening påberopt seg også sin bestefar og Mikkel Sorken sin far. Motparten som ble bygselmann på Femundsenden i 1935 har forklart at han begynte å drive dette fiske det neste år. Enkelte av ham fremstillede vitner har forklart å ha fisket etter sik i Gløten i løpet av de siste ca. 10 år. Den sakkyndige, pensjonist Gløtvold, som er bosatt i Engerdal, og i en del år har vært innehaver av Fesærretten, men at han hele tiden har hatt sine tvil om dens rettmundsenden hotell, har forklart at han i denne stilling har respektert messighet. Det er ikke opplyst at andre enn festerne av de 3 gamle Femunds-end-bruk har deltatt i fisket før 1936. Side:318 Det er opplyst at fisket av de 3 ankende har vært drevet i felleskap med benyttelse av en fiskebu - en tidligere tømmerkoie ved «håen», den vestligste del av Gløten. Fiskehytten har avløst en eldre hytte som nå ikke lenger eksisterer og som man ikke sikkert vet hvem som oppførte. I fisket har det deltatt 3 mann, en fra hvert bruk. Det har vært drevet med tilsammen 18 fiskegarn fra «dammen» hvor elven Gløta har sitt utløp fra Gløten og 12 garn ved «Elva», den øvre del av fiskefeltet. På det siste sted er det oppført en steinrøis midt i strømmen til hjelp ved fisket dersteds. Etter det anførte ansees det på det rene at det fra de bruk som de ankende nå innehar i alders tid har vært drevet et fast fiske som ikke har vært benyttet av andre. Hvorledes det er oppstått kan ikke sies med bestemthet Det er ikke usannsynlig at de 3 brukere med myndighetenes muntlige eller stilltiende billigelse har tatt det gamle fisket fra rendølenes tid opp igjen. I hvert fall antas bruken å ha vært drevet i god tro. Det legges vekt på at fisket har vært et sesongfiske på en bestemt plass og at det måtte drives etter en felles plan og ordning. Som allemannsfiske ville det være blitt forstyrret og ødelagt. Dette må ha vært en vesentlig årsak til at det er blitt en særlig rett for de 3 brukere som gjennom alle år fra langt tilbake i tiden har utøvet fisket. Det er også forklart av den sakkyndige Bjøntegård. Det ville etter rettens mening være lite rimelig om de ankende skulle miste sin enerett etter en så langvarig og festnet bruk. På den annen side har de øvrige almenningsberettigede inntil de siste år forholdt seg absolutt passive og avholdt seg fra innblanding i fisket og det foreligger de sterkeste grunner til å tro at den praktisk talt enstemmige oppfatning i bygden inntil saken kom opp har vært at det har tilligget festerne av de 3 Femundsendbruk alene. Alt tatt i betraktning antas det å foreligge en atkomst etter regelen om alders tids bruk som etter fjellovens §35 første ledd fremdeles kan utøves av de dertil berettigede. Retten er enig med motparten i at bygselmenn i almenning ikke kan hevde noen rett i almenningen som går utover hva der tilkommer dem etter deres bygselsbrev. Men det er heller ikke dette tilfelle som foreligger. Alders tids bruk til en særrett til fiske er en åtkomst som også festere av bygslede eiendommer i en almenning kan påberope seg, jfr. høyesterettsdom i [[Rt-1921-77]]. Det understrekes at det omhandlede fiske alene omfatter fiske av sik hvert år i tiden fra 1-20 november. Fiske av annen fisk i denne del av Femund er fremdeles fritt for de almenningsberettigede. Det må bare ikke drives på en slik måte at det forstyrrer det særfiske som tilkommer de ankende. Dette ville lett kunne bli tilfelle hvis motpartens subsidiære påstand om rett til å sette ut garn mellom de ankendes fiskeplasser i gytetiden gis medhold. Påstanden vil derfor ikke bli tatt til følge. På grunn av sakens tvilsomhet vil saksomkostninger ikke bli tilkjent. Dommen er enstemmig. Side:319 Domsslutning: Edvard Larsen Femundsenden som bruker av gnr. 34 bnr. 2 Femundsenden, Kristoffer Halvorsen Femundsenden som bruker av gnr. 35 bnr. 1 Femundsenden og Ole P. Femundsenden som bruker av gnr. 35 bnr. 2 Femundsenden, samtlige i Engerdal herred, kjennes i forhold til Ivar Ingebrigtsen Støen for sine bruk eneberettiget til gytefiske eller det såkalte damfiske i tiden fra omkring 1 november til omkring 20 november hvert år i Gløten med håen i Rendalen nordre statsalmenning, deri innbefatt et den såkalte «Elva» eller strømmen i Gløtens øverste ende syd for holmen som skiller mellom Femund og Gløten, og sundet nord for holmen. Saksomkostninger tilkjennes ikke. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
