Rediger Høyesterett: Rt-1947-341

Fritekst:

Dommer Skau: Ved Oslo byretts dom av 19 januar 1947 ble A frifunnet for påtalemyndighetens tiltale etter motorvognlovens §29, jfr. §17, 2 ledd, for å ha kjørt motorvogn mens han var påvirket av alkohol. Dommen ble avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for fellelse i samsvar med tiltalen. Om saksforholdet viser jeg til byrettens domsgrunner. Politimesteren i Oslo har erklært anke mot dommen. Han gjør gjeldende at det er uriktig lovanvendelse når byrettens flertall, domsmennene, «ikke anser det som kjøring i motorvognlovens forstand å svinge inn til fortauskanten uten at motoren er på, slik som det her er skjedd». Politimesteren henholder seg til den begrunnelse som byrettens formann ga. Jeg antar at anken bør forkastes, idet jeg er blitt stående ved å slutte meg til den forståelse av loven som byrettens flertall bygger på. Bilen var i dette tilfelle i tiltaltes fravær kjørt av en annen og etterlatt ute i gaten. Om dette ble tiltalte varslet. Han gikk ned og satte seg inn i bilen, slapp opp håndbremsen og lot bilen ved egen tyngde trille bakover et par meter inn til fortauet. Byretten har etter det som var opplyst i saken antatt at tiltalte bare ville sette bilen slik at den ikke var til hinder for trafikken. Jeg finner det, som byrettens flertall, ikke rimelig under de foreliggende omstendigheter å anse en slik flytning av bilen uten hjelp av motoren som kjøring i motorvognlovens forstand. En ting er at det ansees som kjøring av motorvogn når en bil på den måten - dvs. ved sin egen tyngde på hellende vei eller gate - føres over en lengere strekning. «Kjøringen» vil da lett kunne fremby de samme faremomenter som når bilen beveges ved hjelp av motorkraften, i visse situasjoner endog større. Jeg viser i denne forbindelse til Høyesteretts dom av 29 mars 1947 i sak L.nr. 25 B mot B, jfr. høyesterettsdom referert i Retstidende 1946 17. Men i det foreliggende tilfelle var det som nevnt bare tale om flytning av bilen et par meter, og - så vidt jeg forstår - heller ikke mulighet for at bilen ved sin egen tyngde kunne bevege seg over et lengere stykke. Denne løsning er så vidt skjønnes i samsvar med den forståelse av loven som er lagt til grunn i den høyesterettsdom som er referert i Retstidende 1940 91. Når det i førstvoterendes begrunnelse der er nevnt at det gjaldt flytning av vognen noen meter «ved å skyve den frem» vil jeg peke på at bilen i følge byrettens domsgrunner også passerte «en skråning på et par meter» hvor det må antas at den har beveget seg ved sin egen tyngde. Endelig skal jeg nevne at denne løsning etter min mening ikke kommer i strid med den forståelse som er kommet til uttrykk i flertallets begrunnelse i den høyesterettsdom som er referert i Retstidende Side:342 1939 52. Det er her - så vidt jeg forstår - lagt avgjørende vekt på at bilen var «satt i bevegelse ved hjelp av selvstarteren» og at det, når bilen etter å være satt i gang «på denne måte» er likegyldig for spørsmålet om det foreligger kjøring, at den ikke har beveget seg mere enn ca. en meter. Jeg stemmer for denne kjennelse: Anken forkastes. Dommer Schjelderup: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Gaarder og Eckhoff: Likeså. Dommer Bonnevie: Jeg er i likhet med byrettens formann, skjønt under atskillig tvil blitt stående ved at tiltaltes forhold slik som det er beskrevet i dommen må regnes som kjøring i motorvognlovens forstand. Jeg stemmer derfor for at byrettens dom med hovedforhandling oppheves. Av byrettens dom (byrettsdommer Per Anker med domsmenn Eugen Emanuel Graa og Knut Hansen): Tiltalte A er født xx.xx.1901 i Oslo. Han er tidligere en gang straffet for overtredelse av motorvognloven ved Akers herredsretts dom av 11 september 1936 med fengsel i 60 dager, og et par ganger bøtelagt. Ved Oslo politikammers forelegg av 11 januar 1947 er han forelagt en bot, stor kr. 150, subsidiært fengsel i 21 dager for forseelse mot motorvognloven av 20 februar 1926 med senere endringer, §29, første ledd, jfr. §17 annet ledd. - - - Retten anser følgende godtgjort: Etter endt arbeidstid fredag den 25 oktober 1946 kjørte tiltalte sin lastebil A 48487 hjem til Paulus Emanuel Pedersen, Vålerenggt. 3, Oslo. Pedersen var med i bilen, og de hadde kjøpt en flaske akevitt som de var enige om å drikke opp hos Pedersen, idet avtalen var at tiltalte skulle overnatte der. En stund ut på ettermiddagen etter at tiltalte hadde drukket en del fikk Pedersens sønn, Willy, høre at bilen stod feilaktig parkert. Uten å varsle tiltalte gikk Willy ned og startet opp bilen - og tenningsnøkkelen sto i - og kjørte av sted for å flytte den. En politibetjent ble oppmerksom på dette, idet bilen ble manøvrert noe underlig, og lyset ikke var på. Han stoppet da bilen der den var, midt ute i gaten og tok Willy Pedersen med seg til politistasjonen like ved for å få undersøkt om han var påvirket av alkohol. En annen sønn av Pedersen gikk nå opp til tiltalte og varslet om at bilen sto midt i gaten. Tiltalte gikk da ned, satte seg inn i bilen, slapp opp håndbrekket og rygget et par meter inn til fortaukanten, hvor han stoppet. Etter det som er opplyst i saken må det antas at han bare ville sette bilen slik at den ikke var til hinder for trafikken. Politibetjenten kom nå igjen til stede, og da han så at tiltalte hadde flyttet bilen og at han var beruset, tok han ham med seg til politistasjonen. Dette foregikk ca. kl. 19,20. Undersøkelse av tiltalte ved en av lægevaktens læger Side:343 påbegynt kl. 20,15 konkluderte med at tiltalte var påvirket av alkohol, og blodprøve tatt kl. 20,45 viste en alkoholkonsentrasjon på 1,70 pro mille. Rettens flertall, begge domsmennene, stemmer for at tiltalte frifinnes, idet de ikke anser det som kjøring i motorvognlovens forstand å svinge inn til fortaukanten uten at motoren er på, slik som det her er skjedd. Rettens formann mener at tiltaltes forhold rammes av motorvognlovens §17 annet ledd, idet han finner at det tiltalte foretok med bilen må betegnes som kjøring i lovens mening. Grunnen til de strenge straffebestemmelser for motorvognkjøring i påvirket tilstand er selvsagt at slik kjøring innebærer en betydelig fare. Men også rygging inn til fortaukanten ved vognens egen tyngde kan innebære sådan fare når en beruset mann sitter ved rattet. - - - [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt